Den Franske Impresjonistbevegelsen

[pretender 4]

http://img52.imageshack.us/img52/6498/7b2.png

 

Den Franske Impresjonistbevegelsen

Epsteintråden har inspirert meg til å grave mer i denne bevegelsen. Han fortjener egen tråd, men det er såpass mange interessante filmer ellers i bevegelsen at jeg prøver å samle opp noe av det andre her. Bruker i første omgang Thompson-Bordwells klassifiseringer av hvilke titler som inngår. Man kan jo tøye og dra i begrepet, og det er sikkert flere i grenseland (som f.eks. Epsteins Mauprat, i hovedsak et kostymedrama, men med flere impresjonistiske grep). Uansett, da gjelder i første omgang følgende filmer:

 

1918

La Dixième symphonie (The Tenth Symphony), Abel Gance

 

1919

J'Accuse (I Accuse), Gance

Rose-France, Marcel L'Herbier

 

1920

Le Carnival des vérités (Carnival of Truths), L'Herbier

L'Homme du large (The Man of the Open Sea), L'Herbier

 

1921

Fièvre (Fever), Louis Delluc

pretender

Kiddo

El Dorado, L'Herbier

 

1922

La Femme de nulle part (The Woman from Nowhere), Delluc

La Roue (The Wheel), Gance

pretender

morty

 

1923

L'Auberge rouge (The Red Inn), Jean Epstein

Don Juan et Faust, L'Herbier

La Souriante Madame Beudet (The Smiling Madame Beudet), Germaine Dulac

Coeur fidèle (Faithful Heart), Epstein

Kiddo

pretender

Crainquebille, Jacques Feyder

La Marchand de plaisir (The Seller of Pleasure), Jaque Catelain

Gosette (The Little Kid), Dulac

Le Brasier ardent (The Burning Brazier), Ivan Mosjoukine & Alexandre Volkoff

pretender

 

1924

La Galérie des monstres (The Freak Show), Catelain

L'Inondation (The Flood), Delluc

L'Inhumaine (The Inhuman One), L'Herbier

morty

pretender

Kean, Volkoff

Catherine, Albert Dieudonné

La Belle Nivernaise (The Beautiful Nivernaise), Epstein

Kiddo

L'Ironie du destin (The Irony of Destiny), Dimitri Kirsanoff

 

1925

L'Affice (The Poster), Epstein

Visages d'enfants (Children's Faces), Feyder

Kiddo

Feu Mathias Pascal (The Late Mathias Pascal), L'Herbier

La Fille de l'eau (The Daughter of the Water), Jean Renoir

 

1926

Gribiche, Feyder

Menilmontant, Kirsanoff

morty

 

1927

6 1/2 x 11, Epstein

La Glace à trois faces (The Three-Sided Mirror), Epstein

Napoléon vu par Abel Gance (Napoleon as seen by Abel Gance), Gance

 

1928

Brumes d'automne (Autumn Mists), Kirsanoff

morty

La Chute de la maison Usher (The Fall of the House of Usher), Epstein

morty

La Petite marchande d'allumettes (The Little Match Girl), Renoir

pretender

 

1929

L'Argent (Money), L'Herbier

pretender

Finis Terrae (The End of the Earth), Epstein

pretender

Frenzy

 

Bildet over er fra La Roue. Linker til omtaler filmene får ettersom de dukker opp (korte eller lange, her eller i Epstein-tråden). Heri ligger såklart et hint til Kiddo om å rable ned om sin opplevelse med Visages d'enfants.

[Uruloki 15]

Okei, jeg får spørre: Hva kjennetegner den franske impresjonismen innenfor film? En liten introduksjon hadde vært fint i denne tråden.

[pretender 4]

Det aller beste er å se filmer, og gjøre opp sin egen mening. Det er iallefall litt av tanken bak prosjektet.

 

Det har, som med haugevis av andre begreper, vært masse uenighet også rundt dette og noe av historien kan man lese om i wiki-artikkelen.

 

Nå har jeg selv bare sett et lite knippe av disse filmene, men generelt: en hang mot psykologisk og emosjonell utforsking fremfor vanlig narrativ. Det manifisterer seg i flashbacks, visjoner, drømmesekvenser, montasjesekvenser, ekstreme nærbilder. Det er mye visuell teknikk ute og går, filterbruk, fordreininger, dramatiske vinkler (P.O.V.). De opererte også parallellt med avant-gardebevegelsen, noen regissører hoppet over, og filmene fulgte hverandre på kinovisninger.

 

Jeg husker ikke hvem av regissørene som sa det (kan ha vært Epstein), men noe av visjonen var mer å tenke musikk når man lagde film. Selvfølgelig var det variajon mellom regissørene og litt forskjellige tankebaner.

 

Forhåpentlig kan tråden gi avkastning i mere visdom etterhvert!

[Kiddo 0]

Nydelig tråd! Var innom tanken om å gjøre om Epstein-tråden til en generell fransk impresjonisme-tråd, men nå slipper jeg jo å bry meg selv med den tanken noe mer.

 

Og ja, da har jeg sett Faces of Children.

 

Jacques Feyder, 1925.

 

http://i43.tinypic.com/2884gef.png

 

Jean mister sin mor. Hans savn gjør det vanskelig å takle farens nye kone og (den gjevnaldrende) dattera hun drar inn med seg.

 

Naturens frodighet og husets romslighet blir utheva i veldige totalbilder, men de menneskelige relasjonene står alltid i sentrum, de drukner aldri i det stille brølet fra omgivelsene, hvor enn enorme naurkreftene måtte være. Feyders kamera fanger ofte karakterene i bestemte sinnsstemninger og tar ofte Jeans/ungenes perspektiv; ikke alltid like tydelig, men når det først er tydelig, tar det helt av. Tidlig i filmen ser vi Jean og far, samt andre, vandre gjennom byen med likkista til mora. Det er en virtuos sekvens, der klipperytmen er høy: i ekstremt subjektive innstillinger, fanger Feyder noe av forvirringen og mismotet til den lille gutten. Og da mora er gravlagt og folkemengden har forlatt gravplassen, og bare far og sønn står igjen, svimler det totalt for Jean, overvelda av omstendighetene: etter et kort nærbilde av gutten, tydelig åndsfraværende, blir bildene fra vandringa gjennom byen repetert, bare i (sinnsykt) økt hastighet. En vanvittig sekvens, som først drar oss inn i en subjektiv verden av inntrykk, for så å kaste oss ut igjen i et mer distansert totalbilde, der Jean faller om bevisstløs.

 

Feyder passer på å ikke bruke slik oppjaga klipperytme og andre voldsomme visuelle virkemidler så ofte; det er bare noen få ganger i løpet av filmens ca to timer lange spilletid at han kjører på med sånne heftige virkemidler som plasserer tilskueren (så ettertrykkelig) i karakterenes sko. Et annet eksempel enn det ovenfor, finner vi idet barna får kjeft av (ste)mora. I et ampert bildeutsnitt ser vi bare magen og brystet og hennes truende pekefinger, som til sammen dekker hele skjermen. Det skal liksom være kjipt for oss også, når disse barna får kjeft. Feyder gir oss visuell pryl. Jeg synes personlig det går litt for lang tid mellom hver gang. Men så er jo jeg veldig fan av ekspresjonisme og impresjonisme og sånn.

 

Naturen spiller en stor rolle i filmen. I en sekvens er det et snøras, og kamera blir snøraset (altså festa oppå snøen som glir nedover)! Det er også noen bilder av vann her som er helt råe. Minner meg om hvordan Herzog ville bruke gjørmevannet i starten av Aguirre. Det er flere bilder her som får meg til å tenke på Herzog, håper han har sett denne.

 

Jaja, enda litt rabbel fra kiddo, som sikkert ikke sier noe om filmen.

 

Mor er død...

http://i42.tinypic.com/2j2ezj7.png

 

http://i40.tinypic.com/ndki6c.png

 

Bare noen fete bilder:

http://i43.tinypic.com/20v0vuu.png

 

http://i39.tinypic.com/1z1u2l2.png

 

http://i40.tinypic.com/2woiuip.png

 

Vi kommer tett inn på barna:

http://i41.tinypic.com/15drx5c.png

 

http://i39.tinypic.com/10xx6iv.png

 

Naturen blir endeløs, enorm:

http://i42.tinypic.com/24y010o.png

 

http://i41.tinypic.com/2w5soj7.png

 

Maleriet av mora blir levende foran Jeans øyne..

http://i40.tinypic.com/28bcifb.png

http://i39.tinypic.com/nlx540.png

http://i39.tinypic.com/v611rk.png

 

Disse franskmenna.

[Papillon 3]

Milde Moses...

 

Edit: Elsker denne tråden. Skal se alle filmene på den jævla lista.

[Outze 0]

Nice. Kanskje et lite sommerprosjekt som viser seg her. Frankrike eier alltid.

[pretender 4]

Ser veldig bra ut, Kiddo!

 

-

 

Fièvre (Fever) Delluc, 1921

 

Det viste seg ikke lett å spore opp filmene til Louis Delluc, denne halvtimes-saken var den eneste jeg fant. Delluc er like mye kjent som skribent og kritiker, men gjorde noen visstnok toneangivende filmer før han døde av tuberkolose allerede i 1924, 33 år gammel.

 

En åpningstekst forklarte at tekstplakatene var luket ut og gått tapt en gang i tiden. Det gjorde nok noen detaljer i handlingen litt utydelig, iallefall for denne forvirrede mannen. Uansett er hele handlingen satt i en bar på kaia i Marseille, hvor blant annet en mengde kvinner sitter, konverserer og venter. Etter en stund velter et lass sjømenn inn, og man skjønner hva de har ventet på. Stemningen stiger i lokalet, og det er etterhvert full fest. En av sjømennene sitter trist og miserabel i et hjørne dog. Kvinnen fra baren snakker med ham, og vi får tilbakeblikk der han ligger syk i en seng, og en mystisk asiatisk kvinne står ved hans side. Denne kvinnen har han angivelig tatt med seg (kjøpt?) fra orienten, hun er iallefall også tilstede her. Det lukter pasjon av forholdet mellom den melankolske og barkvinnen, og når bareieren entrer lokalet, levner hans stive sjalu blikk ingen tvil. En tilfeldig gjest angriper den asiatiske kvinnen (uvisst av hvilken grunn), og vår triste helt tar affære. Dette utvilker seg til et større slagsmål hvor den sjalu bareiern kaster seg inn, med fatalt utfall.

 

Det mest mystiske elementet her er den asiatiske unge kvinnen, som avslutter filmen på et litt pussig og ganske vakkert vis.

 

http://img21.imageshack.us/img21/2419/fievrefever1921avisnaps.jpg

I begynnelsen av filmen, en rekke kjappe bilder av skip og havna, for å sette miljøet. Utstrakt bruk av iris-overganger, ikke uvanlig for epoken.

 

http://img696.imageshack.us/img696/2419/fievrefever1921avisnaps.jpg

Kvinnene i baren snakker, og venter...

 

http://img710.imageshack.us/img710/2419/fievrefever1921avisnaps.jpg

Flashback med mystisk ung kvinne.

 

http://img338.imageshack.us/img338/2419/fievrefever1921avisnaps.jpg

Fest, rett før vold.

 

Pessimisme og resignasjon ligger over filmen. Det er et raskt klippet og ganske spenstig stykke filmarbeid, men utover et imponerende tempo er det ikke det kraftigste arsenalet av innovative grep. like fullt et stemningsfullt stykke film.

[Kiddo 0]

Så faktisk denne i går! Enig i at slutten er pussig og vakker. Ellers vet jeg ikke hvor godt jeg likte dette, litt vanskelig å si. Men det var noe merkelig bra med disse korte innklippa med bildene av havna. Det 'ustabile' lydsporet jeg så filmen med var litt merkelig, men ganske fett. Har ingenting mer å skrive.

[morty 8]

Frankrike eier alltid.

 

Det kan diskuteres, de har enormt mye daarlig smak ogsaa.

 

Fantastisk post, pretender. Av disse har jeg sett Menilmontant, Brumes d'automne, La Chute de la maison Usher og L'Inhumaine. Menilmontant og La Chute de la maison Usher holder jeg veldig hoeyt, og staar seg som noen av de sterkeste filmopplevelsene jeg har hatt. La Chute de la maison Usher har jeg mast mye om tidligere, og jeg kan simpelthen ikke faa sagt nok godt om den. Utrolig stykke film, som behandler Poe slik faa har maktet siden. Naar det kommer til Menilmontant, saa har den en av filmhistoriens mest sjokkerende aapninger. Samt en av filmhistoriens mest roerende scener, da sikter jeg til broedscenen. Den er til aa ta pusten fra en!

 

http://www.youtube.com/watch?v=FzrkFTXHwLM

 

Brumes d'automne er ogsaa veldig poetisk og vakker, men roerer meg ikke saa dypt som Menilmontant. Den blir litt mer ufarlig, men joda, mye deilig poesi ute aa gaar. Vann. Busker. Grener. Mennesker som strekker seg etter dem.

 

L'Inhumaine fikk jeg desverre ikke saa mye ut av, den ble i periodevis veldig langdryg. Men det slaar i perioder gnister naar regissoeren toerr traakke mer utenfor de faste rammene. Mye frekk arkitektur, dadaisme og avant garde tankegods.

[pretender 4]

L'Inhumaine hadde jeg tenkt å kaste meg over en av dagene. Har lest om arkitekturbruken i den blant annet. Har også fått med meg at fortellingen er ganske banal og dryg som du sier. Så det kan vel fort bli tveegget.

 

Er så enig i det du sier om Menilmontant. Kirsanoff er liksom lavbudsjettskongen - han skrapte sammen midler på egenhånd og var aldri tilknyttet noe produksjonsselskap. I stedet for å hyre inn de hippeste arkitektene og art deco-designerne, utnytter han naturens ressurser i filmene... Bare lyset og frostrøyken i den benkscenen er jo nydelig! Og at filmen fungerer som den gjør helt uten tekstplakater sier vel noe om de visuelle kvaliteter. Ellers er han jo en glimrende instruktør. Er vel hans første kone som spiller i de to filmene, ikke dårlig hun heller. Dessverre anses hans debutfilm L'ironie du destin som tapt.

 

@Kiddo

Ellers vet jeg ikke hvor godt jeg likte dette, litt vanskelig å si.

Ja, jeg likte den, men kan vel ikke utrope den til noe 'must'. Håper å få sett en av spillefilmene hans!

 

-

 

Jeg har sett en ganske rar film.

http://img25.imageshack.us/img25/7367/lebrasierardent1923avis.jpghttp://img168.imageshack.us/img168/7367/lebrasierardent1923avis.jpghttp://img248.imageshack.us/img248/7367/lebrasierardent1923avis.jpg

Hvis du leser om Dètective Z på sengekanten, kan du få mareritt...

 

Le brasier ardent (The Burning Brazier, Ivan Mozzhukhin 1923) åpner med en tolv minutter lang drømmesekvens som er så sær, skremmende, vakker og komisk om hverandre at Lynch ville vært stolt.

 

http://img168.imageshack.us/img168/778/lebrasierardent1923aviss.jpghttp://img442.imageshack.us/img442/7367/lebrasierardent1923avis.jpghttp://img143.imageshack.us/img143/7367/lebrasierardent1923avis.jpg

 

Når den drømmende kvinnen, kalt Elle, endelig våkner, får vi et innblikk i hennes tilsynelatende perfekte samliv... Hjemmet er moderne utrustet, hun trykker bare på en knapp så går maleriet opp, og der er hennes mann:

http://img707.imageshack.us/img707/7367/lebrasierardent1923avis.jpg

 

Sannheten er at hun kjeder seg. Hun elsker Paris, og går ut.

 

For å finne tilbake lidenskapen hos sin kone, drar mannen (som aldri gis noe navn) til det merkelige byrået "Trouve Tout", eller "Finn alt mulig". Sekvensen da han kommer hit er et av filmens absolutte høydepunkter, som har så mange underfundige, sære og surrealistiske detaljer at det bare må oppleves. Uansett, mannen hyrer her ingen ringere enn... Detektiv Z...

 

Ikke den beste for jobben viser det seg, da det under arbeidet med å finne nøkkelen til denne kvinnens sjel selvfølgelig slår romantiske gnister.

 

http://img84.imageshack.us/img84/7367/lebrasierardent1923avis.jpg

"This is funny. In my dream you looked totally different"

 

Det blir mange bilder merker jeg, så av scrollehensyn:

 

 

http://img179.imageshack.us/img179/7367/lebrasierardent1923avis.jpg

I drømmen forsvinner Z inn en merkelig dør, som dukker opp igjen senere...

 

http://img64.imageshack.us/img64/7367/lebrasierardent1923avis.jpg

Brennende sceneteppe...

 

http://img121.imageshack.us/img121/7367/lebrasierardent1923avis.jpg

Elle ser på gamle negativer, som blir levende og trigger flashbacks...

 

http://img514.imageshack.us/img514/7367/lebrasierardent1923avis.jpg

Smått stilisert tilstandsrapport.

 

http://img710.imageshack.us/img710/7367/lebrasierardent1923avis.jpg

Mannen ser kona er i telefonen og ser for seg at hun snakker ikke bare med én, men med ni andre menn.

 

http://img40.imageshack.us/img40/7367/lebrasierardent1923avis.jpg

Biljakt på berømt grunn, fartsfylt filmet i et langt trackingshot.

 

http://img101.imageshack.us/img101/7367/lebrasierardent1923avis.jpg

Vår helt snubler inn i gemakkene til "Trouve Tout". Hele den utrolige sekvensen er visstnok en parodi på den tids populære filmserier hvor hemmelige sosieter ofte var ingrediens.

 

http://img23.imageshack.us/img23/7367/lebrasierardent1923avis.jpg

Detektiv Z i arbeid...

 

http://img140.imageshack.us/img140/7367/lebrasierardent1923avis.jpghttp://img214.imageshack.us/img214/7367/lebrasierardent1923avis.jpghttp://img171.imageshack.us/img171/7367/lebrasierardent1923avis.jpg

 

http://img10.imageshack.us/img10/7367/lebrasierardent1923avis.jpg

Av handlingsmessige innfall, her en syk (og veldig underholdende) dansekonkurranse, hvor den som danser lengst vinner.

 

http://img25.imageshack.us/img25/5234/lebrasierardent1923avisv.jpg

Detektiv Z har tannverk og får hjelp av bestemor.

 

 

 

Herlig! Le brasier ardent plukker fritt fra surrealisme og dadaisme, i en sånn grad at publikum ble forvirret og sviktet filmen. Blandingen gjør seg godt dog, og handlingen byr på noen herlig uventede vendinger og innfall. Komedien er heller aldri langt unna. Forresten lå det et veldig forfriskende, moderne lydspor på versjonen jeg så, som mikset flere musikksjangre, og våget å være like sært som filmen.

 

Regissøren Ivan Mozzhukhin spiller selv hovedrollen, og var veldig populær i Frankrike på 20-tallet. Han spilte flere ganger for Alexandre Volkoff, og enkelte kilder (bla. Bordwell) oppgir Volkoff som co-regissør på denne.

 

Renoir uttalte at dette var filmen som gjorde at han skjønte han skulle bli regissør.

[Fredrick 0]

Fin omtale, Pretender! Denne ble jeg nysgjerrig på.

[Jizzmopper 0]

Le brasier ardent så virkelig interessant ut ja!

 

Har hatt La Roue liggende lenge, men den varer så sinnsykt lenge at jeg har vondt for å få tid til å sette meg ned med den. Noen som har sett den, og eventuelt kan anbefale den?

[pretender 4]

La Roue (Gance) - Melodrama som antar flere og dypere dimensjoner etterhvert som timene går, revolusjonerende tekniske og narrative grep (spesielt i klipp, noe som når høydepunkter under de dramatiske toppene...)

 

En enormt ambisiøst film, hvor man helt fra starten av skjønner at 'her skal vi fortelle lenge, om noe svært', da det begynner i en hytte oppi krybba... Tiden går jo unna på et vis, det er ikke spesielt vanskelig bare svært. Klassisk helaften! Er å anbefale først og fremst om du liker disse storslagne fortellingene som spenner over mange år, og gaper over "de svære temaer". Mye visuelt snacks er det også.

 

Leste at den originalt varte i 9 timer... utgaven som har overlevd er vel 4 1/2 eller noe.

[Jizzmopper 0]

Cool! Slike storslagne fortellinger som varer over flere år pleier å falle i smak. Spesielt Barry Lyndon, The Godfather, Ben-Hur, og Once Upon a Time in America, for ikke å nevne Greed. Får ta den en gang i sommerferien!

[Kiddo 0]

http://i46.tinypic.com/1z1g4lx.png

 

Mènilmontant (Kirsanoff, 1926)

 

Å skrive om denne er som å prøve å gripe etter røyken som kommer fra den pipa der.

 

Dette er hva jeg kaller å klippe med hjertet.

[morty 8]

La roue (Abel Gance, 1923)

http://i50.tinypic.com/s1papx.jpghttp://i50.tinypic.com/2d966x2.jpg

 

Sisif, en jernbanearbeider, redder den lille piken Norma fra en togulykke. Han tar henne til seg som sin datter, og oppdrar henne med den jevnaldrende sønnen Elie. De vokser opp i et livlig togmiljø, i et hus midt mellom jernbanesporene. Norma blir en vakker ung dame, som vekker interesse hos det motsatte kjønn. Inkludert hennes "bror" Elie, som har blitt en fiolinmaker. Jacques de Hersan, en rike industrialist, har lagt sin elsk på henne. Men dette vil ikke hennes "far" ha noe av, som også selvsagt er forelsket i pikebarnet. Men når det tilspisser seg, etter faren forteller den sjokkerende sannheten til Jacques, overbevises han til å la henne giftes bort til rikmannen. Det for å temme egene lyster. Etter dette lærer hennes "bror" sannheten, at de aldri var i slekt, og faller han i en dyp kjærlighetsorg. Hans far rammes av den samme sorgen, som fører til en rekke dramatiske hendelser med tog.

 

http://i47.tinypic.com/2m765p3.jpghttp://i47.tinypic.com/f4jrqb.jpg

 

Så enkelt, men likevel komplisert. Veldig dramatisk og episk, orginalt på voldsomme ni timer. Denne versjonen var på de "vanlige" fire timer og tredve minutter, men selv den trimmede utgaven etterlater en andpusten. Der er klart noen langdryge øyeblikk, men helheten er et voldsverk av en film. Ikke med den poetiske teften til Epstein, men med de dramatiske kurvene til Scorsese og Spielberg. Til tider langt forut sin tid. Det mangler ikke på eksperimentering med kamera og klipping, noe som har vært med å plassere filmen i historiebøkene. De kjappe klippene i actionsekvenser, bygges opp til tornadoer som velter over skjermen. I et annet dramatisk høydepunkt, langt over bakken på en fjellhylle, utfoldes en slåsskamp mellom to menn i noe som kunne vært signert Hitchock. Med imponerende klipping mellom forskjellige kameravinkler, for å øke intensiteten og troverdigheten av kampen. Ja, inkludert litt trickfotografering. Ok, der fryktelig mye bra her. Spesielt på den tekniske siden. Noen av de enkle kamerabevegelsene er med skape gåsehudfaktor, som f.eks. i scenen under. Hvor kamera egentlig bare står stille, men hjulet dreier det rundt toghallen.

 

http://www.youtube.com/watch?v=tw9CjCMLlKw

[pretender 4]

http://img821.imageshack.us/img821/4219/allumettesavisnapshot12.jpg

 

The Little Match Girl (Renoir/Tedesco '28) - Denne historien kan vel aldri slutte å være hjerteskjærende... En filmadapsjon av Renoir gir visse forventninger, og han svikter ikke. Egentlig overgår han HC Andersen i dysterhet, blant annet ved den grimme sluttkommentaren (opp mot Andersens himmelfart). I løpet av en kjapp halvtime setter han opp den kalde, harde virkeligheten med surt vær, mørke og enormt mye snø. Jentas hallusinasjoner gis et drømmeaktig preg hvor fantasien florerer i en serie effektbruk/lystriks, teksturer, dobbeleksponeringer, og sterke, hard-kontrastbilder. Visuelt og kreativt upåklagelig. Jeg så vel opprinnelig for meg jenta som litt mer ung og stakkarslig enn dette - Catherine Hessling var 28 og kona til Renoir. Dog gjør hun et godt om ikke overveldende inntrykk - hun forsvinner litt inn i alle filtrene.

 

Nok et must.

 

http://img337.imageshack.us/img337/1284/allumettesavisnapshot30.jpg

[Kiddo 0]

http://i51.tinypic.com/2emq434.png

 

Brumes d'automne, som føles litt som et forsøk, en liten baby som suger på puppen men ikke brystvorta. Enig med morty at den ikke har samme kraft som Mènilmontant. Eller Arrière-saison (’50), som jeg så nå nettopp. Det passer kanskje ikke helt å skrive om denne her, siden den ikke tilhører impresjonistbevegelsen per se, men jeg føler det er en slags videreføring av hva Kirsanoff holdt på med på 20-tallet: et filmdikt (selv om denne selv sier at den er et essay i åpningstekstene) om lengsel. Om ikke like opphissa i utførelsen, føles den i samme ånd som nevnte filmer.

 

Der omgivelsene på en måte knyttes direkte til assosiasjoner og følelser i Brumes (som morty skriver, ”vann. Busker. Grener. Mennesker som strekker seg etter dem”) blir de i Arrière-saison brukt mer til å plassere menneskene i et mer konkret forhold til naturen. Menneskene strekker seg ikke etter høsttrærna med sine lange greiner, men gjør sine gjøremål under dem. Mindre 'romantisk', men like lyrisk, bare på en annen måte.

 

En mann hogger trær i skogen, i hytta tilbereder en dame mat. Pause i trehogginga: mat og stillhet. Tilbake til arbeid. Dama skriver et brev: hun kjeder seg. Hun drar. Mannen sitter ved bålet i skogen og spiser matpakka si aleine (røyken fra bålet i denne scena: herregud. Den sluker ham!). Kommer hun tilbake? Det er liksom ikke så viktig. Men at nøkkelen legges i blomsterpotta. Det er viktig.

 

Denne føles mer samla enn de tidligere Kirsanoffene, på en måte mer konkret, og ingen fiksfakseri; bare nøye, stemningsfulle, rituelle komposisjoner som fanger vaner i deres minutiøse uttrykksfullhet (forholdet mellom de to menneskene blir vekka lett som bare det, uten ord, der de sitter og spiser og ser på hverandre og maten; og dama som ser ut vinduet, mannen som sitter ved bålet og ser foran seg i en slags stille motløshet, fortenkt bak røyken). Som mye av skriveriene/teoretiseringene på 20-tallet, merkes en enorm entusiasme i Brumes d’automne og for så vidt Mènilmontant, en sterk vilje til å lage noe spesielt med film akkurat nå, ingen tid å miste! I Arrière-saison derimot, føles det som man har tatt tiden til hjelp. Bildene kommer med ettertenksomhetens sindighet, Kirsanoff har slipt, og resultatet føles, som sagt, mer samla og mer forsiktig kraftfullt. Enorm i sin enkelthet, egentlig – ja som et lite, kravløst dikt.

 

http://i55.tinypic.com/fuvzvs.png

[pretender 4]

Virker interessant denne Kiddo, har selv ikke sjekket ut Kirsanoff ut over de to kjente som allerede er nevnt. Men den virker jo å være en film "i riktig ånd".

 

Er nok mer begeistret for Brumes enn deg, da. Kanskje jeg bare ble småkvalm av puppe-metaforen din.

 

Har i den senere tid sett to av de mer kjente filmene til Marcel L'Herbier, L'inhumaine og L'argent.

 

Gikk inn med litt lavere forventninger, da mitt inntrykk av det jeg har lest om fyren er at filmene har hatt en tendens til å ikke helt leve opp til sine egne lovnader.

 

http://img140.imageshack.us/img140/8295/inhumaineavisnapshot002.jpg

http://img832.imageshack.us/img832/9205/inhumaineavisnapshot011.jpg

 

L'inhumaine har en del gode kvaliteter. De bygde definitivt noen av de mer gjennomførst bizzare Art Deco-settene, og karaktertegninger og plotelementer følger litt i samme fotspor. Mulig denne er hakket for lang, men det finnes nok av høydepunkter. Blant annet en effektiv gjenferdssekvens og en særdeles hissig operasjonsmontasje for å nevne noe. Vinneren er vel likevel sceografen og lysmesteren, og kanskje titteldesigneren som bidrar så sterkt til at dette blir en helt egen pakke. Må stille litt spørsmål ved castingen av hovedrollen, føler denne femme fatalen kunne vært hakket mer giftig og mindre fjollete.

 

 

L'argent bekrefer igjen at Herbier utvilsomt hadde visuelle muskler, og demonstrerer noe av det utrolige arsenalet stumfilmformen hadde mot slutten av 20-tallet. Tristere er det egentlig med den ganske overkjørende tematikken i denne, alt dette finansopplegget som jeg rett og slett ikke klarer å engasjere meg spesielt i. Tre timer blir således mye. I det minste stiller Brigitte Helm som femme fatale denne gangen, og hun er mildt fantastisk.

http://img840.imageshack.us/img840/544/argentagkripavisnapshot.jpg