Atonement

[blausen 12]

http://electricityandlust.files.wordpress.com/2008/02/atonement.jpg

 

Vi befinner oss på en herskapsbolig i England et sted i mellomkrigsårene. Cecilia (Keira Knightley) utvikler sterke følelser for tjenestegutten Robbie (James McAvoy). Deres hemmelige forhold blir avslørt av Cecilias søster Briony, godt spilt av Saoirse Ronan. Hun blir vitne til - og misforstår hva hun ser, når Cecilia og Robbie deler et intimt øyeblikk. Dette gjør at Robbie blir feilaktig sendt i fengsel for voldtekt, og snart vil også krigen bryte ut og splitte deres kjærlighet.

 

Filmen starter fabelaktig, med en herlig miks av godt foto, lekker scenografi og passende musikk. Den trykkende varme sommeren på herskapsboligen er lekkert fortalt, og klippet på et dynamisk og interessant vis. Veldig tidlig dannes det underliggende spenninger som skaper en flott atmosfære og et grunnlag for en virkelig god film. Som tatt ut av en Hitchcock-film, spiller misforståelsene en veldig stor rolle for resten av filmen, og de tre hovedkarakterenes liv vil bli forandret for alltid.

 

http://www.screenhead.com/wp-content/uploads/2007/12/atonement1.jpg

 

Uten å avsløre for mye, skjer det plutselig et uvanlig langt tidshopp på mange år. Jeg følte meg straks snytt, og forutsetningene i historien måtte man begynne å bygge på nytt. Filmen forandrer også helt rytme og karakter her, noe som ikke er positivt i mine øyne. Vi blir servert en langt mer klisjéfylt og klassisk historiefortelling – et mellomparti som mangler engasjement og den herlige snerten fra filmens første akt. Med andre ord; jeg kjedet meg plutselig.

 

For fotofetisjister er det derimot en fantastisk scene å bemerke seg ca. midtveis. Vi blir servert en grandios scene uten kutt, med tusenvis av statister – varende i vel 6 minutter. Og det hele skal være gjort uten bruk av datagrafikk - tankene går tilbake til Alfonso Cuarons fabelaktige Children of Men. Mot slutten klarer filmen å engasjere igjen, men da er det i grunn for sent.

 

Jeg kan godt skjønne at filmen har fått såpass mye skryt som den har, men for min del (ja, jeg er en hard mann å bevege) blir midtdelen såpass platt og langdryg at jeg mistet interessen. Det skal også nevnes at undertegnede ikke helt har sansen for slike dramatiske periodedramaer, med unntak av Barry Lyndon og Amadeus. Teknisk er filmen i toppklasse, men som overgang fra litterært verk til film, halter den på flyt i historien.

[Uruloki 15]

Lyst å slenge på karakter på denne også, blausen?