[Kiddo]

Svankmajer, on 04 August 2010 - 13:19, said:

Klart, jeg kan skjønne deg Kiddo, såvidt jeg forstår det liker du tydeligvis litt mer "poetiske" filmspråk? Utdyp din misnøye?
(Og hvis du svarer, så trenger du ikke å poste 15 avsnitt angående Our Century, men hvis du må så gjerne!)

Hehe.
Når jeg ser film, er jeg ikke så interessert i historien. Jeg er interessert i hvordan historien blir fortalt. Dermed liker jeg at filmspråket i en film ikke bare/hovedsakelig er der for å tjene en historie. Jeg liker å kjenne et personlig uttrykk, filmskaperens eller filmskapernes puls, deres måte å se denne rare verden på, i møte med en film. Jeg liker å se en måte å se verden på. Jeg liker å føle hvordan det er å føle verden på en bestemt måte. Og jeg liker å se og føle det i bildene, rytmen de opptrer i, lydene som akkompagnerer de… ikke bli fortalt det gjennom filmens historie (som mer eller mindre virker å være tilfelle i Inception – den avbilder en alternativ virkelighet, men jeg får ikke følelsen av at dens avbildning er en alternativ måte å se noe på). Skjønner du hvor jeg vil? Jeg liker å føle en vibrasjon i det visuelle som stammer fra noe bak kamera, og ikke det foran.

Det er ting jeg liker i Inception, også visuelt. Bruken av slo-mo kombinert med vann synes jeg var ganske stilig. Men stort sett virker det visuelle funksjonelt og hektisk og jeg får ikke noe inntrykk av noe spesielt temperament eller følelse bak kamera og klippebordet, bare en flom av hvileløse bilder som virker å ville forbløffe men som aldri eller sjeldent får meg interessert, pirrer meg til å se noe på en spesiell måte. Det er noe nytt foran kamera, for så vidt, men ikke i kameraets øye, ikke i den visuelle rytmen. Det visuelle uttrykket er for mye guidet av konkrete hendelser, narrative motivasjoner. Jeg savner et hjerte som banker i og mellom bildene. Det forblir dødt, dødt og forutsigbart. Selv om det er dynamisk. Filmens visuelle uttrykk får meg ikke til å se noe på noen ny måte eller stille noen spørsmålstegn – det er der for å fortelle en historie effektivt og med en fart og et kontrollert kaos som liksom skal formidle følelsene som ligger og ulmer der inne i historien, og spørsmålene filmen stiller, ja de blir stilt med ord. Forslitte ord.

Du sier at du oppfatter filmspråket ”veldig realistisk”. Jeg antar at du mener at filmspråket ikke påminner deg om at det du ser er kunstig, at det heller forsøker å illudere en slags naturlig fysisk virkelighet. Vel, da kommer vi vel tilbake til dette med at filmspråket hovedsakelig er der for å tjene historien. Filmspråket i Inception er som en lang, lang setning uten tegnsetting, der ordene er fargerike, illustrerende, men uten vitalitet og friskhet, uten vitalitet og friskhet i forhold til språket, i forhold til filmmediet. Bare vitalt og friskt i forhold til historien dette filmspråket tjener.



Når det gjelder Batman og Nolan skjønner jeg hva du mener. Jeg bare reagerte på at du synes Batman var en personifisering av hva enn godt som måtte være i mennesker. Hans intensjon og pågangsmot er kanskje nobelt og sånn, men det er jo en karakter som i beste fall er en skitten helt. Han tar livet av en del folk og oppfører seg jo ofte som en drittsekk. Det finnes mye godt i mennesker, mye godt i mennesker som Batman ikke kunne gitt mer faen i.

[Guido]

Enig med Kiddo, stort sett. Inception var en god film, men aldri fantastisk og den slo meg aldri i bakken. Jeg kan sette pris på en actionfilm, som dette er, og jeg likte godt håndverket som akkurat håndverk (selv om jeg ikke er enig i at musikken var en høydare). Historien er jo ganske lame og drømmesmørja er jo bare bakteppet for vise fram en kul og dreven pomp-og-prakt-film. Det er greit det. Jeg er også av typen som er opptatt av hvordan historier blir fortalt, hvilke valg som tas og hvordan de skaper tilkoblinger til meg som tilskuer, og det er der jeg synes Inception hadde mangler. For jeg ser heller ikke noe unik stil, noen visjon eller et særprega personlig uttrykk i filmen, derimot ser jeg en godt sammensatt actionfilm med et par sekvenser som var fantastiske (når Ellen Page leker arkitekt for første gang og vektløsscena for eksempel) og som ellers var på det jevne (ikke dårlig altså- men ikke ekstraordinært). Det var flott underholdning der og da, for det meste, men jeg er sikker på at jeg ikke kommer til å huske denne filmen i spesielt lang tid eller at jeg får plutselig lyst til å se den igjen. Til det var det liksom ingen skikkelig "feeling" som ga meg en opplevelse utover normalen. Med det sagt så likte jeg Inception og er vel kanskje bare forundret over hyl om mesterverk og lignende (som jeg også var med The Dark Knight, men jeg likte faktisk Inception hakket bedre). Det var en god film og ville sannsynligvis vært bedre uten den sjukt tåpelige slutten. Det var bare så unødvendig å komme med den. Drit i det da, tenkte jeg, hehe.

Jaja, da har jeg fått spytta ut litt om tidas snakkis jeg også, men jeg er egentlig mer interessert i den diskusjonen som sporadisk har gått litt her; om drømmer og hvordan de skildres i film. Det virker på meg som om drøm i Inception bare var en arena for å spille ut fortellingen- det kunne like gjerne vært en skog liksom- og jeg kjenner jeg er enig i at det fort blir kjedelig når drømmer behandles som noe logisk og rasjonelt. Det er jo det irrasjonelle som er det som gjør drøm- og illusjonstematikk så utrolig spennende; digresjonismen, mystikken, oppløsningen og assosiasjonslogikken, og det er når dette er stoffet at følelsene framtrer. Nå er jeg kanskje litt preget av at jeg elsker surrealisme og galinger som Lynch og Bunuel, men det er jo slike drømmefilmer som skaper skikkelig personlige og unike opplevelser er det ikke? Jeg veit ikke om det er slik for alle selvsagt. Jaja, jeg slutter før jeg roter meg inn i en tankestrøm rundt dette, til det er jeg alt for trøtt. Det var bare min two cents, for now.

[Engangsgrill]

Enig med Guido i at Inception var en smule bedre enn The Dark Knight, men det er egentlig det eneste positive jeg kan si om filmen. En enerverende opplevelse som bare lykkes med å gratulere den gjengse filmgjenger med hvor smart han er. Nolan er en elendig karakterregissør og en middels actionregissør, så denne bastarden av en film skulle jeg gjerne vært foruten. All ære til de som gidder å fordype seg i diskusjonen, men selv klarer jeg liksom ikke å bli mer fornærmet enn at jeg trekker på skuldrene og heller gleder meg til Cinemateket her i Oslo setter opp Tokyo Story (torsdag klokka 21.00).

[Frenzy]

For min del var det litt deilig at Nolan ikke brukte mye tid på å gjøre karakterene "rundere"; det er ikke karakterene som er det viktige, men konseptet. Skuespillerene er "brikker" som har et mål, nemlig å implantere en idè. Jeg liker Nolans lek med suspense i forskjellige tidssoner og dimensjoner. Jeg liker også tanken på å "utvide" bevisstheten slik at man opplever livet som lenger. Jeg liker hvordan Inception ser ut og jeg liker musikken.

Ellers anbefaler jeg de som har et snev av interesse å lese David og Kristin Bordwells artikkel HER

Bordwell argumenterer at filmen (i likhet med Don Quixote, 1001 natt osv) bruker "embedded stories" (historier inni historiene), men på en annen og fiffig måte. Det at Nolan går frem og tilbake mellom historiene skaper en intens interesse og er en interessant måte å bygge suspense på.