Dikt

[Billy Behranu 3]

Ja! Hvorfor ikke? Noen som er på? Noen som sitter på noe gull?

[herr_kalkun 9]

Jeg skriver "dikt".

 

CLICKY

[Billy Behranu 3]

Ja, ok. Jeg tenkte først og fremst på "etablerte poeter", jeg. Men det bør vel være greit å presentere egne ting og. Men da må man tåle krass kritikk! Skal lese diktene dine etterpå.

[herr_kalkun 9]

Skjønte det. Men jeg ville bare benytte anledningen til å drive skamløs selvpromotering. Bare kritiser så mye du vil, jeg tar meg ikke nær av det.

[Billy Behranu 3]

Hvor mye tid har du brukt på disse?

[herr_kalkun 9]

Tja, 10 minutter kanskje?

[Billy Behranu 3]

Legg inn ti timer til på kaktus-diktet, så skal vi se om det kan evalueres.

[Uruloki 15]

Jeg må si at jeg liker de tre siste linjene av "Roy".

[tåa 3]

Dikt er gøy. Eg kan fleire av André Bjerke utanåt.

[Billy Behranu 3]

Et av mine favorittdikt:

 

Pastoral (William Carlos Williams)

 

 

The little sparrows

hop ingenuously

about the pavement

quarreling

with sharp voices

over those things

that interest them.

But we who are wiser

shut ourselves in

on either hand

and no one knows

whether we think good

or evil.

 

Meanwhile,

the old man who goes about

gathering dog-lime

walks in the gutter

without looking up

and his tread

is more majestic than

that of the Episcopal minister

approaching the pulpit

of a Sunday.

These things

astonish me beyond words.

[pretender 4]

Jepp, jeg liker når det er lite fiksfakseri, og observerende, minimalt, stort. Jesus for en setning. Det er slike setninger som gjør at jeg slipper å forklare at jeg ikke skriver dikt selv.

 

Jeg leser lite dikt, hadde en del Bukowski på dass, liker observasjonene hans, men det føles kanskje litt upresist og fra-hofta for min smak. Selv om det jo fungerer utmerket, og er tidvis veldig underholdende.

 

Når det gjelder Herr Kalkun sin poesi, følte jeg nok at kaktusen hadde mest potensiale. Det var som om det var et gram av personlighet oppi der. Resten er vel mer klassisk dovegg.

 

Hører gjerne mer om hva som er bra.

[Euphoria 0]

Tor Jonsson er den fremste norske dikteren (kanskje foruten Andre Bjerke) jeg kjenner til. Fant ingen virkelig gode eksempler etter rask googling, men poster gjerne senere når jeg får muligheten til å hente noe fra en av diktsamlingene.

 

Jonssons diktning er mørk, sår og kritisk, men samtidig stillferdig og gnistrende vakker. Har lagt merke til at ordet "brukslyriker" og lignende fraser stadig dukker opp i sammeheng med dikteren, vi snakker om en mann som vet å velge de riktige ordene. Sjekker sjelden ut ny poesi fordi mange lyrikere så altfor lett glir ut i de pompøse og intetsigende banene, men Jonsson har stålkontroll.

 

Anbefaler Andrej Nebbs (DePress) høyst unike tolkninger, men dette låtmaterialet passer garantert ikke alle.

[Jos 5]

Der bode en underlig gråsprængt en

på den yderste nøgne ø; -

han gjorde visst intet menneske mén

hverken på land eller sjø;

dog stundom gnistred hans øjne stygt, -

helst mod uroligt vejr, -

og da mente folk, at han var forrykt,

og da var der få, som uden frykt

kom Terje Vigen nær.

 

Siden jeg så ham en enkelt gang,

han lå ved bryggen med fisk;

hans hår var hvidt, men han lo og sang

og var som en ungdom frisk.

Til pigerne havde han skæmtsomme ord,

han spøgte med byens børn,

han svinged sydvesten og sprang ombord;

så hejste han fokken, og hjem han foer

i solskin, den gamle ørn.

 

Nu skal jeg fortælle, hvad jeg har hørt

om Terje fra først til sidst,

og skulde det stundom falde lidt tørt,

så er det dog sandt og visst;

jeg har det just ej fra hans egen mund,

men vel fra hans nærmeste kreds, -

fra dem, som stod hos i hans sidste stund

og lukked hans øjne til fredens blund,

da han døde højt opp' i de tres.

 

Han var i sin ungdom en vild krabat,

kom tidlig fra far og mor,

og havde alt døjet mang en dravat

som yngste jungmand ombord.

Siden han rømte i Amsterdam,

men længtes nok hjem tilslut,

og kom med "Foreningen", kaptejn Pram;

men hjemme var ingen som kendte ham,

der rejste som liden gut.

 

Nu var han vokset sig smuk og stor,

og var dertil en velklædt knægt.

Men døde var både far og mor,

ja sagtens hans hele slægt.

Han stured en dag, ja kanhænde to -

men så rysted han sorgen af.

Han fandt ej, med landjorden under sig, ro;

nej, da var det bedre at bygge og bo

på det store bølgende hav !

 

Et år derefter var Terje gift, -

det kom nok på i en hast.

Folk mente han angred på den bedrift,

som bandt på et sæt ham fast.

Så leved han under sit eget tag

en vinter i sus og dus -

skønt ruderne skinned, som klareste dag,

med små gardiner og blomster bag,

i det lille rødmalte hus.

 

Da isen løsned for lindvejrs bør,

gik Terje med briggen på rejs;

om høsten, da grågåsen fløj mod sør,

han mødte den undervejs.

Da falt som en vegt på matrosens bryst:

han kendte sig stærk og ung,

han kom fra solskinnets lysende kyst,

agter lå verden med liv og lyst, -

og for bougen en vinter tung.

 

De ankred og kameraterne gik

med landlov til sus og dus.

Han sendte dem endnu et længselsblik,

da han stod ved sit lille hus.

Han glytted ind bag det hvide gardin, -

da så han i stuen to, -

hans kone sad still og hespled lin,

men i vuggen lå, frisk og rød og fin,

en liden pige og lo.

 

Der sagdes, at Terjes sind med et

fik alvor fra denne stund.

Han trelled og sled og blev aldrig træt

af at vugge sit barn i blund.

Om søndagskvelden, når dansen klang

vildt fra den nærmeste gård,

sine gladeste viser hjemme han sang,

mens lille Anna lå på hans fang

og drog i hans brune hår.

 

Så lakked og led det til krigens år

i attenhundred og ni.

Endu går sagn om de trængsels-kår,

som folket da stedtes i.

Engelske krydsere stængte hver havn,

i landet var misvækst og nød,

den fattige sulted, den rige led savn,

to kraftige arme var ingen til gavn,

for døren stod sot og død.

 

Da stured Terje en dag eller to,

så rysted han sorgen af;

Han mindtes en kending, gammel og tro:

det store bølgende hav. -

Der vester har endnu hans gjerning liv

i sagnet, som djerveste dåd:

"da vinden kuled lidt mindre stiv,

Terje Vigen rode for barn og viv

over havet i åben båd!"

 

Den mindste skækte, der var at få,

blev valgt til hans Skagensfart.

Sejl og mast lod han hjemme stå, -

slig tyktes han bedst bevart.

Han mente nok, Terje, at båden bar,

om sjøen kom lidt påtvers;

det jydske rev var vel svært at gå klar, -

men verre den engelske "Man of war"

med ørneøjne fra mers.

 

Så gav han sig trøstig lykken i vold

og tog til årene hvast.

Til Fladstrand kom han i god behold

og hented sin dyre last.

Gud véd, hans føring var ikke stor:

tre tønder byg, det var alt;

men Terje kom fra en fattig jord, -

nu havde han livsens frelse ombord;

det var hustru og barn det gjaldt.

 

Tre nætter og dage til toften bandt

den stærke, modige mand;

den fjerde morgen, da solen randt,

han skimted en tåget rand.

Det var ikke flygtende skyer han så,

det var fjelde med tinder og skar;

men højt over alle åsene lå

Imenæs-sadelen bred og blå.

Da kendte han, hvor han var.

 

Nær hjemmet var han: en stakket tid

han holder endnu vel ud!

Hans hjerte sig løfted i tro og lid,

han var nær ved en bøn til Gud.

Da var det som ordet frøs på hans mund;

han stirred, han tog ikke fejl, -

gennem skodden, som letted i samme stund,

han så en korvet i Hestnæs-sund

at duve for bakkede sejl.

 

Båden var røbet; der lød et signal,

og det nærmeste løb var lukt;

men solgangsvinden blafrede skral, -

mod vester gik Terjes flugt.

Da firte de jollen fra rælingens kant,

han hørte matrosernes sang, - -

med fødderne stemte mod skægtens spant

han rode så sjøen fossed og brandt,

og blodet fra neglerne sprang.

 

Gæslingen kaldes de blinde skær

lidt østenfor Homborg-sund.

Der bryder det stygt i pålandsvejr,

under to fod vand er der bund.

Der sprøjter det hvidt, der glittrer det gult,

selv stilleste havbliksdag; -

men går end dønningen aldrig så hult,

indenfor er det som tidest smult,

med brækkede bølgedrag.

 

Didind Terje Vigens skægte foer

lig en pil mellem brått og brand;

men bag efter ham, i kølvandets spor,

jog jollen med femten mand.

Da var det han skreg gennem brændingens sus

til Gud i sin højeste nød:

"inderst derinde på strandens grus

sidder min viv ved det fattige hus,

og venter med barnet på brød !"

 

Dog, højere skreg nok de femten, end han:

som ved Lyngør, så gik det her.

Lykken er med den engelske mand

på rov mellem Norges skær.

Da Terje tørned mod båens top,

da skured og jollen på grund;

fra stavnen bød officeren "stop!"

Han hæved en åre med bladet op

og hug den i skægtens bund.

 

Spant og planker for hugget brast,

sjøen stod ind som en fos;

på to fod vand sank den dyre last,

dog sank ikke Terjes trods.

Han slog sig gennem de væbnede mænd

og sprang over æsingen ud, -

han dukked og svømmed og dukked igen;

men jollen kom los; hvor han vendte sig hen

klang sabler og rifleskud.

 

De fisked ham op, han førtes ombord,

korvetten gav sejerssalut;

agter på hytten, stolt og stor,

stod chefen, en attenårs gut.

Hans første batalje gjaldt Terjes båd,

thi knejste han nu så kæk;

men Terje vidste ei længre råd, -

den stærke mand lå med bøn og gråd

iknæ på korvettens dæk.

 

Han købte med tårer, de solgte ham smil,

de ågred med spot for bøn.

Det kuled fra øster, tilhavs med il

stod Englands sejrende søn.

Da taug Terje Vigen; nu var det gjort,

nu tog han sin sorg for sig selv.

Men de, som ham fanged, fandt sært hvor fort

et noget var ligesom vejret bort

fra hans pandes skyede hvælv.

 

Han sad i "prisonen" i lange år,

der siges i fulde fem;

hans nakke bøjed sig, gråt blev hans hår

af drømmene om hans hjem.

Noget han bar på, men gav ej besked, -

det var som hans eneste skat.

Så kom attenhundred og fjorten med fred;

de norske fanger, og Terje med,

førtes hjem på en svensk fregat.

 

Hjemme ved bryggen han steg i land

med Kongens patent som lods;

men få kun kendte den gråsprengte mand,

der rejste som ung matros.

Hans hus var en fremmeds; hvad der blev av

de to, - han derinde erfor:

"da manden forlod dem og ingen dem gav,

så fik de til slutning en fælles grav

af kommunen i fattigfolks jord." --

 

Årene gik og han røgted sin dont

som lods på den yderste ø;

han gjorde visst intet menneske ondt,

hverken på land eller sjø;

men stundom gnistred hans øjne stygt, -

når det brød over båer og skær, -

og da mente folk, at han var forrykt,

og da var det få, som uden frykt

kom Terje Vigen nær.

 

En måneskinskveld med pålandsvind

kom der liv i lodsernes flok;

en engelsk yacht drev mod kysten ind

med revnet storsejl og fok.

Fra fortoppen sendte det røde flag

et nødskrig foruden ord.

Lidt indenfor gik der en båd over stag,

den vandt sig mod uvejret slag for slag,

og lodsen stod stout ombord.

 

Han tyktes så tryg, den gråsprengte mand;

lig en kæmpe i rattet han greb; -

yachten lystred, stod atter fra land,

og båden svam efter på slæb.

Lorden, med lady og barn i arm,

kom agter, han tog til sin hat:

"jeg gør dig så rig, som du nu er arm,

hvis frelste du bær os af brændingens larm."

- Men lodsen slap ror og rat.

 

Han hvidned om kinden, det lo om hans mund,

lig et smil, der omsider får magt.

Indover bar det, og højt på grund

stod lordens prektige yacht.

"Den svigted kommando! I bådene ned!

Mylord og mylady med mig!

Den slår sig i splinter, - jeg ved besked -

men indenfor ligger den trygge led;

mit køl-spor skal vise jer vei!"

 

Morilden brendte der skægten fløj

mod land med sin dyre last.

Akter stod lodsen, stærk og høj,

hans øje var vildt og hvast.

Han skotted i læ mod Gæslingens top,

og til luvart mod Hestenes-sund;

da slap han ror og stagsejl-strop,

han svinged en åre med bladet op

og hug den i bådens bund.

 

Ind stod sjøen med skumhvidt sprøjt - -

der raste på vraget en strid -;

men moderen løftet sin datter højt

på armen, af rædsel hvid.

"Anna, mit barn!" hun skreg i sin ve;

da bævred den gråsprængte mand;

han fatted om skødet, drev roret i læ,

og båden var fast som en fugl at se,

slig foer den i brått og brand.

 

Den tørned, de sank; men havet var smult

derindenfor brændingens kreds;

opover rak sig en langgrund skjult,

der stod de i vand tilknæs.

Da råbte lorden: "kend - båens ryg -

den svigter, - det er ingen flu!"

Men lodsen smilte: "nej vær De tryg;

en sunken skægte med tre tønder byg

er båen, som bær os nu."

 

Der jog et minde om halvglemt dåd

lig et lyn over lordens træk -,

han kende matrosen, som lå med gråd

iknæ på korvettens dæk!

Da skreg Terje Vigen: "alt mit du holdt

i din hånd, og du slap det for ros.

Et øjeblik endnu, en gengæld er voldt - - "

da var det den engelske stormand stolt

bøjed knæ for den norske lods.

 

Men Terje stod støttet til årens skaft,

så rank som i ungdommens år;

hans øjne brandt med ubendig kraft,

for vinden flommed hans hår.

"Du sejled imag på din store korvet,

jeg rode min ringe båd;

jeg trælled for mine til døden træt,

du tog deres brød, og det falt dig så let

at håne min bittre gråd.

 

Din rige lady er lys som en vår,

hendes hånd er som silke fin, -

min hustrus hånd den var grov og hård;

men hun var nu alligevel min.

Dit barn har guldhår og øjne blå,

som en liden Vorherres gæst;

min datter var intet at akte på,

hun var, Gud bedre det, mager og grå,

som fattigfolks børn er flest.

 

Se, det var min rikdom på denne jord,

det var alt, hvad jeg kaldte for mit.

Det tyktes for mig en skat så stor;

men det vejed for dig så lidt. -

Nu er det gengældelsens time slår, -

thi nu skal du friste en stund,

som vel kommer op mod de lange år,

der bøjed min nakke og blegte mit hår

og sænkte min lykke på grund."

 

Barnet han greb og svinged det frit,

med den venstre om ladyens liv.

"Tilbage, mylord! Et eneste skridt, -

og det koster dig barn og viv!"

På sprang stod Britten til kamp påny;

men armen var veg og mat; -

hans ånde brændte, hans øjne var sky,

og hans hår - så kendtes ved første gry -

blev gråt i den eneste nat.

 

Men Terjes pande bar klarhet og fred,

hans bringe gik frit og stilt.

Ærbødig løfted han barnet ned,

og kyssed dets hender mildt.

Han ånded, som løst fra et fængsels hvælv,

hans stemme lød rolig og jevn:

"Nu er Terje Vigen igen sig selv.

Indtil nu gik mit blod som en stenet elv;

for jeg måtte - jeg måtte ha'e hævn!

 

De lange år i "prisonens" kvalm,

de gjorde mit hjerte sygt.

Bagefter lå jeg som hejens halm,

og så i et brådyp stygt.

Men nu er det over; vi to er kvit;

din skyldner foer ej med svig.

Jeg gav det jeg havde, - du tog alt mit,

og kræv, om du tror du uret lidt,

Vor herre, som skapte mig slig." - -

 

Da dagningen lyste var hvermand frelst;

yachten lå længst i havn.

Med nattens saga taug de nok helst,

men vidt foer dog Terjes navn.

Drømmenes uvejrskyer grå

fejed en stormnat væk;

og Terje bar atter så rank som få

den nakke, der krøgtes hin dag han lå

iknæ på korvettens dæk.

 

Lorden kom, og mylady med,

og mange, mange med dem;

de rysted hans hånd til farvel og Guds fred,

der de stod i hans ringe hjem.

De takked for frelsen da stormen peb,

for frelsen fra sjøgang og skær;

men Terje strøg over barnets slæb:

"nej, den som frelste, da værst det kneb,

det var nok den lille der ?" - -

 

Da yachten drejed for Hestnæs-sund,

den heiste det norske flag.

Lidt længre vest er en skumklædt grund, -

der gav den det glatte lag.

Da tindred en tåre i Terjes blik;

han stirred fra hejen ud:

"stort har jeg mistet, men stort jeg fik.

Bedst var det, kanhænde, det gik som det gik, -

og så får du ha'e tak da, Gud!"

 

Slig var det jeg så ham en enkelt gang,

han lå ved bryggen med fisk.

Hans hår var hvidt, men han lo og sang

og var som en ungdom frisk.

Til pigerne havde han skæmtsomme ord,

han spøgte med byens børn,

han svinged sydvesten og sprang ombord;

så hejste han fokken, og hjem han foer

i solskin, den gamle ørn.

 

Ved Fjære kirke jeg så en grav,

den lå på en vejrhård plet;

den var ikke skøttet, var sunken og lav,

men bar dog sit sorte bræt.

Der stod "Thærie Wiighen" med hvidmalt skrift,

samt året, han hvile fandt. -

Han lagdes for solbrand og vindes vift,

og derfor blev græsset så stridt og stivt,

men med vilde blomster iblandt.

 

-------------------------------------------------------------

Henrik Ibsen, 1862 (basert på blokaden 1808–1811)

[Jos 5]

og tar selvsagt med et fra nyere tid også

 

Et menneske døde

 

Det kimer en klokke i kvelden et sted.

Et menneske døde i natt.

Det kimer en klokke, - en tone av fred.

Hva var det han elsket?

Hva var det han led?

Hva er det for drøm han har hatt?

 

Du kjente ham ikke? Kan hende han var

en venn som du skulde ha møtt?

Hans liv var et spørsmål,

en bønn om et svar,

og du kunne lettet den byrde han bar

Men nu er det hele forødt.

 

Kan hende han stanset en kveld ved din port,

du hørte hans famlende ord -,

En stemme i mørket.

Hva skulle du gjort?

Du kjente ham ikke.

Du jaget ham bort.

Hvem våger å kjenne sin bror?

 

En vandrer har kastet sin ensomme stav,

- hans fot og hans hjerte gikk trett.

Det synker en kiste i nattens grav;

en seiler glir ut på det ukjente hav

mot kyster som ingen har sett.

 

Og presten, den mørke, alvorlige mann

strør sand over kistens lokk

Flyktig var leken på livets strand,

og selv er du flyktig som rinnende sand

og sommerens flyvende fnokk.

 

Men dypt gjennom rosenes røde kapell

der går et forunderlig sus,

en tone av jorden, en tone av fjell;

det er som en salme av livet selv

går inn gjennom dødens hus:

 

Hva gav du av glede? Hva gav du og fikk

før natten ble evig og sort?

Hva gav du av sol før din sommer forgikk?

Gå langsomt, menneske.

Senk dine blikk.

Din bror, din bror er gått bort...

 

---------------

Andre Bjerke

[Billy Behranu 3]

Nye regler:

 

1. ikke post førti vers Ibsen.

[NaN 0]

Så å poste "The Rhyme of the Ancient Mariner" er uaktuelt, uansett hvor mye pris noen måtte sette på det diktet? Ja ja. Uansett, Gene Dalby er jo en glimtvis genial mann. "Gylne sårkanter" er det eneste jeg kan komme på å anbefale akkurat nå. Siden vi var inne på norsk poesi. Ellers lette jeg etter et som gjorde voldsomt inntrykk for noen år siden, men når jeg så leste det igjen nå syntes jeg ikke det var så voldsomt bra. Klistrer det inn med det samme jeg har det her, kanskje noen skjønner hvorfor jeg syntes det var helt hinsides tidligere og kanskje treffer det like mange nerver hos noen der ute som det da gjorde hos meg:

 

The Vampire

 

A fool there was and he made his prayer

(Even as you and I!)

To a rag and a bone and a hank of hair

(We called her the woman who did not care),

But the fool he called her his lady fair

(Even as you and I!)

 

Oh the years we waste and the tears we waste

And the work of our head and hand,

Belong to the woman who did not know

(And now we know that she never could know)

And did not understand.

 

A fool there was and his goods he spent

(Even as you and I!)

Honor and faith and a sure intent

But a fool must follow his natural bent

(And it wasn't the least what the lady meant),

(Even as you and I!)

 

Oh the toil we lost and the spoil we lost

And the excellent things we planned,

Belong to the woman who didn't know why

(And now we know she never knew why)

And did not understand.

 

The fool we stripped to his foolish hide

(Even as you and I!)

Which she might have seen when she threw him aside --

(But it isn't on record the lady tried)

So some of him lived but the most of him died --

(Even as you and I!)

 

And it isn't the shame and it isn't the blame

That stings like a white hot brand.

It's coming to know that she never knew why

(Seeing at last she could never know why)

And never could understand.

 

Rudyard Kipling

[NaN 0]

Gene Dalby har holdt på siden 1979, og kom i kjølvannet av punkbølgen. De tidlige tingene hans bærer nok en del preg av det, og det er “Gylne sørkanter” fra 1992 jeg har falt mest for og fått mest ut av. De tidlige tingene har kanskje en særegen råskap og noe mer primalt ved seg, men det falt altså på steingrunn for mitt vedkommende. Her er hva Lasse Tømte skrev for Dagbladet om samlingen (spesielt enig er jeg ikke, men selv har jeg ikke så mye å si om diktene annet enn at jeg anbefaler dem på det varmeste - i små doser vel og merke):

 

Skarp, glassklar poesi

Gene Dalbys poesi er skarp og glassklar, ordknapp og direkte. Et dikt kan gjerne bestå av ett eneste motsetningspar – to språkbilder som skriker mot hverandre, i en sammenstilling helt på grensen til det utenkelige.

Av LASSE TØMTE

 

Tittelen på årets samling er et eksempel på en slik sammenstilling: «Gyldne sårkanter» – en tittel som i likhet med mange av diktene har noe kirurgisk destruktivt og nerverått over seg. Hos Gene Dalby er språket en kniv han kutter opp verden med, metodisk og gjerne i ørsmå biter, for å registrere at det blør.

Det er vanskelig å forholde seg likegyldig til disse diktene. De er tankemessige provokasjoner, grusomme og vakre, ofte svært poetiske, men gjerne på en motstrebende måte. I flere tidligere bøker har diktene hatt et preg av ren poesi. Denne gangen er undertonen av rendyrket smerte tydeligere, en smerte tilsynelatende uten lidenskap. Gene Dalbys dikt er presise registreringer av smerte.

Mange av diktene preges av en særegen form for svart humor. «Jeg har ikke mye å tilbye / Stort sett bare nerver / Skal det være en bunt?» heter det ett sted. Og et annet, i diktet «Elskere». «Ikke tenn lampen. La oss bli liggende her i mørket og / lyve hverandres navn».

Kald

Nærmere kjærligheten er det vanskelig å komme i Gene Dalbys dikt, som oftest er svært korte, gjerne på to eller tre linjer. Men i årets samling finnes også et par lengre, prosaaktige tekster med mer inngående situasjonsbeskrivelser. I en av disse, «Rom Klang», møter vi to personer, en mann og en kvinne, i en kald beckettsk atmosfære. Teksten demonstrerer en merkverdig form for samtale, som består i at personene snakker forbi hverandre samtidig som de i høyeste grad kommuniserer, bundet sammen i et fellesskap av avstand. Det hele er rent beskrivende skildret, uten kommentarer av noe slag. Likevel framstår denne teksten som en dyptloddende analyse av forholdet den beskriver. Det er utrolig dyktig gjort.

Unik

Det er ingen tvil om at Gene Dalby er en av våre aller mest begavede poeter. Hans evne til å se og gjengi og til å finne presise uttrykk er unik, og hans sans for poesi er usvikelig. Likevel står det ikke til å nekte at skrivemåten hans til tider kan virke maniert. Metoden med å stille opp motsetningspar kan lett fortone seg som oppskriftsmessig, og er dessuten såpass velprøvd etter hvert at mye av spenningen blir borte.

«Gyldne sårkanter» er ikke Dalbys beste bok. Men den er god nok, til tross for antydningen til monotoni.

Gene Dalby: «Gyldne Sårkanter». Aschehoug. 48 s. Kr. 135,-.

(Dagbladet 16. nov. 1992)

[Billy Behranu 3]

Likte det Kipling-diktet. Har ikke lest poesien hans før, bare små bruddstykker. Tror jeg skal sjekke ut nærmere.

 

Bertolt Brecht var etter min mening en større poet enn dramatiker, dette er oversatt av Olav H. Hauge:

 

Byta hjul

 

Eg sit på vegkanten.

Sjåføren byter hjul.

Eg likar ikkje staden eg kom frå.

Eg likar ikkje staden eg skal til.

Kvifor ser eg med utol på

at han byter hjul?

[pretender 4]

Vi må ha minst ett dikt av Rolf Jacobsen i denne tråden.

 

PUSTEØVELSE

 

Hvis du kommer langt nok ut

får du se solen bare som en gnist

i et sluknende bål

hvis du kommer langt nok ut.

 

Hvis du kommer langt nok ut

får du se hele Melkeveiens hjul

rulle bort på veier av natt

hvis du kommer langt nok ut.

 

Hvis du kommer langt nok ut

får du se Universet selv,

alle lysår-milliardenes summer av tid,

bare som et lysglimt, like ensomt, like fjernt

som juninattens stjerne

hvis du kommer langt nok ut.

 

Og ennu, min venn, hvis du kommer langt nok ut

er du bare ved begynnelsen

 

- til deg selv.

[morty 8]

The tree which moves some to tears of joy

is in the eyes of others only a green thing that stands in the way.

Some see nature all ridicule and deformity... and some scarce see nature at all.

But to the eyes of the man of imagination, nature is imagination itself.

 

- William Blake

[stoppushplay 0]

Likte det Kipling-diktet. Har ikke lest poesien hans før, bare små bruddstykker. Tror jeg skal sjekke ut nærmere.

 

Bertolt Brecht var etter min mening en større poet enn dramatiker, dette er oversatt av Olav H. Hauge:

 

Byta hjul

 

Eg sit på vegkanten.

Sjåføren byter hjul.

Eg likar ikkje staden eg kom frå.

Eg likar ikkje staden eg skal til.

Kvifor ser eg med utol på

at han byter hjul?

 

Olav h hauge er veldig bra sjøl også:

 

Det er ikkje mykje med

desse versi, berre

nokre ord røysa saman

på slump.

Eg synest

likevel

det er gildt

å laga dei, då

har eg som eit hus

ei liti stund.

[Billy Behranu 3]

Nå kommer det et stort et dere:

 

 

The more loving one

 

Looking up at the stars, I know quite well

That, for all they care, I can go to hell,

But on earth indifference is the least

We have to dread from man or beast.

 

How should we like it were stars to burn

With a passion for us we could not return?

If equal affection cannot be,

Let the more loving one be me.

 

Admirer as I think I am

Of stars that do not give a damn,

I cannot, now I see them, say

I missed one terribly all day.

 

Were all stars to disappear or die,

I should learn to look at an empty sky

And feel its total dark sublime,

Though this might take me a little time.

 

 

W.H. Auden

[Billy Behranu 3]

Kom igjen a, dette skulle være en tråd der vi delte! Eneste bidrag av verdi foreløpig er Kipling-diktet. Sjerpings.

 

Stephen Crane igjen, et morsomt et denne gangen:

 

 

I stood upon a high place,

And saw, below, many devils

Running, leaping,

and carousing in sin.

One looked up, grinning,

And said, "Comrade! Brother!"

[Billy Behranu 3]

Et til i dag, et rimelig åpenbart valg, sikkert DET mest kjente diktet hans. Men også det beste:

 

The second Coming

 

Turning and turning in the widening gyre

The falcon cannot hear the falconer;

Things fall apart; the centre cannot hold;

Mere anarchy is loosed upon the world,

The blood-dimmed tide is loosed, and everywhere

The ceremony of innocence is drowned;

The best lack all conviction, while the worst

Are full of passionate intensity.

 

Surely some revelation is at hand;

Surely the Second Coming is at hand.

The Second Coming! Hardly are those words out

When a vast image out of Spiritus Mundi

Troubles my sight: somewhere in sands of the desert

A shape with lion body and the head of a man,

A gaze blank and pitiless as the sun,

Is moving its slow thighs, while all about it

Reel shadows of the indignant desert birds.

The darkness drops again; but now I know

That twenty centuries of stony sleep

Were vexed to nightmare by a rocking cradle,

And what rough beast, its hour come round at last,

Slouches towards Bethlehem to be born?

 

 

Yeats dette, ja. Utfordrer et samlet Dfilm til å finne EN linje som ikke er 10.0.

[Billy Behranu 3]

Jeg kjører inn et nytt Auden-dikt, han har så mye bra at jeg nettopp investerte i samlede verker. Dette tar opp tråden fra forrige poet nevnt i tråden: et dikt til minne om Yeats. Jeg ønsker forøvrig at de som har lest Hauge og Jacobsen deler et par dikt til av disse.

 

 

In Memory of W. B. Yeats

 

I

 

He disappeared in the dead of winter:

The brooks were frozen, the airports almost deserted,

And snow disfigured the public statues;

The mercury sank in the mouth of the dying day.

What instruments we have agree

The day of his death was a dark cold day.

 

Far from his illness

The wolves ran on through the evergreen forests,

The peasant river was untempted by the fashionable quays;

By mourning tongues

The death of the poet was kept from his poems.

 

But for him it was his last afternoon as himself,

An afternoon of nurses and rumours;

The provinces of his body revolted,

The squares of his mind were empty,

Silence invaded the suburbs,

The current of his feeling failed; he became his admirers.

 

Now he is scattered among a hundred cities

And wholly given over to unfamiliar affections,

To find his happiness in another kind of wood

And be punished under a foreign code of conscience.

The words of a dead man

Are modified in the guts of the living.

 

But in the importance and noise of to-morrow

When the brokers are roaring like beasts on the floor of the Bourse,

And the poor have the sufferings to which they are fairly accustomed,

And each in the cell of himself is almost convinced of his freedom,

A few thousand will think of this day

As one thinks of a day when one did something slightly unusual.

 

What instruments we have agree

The day of his death was a dark cold day.

 

II

 

You were silly like us; your gift survived it all:

The parish of rich women, physical decay,

Yourself. Mad Ireland hurt you into poetry.

Now Ireland has her madness and her weather still,

For poetry makes nothing happen: it survives

In the valley of its making where executives

Would never want to tamper, flows on south

From ranches of isolation and the busy griefs,

Raw towns that we believe and die in; it survives,

A way of happening, a mouth.

 

III

 

Earth, receive an honoured guest:

William Yeats is laid to rest.

Let the Irish vessel lie

Emptied of its poetry.

 

In the nightmare of the dark

All the dogs of Europe bark,

And the living nations wait,

Each sequestered in its hate;

 

Intellectual disgrace

Stares from every human face,

And the seas of pity lie

Locked and frozen in each eye.

 

Follow, poet, follow right

To the bottom of the night,

With your unconstraining voice

Still persuade us to rejoice;

 

With the farming of a verse

Make a vineyard of the curse,

Sing of human unsuccess

In a rapture of distress;

 

In the deserts of the heart

Let the healing fountain start,

In the prison of his days

Teach the free man how to praise.