Jump to content

Konsert-tråden


Mr. Haze
 Share

Recommended Posts

Kult, Papillon! Så Dylan live i New York i 2009 og ble helt bergtatt av samme grunner du nevner her. Men konserten i Bergen i fjor ble dessverre preget av dårlig lyd (Koengen er som regel ganske dårlig). Tror Dylan anno 2000-tallet gjør seg best innendørs på en middels stor arena.
Link to comment
Share on other sites

 
  • 3 weeks later...
  • Replies 695
  • Created
  • Last Reply

Top Posters In This Topic

 
  • 2 weeks later...
 
  • 3 weeks later...
 
  • 2 weeks later...
 

Tror jeg endelig har funnet et bra konsertopplegg i Bournemouth, det tok bare 2,5 år! Neighbourhood arrangerer bra gig nights en gang i blandt - tre ukjente band, én kveld, gratis inngang - så langt har minst én artist per kveld vært suksess. Head of A Cuban Trojan får bli denne månedens Woodpecker Williams (ikke heeelt like bra da, men), bandet som reiser seg fra det obskure i en by blottet for musikk. Gjør seg bra for dem som liker f.eks tidlig Pavement, Shellac, Built to Spill og diverse støyende gitarspill med trompetloops.

 

Siden plata dessverre ikke er helt på nivå med konsertopplevelsen (utrolig bråkete faenskap), kjører vi et liveopptak med dårlig lyd. I det minste mer enn verd å få med seg live, om man får sjansen, om de noensinne blir "store", om, hvis, kanskje. Evt. kan man finne EPen deres gratis på Bandcamp.

 

 

 

Promille-edit: okei, tror jeg moderer min ambivalens til innspilt materiale en smule. "Loose Lips & Tongue Tied" på plate er definitivt en låt som navigerer alle de riktige referansene til et eller annet støyete 90-tallsband jeg ikke klarer å spesifisere. 8.3

Link to comment
Share on other sites

 

Var på All Ears i helga. Mye djæzz. Den beste jazzen kom fra trygge og gode veteraner, særlig Peter Brötzmann sin trio med Steve Noble og John Edwards. Fy farken den mannen er så kul. Fullstendig uberørt luffer han av scenen etter en times max blow out. Gush, trioen til Mats Gustaffson er også best i verden, men jeg sliter litt med den harde klangen i konsertlokalet på Henie Onstad.

 

Ellers var det utrolig gøy å endelig få oppleve Fred Frith på en scene. Det han gjør er så variert og underholdende at jeg bare ville ha mer etter det korte 40-minuttters solosettet. Godt tegn.

 

Ellers spilte Helge Sten og Lasse Marhaug et overraskende muskuløst og støyende sett, mens Robert Piotrovicz gjorde sitt beste for å rive ned hele lokalet med modulsynthen sin.

 

Fin festival. Kaldt vær i Oslo.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 1 month later...
 
 
 
  • 1 month later...

Lana del Rey er en fæl narrefisse

 

Mange kommer jo ganske problemfrit gennem tilværelsen uden at kunne synge. Det er dog et problem at være tonedøv, når man er sangerinde.


Foran knap 6000 i udsolgte Tap1 i København peb, hylede og miavede sexkillingen som en syg kælling, og hvis du tror, Axl Rose står bag historiens værst hvinede version af Bob Dylans ’Knockin’ on Heaven’s Door’, så er det fordi, du ikke har hørt Lana Del Rey maltraktere klassikeren.

Lana Del Rey virker ekstremt inspireret af David Lynch, men hendes fortolkning af 'Blue Velvet' var decideret uinspireret, og mellem skindøde udgaver af sangene fra 'Born to Die' blev der desværre også plads til en utålelig mishandling af Nirvanas i forvejen hårdt plagede 'Heart-Shaped Box'.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 1 month later...
 
  • 4 weeks later...

Tok en pause fra opptaksprøver for å se Allah-las på John Dee i går kveld. Platen deres er langt fra noen verdenssensasjon, men jeg liker det godt - masse av sjarm og passe sommersløv. Så for meg at det fort kunne bli litt kjedelig i konsertsammenheng, men sjarmen lot seg overføre. Passe lengde på konserten, et par nye låter og god stemning. Hadde egentlig passa bedre i formiddagssola på en Øyadag, men det får så være.

 

awf, var du også der?

Link to comment
Share on other sites

 

Tok en pause fra opptaksprøver for å se Allah-las på John Dee i går kveld. Platen deres er langt fra noen verdenssensasjon, men jeg liker det godt - masse av sjarm og passe sommersløv. Så for meg at det fort kunne bli litt kjedelig i konsertsammenheng, men sjarmen lot seg overføre. Passe lengde på konserten, et par nye låter og god stemning. Hadde egentlig passa bedre i formiddagssola på en Øyadag, men det får så være.

 

awf, var du også der?

 

Det var jeg. Fikk til og med lurt med meg 3 venner som alle var fornøyd. Jeg liker Allah-las veldig godt. De har blitt et av mine go-to-band når jeg på vors sniker meg til å legge sanger i kø på spotify. Konserten var tvers i gjennom god stemning.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 1 month later...

Øya natt-opplegget er jo kjempebra. Mikal Cronin og Dirty Beaches 9 og 10 augsut for en billig penge. Ulver spiller 7 august, men det kræsjer med Neil Young for min del.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 4 weeks later...

Norges beste anmelder, Trine Stalsberg hos nettavisen, rider igjen: "Det skal dog sies at publikum var like statisk stående som en nybegynner på porr. Måpende, forundret og klein. Med andre ord, utrolig lite livat. "

Link to comment
Share on other sites

 
  • 1 month later...

Releasekonsert: Spidergawd på Blæst. "Supergruppe" med Sæther og Kapstad fra Motorpsycho, Per Borten og Rolf Snustad. Tungrock med tydelige nikk til sørstater, ørken og blues. Vi har jo fått mye av disse 70-talls inspirerte bandene de siste årene, som Graveyard, Rivals Sons mm. Men syns det leveres mer enn bra nok her til at man ønsker mer. En knapp times konsert blir litt kort, så håper de ikke gir opp prosjektet med det første.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 1 year later...

Som ingen helt sikkert vet, er det Ultima-festival i Oslo nå. Bruker å stikke innom en eller to konserter hvert år, og første utdrag ble Jenny Hval og Susannas Meshes of Voice. Det som allerede har blitt utpekt som en moderne klassiker av meg, kommer neppe til å bli framført i sin helhet igjen, så jeg er veldig glad for at jeg fikk det med meg. Meshes of Voice er et slags konseptalbum jeg synes det er en smule banaliserende å beskrive tematisk, så la meg fokusere på selve framførelsen.

 

Dette var deilig eksentrisk. Jenny Hval sitter der med flakkende blikk mens Susanna klimprer på piano mens hun fra tid til annen slenger hodet mot publikum. Begge to virker fra tid til annen å være i psykisk ubalanse, men tar seg mesterlig inn igjen når det kreves av dem. Det er ikke noe sceneshow å snakke om. Røykteppet ligger over scenen på sitt klisjéfulle vis, mens en eller annen lar merkelige skygger gli over alterbildet i Jakobkirka. Stemningsfullt! Siden albumet heter Meshes of Voice krever det en viss grad av stemmesammensmelting, noe begge artister mestrer til fulle. Susanna har en mer fyldig stemme, mens Jennys i sammenligning svakelige pusterør forsøker seg på toner som til tider virker ganske utfordrende for en ikke-sanger. Begge imponerer med sin treffsikkerhet, men noen ganger blir det ikke særlig harmonisk, mens andre ganger blir det akkurat det. Konserten har en fin lengde der ingen rekker å bli lei, og bare et fåtall av publikum synes dette er så forankra i rommet at de må ta en pustepause underveis. De som gjør det besvimer uten tvil utenfor, for de kommer ikke tilbake. Det er helt fullt i kirka i starten av konserten, og siden jeg regner med at så lite som 2% av disse forsvinner underveis, må man anta at dødsraten er relativt lav. 98% utholdenhetsgrad er ganske bra for Ultima-festivalen. Skuffende nok serveres ikke alkohol til den enkelte underveis. Det hadde gjort seg å sippe vin som man kan i litteraturhuset eller på Victoria kino og spiseri for å få opp snobbefaktoren litt, men det hadde sannsynligvis gjort konserten dyrere. Alle vet at Oslosnobben er pengesterk. Publikum er variert, og fikk meg til å føle meg ung igjen. Konserten holder også et behagelig volum, selv om det kan bli litt høyt når det virkelig knaker i lydene som åpenbart ikke kommer fra instrumenter. Jenny og Susanna har tatt med seg to gjesteartister, men de var ukjente for meg, så de kan umulig være like flinke. Begge er kvinner, så jeg aner at det er et slags feministpoeng her. Den ene puster aggressivt inn i mikrofonen mens den andre sitter der med en tuba uten å gjøre så mye. Det er sikkert en vennetjeneste at hun i det hele tatt er der. Som et sidespor tjener sikkert ikke musikere så godt at ikke en vennetjeneste her og der kommer godt med. Noen ganger får jeg følelsen av at artistene gjentar seg selv, fordi jeg tror at de sier det samme, ikke bare igjen og igjen (det kan være vanskelig å høre hva de synger), men også underveis i konserten. Kanskje de har for lite materiale til å fylle en hel konsert? Alt støyet underveis gjør denne hypotesen mer sannsynlig. Det er også noen pauser innimellom på minst et minutt hver, og jeg aner at det kan ha med utholdenhet å gjøre til tross for at artistene er unge. Kanskje de ikke har trent nok? Begge artistene blar i noe som kanskje er en form for noter underveis, men det er ikke akkurat snakk om Bach, dette, så de burde kanskje ha tenkt på å lære seg ting bedre før de gikk inn i kirken. Hvordan hadde det sett ut om presten trengte assistanse for å huske "Mitt hjerte alltid vanker"? Her lever de ikke opp til forventningene til en vanlig kirkeganger. Publikum er derimot ekstatiske etter konserten. Kanskje kulturkirker tiltrekker seg et litt annet publikum enn den vanlige gudstjenestepersonen likevel? Dette blir mange spørsmål som Jenny og Susanna kanskje kan klare opp i ved en senere anledning. Alt i alt gir jeg Jenny Hval og Susanna karakteren 5+. Ikke fordi jeg liker musikken, men den var ganske god til tider, men fordi de dekker alle baser. De bekrefter fordommer om avantpop (heter det det?) med sin eksentriske oppførsel, samtidig som fire kvinner på scenen og ingen menn garantert er et poeng i seg selv. Kvinnelige musikere får jo knapt stå på en scene her til lands. Og vi kaller oss likestillt! Kulturkirken fortjener også kredibilitet for dette. Kirken er vanligvis en patriarkalsk institusjon, sies det, men dette var da ganske progressive greier. Kirken er kanskje bedre enn sitt rykte?

 

Jenny og Susanna er åpenbart fornøyde etter konserten. De bukker og takker, men for første gang virker det som om de ikke er særlig forberedt. De er iallefall ute av takt i denne delen, men ingen ser ut til å legge merke til det bortsett fra meg. Kanskje de bare er overveldet av responsen. Det får meg til å klappe enda mer.

 

Etterpå bestemte jeg meg for å sjekke ut noe annet artistene hadde gjort. Jenny Hvals siste album heter oversatt at uskyldighet er opphissende på en snål måte, men hun synger om ting jeg ikke forstår. Hvorfor vil noen fortelle at de ser på porno. Det må jeg spørre Jenny om når jeg møter henne på gata. Susanna har fått mye god kritikk for The Forester, men akkurat det har vel blitt utforsket tidligere i lille rødhette? Uansett er det spennende at det er en kvinne som dreper ulven, også helt sikkert et ganske kraftig faen ta deg til patriarkatet.

 

Jenny Hval og Susanna er uten tvil ekte vare. Hadde jeg gått igjen? Hvis de hadde hatt nok materiale til en hel konsert hadde jeg nok det. Uansett var dette en opplevelse jeg ikke ville vært foruten.

 

Neste uke: Maja Ratkje og Helge Steen. Hvorfor kaller han seg forresten Deathprod? Noen som vet?!

Link to comment
Share on other sites

 

Kult, Engangsgrill.

 

Jeg var også på konserten, men er kanskje ikke like positiv som deg. Tidvis fantastisk, men som du sier så var det noe ujevnt også. Usikker på om det kanskje mest var på grunn av forventningene mine ettersom jeg har lite å kritisere. Meshes of Voices er en av mine favoritter fra i år, i tillegg til at jeg har opplevd flere flotte kirkekonserter i Roma. Var sikkert forventningene mine som var skrudd litt vel høyt opp. Kunne det kanskje vært litt høyere lyd på noen av partiene? Hvor ble det av skriket i "I have walked this body"?. Småpirk.

 

All honnør til publikumet. Jeg satt relativt langt bak og så kun en person som måtte opp med telefonen for å filme/knipse bilder.

 

Neste konsert : Fat White Family

Link to comment
Share on other sites

 
 
  • 7 months later...

Swans gjestet Jazzfestivalen i Trondheim. To og en halv time med ren støy ble resultatet av det. Kjente ikke igjen en eneste av de fire-fem sangene de spilte. Var nesten bare konstante build-ups, og når en trodde det ikke kunne bli mer heavy ble man blåst over ende igjen. Det var med andre ord litt av en opplevelse. Man blir nesten stående i transe, og mister helt begrepet om tid og rom. Oppvarmingsartisten Okkyung Lee var også ganske kult. Enda mer minimalistisk enn hovedattraksjonen, hjemsøkende vakkert rett og slett. En flott aften det altså. Jeg elsket det.

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share


×
  • Create New...