Jump to content

Nattvardsgästerna


Uruloki
 Share

Recommended Posts

NATTVARDSGÄSTERNA

 

http://img183.imageshack.us/img183/1446/0001jy6.jpg

 

Det er sjelden jeg gripes av en trang til å skrive rett etter å ha sett en film, men når jeg en sjelden gang blir det, hvem andre enn kjæreste Ingmar Bergman er det som kan klare det? I skrivende stund sitter jeg også og hører på opera, noe jeg ellers aldri gjør. Men når jeg en sjelden gang gjør det, hvem andre enn kjæreste Ingmar Bergman er det som kan være årsaken? I kveld har jeg sett Nattvardsgästerna.

 

Dette verket fra 1962 står som den andre av tre filmer i noe som senere har blitt døpt Bergmans trilogi om ”Guds stillhet”. Forutgått av Såsom i en spegel, Oscar-vinner den gang da, etterfulgt av Tystnaden. Tomas er prest i Nord-Sverige, noe som tydeligvis ikke gjør ham noe bra. Menigheten er innskrumpet og tvilen rundt Guds eksistens har klamret seg til hans sinn. Mer trenger man strengt tatt ikke vite.

 

http://img187.imageshack.us/img187/5774/0002tj5.jpg

 

Akkurat denne tvilen er vel neppe noe nytt, eller i hvert fall ikke noe unormalt, når man snakker om Bergman. Men til og med i en slik filmografi, som effektivt har klart å bryte ned mitt syn på både monogami, ekteskap, familie, kunstnerrollen og religion, eller i hvert fall hjulpet til med å dytte mine tidligere tanker om disse emnene utfor stupet, kan vel dette kun betegnes som et magnum opus innenfor sin egen lille nisje. Bergman har jo selv uttalt at dette både er én av hans absolutte favoritter blant sine egne filmer, og at han mistet troen i tidlig alder, men ikke aksepterte dette faktum før han fikk laget nevnte film. Hele ønsket om å kaste vekk alle kompromisser, om å virkelig bedrive sjelegranskning gjennom filmmediet har sjelden vært så tydelig som her. Bergman uttalte at han var lei av å gjøre folk til lags, trøtt av denne strebenen etter å gjøre publikum fornøyde (man kan vel debattere om dette er noe Bergman noensinne har gjort), at han nå ville lage en ærlig film om emner som opptok ham, uten kompromisser.

 

Og han fikk det jammen meg til. Nattvardsgästerna er en nedstrippet film, både i lengde, tidsrom, karakterer, visuelt uttrykk, ja, et minimalistisk verk på mange måter. Den utstråler en uovertruffen kulde gjennom alle sine aspekter. Det kjølige landskapet, det dunkle, men likevel så sterke vinterlyset, disse kalde, kalde menneskene, den bitende, men mystiske realismen. Man sitter regelrett og fryser i 1 time og 17 minutter.

 

http://img412.imageshack.us/img412/2268/0003uu7.jpg

 

Men hvorfor denne trangen til å skrive? Og hvorfor opera? Bergman er en vanskelig mann å skrive om, og det er vanskelig å sette ord på hvorfor man virkelig blir så grepet av dette her, hvorfor man får dette ønsket om å spy ut litt meningsløse tanker rundt hans verk. Men det er noe så bemerkelsesverdig ved alt denne svensken klarer å presse inn på lusne 77 minutter. Det er vel ca. dobbelt så lang tid som jeg nå bruker på å skrive denne anmeldelsen, men mengden av meningsfullt materiale er mangedoblet. Her klarer han å sette ord på så mange aspekter rundt Gud som, ja, kanskje har vært satt ord på så mange ganger, men nei, ikke helt på denne måten. Absolutt ikke. Det er en merkverdig renhet over det hele, stillhet, det er ingenting som forstyrrer hans ektefølte budskap. Der Persona kanskje gjør alt som er mulig for å gi uttrykk for at det er en film, er det her ingen blokkader. Det er en velpolert boksehanske som denger deg rett i trynet med det den har å kommunisere.

 

Hans trofaste ledsagere må selvsagt få litt av æren. Sven Nykvist selvsagt, som alltid en mester på det visuelle. Dette rene, men samtidig dystre lyset. Skyggespillet. For en fotograf. Også skuespillerne da. Den alltid fantastiske Gunnar Björnstrand for eksempel, som seiler opp til å forbli min favorittskuespiller, der han skildrer denne plagede prestens indre liv på et forrykende vis. På den ene siden er han så kald og uinntagelig, ja, nærmest avskyelig, feig og svak, at det er forrunderlig at man føler noe som helst sympati for denne karen. Men har vi ikke alle en liten kald og uinntagelig, ja, nærmest avskyelig, feig og svak karakter i oss, innerst inne? Gjennom Björnstrand setter Bergman ord på så mange følelser som helst skal forgå usagt, ting man skammer seg over, noe man ikke vil at andre skal kjenne til. Og i den andre enden sitter Ingrid Thulin og må være en blink for hans skyts. Men fortsatt så viljesterk. Men fortsatt så tvilsom. Og Max von Sydow da. Og Allan Edwall. Det er nesten ubegripelig hvilke karakterer som bygges opp på så kort tid, disse mangefasetterte menneskene, motsigelser av seg selv i det neste øyeblikk. Men alltid seg selv.

 

http://img407.imageshack.us/img407/195/0004ey4.jpg

 

Det er i slike stunder jeg mistrives med rammene anmeldelser setter. For man skal da ikke røpe for mye. Likevel er det filmens konklusjon jeg gjerne vil snakke om. Uten å røpe noe, forhåpentligvis. For hva er det egentlig Bergman legger opp til her? Denne nesten ubarmhjertige åpenheten, uforløstheten, som samtidig er så uendelig tilfredsstillende i forhold til grublingen den legger opp til. Der Bergmans Ansiktet slo i hjel all tvetydighet like før slutt, og dermed sank et hakk, er konklusjonene man kan komme frem til flertallige i denne. Nesten som i Persona. Ja, litt som Sátántangó kanskje. En slutt man kan bli både deprimert og oppløftet av, alt utifra hvilket standpunkt man tar til den. En slutt man kan dikte videre på, noe jeg selvsagt har gjort i mitt hode, som en far til alle Kristus-allegorier, men som jeg ikke vil si for mye om her. Det skulle ikke forundre meg om Sopranos-skaper David Chase har latt seg inspirere av dette, for dem som har sett seg gjennom denne TV-serien.

 

Men hva er det som gjør Nattvardsgästerna så eksepsjonell? En mikstur, som alltid, av ting allerede beskrevet, og slik man ikke helt kan sette ord på. Det jeg i hvert fall vet er at Bergman nok en gang har grepet meg på en måte som få andre regissører makter, og jeg må nok bare bukke og nikke, bøye meg litt i støvet, og erkjenne at, ja, dette er noe av det absolutt beste jeg noensinne har sett.

 

10/10

Link to comment
Share on other sites

 

Jepp, jepp! Så kjølig men varm, lavmælt men høylytt. En kvelende utilslørt og usedvanlig årvåken gransking av menneskets bunnløse tvil. Rett og slett alt for bra.

 

Alltid moro å lese anmeldelsene dine! Stå på.

Link to comment
Share on other sites

 

Veldig god anmeldelse, og ikke sånn bare for innsatsen, men god ellers og.

Bergman hadde en kanp hele sitt voksne liv mot sin barndomstro, i motsetning til f.eks Antonioini som der filmer nesten kan tolkes som rene postreligiøse affærer. Jeg tror dette er noe gjennomgående i mange av filmene til Bergman.

 

Fikk lyst til å se den. Kan synes Bergman kan være litt tungt å sette seg ned med, men det er vanligvis verdt det.

 

S,

Link to comment
Share on other sites

 
 

Takk for en veldig fin betrakning om denne litt forbigåtte filmen, klart en av Bergmans sterkeste. Med tanke på Bergmans bakgrunn er det kanskje hans modigste verk, og var nok som du er inne på ekstremt viktig å få gjort. Bergman snakket i et intervju om hvor deilig det var å få fjernet konseptet Gud fra seg selv. Han fortalte at det var mye mer angstfylt å leve med en Gud, å tenke på at han kunne dømmes for enhver handling, enn det var å forestille seg døden som i det hele bare å skru av en bryter.

 

Filmen er nok av de mer forbigåtte blant annet pga den iskalde, minimalistiske formen. Det er en ganske gyfsende start å følge en stor del av en gudsmesse, nesten realtime. Likevel er det her man kommer nærmest komedien (tragikomedien i og for seg...); ungen som er mest opptatt av å slikke på benken, organisten som ikke følger med, ser på klokka og ikke kan vente med å bli ferdig (er et rasende tempo på salmene), og de forskjellige, tvilsomme sangstemmene som fades opp etterhvert som kamera plukker de opp rundt om i lokalet. Det er et skrantende etablissement, uten spor av helligdom. "Guds tystnad".

 

Denne stillheten underbygges på kontoret etterpå med den skjærende lyden av den evinnelige klokken. Før var presten et viktig samlepunkt i små samfunn. Pastor Ericsson prøver å leve opp til denne stillingen, men i en hard tid. Ikke bare har han begynt å tvile, han er trøtt på livet generelt. Han mistet kona for fire år siden, og er ensom og tom. Som Bergman sa: han er praktisk talt død. Så når Karin Persson kommer med mannen Jonas (Von Sydow), for om mulig å få pastoren til å snakke Jonas ut av hans depresjoner, kunne ikke timingen vært mer elendig. Det er et fantastisk øyeblikk som oppstår mellom Björnstrand og Von Sydow her. Jonas står i forgrunnen, vendt mot kamera, lyttende, mens presten står ved vinduet og begynner å snakke om sin tvil. Jonas hever plutselig blikket, og i løpet av ett kaldt sekund er det som om det siste glimtet av håp fordufter fra øynene hans. Her dør han.

 

Men tilbake til kjerneproblematikken i filmen, like mye som å avskrive Gud, handler det om å finne andre verdier i eksistensen. Pastor Ericsson har i årene etter konas bortgang sluttet å føle verden rundt seg, det er ikke bare Gud som er stille. Han hevner denne elendige, håpløst ensomme tilstanden på de menneskene som er rundt ham, og mest på Märta Lundberg (Thulin), som i utgangspunktet er samme sjel som han. Men hun er mye sterkere, for hun klarer å snu egen motgang til å gi kjærlighet.

 

Så på slutten...

 

...vel, først snur Ericsson i døra hos Märta, da han skjønner at han er avhengig av henne. Og når han holder gudstjenesten, er det jo for henne, hun er jo den eneste som sitter der. Og hun tror ikke på Gud. Det er et glimt av kjærlighet, klumsete javel, men like fullt et viktig veiskille.

 

Men jeg er enig i at slutten kan tolkes på flere måter.

 

 

 

Bra film ja!

Link to comment
Share on other sites

 

Takk, takk. Ja, det er synd at den er litt forbigått. Dette er nesten Persona-nivå.

 

Det er et fantastisk øyeblikk som oppstår mellom Björnstrand og Von Sydow her. Jonas står i forgrunnen, vendt mot kamera, lyttende, mens presten står ved vinduet og begynner å snakke om sin tvil. Jonas hever plutselig blikket, og i løpet av ett kaldt sekund er det som om det siste glimtet av håp fordufter fra øynene hans. Her dør han.

 

Likte veldig godt det du skrev her. Fikk faktisk akkurat den samme følelsen. Dette øyeblikket hvor håpløsheten plutselig blir komplett for Von Sydows karakter. Herregud, utrolig sterk scene.

 

Han hevner denne elendige, håpløst ensomme tilstanden på de menneskene som er rundt ham, og mest på Märta Lundberg (Thulin)

 

Herregud, den scenen hvor han virkelig lar Thulin få gjennomgå er helt mesterlig. Denne bitre, iskalde hatprekenen, som fortsatt er så ærlig. Alle Björnstrands plager materaliserer seg og flyr rett i trynet på Thulin. Fy faen. Slo meg rett i bakken.

 

Fin tolkning av slutten også, dog det er ikke helt den følelsen jeg sitter igjen med. Eller, jeg vet ikke helt. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for hva jeg skal tro om slutten. Flere tolkninger flyter rundt i hodet mitt.

 

 

Som jeg skrev: "En slutt man kan dikte videre på, noe jeg selvsagt har gjort i mitt hode, som en far til alle Kristus-allegorier". Jeg vet at det er en viss "trend" med å tolke alt i retning Jesus/Kristendom/religiøse symboler og alt slik, og en felle det er veldig lett å falle i, hvor man simplifiserer det hele ned til noe altfor allmenngyldig.

 

Men det var faktisk denne følelsen jeg satt med innerst inne. Filmens tema er jo selvsagt en viktig faktor for en slik tolkning, men det er fortsatt noe med det som går mot min teori. Bergman sa jo at dette skulle være en helt ærlig film, en ekte, nedstrippet greie, noe det på alle måter er, og en slik skjult allegori ville motstride hele filmen sånn sett. Det blir på en måte et publikumsfrieri, som jeg tviler på Bergman var ute etter. Likevel så er jeg en veldig stor tilhenger av å se Bergman på Bergmans premisser, som jeg skrev om i særemnet mitt. Alle kan komme frem med sin tolkning, og så lenge det stemmer for akkurat den personen, er det greit. Og det stemmer for meg. Det finnes jo selvsagt alternativer som støtter min teori. Det kan jo være at en kvasi-Kristus-allegori framsto som totalt ærlig for Bergman, og at det la inn et ekstra element i en ellers beinhard realistisk film. Eller at Bergman selv var så gjennomsyret av sin religiøse oppvekst at han på et eller annet underbevisst plan fant det helt naturlig å bruke slike symboler. Ikke vet jeg.

 

Men ja, over til min lille tolkning. Dette var selvsagt bare en følelse jeg satt med etter at den var ferdig, og jeg har jo tross alt bare sett den én gang. Men det er noe ved hele filmen som virker som en kort, moderne og oppstykket versjon av korsfestelsen. Vi har tidsaspektet. Det hele foregår over veldig kort tid, og noenlunde i samme tidsrom som Jesus hang på korset, hvis jeg ikke tar helt feil. Vi har Björnstrands skikkelse, en moderne, depressiv Jesus-skikkelse, en mann som har vært sikker i sin tro, preket sitt budskap, men som nå er tynget av tvilen. Han pines. Og han siterer jo Jesus selv i en scene "Gud, hvorfor har du forlatt meg?"

 

Det som egentlig gjorde meg veldig klar over denne teorien var samtalen med Allan Edwall mot slutten. Karakteren hans har lest i Bibelen om Jesu korsfestelse, og kommer med sine tanker til Björnstrands karakter. Han nevner at han stusser på idéen om Jesu pine i sine siste timer. At han selv har gjennomgått like mye kroppslig pine som Jesus gjorde i løpet av sitt liv, mens Jesus tross alt bare led under dette i et par timer. Det kan da ikke være farlig. Så han kommer frem til den mye verserte konklusjonen om at Jesus' virkelige pine var følelsen av at Gud hadde forlatt ham. At hans "far" hadde gått fra ham, den han hadde preket om til sine tilhengere i hele sitt liv, hadde nå sveket ham. Og han nevner alle disiplene, som hadde fulgt ham over lengre tid, men som alle svek ham. I tillegg referer han til akkurat dette sitatet som Björnstrand selv har uttalt tidligere i filmen; "Gud, hvorfor har du forlatt meg?" Og Björnstrand sitter der, lamslått, men det virker som at det kommer frem et glimt av total selvinnsikt her. Er ikke han som en Jesus-figur selv? En forkynner, som nå føler seg totalt forlatt av den han forkynner om. Disiplene som har sviktet er i hans tilfelle menigheten, som før var stor og aktiv, men nå er innskrumpet og lite seriøs i sin tro.

 

Allan Edwalls karakter spør om de virkelig skal ha nattverdenen, ettersom det er ingen andre der. Björnstrand går jo med på det, og i ditt hode gjør han dette på grunn av Thulins karakter. I mine øyne er det mer som en metafor på Jesus siste måltid, eller noe slikt. Med full visshet om at hans undergang er nær, gjør han sin "plikt", mye i likhet med Jesus selv. Og det er noe Maria Magdalena-sk over hele Thulins skikkelse akkurat her. Jeg vet ikke, det var bare et eller annet med Nykvists visuelle grep som gjorde dette.

 

Vel, i den siste scenen, når det endelig er bestemt at, ja, han vil kjøre hele løpet ut, hadde jeg vel egentlig bestemt meg for hva som ville skje videre. Björnstrands karakter dør. Hvorfor? Vel, sirkelen er sluttet, korsfestelsen har pågått i de foregående 75 minuttene av filmen, med de sjelelige plagene rundt hans intense tvil, men også gjennom fysiske plager. Björnstrand går jo rundt og er syk i hele filmen, riktignok med influensa eller noe slik, men det kan man tolke videre. Og han nevner at tilstanden har forverret seg mot slutten. Han føler seg ikke bra før nattverden, og sitter der nesten som en dødssyk. Så når han til slutt går frem og forkynner disse siste ord (som mange kan føle oppløftende vil jeg tro, ettersom man sikkert kan tolke det i retning av at han har funnet sin "tro" på ny, eller i hvert fall holder sin fasade oppe, og fortsetter sin plikt, men som i mine øyne er gjennomsyret av en skjult ironi), er det slutt. Korsfestelsen er over, og vi trenger ikke å vite konklusjonen, ettersom man vet det så godt fra før. Det var her jeg trakk frem at Sopranos-skaper David Chase trolig har hentet inspirasjon herfra. Sopranos slutter på mye den samme måten, brå kutting, og så er det slutt, men det er likevel ingen tvil (for meg i hvert fall) hva som skjer etter dette øyeblikket. At alt bare blir svart blir i seg selv en metafor for livets slutt.

 

Videre kan man jo trekke frem Thulins rolle. Og denne eksemen hennes. Jeg fikk i hvert fall klare tanker rundt spedalskhet når hun river av seg bandasjen og viser de åpne sårene, men i stedet for å omfavne de syke slik som Jesus tydeligvis gjorde, gjør jo Björnstrand det helt motsatte her. Han skyver henne fra seg, synes det er avskyelig. Det blir en helt motsatt handling. En ironisk allegori, en polarisert Jesus-skikkelse, eller noe slikt. Vet ikke helt hvordan jeg skal sette ord på det. Men det var i hvert fall noe av det jeg fant sterkest. At han er en så klar motsetning av den Jesus Bibelen skildrer, ga meg et ekstra lag av religionskritikk fra Bergmans side. Her totalt avviser han den kristne lære, og viser en mer realistisk motsetning, eller noe i den duren. Eventuelt kan man jo også tolke disse sårene som stigmata. Sår etter korsfestelsen.

 

Vel, jeg skal ikke skrive så ekstremt mye mer. For meg ble i hvert fall filmen en slags kraftig ironisk og selvkritisk Kristus-allegori. En oppstykket, realistisk vri på det hele. Jeg sier ikke at den følger denne korsfestelseshistorien slavisk, men den henter elementer fra den, og blander det sammen med klassisk Bergman-tematikk. Den bryter ned alt det sentrale ved kristendommen gjennom dette her. For meg i hvert fall. Jeg vet at dette trolig kan høres komplett idiotisk ut for mange, og veldig "far-fetched", og det er det kanskje også. Jeg håper ikke at jeg fremstår som nok en idiot som har falt i fella med å tolke alt bibelsk, men det var i hvert fall den følelsen jeg satt igjen med. Og så lenge man kommer frem til noe man selv er fornøyd med, er vel det kanskje det viktigste.

 

Eller føler du at jeg har misforstått absolutt alt?

 

 

Det ble en lang spoiler-tag dette her. :lol:

Link to comment
Share on other sites

 

Takk, takk. Ja, det er synd at den er litt forbigått. Dette er nesten Persona-nivå.

Tja... ganske forskjellige filmer, da. Selv om de begge er av den intense, minimale sorten. Synes det er vanskelig å veie og måle... men Persona er jo noe spesielt.

Fin tolkning av slutten også, dog det er ikke helt den følelsen jeg sitter igjen med. Eller, jeg vet ikke helt. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for hva jeg skal tro om slutten. Flere tolkninger flyter rundt i hodet mitt.

Vel...

 

 

 

Kristus-allegorien er absolutt tilstede, linken mellom Björnstrands monolog i begynnelsen, og Edwalls funderinger er som du sier tydelig nok. Jeg tror parallellen ligger i tvilsøyeblikket, som Edwall er inne på, at selv Kristus begynte å tvile der han hang. Forøvrig et særdeles interessant øyeblikk i både bibelen og denne filmen. Dette er du jo forsåvidt inne på, men jeg velger å tro at Ericsson her identifiserer seg med tvileren, men at han selv kan reddes, gjennom kjærligheten.

 

Bergman forteller forøvrig historien bak hvordan han fant slutten i boken Bilder. Han hadde tatt med faren på utfart, for å finne location til filmen. De var i en eller annen kirke, der presten kom for sent, og beklaget seg foran forsamlingen med at han var syk, og at gudstjenesten derfor ville reduseres. Bergman senior ble forbannet, og fikk overtalt presten til å gjennomføre alt som opprinnelig planlagt. Bergman sier vel noe sånt som at han lærte i dette øyeblikket, at uansett hvor skralt det står til, gudstjenesten skal holdes!

 

Eksemen i hendene er noe Bergmans første kone hadde, så jeg velger å se bort fra den delen av allegorien der, bare at Ingmar fant det som en passende "skavank" på Märta. Hun hadde jo også en ganske fordreid munn, og var nærsynt; elementer som kanskje er verre å relatere til Kristus sånn sett.

 

Bergman var nok lenge "gjennomsyret" av sin barnetro, det er nok å studere flere av de tidligere filmene hans, opp til og med Såsom i en Spegel.

 

Når du snakker om det siste måltid, dette ligger jo i tittelen på filmen, og er jo konkret tilfelle for én av karakterene. Men det gjelder også Jonas' kone, etter samtalen i forbindelsen med dødsfallet å dømme (hun ønsker ikke lese i bibelen; sier hun skal ta kontakt i forbindelse med begravelsen... disse to gikk jo heller ikke til vanlig i kirken, men møtte opp denne dagen pga Jonas' depresjoner). Det kan også bære mot slutten for Ericssons virke ("Det var mine foreldre som ville jeg skulle bli prest" eller hva det er han sier der ved jernbaneovergangen). Märta går i kirken kun pga ham. Og det er et oppbrudd for Bergman selv.

 

Jeg er veldig enig i at "Jorden er full av herlighet" er gjenomsyret av ironi :)

 

Forøvrig slutter alle filmene i denne "trilogien" veldig brått. (Bergman sier i ettertid at det ikke er noen trilogi, men han kalte det dét på den tiden.. Men han sa det ofte, og også på et tidspunkt at Jungfrukällan, Såsom i en Spegel og denne skulle forme en trilogi..)

 

Jeg tror det som skjer videre i filmen, er at Pastor Ericsson og Märta lever sammen. Men som Bergman sa, "hvordan det går med dem er ikke opp til meg å fortelle".

 

 

 

 

 

At man kan tolke den som man vil, burde alltid være lov :) (Skal ikke gå inn på forhåndsprogrammert Hollywoodfilm i denne sammenhengen)

Link to comment
Share on other sites

 

 

Ja, jeg har lest dette om slutten før. Og det er litt derfor jeg skrev at det er mange aspekter med filmen som motstrider min teori totalt, i hvert fall at alt dette ble gjort "bevisst", eller "planlagt". Innerst inne så vet jeg nok at Bergman trolig ikke ville vært enig i min teori, at det ikke var helt dette han mente, men det var som sagt dette utfallet som satt som støpt i meg etter filmen.

 

Må igjen presisere at jeg ikke ser på det som en fullbyrdet allegori. Det er mer en oppstykket greie i mine øyne, den henter litt her og der. Og blander det med en rekke andre elementer. Og motstrider hele opplegget hele tiden, noe som jeg synes ble enda mer interessant.

 

Det er i hvert fall mitt syn på filmen. Flott at vi kan ha en liten debatt rundt slike ting. :)

 

Link to comment
Share on other sites

 
 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...