Bryting av konvensjoner, en dårlig ting?

[Alex 0]

Jeg leste her om dagen en anmeldelse av et teaterstykke Le Costume, og det var noe anmelderen nevnte som jeg la noe merke til. En av hans største kritikk mot skuespillet var at det brøt noen teater konvensjoner, og prøvde å gjøre noe utenfor hva som er normalt. Når var det snakk om teater her, men jeg tror diskusjonen kan bli overført til film. Bryting av konvensjoner i film, er det noe en regisør burde holde seg unna? Her er et utdrag fra anmeldelsen:

 

To guarantee our dissatisfaction, the director has vandalised an essential custom of the theatre. He mingles straight drama with indirect narrative: thus one minute the characters are speaking dialogue, the next they're describing their thoughts and feelings in the third person. This decision is gauche, childish and bonkers. The programme notes speak proudly of Peter Brook's 'strong iconoclasm with regard to traditional stage practice'. Well, fiddle-de-dee. I think he's just misunderstood the nature of an artistic convention.

A convention is an enabling tool, a servant, an instrument of understanding. The director who breaks his tools, or uses inappropriate ones, is like an anaesthetist who works with a baseball bat or a chef who chops up his staff.

 

Så, hva tror folket? Burde filmskapere følge de skrevne og uskrevne reglene, til å skape et godt produkt, eller skal de sprenge grensene?

[Svankmajer 21]

Så, hva tror folket? Burde filmskapere følge de skrevne og uskrevne reglene, til å skape et godt produkt, eller skal de sprenge grensene?

 

Bra tråd. Hva mener du selv, Alex?

 

Du hadde et ganske tradisjonelt bilde på hvordan dokumentarer skulle lages, hadde du ikke? (At de må være nøytral?)

 

S,

[Alex 0]

Vel, jeg tenkte å ikke forpeste denne tråden med mine meninger før litt diskusjon er i gang, men ok.

 

Er nok mer liberal når det gjelder spillefilmer. Mener det burde være åpent for nyskapning og sprenge tidligere grenser.

 

Men noen går jo litt vel langt. Ta Godard f.eks. selv om jeg liker filmene hans er han litt sprø på å sprenge grenser. Hva sa han? "A shot does not have to be a slave to the action." Var vel en lignende diskusjon om bruken av zoom, iallefall i samme gate som dette.

 

Ok, stikker nå, work calls!

[thomaswk 0]

De aller fleste filmskapere følger jo konvensjonene ganske så slavisk, så jeg setter pris på ethvert friskt forsøk når noen prøver på noe nytt. Ikke nødvendigvis at jeg higer etter den siste kunstneriske avantgarde-videoinstallasjonen fra det hippeste galleriet i by'n, men jeg mener det må være lov å tenke litt annerledes, prøve å komme på nye løsninger osv. Men dette kommer jo helt an på filmskaperen og deres ambisjoner selv. Tipper at Spielberg og Greenaway har litt forskjellig måte å angripe sitt "produkt" på.

[Svankmajer 21]

Vel, jeg tenkte å ikke forpeste denne tråden med mine meninger før litt diskusjon er i gang, men ok.

 

Er nok mer liberal når det gjelder spillefilmer. Mener det burde være åpent for nyskapning og sprenge tidligere grenser.

 

Men noen går jo litt vel langt. Ta Godard f.eks. selv om jeg liker filmene hans er han litt sprø på å sprenge grenser. Hva sa han? "A shot does not have to be a slave to the action." Var vel en lignende diskusjon om bruken av zoom, iallefall i samme gate som dette.

 

Jepp, Godard er Godard...

Det er neppe nødvendig Jeg mener det er en større dynamikk i det. Det er nødvendig med en konvensjonell film også, med tradisjoner og regler. Dette har flere grunner. Først og fremst for å gjøre det å lage film enklere og mer ryddig, men også av kommersielle grunner selvsagt.

 

Tror i tillegg det er det beste for nyskapning også. Hvordan skal man kunne bryte med regler og det etablerte hvis det etablerte, tradisjonelle og reglementerte faktisk ikke finnes? Fransk nybølge ville ikke hatt den posisjonen den fikk om ikke det hadde vært for at Hollywood på den tiden bare strengere og strengere satt hengelås på vedtatte regler. Godard ville jo ellers ikke visst hva han skulle bryte ut av.

 

Det ironiske er jo at det kommersielle alltid har vært inspirert av subkulturene også, så det er dette jeg mener med dynamikk. Så svaret mitt blir vel faktisk ja til begge deler: Ja til regler, og ja til å bryte de.

 

S,

[ASpia 0]

Den kritikken var tydeligvis skrevet av en ekstremt nevrotypisk anmelder. såklart skal man bryte konvensjoner og være inovativ når man lager film/teater/musikk/kunst. Hva er ellers vitsen?

Hvorfor skal dokumentarer være nøytrale..?

Regler er vel til for å brytes..?

[Alex 0]

Nja, man kan være inovativ og orginal uten å bryte konvensjoner, det har vært en reel debat av dette, siden visse folk mener at konvensjoner bestemmer hva som er bra og ikke bra.

 

Jeg er vel en av de få på denne siden som mener at dokumentarer burde være objektive. Men jeg skal si deg, før trodde jeg også at det ikke var nødvendig å være objektiv i dokumentarer, men skrev en oppgave i sommer som hadde en del med samme informasjons sammling som det ville vært i en dokumentar, og når jeg jobbet med den oppdaget jeg hvor utrolig viktig objektivitet er i på slike områder. Gå på Grizzly Man diskusjonen, der er det en del om akkurat dette området.

[Zann 8]

Jeg tror du blander begrepene "saklighet" og "objektivitet". Dokumentarfilmer kan aldri være 100% objektive. Saklighet, derimot, se det er noe jeg er enig i at dokumentarfilmer godt kan etterstrebe.

[Alex 0]

"Saklighet" er vel en moderat form for "objektiv". Nei, dokumentarer kan vel ikke nå 100% objektivitet, men de burde strebe etter så stor grad av objektivitet som mulig er det jeg mener, som er vel noe av det samme du sier.

[Kitano 0]

En dokumentar vil aldri være objektiv. Man kan kanskje etterstrebe det, men hva er poenget? Er man interessert i å se en film som ikke mener noe? Det vil jo bli fryktelig kjedelig... Tror poenget er at man må innse at en subjektiv dokumentar også kan være sakelig. Det er ingen motsetning mellom å være subjektiv og det å være redelig.

 

Når det kommer til bryting av en konvensjoner, som jo tråden egentlig handler om, tror jeg at det som oftest ikke er spesielt heldig. Det er fordi det ofte blir at man bryter konvensjoner bare for å bryte dem. Da blir det gjerne påtatt og meningsløst. Skal man bryte konvensjoner bør det være en tanke bak det. Og da, hender det at det blir spennende og fantastisk. Et godt eksempel på dette er innen kortfilm. Det er et medium hvor det er stor plass for eksperimentering og forskning innen filmkonvensjoner. Som oftest tryner de ordentlig, men så en gang i blandt dukker det opp en film som fungerer som fjell! like fullt kan man jo berømme viljen til å være anderledes, for det er vel gjern slik et det er dem som prøver å være nyskapende som en sjelden gang bringer verden fremover! Litt filosofisk her på slutten... klokken er jo over halv to må vite.

[Zann 8]

"Saklighet" er vel en moderat form for "objektiv".

 

Nei, det er to helt forskjellige ting. "Saklighet" betyr blant annet at kildekritikken er gjennomført, at tekstens forfatter er åpen om sine preferanser og at argumentasjonen er fornuftig. "Objektivitet" peker på kunnskap som er uforanderlig uavhengig av et subjektet som innehar kunnskapen. Jeg vil hevde at abstrakt logikk er det eneste vi kan ha 100% objektiv kunnskap om. (Og filosofi-Bill kan sikkert komme med utfyllende info her.)

 

Du tenker nok på "objektivitet" brukt i denne betydningen: (fra wikipedia)

 

In journalism, objectivity may be considered as a synonym of a neutral point of view; in this case, it is more an ideal of writing, since certain subjective bias, such as ethnocentrism, can't, by definition, be completely put aside, as ethnologists and sociologists observe.

 

Jeg synes uansett det er utrolig teit og misvisende å bruke begrepet på denne måten.

[Alex 0]

objektivII -t

1 saklig; upartisk (mots. subjektiv) : en objektiv bedømmelse / objektiv historieskrivning; –faktisk; reell; virkelig: det er objektivt fastslått; (jur.) objektivt erstatningsansvar erstatningsansvar som pålegges uten hensyn til utvist skyld

 

 

Uansett, når jeg tenker objektiv, tenker jeg at en ikke tar parti, men klarer, til tross for sin egen tro se forskjellige synspunkter og presentere dem på like premisser. Si at en person går ut for å lage en dokumentar film om Irak krigen. En som lagde denne for å fremme sin egne politiske tanker ville ikke vært objektiv, mens en som lagde denne for å se om han/hun kunne oppnå en større forståelse av denne krigen, igjennom research, ville jeg kalt mer objektiv.

 

Hvordan jeg bruker ordet "objektivt" på norsk er nok noe klumsete, fordi jeg aldri har har hatt noen grunn til å bruke det på norsk bortsett fra df.

 

Edit:

Ytterlige:

saklig -; nøktern og objektiv; som holder seg til saken: saklig kritikk, debatt / han er alltid så tørr og saklig / ta saklige hensyn

Etym.: se -lig

[Zann 8]

Hvilken ordbok er dette? Skuffende og lite presist at saklighet blir brukt som synonym. Sjekk Merriam-Websters definisjon, den er mer slik jeg oppfatter ordet: http://www.m-w.com/dictionary/objectivity

 

Men dette er uansett uinteressant ordkløyveri. Du legger vel noe som dette til grunn for ditt objektivitetskrav i dokumentarfilm?

 

3 a : expressing or dealing with facts or conditions as perceived without distortion by personal feelings, prejudices, or interpretations

 

Og jeg mener altså at det er umulig å fjerne det personlige fra den som presenterer dokumentaren. Man kan ikke fjerne seg selv, uansett hvor mye man prøver. Da er det like greit at dokumentaristen er ærlig og åpen og forteller hva han/hun vil oppnå med å presentere materialet sitt. Det er det jeg mener med saklighet.

[Alex 0]

Og jeg mener altså at det er umulig å fjerne det personlige fra den som presenterer dokumentaren. Man kan ikke fjerne seg selv, uansett hvor mye man prøver. Da er det like greit at dokumentaristen er ærlig og åpen og forteller hva han/hun vil oppnå med å presentere materialet sitt. Det er det jeg mener med saklighet.

 

Det er den blå ordboken.

 

Uansett, den quoten er ganske presis ja. Jeg tror kanskje det er mulig å fjerne seg selv. Nå skal det sies at det er veldig vanskelig, og det har en del med om en bryr seg om å oppnå dette. En person som klarer og tenke utenfor sitt eget kulturelle perspektiv, og følelser, så skulle det være mulig å oppnå en stor grad objektivitet. Kanskje aldri 100%, men stor grad av det.

 

Litt interesangt ordbruk hos deg. Du bruker ordet "umulig", som jeg egentlig er ganske imot å bruke i nesten hvilken som helst diskusjon. Er det ikke litt vel sterkt ordbruk? Jeg er egentlig noe imot bruk av ultimatum, selv om jeg bruker det selv noen ganger, da vanligvis uten å tenke over det. Jeg føler at det viser at en ikke kan se utenfor sine egne perspektiv. Det virke også på meg som noe pretensiøst og gjør for min del argumenter mindre overbevisende.

 

Bare tanker...

[Zann 8]

Litt interesangt ordbruk hos deg. Du bruker ordet "umulig", som jeg egentlig er ganske imot å bruke i nesten hvilken som helst diskusjon. Er det ikke litt vel sterkt ordbruk? Jeg er egentlig noe imot bruk av ultimatum, selv om jeg bruker det selv noen ganger, da vanligvis uten å tenke over det. Jeg føler at det viser at en ikke kan se utenfor sine egne perspektiv. Det virke også på meg som noe pretensiøst og gjør for min del argumenter mindre overbevisende.

 

Bare tanker...

 

Jeg synes ikke det er for sterk ordbruk. Å fjerne seg selv fra en tekst (her bruker jeg ordet tekst i en mer utvidet form, en dokumentarfilm er også en tekst i denne bruken av ordet) er like umulig som å springe fra sin egen skygge. Uansett hvordan du vrir og vender på det vil det være spor av forfatteren i en tekst. Det objektive blikket er en umulighet, bare det at du peker kameraet på et objekt, og ikke et annet, innebærer et subjektivt valg. Et hvert klipp innebærer et subjektivt valg. Og det at man prøver å heve seg over sin kulturelle posisjon betyr bare at man posisjonerer seg annerledes - f.eks. som en "vestlig hvit mann som prøver å unngå at hans kulturelle posisjon får innvirkning på argumentet hans". Man kan skifte posisjon, men man kan ikke unngå selve posisjonen, hvos du skjønner motsetningen.

[Alex 0]

Nå hoppet du egentlig litt over poenget mitt. Kanskje det er mulig å oppnå objektivitet, kanskje det er umulig. Jeg er åpen for begge. Poenget mitt er at man skal i det minste *prøve* å oppnå en høyere grad objektivitet, istedet for å si at det er umulig. Man skal prøve å reise seg over kulturell posisjon. Er det mulig? Jeg vet ikke, men jeg ville tro det er verdt å prøve. Når jeg ser en tekst (samme formulering som du hadde) så legger jeg fort merke til hvor stor grad objektivitet/subjektivitet det er i den, og jeg setter *enormt* pris på tekster som prøver å oppnå objektivitet. Kanskje ikke full objektiviet, for *kanskje* det er umulig, men en viss grad, en støre grad objektivitet.

[Svankmajer 21]

Uansett, når jeg tenker objektiv, tenker jeg at en ikke tar parti, men klarer, til tross for sin egen tro se forskjellige synspunkter og presentere dem på like premisser.

 

Tja. Tror ordet du leter etter er nøytralitet, og ikke objektivitet.

 

Å være nøytral i en dokumentar synes jeg kan virke vanskelig ofte. Mulig det er forholdsvis greit å etterstrebe hvis man lager en dokumentar om historiske begivenheter som ikke lengre foregår, som det er skrevet massevis av vitenskapelige avhandlinger og faktabøker om.

 

Lager man dokumentarer om aktuelle og samfunnsmessige problemer pr. i dag f.eks, så ser jeg dog inget problem at dokumentarer kan ha en brodd. I beste fall kan det jo engasjere til debatter.

F.eks tror jeg ikke Al Gore sin The Inconvenient Truth ville vært en så frisk dokumentar om den ikke faktisk gikk utifra at verden står foran masse miljøproblemer, og den brukte tiden sin på å begrunne dette. Hadde den på liv og død istedet letet etter 50% med folk med motsatte meninger, og "ikke tatt stilling" så synes jeg noe av poenget renner ut. Det går fortsatt an å være saklig og nyansert selv om man ikke er nøytral.

 

Samme synes jeg om dokumentarer om personlige portretter. Jeg liker Herzog sin Min Beste Fiende f.eks fordi den skildrer hans bilde av Klaus Kinski, og ikke en ren steril og biografisk skildring av Kinski, og hva er problemet med det egentlig?

 

Jeg ser ikke helt problemet med å ha en personlig innstilling når du lager en dokumentar. Noe man vil bevise eller legge lys på. Det er jo disse dokumentarene som ofte er de mest interessante også. Så lenge man holder saklighet og har en smule selvkritisk mine også. Som f.eks Loose Change, dokumentaren som påstår at USA selv står bak terrorangrepene 11. September, feiler på, siden den visstnok er full av rene faktafeil.

 

S,

[pretender 4]

Uansett, når jeg tenker objektiv, tenker jeg at en ikke tar parti, men klarer, til tross for sin egen tro se forskjellige synspunkter og presentere dem på like premisser.

 

Hvordan skal det gå til? Gi begge sider like god tid i filmen? Hvem skal da vises først? Skal de vises i split-screen, kanskje. Men hvem er til venstre? Hm. Kanskje man skal overlappe bilde og lyd 50/50. Men hva om den ene får sagt mere enn den andre? Eller hva om det blåser under det ene opptaket, slik at den ene parten lider av litt teitere frisyre enn den andre, og dermed kommer i litt dårligere lys?

[Zann 8]

Kanskje det er mulig å oppnå objektivitet, kanskje det er umulig. Jeg er åpen for begge.

 

Poenget mitt er at det er teoretisk umulig å fjerne forfatteren fra en tekst. Derfor bruker jeg ordet umulig med god samvittighet.

 

Men dette handler nok mest om forskjellig ordbruk. Jeg er som sagt helt enig at saklighet og redelighet bør være idealer å trakte etter i dokumentarfilm. Jeg synes bare troen på den komplette forståelsen av Sannheten og Virkeligheten er naiv. En slik naivitet vil i følge meg være skadelig for en dokumentarfilm.

[Alex 0]

Hvordan skal det gå til? Gi begge sider like god tid i filmen? Hvem skal da vises først? Skal de vises i split-screen, kanskje. Men hvem er til venstre? Hm. Kanskje man skal overlappe bilde og lyd 50/50. Men hva om den ene får sagt mere enn den andre? Eller hva om det blåser under det ene opptaket, slik at den ene parten lider av litt teitere frisyre enn den andre, og dermed kommer i litt dårligere lys?

 

Haha, moro. Det er veldig lett å kritisere noen med enkelt bruk av overdrivelser, uten noe ordentlig argument eller noe å legge til i diskusjonen. Derfor sier jeg bare

 

Jeg synes bare troen på den komplette forståelsen av Sannheten og Virkeligheten er naiv.

 

Som jeg har sagt, er poenget mitt at en skal prøve å oppnå til en så stor grad som man kan, ikke nødvendigvis den "komplette forståelsen av Sannheten og Virkeligheten", men en grad av dette.

[Svankmajer 21]

Menneh.. Hvis man har to personer med vilt forskjellige meninger, og gir begge like mye intervjutid og sørger for at ingen av har skikkelige teite frisyrer, sletter sin egen mening 100% og alt sånn.. er man nødvendigvis nærmere noen form for objektiv sannhet?

 

S,

[pretender 4]

Nope.

 

Jeg mener det er like idiotisk som mitt forrige innlegg å prøve å oppnå objektiv sannhet.

 

Kanskje jeg ikke tillegger debatten noe som helst, men AlexL har heller ikke vist hvordan man gjør det.

[Alex 0]

 

Jeg mener det er like idiotisk som mitt forrige innlegg å prøve å oppnå objektiv sannhet.

 

 

Hvorfor? Kanskje det er umulig med 100% objektiv sannhet, men er det ikke et godt mål å ha å oppnå en viss grad objektiv sannhet, å prøve iallefall innenfor sine egne grenser?

[pretender 4]

Ja det er umulig, derfor er det idiotisk å prøve. Men jeg skjønner omtrent hvor du vil hen, selv om ordbruken har vært feil.

 

Det er en hederlig agenda, men det er for mye å hevde at alle dokumentarer skulle prøve seg på denne, ikke "objektive sannheten", men saklige, nøytrale fremstilling som presenterer alle mulige innfallsvinkler og gir alle like mye plass, som skal gi publikum mest mulig anledning å ta sine egne standpunkter utifra en film som så langt som mulig bare presenterer sak eller situasjon.

Jeg tror det skulle drepe ganske mange gode filmprosjekter. Vi må fjerne alle filmatiske virkemidler som kan være med å påvirke publikum. Enten det, eller gi samme "emosjonelle" medvind for alle parter.

 

F.eks. i en dokumentar om 2.Verdenskrig, hvis man skulle finne på å legge noe sentimental klassisk musikk under et barns fortelling om foreldrene som ble gasset ihjel, burde man ty til like sterke triks under et intervju med en nazist som forklarer nødvendigheten av denne gassingen.

 

 

Hva med F for Fake. En fullstendig ubrukelig film, som ikke bare tar parti, men begynner å "trikse" med publikum på samme måte som filmens "bad guys" trikser med omverdenen. Det er en svært fascinerende film som anbefales. Men den blir altså feil, for den etterstreber faktisk å komme unna sannheten.

[Mats 0]

OK, det kan hende at folk som kan mer filosofi enn meg (som det gudskjelov finnes mange av her) kommer til å henge mer for deler av dette innlegget, men jeg prøver nå lell.

 

Rundt 1900 tallet, med modernismen på fullt inntog, trodde man at det var mulig å finne objektive sannheter om verden. S.Freud mente at psykoanalysen ikke primært var en behandlingsform, men en måte å utforske menneskesinnet på, som kunne gi sikker kunnskap om hvordan mennesket fungerer. Analytikeren skulle være et blankt lerret som analysanden (han som blir analysert) skulle projisere sitt sinn på (banalt oppsummert). Og på dette lerretet skulle analytikeren, med sin kunnskap, plukke fra hverandre bildet og vise analysanden hvordan det egentlig hang sammen. Prøve, på en måte, å vise bindemiddelt bak de ulike følelsene, tankene vi har. Forstått i lys av id, ego, superego, det ubevisste, pre-bevisste, bevisste og slike ting.

 

Men etterhvert som man begynte å skjønne at de logiske positivistene kanskje var litt mer på bærtur enn man ønsket at de skulle være og hermenutikken begynte å ta ta tak, begynte man etterhvert å skjønne at det er umulig for en analytiker (eller en hvilken som helst terapeut) å være dette blanke lerretet. Selv om du vil finne noen som fremdeles mener at dette er mulig, mener jeg personlig det er skrekkelig naivt. Når vi jobber som terapeuter bringer vi noe inn i terapirommet: oss selv. Og den relasjonen som oppstår mellom meg og pasienten (jeg jobber stort sett på sykehus, sett inn klient hvis det er mer PK) er et produkt av mine relasjonelle erfaringer og klientens relasjonelle erfaringer. Sammen skaper vi en ny relasjon, noe som er nytt for både pasienten og for meg.

 

Og jeg tenker at det må bli litt på samme måte med filmskapere og dokumentarister. Det er naivt å tro at du kan gå inn i en relasjon (med et kamera!) og tro at du ikke påvirker mennesket du observerer. Du kan ikke stå utenfor relasjonen til de du observerer, jeg kan bare ikke se hvordan det er mulig (eventuelt med skjult kamera, men du skal pokker ta meg jobbe bra for å lage en dokumenter med utelukkende skjult kamera. Og det ville vært skrekkelig uetisk). Og når du kommer med kamaraet så aktiverer det ting hos deg selv og hos det andre mennesket. Jeg tror alle som har, i en eller annen sammenheng, stått foran et kamera kan bekrefte at man endrer seg. Det gjør noe med en. Uansett hvor vant man er til det.

 

Derfor: det som skapes i en dokumentarsetting blir litt det samme som skapes i terapirommet: en helt ny relasjon, som kan kaste lys over tidligere erfaringer, skape ny erfaringer og (hvis målet er terapi) bidra til å få mennesker ut av fastlåste, dysfunksjonelle mønstre.

 

Jeg kan aldri gå inn i et terapirom som psykolog å være objektiv. Jeg kan ikke se for meg hvordan det kan gjøres. Det jeg kan gjøre er å gå i egenterapi for å bli såpass kjent med meg selv at jeg vet litt mer om hva jeg tar inn i relasjoner. Slik kan jeg være saklig subjektiv. Jeg kan være tilstede for den andre, på en forhåpentligvis autentisk måte, samtidig som jeg kan bruke mitt tilfang av teori for å forstå det som foregår i relasjonen. Men objektiv? Aldri. Jeg tar med meg en masse teori, egne relasjonelle erfaringer, erfaringer fra andre terapier, sunt folkevett og mye annet. Og sammen skaper jeg og pasienten noe nytt.

 

Mening skapes i relasjoner og sånn må det være for dokumentarister også. Vi møter alle en ny relasjon med en kunnskapsmatrise, om man skal kalle det det. Vi møter en relasjon med forventinger skapt av tidligere erfaringer. Med håp om om hva den nye relasjonen skal bli. Med håp om å bli sett, ivaretatt eller andre ting. Med et kamera skaper en regissør en relasjon til sin(e) subjekter og bruker kameraet til å kartlegge denne relasjon. Mitt problem med dokumentarer er at ofte virker det som om regissøren er tilnærmet blind for sine egne ting, for sine egne tanker og matriser.

 

Hvis man med objektiv mener sikker viten om verden, om andre mennesker, har jeg problemer med å se hvordan det er mulig. Da må klarer å heve oss ut over oss selv på en måte jeg ikke skjønner. Men det er mye jeg ikke skjønner, og jeg vet ikke hvor forståelig dette innlegget ble. Men jeg håper det ble noe. Poenget kan vel oppsummeres slik: all kunnskap dannes i relasjoner. I de relasjonene er det mennesker. Blir det ikke arrogant å tro at vi kan heve oss over den relasjonen å se ting slik de "virkelig" er?