Pans Labyrint

[blausen 12]

«Pans labyrint» er satt til Spania i 1944. Francos styrker nedkjemper siste rest av den spanske republikken, og motstanderne er tvunget til å drive geriljakrig i skogen. Den brutale Kaptein Vidal leder en avsidesliggende militærleir som jakter de skjulte geriljasoldatene. Hans metoder grenser til det sadistiske, og skyr ingen hemninger for å oppnå sine mål.

 

Til leiren kommer hans gravide kone og hennes enkebarn, 11-årige Ofelia. Hun bruker fantasien sin til å flykte fra virkeligheten, og er som barn og ungdom flest - et drømmende vesen. Ved militærleiren finner hun en urgammel labyrint, hvor hun treffer på skapningen Pan, en krysning mellom ei geit og en tre-ent. Han påstår at hun er Underjordens forsvunnede prinsesse, og må gjennomføre 3 farlige oppgaver for å bevise det. Samtidig må hun hjelpe sin svært syke mor, som straks skal føde.

 

http://www.comicon.com/thebeat/panslabyrinthint1.jpg

 

Det tok meg nøyaktig 3 minutter før jeg skjønte at dette er snadder for meg. Det vakre skoglandskapet i morgenlysningen, med insekter virrende rundt mens kameraet sveiper rundt karakterene vi blir introdusert til. Regissør Del Toros nydelige visuelle stil med en herlig detaljrikdom går rett hjem. Og det tok nesten 3 nye minutter til før jeg satt litt lettere sjokkert over å ha sett Kaptein Vidal slå inn trynet til en tilsynelatende uskyldig bonde med bunnen av ei flaske.

 

http://www.joblo.com/newsimages1/panlabyrinth1.jpg

 

For Pans Labyrint er en temmelig grafisk brutal film. Noe som jeg slettes ikke ventet. Jeg forventet en koselig eventyrfilm, men de små eventyrlige delene er bare fragmenterisk fordelt inn mellom den beinharde virkeligheten vi er vitne til. Opptil flere ganger måtte den kvinnelige delen av kinopublikummet se bort fra skjermen. Det morsomme er at selv om monstrene vi støter på i filmen både er stygge og grusomme, så oppleves menneskene som hakket mer hensynsløse og skremmende.

 

http://sorenz.dk/pan´s%20labyrinth%20pic2.jpg

 

Rent tematisk minner Pans Labyrint om Djevelens ryggrad; Begge er klassiske, fantasifulle fortellinger om det gode mot det onde, satt i samme tidsrom med borgerkrig og nød. Begge er usedvanlig mørke eventyr som sørger for en bittersøt kinoopplevelse. Det er gode tider for meksikanske regissører, og Guillermo Del Toro beviser her at han lett kan seile opp til å bli den største av dem.

 

En god start på kinoåret for min del. Anbefales på det sterkeste!

 

4/5

[morty 8]

Fin anmeldelse, takk for den. Jeg gleder meg mer og mer til å se denne, og gjør meg litt roligere. For jeg trodde en stund at alt håp, skulle være ute for den godeste Del Toro. Men dette høres jo mer og mer lovende ut...

[COMPAQis 0]

Jeg likte denne filmen svært godt. Og da kanskje pale man spesielt, som du har tatt med bilde av. Jeg visste heldigvis svært lite om filmen før jeg så den, noe jeg tror gjorde det til en bedre opplevelse. Bra skuespill, fabelaktig cinematografi. Rett og slett en fabelaktig film og den beste jeg så i 2006.

 

Og Captain Vidal er skikkelig badass.

[Mats 0]

Så den, ble imponert over gjennomføringa, glemte den. Ikke så mye mer å si om den, for min del. Uhyggelg godt gjennomført, men hva ville den?

[pretender 4]

Det er vel en slags tragisk fremstilling om barnslig fantasi og virkelighetsflukt vs. en voksenverden på sitt mest elendige. Begge leire stilisert og satt på spissen, og alt gitt en slags eventyrform. Siden folk som liker film bedriver virkelighetsflukt, skal publikum kunne idenfisere seg med Ofelia. Du ser jo allerede i denne tråden at fantasifigurene er godt likt, samme med Captain Vidal som er en figur fra virkeligheten, men drøy nok til å passere som en ond fantasifigur.

 

Skal dog være enig i at det ikke griper helt, og siden jeg på sett og vis har slutta å tro på eventyr, blir det nok en elendighetsbekreftende affære, dog litt for stilisert til at det tar ordentlig tak.

[Melkor 0]

Du har jo også elementet med at det er en parallell mellom motstandsbevegelsen og Ophelia, og at det er en slags generell kommentar til hvordan mennesker som lever i elendighet alltid prøver å forandre verden de lever i, ofte også på et altruistisk vis, med alle midler de har til rådighet; selv om forandringen i realiteten er «umulig». At selve poenget er at vi lever i en verden skapt av menneskesinn, så hvor «sannsynlig» den er ikke har noen relevans.

 

Synes stiliseringen understreker det poenget egentlig.