Nun va Goldoon (A Moment of Innocence)

[dodraugen 1]

Nun va Goldoon (Bread and Flower-pot) (Mohsen Makhmalbaf, 1996)

 

Først litt bakgrunnsinfo. I 1974 knivstakk den 17 år gamle Mohsen Makhmalbaf (som på den tiden var medlem av en militant islamsk gruppe han selv hadde vært med på å skape som 15-åring) politimannen Mirhadi Tayebi. Makhmalbaf ble skutt og arrestert. Han ble sluppet ut like etter revolusjonen i 1979, lenge før straffen hans var ferdigsonet, og startet å jobbe med film kort tid senere. Når Makhmalbaf i 1995 hadde audition til filmen «Salam Cinema» stilte Mirhadi Tayebi, som nå jobbet som skuespiller, opp for å prøve å kapre en av rollene.

 

Nun va Goldoon starter med at Tayebi banker på hos Makhmalbaf. Han er ikke hjemme, men Makhmalbafs datter tar i mot en beskjed. Tayebi ønsker seg en rolle i en av hans filmer, et ønske det visstnok ikke er uvanlig at folk stikker innom Makhmalbafs hus for å uttrykke.

 

Makhmalbaf bestemmer seg for å lage en rekonstruksjon av hendelsen i 1974, og heller enn å få en rolle i filmen blir Tayebi ansvarlig for å hjelpe skuespilleren som skal spille personen han var for 20 år siden. Motvillig går Tayebi til slutt med på dette (selv om han i starten insisterer på at han er nødt til å spille seg selv, og at unggutten ikke ligner han nok) og opplæringen Makhmalbaf og Tayebi gir sine yngre versjoner er en sentral del av filmen. Rekonstrueringen tvinger dem også til å reflektere over sin egen fortid og de valgene de gjorde, noe som påvirker dem begge. Kanskje i størst grad Tayebi, som minnes jenta som daglig passerte han for å stille han et trivielt spørsmål av type: «hva er klokka?» og som han aldri helt har klart å glemme.

 

Nun va Goldoon er en blanding av dokumentar og fiksjon. En rekke minner, type kinesisk eske med lag på lag, som er gåtefulle og konfronterende for de involverte. Makhmalbafs og Tayebis versjoner skiller seg på mange måter, men sammen utfyller de hverandre, selv om det er vanskelig å vite hvor nøyaktige de er. Det viktigste er uansett ikke hva som skjedde 20 år tidligere. Filmen handler like mye om hvor vanskelig det er å lage en objektiv film, ufarget av tanker og refleksjoner du har gjort deg i ettertid, så vel som anger over ting du gjorde, eller over å ikke ha fått gjort det du skulle ønske du hadde gjort.

 

Filmen er både tankevekkende og morsom, samtidig som den er overraskende nøyansert. Definitivt på høyde med det beste jeg har sett av Kiarostami (og minner på mange måter om Nema-ye Nazdik), og om Makhmalbaf holder samme nivå i andre filmer (dette er den første av filmene hans jeg ser) spørs det om han ikke fortjener den samme internasjonale anerkjennelsen som Kiarostami har mottatt.

 

http://img170.imageshack.us/img170/88/vlcbreadqa8.png

[pretender 4]

Du må se The Silence av samme mann. Og sikkert flere.

 

Er det fra din vanvittige DVD-bestilling? Hvordan var kvaliteten på disse? Eller er det noen annen måte å få sett den på.

[dodraugen 1]

Er fra bestillingen, ja. Kvaliteten på denne var grei, på nivå med flesteparten av de iranske filmene jeg har kjøpt fra andre sider. Men opplevde en økning i farten på avspillingen i ny og ne, varte omtrent ett sekund hver gang det skjedde. Det stemmer liksom ikke helt ...

 

Tror ikke den er så lett å finne på DVD, men virker som den er mulig å oppdrive ny fra folk som selger via amazon. Onde tunger vil kunne fortelle at man også kan finne den på enkelte torrent-sider.