Trois Couleurs: Rouge

[Uruloki 15]

TROIS COULEURS: ROUGE

 

http://img381.imageshack.us/img381/4083/rouge1ze1.jpg

 

Etter hva jeg har forstått regnes Rouge som mesterverket i Kieslowskis Trois Couleurs-trilogi. Det er helt klart den filmen som er mest velkonstruert, mest kompleks, men jeg står fortsatt fast på at Bleu er trilogiens høydepunkt. Rouge klarte ikke å appellere like mye på det emosjonelle nivået, og jeg savner også litt av den fantastiske visuelle utformingen som er til stede i Bleu. Men tross alt, dette er en utrolig god konklusjon på en mesterlig trilogi, som samler trådene ypperlig. Rouge fungerer ikke minst som et passende testament på Kieslowskis fartstid, og den klokker inn på en god andreplass av de tre filmene, like bak Bleu.

 

Trois Couleurs-trilogien baserer seg, som sagt så mange ganger før, på det franske flaggets tre farger; blå for frihet, hvit for likhet, rødt for brorskap.

 

Hovedpersonen i Rouge er den unge, sveitsiske modellen Valentine. Hun kommer tilfeldigvis i kontakt med en pensjonert dommer etter å ha kjørt på hunden hans. Det viser seg at han i skjul overvåker naboene sine ved å avlytte telefonsamtalene deres. Valentine reagerer først med avsky mot hans voyeurisme, men etterhvert knytter de tette bånd, og dommeren avslører mer og mer av sin livshistorie. Samtidig kjøres en parallell historie om Valentines ukjente nabo, Auguste, som virker som en ung inkarnasjon av dommeren selv, utifra historien han forteller.

 

http://img235.imageshack.us/img235/3785/rouge2mm5.jpg

 

Kieslowski regnet selv Rouge som den siste filmen han kom til å lage. Han hevdet at Trois Couleurs var hans endelige testament, som samlet sammen alt han hadde foretatt seg innenfor filmverdenen. Etter denne trilogien mente han at han ikke lenger hadde noe mer å formidle. Han satte likevel igang med planleggingen av en ny produksjon ikke så lenge etter, men skjebnen innhentet ham, og avsluttet livet hans snaue 1,5 år etter at Rouge ble lansert.

 

Rouge er dermed den filmen i trilogien hvor Kieslowski tydeligvis gir mest av seg selv. Dette er hans endelige ytring i filmform, og her tar han et oppgjør med både seg selv som kunstner, og sine egne verk. Det er svært interessant å se hvordan han injiserer seg selv i historien, og jeg skjønner absolutt hvor han vil med det. Han prøver å vise oss at man ved hjelp av film kan ”gjenskape” sitt eget liv, i form av dommeren som utover i filmen virker å ha mer innflytelse på sin egen verden, enn hva ville vært naturlig.

 

Det er kløktig gjort, og det er nok den helt klart mest komplekse delen av trilogien. Graden av selvransakelse er stor, og en rekke filosofiske problemstillinger stilles. Ikke minst er det interessant å observere det som muligens kan kalle metaelementer i filmen. Kieslowski stiller seg selv ovenfor sine egne karakterer, og stiller spørsmål med hvordan karakterene ville reagert på hans bevisste ”utnyttelse” av dem i sine historier, om han selv befant seg i deres univers.

 

http://img387.imageshack.us/img387/1685/rouge3do5.jpg

 

Likevel, selvom Rouge er svært smart konstruert, hadde den ikke det samme emosjonelle utslaget på meg som Bleu. En film kan være så smart den bare vil, men om den ikke klarer å knytte seg til meg på et personlig eller emosjonelt nivå, er det nytteløst. Jeg sier ikke at Rouge ikke klarte dette, for det gjorde den absolutt. Bare ikke til samme grad som Bleu.

 

Bleu står som sagt som den filmen hvor jeg enklest kunne tolke symbolikk opp mot filmens premiss, frihet. I Rouge har jeg større vanskeligheter med å finne det klare brorskapet rødfargen skal gi bilde av. Det tydeligste eksempelet blir muligens en brytning med et gjennomgående fortellerelement i filmen; en krokete gammel dame som strever med å kaste en glassflaske i en gjenvinningskontainer. I Bleu enser ikke Julie damen, ettersom hun er fortapt i sin egen dagdrøm. I Blanc ser Karol damen, men hjelper henne likevel ikke. Han sitter kun og smiler, trolig fordi han ser hvor sammenlignbar deres hjelpesløshet er. I Rouge derimot, hjelper Valentine den samme damen med å skyve flasken inn i kontaineren, utav sant brorskap.

 

Hele filmen drives selvsagt av forholdet mellom Valentine og dommeren. Det er et svært interessant vennskap, ettersom det utvikler seg fra avsky til nære bånd. Dommeren går fra å være en litt mystisk, tilbaketrukken raring, til å åpne seg for fullt utover i filmen. Karakterutviklingen er på topp. Ikke minst må både Irène Jacob og Jean-Louis Trintignant få mye av æren her. Jacob gjør en flott rolle som den halvnaive, godhjertede modellen, og Trintignants portrettering av den enigmatiske, kyniske dommeren er regelrett fantastisk.

 

http://img387.imageshack.us/img387/9338/rouge4ey8.jpg

 

Visuelt sett er Rouge svært god, og den plukker opp mye av det kunstneriske uttrykket fra første del av trilogien, i motsetning til Blanc. Den når likevel ikke helt opp til Bleu, som står for den klart beste gjennomføringen visuelt sett av de tre. Rouge makter likevel å bringe opp mer av de alternative, eksperimentelle løsningene. Blant annet er åpningsscenen svært flott, hvor vi følger en telefonsamtales ferd gjennom hele ledningsnettet.

 

Jeg må ærlig innrømme at jeg står på nippet til å gi Rouge en 10 av 10. Det er nok en klar 9,5-film, men jeg må nesten skape et visst skille mellom denne og Bleu. For selv om Rouge er en svært smart affære, og velkonstruert som bare fy, traff Bleu meg bedre personlig sett. Jeg klarte absolutt å se genialiteten i Rouge, men de enorme følelsene Bleu fremkalte i meg, kan neppe overgås av dette. Det er kanskje på dette planet forståelig at Rouge ansees for å være hovedverket i denne trilogien. Det er her Kieslowski trenger dypest inn i seg selv, og åpner sitt eget livsverk mest.

 

Tross dette, det er Bleu som blir stående som høydepunktet i Trois Couleurs-trilogien for min del. Vit likevel at Rouge er et mesterverk på de fleste områder, og totalt sett er det en trilogi som ikke kan kalles annet enn mesterlig. Dette blir nok neppe siste gang jeg kommer til å bevitne Kieslowskis tre farger, og det er ikke umulig at jeg ved flere gjensyn vil synes at Rouge er bedre enn Bleu. For herregud, dette er et nesten plagsomt jevnt løp.

 

 

9/10

[Svankmajer 21]

Kjempebra arbeid. Har ikke sett disse "fargefilmene"(LOL) enda, men skjønner at jeg tydeligvis går glipp av noe.

 

S,

[matsk 0]

Enig, Svankmajer. Har så vidt hørt om denne trilogien før, men nå fikk jeg i alle all veldig lyst til å se dem.

[herr_kalkun 9]

Flott anmeldelse uruloki! Nå som jeg har fått sommerferie (woo) har jeg tid til å sette meg ned og se alle tre igjen.

[Uruloki 15]

Takk, takk. Jeg trodde da denne trilogien var ganske kjent blant allmennheten? For et par år siden, når jeg var langt mindre inni filmverdenen enn nå, plukket jeg den i hvert fall med meg, ettersom jeg hadde hørt den skulle være bra. Trodde de fleste hadde hørt om den. Uansett, jeg er glad for at jeg ikke lot den stå i hylla og mugne lenger. Dette er filmer alle må se, helt klart.

 

Forresten, kalkun. Jeg ser du har Rouge temmelig langt oppe på YMDb-lista di. Lyst til å skrive et par ord om hva du mener gjør akkurat den til den beste i trilogien? Kanskje jeg rett og slett gikk glipp av noe ved første gjennomgang.

[blausen 12]

Rouge er den eneste jeg av en eller annen grunn ikke har sett. Såg de to andre, og likte de veldig godt. Skjønner ikke hvorfor tredjefilm ble unnagjort i sammeslengen. Har den uansett liggende, og den er selvfølgelig på "må-se" lista, som dessverre er altfor lang.

[pretender 4]

Bra jobba. Kanskje du vil gjøre det samme med Dekalogen?

[Uruloki 15]

Dekalog står absolutt på lista mi ja. Må bare få tak i den først.

[Kiddo 0]

Jeg følger opp med nok et klapp på skulderen til Urukoli. Fortsett sånn her! Veldig bra. Det jeg særlig liker med anmeldelsene dine, er at du liksom ikke er redd for å utlvere deg selv. De ekte følelsene dine for filmen skinner godt igjennom.

 

Jeg synes personlig alle disse tre filmene (Bleu, Blanc og Rouge) er noe av det aller beste som er blitt laget. I tillegg til å inneholde noe av det deiligste kameraarbeidet noensinne, er dette saker som blir; opplevelsen henger igjen lenge etterpå, film blir noe stort, den blir levende. Rouge er kanskje min favoritt. Kompleks, øm, våken og lavmælt pulserende i sin "enkelhet". Samme kan sies om Bleu. Tildels om Blanc. Må selv få sett Dekalog.

[Uruloki 15]

Takker!