Stanley Kubrick - The Gospel According To St. Svankmajer

Skrevet av Svankmajer, 18. november 2009
Publisert: 23. november 2009





Introduksjon

Dette ble artikkelen som aldri tok slutt, sa jeg til meg selv så vittig etter ørtende sesjon med å skrive på den. Jeg begynte å filosofere om det gikk an å skrive en artikkel som aldri noensinne tok slutt, og nå som jeg var så nært, burde jeg prøve? Svaret ble dvelende. Hva ville Kubrick ønsket?


Denne artikkelen handler om å etablere så mye som mulig om mannen som het Stanley Kubrick. Først en presentasjon, et forsvar av kritikk rettet mot hans filmer, så en kommentar til hele karrieren hans fra starten til hans død, så endel om han som artist og persona, avskriving/bekrefting av myter (med et håp om å ikke falle for mye inn i Se og Hør-ish sladder), livssyn og sånn, og så litt hva vordende filmskapere og andre interesserte i et spesielt menneskelig kanskje kan lære av hans liv. Jeg har prøvd å ikke skrive det altfor tørt og faglig. Artikkelen er stor, men delt opp i forskjellige deler, så du kan lese omtrent hvilken del du vil uten å miste konteksten nødvendigvis.

Som materiale til denne artikkelen har jeg lest mer eller mindre 6-7 bøker om Kubrick, sett flere dokumentarer om han og lest endel hva jeg ellers har kommet over om ham. Det er nok også derfor jeg fikk litt mye å skrive om. Siden jeg skrev i flere ender, så vokste teksten veldig fort. I ettertid føler jeg det var litt meningsløst og dessuten tidskrevende å skrive litt om alle filmene hans, men poenget er å snakke litt om hvordan han gikk fra den ene filmen til den andre, og mer om det som skjer bak settet hele tiden.


Kald og distansert?

En kort presentasjon av Kubrick

«One of his films is equivalent to 10 of somebody else's.» - Martin Scorsese

Presisjon! Nøyaktighet! Nyskapelse! Distanse! Kontroverser! Smertefull perfeksjonisme! Kulde! Detaljer! Symmetri! Storslagenhet! Utfordrende! Tankeprovoserende! Visuell! Ekstreme poler! Ambisjoner! Diversitet! Auteurisme!

Noen stikkord som momentant dukker opp i skallen når jeg tenker på mannen jeg kjenner som Stanley Kubrick, og de oppsummerer ganske fint. De fleste av ordene fortjent panegyrisk. Stikkord som komfortabelt og koselig er kanskje ikke stikkord blant dem, men er ikke dette et problem, eller kommer du over dette faktumet, så står du gjerne igjen med opplevelser som sitter i deg lenge etter rulleteksten er ferdig. På en måte få andre filmer gjør. Filmene har i stedet en slags pessimistisk ironi, en litt sort humor til rett tid og rett sted, samt en underlig underbyggende distansert sjarm som på en måte gjør fraværet av kos og komfort i Kubrick sine filmer lett å akseptere.

Jeg skal likevel fokusere på denne kulden og distansen om et sekund, siden det er en såpass vanlig kritikk av han. Noe av det trenger å bli besvart.

Men først: hva mener jeg med kos og komfort i en film? Hva vil det si i overført betydning når man forteller en filmhistorie? Vel. Én måte å si det på er dette: Et vanlig trekk regissører er veldig klar på er at de bevisst eller ubevisst gjerne vil at tilskueren skal føle, mene og synes om historien, karakterene, situasjonen og dilemmaene som dem selv. Dette er jo ganske naturlig. Det er heller ikke noe galt i det. De fleste regissører vil jo gjerne bringe sitt budskap eller historie frem så klart og tydelig som mulig. Noe annet ville vel virke som en svakhet? Publikum må jo få vite hva de skal føle og tenke om enhver situasjon i en film, ellers har regissøren mislykket.

Vel, la oss legge de tankene til side og se det fra et annet perspektiv.

For etter min mening kan det være et problem med filmer om de nærmest leier deg i hånden igjennom hele filmen som en dagmamma gjennom en dyrehage pekende på dyrene. «Oooh, se apen!» At de vil lære deg hva du skal mene i altfor stor grad, uansett hvor godt ment det er. Man skildrer slemmingene virkelig slemme og hovedpersonen er gjerne stemors drøm. Man følger malene og tradisjonene. Du slipper å tenke. Filmen blir kos. Du får aldri ditt statiske verdensbilde utfordret. Du vet hva du går til og alt er kos. Regissøren er med deg hele veien igjennom filmen.

Alt dette får du sjeldent hos Stanley Kubrick. Du står veldig alene i hans filmunivers. Istedet for å leie deg gjennom filmen, tar han deg i stedet med i en rusten taxi til filmens setting og historie, røsker fra deg popkornet og sier: «OK. Her er filmen. Dette er historien. Dette er karakterene. Klar deg selv.» Han forlater deg i drosjen dere kom med. Du står alene igjen i hans filmunivers, og skal prøve å skape en mening om det du ser. Det kunne vært lettere.

Du ser drosjen til Kubrick stoppe på en fjelltopp der borte i det ganske fjerne og han trer ut med en kikkert pekende mot deg, og stiller seg tålmodig. Du er klar over at Kubrick sikkert har sine personlige meninger og planer med hva du skal se, og for alt du vet så er det kanskje en stor test med deg som kanin, men Kubrick vil ikke gi deg et hint. Han kunne lett gjort det, men av en eller annen grunn så gjør han ikke det. Skal du lefle med etikk og moraler til filmen så må det nesten være medbrakt, men det er jo ikke lett. Du mistenker at det ikke er karakterene som er de virkelige ofrene i filmene hans, men publikummet. For det er ikke de letteste historiene du får se. For han viste nemlig gjennom hele sin karriere ofte menneskets mørkeste sider.

Det er på en måte lett å bli litt frustrert over Kubrick på grunn av disse tingene, men samtidig så blir man også veldig takknemlig hvis man har rett innstilling. Du må kanskje arbeide mer med hva du ser selv i en Kubrick film i stedet, og på en måte er det noe av det som gjør det så givende. Siden du må gi så mye mer av deg selv i filmene hans, og du nesten må jobbe med tingene du ser, både mens du ser filmen og i ettertid, så blir de ofte mer personlig for deg. De utvikler deg. Og skal man f. eks synes synd på karakterer som Alex i A Clockwork Orange (1971), eller Jack i The Shining (1980)? De er jo så grusomme på én side, i det fleste filmer ville de bli portrettert som badguys, men siden Kubrick ikke peker noe pekefinger mot dem, og bruker de som hovedkarakterer med nyanser, så må du nesten sette deg tilbake og tenke.

Filmene til Kubrick virker å være ganske så gjennomtenkt, men likevel så merkelig ubegripelig i forhold til hva skaperen selv mener om temaet. Etterhvert skjønner man forhåpentligvis at dette er noe av det geniale med Kubrick.

Ja, og du ser bort på fjellet igjen og ser om han fortsatt står der, men nå er han selvsagt vekk. Stanley, du er grusom.

Det er kanskje ikke rett å bare fokusere på trekkene med Kubrick sine filmer som har en tendens til å bli kritisert, men det er kanskje like greit å bare etablere de med en gang og få det gjort. Det er kanskje en bra ting at ikke alle gjør det på samme måte som Kubrick da. I blant er det jo kos at noen forteller deg om apene i dyrehagen også, for all del. Men det er viktig at kritikken om Kubrick egentlig er styrken hans. Sånn er det. Kanskje er ikke filmene hans for absolutt alle, men det er premisset.

Men javel, la oss fokusere på de positive tingene med Kubrick som er mer ukontroversielt. Bare et par sekunder. Stikkordene jeg nevnte i starten er egentlig ganske utfyllende for en kortversjon.

En sammenpresset og kompakt rosepalett for de som trenger det(må mer enn gjerne skippes!):
Vi snakker om en regissør som virkelig lagde gjennomførte filmer. Han brygget på de i årevis, utforsket det han gjør fra alle mulige aspekter for å finne den rette metoden, hele tiden søkende mot noe nytt, både innen historie, tematikk, teknikk og sjanger. Han gjorde heller aldri en koselig mainstreamfilm, verken for pengene eller for det praktisk enkle. Han holdt seg på de mørke og vanskelige temaene med en god dose svart humor hele veien frem til siste holdeplass, uten unntak. Kubrick er også kjent som en mann som aldri gjentok seg kunstnerisk. Han gjorde det aldri enkelt for seg selv. Han gikk inn i helt nye sjangere for nesten hver eneste film og etablerte sin egen stil i den og fornyet omtrent hver eneste sjanger og genre han lagde film i. Han dyttet også de teknologiske fremskrittene for hver eneste film. Han gjorde også sjokkerende detaljerte filmer som ingen av dem rettferdiggjøres ved å bare se dem én gang, nesten. Tok vanligvis for seg temaer og historier som var høyst kontroversielle og vanskelige å lage film om. Kubrick har vært en inspirasjon for utallige store og små regissører til den dag i dag. Skuespillere og filmbransjefolk kranglet alle om å få være med i hans filmer, og alle hans samtidsregissører hadde enorm respekt for han... og etter min mening er han en av de største regissørene som har levd.

Så phew! Alle nødvendige og unødvendige lovord unnagjort. Så kan man gå videre.



Slik så Stanley Kubrick ut som barn.


A Life in Pictures

Hans barn og ungdomstid
Kubrick har beskrevet seg selv litt som en «misfit» på skolen. En som ikke helt passet inn i den glade gjengen. Lærerne oppdaget kanskje at han var noe intelligent og begavet, men han var egentlig ikke av den arbeidssomme typen, så dette vistes ikke like mye på skolebenken. Han kunne nok oppfattes som litt lat og likegyldig. Faktisk spurte han i perioder nesten daglig om å få skrive av hjemmeleksene hos klassekamerater. Da en klassekamerat til slutt sprakk litt, irritert, og spurte hvorfor Kubrick ikke gjorde leksene sine, så svarte han at de rett og slett ikke interesserte han. På den tiden var det igrunn lite som interesserte han, om noe. Faktisk hadde han heller ikke noen særlig intellektuelle interesserer som barn. Å lese en bok for eksempel da han var ung oppfattet han som kjedelig, og forbandt det med lekser.

Faren ga etter hvert Stanley et fotokamera til jul, og dette var gnisten til hans første virkelige lidenskap. THE PICTURE. Hjemme hadde de et eget mørkerom og Stanley elsket å ta bilder, skrive ut bilder og fremkalle de.

Det å bo på et sted som kaotiske og folkefulle New York var nok også stimulerende, da det sikkert aldri gikk tomt for spennende motiver å ta bilder av. Vel, en interesse for livet og endelig noe han mestret.

Men samtidig gikk ikke skolelivet så voldsomt bra for Stanley, men han sto ut såvidt. Han var ganske engasjert i naturfag, og gjorde det ganske bra der, men ellers langt fra noe skolelys.

Han ble ferdig med det USA kaller «high school», men kom ikke inn på et eneste «college» i hele USA pga lavt karaktertsnitt. Det skal dog sies at det var et spesielt år(nedskjæringer og slikt sikkert), og at Kubrick kanskje ville kommet inn hvis det hadde vært et annet år. Men han ble uansett stående uten noe å gjøre neste år. Han tok kveldsundervisninger for å forbedre karakterene, men det var litt kompliserte tider.

Look Magazine
Samtidig gikk det bra med fotografidelen av livet hans. En hobby som tok mer og mer plass. Gjennombruddet for hans karriere ble hans Rooseveldt-bilde. Da Rooseveldt døde, en veldig populær president i USA på den tiden, så var det landesorg og depresjon. Dette bildet av denne kioskmannen som sørger ble på mange måter et «symbol» på stemningen landet var i. En hel artikkel om Rooseveldt sitt liv i New York Times ble avsluttet med bildet til Stanley.



«Jævla Rooseveldt skyldte meg penger...»


Han begynte å selge fotografier til Look Magazine, og i samtaler med redaktøren så fikk han etter hvert en fast jobb da de hørte om den kjedelige situasjonen hans på skolen. Med dette jobbet Kubrick fire år i Look Magazine, og uten at han visste det den gang så kom han aldri tilbake til skolen. Litt i kontrast til faren, som var lege, som kjent. Hva var Look Magazine da? Det er jo ukjent i Norge. Vel, et blad som kom ut et par ganger i måneden og fokuserte på omtrent alle temaer, men med fokus på fotografi i større grad enn artikler. Bladet sluttet i 1972 (til tross for at det ble forsøkvis startet igjen senere), men var et stort og kredibelt magasin på den tiden Kubrick var ungdom. I dag regnes det som et klassisk historisk amerikansk blad, og de benytter stolt linken til Kubrick da bladet på sett og vis var hoppebrettet til Kubrick. Kubrick påstår at hans tidlige fotokarriere var enormt utviklende for han, da han mener det ga han egenskapen for å utvikle problemløsning. Noe som såklart er uvurderlig viktig når du lager film. Er du ikke flink til å fekte vekk problemer fort har du ingenting på et sett å gjøre, vil jeg si.

Fotoene var ofte gjerne tematiske og stilfulle, og som filmene hans ekstremt forskjellige. Han tok bilder av fattige. Livet til arbeidere. Overklassen som koste seg med dyre terter. Politiske ting. Til og med sport. Alle sider av samfunnet. Som med filmene hans, var han også tydelig mer opptatt av å skildre sterke situasjoner enn å fortelle oss hva vi skal synes om dem. Her er mine favoritter. Alle er tatt i New York.

















Overgangen fra fotografi til film

Vel, du kan jo spørre hva som gjorde Kubrick fra, etter hvert, profesjonell fotograf til filmskaper. Til tross for enkelte likheter er det jo to ulike fag.

Viktig for å forstå overgangen er at Kubrick var, som mange andre store regissører, en veldig stor «filmbuff». Han gikk mye på kino og så bortimot alt av både store og små filmer. Han gikk til sitt lokale museum der han så disse og så, etter eget sitat, «alle filmene som gikk der flere ganger». Litt viktig er det at det ikke var etablerte cinematek/arthousekinoer eller filmklubber og slikt der han var på den tiden, så han surret jo ikke rundt i en så kompleks filmverden som i dag, da takket være at internett gjør at absolutt alt plutselig er tilgjengelig. Men han så en del europeisk og annen film gjennom sitt lokale museum. Han var jo også med tiden blitt en intens lesehest. Slukte litteratur i enorme mengder. Så han ble interessert i historiefortellingens magi.

Overgangen fra fotograf til spillefilm var egentlig veldig gradvis. Tenker man over det så er mellomtingen reportasjer og dokumentarer, og det var nettopp det Kubrick gjorde. Han samlet opp penger og gjorde det meste selv til å begynne med.



«En altfor fin dag for å bokse... faen.»


Hans to første kortdokumentarer

Day Of The Fight og Flying Padre
Stanley hadde tidligere gjort en bildeserie for Look Magazine om bokseren Walter Cartier, en profesjonell bokser i New Yorke på den tiden. Så han lagde en dokumentar om Cartier denne gangen. Den 16 minutter lange dokumentaren dekker hele bokserens dag før en mesterskapskamp mot en annen bokser. Hvordan blant annet Cartier bygger seg opp mentalt for å gå inn å banke motstanderen, for så å vise kampen etterpå. Som Cartier for øvrig vinner. Filmen klarer å holde en viss spenning, men den virker litt for firkantet og tradisjonell i sin form enda, til å skimte Kubricks senere streker. Man kunne kanskje ventet litt mer utradisjonelle grep, men det er ikke veldig mye av det i Day Of The Fight (1951).

Jeg tolket filmen hans også som et testament til hvor vanskelig suksess ute i livet er generelt. Han poengterer at av alle hundre bokserne i New York, så konkurrerer de om å leve av det, og at kun veldig få kan leve godt på det. Han zoomer ut fra flere hundre boksere som står og trener mot hverandre på slutten. Det er ikke umulig at Kubrick så en kobling til sin egen ferd mot å bli filmskaper. Filmen har et preg av alvor hele veien. Filmbransjen og boksebransjen er begge kjent for å være ganske tøffe arenaer å jobbe i.

Flying Padre (1951) lagde han like etterpå og er veldig annerledes fra Day Of The Fight. En munter liten sak. Nesten noe vi nordmenn kunne sett passe inn i en Norge Rundt-reportasje, for det er på en måte i den stilen. En litt fargerik og kort, morsom film om en lokal prest som flyver rundt i hans lille fly som han starter opp fra utenfor bondegården sin og flyver fra bygd til bygd hvis noen trengte hjelp akutt. Man kan jo sikkert spørre seg når man trenger en prest «akutt» da. Vel, han kunne frakte sykepersonale og medisiner fra småsted til småsted, der nærmeste sykehus eller legehjelp var langt unna. Egentlig er den veldig fint gjort, men veldig kort. Men fint komponerte bilder og flytende klipping. Antageligvis lett hans mest trivelige og myke film noensinne, om ikke annet. Likevel er den også ganske så tradisjonell og lite oppsiktsvekkende ellers. Musikken er veldig TV-musikk. Som sagt, den kunne nesten passe inn i en Norge Rundt-reportasje.





Kubricks hemmelige Marxistpropaganda?

The Seafarers
Lenge var dokumentaren The Seafarers (1953), lagd av Kubrick, helt glemt og gjemt bort. I det kjente intervjuet med Bernstein fra 1966 går han grundig til verks igjennom mye av hans tidlige liv selvbiografisk, og snakker i detalj om alt fra oppvekst og tidlige karriere. Han snakket i detalj om Day Of The Fight, Flying Padre og hans tid i Look Magazine.

Men hans 40 minutter lange dokumentar The Seafarers ble ikke nevnt med et pip! Ingen visste om den i lang tid. Først i ettertid ble dokumentaren funnet i gamle glemte arkiver ved en tilfeldighet og ble koblet til Stanley. I 40 år prøvde altså Kubrick å holde sin dokumentar The Seafarers borte fra sin CV! Oooooooh...

Men hvorfor holdt Stanley Kubrick denne dokumentaren skjult? Jeg har aldri hørt en offisiell forklaring. Jeg har faktisk ikke hørt en forklaring i det hele tatt. Det virker av en eller annen grunn som et lite debattert tema. Selve problemstillingen er i det hele tatt sjeldent tatt frem. Men la meg gå ut på glattisen for å gi min tolkning, med ekstra skulderrom for konspirasjonsteorier og litt sensasjonalisme. Det er morsomt, om ikke annet.

Ser vi på The Seafarers overfladisk, så virker ikke dette som noe spesielt å holde skjult nemlig. IMDb oppsummerer: «The documentary extolls the benefits of membership to the Seafarers International Union.» Den var nettopp dette. Seafarers International Union er egentlig bare en organisasjon som tar vare på alle seilere som er med i foreningen. En organisasjon som enda eksisterer. Teknisk sett er dette godt gjennomført nemlig, i like stor måte som hans tidligere arbeid, om ikke enda mer kanskje. Er flotte bilder av skip og kjekke seilere. Overfladisk sett er det vanskelig å se noe problem med denne. Så hva var egentlig kontroversielt her? Hvorfor gjemte Kubrick denne filmen fra offentlighetens lys?

Jo, filmen ble nok koblet som litt allegorisk til sosialistiske og marxistiske idéer, og ser du på filmen sånn, er det ganske tydelig synes jeg. Seafarers International Union bygget på et seilersamfunn der seilere som ble syke eller skadet fikk sykepenger og ikke trengte forsikring. Unionen tok vare på alle seilere i et slags «velferdssystem». Alt var et stort fellesskap, og det er bilder av akk-så-glade og lykkelige seilere uten et problem i verden på omtrent hvert eneste bilde. På sett og vis minner den meg veldig om Sicko (2007) av Michael Moore. Alle sjøfarerne skippet litt penger til fellesskapet og fikk tryggheten tilbake hvis de skulle bli syke. På sett og vis kunne man nesten beskylde filmen for å være en ren propagandafilm om hvor flott Seafarers International Union og deres metoder var. At undertonen kunne vært ment marxistisk i dens metoder var neppe utenkelig heller, selv om det selvsagt aldri blir sagt i filmen, og ytterst få virker å få det med seg.

Hvis dette stemmer så er det kanskje ikke så rart at Kubrick holdt den skjult senere. Enten fordi det i et kapitalistisk miljø som Hollywood er en spiker i kista å ha kommunistiske filmer i lasten som kjent, eller fordi Kubrick kanskje bare tok avstand fra filmens budskap senere. Hvem vet? Det er ikke godt å vite. Noen har jo også spekulert i at dette kanskje var et mer betalt oppdrag for Kubrick enn noe hjerteprosjekt og at han ikke så viktigheten i det senere, men det forklarer jo likevel ikke helt hvorfor han faktisk ville skjule dokumentaren. Døm selv. I dag er den ironisk nok gitt ut på DVD. Neppe med Kubrick sin godkjenning.



«Krigsgissel, my darling you.»


Hans første langfilm

Fear And Desire
Etter å ha produsert noen dokumentarer, hadde han lyst til å prøve å lage fiksjonsfilm, men han syntes ikke kortfilm var noe han trengte å prøve føttene i først tydeligvis. Han gikk ambisiøst rett på å lage en langfilm istedet. Etter å ha ringt opp og sjekket priser på utstyr, regnet med å få folk og amatørskuespillere så og si gratis, fremkalling og leie av klippeutstyr, så fant han ut at han kunne få lagd filmen for 10 000$, uten å gå i underskudd. Filmen endte opp med å koste det dobbelte når alt var over. Det ironiske var at Kubrick fulgte råd og alt etter en film som aldri ble ferdig i det hele tatt.

Men han klarte å samle sammen pengene likevel. Mye takk til en rik onkel og venner, som støttet ham. Stanley hadde på dette tidspunktet ingen aning hvordan man regisserte en skuespiller, og sto selv foromtrent alle oppgavene til et crew. Kamera, regi, alt. Bortsett fra lys der han hadde en kamerat som hjalp ham. Kubrick sa selv at han nok gikk litt naiv inn i prossesen og kanskje gapte litt for høyt, og filmen ble nok ikke helt som tenkt. Likevel fikk han filmen lagd mot alle odds, selv om resultatet diskutabelt ble veldig ujevnt.

Filmen har et interessant endog litt merkelig premiss. Filmen åpner med en forteller som forklarer at vi befinner oss i en ukjent krig i en ukjent tid med ukjente land. Artsy! Vi følger fire soldater som har kommet seg bak fiendens linjer i dette landskapet. Manuset ble skrevet av Howard Sackler, en venn av Kubrick, i lag med Stanley selv. Howard Sackler ble senere en manusforfatter for mange andre kjente filmer.

Fear And Desire (1953) fikk noen gode anmeldelser, og gikk på kinoen en liten stund, men Kubrick har selv sagt den er kjedelig og udramatisk stort sett, noe undertegnede tildels kan være enig i. Likevel har den noen virkelig flotte og intense scener og rolleprestasjoner. Fangejenta soldatene holder til fange, og den ene krigspsykotiske soldaten som håpløst forelsker seg i henne er intens og mesterlig på samme måte som det som ville komme senere. Veldig Kubrick. Et par scener av krigens effekt i rammelse av febergalskap treffer også ganske bra her. Deler av filmen gjør den verdt å se for Kubrick-fans, synes jeg. Likevel må den advares for en del tilsynelatende meningsløse og uinspirerte scener av soldater som går hit og dit. Kan nesten virke som Kubrick har fokusert mest på et par av scenene og skisset seg fort igjennom resten. Personlig har jeg sansen for den for dens tidløse og «artsye» setting da. Svakheten med filmen er altså ikke settingen og intensjonen, som jo er friskt, men gjennomførelsen, som lider av at Kubrick måtte gjøre et altfor stort prosjekt omtrent alene med skuespillerne.

Han har i ettertid vært svært ivrig på å kjøpe opp og destruere hver eneste kopi av Fear And Desire, men mislyktes. Du vil neppe kunne finne filmen på DVD noengang, men den kan ses på blant annet på Google Video. Ifølge IMDb er den eneste kopien som overlevde basert på en backup-kopi fra arkivene til Kodak som fremkalte filmen, siden de alltid tok en kopi av alle filmene de fremkalte. Jeg tror man kan si at han ikke anser det som hans debutfilm. Det er vel heller Killer's Kiss (1955) han vil folk skal forbinde med dét. Det sagt, så må jeg personlig si at jeg synes Fear and Desire er et mer spennende prosjekt enn Killer's Kiss, men det er kanskje bare meg.



«Ok, og nå kan dere prøve scenen på nytt igjen med klær på.»


Hans gangster-noir-tvillinger

Killer's Kiss og The Killing
Med Killer's Kiss har han skaffet seg noen få skuespillere, og har samlet en liten film. Både denne og The Killing (1956) var satt rundt mafiavirksomhet og gangster-noir-tematikk. Av en eller annen grunn. I Killer's Kiss følger vi en utenforstående som skal redde en jente fra gangsterne, i neste følger vi en samling gangstere gjennom et brekk. Sånn sett kan de skilles litt, men ellers er det litt pussig at Kubrick gjorde så like filmer etter hverandre når vi så at han senere gikk veldig store steg fra film til film i forhold til sjanger og stil. Det er godt mulig Killer's Kiss ikke ble helt slik han ønsket det og gjorde The Killing som en perfeksjonering før han forlot noir-sjangeren for godt.

Killer's Kiss handler kort om en ung, ensom mann med en gullfisk som ser igjennom vinduet sitt på soverommet at hans blonde, vakre nabojente er i fare og velger å prøve og redde henne. Hun på sin side er romantisk involvert med en slags mafiabossfyr og kommer på kanten av han og gjengen hans, fordi de mistenker henne å ha sett de myrde noen. Mens helten prøver å redde henne, blir de to forelsket og de får begge mafiagjengen på nakken.

Egentlig oppsiktsvekkende lite original historie for en ung Kubrick, men dette er fint arbeid likevel, om enn litt sjanglete. Historiefortellingen er også litt desorienterende til tross for en ganske enkel historie. Tydelig at han også skrev inn en «happy ending» på slutten, som neppe var ment å være der. Alt i alt litt ujevnt, men ikke dum.

The Killing, derimot, er definitivt mer som det skal være! Denne er kanskje også undervurdert, og blir sjeldent nevnt i forhold til hans senere filmer. I seg selv er den lett en klassisk gangster-noir-film fra sin periode og var nok definerende i forhold til sin sjanger. Filmens tematikk var ikke veldig original, diskutabelt, men spennende likevel, og kan sammenlignes litt med senere filmer som Ocean's Eleven (2001, Soderbergh) og Olsenbanden-filmene i sin tematikk. Bare mer nøktern og ikke fullt så lett i tonen. Dette føles istedet realistisk, og alvoret kommer mye mer frem. Her følger vi en liten «frimurer-pokergjeng»-klikk som skal gjøre et nøye planlagt pengebrekk på et travløp. Det er ingen faste hovedpersoner her, men det gjør ingenting. Filmens oppbygging er spennende, slutten er sterk, og her vises for første gang en Kubrick som virkelig mestrer filmmediet.



«Stanley, tenker litt sånn Spartacus som Chaplin i slutten av Dikatoren, du vet?»


The Kirk Douglas Days

Paths Of Glory og Spartacus
I mellomtiden hadde Kubrick kjøpt opp rettighetene til boka Paths Of Glory, men slet veldig med å finne noen som ville sponse filmen. Faktisk så var det ingen som ville gjøre den. Kubrick kom i kontakt Kirk Douglas, og han elsket filmen. Han sa at den neppe ville bli en hit, men den bare måtte bli lagd. Med Douglas sitt navn klarte de å skaffe et minumum med penger til å få lagd filmen. En film Kubrick mener er mer anti-autoritær enn anti-krigsfilm slik den ofte blir stemplet som, men du kan nok kalle den begge deler. Filmen gjorde det moderat bra salgsmessig, og fikk utrolig gode anmeldelser. Det viktigste for Kubrick var dog kanskje at det var her han møtte hans kone Christiane Kubrick, som spilte i filmen. De giftet seg i løpet av året, og forble i lag resten av Stanley sitt liv. Kirk Douglas fikk diskutabelt også en av sine kanskje sterkeste rolleprestasjoner i en film. Personlig synes jeg her vi endelig virkelig begynner å se konturene til hva som skulle bli Kubrick i ettertiden. Egentlig et lite mesterverk, og Kubrick viste stor kontroll over verket.

Spartacus (1960) var Kirk Douglas sitt hjertebarn, og det var Douglas som dro Kubrick inn i prosjektet her, og ikke motsatt, slik som i Paths Of Glory (1957). Til tross for at Spartacus ikke står særlig høyt i kurs hos Kubrick-fans verden over (mye fordi Kubrick på mange måter selv kalte den mislykket), så er det en ekstremt vel ansett film uavhengig av det, med hele 4 Oscars og navnet standhaftig i de fleste all-time-movie-kåringer. I skrivende stund ligger den på IMDb250 listen og det har den gjort så lenge jeg kan huske. Liker man historiske, enorme, episke sandal-og-sverd filmer med mye krig og tapre menn er den klart et «must». Å kalle den mislykket er vel i så måte en ganske sær mening, men jeg skal komme tilbake til hvorfor Kubrick mente dette.

Dette var aldri Kubrick sitt prosjekt, som kjent, han ble hentet inn fordi filmen var i krise. Kirk Douglas kom i krangel med filmens opprinnelige regissør Anthony Mann, og filmen sto plutselig uten regissør. Douglas hadde gode erfaringer med Kubrick som regissør fra Paths Of Glory, og Kubrick takket ja til å gjøre det, og sikkert initielt medvillig og interessert. En stor episk krigsfilm var nok perfekt for Stanley, som jo med tiden var blitt veldig interessert i krigshistorie.

Dessverre kom Kirk og Stanley i stor krangel om filmen på settet, akkurat som med Mann. Det ble en bitterhet som varte i mange år senere. Hva gikk denne krangelen ut på? Vel, de hadde lyst til å lage to forskjellige filmer. Kirk Douglas ville fortelle en historie om slaven Spartacus, som jobbet seg fra slave til å bli en stor leder, elsket av sine egne, og han ville fortelle om verdier og moraler ved å bruke den historiske figuren Spartacus som kilde. Verdiene om fellesskapet.

Kubrick var derimot mest interessert i å få historien om Spartacus så historisk korrekt som mulig, noe som overhodet ikke var Douglas sin visjon nødvendigvis. Han kunne gjerne skrive ting om for å få frem det han ville si. Dette kan såklart forstås fra begge synspunkter om man stiller seg upartisk. Den ekte Spartacus VAR muligens en slave som ble del av et opprør og til slutt en leder, men han døde antageligvis veldig antiklimatisk tidlig i en krig og kroppen hans ble aldri funnet. Historikerne strides til og med om hvilken krig det var. Siste del av livet til Spartacus var jo sånn sett ikke akkurat en god historie siden helten dør, så Douglas, med produsentene i ryggen ville skrive Spartacus-historien litt om for historien sin skyld.

Kubrick var uenig. For han var Douglas' sin skildring av Spartacus ikke bare historisk ukorrekt, men altfor heroisk og stereotyp, og syntes mannen ble skildret altfor perfekt i manuset, uten noen tilsynelatende menneskelige svakheter. Å presentere mennesker som nyanserte skikkelser med sine feil intakt, var alltid viktig for Kubrick. Han følte de ble endimensjonelle ellers. Dette, ved siden av at historien ikke var historisk korrekt heller. Kubrick ville nok heller sett Spartacus drept abrupt i en krig.

For min egen del må jeg si at jeg synes balansen til Spartacus som helt/vanlig person egentlig er brukbar i filmen. Jeg synes ikke han virker altfor heroisk, heller ofte usikker og på kanten til klossete, i kontrast til en heltefilm som f. eks Gladiator (2000, Scott), noe som sikkert også er Kubrick sin fortjeneste. Dette var nok en vanskelig film å regissere uansett, fordi særlig Kirk Douglas og produsentene var veldig bestemmende og styrende i alle delene av prossessen, noe som også var grunnen til at den første regissøren forlot prosjektet. Anthony Mann syntes for øvrig det var for mye overflødig dialog, og ville at filmen skulle hvile mer på stille bilder og ikke så mye dialog. Det var der konflikten lå for ham.

En annen grunn til at Kubrick tok avstand til filmen senere hadde kanskje noe med at Spartacus, akkurat som The Seafarers, skildrer noe som kan ANTAS som revolusjonære verdier. Idéen om å stå sammen mot makten, revolusjonen, slavene som bekjemper overmakten og tar over. Om dette var intensjonen til Kirk Douglas vet jeg ikke, og det undrer jeg litt på, men den har ofte blitt tolket som det. Om Kubrick, akkurat som med The Seafarers, tok avstand fra filmen i frykt for å ikke havne på en slags svarteliste for produsenter er egentlig ikke umulig, men jeg innrømmer at dette er gjetning og konspirering igjen. Kubrick har dog sagt at han syntes filmen var en god øvelse, da han måtte gjøre scener han ikke syntes var særlig gode i utgangspunktet mer interessante. Douglas holdt Kubrick i forakt i mange år for å avfeie filmen som mislykket.



«Stanley, fuck it, jeg får ikke til å spille i farger.»


To sorte komedier

Lolita og Dr. Strangelove
Mens Spartacus var under produksjon hadde Kubrick og Harris skaffet seg filmrettighetene på den kontroversielle boka til Nabokov, Lolita, og også dannet sitt eget produksjonsselskap, Kubrick & Harris. Lolita er en bok som skapte skandaler og sterke diskusjoner internasjonalt. Den handler om en eldre mann som forelsker seg i en 12 år gammel jente mens han er i lag med moren hennes. En veldig erotisk bok til og med for sin tid. Kubrick har fleipet med at det ikke var veldig vanskelig å skaffe rettighetene, fordi det var ingen andre som ville lage film om Lolita, eller ta i den faktisk... Noe som «tilfeldigvis» var tilfelle for alle bøkene han har ønsket å adaptere faktisk. Det er vel fra og med Lolita (1962) at Kubrick virkelig trådde frem og viste at han var en artist som kunne ta store risikoer, og at dette ikke handlet kun om den økonomiske tryggheten nødvendigvis. Han ville lage filmer som utfordret seeren mer. Ta risikoer, men lykkes.

Å skaffe penger til Lolita viste seg naturligvis ikke å være kjempelett, men utrolig nok var det et selskap som kom med pengene til slutt. Filmen er ikke like rå og erotisk ladet som boken, men dette er ikke fordi produsentene holdt Kubrick i nakken først og fremst, selv om du sikkert kan si at en eksplisitt Lolita-film aldri ville bli vist den gang på kinoer(og diskutabelt kanskje ikke i dag heller!). For Kubrick hadde aldri tenkt å lage en ren adapsjon av boka likevel.

Hele poenget hans var nok å utforme den som en trygg Hollywoodkomedie, og det ikke for å temme historien, men som et farlig eksperiment á la «ulv i fåreklær». Filmen gir seg nemlig ut for å være koselig og søt, og en seer som ikke vet bedre vil kanskje få seg et sjokk. Personlig synes jeg nesten det gir filmen enda mer brodd enn hvis han hadde gjort det mer som boka. Nabokov hyllet også filmatiseringen. Denne teknikken i svart komedie er noe han også gjorde i sin neste film Dr. Strangelove (1964). En lett komedie på overflaten, veldig kontroversiell når alt kommer til stykket. Han fikk endel pes for Lolita (som forventet kan man si), særlig fra den katolske kirken. Men mest av alt fikk Kubrick utrolig mye ros, og Lolita fikk en formidabel suksess, og ga han lett for å få støtte til sin neste film, som virkelig skulle sette ham på verdenskartet som en av de virkelig store regissørene. Dr. Strangelove!

Akkurat i tidspunktet da USA og Russland var i en kald krig og spenningen mellom dem og faktumet at begge landene hadde atomvåpen, og frysningene sto på ryggen til hele verden; dette var tidspunktet Kubrick mente at dette passet seg som en komedie. Alle som hørte om dette gispet. «You wouldn't dare!». Men joda, og ikke nok med det, det skulle være en morsom komedie med Peter Sellers i tre hysterisk morsomme og ikoniske roller på toppen av det hele.

Filmen tok virkelig på kornet den nervøse stemningen, og portretterer et scenario der alt går galt. Det hele fungerer særdeles bra, og dette fikk alle til å se på Kubrick som en av de store samtidsregissørene. Kritikerne og polititiske engasjerte verden over jublet, og det var egentlig en maktdemonstrasjon i hvor avvæpnende humor kan være. Det ble også en enorm internasjonal suksess publikumsmessig. Produsentene på sin side måpet over at en så sær idé skulle fungere såpass bra og slå så an. Kubrick måtte tydeligvis skjønne noe de ikke gjorde, for de skjønte det ikke. Han hadde jo fornyet komediesjangeren og brukte den på en måte sjeldent gjort tidligere. Derfra hadde Kubrick fått noe som nesten blir sett på som umulig i Hollywood, nemlig friheten til å gjøre omtrent akkurat hva han ville fra nå.

Verden flyttet blikket mot Kubrick i forventing av hva han skulle finne på neste gang.



«Gutter. Når denne filmen er ferdig skal dette settet brukes til genmuterte kjempehamstere.»


Fremtidsdystopi x2

2001: A Space Odyssey og A Clockwork Orange
Etter en suksess som Dr. Strangelove så lot ikke Kubrick seg falle for fristelsen til å gjøre noe av det samme på nytt igjen, noe som er beundrelsesverdig. Kubrick satt i stedet ambisjonene skyhøyt. Vel, heh, bokstavelig talt ja, forsåvidt, men ja, Kubrick ville lage den ultimate filmen. Noe helt, helt nytt. En viktig film! En film om mennesket sin plass i universet som tar opp de virkelig store spørsmålene. Om vi er alene i universet. Hva om vi ikke er det? Hva skjer den dagen teknologien begynner å bli så avansert at det begynner å kontrollere mennesket? Hva er våres rolle på jorden? Noe så ambsiøst som en form for realistisk science-fiction-film som møter grensene mot det vi vet. Han ville også lage en film som var tidløs. Som ikke bare ville bli sett på som fjollete om ti-tjue år. En science-fiction-film som ikke ligner på det man forbinder med science-fiction i det hele tatt. Til da hadde de fleste forbundet sci-fi med litt cheesy filmer med romvesener i flyvende tallerkener som invaderte jorden. Det var en ganske uprøvd sjanger utenfor popkornfilmen. Egentlig et så ambisiøst og umulig prosjekt som man kunne lage. Det er nesten utrolig at det ikke ble en kalkun når man ser nøkternt på det.

Filmen var som kjent skrevet sammen med science-fiction forfatteren Arthur C. Clarke og filmen tok hele fire år å lage, og det ble også den dyreste produksjon han skulle ha. Nok en gang satt han karrieren sin på spill, uten at det uroet ham særlig mer enn vanlig. Det gjorde han med hver film. Filmen var en stor risiko på alle måter, med alle pengene som ble sjonglert i lufta for en såpass eksperimentell film, men til produsentenes lettelse så lykkes han med det han skulle. Resultatet er diskutabelt hans magnum opus. Selv om det neppe vil være noen enighet om det dog. Filmen fikk stor suksess og definerte alt Kubrick sine filmer handlet om, og mer.

Etter 2001: A Space Odyssey (1968) var egentlig planen hans å lage et stort verk rundt den historiske skikkelsen Napoleon. Noe som skulle bli kanskje hans største verk noensinne, et enda større prosjekt enn 2001, men av ulike kjedelige grunner så trakk sponsorene seg. Dette var en enorm skuffelse for Kubrick, og det forble et hjerteprosjekt han aldri la fra seg fullstendig. Men pr. da måtte han legge det fra seg og finne et nytt prosjekt. Han kom i stedet over Anthony Burgess sin bok A Clockwork Orange og ble veldig oppslukt av boken på grunnlag av dens sosiale kommentar, filosofi og samfunnskritikk. Kubrick var allerede kjent for å plukke ut splittende og vågale temaer for sine filmer, men denne gangen tok han det enda lengre. Dette er kanskje den filmen som enda diskuteres mest i dag, nettopp pga. dens pessimisme i forhold til menneskets natur.

Filmen er også sterkt samfunnskritisk. En veldig omdiskutert film, men også veldig underholdende i sin fremtidsdystopiske verden der en ikonisk bande drikker melk, hører på Beethoven og utøver det de kaller ultravold. Filmen fikk evinnelig mye mas i media, og Kubrick trakk den fra England i mange år pga. rapporter om lignende bander som skulle være inspirert av filmen. Den er kjent som en av de mest kontroversielle filmer noensinne, men paradoksalt nok også en av Kubricks mest sette og kjente filmer.



Stanleys velkjente Napoleon-posering.


Fra komprimissløst til «kompromiss»?

Barry Lyndon og The Shining
Etter A Clockwork Orange tonet Kubrick veldig ned, og fra tre svært ulike filmer som var satt tidlig eller sent i en fiksjonell fremtid, så gikk han tilbake i historien nå. En episk periodefilm og kostymedrama basert på 1800-tallet. Barry Lyndon (1975) ble på en måte resultatet av at han aldri fikk lagd sin Napoleon-film. En god del av elementene ble brukt i Barry Lyndon. Filmen er litt annerledes det vi ellers har sett av Kubrick, men samtidig er det mange ting som gjør den til noe som kun kunne vært en Kubrick-film.

Det ble lagt intensivt arbeid i filmen, men den ble møtt med miksede kritikker, og den skuffet salgsmessig. Noe som var et tungt slag for Kubrick, som tydeligvis trodde dette skulle bli en stor suksess, men noe med filmen gjorde at den ikke helt traff alle like mye. Mulig det er lengden, mulig det er sjangeren, mulig det er en hovedkarakter som det er litt vanskelig å vite helt hva man synes om, inntrykket av hvor ulik den var det man forventet fra Stanley, kanskje en kombinasjon, men den ble likevel ikke en suksess på samme nivå som hans tidligere arbeid da den kom ut. Det ironiske er at den i dag holdes som en av hans aller største filmer av hans fans og kritikere. Martin Scorcese, personlig venn og kollega av Kubrick, sier blant annet at han mener det er Kubrick sin aller beste, og den holdes i dag som et mesterverk i filmhistoriens kanon. Den var kanskje misforstått. Ikke godt å si hva som skjedde. For det er virkelig et gigantisk mesterverk spør du undertegnede.

Likevel, etter å ha jobbet på en film som Barry Lyndon, som til Kubrick sin enorme skuffelse ikke fikk den anerkjennelsen han følte den fortjente, så gikk han inn i en depresjon. Han følte folk ikke så det enorme arbeidet som lå i filmen. Noe tyder på at han hadde vært for kompromissløs med den, for neste prosjekt ble et stort steg mot populærkulturen. Han skulle ta for seg en av Stephen Kings populære skrekkromaner, nemlig bestselgeren The Shining.

Noen fikk sjokk da de hørte at Kubrick skulle lage en skrekkfilm. Filmene hans var grufulle nok fra før. Hva nå? Til tross for alt, ble ikke filmatiseringen så kommersiell som noen kanskje ville anta likevel. Filmen var fortsatt på Kubrick sine prinsipper og er langt fra noen direkte enkel sjangerfilm. Filmen havnet i stedet et sted i gråsonen mellom det kommersielle og en kultfilm. Det som imponerte mest var at han gjendefinerte, nok en gang, en sjanger og gjorde sin egen greie av den. Filmen ville også bli en av filmhistoriens mest kjente skrekkfilmer og har enda en enorm innflytelse på sjangeren. Kanskje også hans mest sette film.

Den er muligens blitt en av hans mest ikoniske og parodierte også. Kjent er den også pga. Stephen King, som ikke ville assossieres med den. Mye grunnet Kubrick sine avvik fra boka. F. eks hans skildring av forfatteren Jack, ikke minst, som blir gal i Kubrick sin film, og egentlig bare er en fyr med alkoholproblemer i King sin bok. Karakteren var også autobiografisk for King, så at Kubrick sin skildring kanskje fremmedgjorde litt er ikke rart. Kubrick tok også historien ut av konteksten den var i; en overnaturlig historie. I stedet lagde han den slik at publikum ikke ville vite 100% om alt som skjedde på hotellet var et resultat av galskap eller om det virkelig skjedde overnaturlige ting.



«Om Lord Xenu kan få være med i orgiescenen? Skal tenke på det, Tom.»


Hans to siste

Full Metal Jacket og Eyes Wide Shut
Etter The Shining var det i mange år stille fra Kubrick. Ingen hørte fra ham. Det hadde alltid tatt en del tid mellom hver Kubrick-film, men nå var det gått 7 år faktisk. Folk sa han hadde sluttet å lage filmer. Mye av årsaken var at Stanley Kubrick nesten aldri skrev noe helt selv, så han måtte vente på en historie. Årsaken til at han ikke skrev noe selv er noe uklar egentlig, men mye kan tyde på at han antageligvis så på de aller fleste historier som resirkuleringer og gjentagelser av hverandre, og egentlig kun ville lage filmer av de virkelig universelle og gode historiene ingen hadde laget om før. Noe som var noe helt nytt og banebrytende, med en historie han både falt for og fant interessant. I denne perioden fant han ingenting han ville lage film om. Han var frustrert i perioden. Han begynte etter hvert på et stort prosjekt om å lage en skikkelig film om 2. verdenskrig, noe han mente ikke var gjort. Schindler's List (1993) av Steven Spielberg kom ham i forkjøpet, men dette var nok ikke den eneste grunnen til at Kubrick ga opp sitt 2. verdenskrig-prosjekt Aryan Papers, da hans film var betydelig forskjellig fra Spielberg sin. Kubrick hadde, uten å overdrive, lest flere hundre bøker om 2. verdenskrig og utryddelsen av jødene. Kubrick var av jødisk opprinnelse selv, så det var nok spesielt. Han ble dypt deprimert av å jobbe med filmen. Kona hans kunne fortelle at han kunne sitte i et hjørne og nærmest gråte av alt han leste. Hun forteller også at hun var forferdelig lettet da han ga opp prosjektet.

Vietnamkrigen var en ny greie, og en interessant krig på mange måter fordi Vietnam faktisk klarte å vinne over USA ved å utnytte demokratiet i landet og få folket i mot krigen, slik at USA faktisk trakk seg ut. Mange forbinder krigen med et meningsløst helvete, og dette resulterte i flere veldig ikoniske krigsfilmer om Vietnam som kom ut veldig tett. Oliver Stone sin Platoon (1986), Francis Ford Coppola sin Apocalypse Now (1979) og Kubrick sin Full Metal Jacket (1987).

Noe av grunnidéen til Full Metal Jacket var å lage en krigsfilm som ikke bare var en antikrigsfilm, slik som Paths Of Glory, men en film som heller fokuserte på aspektet «krig» fra et nøytralt, ikke-politisk ståsted. På et sett handlet dessverre alle Vietnamfilmene om dette. Det politiske var ikke like interessant kanskje? Det var heller den perfekte settingen for å fortelle om krigens effekt på psyken til mennesker, fordi krigen i seg selv var så merkelig og frustrende og skjedde ute i tropehete jungelterritorier. Dessverre for Kubrick så ble kanskje Apocalypse Now stående som den sterkeste av Vietnamfilmene, en mesterlig film for øvrig, og som på ironisk mange måter egentlig minnet mer om Kubrick enn mye av Full Metal Jacket gjorde, kanskje.

Full Metal Jacket er veldig eksperimentell. Filmen er delt i to historier, som ikke har noen direkte kobling til hverandre bortsett fra Private Joker, filmens protagonist, som er sentral i begge delene. Første del er klassisk Kubrick slik vi kjenner ham. En sterk historie om en rekruttropp sitt sorte får, Private Pyle, som med sin klønete og dumme adferd holder igjen troppen og straffer troppen med sin adferd, og hvordan medmenneskeligheten til troppen hans gradvis forsvinner, fra å hjelpe ham til å fryse ham ut. Et forstyrrende innblikk i oss selv. Fantastisk Kubrick. Stilistisk sett er den også typisk Kubrick. Store statiske bilder, gradvis oppbyggende historie som ender opp i et forstyrrende klimaks full av psykologisk undertekst.

Andre delen er den som oftest får folk til å diskutere, og deler de fleste. Her er det de som elsker den, og de som mener Kubrick ikke har lykkes. For her har Kubrick, på godt eller vondt, gjort en veldig fri film. Strukturen er langt løsere. Plottet går ingen spesiell vei. Mange ulike episoder skjer uten at man føler noen direkte kontekst i alt. Mange tilsynelatende pussige situasjoner med underholdende dialog. Enkelte deler er ekstremt merkelige, f. eks tv-intervjuene med noen av soldatene, som nesten valser over i en slags komedie og nesten metafilm. Helt klart en film Kubrick har eksperimentert mer med enn hans tidligere. Viktig å si endog er at hans grepvalg sikkert er ment å reflektere Vietnam-krigen i seg selv. Da den også for soldatene i den var veldig forvirrende og frustrerende og fri for noen normal oppbygging og fremgang, og soldatene måtte nok gjennom en god del meningsløst. Filmen har også en sterk avslutning.

Sjeldent den filmen som regnes som Kubricks aller sterkeste, men den oppfattes likevel som en av de store krigsfilmene i nyere tid og er som det meste annet Kubrick laget, tilsynelatende obligatorisk i alle slags all-time-lister og filmhistoriebøker.

Men hva skjedde så etter Full Metal Jacket? Vel, det gikk evigheter, og mange trodde det ble hans siste film. Nesten hele 90-tallet var det stille. 12 år gikk faktisk uten at noen hørte fra Kubrick. Han var nesten fylt 70 år, men så kom det plutselig signaler om en ny film. Eyes Wide Shut (1999)!

Dette var egentlig ikke noen ny film for Stanley. Kubrick hadde hatt filmen på planen i lang tid, men lagt den fra seg tidligere fordi 60-70-tallet neppe var moden for en film som Eyes Wide Shut. Filmen er et psykologisk, mystisk og seksuelt ladet drama som går i dybden av forhold, sjalusi, samt kvinnelig og mannlig seksualitet på en veldig eksplisitt, forstyrrende og naken måte. Kvinnen forteller sin mann om en fantasi hun hadde om å være utro, da han overlegent prøver å forklare henne at kvinner er trofaste og monogame i forhold til menn, som han mente bare ville ha sex med alle han så. Kvinner var ikke opptatt av sex, kun av tryggheten i et forhold. Et bilde kanskje enda borret fast i det kulturelle bildet. Avsløringen til kona driver ektemannen sakte til et slags vanvidd da hans uskyldige bilde av kvinnelig seksualitet rakner, og sjalusien gjør ham nesten gal. Han ender opp med å prøve å forstå verden på nytt, og han blir kjent med en prostituert og han besøker senere en frimurerkult der folk anonymt har gruppesex med hverandre, ikledd sære masker, og inkludert rare og mystiske ritualer. Veldig eksplisitte sexscener i denne filmen. Filmen er full av småsurrealistiske og mystiske sekvenser og har ofte en mørk og drømmeaktig stemning. Filmen var likevel kanskje mer sjokkerende da den kom på slutten av 90-tallet, enn i dag, da dette tiåret på mange måter har hatt en slags sexrevolusjon av ulike grunner, som jo også har påvirket mye av populærkulturen da til og med Britney Spears nå synger positivt om gruppesex på radioen. At han brukte to kjente skuespillere i Tom Cruise og Nicole Kidman, som også er var et par på ordentlig på den tiden, var egentlig ikke tilfeldig. Det var noe slikt han ønsket da han jobbet med filmen i ulike former på 60-70-tallet også.

Etter min mening en særdeles undervurdert film, men når Kubrick har et belte med nesten bare fantastiske filmer så må vel én ofre seg med å være hans svakeste senere. Noe dessverre Eyes Wide Shut ofte blir omtalt som. En litt spesiell film for Kubrick å avslutte karrieren sin med også, men det var vel heller ikke planlagt at det skulle bli hans siste. Kubrick døde plutselig og brått av hjertestans rett etter filmen var vist til produsenter og skuespillere. Legene mente at hjertet hadde fått et stort sjokk da han hadde jobbet så lenge og så intenst med noe over så lang tid som han gjorde med Eyes Wide Shut, og da han plutselig var ferdig og hjertet kunne hvile, ble overgangen for stor for hjertet hans. Så hjertet tok seg en fortjent hvil kan man floskete si. Med det var eventyret om Stanley Kubrick brått over.



«Real is good, interesting is better.» - Stanley Kubrick


Kubrick som artist

Det ble ofte spurt, etter hans død, til mange av hans kollegaer hvorfor Kubrick alltid tok så synnsykt mange tagninger på enkelte scener. Det finnes skrekkhistorier om ukevis med arbeid på opptak som varte noen få sekunder i en film. Han skal visstnok også ha en Guinness-rekord i antall tagninger av en scene (selv om det er disputt om den er nøyaktig). Egentlig er denne lille detaljen ganske sentral og sier enormt mye om Kubrick som artist. For han var virkelig en av filmhistoriens største perfeksjonister. Han lagde ikke så mange filmer, men dette hadde mye med at han brukte såpass lang tid på hver og en av de. Hver eneste detalj skulle gjøres på rett måte, og han prøvde alltid absolutt alle måter før han valgte den han gikk for.

Men det at han tok så mange tagninger var for mange et mysterium. Vi snakker nemlig ofte om bisarrt mange. Sammenlignet med nesten hvem som helst. De fleste som skal forsvare metodene hans kunne fortelle at Kubrick sjelden var klar på noen generell ting han var ute etter, men at han tok så mange forsøk det trengtes til å, slik han sa det, «get it right». Hva det betydde nøyaktig visste ikke alltid hans crew, oftest ikke, men de tvilte ikke et sekund på at Kubrick selv visste det. Kanskje kan man konkludere at Kubrick bare ville ha flere versjoner å velge mellom i klipperommet, og var en perfeksjonist som heller ville ha 40-60 versjoner å velge mellom enn 5 eller 6, men det er nok ikke alt!

For å gå dypere inn i filosofien bak denne teknikken til Kubrick, om vi skal kalle den det, så var det egentlig mer enn som så. For ham var det nemlig absurd å sitte i månedsvis, kanskje årevis med manus og screenwriting, lang tid med scenografi, cinematografi, lyssetting, bygge sets og alt som hører til, for å så, når det virkelig gjelder, det som faktisk skal brukes, ta en 2-3 tagninger, og så er det over. Etter hans filosofi så var det først etter 6 eller 7 tagninger at skuespillerne virkelig begynte å falle inn og ut av rollen, og begynte å gjøre interessante prestasjoner og tok scenen til ulike former for ekstremer. De ville begynne å gjøre uvanlige ting med karakteren, utforske små ting i rollen og gi karakteren noe helt udefinertbart. Hva som helst kan begynne å skje, mente Kubrick. Så lenge man hadde tålmodighet. Han var faktisk mer mystifisert av at andre regissører bare kuttet av når de hadde det de var ute etter.

Et annet aspekt med Kubrick som regissør var at der andre regissører gjerne først og fremst så etter skuespillerprestasjoner som var:
1. Realistisk spilt og gjort bra
2. I takt med historiens gang

... så hadde Kubrick et tredje punkt. Prestasjonen skulle være helst være «interessant». Den skulle fascinere på et eller annet plan også. Går du til dokumentaren bak The Shining som datteren hans lagde, så kan du se ham instruere Jack Nicholsen og si at hans siste prestasjon var «realistisk, men ikke interessant». Det virket nesten å være systematisk for Kubrick.

Et annet trekk som virker å være viktig i Kubrick sin filmografi var at han nesten aldri gjorde film i samme sjangeren mer enn én gang. Han gjorde ofte veldig store hopp mellom sjangere. Gangsterfilm, politisk satire, krigsfilm, skrekkfilm, historiske epos også videre. Diversitet var et nøkkelord. Han beveget seg hele tiden inn i nye territorier, og prøvde å ikke bare definere sjangeren han var i, men også vanligvis å gjenskape og fornye den. Dette vil jeg personlig si han lykkes med de fleste ganger også. Mange av filmene hans er usammenlignbare med filmer før ham. Kvalitet til side. Han så også hele tiden etter nye teknologiske måter å gjøre ting på. Han virket alltid å være på jakt etter noe nytt og utfordrende for seg selv. Selv om filmene hans ikke var rent eksperimentelle filmer pr. definisjon, så var det alltid et nøye planlagt eksperiment i bunnen av alle filmene hans. Han tok også en del trekk fra avantgarde-filmene inn i en del av filmene sine, hvis man studerer.

Ukommersielle filmer, eller blockbusters?

«The emotions of people are far more similar than their intellect.» - Stanley Kubrick

Den kjente kritikeren John Hofsess, sammenlignet en gang Ingmar Bergman med Stanley Kubrick, og sa det var en klar og distinktiv forskjell på disse to, nemlig den at det virket som Kubrick hadde en appell til en større gruppering mennesker enn Bergman. Dette fordi Bergman opererte innenfor komplekse, men veldig dype temaer uten ambisjoner om å underholde kun emosjoner, så seerene ble ofte polarisert mellom de som ble dypt betatt av de komplekse og dype temaene intellektuelt, eller de som bare fant dem grenseløst kjedelige og uengasjerende. Bergman hadde ikke så ofte noe å servere et publikum som var mest vant til popkorn og underholdning, ifølge Hofsess. Men ikke at Bergman hadde interesse av det heller.

Kubrick så det ikke på samme måte. Han var defintivt opptatt av å underholde på et nivå slik at alle kunne se filmen og få noe ut av det, men samtidig at det er en svært dyp tematikk som ligger til grunne for filmene hans, for de som så etter det. Selv om du ikke forstår Dr. Strangelove sin skarpe satiriske samfunnsbrodd, så kan du la deg underholde av historien og av Sellers humor. 2001 har uansett om man ikke skjønner hva man ser på, veldig vakre og gripende bilder i en audiovisiell dans. En film som A Clockwork Orange har en stil og scener som de fleste kan bli fascinert av, selv om det kanskje ikke er like lett å skjønne alt med hva filmen vil si, noe som igjen diskuteres heftig av de som er interessert i det. Du kan kanskje diskutere popkorn-film-verdien til Barry Lyndon, men Kubrick siktet nok etter å lage en vakker film for alle. Da det ikke lyktes, ble The Shining veldig kommersielt rettet, til tross for å ha en veldig psykologisk skrekkfilmtone. The Shining er slett ingen lett film heller, med all dens mystikk og gysende scener. Ingen bø-skrekkfilm.

«Arthouse-filmer med blockbuster-pretensjoner» har noen spøkefullt kalt filmene hans, men til tross for at det kanskje høres litt billig ut å vinkle det sånn, så har Kubrick faktisk helt tydelig og bevisst prøvd å finne en slags grense og balanse. Han ville lage filmer som ikke begrenset publikum, de skulle helst være for alle, uten å føle at han solgte seg, og samtidig betydde noe på et dypere plan. Disse teoriene hans er nok interessante å utforske. Han sa spøkefullt at han ønsket å lage filmer som selger like mye som Star Wars (1977, Lucas), men samtidig beholde sine «artistiske prinsipper». Men det er tydelig at at han ikke nødvendigvis så filmverdenen 100% oppdelt, slik andre gjør. Og om han gjorde det, så var han tydeligvis interessert i begge verdener.

Men nå jobbet Bergman også innenfor et annet system, det sosialdemokratiske, må man også huske. Som jo er en avgjørende faktor. En helt annen type bransje på mange måter. Det er litt vanskelig å tenke seg hvordan Bergman ville overlevd i et mer kapitalstyrt Hollywood-system, og Kubrick f. eks i et sosialdemokratisk. Kanskje ville de ikke passet inn om rollene hadde vært byttet om. Hvem vet.





Kubrick som person

«Part of my problem is that I cannot dispel the myths that have somehow accumulated over the years. Somebody writes something, it's completely off the wall, but it gets filed and repeated until everyone believes it. For instance, I've read that I wear a football helmet in the car.» - Stanley Kubrick

«All the things people believe they know about Stanley they get from the press, and the entertainment press at that. Almost none of these reporters ever met him, because he thought you had to be crazy to do interviews unless you had a picture coming out, and even then it had to be very carefully managed. It wasn't personal with him but I think it became personal with a lot of them. [...] So I can see in a time when so many celebrities are so eager to hurl themselves into our headlights, where anyone who doesn't want to talk with the entertainment press might seem eccentric, reclusive, and misanthropic; crazy, autocratic and humorless; cold and phobic and arrogant.» - Michael Herr

Hele livet til Stanley Kubrick var preget av myter og rykter, som forfulgte ham bare mer og mer ettersom han var en så lite offentlig person, mens hans navn som regissør bare ble mer og mer ansett som en av de store. Dette var delvis forståelig. Men hvem var egentlig Stanley Kubrick?

Han var sky for det offentlige medialivet. Stilte aldri opp i talk-shows eller Muppet Show og lignende. Gjorde til og med nesten ingen intervjuer, og hvis han gjorde det så ville han ha spørsmålene og forholdene 100% klart på forhånd og helst ville han kjenne intervjueren fra før. Ofte valgte han til og med intervjueren selv. Det ble tatt svært få bilder av ham. Derfor visste ikke mange hvordan han så ut. Formulaen av at han ikke ville møte media, og holdt seg til sitt, gjorde ikke at media ikke skrev om han likevel. Da skrev de i stedet om hva de trodde om han, og baserte seg på rykter og sladder fra innimellom tidligere kollegaer men enda oftere fri fantasi, som både ble tatt i mot vel og bygget på. Derav fikk veldig mange et bilde av Kubrick som en veldig eksentrisk mann som aldri forlot huset og aldri snakket med folk, var misogyn, eller ja, faktisk en nihilistisk misantrop som satt klar med børse bak døra og hatet absolutt alle.

Noe som var langt fra sannheten, men han hadde liksom ingen måte å bare rope ut hva som var sant og ikke. En effekt av hans isolerte liv var at en bedrager ved navn Alan Conway, en psykotisk, homofil transvesitt, begynte å vandre rundt i London og påstå han var Stanley Kubrick, og levde grådig og skandaløst på suksessen til Kubrick. Folk visste jo ikke hvordan Kubrick så ut, så mange ble lurt. En spillefilm ble reservert til dette i Colour Me Kubrick (2005, Cook), regissert av regi-assistenten til Kubrick. En ganske så god film, om en mann med en brukket identitet, fantastisk spilt av John Malkovich. Men at Alan Conway kunne komme seg unna med et sånt stunt viste også litt av ironien over det hele. Mange visste hvem Stanley Kubrick var, nærmest et husholdelig navn en periode, men veldig få visste hvordan han så ut.

Ikke alt var bare moro da. Mye stygge rykter dukker opp også, og etter han døde ble det skrevet endel ganske fæle ting om ham og alle mystiske rykter skulle komme opp igjen, mens man mimret over en stor regissør sin bortgang. Særlig en bok av Frederic Raphael ble trykket og skrevet ganske sensasjonalistisk om Kubrick sine baksider som menneske. Raphael hadde jobbet med Kubrick med manuset til Eyes Wide Shut, men de hadde aldri blitt enige, og Kubrick ble liksom aldri fornøyd. Boken Eyes Wide Open skildrer en meget bitter Raphael som prøver å lokke nysgjerrighet og dele Kubrick sine arbeidsmetoder, for å så dolke ham i ryggen. Boken kom også i kjølvannet av hans død.

Alt gikk så over all forstand at kona og barna til Kubrick måtte ut å fronte dette overdrevne bildet av Kubrick som var blåst ut av proporsjoner. For Kubrick var slett ikke den personen mange hadde fått bilde av. Familien kom ut i offentligheten for å fortelle om Stanley, og de snakket varmt om en mann som var like energisk i sitt familieliv som i sin filmskaping. Han var en god ektemann, og en god far. Til og med en god bestefar som drev og lærte seg trylletriks for å underholde barnebarna (selv om han visstnok ikke var spesielt flink ifølge barnebarna). En veldig jordnær person som overhodet ikke passet beskrivelsen som noen tyrannisk person. Han hadde også venner og kollegaer rundt seg hele tiden. Han var langt fra noen eremitt. Han satt gjerne i timevis og jabbet med kollegaer, andre filmskapere og gamle venner. Både i person og ofte på telefon. Mulig han jobbet mye i hjemmet, men folk kom til han i stedet. At han var mysogyn var også temmelig absurd med tanke på at han i sitt private liv var omringet av kvinner. Hans tre barn var alle jenter. Han var gift to ganger, og forble gift med Christiane Kubrick i akkurat 40 år før han døde. Knyttet til realiteten og hans nærmeste, ikke stjernelivet, men ble straffet for det. Er du berømt, så skal du leve som berømte.

Om du vil ha et mer personlig portrett av hvem Kubrick var privat så kan du se et 30 minutters intervju med kona Christiane Kubrick, der hun prøver å rydde opp i endel misforståelser og avfeier noen av ryktene om han. Det kommer blant annet frem at grunnen til at han ikke møtte opp i talk-shows og lignende ikke hadde så vanvittig mye med at han syntes det var fjas og bortkastet tid nødvendigvis, men at han ikke egentlig følte at han ville kunne gjøre slike ting. Det var bare ikke for ham. Han så folk som var flinke til å sitte og prate skit på talk-shows og kunne underholde og få folk til å le, og beundret dem faktisk, men han følte bare ikke at han ville fungere i en slik setting. Når alt dette er sagt, så var Kubrick helt klart ikke en hvilken som helst mann heller. Flere av ryktene var såklart sanne også. Han kunne gjøre flere hundre tagninger på enkelte scener. Skuespillere kunne fortelle om at han kunne bruke uker på en scene, som andre regissører kanskje ville gjort på en halv dag før lunsj. Han kunne være forferdelig krevende. Alt skulle stemme ned til hver minste detalj. At han hadde flysertifikat, men fikk flyskrekk senere og aldri tok fly stemmer. Hjemmet hans var ofte fylt av materiale opp til randen. Andre rykter forblir uklare, og verken avkreftet eller bekreftet noengang kanskje... og kanskje er det mest spennende sånn.



«Tro, det kan man gjøre i kirka! Vi ER i kirka? Åh, ok! Da så.»


Religion og livssyn
«The most terrifying fact about the universe is not that it is hostile but that it is indifferent, but if we can come to terms with this indifference, then our existence as a species can have a genuine meaning. However vast the darkness, we must supply our own light.» - Stanley Kubrick

Stanley var absolutt ingen religiøs mann i tradisjonell forstand. Såpass er sikkert. Han var kanskje jødisk av opprinnelse, men familien hadde ingen tradisjon for religion. Stanley avfeide vestens monoteistiske religioner (inkludert jødedommen og kristendommen) uten videre ettertanke. Såpass vil jeg si også kan skildres ganske klart i filmene hans, og nesten er VIKTIG for å forstå filmene hans. Det er lett å få inntrykk av at ingen «passer på» karakterene i filmene hans. Det bærer veldig preg om et nådeløst men fascinerende komplekst, ensomt univers med et veldig feilbarlig menneske i sentrum, muligens preget av sine naturlige drifter fra sin evolusjonistiske bakgrunn, og som ikke klarer å kontrollere det.

Om Kubrick var en ateist, agnostiker eller troende ellers, derimot, kommer veldig an på hvordan du vil definere disse begrepene. Han ble ofte omtalt som en ateist i amerikanske medier i hans samtid, men dette fordi han ikke var kristen i et veldig kristent land. Han blir dog ofte referert som en ateistisk filmskaper. Men skal man se nøkternt på det så trodde likevel Kubrick på en del ting.

Han hadde nemlig først og fremst en enorm respekt og åpenhet for det som er ukjent i universet. Mulighetene for at det er noe mer der ute enn vi vet, og at det trolig er det, var alltid til stede, men han var i samme åndedrag oppsiktsvekkende oppdatert på det vitenskapen hadde å by på av seneste teorier og hypoteser, så du ville aldri kunne oppfatte ham som ignorant eller dumdristig overtroisk likevel, slik f. eks en «intelligent design»-bekjemper ville til sammenligning. Leser du intervjuer han har gjort rundt utgivelsen av 2001: A Space Odyssey angående verdensrommet og forskning og alt tilhørende, uttaler hans seg med en så stor kompetanse at man faktisk skulle tro han var professor i astronomi eller tilsvarende. Han og hans medforfatter Arthur C. Clarke hadde brukt et helt år i forkant med manusskriptet, for å forske på dette og lese om verdensrommet i lag med NASA.

Men hva trodde Kubrick på da? Vel, Kubrick trodde ikke at mennesket og livet ellers på jorden er ensomt i universet, eller at mennesket var i nærheten av det mest intelligente vesenet i universet. Uten at det åpner for noen gud i seg selv, men han regnet med at mennesket var veldig ungt i universell forstand som skapninger i universet, og han så for seg skapninger i andre deler av universet som har levd i millioner av år og som får vår evolusjonistiske utvikling til å virke like primitiv som maur kanskje blir for oss. Han snakket med en overbevisning om skapninger så utviklet i den evolusjonistiske stige at de ville virke som guder for oss. Skapninger med utviklede evner noe hinsides det vi kan forestille oss, og at hvis vi hadde møtt på dem ville vi antageligvis fått et så stort kulturelt sjokk at hele menneskeheten ville, slik Kubrick beskriver det, nærmest falle sammen. De ville kanskje ha utviklet evner vi ikke ville forstå, f. eks telepatiske evner, og andre evner vi kanskje tilegner guder i dag. Evner vi ikke forstår eller kjenner til. Kubrick trodde det var veldig sannsynlig at slike skapninger eksisterer. Et slags opphøyd vesen av ren energi som var i harmoni med universet på en måte vi ikke kan se for oss.

Men gjør dette ham troende egentlig? Merk deg at forskjellen på denne type «guder» og det vi vanligvis definerer som Gud er at disse skapningene likevel ikke skapte universet eller styrer det, de er et resultat av evolusjon akkurat som oss og passer ikke på verken våre ønsker, bønner, drømmer, skjebner, og viktigst av alt, vårt etterliv i den forstand. Så om du skal kalle det guder blir det kanskje litt problematisk, men det er opp til hver enkelt å bedømme. Personlig vil jeg egentlig ikke det. Jeg mener det er å strekke begrepet til noe begrepet egentlig ikke handler om. For hvis vi skal klassifisere det, så vil det jo si at vi kan bli guder hvis vi bare utvikler oss dit. Eventuelt at vi er guder for andre arter som virker mer primitive for oss. Noe som ikke gir særlig mening.





En desillusjonert humanist?
«One of the most dangerous fallacies which has influenced a great deal of political and philosophical thinking is that man is essentially good, and that it is society which makes him bad, and this view has importantly contributed to what I believe has become a crucially incorrect premise on which to base moral and political philosophy.» - Stanley Kubrick

Vi ser ofte i filmene til Kubrick at hans tiltro til mennesket som en velfungerende skapning i et samfunn er i beste fall pessimistisk, men jeg vil ikke si det er rett å kalle ham misantrop likevel. Kubrick mente nok at mennesket kan være både godt og vondt, og faktisk har egenskapen å skille mellom disse... helt til våre egne interesser kommer inn i bildet. Da er mennesket med en gang korrupt og vil opptre irrasjonelt. Basert på følelser og ikke fornuft. Dette gjelder alle mennesker. Han så ikke seg selv som et unntak. Han sier for ordens skyld ikke at det er galt å ha egne interesser og opptre for sin egen lykke nødvendigvis, men han poengterer bare at her ligger noe av faren i vår natur. Vi er villige til å gå ganske langt for ønske at verden skal være slik at den passer oss selv best, og derav mister vi all form for mulighet til å bedømme det nøytralt lengre. Det er en lekse man bare kan lære av, men aldri mestre. Vi er jo også nødt til å gå etter egne interesser, ellers vil vi ikke overleve. Derfor er vi ifølge Kubrick, parafrasert, summen av ignorante, svake, latterlige, brutale og irrasjonelle skapninger.

Kubrick sine filmer har en rød tråd i at de ofte viser mennesket på sitt svakeste i forhold til å holde seg rasjonell til tross for gode hensikter, og resultatet er oftest det hysteriske, voldelige og maniske. I 2001 kan man til og med hevde at HAL, det tilsynelatende store gjennombruddet innenfor kunstig intelligens, i mesterlig Kubrick-forstyrrende mine går gjennom det samme som et menneske. HAL klarer ikke å opptre rasjonelt, og får for mye smak på å ta styring i situasjonen og kontrollere skipet og selv styre oppdraget at han går berserk og dreper det nedfrossede mannskapet.

Han er heller ikke av tankenskolen, verken religiøst eller transhumanistisk, som mener at mennesket er født godhjertet og «rent», men får sin uskyld besudlet av samfunnet sin stygge kultur. Tvert motsatt. Han mener samfunnet er det eneste som kan ha en sjanse til å rette opp et menneske til å bli noenlunde anstendig. Ironien er at han også mener at dette er et evig mislykket prosjekt når alt kommer til alt.

«Alex symbolizes man in his natural state, the way he would be if society did not impose its 'civilizing' processes upon him.» - Stanley Kubrick (om Alex i A Clockwork Orange)

Men uansett hvor pessimistisk Kubrick måtte være til menneskets tilstand, så er det to veldig viktige faktorer som må nevnes i lag med dette. Den ene er at hvis han virkelig så mennesker som totalt håpløse, så ville han neppe følt nødvendigheten til å lage filmene sine. Som en skeptiker mente han nok at den eneste måten å redde oss selv og humanismen vår på var å forstå vår natur og jobbe mot dens destruktive sider. For det andre så mente Kubrick, såvel som at han så mennesket som et vesen full av kreasjon og destruksjon, at det var noe ganske vakkert oppe i det hele. Å bare kapre det nøytralt uten å dytte sine følelser og moraler inn i det på film var sjeldent og stort.

Klart, man kan jo spørre seg om han har satt ting på spissen i filmene sine for å få frem sitt poeng, men hvem vet. Dette er jo på mange måter med på å gjøre myten om Kubrick enda mer spennende.



«The truth of a thing is in the feel of it, not in the truth of it.» - Stanley Kubrick


Nøkkelen til hans suksess.

Råd til filmskapere
Kubrick gikk aldri filmskole selv, og var i stor grad selvlært, men har aldri sagt noe vondt om filmskoler. Han har likevel sagt at den aller beste treningen man kan få når det gjelder filmskaping, er å prøve å lage en film. Hans enkle råd er å prøve å samle inn så mye penger du klarer, finne skuespillere som kan jobbe billig eller gratis for deg, og bare gjør det du kan. En annen ting Kubrick har sagt er at enhver aspirerende filmskaper må akseptere at film er et medie som ikke er 100% kreativt. For det er det virkelig ikke. Det handler like mye om organisering, løse problemer, skaffe penger, mye tekniske utfordringer, tidskniper, bransjeting og fekte med stadige dillemmaer på settet som kan drepe engasjementet til en god del svermende frie kunstnersjeler. Det beste er å akseptere dette, ifølge Kubrick.

En annen ting som man merker preg av gjennom å lese om hans karriere, var at han ikke ga opp. Hans første filmer gikk faktisk enten i underskudd eller i null, selv etter hans nøye økonomiske kalkuleringer, men han ga seg av en eller annen grunn ikke. Fear and Desire, hans første langfilm, ble etter de fleste sine standarder en film med mange svakheter, men han fullførte den. Han fnøs også litt hvis folk kalte ham geni eller talentfull, ikke av ydmykhet, for han ble nesten fornærmet. 90% av en suksess var hardt arbeid. Det er bra å ha et talent, men det er lett å se at man ikke nødvendigvis trenger det for å komme langt heller, så lenge man faktisk bare jobber, selv om det sikkert hjelper å ha et naturtalent. Hva nå enn det egentlig er.

En annen ting som må nevnes er at Kubrick fremstår som enormt kunnskapsrik i forhold til mange andre mennesker. Han leste bøker hele tiden. Folk stolte på ham fordi han oftest kunne ting like godt som dem selv. Kunne han det ikke, så var det hans første oppgave å lære seg det. I Kubrick sitt tilfelle var også forarbeid veldig viktig. Han gikk aldri etter det første og beste. Han var ikke improvisasjonens mann. Hans øye for detaljer kan virkelig ikke overdrives. Han prøvde gjerne hundrevis av detaljer før han fant det rette, og det til alle aspekter av filmene hans. Huset hans var virkelig fullt av flere tusen kasser arkivert med ting relatert til forarbeid til film. Bøker, bilder og alt man kan tenke seg av rekvisita. Klart, nå er dette sikkert metoder han utviklet med tiden og kanskje ikke råd beregnet for nye og unge filmskapere, men om man skal kunne lære noe av ham, så må stikkordet være tålmodighet. For det var virkelig noe Stanley Kubrick hadde. Styrken med ham var hans øye for detalj.







Diskuter denne saken i forumet.
Stanley Kubrick

Månedstema om den amerikanske regissøren Stanley Kubrick (1928-1999). Ofte regnet som en av filmhistoriens største og mest velkjente regissører, gjennom filmer som blant annet 2001: A Space Odyssey (1968), A Clockwork Orange (1971) og The Shining (1980).



Artikler:

Stanley Kubrick - The Gospel According To St. Svankmajer

Killer's Kiss

The Killing

Lolita

2001: A Space Odyssey

A Clockwork Orange - Fokusartikkel

Barry Lyndon - En film uten en helt

The Shining - Hva er det egentlig som foregår?

Full Metal Jacket - Et essay

Artificial Intelligence: AI

Stanley Bonaparte - Kubricks Napoleon

© 2009 Webmaster/Design: Lars Thomas Skare