Don't come knocking

[Mats 0]

Wenders og Sam Shepard, som lagde mesterlig "Paris, Texas" har slått seg i lag for å lage en ny film, over 20 år etter "Paris, Texas". Sam Shepard spiller også hovedrollen i filmen, som den desillusjonerte, fornektende og rusmisbrukende skuespilleren Howard Spence.

 

Kort om historien:

 

Filmen begynner når Howard rømmer fra settet hvor han spiller inn noe som ser ut som en patetisk dårlig cowboyfilm og søker tilbake til sin mor. Her får han nyss i at han kanskje har en sønn og drar videre på søken etter han. I hælene har han en forsikringsagent, spilt av Tim Roth, som gjør en uklanderlig rolle som en meget profesjonell og avstumpet herremann. Vel framme i Bute finner han en gammel flamme, en sønn han ikke visste han hadde og en datter han heller ikke visste han hadde. Historien om datteren kunne, etter min mening, helt fint vært tatt ut av filmen uten å ødelagt den.

 

 

Det er en tematikk i denne filmen som kjennere av Wenders vil kjenne igjen og på mange måter minner filmen mye om "Paris, Texas". Tematikken handler om søken etter mening, om ensomheten og de ensomme ulvene og hvordan de ble sånn. Om familie og røtter og hva som betyr noe for oss. Det føles som kjent territorie, for de av dere som har sett bl.a. "Paris, Texas". Wenders og Shepard har vært her før, de kjenner området og de vet hvordan de skal framvise det.

 

"Don't come knocking" sitt største problem, for meg, er at det litt som om det er et for kjent område for Wenders og Shepard. De er så trygge på det de gjør, på hvordan de skal gjøre det og hvordan det framføres at jeg opplever at filmen mangler litt av spenningen, trykket, magien, som de tidligere har fått til. Jeg klarer ikke helt å leve meg inn i deres verden, klarer ikke helt å gripe hvorfor de handler som de gjør. Men av og til slår skuespillerne gjennom og leverer noen gnistrende øyeblikk, som ga meg gåsehud og glede over å se at man fremdeles kan lage film som beveger meg så intenst. Det føles bare irriterende at filmen blir så nesten hele tiden.

 

På den annen side skal det sies at jeg nøt filmen i lange perioder. Den puster sakte og rolig og gir deg tid til å tenke - i så måte oppleves den neste meditativ. Fotoarbeidet i filmen er imponerende og bidrar alene til å heve filmen langt over gjennomsnittet. Bruken av musikk er på grensen til det overtydelige, men jeg syns den holder seg innenfor grensene. Og noen av monologene er strålende.

 

Min ambivalens om filmen handler mer om at dens svakheter føles mer plagsomme fordi filmen ellers er så bra. Mye av det jeg har å utsette på filmen er det som hindrer den fra å bli fantastisk - nå er den bare innmari bra. Det er noe av det beste jeg har sett på kino hittil i år, men på litt samme måte som "2046" var det i fjor - ikke fordi helheten fungerer perfekt, men fordi det er øyeblikk av magi i begge filmene som jeg sjelden ser på kino. Konklusjon: en film som nesten er fantastisk og som derfor blir litt irriterende. Likevel er den varmt anbefalt for det den er: en innmari bra film.