Jump to content

Indiana Jones and the Kingdom of the Crystal Skull


Melkor
 Share

Recommended Posts

Inkluderer spoilers!

 

Disclaimer:

Denne teksten er ment som en post-mortem, og absolutt ikke som en guide eller meningsytring som man bør lese i forkant av å se filmen. Dette er kun en kritikk av filmen med et vagt grunnlag i anmeldelse-formen. Hverken mer eller mindre.

 

 

Indiana Jones and the Kingdom of the Crystal Skull

 

 

 

En legendarisk helt skal på tidstypisk vis gjenopplives i den kleine mainstream-delen av Hollywood anno 2008, heldigvis av de samme personene som kokte i hop den eskapistiske kongen på det glade åttitall, men hvor vellykket reanimeres den arkaiske arkeologen?

 

Jeg skal være ærlig og redegjøre litt for bakgrunnen for anmeldelsen. Jeg elsket Dr. Jones da jeg var yngre. Hvis noen har erfaring med å slite av magnetbånd i VHS-kassetter kun ved hjelp av en VHS-spiller (og uten at det er snakk om tapesalat), så får man et inntrykk av hvilke geologiske perspektiver innen tidsregning man må ta i bruk da man skal prøve å finne ut hvor mange minutter Indiana Jones and the Temple of Doom som snek seg bak netthinnene til en påvirkelig ung guttepjokk på åtti- og nittitallet. Og det var før jeg hadde sett de andre filmene med samme protagonist.

 

Det er med andre ord farlig mye nostalgi som settes på spill da en skal prøve lykken med en ny film om Indiana Jones.

 

Dette sier jeg først og fremst fordi jeg vil at alle skal forstå at jeg er fullstendig klar over at «Kingdom» aldri kommer til å komme i nærheten av opplevelsen av «Raiders», «Crusade» eller «Temple» hverken i fordums tid, eller i dag. Jeg vil være ettertrykkelig klar på dette, slik at det like ettertrykkelig vil være klart hvor skuffende filmen faktisk er, og da først og fremst fordi den har helt konkrete mangler, og ikke fordi en får en følelse av at det mangler «noe» man ikke klarer å sette fingeren på. Også fordi jeg også kan påpeke med ekstra irritasjon over hvor mye potensiale som ligger i filmen, og hvor mye som faktisk fungerte i en film som faller sammen som en potetsekk lenge før de drøyt 120 minuttene er omme.

 

Spielberg åpner filmen på fabelaktig vis. Den klassiske åpningen av «Raiders» kopieres ironisk ved å bytte ut en fjellformasjon med åpningen til en jordrotte-hule (en topp med jord). Artig, men også allerede her inkluderende et frampeik om hva som skal komme. En jordrotte graver seg nemlig ut av jordhaugen, og blotter sitt CGI-infiserte snyteskaft. Unødvendig.

 

En sekvens som introduserer tidsepoken (femtitallet) og filmens skurker følger, og her viser Spielberg gamle kunster. Alt sitter som det skal, håpet om en filmatisk tidsmaskin stiger til uante høyder i det en hotrod med tidsriktig ungdom herjer i de militære bilrekker, og da de svinger inn til et militærområde, og en sakte kjøring avslører et rustent kafékonsept for atomalderen kjenner man at, joda, dette kommer til å bli bra.

 

Så får vi se Indy (og ja, det er Indy vi får se), og Ray Winstone, stående i en merkelig lyssatt scene, Cate Blanchett entrer filmen, og alt faller plutselig. Blanchett er sjarmløs og tåpelig, og vi blir introdusert til det første problemet med et Indy-manus skrevet i en CGI-tidsalder. De skal finne noe magnetisk, og begynner å kaste krutt i været (som flyr dit det skal). Hvorfor skrive noe godt, da man kan lage et popcorn-øyeblikk med CGI?

 

New Age-inspirasjonen blir introdusert, en hel rekke slossing og løping følger, og en av de beste sekvensene i filmen blir servert. Nemlig da Dr. Henry Jones Jr. våkner opp midt i utførelsen av en testsprengning av en atombombe. Denne er herlig helt frem til eksplosjonen inntreffer, og kjøleskapet Dr. Jones befinner seg i fyker CGI-milevis, og Indy ruller ut for å bli hilset på av en CGI-jordrotte.

 

Hva er problemet? Indiana Jones var alltid en karakter som befant seg i situasjoner han helst ikke ville være i, og om han ikke hadde vært Indiana Jones kunne han kanskje ha unngått situasjonene også, men det fine var at det alltid fantes en sjarmerende eller morsom måte å komme seg ut av den på. Merk at den overnevnte jordrotten ikke er morsom. At kjøleskapet han sitter i flyr i mach fem utallige mil er heller ikke spesielt morsomt. Den visuelle deadpan/slapstick-humoren som var et samspill mellom Ford sitt skuespilleri, og Speilberg sin timing er rett og slett borte, ikke nødvendigvis på grunn av at Ford eller Spielberg ikke fortsatt besitter evnen, men fordi Koepp har skrevet et manus hvor han legger CGI til grunn for morsomhetene, og ikke karakterene eller den visuelle fortellerevnen.

 

Hadde denne scenen foregått i «Raiders» eller «Temple» ville alt vært jevnet med jorden, kjøleskapet stående igjen sammen med noe annet småplukk, og Indy ramlende ut med en velformulert linje (evt. en med en kontrasterende miniskul skade, som at han klemte hånda i døra, eller skalla i taket).

 

Problemet er ikke først og fremst at hendelsen er idiotisk, Indy-universet er på ingen måte et sted hvor man nødvendigvis higer etter realisme i fysikk, men det er en slik ekkel følelse av at man har skrevet scenen fordi man har muligheten til det, ikke fordi den er bra. Det er et simpelt og lite morsomt poeng, og burde blitt forkastet, fordi konseptet om at Jones befinner seg i en lekeby som om få sekunder skal bli sprengt i filler (og at han gjemmer seg i et blyisolert kjøleskap) er morsomt, akkurat slik morsomt som Indiana Jones skal være.

 

Denne følelsen fortsetter gjennom hele filmen. Man sitter og ser på en post-2000 blockbuster med morsomheter som er morsomt for folk som er i overkant primitive (og da humor blir for primitivt i en målestokk hvor åtteåringer er hoveddemografien bør man sterkt vurdere et nytt manusutkast).

 

Filmen er over-the-top hele veien -- noe som er helt i tråd med Indy-universet -- men disse elementene er for det meste dårlig utførte (det finnes hederlige unntak, som f.eks. da Indy klatrer gjennom baksetet på en bil i fart), og minner hele tiden om at filmen befinner seg i et univers som minner mer om The Mummy enn «Raiders», «Crusade» eller til og med «Temple». Uutholdelig.

 

Et annet godt eksempel er Tarzan-sekvensen med LeBeouf. Nydelig satt opp, med Mutt (LeBeouf) som ser en ape av samme art som Barranca sin i «Raiders» etter et ublidt møte med en liane, men så blir det plutselig helt tåpelig med en hær av CGI-aper, og Mutt som Tarzan. Idéen i seg selv er ikke så forferdelig, men utførelsen er unødvendig idiotisk (en hær CGI-aper følger etter Mutt og angriper russerne? Hva i alle dager?).

 

Mutt som karakter, er også veldig bra realisert, og er en del av et samspill mellom Indy og sønn som fungerer. Den første aktens eksposisjon av femtitallet med greasers vs. collegestudenter, den overnevnte atomalderen, og et nytt politisk klima, med Indy og sønn midt oppe i det hele, er prima. Fungerer som fjell, og derfor er det smått utrolig at Koepp søler det bort med fjas i resten av filmen, for fomling med CGI er langt i fra det eneste problemet. Det er dessverre bare toppen av isfellet.

 

For det første er hele grunnidéen ganske dårlig; skatten er uengasjerende: En lite kjent gjenstand som det har vært en del kontroversielle falskneri-diskusjoner i tilknytning til, men som blekner noe voldsomt i sammenligning med den hellige gral eller paktens ark (sankara-steinene fra «Temple» er i utgangspunktet like kjedelige, men i motsetning til Koepp gjør Gloria Katz og Willard Huyck jobben sin med disse); temaet for filmen (kunnskap og videreformidling av denne) er nærmest ikke-eksisterende (noe som er et gjennomgående problem med hele manuset, ikke på langt nær nok «foregrounding»); merkelig eksposisjon av det utenomjordiske elementet; fullstendig umotiverte handlinger; umotivert dialog; umotivert bruk av generiske slemminger som bare plutselig dukker opp her og der; og en helt idiotisk tredje akt som ikke fungerer på noen som helst måte.

 

La meg ta et eksempel på umotivert og ulogisk dialog. Indy og gjengen klarer å rømme fra en russisk camp i jungelen (fornøyelig), russerne sees tydelig løpende forbi mens Marion og Indy samtidig begynner sakte men sikkert å synke ned i kvikksand (artig). Mutt løper for å finne noe å dra de opp med, og så skjer det noe merkelig. Indy ber Ox (Hurt sin karakter, som har blitt gal i møte med krystallhodeskallen) løpe og hente hjelp. Det gir absolutt ingen mening! De er midt i jungelen, de eneste som finnes i mils omkrets er russerne og Mutt (og han er allerede i ferd med å løse situasjonen). Det ender opp med at Ox løper til russerne (selvsagt), noe som er helt greit i seg selv (morsomt nok), problemet ligger i hvor amatørmessig Koepp løser dette i dialogen. Hvorfor sier ikke Indy bare «help» f.eks.? Hvorfor i alle dager sier han «go get help», da dette ikke finnes logisk overhodet?

 

Dette er slikt man ser i et førsteutkast av en ganske kjip actionkomedie. Ikke i et sisteutkast av den nye Indiana Jones-filmen. Hadde jeg ikke visst bedre, så ville jeg sagt at dette var en placeholder-dialog, og jeg tror nesten fortsatt det er det, for alternativet er at Koepp er en idiot, og er dårligere til å skrive dialog enn meg. Og det tror jeg egentlig ikke.

 

I tillegg er strukturen på manuset helt utrolig dårlig. Syd Field gremmes, det er jeg sikker på. I Hollywood-målestokk er dette et virkelig makabert dårlig manus. Jeg føler aldri at målsetningen for eventyret står sterkt, og tredjeakten kunne like gjerne være sløyfet, fordi den gir ikke tilskueren noen form for belønning for å ha kravlet seg gjennom resten av den umotiverte historien. Jeg tipper det skal være en slags moral om kunnskap et eller annet sted der inne. Man aner konturene, men som med alt annet i filmen blir det med en slags vag idé (i Indy-målestokk), med en påslengt forklarende replikk helt på slutten. Selvlysende skjeletter av utenomjordiske kommer til live, Cate Blanchett får noe guffe i øynene, og en flygende tallerken stikker av uten at jeg føler at noe som helst av betydning har skjedd. At Indy gifter seg med Marion er langt mer tilfredsstillende, og det er nok et bevis på at Koepp har misforstått hele konseptet med en tre-akts-struktur. Man bygger helst opp til at noe av interesse skal skje på slutten av filmen, og da snakker jeg ikke om en overraskende bryllupsscene helt på tampen.

 

Jeg føler jeg har hostet opp nok galle, så jeg tenker jeg bare avslutter med en liten oppramsing av andre idiotiske ting i filmen:

 

- Kjip bruk av for mye backlight, slik at alle får en altfor ekstrem «aura», passer overhodet ikke, sammen med ultra-high-key, så ser det hele bare merkelig ut i en rekke scener.

- Altfor få «cues» i musikken (dette er Indiana Jones for pokker, filmene med flest musikalske cues i historien!).

- Winstone sin karakter er bare kjip, og blir ikke brukt nok.

- Marion får ikke nok å gjøre eller si (noe som egentlig kan sies om resten av karakterene også).

- Indy gjør knapt noe av interesse da det gjelder hovedplottet (henger selvfølgelig sammen med strukturproblemene i manus).

- CGI-maur er ikke spesielt kult.

- Jim Broadbent sin karakter virker som en fullstendig unødvendig erstatning for Marcus.

- Klippinga sitter ikke helt utenom helt i begynnelse av filmen.

- Nevnte jeg de idiotiske slemmingene som bare dukker opp her og der?

- etc. etc.

 

... men for all del. Den er nesten verdt å se bare fordi det fortsatt er en slags Indiana Jones-film. Ford er fortsatt Indy, det er det ingen tvil om, det er bare synd at så mye av filmen konstruert rundt karakteren rett og slett ikke holder mål. Og tenke seg til at det hele kunne ha blitt løst med miniskule mengder virksomhet i toppetasjen, og et par-tre nye utkast på det famøse manuset. Trist.

Link to comment
Share on other sites

 

Hoho, skal si du var krass i dag! Interessant lesning, og mange gode poenger jeg er særdeles enig i. Liker spesielt godt eksempelet ditt på hvordan atomsprengning-scenen hadde vært i et Raiders/Temple/Crusade-univers. Det er sånn det skulle vært, ja.

 

Dog er jeg nok ikke like skuffet som deg, kanskje mest fordi jeg ikke var barn på 80-tallet, og ikke har helt den samme nostalgien rundt disse filmene. Men hadde du virkelig ventet noe annet av en remake av et 80-tallskonsept med både Lucas og Spielberg inkludert? Hallo, se på Star Wars.

 

, med en påslengt forklarende replikk helt på slutten.

 

Herregud, den ble jeg nesten kvalm av selv. Han måtte til og med gjenta den to ganger.

 

Men jepp, dette kunne gått så veldig mye bedre. Den første halvdelen viser mye potensiale, men ja, det blir ei mølje til slutt. Men Harrison selv svinger enda pisken. Det er ikke han som er syndebukken her. Måtte nesten bare presisere det. Denne filmen er et offer for den merkelige tidsalderen vi er i innen mainstreamfilm, intet annet.

Link to comment
Share on other sites

 

Aye, syns du setter fingeren ganske bra på endel som irriterte meg her også. Jeg såg også for meg scenen med kjøleskapet slik som du, langt mere vellykket om det hadde stått igjen der det stod, mens alt annet rundt hadde blitt blåst bort.

 

Når jeg tenker meg om så er det sikkert George Lucas som har skylden i alt. Han er CGI-geeken av gjengen. Pluss han har dårlig sans for humor. Han nektet jo f.eks. egentlig å bli med på den legendariske scenen i raiders hvor indy skyter han sverdmannen. Bainna Lucas klarte å ødelegge dette også!

Link to comment
Share on other sites

 
Uff. Vanskelig å ikke lese dette, men måtte bare si at hadde jeg vært i Dallas i dag. Noe jeg skulle vært. Hadde det blitt drive-in kino med Indy idag. Ellers skal jeg lese anmeldelsen når jeg har sett den.
Link to comment
Share on other sites

 
Må si det var litt morsomt å bevitne denne filmens karriere på IMDBs topp 250. Rett opp på 160. plass første dag. Og så, over natta, er den nå borte.
Link to comment
Share on other sites

 

Jeg tror det er viktig, om enn hvor vanskelig det måtte være, å legge nostalgien langt vekk før møtet med denne. Null forventninger fungerte ganske bra for min del iallefall.

 

Så denne i dag. Blandet følelse. Strukturen er som det nevnes, ujevn. "Myten" kunne vært gjort sterkere - ganske pussig egentlig, så mye som den greia tar av, men som Melkor sier, inntrykkene var sterkere i de tidligere filmene. Repetitivt med russerne som dukker opp, og dukker opp, og dukker opp.

 

Tekniske ting som hard backlight og CGI så jeg ikke som like problematisk dog. Backlighten forsterker jo følelsen av gammeldags matting, og filmen etterstreber jo en følelse av klassisk eventyrfilm fra den tidlige technicolorperioden, 50- og 60-tallet. (sammenlign med brosekvensen i Temple) Som sammenfaller med Spielbergs oppvekst forøvrig. Samme med hvordan fargene sitter også, jevnt over gultint i høylyset. Indy er jo påkostet B-film, og innpakningen synes jeg fungerer bra, jevnt over. Så for meg sitter følelsen bra, kanskje bortsett fra et par steder.

 

Jeg synes forresten Cate Blanchett var fabelaktig i sin karikerte rolle.

 

Ser ikke det store problemet med at kjøleskapet fløy gjennom lufta og ikke ble stående. Ganske logisk når man tenker seg om...? Og det la jo opp til dette vanvittige bildet der han står og ser på eksplosjonen.

 

Den gjennomgående snillheten som gjennomsyret filmen var irriterende. De virker å ha strukket seg langt for å presse ned aldersgrensen på denne. Til gjengjeld var Mutt en av de langt mindre slitsomme Spielberg-kidsa.

 

Kan vel summere opp med at dette var en filmopplevelse på det jevne; innpakning og atmosfære sviktet ikke veldig - det føltes som en Indy-film, mens mye av plot og struktur svingte en del på interesse og kvalitetsbarometeret. Men det er jo strengt tatt ikke første gang det skjer i denne filmserien. Selvfølgelig ingen opplevelse a la Raiders på 80-tallet, men det kunne det jo uansett ikke bli.

Link to comment
Share on other sites

 
Må si det var litt morsomt å bevitne denne filmens karriere på IMDBs topp 250. Rett opp på 160. plass første dag. Og så, over natta, er den nå borte.

Og på under en halv uke har den gått fra 8.8 til 7.6. Hoho.

Link to comment
Share on other sites

 
Enig med Pretender her. Mye å sette fingeren på, men mesteparten var lett å overse. Jeg hadde det gøy. Kjedet meg ikke ett sekund. Jada, den kan ikke måle seg med de tre første, Spielberg og aliens er en dårlig kombo og den kunne vært mørkere. Men LÆLL, liksom. Blanchett som kommunist -> RRRRRRRRRR! Ikke barndomsminneødelegger som de nye Star Wars-filmene. Dette blir sikkert den eneste popkorn/blåkkbøster-filmen jeg ser i sommer og jeg er fornøyd. Terningkast fire.
Link to comment
Share on other sites

 

Ok, jeg klarer ikke å overse manusproblemer som skriker en i ørene så det gjør vondt, og spesielt ikke i en film som liksom skal være strømlinjeformet. Det virker bare altfor slapt. Manuset er ræv, en kan liksom ikke komme utenom det.

 

Tekniske ting som hard backlight og CGI så jeg ikke som like problematisk dog. Backlighten forsterker jo følelsen av gammeldags matting, og filmen etterstreber jo en følelse av klassisk eventyrfilm fra den tidlige technicolorperioden, 50- og 60-tallet. (sammenlign med brosekvensen i Temple) Som sammenfaller med Spielbergs oppvekst forøvrig. Samme med hvordan fargene sitter også, jevnt over gultint i høylyset. Indy er jo påkostet B-film, og innpakningen synes jeg fungerer bra, jevnt over. Så for meg sitter følelsen bra, kanskje bortsett fra et par steder.

 

Vel. Det jeg regner med Kaminski og Spielberg er ute etter er serial-looken, som ofte så ut som om man faktisk var på et sett. Problemet er bare at de gamle filmene ikke var så high-key, og hadde mye mer praktisk lyssetting. Matte-looken får man om man bruker matte, ikke om man bruker digitale mattes, og bruken av aura så bare tåpelig ut, fordi den var for ekstrem (og den passet ikke med resten da de var på sett, og ikke location (burde ha filmet mer på location spør du meg)). Spielberg snakket så varmt om å prøve å holde seg til metodene han brukte i de gamle filmene, og om man faktisk ser på de gamle filmene og sammenligner lyssetting i disse med de som brukes i Kingdom, så ser man med en gang hvor tåpelig det hele ser ut. Nytter ikke med flomlys overalt i en slik film (Slocombe var ikke redd for hardt lys, kontraster og mørke områder). Det var jo ikke først og fremst de tekniske delene som var B (og vitnet om lettstemthet) i de gamle filmene, men til dels handlingen og karakterene (og jada, Blanchett er fjollete og flott, men tar ikke helt greia føler jeg, Belloq/Donovan/Mola Ram er selvfølgelig karikerte, men det ser i alle fall ut som om de tar jobben som skurk halvt seriøst)

Link to comment
Share on other sites

 

Må bare først få si at jeg har INGEN nostalgi til disse filmene, og hadde mer eller mindre et blankt ark hva forventninger angår.

 

Å skulle gå i detalj blir for meg litt som å gå i detalj om National Treasure, det er fint lite å snakke om her når filmen er så ufattelig livløs. Jeg har aldri opplevd å bry meg mindre om dialogen i en actionfilm; det var ingenting MORO her. På noe plan. Hvis dette skal være lett liksom-B-film moro, hvorfor jatter karakteren som en satans foss om denne artefakten og disse legendene som er sydd sammen på så klumsete, generisk vis at jeg ikke kunne gi katten og sonet vekk hver gang det ble preik om hvem som satt skallen her og hvem som tok den der og hvorfor den må dit og hvem som oppdaget ditt og datt. Helt seriøst kan jeg ikke se for meg at noen blir engasjert av denne mytologien. Denne praten gikk konstat gjennom hele filmen og var alt som var av dialog, egentlig. Noen jokes innimellom.

 

Også:

Denne Ox, 'vismannen' var plagsom og dum og flat.

Actionscenene var uspektakulære.

Siste delen har blitt tatt opp. Så langt fra klimaktisk som mulig, mer som en drøy fremmedgjøringsteknikk (Lucas er den nye 'mester' på dette).

 

Jeg kjedet meg genuint og dypt under denne filmen. Alle Star Wars prequels var bedre.

 

Dette blir sikkert den eneste popkorn/blåkkbøster-filmen jeg ser i sommer og jeg er fornøyd.

Speed Racer, Batman.

Link to comment
Share on other sites

 

Forresten ganske misfornøyd med at det var bare én svepesnert i hele filmen..? Eller har jeg glemt noen?

 

 

Tror ikke Spielberg mente spesifikt lyssetting når han snakket om metodegjenbruk for denne filmen. Men hva vet vel jeg, har ikke akkurat lest meg veldig opp på denne tross alt ganske ubetydelige filmen - som er en bøtte retromoro og lite annet. Men jo, det er mer gritty stemning i f.eks. Raiders, men det er jo litt av det jeg tenker på med denne snillheten i denne, 4. filmen. Men igjen - hvorfor gå til en slik film med forventninger...

 

Digitale erstatninger er jo hundre ganger mer praktisk og billig enn oldstyle, og i denne synes jeg ofte det ser ganske likt ut, og absolutt gjennomført nok for denne typen univers. Gjennomsiktig teknikk er litt undervurdert i denne type film, se f.eks. Starship Troopers. Og forgrunn-bakgrunn isolasjonsfølelsen er i det hele ikke langt unna den som er i King Kong ('33).

 

Tror ingen hadde store planer om å løfte eller pusse opp denne franchisen på noen måte, se bare på alle elementene som er gjenbrukt fra de tidligere filmene. På en måte er dette fortalt i hattescenen på slutten. Harrison Ford er Indiana Jones. Old style Indiana Jones. En eventuell ny pakke rundt LeBeouf må bli noe annet.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 4 weeks later...

Ventet med å lese anmeldelsen din til jeg fikk sett filmen, Melkor.. Men jeg er HELT ENIG i alt du skriver her.

 

I tillegg vil jeg nevne enda en teit ting: "Krystallskallen" er åpenbart en plastikkskalle med sammenkrøllet plastfolie inni, og ser aldri ut som noe annet. Tåpelig.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 4 weeks later...

Såg denne på kino i Trondheim i går. Liker godt dei tre forgjengarane, men føler likevel at eg klarte å nullstille meg til eg skulle sjå nummer fire i serien.

 

Det er jo grei underhaldning, for ein får jo aldri ein sjanse til å slappe av, men noko meir enn det er det slett ikkje.

 

Einig i det meste av kritikken her. Til dømes CGI-en øydelegg mykje, det ser berre falsk og teit ut, samtidig som det gjer det heile endå meir urealistisk. Synst forgjengarane (kanskje med unntak av The Temple of Doom) har ein viss realisme, trass i alt det fantastiske som skjer. Dette er ikkje tilfellet med The Kingdom of the Crystal Skull. Ein treng vel ikkje nemne meir enn bilfektescena mellom Irina Spalko og Mutt. Meiningslaust.

 

Eg forstår ikkje poenget med å tilføye noko til ein filmserie så lenge ein ikkje har noko bra å kome med! (Dette gjeld vel i grunnen film generelt).

Link to comment
Share on other sites

 
  • 2 weeks later...
Popcorn underholdning, enkelt og eventyrlig. Mitt største problem er den latterlige bilsekvensen i jungelen, det minnet altfor mye om en viss scene i Return of the Jedi. Så har jeg litt problemer med Jones nye unge venn, eller sønn, som smått irriterer meg med sin usjarmerende tilstedeværelse. Åpningen var noe kjapp, kunne ønsket meg mer stemning. Noen av de store sekvensene, som jungelen og lageret i starten, får jeg følelsen av det man ser i de nye Star Wars filmene. Det skal være enormt, store flater. Nesten spillaktig. Jeg liker det ikke. Men det var underholdning, ikke kjedelig et sekund.
Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...