Jump to content

Et åpent brev til Inger Merete Hobbelstad


Engangsgrill
 Share

Recommended Posts

Har fulgt deg med en viss oppmerksomhet ettersom jeg synes at du er en spennende stemme i norsk filmlandskap selv om jeg sjeldent kommer i nærheten av å være enig med det du har å si. Du sier det imidlertid som regel fint. Og siden jeg setter velfundert retorikk og allmenndannelse høyere enn egobygging betyr det lite at vi er uenige om mye. Med introduksjonen ute av verden: La sitatleken begynne.

 

"Oppfatningen av at norske filmkritikere er for snille med norsk film, er utbredt, og frustrasjonen over at norsk filmer stadig får høye terningkast en del av publikum ikke mener de fortjener, stor. Jeg tror Meinich har rett i at anmelderne godt kan være skarpere i tonen overfor norske filmskapere, og tøffere i sine krav. Fordi vi vet anmeldelsene våre av norske flimer, i motsetning til internasjonale, blir lest som en direkte tilbakemelding til bransjen, er det lett, kanskje for lett, å bli pedagogisk og oppmuntrende i tonen."

 

Dette kunne jeg kanskje kjøpt om det ikke var en alvorlig kognitiv brist i resonnementet ditt. Hvilken interesse har norske filmanmeldere av å blidgjøre bransjen? Er det slik at du ønsker å opprettholde klisjeen om at de som skriver om kunst ønsker å bli kunstnere? Føler du deg bekreftet når du gir en norsk film en positiv anmeldelse? Jeg tror dessverre at svaret ligger nærmere det Stanley Fish kaller tolkningssfellesskaper, en fullstendig manglende evne til å tenke utenfor boksen. Norsk filmkritikks største problem er ikke at den overvurderer norsk film, men at den er fullstendig forutsigbar. At man overvurderer norsk film er bare en konsekvens av den forutsigbarheten som likeledes overvurderer utvalgte amerikanske filmer, utenlandske filmer og omtrent hver eneste kunstfilm som ser distribusjon her til lands. Selv Gaute Brochmann, som vel må sies å være norsk filmkritikks enfant terrible, benytter seg av resonnementer hvis eneste kvalitet ligger i deres uforutsigbarhet og lunebestemthet.

 

Jeg snakker ikke om analytiske tekster, som du visstnok drømmer om å skrive (mer om det senere), men om en grunnleggende evne til å gjenkjenne form, benytte denne umiddelbare forståelsen til å formidle din estetiske opplevelse og knytte denne opplevelsen opp mot etikk, før du oversetter det hele til hverdagstale. Kritikeren som oversetter. Du trenger ikke å spre rundt deg med referanser, selv om jeg er enig med Karsten om at eksempler på generell basis er en god ting. Jeg vil heller lese om hvordan du opplever en film enn om hvordan filmen rent objektivt utspiller seg, at den refererer til film- eller litteraturhistorien er bare relevant så lenge det tjener en narrativ funksjon, for du anmelder tross alt narrativer. Folk flest går til film for å bli fortalt fortellinger, og dette tror jeg det er naturlig å rette seg etter.

At norske filmanmeldere skal kunne skrive pedagogisk forutsetter at de vet hva de snakker om, og siden ingen gjør det er heller ikke det noe fullgodt argument. Norske filmanmeldere liker kanskje å tro at de vet hva som skaper god underholdning, men å si at dere anmelder norsk film i pedagogisk øyemed er direkte latterlig. Med mindre du mener at all norsk film er pedagogisk og dere bare overfører denne pedagogikken til blekkformat. Det hadde faktisk vært en interessant tanke, men slikt kan vi selvfølgelig ikke ha noe av i hovedstadsavisene.

 

Når du i tillegg peker på at bare en del av publikum reagerer på den mildt sagt hårreisende karaktersettingen norske filmanmeldere benytter seg av, er det vanskelig å se det som noe annet enn ansvarsfraskrivelse. Din jobb er ikke å skrive hva du tror folk vil ha, men din personlige og subjektive mening. Hvis du føler at du må modifisere deg for å tekkes publikum, redaktør eller filmbransje foreslår jeg at du skifter yrke ganske raskt. Vi har ikke bruk for kritikere som ikke tør å mene, like lite som vi har bruk for filmskapere som tror at toppen av subtilitet finnes i akerselvas rensende effekt.

 

”"Hvilke norske filmkritikere er fryktet og respektert?", spør Meinich. Er disse to ordene synonyme? Er det å bli fryktet en vesentlig ambisjon for en norsk filmkritiker?”

 

De er ikke synonyme, men at du ikke forstår konnotasjonene ”fryktet” i denne sammenhengen skaper er bekymringsverdig. Filmkritikere forstår film, de er eksperter. De er de som vet nok til å sette regissører, skuespillere, manusforfattere, produsenter, Norsk filmfond... kort sagt, alle de ansvarlige på plass. Og er de riktig flinke evner de også å oversette hvorfor filmer som Hjem til jul burde vært spontanabortert til sine lesere. Det er selvfølgelig min mening, og det kan være at det finnes overtydende argumenter for at Bent Hamers svakeste i en serie av middelmådigheter er en god film. Det er bare at ingen kommer med dem. Må jeg sette med ned og finne opp mine egne motargumenter for å kunne snakke om Bent Hamer som filmskaper på en intelligent måte? Tydeligvis. Dette handler ikke om hvordan norske filmanmeldelser ser ut, men hva de faktisk inneholder, nemlig et handlingsreferat, noen svulstige formuleringer og en fiffig konklusjon. Generaliserer jeg?

 

Jeg vet ikke om du har lest mye Pauline Kael (selvfølgelig har du det), men jeg skjønner ikke hvordan noe samvittighetsfullt menneske kan være komfortabel med å sikte lavere enn det som allerede har blitt prestert. Jeg antar at du har et teoretisk rammeverk for det du driver med, og når man snakker om poetikkens modeller (mimetiske, pragmatiske, ekspressive, objektive) ser man at det har foregått en viss progresjon i hvordan man forstår narrativer, akkurat som det bør foregå en viss progresjon i hvordan dagens kritikere skriver. Om denne evolusjonen av skrift viser seg å bli en devolusjon basert på postmoderne og relativistiske verdier burde man våkne opp og reevaluere hva man holder på med. Ønsker du å være en forbrukerveileder, en som ikke styres av egne meninger, men som blir forbrukernes slave idet å peke dem i feil retning innebærer at du tar feil (demokratiets endelige perversjon), at det på sikt vil lede til en heksejakt på deg som person. Logikk eksisterer ikke lenger på individstadie, men blir erstattet av forbruksmodeller, individet blir redusert til konsumentdroner.

 

Det du som samvittighetsfull kritikker bør gjøre er å unnskylde deg selv mindre og finne formen som vil gjøre folk som Karsten fornøyd. Selv om den ikke eksisterer i norsk dagspresse er det en smule induktivt å dermed utelukke at den faktisk eksisterer.

 

”Saken er at det slett ikke står så dårlig til med norsk film - Meinich skriver selv at filmkulturen er inne i en blomstring. Det tekniske og skuespillermessige er blitt markant bedre i de senere år. Det er langt mellom katastrofene - jeg har uhumskheter som "Gamer" og "En shopaholikers bekjennelser" friskt i minne, et bunnivå norsk film sjelden er i nærheten av - men samtidig mangler nærmest samtlige norske filmer etter denne anmelders oppfatning det lille ekstra, de observante dialogene, de ambisiøse idésprangene, den emosjonelle dybden, som ville gitt virkelig høy kvalitet og klassikerstatus.”

 

Ikke? At Meinich skriver noe betyr selvfølgelig at det er sant. Den siste akseptable norske filmen var Reprise, en litt over middels film som stjal skamløst fra den franske nybølgen, da spesielt Truffauts Jules et Jim, som den i stor grad trivialiserte. Vi har ikke en eneste norsk filmskaper som holder jevnt høyt nivå.

 

Det tekniske og skuespillermessige? Jeg vil tro det er ganske åpenbart at ingen av disse tingene skaper god film, som vi så med den latterlige Max Manus, som vi vel også (i god gammeldags Grand Prix-tradisjon – det verste søppelet sender vi til utlandet så slipper vi å se det igjen) nominerte for Oscar. Ikke at å vinne Oscar er noen ære uansett, men norsk film med Giske i spissen gir seg vel neppe før også den tvilsomme æren er i boks.

 

Jeg likte både CoaS og Gamer, og kan med handen på hjertet si at den dagen vi lager en film som er like genuint morsom som førstnevnte og like estetisk-etisk grensesprengende som sistnevnte skal jeg vurdere å betale for å sikre meg en norsk film (ja, jeg kjøpte begge), noe jeg ikke har gjort siden nettopp Reprise.

 

Det du skriver at norsk film mangler er selvfølgelig viktige virkemidler hvis man ønsker å skape en god film, men ingen av disse tingene er forutsetninger for å lage hverken god eller viktig film. For meg ser det ut som at du er helt blendet av formalisme, at du forstår forskningsaspektet ved det å være filmviter, men at du fullstendig mangler den forståelsen som gjør en filmviter til en filmkritiker; til å drive kulturell kritikk.

 

”in egen katalog av anmeldelser av norske filmer, som er dominert av middels-til-god-vurderinger, der terningkast 4 dominerer med terningkast 3 som en nummer to, gjenspeiler dette. Jeg synes forøvrig det er helt fair å ha med, som ett perspektiv av mange, at vi ser og vurderer samtlige norske kinofilmer, den samlede nasjonale produksjonen, mens vi fra utlandet bare får kvalitetsfilmene og de kommersielle suksessene, eller det som antas å kunne bli en av de ovennevnte. Det gjør nok at norske filmer iblant vurderes litt opp mot hverandre. Om dette er riktig eller galt, kan naturligvis - og bør -diskuteres. Men jeg vil holde fast ved at man ikke skal gi dårlig kritikk om det ikke er en genuint dårlig film. Da sjonglerer kritikeren med sin troverdighet og blir en posør. Og jeg tviler på at ordet "respektert" da kan settes ved siden av ordet "fryktet" like enkelt.”

 

Her må jeg nesten påpeke at den fullstendig godtroende definisjonen kvalitetsfilm undergraver din rolle som kritiker, selv om du kommer med et forbehold. I utgangspunktet er jeg ikke tilhenger av å drive normalfordeling av karakterer (eller karakterer i det hele tatt), men jeg ser at det kan være en mulig forklaring på hvorfor norsk film får såpass gode karakterer. For meg er avstanden mellom en filmskaper som Mike Leigh og Erik Poppe så stor at det medfører vanskeligheter å gi poeng på en hvilken som helst skala, så jeg forstår dilemmaet.

 

Morsomt at du plutselig snakker om troverdighet, når jeg ikke en gang er sikker på om du ønsker å være kritiker eller en del av et meningsaggregat. Setter pris på stikket til Brochmann, som til tross for sine begrensede evner prøver hardt; ja, kanskje for hardt. Hvem frykter forresten en posør? Innrømmer du her at du skriver for folk som ikke kan en døyt, eller misforstår jeg?

 

”Så til Meinichs innvendinger mot strukturen og innholdet i norske filmanmeldelser. En gjennomgangsinnvending i artikkelen hans er savnet etter at påstander underbygges med konkrete eksempler, og at flere sider ved det filmfaglige ikke trekkes inn. Han er "oppgitt over at kritikeren ikke gjennomfører et dypdykk", skriver han om Kjetil Lismoens anmeldelse av "Hjem til jul". Samtidig viser han senere i teksten at han er fullstendig klar over at et format som papiravisen innebærer klare begrensninger. Som filmkritiker som leser teksten hans, må jeg derfor spørre: Hva mener han, rent konkret, jeg skal gjøre med dette?”

 

Som filminteressert ville jeg svart: Det er det ikke hans men din jobb å finne ut av. Jeg er forøvrig uenig i at det filmfaglige skal trekkes inn fordi det er filmfaglig. Jeg kan lekende lett skrive en anmeldelse av en skjønnlitterær tekst uten å nevne ting som komposisjon, retorikk, troper og figurer. I de fleste tilfeller vil dette også frarådes. På samme måte kan jeg skrive om spill uten å måtte forholde meg til hvordan de er programmert. Innhold regjerer. Om jeg hadde hatt kunnskap til programmering hadde det nok beriket spillanmeldelsene mine, men jeg tror ikke det er nødvendig å berøre disse tingene i en anmeldelse. For å låne en metafor Pauline Kael brukte: Du trenger ikke å kunne legge et egg for å vite hvordan det smaker.

 

Jeg er enig i at Meinich kunne vært tydeligere på hva han vil med teksten sin, men jeg tror det han egentlig savner ikke er dypdykk men innsikt. Folk som snakker om film som om de puster dem, som om de forstår dem og som om de vil deg noe. Noen som snakker om film som om film betyr noe.

 

”Å være filmanmelder er annerledes enn å være en enkeltperson med en lidenskap for film, som leverer sine vurderinger på en blogg eller gjennom sosiale medier. Det innebærer visse begrensninger - jeg måtte nylig si nei til et oppdrag for Norsk filminstitutt fordi jeg må holde meg uavhengig av dem, og jeg intervjuer aldri skuespillere eller regissører om en film jeg skal anmelde (i riktig gamle dager, da anmeldere var fast ansatt, kunne de tillate seg å unngå skuespiller-/regissørstanden som sådan, i dagens frilansbaserte verden ville dette være særs vanskelig).”

 

Men alle filmanmeldere er enkeltpersoner med lidenskap for film. Selvfølgelig har man den gode gamle leksa om at makt gir ansvar, og her tror jeg det er spesielt sant. At jobben din kommer med visse forpliktelser betyr ikke at du har mindre ansvar for å gjøre en så god jobb som mulig. En blogger er ikke en filmanmelder, en forumvanker er ikke en filmanmelder, og som både anmelder (av spill) og forumvanker setter jeg stor pris på friheten det å kunne skrive om film for moro skyld gir meg. Å skrive om spill, derimot, er ofte et ork fordi jeg hele tiden må tilpasse meg andres ønsker, fordi tekstene mine ikke passer formatet redaktøren min ønsker at de skal ha, men tro meg når jeg sier at jeg slåss for å beholde integriteten min, for å finne en form som står til det jeg ønsker oå formidle. Og det gjør helt sikkert du også. Nå er ikke frilanser for Gamer.no akkurat Dagbladet, men det er da noe.

 

Imidlertid har jeg ingen ønsker om (som de andre av skribentene våre) om å dra på pressearrangementer, om å se spill før alle andre eller å produsere meningsløse nyhetsartikler da jeg synes at hele prosessen rundt hvordan spill markedsføres er avskyelig i sin inhabilitet. At andre synes at innpakningen er fin betyr ikke at jeg ikke kan akseptere at jeg, uten å klage om den gangen jeg ikke dro på E3, gjør en jobb for leseren.

 

”Og jeg må levere varen min arbeidsgiver betaler meg for å levere, til riktig tid og på grunnlag av visse premisser. Et av disse premissene er at en film skal vurderes med et terningkast fra 1 til 6. Et annet er at vi sjelden får mer enn 2 000-2 500 tegn per anmeldelse, kanskje rundt 3 000 om det er en film som anses som særskilt viktig, iblant ned i 1 600-1 700 tegn (inkludert mellomrom). Om jeg hadde fått bestemme helt selv, ville jeg selvsagt hatt dette annerledes. Jeg skulle gjerne sluppet å gi terningkast, jeg skulle gjerne skrevet to a4-sider om hver film jeg ser, med en kvelende mengde eksempler og referanser. Jeg mener alltid så mye mer enn hva jeg får plass til å skrive.”

 

Jeg setter pris på oppriktigheten din, men målet må vel være å gjøre det beste ut fra omstendighetene. At du ikke har full kunstnerisk frihet forandrer ikke det faktum at vi fullstendig mangler en filmkritiker som skriver like godt om en god film som den gode filmen viser seg på lerretet, og det er knapt en unnskyldning. Forøvrig vil jeg minne om at du ikke trenger et vell av referanser og eksempler for å forklare hvordan noe fungerer. Velg det beste.

 

”I en del av kritikken mot dagspressens anmeldelser savner jeg en forståelse for hva en dagsavis faktisk er: Et produkt som rommer en rekke saker og stemmer som skal balanseres mot hverandre på begrenset plass, fylle malene som er satt opp.”

 

Relevant og treffende formulering. Igjen tror jeg du og Karsten snakker litt forbi hverandre. Han forteller tross alt om at din tekst spesielt har mye for seg på begrenset spalteplass.

 

”Det er ikke meningen å fremstille min arbeidssituasjon som spesielt vanskelig. Jeg er veldig glad i jobben min og føler meg privilegert som har det å se og skrive om film som et levebrød. Men til de som etterlyser mer, mer av alt, flere eksempler, flere vurderinger av alle sidene ved en film, fotografi, lys, musikk, klipp, kan jeg bare si: Personlig klør jeg etter å gi dere det.”

 

Glem den privilegert-leksa først som sist. Du gjør en jobb som milliarder av andre og du gjør den relativt godt. Du befinner deg ikke i en særstilling med mindre du føler at du ikke gjør jobben din godt nok, i hvis tilfelle jeg tenker meg at det står ganske mange i kø for å overta etter deg. De tingene du ramser opp er i de færreste tilfeller relevant i en anmeldelse. Du er ikke forsker, du er kritiker. Du skal trekke koblinger andre ikke ser, gi perspektiver som åpner opp en film, ikke analysere den ihjel.

”Som akademiker sier instinktet mitt at jeg alltid må vise til konkrete eksempler i "teksten" (brukt her i utvidet forstand) når jeg kommer med en påstand.”

 

Du er ikke akademiker.

 

”At en tekst er kort, betyr ikke at den ikke er resultatet av mye refleksjon og en seriøs vurdering.”

 

Akkurat. Men jeg føler at du vurderer feile ting.

 

”Kortere tekster, med bilde og terningkast, får flere lesere. De når frem til flere. Og jeg må si at jeg ikke klarer å synes det er spesielt tragisk at vi har filmkritikker i forskjellige formater: Dagspressens korte, formidlende tekster, som tar for seg alle filmene som har premiere, som når ut til mange, og de lengre, mer resonnerende vurderingene, som har vært gjenstand for en viss seleksjon, som Ulrik Eriksens ypperlige anmeldelser i Morgenbladet, som er mer for de spesielt kulturinteresserte. Det er ingen grunn til å ønske å være for like heller.”

 

Det kommer an på. På kort sikt, i den kulturelle bakleksa vi befinner oss i for tiden der dritt blir smurt ut over kultursidene i dagsavisene og ansett som viktig og viktig blir fullstendig oversett, er det nok sant. Men på lang sikt tjener ingen på molbojournalistikk. Hvorfor tror du at opplaget til Dagbladet stuper mens de mer seriøse avisene faktisk kan skilte med opplagsøkning? Når man når et visst punkt gidder ikke folk å lese filmanmeldelser uansett hvor store terningkast og bilder dere benytter dere av, fordi de som vet bedre føler seg latterliggjort og de som ikke gjør det har funnet mindre krevende ting, som spill, å kaste bort tiden sin på.

 

Selvfølgelig skal du etterstrebe å være forståelig, for jobben din er å bli forstått av så mange som mulig. Men det betyr ikke at du skal kommunisere enkle ideer. Ingen ønsker at dere skal være for like, her skaper du et fullstendig kunstig skille, vi ønsker anmeldere som vet hva de snakker om og som gjør det forståelig uten at man trenger å vite hva god klipping innebærer. Vi vil bli fortalt historier.

”Forøvrig har jeg lyst til å nevne at vi i Dagbladet, særlig det siste året, ofte har anmeldt utvalgte filmer på dobbeltsiden som kalles "Ideer", og slik fått gå mer i dybden på filmene vi skriver om og sette dem inn i en større sammenheng. Her har jeg dog lyst til å påpeke at det ofte faller mer naturlig å sette filmene inn i en kulturell kontekst enn en filmteknisk - jeg har i dette formatet lest "Changeling" opp mot verdisettet i Clint Eastwoods filmer; min kollega Mikael Godø trakk inn diskusjonen om sannhetsgehalten i "The Social Network" - utfra vurderingen at dette for våre lesere er mer interessant perspektiv.”

 

Kulturell kontekst! Endelig noe som høres ut som kritikk. Fortsett med det.

”Til sist noen ord om handlingsreferat. Jeg skal være den første til å være enig i at handlingsreferatet kan bli for dominerende i en kritikk, og at dette gjør anmeldelsen både vagere og kjedeligere. Samtidig vil jeg bestemt hevde at handlingsreferatet i noen grad bør inngå i de aller fleste anmeldelser - av formidlingshensyn. De aller fleste som leser det vi skriver, har ikke sett filmene det er snakk om - og jeg tror absolutt de fleste ønsker å vite noe om hva slags fortelling dette er før de kjøper kinobilletter. Nå kan det innvendes at handlingsreferater er tilgjengelige så mange steder på nettet, blant annet på Imdb, på Filmweb og i Dagbladets egen filmbase - men et lite handlingsreferat gjør ofte teksten klarere og er noe å henge argumenter og eksempler på utover i teksten. Et handlingsreferat bør etter min mening være kort og, om mulig, ladet med mening, slik at det gjør anmeldelsen mer og ikke mindre tydelig - men de som etterlyser at handlingsreferatet kastes ut fra norske filmanmeldelser for godt, med beskjed om aldri å komme tilbake, tror jeg skal få vente veldig lenge.”

 

Fullstendig enig. Et annet, og noe relatert emne, er den fullstendige aversjonen man har for såkalte spoilere i anmeldelser. Hva tenker du om det?

 

Til slutt: Jeg setter som sagt pris på arbeidet du gjør. Filmsidene til Dagbladet har blitt atskillig bedre etter at han noksagten av en stymper forsvant. Håper jeg ikke har fornærmet deg. Jeg kan være ganske krass når jeg engasjerer meg i noe. Men det som slår meg som mer åpent er hvilke målsetninger du faktisk har, hva du ønsker å oppnå gjennom å være filmanmelder. Hvilke muligheter finnes det? Hva kommer etterpå? Er du på toppen av hierarkiet i en alder av 30?

Link to comment
Share on other sites

 
 
 

Kudos Engangsgrill, omstendelig og spennende skriveri dette her. Jeg synes du har mange gode poeng, men også at du går for langt i enkelte tilfeller, der jeg er mer tilbøyelig til å være enig med Inger Merete, mens jeg i andre sammenhenger føler en distanse til begge to. Først til en kort introduksjon til hvordan jeg ser debatten som Karsten Meinich har satt i gang:

 

Det er liten tvil om at nivået på norsk filmkritikk generelt ikke er i den standen folk med en seriøs interesse for film vil at den skal være, noe som jeg tror har base både i spillerommet kritikere får og i at for få av kritikerne har faglig bakgrunn fra filmvitenskap eller lignende, men jeg ser heller den største problematikken i mangelen på fokus på det som gjør film til film, stil og form, og et for stort fokus på det såkalte innholdet og på kontekst. Der tror jeg ikke verken jeg og du, eller jeg og Inger Merete, er enige, i alle fall ikke hvis vi snakker om grader her. Kompetanse om og tilnærming til filmen sine særegne kvaliteter er det alt for lite av i norsk filmkritikk. Det samme gjelder at ingen form for analyse får plass i den rigide forståelsen av en ”omtale”. Og at argumentasjon og utdjuping blir presset vekk som følge av omstendelig beskrivelse av handlingen og diverse uinteressante koblinger til bakgrunnen til en film. Store deler av filmanmeldelsene i norske aviser kunne like gjerne vært av en prosatekst, en novelle, en nyhetsreportasje, det er ikke noe som viser til filmen som særegen kunstart. Det er ”historien” som anmeldes; et aspekt som jo er totalt uinteressant i en film hvis ikke måten historien fortelles på tas høyde for. Dette aspektet gjør at jeg ofte føler en tomhet når jeg leser norsk filmkritikk; det sier ikke noe om en film- ikke i den grad at jeg får interesse for den.

 

Jeg er trøtt og skriver dette på impuls, så jeg skal ikke gå så omstendelig til verks som både Karsten, Inger Merete og du har gjort. Derimot har jeg også lyst til å være med på sitatleken:

 

”Dette handler ikke om hvordan norske filmanmeldelser ser ut, men hva de faktisk inneholder, nemlig et handlingsreferat, noen svulstige formuleringer og en fiffig konklusjon. Generaliserer jeg?”.

 

Ja, du generaliserer, men du har også rett. Handlingsreferat; svulstige formuleringer; og en fiffig konklusjon ligner veldig på den definisjonen jeg har i tankene når jeg leser mye av norsk filmkritikk. Der synes jeg derimot Inger Merete er en av de søtere elevene i klassen, siden hun i alle fall opplever en film som film, i motsetning til mange andre, og at hun har kompetanse om at det er noe som heter stil og form i en film. Dette kan ikke sies om mange andre i det norske kritikerlandskapet. Likevel får alltid handlingsreferatet for stor plass.

 

”For meg ser det ut som at du er helt blendet av formalisme, at du forstår forskningsaspektet ved det å være filmviter, men at du fullstendig mangler den forståelsen som gjør en filmviter til en filmkritiker; til å drive kulturell kritikk”.

 

Her synes jeg du tuller ganske mye og skaper kunstige skiller. Jeg synes dessuten det å være (i alle fall til en viss grad) ”blendet av formalisme” ikke nødvendigvis er en negativ ting. Og jeg tror kanskje du på motsatt side er litt blendet av begrepet om ”kulturell kritikk”. Jeg er ikke direkte uenig med deg- jeg synes bare dette virker litt forenklet. Hvorfor denne opposisjonen?

 

”Som filminteressert ville jeg svart: Det er det ikke hans men din jobb å finne ut av. Jeg er forøvrig uenig i at det filmfaglige skal trekkes inn fordi det er filmfaglig. Jeg kan lekende lett skrive en anmeldelse av en skjønnlitterær tekst uten å nevne ting som komposisjon, retorikk, troper og figurer. I de fleste tilfeller vil dette også frarådes. På samme måte kan jeg skrive om spill uten å måtte forholde meg til hvordan de er programmert. Innhold regjerer. Om jeg hadde hatt kunnskap til programmering hadde det nok beriket spillanmeldelsene mine, men jeg tror ikke det er nødvendig å berøre disse tingene i en anmeldelse. For å låne en metafor Pauline Kael brukte: Du trenger ikke å kunne legge et egg for å vite hvordan det smaker”.

 

Enig i det første poenget ditt. Dette handler ikke bare om plass; det handler om å velge sin egen vei og bruke den plassen som finnes til å si noe relevant eller vesentlig om en film. I fortsettelsen sliter jeg derimot litt mer. Klart at en anmeldelse (uavhengig av kunstart; og jeg vil understreke bruken av begrepet kunstart her) kan skrives uten faglige termer, men at dette skal frarådes, Engangsgrill, det er en destruktiv og reduksjonistisk måte å forholde seg til kritikk på. Innhold regjerer ikke i en slik grad som jeg forstår din påstand. Selvfølgelig må kritikk av en kunstart ha basis i kompetanse om den kunstarten. Joda, du trenger ikke kunne legge et egg for å vite hvordan det smaker, men det hjelper å vite hvor egget kommer fra.

 

”Jeg er enig i at Meinich kunne vært tydeligere på hva han vil med teksten sin, men jeg tror det han egentlig savner ikke er dypdykk men innsikt. Folk som snakker om film som om de puster dem, som om de forstår dem og som om de vil deg noe. Noen som snakker om film som om film betyr noe”.

 

Innsikt er et fint ord og fin er også formuleringen din her. Rart at jeg ikke leser hele teksten din som i tråd med denne slags argumentasjon. For her er vi så enige som det går an å bli.

 

”Kulturell kontekst! Endelig noe som høres ut som kritikk. Fortsett med det”.

 

Tss. Tullegutt. Ikke noe galt om kulturell kontekst, men her er reduksjonen også tydelig.

 

”Til sist noen ord om handlingsreferat. Jeg skal være den første til å være enig i at handlingsreferatet kan bli for dominerende i en kritikk [...] men et lite handlingsreferat gjør ofte teksten klarere og er noe å henge argumenter og eksempler på utover i teksten. Et handlingsreferat bør etter min mening være kort og, om mulig, ladet med mening, slik at det gjør anmeldelsen mer og ikke mindre tydelig - men de som etterlyser at handlingsreferatet kastes ut fra norske filmanmeldelser for godt, med beskjed om aldri å komme tilbake, tror jeg skal få vente veldig lenge” (fra Inger Merete).

 

”Fullstendig enig. Et annet, og noe relatert emne, er den fullstendige aversjonen man har for såkalte spoilere i anmeldelser. Hva tenker du om det?” (fra Engangsgrill).

 

Poenget i forhold til handlingsreferat er for meg, som også Inger Merete viser til, ordet lite; en liten og konsis forklaring av hva filmen forteller oss om er greit så lenge anmeldelsen har sitt hovedfokus på hvordan og eventuelt hvorfor den forteller oss dette. Jeg tror dessuten det ikke finnes noen som vil at handlingsreferatet skal møte døden som sådan- men at det er noe av dette de fleste vil fram til. Spoilerdiskusjonen bryr jeg meg ikke om i annen grad enn at hvis en kritikeren beskriver handlingen i en film i den grad at han eller hun avslører noe vesentlig så har handlingsreferatet i alle fall vært alt for langt. Og det har alle vel skjønt ikke er tingen.

 

Slenger bare inn dette uten å lese over hva jeg har skrevet eller reflektere spesielt mye over tematikken, så hvis noe er uklart eller hvis jeg har tolket noe mot en blindgate så er det bare å si fra. Debatten om norsk filmkritikk er interessant og jeg tror den er viktig å ta (igjen).

Link to comment
Share on other sites

 

La meg hoppe inn i midten her og ta to eksempler på filmkritikk, i en vid forståelse av ordet -- Roger Ebert og David Bordwell. Nå er jeg i stor grad mer uenig med stjernene til Ebert enn enig, men selv har han jo forbannet poengscoresystemet så at han kaster terningen litt tilfeldig kan vel tilgis. Poenget her er hans tilnærming til filmkritikk: Ofte er tekstene hans i veldig STOR grad preget av handlingsreferat, hans klassiske pitch "Observe this scene:" fører gjerne til omfattende gjenfortelling av små detaljer, der man gjerne må lese mellom linjene hva han mener om det (og det er som oftest veldig lett, bare så det er sagt). Fordi han først og fremst er en god forteller gir dette oss (ofte) både innsikt i filmen og, tross for alt handlingsforløp, en ekstra personlig anmeldelse, fordi Ebert i så stor filtrerer handlingen gjennom eget livssyn. Han er altså en god historieforteller og uten noen spesiell filmakademisk bakgrunn en ypperlig formidler av hva filmmediet kan få til. Når han skriver om en av hans 'great movies' så kan det være virkelig bra lesning.

 

På den akademiske siden er formalist-kongen Bordwell. Nei, han skriver kanskje ikke noen forbrukerguide, men, og spesielt nå på sin blogg, driver i høyeste grad med kvalitetsvurdering av filmene han ser. Han tar gjenfortelling et steg lenger, dekonstruering av en scene som prisme for hele filmen, screenshots, sekund-til-sekund-bevegelser, før han utvider perspektivet og sier noe generelt om filmens kvaliteter på bakgrunn av dette. Å si at det er underholdende lesning som får tankevirksomheten om film i gang er en stygg undervurdering. Selv når jeg stort sett er uenig, som når han i en serie poster omtalte en av Bourne-filmene, er det bra lesning fordi han har POENGER, et mål med det han holder på med.

 

Er det relevant for avisjournalistikk å se til han? Kanskje ikke, men jeg føler det passer inn i en debatt der man må nyansere de forskjellige standpunktene litt. Ebert er et eksempel på at akademisk bakgrunn ikke trenger å ha noe å si for å kunne ha noe viktig å si om film, og det finnes flere eksempler på at noen av de beste avis-filmkritikerne ikke har det (A.O Scott i NYtimes, for eksempel, med sin litteraturbakgrunn). Og både Ebert og Bordwell beviser at gjenfortelling av handling kan ha sin plass, enten man er opptatt av følelser eller form. Det er ikke "ha med ingrediens X, ikke ingrediens Y" som noen gang vil fø god kritikk.

 

 

Når det gjelder norske filmanmeldere synes jeg det er enklere å si at så å si alle er alt for midt-mellom-alt. En paragraf handlingsforløp, en linje psykoanalyse, en linje om cinematografi, et par om skuespillerne. "Dette løses bra, dette løses ikke så bra". Det er kanskje naturlig, men jeg savner PERSONLIGHETER blant kritikerne. Noen som viser hva de mener, som har noen kjepphester, som ikke bare vil se en god film. Det er det plass til også i tabloid format.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Midt i eksamensforberedelser, så dette blir kjapt.

 

Det er liten tvil om at nivået på norsk filmkritikk generelt ikke er i den standen folk med en seriøs interesse for film vil at den skal være, noe som jeg tror har base både i spillerommet kritikere får og i at for få av kritikerne har faglig bakgrunn fra filmvitenskap eller lignende, men jeg ser heller den største problematikken i mangelen på fokus på det som gjør film til film, stil og form, og et for stort fokus på det såkalte innholdet og på kontekst.

Veldig uenig i at man trenger filmvitenskap for å skrive godt om film. Greit å ha enkelte begreper på plass, men å skrive godt om film er for meg en selvutfordrende prosess der du lar inntrykket av film ta deg til målet, ikke et forsøk på å få filmspråket til å passe inn i modellen til Bordwell. Du arbeider deg ut fra en hypotese, ofte ganske enkelt et sitat fra filmen eller en bildekomposisjon og skaper en følelse av hva filmen betydde for deg. Deretter handler det ganske enkelt om deduksjon. Hva passer inn i forståelsen min? Hva gjør det ikke? Må jeg revurdere hypotesen?

 

Jeg vet ikke hvordan du forstår kontekst (på meg virker det som om du benytter det mye mer begrenset enn Jakobson), men for meg handler det om alt som refererer mening. Det kan være symboler, plot, dialog, mimikk, musikk, bildekomposisjon osv. Dette er det sentrale for alle narrative ytringer (de eneste som gir mening), noe du ønsker at filmens poetiske (formmessige) valg (seleksjonsakse og kombinasjonakse) skal underbygge, hva regissøren velger å vise oss? Hvis du ser film som poesi, noe jeg har vanskelig med å forstå de tradisjonelle narrative filmene som Hobbelstad anmelder som, har du et poeng, men for meg er det konkrete jeg sitter igjen med etter å ha sett en spillefilm helt avgjørende for hvordan jeg beskriver opplevelsen. Jeg reduserer først filmen til en enkel fabel, finner fragmenter som gir mening, og forsøker å knytte dem sammen. Jeg begynner med etikken, ikke estetikken såfremst det finnes et etisk holdepunkt, og bygger et bilde av hva filmen handler om. Film for meg, de filmene jeg bryr meg om, bryr jeg meg om fordi de gjennom å sidestille form og innhold skaper en underliggjøring eller strukturell ironi. For at dette skal skje må man kjenne kodene, og det at jeg begynner med filmens "litterære aspekt" har sikkert vel så mye med at jeg kjenner litterær teori bedre enn estetisk teori. En maler ville helt sikkert fått noe helt annet ut av en hvilken som helst film enn jeg gjør, men jeg tror at folk flest er mer komfortable med et språk som baserer seg på innhold enn et språk som baserer seg på form. Eller kanskje ikke? Problemet er likevel at en formanalyse ikke er kritikk, men vitenskap, du kan knytte form opp mot tidligere verk og på sikt utkrystalisere en slags tidslinje, men å gå direkte fra form til for eksempel politikk eller moral virker på meg helt meningsløst. For å forstå hva noe betyr for oss selv, og denne oss er selvfølgelig meg, trenger jeg en historie.

 

. Der tror jeg ikke verken jeg og du, eller jeg og Inger Merete, er enige, i alle fall ikke hvis vi snakker om grader her. Kompetanse om og tilnærming til filmen sine særegne kvaliteter er det alt for lite av i norsk filmkritikk. Det samme gjelder at ingen form for analyse får plass i den rigide forståelsen av en ”omtale”. Og at argumentasjon og utdjuping blir presset vekk som følge av omstendelig beskrivelse av handlingen og diverse uinteressante koblinger til bakgrunnen til en film. Store deler av filmanmeldelsene i norske aviser kunne like gjerne vært av en prosatekst, en novelle, en nyhetsreportasje, det er ikke noe som viser til filmen som særegen kunstart. Det er ”historien” som anmeldes; et aspekt som jo er totalt uinteressant i en film hvis ikke måten historien fortelles på tas høyde for. Dette aspektet gjør at jeg ofte føler en tomhet når jeg leser norsk filmkritikk; det sier ikke noe om en film- ikke i den grad at jeg får interesse for den.

Jeg ser hva du skriver, men er likevel skeptisk til kritikk som behandler film som noe statisk og separerbart, som behandler de ulike elementene i skapningsprosessen som en sjekkliste som Hobbelstad viser tendenser til. For meg er alt fortellinger på et eller annet nivå, og filmen henter sin synergi gjennom å kombinere virkemidlene lyd og bilde i noen eller mange av deres fasetter. Når noe ikke lenger gir konnotasjoner, men bare ser eller høres "bra" ut mister det sin verdi, hvis du ikke kan forklare hvorfor noe fungerer er det bedre å konsumere enn å skape, og en god anmeldelse hjelper deg til å sette pris på elementer ved et kunstverk man kanskje ikke hadde oppdaget på egenhånd. Én kan selvfølgelig gå for langt og projisere egne tanker og ønsker inn på plasser de ikke hører hjemme, men hvis jeg ble spurt om tips til god kritikk ville jeg nok fortalt en vordende kritiker at han eller hun at trikset er å "se etter".

 

Her synes jeg du tuller ganske mye og skaper kunstige skiller. Jeg synes dessuten det å være (i alle fall til en viss grad) ”blendet av formalisme” ikke nødvendigvis er en negativ ting. Og jeg tror kanskje du på motsatt side er litt blendet av begrepet om ”kulturell kritikk”. Jeg er ikke direkte uenig med deg- jeg synes bare dette virker litt forenklet. Hvorfor denne opposisjonen?

Hehe. Touche. Hovedproblemet mitt med formalisme er at det hører hjemme på komposisjonstadiet og i vitenskapelige studier, ikke i kritikk. Der gjør det lite annet enn å fremmedgjøre gjennom å bruke begreper de færreste forstår. Formalisme er jo i seg selv et slags moteord blant flittige filmskribenter med kunstneriske pretensjoner, ofte sammen med "streng". Neida. :lol:

Link to comment
Share on other sites

 

Off, nå er jeg egentlig alt for trøtt og litt for hyped på en kombinasjon av rødvin og mandarin, men jeg kan prøve å manifestere et nogen lunde artikulert svar. Bare fordi jeg er snill.

 

"Veldig uenig i at man trenger filmvitenskap for å skrive godt om film. Greit å ha enkelte begreper på plass, men å skrive godt om film er for meg en selvutfordrende prosess der du lar inntrykket av film ta deg til målet, ikke et forsøk på å få filmspråket til å passe inn i modellen til Bordwell".

 

Jeg sier ikke at filmvitenskap er en nødvendighet for å skrive godt om film- men at blant annet en bakgrunn fra filmvitenskap eller lignende studier eller i alle fall kompetanse innen kunst generelt er undervurdert når det gjelder kritikk av kunst. Om en slik kompetanse skaffes med å være oppegående og ta høyde for særegenheten til forskjellige kunstarter er det jo helt greit. Jeg snakker om det jeg ser på som et symptom, men setter ikke opp et skjema her altså. Så her tror jeg egentlig ikke vi er uenige i det hele tatt, vi bare formulerer oss forskjellig.

 

"Jeg vet ikke hvordan du forstår kontekst [...] men for meg handler det om alt som refererer mening. [...] Hvis du ser film som poesi... [...] Jeg reduserer først filmen til en enkel fabel, finner fragmenter som gir mening, og forsøker å knytte dem sammen. Jeg begynner med etikken, ikke estetikken såfremst det finnes et etisk holdepunkt, og bygger et bilde av hva filmen handler om. [...] En maler ville helt sikkert fått noe helt annet ut av en hvilken som helst film enn jeg gjør, men jeg tror at folk flest er mer komfortable med et språk som baserer seg på innhold enn et språk som baserer seg på form. Eller kanskje ikke? Problemet er likevel at en formanalyse ikke er kritikk, men vitenskap, du kan knytte form opp mot tidligere verk og på sikt utkrystalisere en slags tidslinje, men å gå direkte fra form til for eksempel politikk eller moral virker på meg helt meningsløst. For å forstå hva noe betyr for oss selv, og denne oss er selvfølgelig meg, trenger jeg en historie."

 

Her tror jeg det er en misforståelse som ligger i opposisjonen. Jeg brukte begrepet kontekst her som et direkte synonym til bakgrunnsinformasjon og kontekst i snever forstand. Slik som du trekker det fram føler jeg at vi er på samme side. Når det gjelder om jeg ser på film som poesi så gjør jeg akkurat det- men dette gjelder ikke alle filmer- det får jeg ikke til, men de filmene som virkelig snakker til meg snakker til meg som poesi, som et dikt, som musikk. Prosedyren du beskriver kan jeg ikke si at fungerer eller kan fungere som min; jeg kunne aldri hatt utgangspunkt i etikken, og jeg har heller ikke litterær fagbakgrunn, selv om jeg er glad i og har lest en del teori som relaterer seg til litteratur eller heller film i analog til litteratur. Det jeg synes er rart, eller som jeg kanskje misforstår, er det skillet du setter opp mellom form og innhold. Jeg klarer ikke løse disse elementene fra hverandre i en film; formen er innholdet og tilbake andre veien, fordi det er gjennom film at det fortelles, at det ”snakkes”, det er gjennom filmen sitt språk at vi opplever den. Og jeg er ikke enig i at en formanalyse ikke er kritikk, at den ikke hører hjemme i filmkritikk, dette synes jeg også er en kunstig vegg du setter opp. Jeg liker også historier, og historier er grunnleggende for film, men jeg er opptatt av hvordan en historie fortelles (og alt som naturlig går fram fra dette), og det er jo gjennom film, så et fokus på hva filmen er i form av stil og form og særegne kvaliteter er for meg det absolutte her, noe jeg føler jeg poengterte ganske manger ganger i den forrige posten som sider av samme sak.

 

"Jeg ser hva du skriver, men er likevel skeptisk til kritikk som behandler film som noe statisk og separerbart, som behandler de ulike elementene i skapningsprosessen som en sjekkliste som Hobbelstad viser tendenser til. For meg er alt fortellinger på et eller annet nivå, og filmen henter sin synergi gjennom å kombinere virkemidlene lyd og bilde i noen eller mange av deres fasetter. Når noe ikke lenger gir konnotasjoner, men bare ser eller høres "bra" ut mister det sin verdi, hvis du ikke kan forklare hvorfor noe fungerer er det bedre å konsumere enn å skape, og en god anmeldelse hjelper deg til å sette pris på elementer ved et kunstverk man kanskje ikke hadde oppdaget på egenhånd. Én kan selvfølgelig gå for langt og projisere egne tanker og ønsker inn på plasser de ikke hører hjemme, men hvis jeg ble spurt om tips til god kritikk ville jeg nok fortalt en vordende kritiker at han eller hun at trikset er å "se etter"."

 

Her synes jeg du tolker ut meninger som jeg ikke legger fram verken i sitatet du refererer til eller generelt i den forrige posten min. Det får stå for din regning at du oppfatter dette som en behandling av film som noe statisk og separerbart eller i tråd med en slags sjekkliste. For det er i alle fall ikke det jeg sier. Det du skriver om konnotasjoner (slik jeg forstår det) er jeg enig i, og jeg synes også at en god anmeldelse skal hjelpe på veien mot å sette pris på eventuelle aspekter du ikke har oppdaget selv. Men det er jo der stil og form er essensielt.

 

"Hehe. Touche. Hovedproblemet mitt med formalisme er at det hører hjemme på komposisjonstadiet og i vitenskapelige studier, ikke i kritikk. Der gjør det lite annet enn å fremmedgjøre gjennom å bruke begreper de færreste forstår. Formalisme er jo i seg selv et slags moteord blant flittige filmskribenter med kunstneriske pretensjoner, ofte sammen med "streng". Neida."

 

Formalisme er ikke én størrelse da, og det blir for enkelt å kategorisk si at formalisme som sådan bare hører hjemme i analyse og vitenskap og ikke i kritikk- her tror jeg virkelig vi snakker litt forbi hverandre. For i filmteori er i alle fall ikke formalisme så enkelt som du virker å ville ha det til. Og i den forstand er det et genialt konsept også for filmkritikken. Hva som er mote og hvordan pretensiøse dudes bruker begrepet driter jeg i i den sammenheng.

Link to comment
Share on other sites

 

Godt skrevet! Det jeg forsøker å si er at jeg bekymrer meg for hvordan postmodernismens "små" narrativer ser ut til å ha erstattet det Eagleton litt svulstig kaller de store spørsmål; hvordan man ettersigende kan fragmentere underholdning ned til de minste bestanddeler, isolere fabelen fra dens grunnleggende moralske funksjon. Når god filmkritikk handler om å referere så mye som mulig til fagbegreper og filmhistorie som de færreste kan noe om bare for å vise at man har vært der, tror jeg ikke at man kan være et alternativ til den relativismen og subjektivismen som styrer mye av dagens kritiske diskurs. Kritikeren må tørre å si at hun vet bedre, at hun kan mere, at hun ser dypere som om det er en selvinnsiende sannhet, ikke gjemme seg bak en brennende interesse og "privilegiet" det er å ha hobbyen sin som jobb.

 

Jeg sier ikke at filmvitenskap er en nødvendighet for å skrive godt om film- men at blant annet en bakgrunn fra filmvitenskap eller lignende studier eller i alle fall kompetanse innen kunst generelt er undervurdert når det gjelder kritikk av kunst. Om en slik kompetanse skaffes med å være oppegående og ta høyde for særegenheten til forskjellige kunstarter er det jo helt greit.

Nei, vi er nok enige her. Fullstendig enig i at kritikeren bør vite så mye som mulig om de formmessige kvalitetene til film, men det forandrer ikke at hun i første rekke er en oversetter som jobber på tre plan: 1. Hva ønsker regissøren å oppnå? 2. Hvordan reflekterer dette samfunnet? 3. Hvordan bør leseren se filmen for å få mest mulig ut av den.

 

Det jeg synes er rart, eller som jeg kanskje misforstår, er det skillet du setter opp mellom form og innhold. Jeg klarer ikke løse disse elementene fra hverandre i en film; formen er innholdet og tilbake andre veien, fordi det er gjennom film at det fortelles, at det ”snakkes”, det er gjennom filmen sitt språk at vi opplever den.

 

Jeg er enig i at form/innhold er et kunstig skille som ikke har noen rot i virkeligheten (som alle intellektuelle ikkekvantifiserbare konstruksjoner). det som betyr noe er selve filmen, og hvordan man tilnærmer seg den. For meg, som har hodet full av litterær teori for tiden, er det fristende å slenge rundt meg med begreper som antesipasjon, retrospeksjon, illusjon, estetikk, artistikk, hermeneutikk, induksjon, deduksjon og så videre for bedre å forstå hvordan man som kritiker møter en fortelling, for selv om film ikke utelukkende er et narrativ, er jeg veldig enig med hva Barthes sier i "Introduction to the Structural Analysis of Narratives" (Image-Music-Text):The narratives of the world are numberless. (...) Narrative is present in myth, legend, fable, tale, novella, epic, history, tragedy, drama, comedy, mime, painting, stained glass windows, cinema, comics, news item, conversation. Og fortellinger betyr noe. For meg er fortellingen innholdet og, for å bruke et annet begrep fra Barthes, formen en slags virkelighetseffekt eller poesi, noe som velges ut fra artistiske kriterier etter et sett med regler som ikke kan overføres direkte til noen narrativ betydning. Selvfølgelig er Barthes strukturalist, altså en vitenskapsmann (i ordets videste forstand), og jeg mener ikke at man skal benytte seg av hans begreper når man kritiserer et verk, men som kritiker føler jeg selv det er viktig å ha et rammeverk for hvordan jeg bedømmer det jeg ser, at det å forstå strukturen i det man kritiserer gjør det enklere å oversette til folk flest. Jeg skal ikke bare si at noe er morsomt, tankevekkende, provoserende, verdiløst, fornærmende osv., men jeg skal aller helst vite hvorfor. Da er en forståelse av hvordan et kulturelt artefakt blir skapt om ikke avgjørende, så iallfall særdeles viktig.

 

Og jeg er ikke enig i at en formanalyse ikke er kritikk, at den ikke hører hjemme i filmkritikk, dette synes jeg også er en kunstig vegg du setter opp. Jeg liker også historier, og historier er grunnleggende for film, men jeg er opptatt av hvordan en historie fortelles (og alt som naturlig går fram fra dette), og det er jo gjennom film, så et fokus på hva filmen er i form av stil og form og særegne kvaliteter er for meg det absolutte her, noe jeg føler jeg poengterte ganske manger ganger i den forrige posten som sider av samme sak.

Der tror jeg vi forblir uenige. Formanalyse kan være vitalt for å forstå hvordan en film er bygd opp, avgjørende for de narrative kodene skaperen benytter seg av, men i den grad man ikke klarer å knytte opp formen mot narrativet blir det meningsløst. Da blir resultatet de samme generaliseringene jeg kritiserte norsk filmkritikk for å begå lenger opp. Rams opp foto, klipping, mise-en-scene, musikk, skuespill, komposisjon, synkronisering og sleng på et hvilket som helst adjektiv som karakteriserer elementet i positiv eller negativ grad. Det finnes riktignok en del spennende adjektiver, men når jeg leser en anmeldelse som behandler film som en sjekkliste av virkemidler tenker jeg umiddelbart at denne personen ikke forstår film. Å knytte et konkret virkemiddel opp mot et tidligere verk gir mer mening, men også her trenger man noe mer enn en gjenkjennelse av at Tarantino stjeler som ei skjære.

 

Her synes jeg du tolker ut meninger som jeg ikke legger fram verken i sitatet du refererer til eller generelt i den forrige posten min. Det får stå for din regning at du oppfatter dette som en behandling av film som noe statisk og separerbart eller i tråd med en slags sjekkliste.

Jeg forsøkte å sette ting på spissen gjennom å referere til hvordan Hobbelstad gjerne skulle brukt to sider til å imponere med sin kulturelle ballast istedenfor å snakke om hva en film egentlig kommuniserer til folk flest, og om den på bakgrunn av dette kan anbefales.

 

Til slutt et sitat fra Jean Starobinski jeg liker:

 

Mer generelt vil jeg si at fortolkningen samtidig streber mot en maksimal diskursiv koherens og maksimal individuell egenart.
Link to comment
Share on other sites

 

Liker at du hopper inn i denne debatten, Engangsgrill. Og ikke bare hopper, men – i sedvanlig stil – tar et omtenksomt steg inn i den.

 

Men jeg skjønner ikke hvorfor du skal tegne et så tydelig skille mellom ”kulturell kontekst” og ”formanalyse”. Du virker å tegne opp en avstand mellom form – som befinner seg på den ene siden, en livløs tunge – og moral og politikk på den andre siden – livfulle ytringer, meninger som hvor kom de fra?… Når (jeg synes) det ikke er noen avstand. Er ikke en films etikk en konsekvens av dens estetikk – og andre vei?

 

Jeg er også imot en sjekkliste av formgrep man må gjennom, og når jeg mener at man i større grad bør ta utgangspunkt i en films stil er det ikke i første omgang for å peke på referanser til andre verk, men for å reflektere rundt hva filmen er og uttrykker (hva gjør den til noe vi ikke opplever rundt oss, en historie fortalt av bestemor). Som Sontag skriver: enhver stil (dvs. form) er en måte å insistere på noe, enhver stil uttrykker et epistemologisk valg, en tolkning av hva og hvordan vi persiperer virkeligheten.

 

Du skriver: ”å gå direkte fra form til for eksempel politikk eller moral virker på meg helt meningsløst.” Virkelig, meningsløst? Ok, denne posten blir et langt Sontag-sitat, men det er fordi hun formulerer så mange av mine tanker rundt dette:

 

A work of art may contain all sorts of information and offer instruction in new (and sometimes commendable) attitudes. We may learn about medieval theology and Florentine history from Dante; we may have our first experience of passionate melancholy from Chopin; we may become convinced of the barbarity of war by Goya and of the inhumanity of capital punishment by An American Tragedy. But so far as we deal with these works as works of art, the gratification they impart is of another order. It is an experience of the qualities or forms of human consciousness.

 

The objection that this approach reduces art to mere “formalism” must not be allowed to stand. (That word should be reserved for those works of art which mechanically perpetuate outmoded or depleted aesthetic formulas.) An approach which considers works of art as living, autonomous models of consciousness will seem objectionable only so long as we refuse to surrender the shallow distinction of form and content. For the sense in no content is no different from the sense which a work of art has in which the world has no content. Both are. Both need no justification; nor could they possibly have any.

 

Ut i fra dette, gir det her null mening: ”jeg tror at folk flest er mer komfortable med et språk som baserer seg på innhold enn et språk som baserer seg på form."

 

Jeg synes det også er interessant når hun, i samme essay (On Style), peker på de sammenfallende kvalitetene ved estetisk opplevelse (og det estetiske objekt) og en moralsk respons til livet. Hun uthever noen av kvalitetene iboende i den estetiske opplevelse (upartiskhet, det kontemplative, årvåkenhet, vekkelsen av følelser) og det estetiske objekt (ynde, intelligens, uttrykksfullhet, energi, sanselighet), og mener at disse også er grunnleggende bestanddeler ved en moralsk respons til livet. Til og med Bazins "realisme", som man ofte forstår som et ideal om at en film skal ligne mest mulig på den fysiske virkeligheten – hvordan vi persiperer den, tolker den psykologisk –, baserer seg på kunstighet, det estetiske; for ham er det ikke noe skille mellom estetikk og etikk: stilen i en film må bare være en respons til virkeligheten, en tolkning av den. Altså, igjen: formen er en måte å insistere på noe.

 

I den forstand er formen ikke bare en konsekvens av en epistemologisk tolkning av virkeligheten, men også et etisk valg.

 

Til slutt: Hvor godt kjenner du Bordwell? Han er nettopp imot å få noe til å passe inn i en modell ("Top-Down-metoden", "The Grand Theories" [psykoanalyse, feministisk filmteori…]), og vil at ”du lar inntrykket av film ta deg til målet”. Men han blir nok for akademisk tørr, eller vitenskapelig om du vil, til å fungere som en god veileder for norske kritikere; han er veldig opptatt av filmens poetikk, å finne formale konvensjoner, observasjoner alle kan gjøre i en film (men som vi trenger å få ned på papir og snakke rundt før vi fortsetter med all tolkninga – han virker å mene at vi gikk i gang med å tolke før vi forstod hva en film [og dens utvikling] egentlig er. Her blir jeg forresten påminna noe Godard sier i Histories du cinema, som riktig ikke handler om filmkritikk men om filmen: fritt etter hukommelsen: ”Filmen ville fortelle historier før den forstod sin verden”. Vel, dette var en digresjon i et komma).

 

Poenget mitt er vel: det er ingenting mekanisk med en films stil, det er ingen motsetning mellom å snakke om form og å snakke om etikk og politikk og se filmen i "kulturell kontekst". Og å snakke om stil trenger ikke å være i form av en sjekkliste.

Link to comment
Share on other sites

 

Liker at du hopper inn i denne debatten, Engangsgrill. Og ikke bare hopper, men – i sedvanlig stil – tar et omtenksomt steg inn i den.

Fint at du også blir med. :) Jeg liker at diskuterfilm består av personer med vidt forskjellige innfallsvinkler til ikke bare film, men de aller fleste former for kultur, og hvis det er flere som føler at de har noe å komme med er det bare å skrike omtenksomt ut. :D

 

Men jeg skjønner ikke hvorfor du skal tegne et så tydelig skille mellom ”kulturell kontekst” og ”formanalyse”. Du virker å tegne opp en avstand mellom form – som befinner seg på den ene siden, en livløs tunge – og moral og politikk på den andre siden – livfulle ytringer, meninger som hvor kom de fra?… Når (jeg synes) det ikke er noen avstand. Er ikke en films etikk en konsekvens av dens estetikk – og andre vei?

Dette er noe jeg har fra Jakobson som skiller ganske skarpt mellom kritikk og vitenskap, det kvantifiserbare aspektet ved narrativer og hvordan man subjektivt fortolker dem. Jeg er vant til å se på etikk og estetikk som en av de klassiske motsetningene i fiksjon, dikotomier som kultur og natur, menneske og maskin, liv og død. Estetikkdefinisjonen er litt vanskelig, men hvis vi ser på den som subjektets opplevelse av en artistisk konstruksjon liker jeg å se på etikk som subjektets opplevelse av samfunnets retningslinjer, skrevne og uskrevne: moral, dydsforståelse, lover samt godt og ondt. Motsetningen er dermed naturlig. Du har et objekts (artefaktet) verdier satt opp mot en annets (samfunnet).

 

Når jeg snakker om form forlenger jeg begrepet ofte til å gjelde formalisme generelt, altså en

 

formalisme~is'me -n streng el. overdreven vekt på ytre form og detaljer uten hensyn til det reelle innholdet

 

Jeg oppdaget allerede før du kom med din velskrevne riposte at begrepsbruken min kunne vært tydeligere. Ordet jeg skulle benyttet meg av heter formspråk, og er for meg brobyggeren mellom form og innhold. Men som jeg var inne på i den forrige posten min finnes det elementer i film som ikke lar seg forstå ut fra rasjonelle termer. Alt betyr ikke noe, enten fordi regissøren mislykkes eller mottakeren ikke forstår (de to er ikke synonymer) eller fordi kunst ikke er fullstendig funksjonalistisk (her konvergerer vi). For meg som kritiker er det jeg ikke kan forstå irrelevant, og det er derfor jeg stadig kommer tilbake til denne sjekklisten. De er virkemidler i en estetisk opplevelse, som jeg har forsøkt å forklare hvorfor jeg forstår ut fra narrativ. Samtidig innser jeg at alle ikke gjør det, men jeg tror folk flest er mer komfortabel med språk enn bilde som symboler selv om det samme kanskje ikke gjelder for motiver. Et nærliggende problem er imidlertid at omtaler skrives, og å overføre bilder og musikk til ord er ofte et dødfødt prosjekt. Historier, derimot, forstås gjennom tegn, de er enkle å dekonstruere på denne måten og resultatet blir ofte oppløftende.

 

Jeg er også imot en sjekkliste av formgrep man må gjennom, og når jeg mener at man i større grad bør ta utgangspunkt i en films stil er det ikke i første omgang for å peke på referanser til andre verk, men for å reflektere rundt hva filmen er og uttrykker (hva gjør den til noe vi ikke opplever rundt oss, en historie fortalt av bestemor). Som Sontag skriver: enhver stil (dvs. form) er en måte å insistere på noe, enhver stil uttrykker et epistemologisk valg, en tolkning av hva og hvordan vi persiperer virkeligheten.

Dette er spennende, men jeg synes det blir vanskelig å overføre en films formspråk til ord uten å bli i overkant impresjonistisk eller svulstig. Jeg tror det filmsynet du og Guido kanaliserer (jeg har kanskje det mest avslappede forholdet til film her på bruket) er gyldig, men ikke særlig vanlig. Dere er entusiaster som leser mye tung teori og som viser svært stor bevissthet rundt såkalte filmatiske virkemidler. Jeg befinner meg et sted midt imellom dere og folk flest i det at jeg ser film for å bli fortalt historier, ikke for å oppleve stemninger, strømninger eller slingringer. Selvfølgelig betyr ikke det at det eneste jeg ser er litterære adapsjoner, men det er for eksempel litt flaut å innrømme at jeg ser de lengste tagningene i Satantango som innlagte tenkepauser. :D

Du skriver: ”å gå direkte fra form til for eksempel politikk eller moral virker på meg helt meningsløst.” Virkelig, meningsløst? Ok, denne posten blir et langt Sontag-sitat, men det er fordi hun formulerer så mange av mine tanker rundt dette:

 

Her hadde det nok vært bedre om jeg skrev formalisme.

 

A work of art may contain all sorts of information and offer instruction in new (and sometimes commendable) attitudes. We may learn about medieval theology and Florentine history from Dante; we may have our first experience of passionate melancholy from Chopin; we may become convinced of the barbarity of war by Goya and of the inhumanity of capital punishment by An American Tragedy. But so far as we deal with these works as works of art, the gratification they impart is of another order. It is an experience of the qualities or forms of human consciousness.

 

Problemet jeg har med dette er trivialiseringen av teori det har ført til. Sontags standpunkt er uten tvil riktig, men som jeg nevnte ovenfor blir det alt for lett benyttet av kapitalister, relativister, postmodernister, nihilister og fundamentalister til å spre skadefull og fordummende propaganda. For meg er ikke kunst amoralsk, den er utopisk. Om den befinner seg i et moralsk vakuum er det ikke fordi den er en opplevelse av kvalitetene eller formene på menneskelig bevissthet, men fordi skaperen ser seg nødt til å løsrive seg fra konvensjonell moral for å skape en originalitet. Det betyr ikke at kunstneren for meg nødvendigvis er god, men at kunstverket bare er interessant hvis det på et eller annen plan kan hjelpe oss til å leve så godt som vi kan leve. Ikke fordi de er didaktisk, men fordi vi kan projisere skjønnhet i dem.

The objection that this approach reduces art to mere “formalism” must not be allowed to stand. (That word should be reserved for those works of art which mechanically perpetuate outmoded or depleted aesthetic formulas.) An approach which considers works of art as living, autonomous models of consciousness will seem objectionable only so long as we refuse to surrender the shallow distinction of form and content. For the sense in no content is no different from the sense which a work of art has in which the world has no content. Both are. Both need no justification; nor could they possibly have any.

Dette er vanskeligere. Jeg setter pris på nye estetiske former og inntrykk (for eksempel fra den forhatte duoen Neveldine/Taylor), men samtidig synes jeg å kalle distinksjonen mellom form og innhold for grunn blir for dumt. Det er hjelpemidler til å forstå en estetisk opplevelse, ikke mer, og jeg kunne ikke funnet på å skrive en anmeldelse der jeg påpeker at en eller annen films innhold ikke reflekterer formen. Jeg har faktisk skrevet det motsatte.

 

Jeg ser på 2046 som filmen for de desillusjonerte forførerne der ITMfL er filmen for de uhelbredelige romantikerne, begge skrevet for den intellektuelle. At begge roller eksisterer like friksjonsløst og åpenlyst i WKWs univers er for meg hans fremste prestasjon som filmskaper. Sammen med The Hand representerer disse filmene feilfrie periodeskildringer som setter vår egen tid i et akk så fluorescerende lys med en egenhet som kjennetegner store kunstnere. Form? innhold? Hva er forskjellen?

 

Poenget mitt er at formstudier hører hjemme i analyser og teori, ikke i anmeldelser, og at dette er fordi folk flest rett og slett ikke har grunnlag for å forstå dem.

Ut i fra dette, gir det her null mening: ”jeg tror at folk flest er mer komfortable med et språk som baserer seg på innhold enn et språk som baserer seg på form."

 

Hehe. Jeg får jobbe mer med den.

 

Jeg synes det også er interessant når hun, i samme essay (On Style), peker på de sammenfallende kvalitetene ved estetisk opplevelse (og det estetiske objekt) og en moralsk respons til livet. Hun uthever noen av kvalitetene iboende i den estetiske opplevelse (upartiskhet, det kontemplative, årvåkenhet, vekkelsen av følelser) og det estetiske objekt (ynde, intelligens, uttrykksfullhet, energi, sanselighet), og mener at disse også er grunnleggende bestanddeler ved en moralsk respons til livet. Til og med Bazins "realisme", som man ofte forstår som et ideal om at en film skal ligne mest mulig på den fysiske virkeligheten – hvordan vi persiperer den, tolker den psykologisk –, baserer seg på kunstighet, det estetiske; for ham er det ikke noe skille mellom estetikk og etikk: stilen i en film må bare være en respons til virkeligheten, en tolkning av den. Altså, igjen: formen er en måte å insistere på noe.

 

Dette er vel og bra, men for meg hører det ikke hjemme i noen anmeldelse. Hvis vi skal beskrive et kunstverks dyder i en kritisk tekst uten å knytte det opp mot noe konkret (historisitet), blir ikke teksten en subjektiv vurdering, men en analytisk. Ja, jeg synes at vi skal kunne si at Sontags definisjoner er objektive, at hun ønsker å skape en kunstdefinisjon som ut fra kognisjon kan forstås av et hvilket som helst menneske. Men dette er i hva jeg forventer av en omtale.

 

Liten tvil om at Sontag var en av det forrige århundrets kuleste teoretikere (selv om Reborn var en skuffelse), men vi snakker tross alt om en anmeldelse i Dagbladet her. Du tror ikke at du sikter litt høyt?

 

Til slutt: Hvor godt kjenner du Bordwell? Han er nettopp imot å få noe til å passe inn i en modell ("Top-Down-metoden", "The Grand Theories" [psykoanalyse, feministisk filmteori…]), og vil at ”du lar inntrykket av film ta deg til målet”. Men han blir nok for akademisk tørr, eller vitenskapelig om du vil, til å fungere som en god veileder for norske kritikere; han er veldig opptatt av filmens poetikk, å finne formale konvensjoner, observasjoner alle kan gjøre i en film (men som vi trenger å få ned på papir og snakke rundt før vi fortsetter med all tolkninga – han virker å mene at vi gikk i gang med å tolke før vi forstod hva en film [og dens utvikling] egentlig er. Her blir jeg forresten påminna noe Godard sier i Histories du cinema, som riktig ikke handler om filmkritikk men om filmen: fritt etter hukommelsen: ”Filmen ville fortelle historier før den forstod sin verden”. Vel, dette var en digresjon i et komma).

 

Har bare lest Film Art: An Introduction, som jeg oppriktig talt fant ganske uinteressant. Likte essayet om bruk av musikk i Jules et Jim, men jeg ser ikke på Bordwell som noen god anmelder (ikke at jeg har lest noen anmeldende tekster av ham) eller noen stor teoretiker. Kanskje han er en habil akademiker? Det får du svare på.

 

Poenget mitt er vel: det er ingenting mekanisk med en films stil, det er ingen motsetning mellom å snakke om form og å snakke om etikk og politikk og se filmen i "kulturell kontekst". Og å snakke om stil trenger ikke å være i form av en sjekkliste.

Du (det vil si Sontag) :P Argumenterer godt.

Link to comment
Share on other sites

 

Jeg tror ikke vi er så fryktelig uenige på det meste her Engangsgrill, men jeg stusser fortsatt på to ting: 1) når du snakker om å knytte form til narrativ og den smørbrødsbordlista som du synes finnes i norsk filmkritikk som i opposisjon til hverandre er jeg for så vidt enig med deg, men poenget må jo være å forstå og formidle fortellingene (det narrative) i kritikk gjennom å knytte det nettopp til stil og form, til måten filmen presenterer en historie til oss, og hvorfor kan ikke formanalyse være startskuddet her? Jeg klarer ikke helt å skjønne hvor du vil hen her, og synes fortsatt du legger fram ganske kunstige skiller og opposisjoner i akkurat denne sammenhengen. 2) jeg synes også du er i overkant streng med Inger Merete Hobbelstad ut fra et perspektiv på filmkritikk som ikke nødvendigvis alle trenger å dele. Jeg tror god filmkritikk kan ta en stort antall ulike former og retninger og det må vi nesten ta høyde for. Mye av den kritikken du legger fram mot norsk filmkritikk generelt er jeg veldig enig i, og det har jeg jo også gitt uttrykk for både tidligere i denne tråden og generelt her på forumet, men jeg synes ikke nødvendigvis alle argumentene dine mot Inger Merete spesielt er så saklige. Det er jo mange muligheter innen å skrive om film- og jeg tror vi skal være forsiktige med å tillegge filmkritikken vesenskvaliteter som én ting i stedet for å ta inn over oss rikdommen som ligger i variasjon og i ulike tilnærmingsmodus til å formidle ideer og tanker om film.

 

Ellers tror jeg vi har oppklart både misforståelsene mellom oss og områdene der vi er og nok vil forbli uenige; som i hva formalisme går ut på i filmteoretisk forstand og hvilken plass form og stil skal ha i filmkritikken generelt. Og Kiddo peker jo på mye jeg ville svart i forhold til den forrige posten din, så jeg gir meg her jeg og lager en kopp te i stedet. Jeg tror nemlig at det som er forskjellen i denne diskusjonen er både synet på film, på kunst og på kritikk på en generell basis- og det er det verken noe vi kan eller bør (det er bra med ulike ideer og perspektiv) gjøre noe med. Det er lov å være glad i film på forskjellige måter og jeg synes denne diskusjonen har vært relativ konstruktiv i den sammenheng også. Nå: Grønn te.

Link to comment
Share on other sites

 

Først, finfint initiativ av Engangsgrill. Diskuterfilm burde idéelt sett kunne vært plattform for debatt på denne måten. Vi har jo i allefall mange mennesker med rike perspektiver på ting, så potensialet er nå der.

 

Ellers....

 

Jeg har jo prøvd å følge denne debatten ganske tett nå, men litt usikker på om jeg har noe spesielt vettug å komme med. Akkurat nå i allefall.

 

S,

Link to comment
Share on other sites

 

Synes ikke vi bør la denne tråden dø ennå (selv om min forrige post kanskje virket avsluttende fra min side). Dette er en interessant diskusjon og jeg håper flere her inne vil bidra med sine tanker og synspunkt om norsk filmkritikk og filmkritikk generelt; hva er status, hvordan bør den være og lignende. Jeg synes Svankmajer sier det fint med denne setningen:

 

Diskuterfilm burde idéelt sett kunne vært plattform for debatt på denne måten.

 

Så hvorfor ikke holde det gående? Kjør på med meninger, kverulering og debatt. Qu'est-ce que critique de cinéma?

Link to comment
Share on other sites

 
 
 

Hva betyr dette? "Hva er en filmkritiker"? Kan ikke fransk egentlig.

 

Betyr bare "hva er filmkritikk" og var et forsøk på å leke med kjente formuleringer fra Bazin (qu'est-ce que le cinéma) og Breton (qu'est-ce que le surréalisme). Grammatikken har jeg ikke sjekka, men tror det stemmer greit- fransk kan jeg egentlig ikke jeg heller, har ikke vært borti det siden videregående. Fristelsen er at det er så estetisk nydelig.

Link to comment
Share on other sites

 

Pust pes. Beklager at jeg ikke kom inn i denne diskusjonen tidligere. Jeg har ikke hatt kapasitet til å gjøre noe med det. Men here goes:

 

For å gjenta det åpenbare (og ektefølte) en gang til: Grundig debatt rundt norsk filmkritikk er sunt og bra og nyttig. Når det er sagt: I innlegget ditt er det knapt en setning jeg synes er relevant for jobben min. Dette har med å gjøre at dine argumenter er basert på en rekke fullstendig kunstige motsetningspar. Det ikke å slakte norsk film, og å sparke vilt og uforutsigbart i alle retninger, er å være uoppriktig. Å være forbrukerveileder er ikke å la seg styre av sine egne meninger. Det å akseptere grunnpremissene for en jobb er ensbetydende med å ha lave ambisjoner og ikke ønske å gjøre en så god jobb som mulig. Og min ambisjon som filmkritiker bør være å "gjøre folk som Karsten fornøyd"; jeg får ikke be ham presisere det han mener, men forventes å ile til for å finne ut hva hans bud er og hvordan jeg skal rette meg etter disse. Jeg må si du foreslår interessante metoder for å oppnå integriteten du etterlyser.

 

Et punkt jeg synes er verd å skrive mer om, er omtalen av norsk film. Også her misforstår du meg, men der skal jeg ta noe av ansvaret selv for at jeg formulerte meg noe uklart. Du blander sammen forskjeller i tone og forskjeller i konklusjon. Jeg konkluderer ikke mer positivt om jeg ser en norsk film sammenlignet med en som er importert. Som jeg har gjentatt i det kjedsommelige, er dommen som felles, naturligvis, oppriktig ment, og når det blir mye terningkast fire, gjenspeiler det min oppriktige mening om norsk film. Jeg er ikke enig med deg i vurderingene verken av "Hjem til jul" eller av de andre filmene du nevner. Men etter å ha gått i meg selv, som man jo skal iblant, må jeg erkjenne at jeg nok er frekkere i formuleringene når jeg skriver om filmer fra utlandet, og at jeg er opptatt av å være, ja, litt pedagogisk i responsen hva angår norsk film. Som sagt er det for meg naturlig å ha i bakhodet at filmene som kommer utenfra har vært gjenstand for seleksjon på en måte norsk film ikke har. Jeg skjønner at dette er en tilnærming man kan være uenig i, og ønsker diskusjon velkommen, men jeg synes dette er et standpunkt jeg kan forsvare.

 

Forøvrig er det to norske filmer jeg i ettertid tenker jeg skulle vurdert noe lavere, én fra tiden min i Spirit og én fra tiden min i Dagbladet, men det kommer av etterpåklokskap og ikke at jeg ikke forsøkte å gi en nøktern og skikkelig vurdering av filmene der og da. "Hjem til jul" er forøvrig ikke en av dem.

 

"Du er ikke akademiker", skriver du. Mot en slik visshet mot meg skjønner jeg jo at jeg trolig er i ferd med å bli fanget i en slags hvor-er-fødselsattesten-til-Obama-diskusjon, men jeg ber deg likevel akseptere at mine syv år ved Universitetet ved Oslo faktisk fant sted og at dokumentasjonen for dette og mastergradsvitnemålet mitt faktisk eksisterer uten at jeg blir bedt om å fremlegge det. Jeg tror du må akseptere å bære bevisbyrden for den påstanden.

 

Hva estetisk teori angår, har jeg ikke noe ønske om å ha et spesielt sterkt ståsted: Jeg ønsker å være så åpen og nullstilt som mulig i møte med forskjellige filmtyper og -sjangre og synes det er uheldig og begrensende om jeg merker en for sterk tendens hos andre kulturkommentatorer. Men så er det jo slik at det ofte er visse grunnholdninger som ligger i bunnen for det en skriver enten en vil eller ikke. Om min egen tilnærming som kritiker kan jeg si at jeg ikke ser på form som noe isolert, at jeg baserer meg på at språk, skriftlig som visuelt, faktisk refererer til noe og ikke bare er en lek med seg selv. Jeg har en gammel svakhet for Greenblatt fra mellomfagspensumet mitt, der han skriver om alt som strømmer gjennom en tekst av impulser, ideer, trender i tiden, annenhåndshistorier. Jeg er, som antydet i blogginnlegget mitt, mer opptatt av forskjellige kontekster enn å gå dypt inn i noen formfilosofisk diskusjon i tekstene mine. Og det skulle da også bare mangle: Som kritiker ønsker jeg å nå frem og være en igangsetter av en bred samtale om film - hvilket jeg vil holde fast ved er en god ambisjon - og dermed er det viktig for meg ikke å være for ekskluderende. Min arena i en dagsavis er, fremdeles, ikke riktig arena for metadebattene.

 

Jeg takker for det du gir av komplimenter, men utover det er jeg redd for at du, ditt ansamling av studiepoeng til tross, ikke skiller deg så mye fra de mer aggressive stemmene i Dagbladets kommentarfelt som du tror. Både du og deres motvilje mot mine anmeldelser virker først og fremst forankret i at jeg vurderer enkeltfilmer på en annen måte en hva dere skulle ønske, og at jeg ikke er idealanmelderen som deler deres smak og filmsyn. Og heldigvis er jeg ikke det. Når du beskriver terninkastsystemet som "mildt sagt hårreisende", fremstår du bare som fullstendig i utakt med arbeidshverdagen til en filmanmelder. Selvsagt skaper terningsystemet kunstige kategorier og iblant blir det som å sammenligne epler og påskeharer - men det er faktisk mulig å argumentere for at en film er god og en annen dårlig, å plassere dem forskjellige steder på en skala. Terningsystemet er en spisset versjon av dette. Så som du skjønner, kommer jeg til å holde fast ved at jeg har en fin jobb, at jeg er privilegert som har den, at de praktiske rammene som kan være så frustrerende iblant, også har noe for seg - og at jeg på ingen måte kommer til å jobbe for å bli anmelderen du etterlyser.

Link to comment
Share on other sites

 

Æsj, nå skulle jeg til å poste, og så kom Hobbelstad meg i forkjøpet. Men et heftig innlegg var det!

 

 

----

Trykker like fullt mine gamle, mer avlegse funderinger under.

----

 

Jeg synes åpningsinnlegget i tråden spesielt, er litt ustabilt.

 

Man anklager f.eks. enkelte anmeldere for "svulstige formuleringer", men jeg tror kanskje jeg fant noe lignende her oppe. Iallefall formuleringer det tok meg mang en omlesing og flere runder med Wikipedia å trykke meg igjennom, sakte men sikkert, og fortsatt stod noen avsnitt igjen litt uklare (der hvor Pauline Kael introduseres f.eks. Har siste del noe med henne spesifikt å gjøre, eller nevnes hun bare som eksempel på teoretisk rammeverk man burde ha om man skal sikte høyt? På slutten av avsnittet synes jeg kanskje det tipper litt mye over, i noe som kanskje Dreyer kunne filmatisert). Engangsgrill, du er en sjeldenhet her på forumet, en mann som virkelig leverer omfattende og gjennomarbeidede (det virker iallefall sånn) tekster, og det setter iallefall jeg pris på. Du har også gjort rede for at du ikke har noen filmvitenskapsbakgrunn og kanskje føler du mangler noe i filmterminologien, men jeg føler du mer enn nok gjør opp for det med dine stadige innkast fra litteraturviternes brutale ordforråd.

 

Jeg synes dette gjør debatten mer vrien og abstrakt enn nødvendig, og kan kanskje bremse opp blomstringen, iallfall fra oss litt enklere sjeler som er vokst opp på landsbygda, med kanskje bare 12-13 forskjellige ord i daglig bruk. Er forøvrig ei heller akademiker.

 

På den annen side disse evinnelige overdrevne angrepene. Vet ikke hvor nødvendig det er. Det er jo sikkert bare engasjement som du nevner, og jeg er sikkert skyldig i å kroppstakle selv når jeg blir ivrig.

 

Savner mer konstruktiv tenking. Flere forslag til hvordan kursen skal legges om!

 

Er definitivt enig i at en anmelder bør prioritere sin egen stemme over det som måtte forventes, så langt det tillates. Men det er vel de fleste.

 

Når det gjelder tre-stegs modellen du skisseserer føler jeg som vel også Guido var inne på, at dette er en vei som kanskje kan fungere for noen. Du er muligens lei av at vi trekker fram Armond White, men jeg synes å lukte at filmene der i gården oftest bedømmes på moralsk grunnlag (jeg leser ham dog ikke så ofte). Antichrist-teksten hans er vel en liten klassiker sådan. Spør du meg blir det litt feil å gå frem slik. Vi trenger mer utfordrende materiale i hverdagen iblant.

 

Form-innhold debatten er jeg lei av. Tror det har blitt ropt "Form=innhold!" omtrent tusen ganger her inne nå. Skillet er kunstig, ja, ei heller virker mange å være spesielt uenig i Sontag, men det kan være nyttige begreper å operere med i visse sammenhenger. Alt dette er allerede sagt flere ganger, likevel tøffer dette toget videre i sirkel etter sirkel. I denne debatten blir det fort et evig sidespor.

 

Kommer kanskje tilbake med noe mer konstruktivt senere.

Link to comment
Share on other sites

 

Må si jeg synes svaret til Inger Merete er herlig å lese, og at jeg er enig i mye, selv om jeg ikke føler Engangsgrill er på kommentarfeltnivå skal det sies. Poenget synes jeg ligger her:

 

Som kritiker ønsker jeg å nå frem og være en igangsetter av en bred samtale om film - hvilket jeg vil holde fast ved er en god ambisjon - og dermed er det viktig for meg ikke å være for ekskluderende. [...] Både du og deres motvilje mot mine anmeldelser virker først og fremst forankret i at jeg vurderer enkeltfilmer på en annen måte en hva dere skulle ønske, og at jeg ikke er idealanmelderen som deler deres smak og filmsyn. Og heldigvis er jeg ikke det.

 

Som jeg skrev tidligere synes jeg kritikken til Engangsgrill er overdrevet og litt feiljustert i forhold til at det har grunnlag i et syn på filmkritikk som ikke nødvendigvis alle trenger å dele, men også i at det bildet du tegner av Inger Meretes "anmeldelsesprosedyre" ikke virker å stemme spesielt godt med virkeligheten. Uten å gå inn på akkurat det, som får være mellom dere to, vil jeg bare igjen understreke at filmkritikk ikke er én størrelse, ikke ett konsept eller definitivt begrep, og at jeg tror god filmkritikk kan ta et stort antall ulike former og retninger- og dette ligger det jo verdi i, så når Inger Merete skriver at hun heldigvis ikke er idealanmelderen for alle vil jeg virkelig legge trykk på det positive i dette. For det skaper jo variasjon og debatt. Dessuten tror jeg vi er bedre tjent med en generell diskusjon rundt norsk filmkritikk enn å kverulere på én kritiker spesielt. Jeg er frekk nok til å sitere meg selv her:

 

"Det er jo mange muligheter innen å skrive om film- og jeg tror vi skal være forsiktige med å tillegge filmkritikken vesenskvaliteter som én ting i stedet for å ta inn over oss

rikdommen som ligger i variasjon og i ulike tilnærmingsmodus til å formidle ideer og tanker om film."

 

Jeg synes det er bra du tar opp denne debatten Engangsgrill og jeg er enig med deg i mye på generell basis. Derimot tror jeg fokus og oppblåsing til dels ligger "lagleg til hugg" i argumentasjonsrekken din. Håper vi drar debatten mot det generelle, slik at den får en konstruktiv karakter, og ikke bare blir en krangel om småplukk. Som jeg har sagt før, det er lov å være glad i film på forskjellige måter, men det betyr ikke at filmkritikk ikke kan dekonstrueres og diskuteres så lenge debatten tar en konstruktiv og generell vending. For en debatt rundt norsk (og for så vidt generell) filmkritikk er både interessant og nødvendig på mer enn én måte. Det er i alle fall slik jeg ser det. Fransk igjen? Ja; Qu'est-ce que critique de cinéma? :P

Link to comment
Share on other sites

 

Svar til Engangsgrill, men selvfølgelig ikke eksklusivt retta til han:

 

Ricciotto Canudus skriver en morsom og lidenskapelig (litt morsom fordi den er så lidenskapelig) tekst om filmen, denne nye kunstart, i 1911: The Birth of a Sixth Art (som Italo tipsa meg om). Der snakker han om en "superb sammenslåing av Tidens Rytme og Rommets Rytme" (ja, det er han som er svulstig og bruker store forbokstaver). Jeg tror det hovedsakelig er dette jeg er interessert i: hvordan en krankjøring definerer rom på en annen måte; hvordan et totalbilde, i kontrastfylt svart/hvitt, avslører noe – la oss si i en folkemasses formasjon – jeg ikke tidligere var oppmerksom på; eller hvordan en frekk dobbeleksponering setter finger’n på noe mine øyne alene ikke hadde klart. Det blir bare mer og mer klart for meg hvor lite jeg bryr meg om narrativ. Det er filmens evne til å dele opp og sette sammen fragmenter av verden på ulike, personlige måter som interesserer meg. Jeg tror jeg også liker å tenke på kunst som utopisk og ikke amoralsk – men utopien kan vise seg på mange måter. Jeg tror ikke en film trenger å (tydelig) artikulere et moralsk ståsted (konvensjonelt eller ikke) eller drøfte moralske spørsmål, men (og dette skriver jeg også med inspirasjon fra Sontag, hehe), mer generelt, modulere eller ”trene” vår tilstedeværelse i verden. Og på den måten være utopisk. Eller, om ikke utopisk, så iallefall et svar på et rop om det umulige. Kanskje vi ikke er så uenige når det kommer til at et verk bør ”hjelpe oss til å leve så godt som vi kan leve”. Men for meg er denne utopiske rollen først og fremst linka til filmatiske sammenstillinger av tid og rom, og ikke narrativ. Og jeg tror også denne (moralsk) utopiske rollen kan fungere ved å, i Sæterbakkens ord, ”uttrykke som forbrytelse det som ble innsatt som lov.” (Oshimas Boy er et av de mest knusende eksemplene på det). Her vet jeg ikke om du er enig. Men ok, uansett: det jeg ettersøker, tror jeg, er forsøk på å forstå og undersøke moralen i stilen, ikke bare som et resultat av den. Om det gir mening? Når jeg, enkelte ganger, skriver at jeg føler mer med bildene i en film enn med karakterene, handler det ikke om at jeg ser på film som noe amoralsk eller at jeg ikke liker mennesker eller karakterer – det handler om at jeg tolker, undersøker og opplever stilen som et uttrykk for et menneskets (regissørens) innstilling. Kanskje en epistemologisk og moralsk innstilling. Evt., på det mest intense, opplever jeg stilen som hele verden. En regissørs fornemmelse av livet, gitt form. Kanskje teit å skrive moralen i stilen; la oss kalle det innstillingen i stilen. Eller enda bedre: insisteringen i stilen. Det er nok denne jeg dømmer før jeg dømmer en karakter. En fyr hugger hodet av en annen… Jeg er mer interessert i hvordan dette blir vist, hva slags insistering jeg skimter eller ser i stilen, enn om han blir tatt av purken eller klarer å rømme fra stedet.

 

Ok, dette høres jo teit ut. Og godt mulig det er det. Og nå spora jeg jo helt av og svarte på ting som egentlig ikke angår norsk filmkritikk, i alle fall ikke direkte. Hele det forrige innlegget mitt (samt dette fram til nå) var nok mer et svar til din form/innhold-distinksjon (pretender får ta seg en bolle og se en Ozu-film og glemme at han leste fortsettelsen på denne runddansen) enn til diskusjonen om dagens filmkritikk. Og denne sistnevnte er viktig, så kanskje dumt at jeg hang meg opp i dette form/innhold-greiene (og nå fulgte deg videre over i moral/utopi-greia). Men likevel, jeg tror det har en viss sammenheng, hvor enn uklar. Dette er i alle fall ikke to helt separate diskusjoner. For jeg føler ofte at stilen i en film ofte tas for gitt i norsk filmkritikk, at man ikke viser en films individuelle stil, temperamentet i stilen, nok oppmerksomhet, at man ikke er nysgjerrig nok. Jeg savner mer bevissthet rundt (det som Guido kaller) ”hva som gjør film til film”. Mulig denne bevisstheten er tilstedet, men da er den ikke synlig nok i tekstene. Men en anmelders (eller ”forbrukerveileders”) hovedoppgave er mest sannsynlig ikke å fylle det jeg savner... Jeg er klar over at mitt forhold til film ikke er det gjengse. Men altså: hva er norsk filmkritikks oppgave? Karsten virker jo å etterspørre en mer kritisk diskusjon mellom kritikere og filmskapere – og, ja, jeg tror det hadde vært interessant. Kanskje nødvendig for å få fram litt tenkning om film – både gjennom å lage og skrive om film. Og da tror jeg en anmelder ikke trenger å "uskadeliggjøre" tonen. For tonen setter sin farge på konklusjonen.

 

Det eneste jeg ønsker, som har vært sagt før, er mer oppmerksomhet til "hva som gjør film til film" – og ikke en bok, ikke et vindu, ikke en gåtur i fjellet eller på Karl Johan. Mer oppmerksomhet til en films brutale innskrenking av verden. Alt det ovenfor koker vel egentlig ned til (ja, drit i å les det over, om ikke du allerede har gjort det): Mer om temperamentet, mindre om bostedsadresse og sykkelturen langs Karl Johan.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 5 years later...

Dette var jo en strålende debatt. Beklager at jeg 'revitaliserer' (husker ikke hva det heter på internettspråket) denne tråden, men Kiddos siste innlegg her fortjener et svar, og det svaret tar jeg ansvar for.

 

Bakgrunnnen for at jeg kom over denne tråden var etter en viss googling i forbindelse med en bok som kritiserer Hobbelstads debatteknikk. Hun har jo gjort det skarpt disse 6-7 årene som er gått, og blitt en slags redaktør i Dagbladet.

 

I fjorårets debatt om seksuell trakassering i samfunnet avspiste hun imidlertid en lekmanns innlegg i Aftenposten med det jeg vil kalle meget interessante metoder. Jeg har vært på jakt etter originalversjonen av dette innlegget, men havnet som dere forstår, i denne tråden. En interessant utvikling mht Internett som et kaosets arkiv, hvor nå gamle ord står side om side med nye.

 

Og jeg føler meg slett ikke sikker på at siste ord er spilt...!

 

z

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...