Jump to content

Mouchette


Zelmo Swift
 Share

Recommended Posts

Mouchette

 

Hvordan var det jeg kom til å elske filmene til Robert Bresson?

 

Det er ikke til å legge skjul på; filmene til yndlingsregissøren min er rare. Jeg skjønner meg ikke på dem. Jeg aner ikke hva han mener at jeg skal få ut av filmene hans; jeg har ikke nubbsjangs til å skjønne hvorfor personene hans gjør som de gjør; jeg vet ikke hva det er "meningen" at jeg skal føle når jeg ser filmene hans. Og fremfor alt skjønner jeg ikke hva det er jeg liker så utrolig, utrolig godt med dem, hvorfor han gir meg mer enn noen annen regissør, hvorfor jeg tenker så mye på teoriene hans og måten han visualiserte dem på.

 

Muligens elsker jeg ham fordi han var så konsistent. Bresson var en av de mest selvbevisste og urokkelige kunstnerene filmmediet har sett, og brukte hele karrieren på å jage et ideal nok bare han selv så for seg (og ikke minst forsto). En drøm om en så ufiltrert kinematisk stil som mulig, en nedstripping av filmen til sin reneste form: bildeprogresjonen. Måten man kan danne en mening ved å sette to urelaterte bilder etter hverandre var ifølge Bresson selve essensen i filmkunst, og i filmene hans prøvde han å formidle så mye som mulig gjennom nettopp redigering og rytme. Alt annet som kunne virke ekspressivt, fjernet han. Spenningen tok han effektivt livet av gjennom enten å røpe filmens slutt i tittelen (Un condamné à mort s'est échappé blir, direkte oversatt, En mann dømt til døden rømmer) eller i de første bildene i filmen (Une Femme Douce, Le Diable, Probablement). Skuespillerne ble instruert til å være så følelsesløse og automatiserte som mulig, og han tok gjerne over tyve takes av helt enkle handlinger til ethvert spor av kroppspråk, mimikk eller muntlige infleksjoner ble elimenert. Musikk og visuelle effekter forsvant gradvis fra filmene hans.

 

Kanskje jeg faller for det visuelle? Bresson lagde virkelig perfekte filmer, og utøvde en kontroll over mediet som få andre regissører kan forestille seg, for ikke å snakke om gjenskape. Filmene hans er mesterverk i komposisjon, lyssetting, kameraføring og rytme. De har en flyt i seg som går utenpå noe annet jeg har sett, med en så bunnsolid stil at man nesten glemmer at den er der. Stilen til Bresson er muligens kunstig, men du glemmer det kjapt når du ser filmene hans rett og slett fordi de er så fantastisk gjennomført kunstige.

 

Det mest imponerende av alt er dog at han aldri briljerer; alt han gjør støtter opp om historien i filmene hans. Disse historiene er ofte svært pessimistiske og sparsomme, og omhandler unge, vakre mennesker som er fremmedgjort fra verden de bor i. Filmene hans deler en grov struktur, og akkurat her markerer Mouchette et veiskille for Bresson.

 

I tillegg til å være hans siste film i svart/hvitt markerer Mouchette spirituelt en ny fase. Der de tidligere filmene hans alle bygget opp mot en (som regel åndelig) triumf, et siste løft som hevet hovedpersonen over alt han har slitt med og ledet under. Fra Mouchette og ut, derimot, er Bresson hardere, og filmene hans ender nå i selvmord, fiasko og overgivelse. Koblet med den asketiske stilen blir regissørens siste filmer nesten utålelig bleke og pessimistiske, og Mouchette er en av de mest håpløse av dem alle.

 

Siden filmen ble utgitt året etter Bressons store mesterverk Au Hasard Balthazar (som forøvrig er undertegnedes store favorittfilm) og i grove trekk omhandler det samme temaet, er det naturlig å sammenligne dem. I begge filmene møter vi en ung jente som blir mishandlet og korrumpert av miljøet rundt henne, men der ender også likheten. For, imens Bresson i AHB ambisiøst forteller fra et tidsrom på et drøyt tiår, og viser oss langt flere mennesker enn det han vanligvis gjør, foregår Mouchette over knappe førtiåtte timer og er hovedsaklig opptatt av den titulære hovedkarakteren. Jenta Mouchette er også lysår unna AHBs Marie; der sistnevnte er passiv og føyelig er førstnevnte tverr og fiendtlig til både menneskene og miljøet rundt henne. Videre er filmene strukturelt ganske annerledes, siden AHB viser oss Maries gradvise nedbrytelse imens Mouchette allerede er håpløst langt nede da filmen begynner.

 

Dette gjør Mouchette til en langt vanskeligere film å like enn "søsterfilmen" sin. Som med enhver Bresson-film (og da særlig de som kom etter veiskillet jeg har beskrevet) står den hele tiden i fare for å bli så ulidelig dyster at det tipper over i selvparodi. Etter min mening redder Bresson seg gang på gang hårfint inn med en fintfølenhet og ikke minst en uovertruffen sikkerhet i formspråket. Uansett hvor nedstrippet og kalde filmene hans kan virke, eller kanskje rettere sagt på grunn av det, er de ganske sterke saker og jeg tror en skal være rimelig emosjonelt forstumpet om man ikke blir beveget av dem.

 

Kanskje er det denne egenskapen han har, måten han klarer å si så utrolig mye med så utrolig lite, jeg liker når alt kommer til stykket.

 

Saken er iallfall at Bresson, mer enn noe annen regissør jeg vet om påvirker meg. Øynene til de tynne, nydelige modellene hans brenner hull i lerretet, kameraet skjærer gjennom tid og rom for å fremheve de mest subtile detaljer, kinematografien danner en egen verden rundt deg i den tida filmene varer. Og, når filmen er ferdig, er du litt annerledes og verden litt bedre.

Link to comment
Share on other sites

 

Veldig bra skrevet om Bresson! Det eneste stedet jeg kan pirke er på at AHB er hans store mesterverk. Jeg synes alt etter Dames... som jeg har sett er mesterverker, og har vanskelig for å plukke én (av fargefilmene har jeg bare sett L'Argent).

 

Jeg tror jeg elsker Bressons filmer fordi de er av de ytterst få som demonstrerer og virkelig rendyrker filmmediets potensiale. Det er film, ikke teater, roman, kunstgalleri, konsert, musical eller fyrverkeri. Han var en filmpoet i ordets beste forstand - han sa (om Un Condamné...): "The subject is not in those hands that strangle; it's somewhere else, in those currents flowing. At this moment, objects are — and this is quite odd — much more important than characters. That terrace up there, this wall, this black, the sound of a train are more important than what is happening. Objects and noises are then, in a mystical sense if you want, in intimate communion with man, and it's much more serious, much more important than hands strangling a sentinel." Dette vitner om en mesterlig evne til å frembringe slike øyeblikk som filmmediet virkelig er i stand til, som ord ikke kan forklare. Det er et fåtall andre som har fått det til, men Bresson sine filmer er fulle av det.

 

Filmene er beinhardt strippet, krever full konsentrasjon og må ofte sees to og tre ganger før kraften trenger fullt igjennom. Betalingen er uvurderlig.

 

Jeg aner en viss anbefaling til nye seere.. om å styre unna de mest depressive verkene. Begynte selv med Un Condamneé.../A Man escaped, det er muligens et godt startpunkt, hvor Bressons filmspråk demonstreres til fulle uten at tematikken når de største, mest pessimistiske dybder (og som tittelen lover, ender det godt :))

 

Mannen var utvilsomt banebrytende på "sitt felt", men hvordan synes du de naturlige arvtagerne har lykkes? Tenker da på Dardenne-brødrene først og fremst (Rosetta, en film jeg elsker, er en interessant "oppdatering" av Mouchette, L'Enfant deler tematikk (og slutt) med Pickpocket), men også Bruno Dumont (La Vie de Jesus spesielt) og kanskje Hou Hsiao-Hsien som jeg hadde gleden av å ha mitt første møte med her om dagen (Three Times... etter hva jeg har lest er det flere store høydepunkter å ta av her).

 

Jeg har Notes on the Cinematographer som er en flott og ganske oppsiktsvekkende liten bok, men finnes det ellers noe god litteratur som gir innsikt i mannen?

 

Ellers venter jeg på at flere av hans sene filmer skal gjøres tilgjengelig; Artifical Eye har rettighetene til Lancelot du Lac og Le Diable probablement - Une femme douce og Quatre nuits d'un rêveur ser det litt dårligere ut med, men det er vel bare å ta frem den store tuben med tålmodighet.

Link to comment
Share on other sites

 

Veldig bra skrevet om Bresson! Det eneste stedet jeg kan pirke er på at AHB er hans store mesterverk. Jeg synes alt etter Dames... som jeg har sett er mesterverker, og har vanskelig for å plukke én (av fargefilmene har jeg bare sett L'Argent).

 

Bresson er nok min yndlingsregissør, og jeg vil uten å tvile peke ut fem av filmene jeg har sett av ham som soleklare, feilfrie mesterverk. Andre filmer jeg liker meget godt av ham (i tillegg til AHB og Mouchette) er The Devil, Probably, l'Argent, Pickpocket, A Man Escaped, Diary of a Country Priest +++ Men allikevel står AHB for meg over resten, både fordi det var den første Bresson-filmen jeg så og fordi det langt på vei er den mest ambisøse filmen hans narrativt sett og for meg den rikeste. For å sitere Jean-Luc Godard er filmen hele verden på en og en halv time. (jeg prøver som regel å unngå å sitere Godard i hytt og pine, siden det stinker kvasi-intellektuell filmstudent av det, men her har han rett)

 

Filmene er beinhardt strippet, krever full konsentrasjon og må ofte sees to og tre ganger før kraften trenger fullt igjennom. Betalingen er uvurderlig.

 

Right on. Det tok meg faktisk tre forsøk på å "skjønne" Au Hasard Balthazar, men når jeg først tok den føyk den rett inn på førsteplass. Senere ble det mer og mer Bresson, og nå går det ikke en dag uten at jeg takker hvem som helst som lagde ham.

 

Mannen var utvilsomt banebrytende på "sitt felt", men hvordan synes du de naturlige arvtagerne har lykkes? Tenker da på Dardenne-brødrene først og fremst (Rosetta, en film jeg elsker, er en interessant "oppdatering" av Mouchette, L'Enfant deler tematikk (og slutt) med Pickpocket), men også Bruno Dumont (La Vie de Jesus spesielt) og kanskje Hou Hsiao-Hsien som jeg hadde gleden av å ha mitt første møte med her om dagen (Three Times... etter hva jeg har lest er det flere store høydepunkter å ta av her).

 

Hmm, jeg vet ikke om jeg vil kalle noen av disse filmskaperene arvtagere til Bresson (med forbehold om at jeg ikke har sett noe av Dumont), ihvertfall ikke stilistisk. Dardenne er i grunnen en reversering av ham, da de gjør poeng av å ikke kutte, men la hver scene utspille seg i real-time med en veldig aktiv kamerastil. Et godt stykke unna Bressons strenge minimalisme, imo. Men sure, både Rosetta og l'Enfant kan sees på spirituelle oppdateringer av henholdsvis Mouchette og Pickpocket, sistnevnte naturligvis mer åpenbar enn førstnevnte. Hou ser jeg egentlig ikke noe Bresson i, selv om jeg elsker filmene hans. Forbinder ham langt mer med Ozu, iallfall de tidlige filmene hans.

Link to comment
Share on other sites

 

Takk for en flott anmeldelse, Zelmo! Håper det kommer flere fra din hånd.

 

Jeg er glad i de av Bressons filmer jeg har sett; Le Diable probelament, Mouchette, Au hasard Balthazar og Pickpocket.

 

Felles for alle er at jeg husker ganske lite av handlingen, til og med slutten står ofte for meg som helt blanke, med unntak av Pickpocket, hvis sistebilde jeg husker meget klart. Jeg husker også saueflokken i det siste bildet av Balthazar, men faktisk ikke at eselet døde. Jeg husker følelsen av at noe stort hendte, det var noe bibelsk og forsonende ved eselets død (har lest anmeldelser nå nylig). Måten man kunne se livsløpet, parallellt til et menneskes, til et sagns livsløp, og måten det hele avsluttes på, ga meg et svært uventa perspektiv! At det kunne overføres til et dyr, det var veldig sterkt. Jeg vil si at her kommer Bressons sans for den kristne religiøsitet best til syne: sauene, eselet og lidelsene.

 

Jeg mener ikke at det er for tydelig, og ikke for ensidig, jeg som et ateistisk menneske fikk følelsen av at dette handla om noe universielt. Det er nok en av grunnene til at jeg likte den så godt.

 

Til slutt vil jeg peke på en kuriøs parallell mellom Bresson og Søren Kierkegaard. En anmeldelse fra Le Diable probelament:

 

"On his way to his ultimate protest, the young man hears the sound of a sublime Mozart piano concerto coming from an open window. He stops to listen as if trying to find the source of grace but is denied. When he sees that the music is only coming from a television set, he continues his journey to its inevitable conclusion." (http://www.imdb.com/title/tt0075938/)

 

"Disse to bekjendte Violinstrøg! Disse to bekjente Violinstrøg her i dette Øieblik, midt på Gaden. Har jeg tabt forstanden, er det mit Øre, der af Kjærlighed til Mozarts Musik har ophørt at høre, er det en Belønning av Guderne at skjenke mig Ulykkelige, der sidder som en Betler ved Templets Dør, et Øre, der selv foredrager, hva det selv hører? Kun disse to Violinstrøg; thi nu hører jeg Intet mere. Som de i hiin udødelige Ouverture bryde ud af de dybe Choral-Toner, saaledes vikle de sig her ud af Støien og Larmen paa Gaden, med en Aapenbarelses hele Overraskelse. - Det maa dog være her i Nærheden; thi nu hører jeg de lette Dansdetoner. - Det er altsaa Eder, ulykkelige Kunstnerpar, jeg skylder denne Glæde. - Den ene af dem var vel en sytten Aar gammel, iført en grøn Kalmuks-Frakke, med store Beenknapper. Frakken var meget for stor til ham...." (Fra Enten eller 1)

 

I det hele tatt utbroderes hvor fattige og stakkarslige musikantene er, videre beskrives tilhørerne og til slutt kommer betrakterens (en av Kierkegaards estetikere, kanskje sammenliknbar med Bressons hovedfigur?!) sukk: "veed I, at disse Toner gjemme alle Verdens Herligheder i sig."

Link to comment
Share on other sites

 
  • 5 months later...
Bra artikkel/anmeldelse. Dardenne-brødrene er noen simple sensasjonalister, og mangler alt det som gjør Bresson bra. Moderne regissører som har plukket opp noe Bressonsk brahet: Abel Ferrara, David Mamet (selv om de har et ganske annet temperament.) Kaurismäki?
Link to comment
Share on other sites

 
 
 
 

Jeg driter i om 6.000.000.000 hater Dardenne-brødrene, jeg bare lurer på hvordan man kan definere de som "simple sensasjonalister"

 

Mye av greien til Bresson er hvor elegant og lite det er, men likevel så følelsesmessig sterkt. Dardenne, derimot, bare pøser på og stabler stygghetene oppå hverandre til de er helt sikre på at publikum er fullstendig overveldet av all styggheten. Det mangler finesse og subtilitet, det er bare vulgært.

 

(Jeg har riktignok bare sett Rosetta og L'Enfant, men jeg har forstått det sånn at alle filmene deres er like.)

 

Jeg så Der Freie Wille i går, og den var bra, men problemet var at den i den siste halvtimen nærmest ble Dardennesk. Når filmen ikke lenger hadde mer tematisk dybde å utforske, karakterene var ferdig med utviklingen sin og flatet ut, og filmen henfalt til å kun spille på elendighet for elendighets skyld.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Jeg syns elendigheten, i en film, må være der for å fortelle meg noe. Den må tjene tematikken, den må ha en relevant kontekst. I Dardenne blir det for meg helt intetsigende, bare tom misere-masturbatorikk.

 

Lukas Moodyssons "Ett hål i mitt hjärta" er en annen en av samme sorten, den er enda litt verre enn "L'Enfant".

Link to comment
Share on other sites

 
Nå skal det sies at rosetta og et hål i mitt hjärta har et helt annet formspråk og rendyrker en annen estetikk enn det Bresson gjorde, og det virker nesten som om det er det du har problemer med. For meg representerer dardennebrødrene sine filmer en moderne sosialrealistisk minimalisme som både har sine røtter i Bresson sine filmer, men også flere av fransk nybølgefilmene som f.eks. vivre sa vie og dokumentarfilmen. Det er klart at dokumentaraktige framstillinger av elende kan sees på som spekulativt, men er det mindre spekulativt å pakke det inn i symbolske rammer? Snakker man egentlig ikke bare om to forskjellige formspråk?
Link to comment
Share on other sites

 
Nå skal jeg ikke slenge meg for mye inn i diskusjonen her, ettersom jeg ikke har sett én eneste Bresson- eller Dardenne-film. Jeg må likevel si at jeg er veldig enig i Nils J. Nesse på ett punkt: Ett hål i mitt hjärta er noe jævla skrap. Jeg elsket hva Moodysson gjorde med Lilja 4-ever, men Ett hål i mitt hjärta var bare tåpelig, pretensiøs (ooo, fy-ord) og lite fengende. For øvrig synes jeg at elendighet for elendighetens skyld kan funke av og til, og det kan godt være at Dardenne-brødrene gjør dette bra. Det skal jeg ikke uttale meg om. Jeg ville vel egentlig bare si at Ett hål i mitt hjärta er møkk. :ph34r:
Link to comment
Share on other sites

 
 

Ja, noen vil kanskje hevde at én annen person som sannsynligvis likte den, var Lukas Moodysson -- men det tror jeg ikke. Jeg tror han bevisst har gått inn for å lage en film som er så dårlig som mulig. Jeg tror han syns den er helt elendig, og at det er litt gøy og oppkåtende for han.

 

En til i samme bedrøvelige liga: Gaspar Noes bidrag til knulleantologien "Destricted", "We Fuck Alone". Og jeg liker Gaspar Noe.

Link to comment
Share on other sites

 

Vel, Moodysson sa vel at dette ikke var en film for publikum(slik han mente de andre filmene hans var) og at Et hål i mitt hjärta var hans første film han lagde på egne premisser. Han kalte det vel faktisk hans første film.

 

Dette er ting jeg husker han sa i forkant av lanseringen ihvertfall.

 

S,

Link to comment
Share on other sites

 
Da må han være et temmelig unikt eksempel på en regissør som heller burde fortsette med "publikumsfrierier" (noe jeg egentlig ikke synes hans andre filmer er). Ett hål i mitt hjärta er en skamplett på en ellers råflott filmografi. Menmen.
Link to comment
Share on other sites

 
noen som har sett container? den er snillere innholdsmessig, men enda slemmere formmessig. Jeg synes i grunn både container og ett hål i mitt hjärta er bra filmer, de må bare tas som det de er, ikke underholdningsfilm, og kanskje heller ikke kinofilm for den saks skyld. men eksperimenterende kunstfilm som utfordrer tilskuerens tålmodighet.
Link to comment
Share on other sites

 
 

Jeg synes generelt det blir lagt for lite vekt på Dardenne-filmenes estetikk. Sosialrealisme sosialschmealisme, men du verden for en kontrollert vakker film L'enfant er. Aldri i verden om den filmen er stygg. Man tenker ikke engang over at hver scene består av en ubrutt tagning, så gode historiefortellere og estetikere er Dardenne-brødrene.

 

Og hvis L'enfant er sosialpornografi, er f.eks. Forbrytelse og straff det samme?

Link to comment
Share on other sites

 

hvis du kan komme men noen eksempler på filmer der dette funker, kan jeg kanskje forklare hvordan Darnenne-elendigheten skiller seg fra dette.

 

EDIT: oi, fyllainnlegg.

Tja, jeg har vel kanskje ikke noen veldig konkrete eksempler på det akkurat nå. Det går mer på en generell oppfatning jeg har. Alt kan gjøres riktig. Likevel, med en gang elendigheten for elendigheten sin skyld funker, stiger filmen opp til et litt høyere nivå. At den klarer å si noe blant all elendigheten. Så jeg motsier kanskje meg selv, og legger bare de samme ordene som du brukte i min egen munn; "Den må tjene tematikken, den må ha en relevant kontekst". Tingen med f.eks Ett hål i mitt hjärta var vel at den mislyktes helt her. At stoppushplay kaller det en eksperimenterende kunstfilm synes jeg blir for drøyt. Det var for meg bare intetsigende møkk, hvor Moodysson kun prøvde å overgå seg selv i sjokkfaktor. I mine øyne er ikke dette mer kunst enn mye av den drøyeste samtids"kunsten" man finner i dag.

 

Uansett, når jeg tenker på filmer som spiller på dette med elendighet for elendighetens skyld, går tankene mine først og fremst til den fantastiske Der Freie Wille. Jeg føler den mestret det Moodysson prøvde seg på. Kanskje ikke helt i samme gaten, men. Jeg kan muligens også nevne Irréversible. Men igjen, elendigheten her "tjener tematikken", så jeg motsier muligens meg selv litt. Uansett så nekter jeg å tro at Dardenne-brødrenes filmer kan være så ufattelig intetsigende og meningsløse, uten at jeg skal stå for hardt på noe jeg ikke selv har sett.

Link to comment
Share on other sites

 

I mine øyne er ikke dette mer kunst enn mye av den drøyeste samtids"kunsten" man finner i dag.

jeg tror det er her vi er uenige.

 

ett hål i mitt hjärta passer kanskje bedre for "den drøye samtidskunsten"s publikum enn et standard filmpublikum.

Link to comment
Share on other sites

 

Wow, full action i Mouchette-tråden :D

 

Jeg reagerte opprinnelig på Nesses karaktereisering av Dardenne som "sensasjonalister". Det blir for meg fjernt på et filmspråk som er såpass autentisk og minimalistisk. Zann er inne på dette, språket; intenst til de grader, close-up basert, håndholdt. Vi kommer så innpå dette at vi virkelig kjenner den moralske tyngde karakterene bærer. Dette synes jo jeg er fantastisk, som den film-masochist jeg er, men andre kan kanskje bli litt slitne, f. eks av Rosettas tilsynelatende ugjennomtrengelighet, eller korttenktheten som opptrer igjen og igjen i L'Enfant. Det er ikke en sympati-inngang til karakterene lik klassisk film, det er mer å dele smerten. Det er intenst.

 

Men er det mer elendighet enn vi finner hos andre? Sammenlign gjerne Rosetta og Mouchette... nope. Det er bare en annen stilmessig innfallsvinkel. Dardenne har også lang erfaring fra dokumentarfilm, og de portretterer et hjemlig miljø de kjenner godt . Forresten setter jeg Bresson over det meste annet, bare så det er sagt. Dardenne... litt under der, men tematisk er de tydelig inspirert av mannen; karakterenes spirituelle reise, om en på litt forskjellige plan; det blir lett mer helliggjort hos Bresson.

 

L'Enfant er veldig forbrytelse og straff ja, som Pickpocket.

 

Moodyson har jeg ikke fulgt med på.

 

(Jeg har riktignok bare sett Rosetta og L'Enfant, men jeg har forstått det sånn at alle filmene deres er like.)

 

Min favoritt er Le Fils, men deg vil jeg ikke anbefale å se mer Dardenne ;)

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...