Jump to content

Kosmorama 2008


Recommended Posts

Braker løs i morgen, jeg har allerede fått en saftig smakebit i La Soledad og er lysten på mer.

 

Noen som har bestemt seg for spesifikke filmer enda, eller er det flytende? Selv har jeg ikke fått sikret meg noen plasser enda, siden jeg har vært litt for opptatt med andre greier de siste dagene, og har ikke fått orientert meg nok i festivalplanen. Regner med masterclass-greiene er utsolgt for lenge siden, men om ikke skal jeg i alle fall kapre de i morgen, utover det vet jeg lite annet enn at jeg skal se alle filmene i hovedkonkurransen (samt Lars and the Real Girl).

 

Flere som skal meske seg i film i de nærmeste dagene?

Link to comment
Share on other sites

 
Har ikke sett så nøye på programmet enda, men jeg skal sikkert få med meg noen flmer. Den eneste jeg blinket meg ut ved en kjapp titt var Bladerunner DC. Den blir knall på stort lerret :) Og den La Soledad høres jo fin ut.
Link to comment
Share on other sites

 

Blade Runner vises i Nova 1, på føkkings 4K. Det kommer til å bli så kult.

 

Jeg tviler på at masterclassene er utsolgt. Greenaway og Sayles er strengt tatt ganske lite folkelige navn, Liv Ullmann klarte jo en gang ikke å selge ut sin masterclass, og hun er trønder!

Link to comment
Share on other sites

 
 
Kjøpte meg festivalpass for en billigere penge før jul, så nå gleder jeg meg noe jævlig til flere dager med god film. Har ikke sett så nøye gjennom programmet enda, men det ser ut til at det er nok av godsaker. BR blir antakeligvis høydepunktet. Tror Sukiyaki Western Django blir en artig opplevelse.
Link to comment
Share on other sites

 
Skal få med meg BR i kveld, jeg òg. Sukiyaki Western Django blir en annen festlighet. Greenaway kommer jo også, så det er spennende! Utover det, står det vel åpent tror jeg. Får se litt nøyere på programmet utover dagen.
Link to comment
Share on other sites

 
 

På meg blir det Sounds of Sand og And Along Came Tourists, og kanskje den supermann-filmen etter der igjen. BR tror jeg at jeg tar sent i morgen. Tror det blir genialt å se BR sent på kvelden, litt sliten og fornøyd etter en full filmdag, men høy på sukker.

 

Synes også de to western-spoofene høres kule ut. Sukiyaki Western Django og Searchers 2.0 skal jeg nok på.

Link to comment
Share on other sites

 
 
 

Tar en oppsummering av ting til slutt, men må bare komme med en liten klage her. Den siste visningen av Mad Detective ble avlyst etter en halvtimes knoting pga. av en sikring (seriøst, hvor vanskelig kan det være?). Det ble sagt at den antageligvis ikke blir satt opp igjen. Jævlig kjipt. Buuu.

 

Var forresten på foredraget til Greenaway, Svank. For å si det slik, han er på ingen måte like jovial som John Sayles, men ganske underholdende og provokativ. Vanskelig å si om det han sier henger på greip, om man skal prøve å lage seg et helhetlig bilde av det han prøver å få frem, men om ikke annet så har han mange jævlig bra enkeltpoenger.

Link to comment
Share on other sites

 
Var forresten på foredraget til Greenaway, Svank. For å si det slik, han er på ingen måte like jovial som John Sayles, men ganske underholdende og provokativ. Vanskelig å si om det han sier henger på greip, om man skal prøve å lage seg et helhetlig bilde av det han prøver å få frem, men om ikke annet så har han mange jævlig bra enkeltpoenger.

 

Hvilke enkeltpoeng? More more!

 

S,

Link to comment
Share on other sites

 
 

To av mine skolekamerater skal til Kosmorama, en av dem viser en film der.. jeg misunner så sinnsykt alle som skal se Greenaway sitt foredrag.

 

S,

 

haha, jeg møtte først Kiddo, som igjen fra før hadde møtt dine to kompiser. Sært å møte folk på den måten, men det var utrolig hyggelig! Tok en øl og litt mat på mikrobryggeriet sammen.

 

 

Ellers så føler jeg at jeg har vært på svært mye film. Har ikke gjort annet, og er til nå ganske fornøyd med hva kvaliteten angår. Er sliten.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Kjapp Kosmorama-rapport:

 

Festivalens store høydepunkt kom tidlig for meg, Bill Plympton hadde tatt med seg feil og lydløs DVD av sin nye kortfilm Hot Dog og satte sporty i gang med å lydlegge filmen live i salen. Han bjeffet, nynnet og sto i til publikums store begeistring. I tillegg viste han klipp fra sin kommende spillefilm Idiots & Angels som bare ser helt fantastisk ut. Bill Plympton er en kul katt.

 

Greenaway hadde også en fin seanse, humørfylt og elegant kulturpessimisme. Den historiske filmanalysen hans er spot on, selv om jeg ikke er helt enig med oppskriften hans for å få filmskipet på rett kurs igjen.

 

Filmer sett, i kronologisk rekkefølge:

 

Solitary Fragments var nok det beste jeg så av spillefilm. Ozu-aktig kontroll og antisentimentalitet, helt nydelig.

 

Battle for Hadhita. Ikke min greie. Dokumentaraktig realisme som kjøres i senk av glorete følelsesmanipulering. Jeg lærte ingenting nytt. Og hva i alle dager gjorde den fæle musikken der?

 

Blade Runner: Final Cut. Jeg er nok ikke en lett mann å røre, men jeg må innrømme at jeg satt med klumpen i halsen da det dystopiske bylandskapet åpenbarte seg i all sin nyoppussete digitale prakt. Så crisp! En av verdens peneste filmer.

 

Nightwatching. Fascinerende, men det hadde nok gjort seg med noen vekttall kunsthistorie som kontekst her.

 

AFR. SINT dansk politisk mockumentary. Et skikkelig karakterdrap av Anders Fogh Rasmussen. Og her i Norge lager vi oljeberg. jaja.

 

Wonderful Town. Første gang jeg har forlatt en kinovisning i mitt liv. Har lest sammenligninger med andre sørøst-Asia-auteurer som Pen-Ek Ratanaruang og Ming-liang Tsai, men dette var bare en kjedelig og banal kjærlighetshistorie pakket inn i en estetikk som på langt nær er nok ekstrem eller egenartet til å stå på egne ben.

 

Inside. Den franske horror-oppskriften: pur nihilsme tatt et lite hakk for langt. This one goes to 11. Prisverdig holdning. Artig tøysefilm - begynner som moody thriller, ender opp som gore-overkill. Béatrice Dalle er fantastisk som La femme. Den beste filmen for (og om) gravide kvinner siden Rosemary's Baby. J-horror is dead, long live F-horror.

 

Casa de los babys. Flinkt, men dørgende kjedelig om amerikanske kvinner som venter på å få adoptert barn i Mexico. Se heller Inside.

 

Import/export. Herzog er visstnok stor fan av Ulrich Seidl, på en måte kan jeg forstå det. Det er noe med Seidls insistering på å ta det grimme og fæle til helt ekstreme og absurde ytterpunkter som minner om Herzogs "ekstatiske sannhet". Sannhet er for begge regissørene en bevisst strategi, noe som må konstrueres og ikke noe man passivt kan observere. Herzog drar på heisatur i jungelen, Seidl bruker to år på veien i Øst-Europa. Jeg anbefaler Steven Boones innsiktsfulle omtale av filmen i bloggen The House Next Door ( http://mattzollerseitz.blogspot.com/2008/0...lects-2008.html ) som konkluderer med at "Seidl is an angel."

 

The Man from London. Béla Tarr gjør med film noir-sjangeren som band som Sunn 0))) gjør med metal, han strekker ut og senker tempoet til det helt minimale, helt til det eneste som er igjen er skygger, tekstur og et nærmest evig mørke. Fascinerende, selv om den aldri topper den første halvtimen. En halvtime som består av hele to majestetiske tagninger!

 

Be Kind Rewind. Jeg savner Charlie Kaufman. Det er mye godt hjerte i denne ultravimsete filmen, man kan ikke fnyse av Gondrys kjærlighet for DIY-kultur og desentralisert kunst, men det blir for lett, det blir for fjasete og det hele fordamper som dogg i solen. Bare litt kanter, bare litt skygger tror jeg hadde gjort underverker. Jeg klarer rett og slett ikke å kjøpe den grenseløse naiviteten. The Science of Sleep hadde en melankolsk undertone som fungerte som et slikt tematisk anker, denne mangler det helt og feiler derfor.

 

Og så så jeg fire program på Minimalen, proppfull av ypperlig internasjonal kortfilm. Disse programmene er noe av det beste med hele festivalhelga, synes jeg. Favoritter, blant mange: Madame Tutli-Putli (kanadisk animert togsurrealisme, oscarnominert i år), Afraid So (Jay Rosenblatts uhyre effektive zeitgeist-oppsummering) og den svenske Situation Frank som gjør varm og hysterisk morsom komedie av vanskelig tematikk. En fin festival! Jeg synes det begynner å bli schwung over Kosmorama, og i tillegg perfeksjonerer jeg stadig festivalkatalog-tolkningen min. Ønsker meg Cronenberg til Kosmorama og Svankmajer til Minimalen til neste år!

Link to comment
Share on other sites

 

Synes festivalen blir for kort. Hadde lyst til å få med meg Minimalen selv, men i et hektisk program er ikke det mulig.

 

Det optimale hadde vært om Minimalen hadde varmet opp en dag i forveien før festivaldagene, og at festivalen hadde hatt en slags «aftermath», et par dager ekstra med noen av filmene vist f.eks. på Rosendal eller på Prinsen 1, slik at det ikke blir så mye stress. Det er et helvete å få med seg alt man har lyst til å se. Jeg endte opp med å se kanskje 18-19 filmer i tillegg til masterclass-seansene, men hadde fortsatt en del filmer jeg manglet i programmet (ofte pga. av at Kosmorama avlyste og omrokkerte midt i festivalen - det mest irriterende var avlysning av sistevisninga av Mad Detective, grrr). Jeg gjentar: Festivalen er rett og slett litt for kort.

Link to comment
Share on other sites

 

Får ta en liten oppsummering selv, kommer tilbake med mer ang. flere av filmene regner jeg med, driver og skriver litt om de nå slik ellers.

 

Am enda kommen touristen - Likte den relativt godt, men synes det var lite utnyttelse av samspillet mellom gutten og gubben. I starten sitter man og virkelig forventer noe bra, også blir det liksom ikke det helt store, men for all del, synes den funka.

 

Confessions of a Superhero - Ganske artig portrett av en gruppe relativt forhatte mennesker som kler seg ut som superhelter/filmikoner og sprader rundt på Hollywood Boulevard hvor de poserer for turister, og jobber for tips. Selvsagt veldig morsomt at de ulike superheltene er seg selv like (so to speak), hvor Batman gjør en særlig morsom figur (han har en mørk fortid). Samtlige personer har varierende grader av mentale problemer, utenom kanskje Hulken, som i bunn og grunn bare virket som en jævlig hyggelig fyr som kommer fra veldig smale kår, og antageligvis ikke kommer til å komme noen særlig vei med skuespillerkarrieren sin (selv om han ligger best an av de i filmen). Filmen har en skikkelig trist og ekkel undertone, nemlig hvordan disse relativt stakkarslige menneskene fungerer i et amerika som har lært dem at det bare er å tro på drømmene sine, så går alt som smurt. Også smått rørende at samtlige av de fungerer ganske bra på tross av at de er f.eks. naive, har ekstreme interesser og psykiske problemer.

 

Den man elsker - Dette var filmen tankene streifet til da jeg hørte på Greenaway snakke om tradisjonell film og folk som lager de, rett og slett folk som egentlig ikke er filmskapere, men som bare er interesserte i å fortelle en historie og tilfeldigvis bruker filmen som medium. Jeg vil ikke si at det er en dårlig film, interessante karakterer, og tematikken er jo interessant. Synd at filmen er en litt kjip tyngende tragedie med konstant Vivaldi i bakgrunnen, og en avsløring i de første sekundene av filmen om at hovedpersonen stryker med. Spørsmålet er bare hvordan. Slutten var litt banal, og i det hele tatt. Regissøren kom etter filmen for en liten Q&A og jeg kan ikke akkurat si jeg var veldig imponert. Sikkert fett for feminister i femtiårene som drikker litt for mye vin og ser mye film de ikke forstår, men jeg vil si den var ganske gjennomsnittlig kjip.

 

Zui yao yuan de ju li (The Distant Course) - Ah, litt merkelig og god film. Taiwansk kjærleiksfortelling som handler mye om lyd og opplevelse. Starter litt sakte, men midtpartiet er det virkelig futt i. Den kvinnelige hovedpersonen passer nydelig som nysgjerring sannhetssøker, og da kassettene begynner å dukke opp blir filmen virkelig nydelig. Snorkel-scena må jeg si tok meg litt på senga, og jeg får håpe jeg får en aha-opplevelse snart. Psykiateren er ellers en genial karakter, og skuespillet i denne er virkelig flott, rett og slett. Liker også slutten.

 

Honeydripper - Dårligste av Sayles-filmene jeg så. Først og fremst fordi de andre har så god dialog og er så interessante gjennom hele tiden man sitter i salen, at denne bryter litt med det. Den har litt tempoproblemer synes jeg, den sosiale delen frem til helga blir ikke bygget godt nok opp, mens lyddelen blir det. Jeg hadde forventet mer slit og mer grums, men den blir liksom aldri noe fæl, bare hyggelig. Litt tannløs. Er selvfølgelig mye bra dialog, og filmen er god, men ja, litt tannløs.

 

Into the Wild - Denne har hjertet på rette stedet i alle fall. Dog så er og blir Sean Penn en litt overdramatisk og pompøs fyr, i alle fall i denne filmen, beklageligvis. Ikke at det ikke fungerer, joda for pokker, denne filmen tør jeg påstå fungerer, til og med den spenstige direkte kommunikasjonen med kamera fungerer utmerket, men problemet ligger i forholdet til hovedpersonen. Ja, jeg vet at dette ikke er Penn sin skyld slik egentlig, det ligger veldig mye i originalmaterialet, men jeg føler uansett at det blir litt kleint noen ganger når det dras på med sitater og store ord og i det hele tatt. Heldigvis er de fleste bikarakterene med på å dra hovedkarakteren ned på jorda via dialogen, og den klarer seg. Men for all del, et tema som er nær mitt hjerte (for å være moteriktig pompøs), og en gjennomføring som fungerer.

 

Lars and the Real Girl - Morsom sak som også balanserer, men klarer seg overraskende bra. Alt er på en måte bra med denne filmen, og skuespillet bør kanskje nevnes ekstra, jeg digger Ryan Gosling (og også Emily Mortimer), men av en eller annen grunn klarer jeg ikke helt å la meg rive med av siste-akten. Antydninger til litt klump i halsen (det er for the record ikke noe vanskelig å få til, så det trenger ikke å være noe tegn på storhet), men så får jeg ikke den helt store forløsningen.

 

Lone Star - Rett og slett en knakende god film med relativt spenstige regigrep som fungerer veldig bra, og veldig god dialog og utføring av denne, noe jeg regner med som vanlig i en Sayles-film.

 

Morirse en domingo (Never on a Sunday) - Wow, konkurrerer med La Soledad som beste film. Svart komedie om korrupsjon og fattigdom i Mexico med en foto og mis-en-scene som nærmest minner om Caro/Jenuet ispedd litt Fincher. Helt unik rett og slett; og å se på denne, i kraft av å være en styrtrik (relativt sett) vestlig tilskuer er litt av en opplevelse. Elsket å sitte og lure: er dette virkelig morsomt? For så å bare måtte le av det makabre, som tross alt skjer på grunn av samfunnsproblemer i Mexico. Plutselig hopper den til alvorlig drama, for så å bli hysterisk komedie, så veldig svart komedie etc. etc. Virkelig bra film.

 

Respekt - Skjønner ingenting av den gode kritikken denne har fått. Flau og dårlig. Joner, det blir ikke realistisk bare fordi du slentrer litt med kamera og ber tilfeldig ungdom spille realistisk. Dette er overhodet ikke troverdig, og faller fullstendig sammen. Slutten med overvåkningskameraet var også teit. Mikael Diseth og Israel Jesus Elias Haroldo Penã Corral (for et navn!) har et eller annet.

 

Return of the Secaucus Seven - Bærer selvfølgelig litt preg av å være debutfilmen til Sayles, men det gjør nesten den gode dialogen enda mer fremtredende. Likte den veldig godt.

 

Searchers 2.0 - Tjæ. Flust med filmreferanser og er veldig politisk, ikke så veldig morsom (er vel meningen den skal være det).

 

La Soledad (Solitary Fragments) - Har vel sagt det før. Var en særdeles god film. Er egentlig bare å se den.

 

Sounds of Sand - Er det stygt av meg å si at den har Belgiske undertoner? Den var helt ok, men ikke det helt store, om en skal se på handlingen for seg selv. Setter man den i en større sammenheng blir den kanskje litt stygg til og med. Føler det blir som med Tsotsi, bare enda verre. Vesten er bare representert via en flyktningeleir, og det blir litt for teit. Føler at den ikke helt er up to date, det er lenge siden postkolonialisme begynte å bli et tema, og man bør kanskje ha tatt lærdom i 2007.

 

Sukiyaki Western Django - Meh. Hadde forventet meg mer. Synes filmen kokte bort litt for mye i morsomhetene (som jeg ikke lo så veldig av, egentlig). Potensialet i en skurk med samuraisverd og revolver er for stort til å ødsle bort. Det er så mye rart man kan gjøre med dette her, og det ender opp som litt uengasjerende. Egentlig mange interessante karakterer, men handlingen blir i bunn og grunn litt kjip. Ganske kjeie roller av Tarantino som ikke hjelper filmen.

 

Talk To Me - Helt rett frem historie med bra skuespill av Cheadle, og en ganske morsom og hyggelig rolle av Sheen. Bra at den ble laget, men traff meg ikke veldig stort.

 

Wolfhound - Sjarmerende dårlig sak! Vanskelig å sette fingeren helt på hva som er sjarmerende med den, siden den egentlig bare er rar og veldig middels. Ispedd noen dårlige tekniske løsninger, og en historie som ikke alltid er like klar og god (er vel en bok opprinnelig dette her, man merker det), men med ting som faktisk er litt morsomt om man er en rollespiller, og man har en russisk LOTR som tja, er bare rar. Kult at de er i skogen i store deler av filmen, og de har fått til en slags bra atmosfære i foto av denne. Problemet er at den blir ufrivillig morsom ganske mange steder, og slutten er bare helt blåst. Slossing med sverd mot en tornado er ikke et klimaks, for å si det slik. Anbefales vel egentlig ikke, men av en eller annen grunn synes jeg det var helt greit å sitte i salen og se på den. Fullstendig upretensiøs sak som ble en pause i et ellers hektisk program.

 

Nightwatching - Jeg må innrømme at jeg ikke fikk mye ut av denne ved første visning. Glatt den peneste filmen på festivalen. Lys og foto i denne er rett og slett nydelig. Jeg satt dog mildt fyllesjuk og så på den, og zona helt ut. Ble bare sittende og se på de pene bildene, jeg fikk rett og slett ikke med meg all dialogen. Siden det er snakk om Greenaway, så kan det godt hende det var meningen, for alt jeg vet. Fyren er jo lettere opptatt av avanserte tolkninger og det billedlige. Som Zann nevner, så hadde det sikkert vært greit å ha en bedre oversikt over kunsthistorie for å få noe ut av den, er litt enig med Loe også, jeg orket rett og slett ikke å begynne, den ble for drøy klokka 14:00 dagen derpå. Martin Freeman var overraskende god, likte han veldig godt i rollen.

 

Once - Sukkersøt film om en gatemusikant og en fattig innvandrer fra øst-europa som begynner å falle for hverandre. Har en veldig hjemmelaget estetikk (i overkant en del ganger - for å si det slik, det er ingen vits i å bruke autofokus eller å late som man bruker autofokus slik at man virkelig legger merke til det). Musikken er selvfølgelig bra, og skuespillet også, spesielt siden det er snakk om musikere her, og ikke skuespillere, slik egentlig. Den er helt klart best i sekvensene rundt sangene, men har en hyggelig liten historie ved siden av også, og man unngår faktisk også å bli fullstendig sukkerbombardert.

 

El Orfanato - Har Del Toro sine fingeravtrykk all over it, og fikk meg til å røre meg i setet en hel del faktisk. Ikke skvette-messig, men litt slik nervøs småskifting av beinposisjoner (og lignende) i enkelte deler av filmen. Synes den mangler noe på slutten, og likte ikke helt hvordan historien/det uforklarlige løses, men den fungerer. Problemet er at i det man innser hvordan det skal ende, og da dette skjer, så blir det ikke spesielt klimaktisk. Har potensiale til å være mer skummel enn den er, egentlig. Hvorfor ikke være litt mindre opptatt av å nøste alt opp, og litt mer opptatt av stemningen på slutten?

Link to comment
Share on other sites

 
Ønsker meg Cronenberg til Kosmorama og Svankmajer til Minimalen til neste år!

 

Ha. Vel. Jeg skal gjøre et forsøk å få en film inn der neste år, jeg lover, men nåløyet er trangt og lite elastisk.

Men om jeg av en eller annen grunn gjør så kommer jeg sikkert seilende ned.

Vil tro det er noe av det samme for Cronenberg.

 

S,

Link to comment
Share on other sites

 
Hehe. Jeg vet faktisk at Minimalen i en årrekke har prøvd å få din tsjekkiske navnebror til å komme på besøk. Det er visst et problem at han bare snakker tsjekkisk. Og at han utelukkende kommuniserer via fax.
Link to comment
Share on other sites

 
 

Hehe. Jeg vet faktisk at Minimalen i en årrekke har prøvd å få din tsjekkiske navnebror til å komme på besøk. Det er visst et problem at han bare snakker tsjekkisk. Og at han utelukkende kommuniserer via fax.

 

Oi, jepp det er nok han ja.

Her er han med en tolk i England, hos BFI.

 

rxBEyz9vgYs

 

Håper jeg blir like søt når jeg blir gammel mann.

 

S,

Link to comment
Share on other sites

 

Si le vent soulève les sables (Sounds of Sand, Hänsel, 2006)

En årvåken film. Ømme, men insisterende nærbilder skaper en fin nærhet til karakterene. Til tider rørende, og konstant interessant.

 

The Tracey Fragments (McDonald, 2007)

En hektisk og korny film. Først og fremst et slit å komme seg gjennom.

 

The Brother From Another Planet (Sayles, 1984)

Sayles kombinerer humor og alvor i en film som både føles leken og intelligent. Mitt første møte med mannen, og det smakte. Kanskje ikke veldig gripende, men morsom og fascinerende.

 

A Massacre Foretold (Higgins, 2007)

Ikke en veldig vellaget dokumentar, men den funker da greit nok. Ikke nevneverdig interessant, men en OK opplevelse.

 

Sun taam (Mad Detective, To, Wai, 2007)

En humørfylt og energisk film som du aldri helt vet hvor du har. Veldig, veldig fornøyelig. Slutten er nydelig.

 

Respekt (Joner, 2008)

Frenetisk og tullete. Som Melkor, forstår jeg ikke den gode kritikken. Hvordan kan denne filmen fungere som noe fruktbart, lærerikt eller interessant?

 

La Passion de Jeanne d’Arc (Dreyer, 1928)

En mektig opplevelse, selvfølgelig. I nidarosdomen og greier. Nærbildene av Jeanne er sterke og musikken stemningsfull.

 

Nightwatching (Greenaway, 2007)

Elegant og interessant, men ikke umiddelbart givende. Underholdende og smakfullt, men det ble ikke noe særlig mer for meg (virker som dette er inntrykket til de fleste).

 

Sukiyaki Western Django (Miike, 2007)

Til tider veldig morsom og underholdende, men for det meste kjedelig og uinteressant. Jeg sovnet litt på slutten, og duppet vel litt av her og der, men føler jeg fikk sånn ca. et helhetsinntrykk. Vil ikke fraråde noen å se den akkurat, men absolutt ikke noe must.

 

Alexandra (Sokurov, 2007)

En nydelig, sensibel og meditativ film. Den "beherskede" kameraføringen etablerer et passende, sindig tempo som lar deg få tid til å observere og reflektere i ro.

 

A londoni fèrfi (The Man From London, Tarr, 2007)

Behagelig, elegant og unektelig fascinerende. Men bare i enkelte sekvenser drar den meg ordentlig inn i dette bekmørke universet, som er avbildet med nesten påtrengende omhu. Min første Bela Tarr-film, og jeg ser veldig fram til mer (selv om ikke denne overveldet meg på et emosjonelt plan)

 

Lone Star (Sayles, 1996)

En smart, morsom og gravalvorlig film på samme tid. Sayles forteller sin historie med selvtillit og våkenhet, og det hele er en fryd å følge fra start til slutt.

 

Opium: Egy elmebeteg nö naplòja (Opium: Diary of a Mad Woman, Szàsz, 2007)

Interessant, om ikke veldig involverende eller engasjerende. Nokså atmosfærisk og stilistisk gjennomført. I ånden er den nok ikke like potent. Første kvarteret (ellerno) er flott.

 

El Asaltante (The Mugger, Fendrik, 2007)

Tja. Delvis interessant, men det håndholdte kamera virrer fælt (ofte tilsynelatende umotivert) og filmen mister fokus i perioder. Aspekter ved historien virker sørgelig uforløst, og filmen griper aldri skikkelig tak. Ujevn, om enn interessant i hensikt.

 

Import/Export (Seidl, 2007)

Oppmerksom, sår og utilslørt. Et tragikomisk blikk på et par ulykkelige sjeler som ikke finner noe å klamre seg fast til. Dypt og eksepsjonelt gripende. Veldig interessant å lese at Herzog er fan av Seidl. Fikk nemlig assosiasjoner til Herzog flere ganger (særlig under sekvensene på sykehuset). En fabelaktig og lavmælt kraftfull film.

 

Redacted (De Palma, 2007)

Sørgelig unyansert, men interessant til tross for det. Uheldige stereotyper gjør filmen mer eller mindre steril, men den er delvis fascinerende.

 

À l’intèrieur (Inside, Bustillo, Maury, 2007)

Intens og smakfull; et ubarmhjertig, vakkert monster av en film. Stemningsfull, dirrende og kildrende umåteholden.

 

El Orfanato (The Orphanage, Bayona, 2007)

En klisjèfull og kjip film. Faktisk en lidelse å komme seg gjennom.

 

La Leòn (Otheguy, 2007)

Et lavmælt drama hvor vakre og indikative bilder maler (de tvetydige) historiene som utspiller seg i og for de ulike karakterene. Det til tider påtrengende fokuset på hovedpersonens tvil rundt sin egen seksualitet er ødeleggende for det helhetlige bildet, men filmen er fascinerende og spennende fra start til slutt, på sin helt særegne måte. En konstant våken og aldri dømmende film.

 

Blade Runner (R. Scott, 1982)

En helt fantastisk film. Liker den egentlig bare bedre og bedre for hver gang jeg ser den. Men konstant knasking med snacks og hvisking og tisking blant publikum ødela forferdelig mye, faktisk. Det var ikke stille i salen i ETT JÆVLA SEKUND.

Link to comment
Share on other sites

 

 

À l’intèrieur (Inside, Bustillo, Maury, 2007)

Intens og smakfull; et ubarmhjertig, vakkert monster av en film. Stemningsfull, dirrende og kildrende umåteholden.

 

[

 

 

Hvordan var reaksjonene i salen på denne. Selvså jeg den på pc`en her for en liten stund siden og syns den var veldig drøy. Ble faktisk litt sjokkert av den scenen på slutten. Vil nesten tro at det var en del folk som forlot salen?

 

 

Selv fikk jeg med meg kun tre filmer.

 

 

Sun Taam - En må jo bare kjenne sin besøkelsestid og få med seg Johnnie To på stort lerret. Men jeg syns ikke dette var av det beste fra den kanten. Småkjedelig historie og den sedvanlige visuelle "Scwungen" som en er vant med fra den kanten manglet ( med unntak av sluttscenen :) )

 

El Orfanato - Veldig stemningsfull om enn noe uorginal. Det lignet jo veldig på "Djevelens Ryggrad" av Del Toro, men der den er mer fullendt blir dette litt uforløst. Historien er ikke like god og jeg skulle nesten ønsket at den hadde tatt steget litt mer ut som en horrorfilm.

 

Sukiyaki Western Django- Jeg har aldri helt knekt "Miike koden" og for meg ble ikke dette noe unntak. Filmene hans har jo utvilsomt en særegen energi. Men som helhet blir dette noe tynt selv om noen enkeltscener er morsomme. Dete minner mest om en litt dårlig Tarantino film.

Link to comment
Share on other sites

 

Hvordan var reaksjonene i salen på denne. Selvså jeg den på pc`en her for en liten stund siden og syns den var veldig drøy. Ble faktisk litt sjokkert av den scenen på slutten. Vil nesten tro at det var en del folk som forlot salen?

 

Hehe. Jeg tror faktisk ingen gikk før filmen var ferdig. Var vel egentlig mest (småengstelig) latter, og av og til litt stønn og noen lyder som virket å uttrykke "uff, så motbydelig". Hehe. Nydelig film.

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...