Hip-hop!

[dodraugen 1]

Nyeste til Death Grips!

 

http://www.youtube.com/watch?v=uoZgZT4DGSY

 

http://www.youtube.com/watch?v=W43aQxzjyeM

 

(Sånn ellers er den nyeste EPen til Homeboy Sandman et par hakk bedre enn den forrige. Gjør at jeg gleder meg til plata som slippes i sommer.)

[dodraugen 1]

Nyeste til El-P? Produksjonen er, ikke overraskende, god, og El-P er like flink på leveringa som alltid. Passe antall gjestevers, og gjestene kler jevnt over produksjonen hans like godt som han selv (unntaket er Danny Brown som overhodet ikke får verset sitt til å høres bra ut her). Så det er på alle måter en bra skive, blant de beste hiphop-platene fra i år som jeg har hørt. Den slår meg etter tre gjennomhøringer allikevel ikke som like intens og givende som Fantastic Damage eller I'll Sleep When You're Dead - kanskje til og med den forrige instrumentalskiva - og det er vanskelig å ikke føle en viss skuffelse over resultatet.

[Engangsgrill 16]

Det jeg var redd for.

[dodraugen 1]

Må allikevel gjenta at det er en veldig bra plate. Bare ikke helt der oppe med de to nevnte. Kommer ikke på noen andre jeg har like høye forventninger til enn El-P, sånn går det når man er konsistent dritflink.

 

Har du hørt noe særlig av Billy Woods? Den nyeste plata hans høres bra ut foreløpig.

 

http://www.youtube.com/watch?v=Q4AwIlNVxyQ

 

http://www.youtube.com/watch?v=YOe2voq-FP0

[Engangsgrill 16]

Ikke hørt noe Billy Woods, nei. Skal sjekke. Nå hører jeg på E-40s The Block Brochure, som er litt ujevn, men på sitt beste er klassisk E-40. Noen av sporene er helt ekstreme, som Zombie med Tech N9ne ("I might be sick, but that ain't the reason that I still spit real ill") og Brotha Lynch Hung. Anbefaler deg å sjekke denne ut, Dodraugen!

 

http://www.youtube.com/watch?v=oqbixZsHtzg

 

Edit: E-40: Beat a motherfucker like a drama.

[Peru 6]

Kitty Pryde > Iggy Azalea

 

Denne låta ruler

 

http://www.youtube.com/watch?v=bp7IF3x7yLk

 

'I'm 13, what is leanin, what is dream pop?'

[Engangsgrill 16]

Bestemte meg for å coppe All 6s and 7s av Tech N9ne, og den er ujevn men bra. Strangeland er topp, Kendrick Lamar gjør et flott vers på I Love Music, og det er vel høydepunktene. Ellers kan jeg jo nevne at the best rapper in Houston har et album på trappene i år. Det heter Rooted, og det skal litt til for at det ikke blir årets album for min del.

[Engangsgrill 16]

R.A.P Music er latterlig stramt. El-P har på et eller annet finurlig vis naglet sørstatsfølelsen med et lettere og mer groovy lydbilde, og Killer Mike spytter så mye kult at det nesten er skummelt. Skal litt til for at Cancer for Cure lever opp til dette.

[dodraugen 1]

Jeg har riktignok bare hørt tre enkeltspor fra R.A.P Music, men lot meg ikke begeistre sånn voldsomt. Med tanke på hvor lang tid jeg ofte (oftest?) bruker på å sette meg inn i et album er det sikkert gode sjanser for at jeg vil like plata etter noen gjennomhøringer, så vi får se. Billy Woods-skiva har ihvertfall virkelig satt seg, en soleklar favoritt fra i år for min del.

 

Spent på Ab-Soul-skiva også. Det lille jeg har hørt virker lovende.

[Engangsgrill 16]

Hiphopdx likte iallfall Ab-Soul veldig godt, blir nok til at jeg kjøper den neste gang jeg får penger.

 

De beste sporene på R.A.P. Music:

 

1. Willie Burke Sherwood (Digger Lord of the Flies-delen)

2. Southern Fried (Beste produksjon og flow av KM)

3. Reagan (Teksten balanserer hårfint på grensa til konspirasjonsland, men førsteverset er så bra at det veier opp)

[dodraugen 1]

Er offisielt veldig begeistret for R.A.P Music. For en plate! Produksjonsmessig tror jeg Don't Die er favorittsporet, men veldig mye bra å velge i. Overrasket over hvor godt produksjonsstilen til El-P passer Killer Mike. Her blir den aldri like spenstig som den til tider er på CFC, men fortsatt. Match made in heaven.

[Angeleno 0]

Jeg er også offisielt veldig begeistret for R.A.P. Music, men fortrinnsvis på grunn av den helt latterlig underholdende produksjonen til El-P. Tekstmessig synes jeg kanskje det halter litt her og der, iblant svaier det over i "pløyd mark"-territorie, og ikke alle linjene er like originale eller treffende, men det veies godt opp av produksjonen.

 

Willie Burke Sherwood er nok favorittsporet. Man har hørt denne typen hip-hop-fatalisme på lydbildet før, men den er så utrolig tight at det ikke gjør noe.

[Engangsgrill 16]

Vaner og kontradiksjoner

 

Schoolboy Qs gutteverk

 

Flowen virker sløv, nærmest mekanisk. Stemningen er dyster og blasert, budskapet filt ned til elementærpartikler. Schoolboy Q snerrer sine telegram med abortert visdom.

 

Det er musikk for vår tid. Grenseløs tristesse gjennom hip-hop klisjeer, meningsløst skryt om dop, damer og penger. Men Habits and Contradictions er et subversivt album. Gjennom å omfavne den nihilistiske siden ved hip-hop, maler Schoolboy et sjokkerende bilde av gangsteren som driver med musikk på siden: seg selv.

 

Habits and Contradictions’ enestående kvalitet ligger i musikkens håpløse oppriktighet. Allerede fra albumets første spor, Sacrilegious, aner man konturene av en uløst konflikt, som blir den dominerende kraften i Schoolboys selvutlevering.

 

”Gloomy on sunny days, shadows, no house or trees, prayers not close to me as i bow down to take a knee, hell goes as far the eye can see, hoodies and weaponry, naive to being free, locked us we chasing keys, how ya eyes investigate us, why we look up to entertainers, but players pistol bangers, big brothers, uncles, uncles, betrayed by a lot of homies, all my friendships stay on shuffle, huddles, steady find a plan, spread evil beyond the land, as I clench down upon this trigger, the burn, fucker, burn, every step to getting deeper, survival my main concern”

 

Styrken i tekstlinjene til Q ligger i hvordan han observerer seg selv både fra utsiden og innsiden. Hvis alle generasjoner er fortapte på sin måte, er Q stemmen til sin. Privilegiet utslettes umiddelbart hos lytteren, alle illusjoner om egen fortreffelighet forsvinner like fort.

 

På There He Go: ”Fucking is my favourite word. Reason why I’m fucking her”; ugjennomtrengelig nihilistisk idet språket reduseres til sexakten. Q presenterer det som skryt, men det føles hult. Det finnes ikke rom for følelser, degenerasjonen blir komplett.

 

Albumets beste spor, My Hatin’ Joint, handler om hvordan Q forsøker å trekke ei dame. Skremmende misogynistisk avkler Q kvinnens elsker ved å vise at ham er akkurat det samme som han selv, en voldelig rusmisbruker. Meningsløst selvskryt flyter over i selvmedlidelse og selvrettferdiggjørelse idet Q mislykkes som forfører. Resultatet: rendyrket (selv)hat.

 

Slik fortsetter Habits and Contradictions. På Gangsta in Designer skaper han sin egen drømmedame: ”Bad bitch, long hair, skin pretty, curvy ass, flat stomach, double D’s, please be the berkin bag, designer heels, hermes pants, how you fit in that?” Nightmare on Figg Street kommenterer Jay-Zs vers på Niggas in Paris: ”What’s fifty Grand to a motherfucker like you, still need a reminder?”

 

Men så: på Blessed vender Q blikket fra livet han sliter med å glorifisere, men føler seg forpliktet til. ”What is life for a nigga like me?”, spør han. "Living out his backpack needing a new place to sleep. But this is now, nigga.” Håpet er kanskje falskt, men det representerer en mulighet for vekst, som er hele poenget med Habits and Contradictions. Det er en begynnelse som representerer en sjelden begavelse, hvis vekstmuligheter er nærmest uendelige.

 

Nest siste spor Niggas Already Know understreker det tragikomiske i i Qs identitet, hvordan albumets selvutlevering også er en selvutslettelse. Vi har tidligere sett hvordan rappere har vokst med berømmelse, og Qs begavelse som ordsmed er uomtvistelig. Habits and Contradictions er kanskje et enkelt konsept, men utførelsen gjør det til en av årets mest slagkraftige utgivelser. Når vi grynter med: ”Weed and broads, weed and broads, life for me is just weed and broads” føles sannheten universell i all sin tragedie. Men Q lager også musikk. Og tiden vil vise om kunsten kan forløse ham som menneske.

[Badering 2]

http://www.youtube.com/watch?v=-ySGblQmT9Y&ob=av3e

 

Tycks om God's Father?

[dodraugen 1]

Som det meste han gir ut: Mye bra produksjon, de 2-3 første gjennomhøringene er alltid artige, men ikke noe som varer. Hørt den nye instrumentalplata, Choices and Flowers?

 

God omtale av Habits & Contradictions, Engangs. Har tenkt en del over den "uløste konflikten" du snakker om selv, litt usikker på om den er intendert å vises fra hans side, eller om det er ubevisst. Til syvende og sist har det kanskje ikke noe å si.

[Badering 2]

Det er vel en ganske presis beskrivelse det @ Lil B. Nå er jeg relativt ny til fyren, og er enig i at albumene i sin helhet kanskje ikke tåler alt for mye gjennlytting på grunn av obligatoriske drittlåter. Samtidig er det alltid et par fulltreffere som går igjen (I'm God, Motivation, Myspace, etc). Hakke hørt den nyeste, men hørte at den fikk en litt ambivalent tilbakemelding?

[Bob_3 1]

Ikke helt oppdatert på ny hiphop om dagen, men ble ikke imponert av hverken EL-P's Cancer 4 Cure, Curren$y's siste(ikke noe sjokk, han lager jo bare den samme sangen 250 ganger) eller BIG K.R.I.T.-skiva. Killer Mike låt solid etter én lytt, mens Homeboy Sandman-EP'en heller ikke gjorde nevneverdige inntrykk.

 

Noen som har sjekka ut Joey Bada$$? Er kun 3 spor inn i mixtapen, men det låter veldig, veldig bra foreløpig. Kun 17 år, tipper han er verdt å holde øye med de neste årene. Skal se om den klarer "biltesten" senere i dag. Kan lastes ned her: http://www.livemixta..._bada_1999.html

[dodraugen 1]

http://www.youtube.com/watch?v=KouqzVcgcBM

 

Har brukt litt tid på Aesop Rocks nyeste nå. Det er en gjennomgående solid plate, jeg lurer på om det ikke kan bli en slags nest- eller tredjefavoritt for meg, fra han. For første gang er all produksjonen gjort på egenhånd (eller rettere sagt: ingen av sporene er solo-produsert av noen andre), og selv om jeg tidligere har syntes at produksjonen fra Blockhead og andre har vært bedre enn hans egen (dog ikke uten unntak) overbeviser han her om at han fint kan stå helt på egne bein produksjonsmessig også. Fullstendig blottet for gjestevers er albumet også, om vi ser bort fra syngingen til Kimya Dawson på Crows 1. Det bidrar til at albumet føles ut som det mest konsentrerte han har gitt ut. Som igjen er platas største styrke og svakhet. Svakhet fordi det til tider kan bli litt ensporig og likt, styrke fordi det gjør ferden fra start til slutt mer sammenhengende og flytende. Det er 2-3 sanger jeg gjerne kunne sett kuttet fra plata, men bortsett fra det har alt livets rett.

 

Tekstmessig synes jeg han er på sitt desidert beste her, balansegangen mellom imponerende ordkunstneri og inntrykket av påtatt ordrunk er hårfin, og aldri før har han mestret det bedre. Skiva er også mørkere enn tidligere, neppe helt upåvirket av privatlivet hans.

 

Høydepunktet er helt klart sistesporet. Aesop Rock på sitt mest utleverende, med sin minst innviklede formidling:

 

http://www.youtube.com/watch?v=iUBzAH_OwdQ

 

 

(I andre nyheter synes jeg Alchemists nyeste, Russian Roulette, er veldig bra. Sjekk den ut.)

[dodraugen 1]

http://www.youtube.com/watch?v=S8T8v3SB4JA

 

Den nye plata til Bigg Jus, hva i alle faens dager skjer på den, liksom. Hørte gjennom halve og kom frem til at dette ble en for ugjennomtrengelig (sporet over er et av få unntak i så måte), feilslått sjangerblanding. Men så sjekket jeg ut noen omtaler, veldig positive, og hvem vet; kanskje jeg klarer å like dette mer etter fem gjennomhøringer til, eller noe. Den forrige skiva hans (som kun ut for sju år siden, forresten) er såpass bra at jeg skal gi denne en fair sjanse.

 

er et intervju med Jus, forresten. I anledning denne plata. Likandes kar.

[Engangsgrill 16]

Vil virkelig like Skelethon, og det er jo bra greier, så det er ikke så vanskelig å sette pris på. Men hadde forventet at Aesop skulle toppe mesterverket Bazooka Tooth, og det gjør han dessverre ikke.

 

Har gitt Alchemists nyeste en spinn også. Ikke helt sikker på hva jeg synes. Liker Ab-Souls control system bedre og bedre, og er i ferd med å revurdere mitt syn på Kendrick Lamar. Etter Illuminate og Blessed har jeg virkelig fått opp øynene for artisteriet hans. Skal få hørt på Nas' Life Is Good i kveld. Og når vi snakker Nasty: Dj Khaleed er ute med et spor som burde vekke forumets interesse. Scarface, Nas og DJ Premier tar den klassiske hip-hop er en hore-klisjeen til nye høyder på hip hop, som fort kan ende opp med å bli ett av årets beste spor. Leveringen til Scarface er Old G hele veien, og Nas skinner alltid sammen med Face.

 

 

Gleder meg til Scarface slipper album, men det visste dere sikkert allerede. K-Rino har visst et album på trappene også, og fortsetter dermed å gi ut to klassikere hvert år.

[Bob_3 1]

El-P i Oslo i Oktober.

 

http://www.sawol.no/el-p-konsert/

[Engangsgrill 16]

Jeg og feskinger skal sammen med søstra vår, og forsøker å overtale Houseman.

 

Ellers da? Jo, JJ DOOMs Key to the Kuffs. Elsker den. Bare å vente på at Dodraugen nedsabler meg, men Jneiro Jarel er en av de beste produsentene i hip-hop, og DOOM viser en vilje til å tilpasse flowen sin til hans abstrakte og tunge radikalismer slik at resultatet er mer enn godkjent. Beste DOOM siden Mouse and the Mask.

[awf 0]

Hva synes egentlig headsa her inne om hjertebarnet til Nils med Skills, Battleligaen skeez tv? Noen som har vært på noen events?

[dodraugen 1]

Er jeg så gjennomsiktig, altså? Jeg synes Key to the Kuffs jevnt over er en svak skive, ja. Jneiro Jarel er en spennende produsent, men her synes jeg han bommer like ofte som han treffer. Det er et par låter som sitter skikkelig (Banished og Wash Your Hands er soleklare favoritter), men jeg savner mer av DOOM, og synes ikke gjesteartistene bidrar med noe særlig. Likte Born Like This bedre.

 

 

De fleste har sikkert fått med seg denne nå, gleder meg virkelig til Flying Lotus' nye.

http://www.youtube.com/watch?v=-pVHC1DXQ7U

 

(Jeg synes Nils m/Skills er en flink fyr, men har ikke hørt om skeez tv før nå ...)

[awf 0]

Nils med Skills kan vel i grunn henge med de beste.

 

Selvsagt lavere nivå i skeez, men jeg synes det begynner å komme flere dyktige battlere. Mangfoldet i forhold til stil, angles og delivery er også blitt mye bredere.

 

Et par battles jeg synes er kule