Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?

[Engangsgrill 16]

Som du ser meg

Usedvanlig usympatisk. Jeg vet oppriktig talt ikke hva filmen er ment som, men skal jeg være snill kan den kalles en slags farse. En forfatter leser inn sin egen bok, og vi blir på rad og rekke introdusert for tre akk så misforståtte kvinner. Den ene er en sykepleier som ikke mestrer stress, den andre en oversetter som selger sjela si, og til slutt oppsummerer filmen seg selv med et familiedrama der fattig møter rik.

 

Målet er å vise hvordan mennesker tolker seg selv og andre, men det blir urimelig etter mitt syn. Regissøren gir oss karakterer på rekke og rad, og svært få av dem er mer enn parodiske sjablonger definert av manerismer som stikker ut som slagord. Skuespillerne er filmens lyspunkt, der de gjør sitt beste ut av ikkeeksisterende indre liv, men bortsett fra det er Som du ser meg bare en serie banale og tilfeldige stikk mot en udefinert fiende. Den autorale stemmen understreker igjen og igjen at karakterene nærmer seg en allmenngyldig sannhet, og det er kanskje derfor filmen blir så tåpelig.

 

Ofte degenererer dialogen til ren nonsens, før den tvinges videre med en ufrivillig absurditet. Selv om samtalene mellom karakterene ofte har en viss schwung, går de ingen steder. Flere ganger var det uforståelig for meg hvorfor ting skjedde, og ikke på en god måte. Følelsen av empati forskyves uavhengig av virkemidler, som regel fordi karakterene ikke er konsistente, og når det virkelig legges opp til patos forstår du ikke en gang hvem du skal føle med.

 

Jeg tror ikke filmen ønsker å stille mennesket i et hånlig lys, men det var slik jeg opplevde det. Misantropi kan være gøy nok - dette er først og fremst dårlig håndverk.

 

En siste ting: Oslofilmen kan gå og henge seg.

[Peru 6]

Ikke sett Love & Friendship ennå men er veldig begeistret for at noen tar tak i andre Austen-verk enn de store romanene. Her boltret hun seg oftere i ren parodi og utdriting. Som du påpeker, det bør gjøre det enklere for filmskapere å unngå å romantisere/sentimentalisere satiren. Lady Susan, som den er basert på, er en av de minst outrerte av disse historiene. Ellers går det ofte i mord, utroskap og alkoholisme, med innslag av kannibalisme.

[Engangsgrill 16]

Tangerine

Jeg får virkelig ikke grep på mottakelsen av denne særs gjennomsnittlige indie-filmen. Det ser ut til å eksistere en slags konsensus om at filmens budsjett er en estetisk seier, og at selve ideen om at det går an å gjøre en spillefilm med iPhone er et underverk. Smak på det: iPhone. Ikke et billig kamera. Ikke smarttelefon. iPhone.

 

På sitt beste har Tangerine mye energi, og den første adrenalinpumpende vandringen gjennom LAs sidegatene var behørig orkestrert med synkronisert musikk. Det gjentas dessverre ad nauseum, for hver gang historien begynner å halte, kan du ta deg faen på at det vil skje igjen. Estetisk er det en lekmannsversjon av tidlig Wai, og mangler helt teft, men det skaper i det minste driv og følelse av framdrift.

 

Tematisk er filmen direkte svak. Den føles overfladisk som Spring Breakers, men snor seg unna gjennomført kynisme. Resultatet er en slags hyllest til selvødeleggelse, der degenerasjon blir framstilt som hustling. Likevel klarer skuespillerne å redde filmen fra å bli fullstendig parodisk, og spesielt Sin-Dee er litt av et funn. Selv om faktene hennes fra tid til annen tar overhånd, gir hun rollen en dybde som resten av filmen fullstendig mangler.

 

Dialogen er faux-realistisk i et forsøk på å dekke over egen middelmådighet, og brukes aktivt for å sette opp freak shows som ikke føles det spor bedre enn psykodrama.

 

Jeg fikk ikke så mye ut av Tangerine, med andre ord. Den styrer uelegant unna alle former for kontroverser, som er ganske påfallende når man velger å skildre transer. Noen av scenene er riktignok varme, men jeg nekter å applaudere den gjennomgående desillusjonismen i skjønnheten ved å se mennesker gå under. Dessuten er filmet med iPhone omtrent like interessant som å skrive en bok uten å bruke k.

[morty 8]

High-Rise - Som Ben Wheatley-fanboy, så hadde jeg sett frem til denne. Resultatet er uheldigvis bare veldig veldig middels. Det hele virker mer som en serie scener, som aldri helt kommer sammen. Scenene er i seg selv flotte, men det hjelper egentlig fint lite. Jeg savner også mer av karakterene, det blir ganske enkelt for mange av dem. Wheatley virker å ha hengt seg for mye opp i 70s retro look, enn å samle tankene rundt hva det er han vil fortelle. Det politiske makter aldri helt bite fra seg, og det animalske i bunn slår aldri helt rot.

[blausen 12]

Enig ! Venter fremdeles på at Wheatley skal lage et lite mesterverk, og håpet og trodde dette kunne være den riktige miksen. Introen ga frempek på mye galskap, men den mistet meg underveis, uansett hvor flott retro-estetikken var. Og når alt faller fra hverandre, så ble det liksom aldri moro, forstyrrende eller effektfullt, slik de forrige filmene hans alltid maktet å overraske. Produksjonsmessig hans mest avanserte, men historiemessig hans svakeste.

[blausen 12]

Hail Caesar ! - Nå husker jeg ikke mye av Ladykillers, men dette må minst være like svakt, om ikke svakere. Ikke spesielt morsom, mangler de sedvanlige minneverdige Coen-karakterene, og de fleste scenene blir bare enkeltscener med endel småopptredener fra kjente skuespillere som utgjør en svak sammenheng av et plot.

 

Hardcore Henry - Actionfilm for dataspillgenerasjonen. Noen snedige detaljer man sitter å lurer på hvordan de fikk til, men jeg ble stort sett bare svimmel av pov'et.

 

Captain Fantastic - Fin oppvekst/roadtrip indie med Viggo Mortensen som familiefar som tar i bruk ukonvensjonelle metoder for å oppdra sine barn. Balanserer hårfint noen ganger med grensen for hvor mye indiefeelgood jeg tåler, men syns den kommer i mål ganske greit.

 

Brothers Grimsby - Nei

 

Midnight Special - En mer alternativ og intim fortelling om det å ha superkrefter. Gode skuespillere driver alt fremover, men slutten føles litt lettvint, gigantisk og rar, uten å dra med seg alle historiene den har bygd opp mot.

 

[Engangsgrill 16]

Oshimas Naked Youth og Sun's Burial

 

To strålende desperate filmer som takler Japans sosiale utfordringer på 50-tallet. Naked Youth tar inspirasjon fra den franske nybølgens gangsterskildringer, men istedenfor å beskrive likegyldigheten til Pepsi-generasjonen, forsøker Oshima å komme under huden på et lands sviktende identitet. Ei ungjente trekkes mot en småkriminell, og de innleder et forhold som går fra vondt til verre. Nyansene i seksualitet som forholdet mellom begjær og kjærlighet har helt forsvunnet fra mainstream-underholdningen, og Oshimas tilnærming har en langt mer solid forankring i menneskelig natur enn det som er vanlig i dag. Naked Youth er en rastløs beskrivelse av ødeleggelse som balanserer mellom nihilisme og eksistensiell fortvilelse.

 

The Sun's Burial graver seg enda dypere ned i Japans underverden. Det som er mest slående med filmen er utgangspunktet. Stygghetene og svakhetene i de ubetydelige handlingene til fattige svindlere og wannabe-gangstere viser mennesker på sitt mest stakkarslige, men Oshima finner en paradoksal varme i selvødeleggelse også her.

 

Oshimas tidlige filmer har mye å by på, og spesielt bør man merke seg bruken av symbol og metafor. Det føles både naturlig og likefremt når det spises et syndens eple, eller solen går ned over Soloppgangens rike.

[Engangsgrill 16]

Jeg likte Midnight Special veldig godt! Det var noe særpreget amerikansk over den; en tydelig følelse av identitet som jeg har savnet i filmene til Nichols siden Shotgun Stories. Som Jared Hess finner han skjønnhet i det tragiske, og gjør mennesker vi under andre omstendigheter kanskje hadde sett ned på til helter.

 

Midnight Specials interne logikk gjør at den ikke behøver å svare på sine egne spørsmål. Sett utenfra er det tull og tøv, men da jeg så filmen var det hele tiden besnærende detaljer, gripende motivasjoner og overraskelser som grep meg. Og slutten? Den tar undring tilbake til amerikansk sci-fi. Det er ingen liten prestasjon i en industri der såkalte sjangerfilmer dikterer hva en film skal være.

[Jarmusch 3]

For en gullgruve dette forumet er! Helt dødt, eller noen gamle som lusker rundt i ny og ne? Jeg har blitt eldre i alle fall, men fortsatt like glad i film.

 

Pløyde gjennom alle de beste film nominerte før årets Oscar. At Phantom Thread ikke fikk manusnominasjon vitner om akademiets uoppmerksomhet. Dynamikken mellom Daniel og Vicky var fantastisk. Karakterene så menneskelige. Tempoet så deilig. Lenge siden jeg har sett noe av Anderson, men han er mindre flashy og mer opptatt av å dyrke karakterdrama her. Call Me By Your Name var enormt behagelig, både i stemning og regi. Likte at den vridde seg (for det meste) unna "forbudt kjærlighet" fortelling, og heller gav rom til ren kjærlighet. Dunkirk åpenbart enormt gjennomført; for en pulserende rytme! Lady Bird fint innblikk i den mindre velstående amerikanske middelklassen. Det mest interessante med The Post var hvordan en så Oscar-skreddersydd periodefilm med dagsaktuell politisk tematikk ble såpass oversett av akademiet. Det er noe litt for propagandistisk i filmens klimaks, men Spielberg er i alle fall teknisk dyktig som alltid; måten siste scene med Watergate-innbruddet var skutt på digget jeg. Three Billboards syntes jeg blandet humor og alvor godt, der særlig "Sam Rockwell kaster reklamemann ut et vindu" markerte seg som både mørkt humoristisk og ubehagelig (tenk politivold i USA) på samme tid. Særlig Rockwells karakter var godt skrevet; han har forbedret seg bittelitt på slutten. Get Out var effektiv i at den gav meg forståelsen av diskriminering som fysisk følelse på kroppen. Den er også en interessant lek med skrekksjangeren, selv om kanskje ikke fullt så originalt som folk vil ha det til - det er vel "Stepford Wives" om igjen? (har dog ikke sett den, så ikke ta min lille innvending for seriøst). Darkest Hour føltes litt manipulativ, i alle fall i måten den maler Churchill som en større underdog enn det han strengt tatt var. Å beskrive det enorme ansvaret på Winstons skuldre, og også litt depresjonen hans, lykkes den bedre med. Åpenbart publikumsvennlig, folk i salen lo av all humoren rundt den eksentriske statsministeren (og jeg måtte le litt jeg også). Den store vinneren Shape of Water er jeg litt usikker på. Oser av filmkjærlighet og romantisme, visuelt vakker, så klart. Det var noe back-to-basic historiefortelling, Skjønnheten og Udyret-mytologisk aktig ved den jeg likte, selv om den åpenbart også ønsker å være politisk relevant samtidig. Jeg har lite til overs for dagens identitetspolitikk, selv om det er noe fint med en hyllest av det som er annerledes også.

[Jonas2k 3]

Lusker rundt her i ny og ne, synd det ikke er like aktivt som før. Nå bruker jeg forumet hovedsakelig til å søke opp gamle diskusjoner om filmer jeg nylig har sett, mye bra stoff som kommer opp.

Har ikke sett like mye spennende selv, har pløyd med gjennom de tre middelmådige Allen-filmene Small Time Crooks, The Curse of the Jade Scorpion og Scoop på buss/flyturer den siste uken. Har også sett mageplasket The Snowman som var akkurat like dårlig som anmelderne ville ha det til.

Så derimot Det Sjunde Inseglet på stort lerret og ble blåst helt av banen! Bergman har virkelig begynt å vokse på meg som en av de største og viktigste regissørene gjennom tidene. Alt bare stemte her! Eksistensielle spørsmål, et nydelig svart/hvitt foto og filmhistoriens mest kjente sjakkparti, hva mer kan man ønske seg? Filmen har sneket seg høyt inn på topplisten etter dette gjensynet!

[Svankmajer 21]

Hei. Jeg hadde en plan om å prøve å re-starte forumet og invitere alle tilbake -- jadda, prøve å rydde opp i gamle konflikter og alt som gjorde forumet litt labert for mange år siden. Kanskje forumet kunne fått en ny vår igjen. Vi kunne snakke om skjulte filmperler, klage og syte med stil på den kommersielle filmverden, og alt sånn som i gamle dager. Vi hadde vel noen gode stunder blant alt sammen, hadde vi ikke? Noen svært svært forsvinnende få, i alle fall?

Vi er vel alle eldre nå, til forskjell, men forhåpentligvis like håpløse.
Jo, jeg hadde slike planer men pokker om ikke livet alltid strekker til med alt man vil.

Siste filmene jeg så var "Back To The Future"-trilogien. Jeg kan gledelig meddele at jeg enda er for snobbete til å sette disse filmene som noen state-of-the-art mesterverk, jeg kan altså puste lettet ut, men de er da ganske fin underholdning for all del.

[awf 0]

Jeg er fremdeles ung og lovende, men har nok nerda mer på musikk de siste årene. Filminteressen går mer i bølger nå, men får da med meg en del bra likevel.

[Houseman 5]

Jeg er gjerne med på å gjenstarte forumet.

 

Den siste jeg så var Månelyst i Flåklypa. Fin stop motion og godt manus, synd Qvisten Animasjon nå legger ned stop motion-studioet sitt og bare skal satse på CGI framover.

[Jos 4]

Jeg ser vel 1000 filmer i året nå (ikke å anbefale)

 

men er aktiv inne på forum.icmforum.com, så vet ikke helt om jeg kan holde på i 2 forum i tilegg til blogg

[Houseman 5]

Registrert meg på ICMforumet også, så får vi se. Dere kjenner vel igjen avatar og signatur (Houseman-nicket var opptatt).

[Jos 4]

sikker på at det ikke var deg? De har importert alle medlemmene fra det gamle forumet, men resatt alle passordene.

[Houseman 5]

Jo, stemmer. Trodde ikke jeg hadde bruker der ettersom jeg ikke har brukt forumet.

 

Mandy. Veldig metal. Nicholas Cage er guden vår nå.

[blausen 12]

Sist sett er The Death of Stalin. Solid forviklingsatire, men jeg må innrømme at jeg hadde forberedt meg på at den skulle være mye morsommere enn den endte opp. Etter den praktfulle starten med symfoniorkesteret som må spille konserten på nytt, blir man bombardert med mye dialog i et såpass høyt tempo at min slitne småbarnspappa-hjerne sliter litt å henge med. Jeg humrer litt her og der, men tenker at dette er definitivt en film man må se om igjen for å få med seg alle snertne detaljer i linjene som blir levert.

[Svankmajer 21]

Hah, så det er folk her enda? Jøss. God dag folkens.

Usikker på hvor lett det er å starte opp forumet igjen nå. Det er vel i teorien å bare si i fra til de som en gang var her? Så kan de som vil poste iblant igjen. Snakker med Tristano i perioder på telefon og fått bittelitt kontakt med Morty igjen. Kan si i fra til dem. Utover det er jeg sannelig ikke sikker på hvor noen andre er.

 

Jeg hadde en periode der jeg så mye norsk film mens jeg bodde på sørlandet. Vi var en liten gjeng som så mye film. Etter jeg flyttet tilbake til Nord Norge har det vært mer sporadisk.

Definitivt ikke 1000 filmer i året. Det er vel 2-3 filmer om dagen, Jos? Hva er egentlig motivasjonen for å se så mye film?

[Jos 4]

1001 filmer å ser før man dør- er på 661 nå-

 

Norsk film - har akkurat passert 50% av alle kinofilmer.

 

Men dette var i fjor. Greier kanskje 5 i snitt på en måned sånn av og til men orker ikke 3 i snitt på et år flere ganger. Det tar litt på for gamle øyne.

 

Samt så jobber jeg med LGBT-spørsmål nå, så prøver å finne severdige filmer vi kan anbefale til andre.

 

 

---

 

Akkurat nå er det oktober så da går det i grøssere igjen:

Avlsuttet Sharknado-serien. Disse filmene er så billige og dårlig skrevet at de kan likegodt skippes. De er komedier også, men lo kanskje kun av årets pga surealistisk aøt er blitt. Ja, til og med kitchen sink.

 

Ellers så har jeg sett Psycho 2-4. 2 anbefales faktisk. 3 og 4 virker å handle om en helt annen Norman Bates og kan enkelt skippes.

 

Neste er Exorcist 3 og de to forferdelige forhistoriene. Ser en til dagen, så sprer eder og galle på søndag.

[Valuska 1]

Artig å sjå at aktiviteten har tatt seg opp ein bitte liten smule. Eg blir gjerne med på meir filmsnakk her inne, for denne plassen har eg har verkeleg sakna, og vonar fleire sleng seg på.
Hasseåtage har vori framom auga mine i det siste:

Släpp fångarne loss, det är vår!

Regi: Tage Danielsson

Sverige 1975

Andre gjennomsyn. Begrepet barnefilm for vaksne er kjent for dei fleste, men dette er noko så sjeldan som ein vaksenfilm for barn. Gösta Ekman leverer kanskje filmhistorias mest komiske rolle som ein klumsete og lettlurt fengselsdirektør. Elles er det herlege typeteikningar frå resten av ensemblet også, spesielt frå Lena Nyman, Tage Danielsson, Ernst-Hugo Järegård og Jan Malmsjö. Dette er definitivt ikkje siste gongen eg ser denne fargerike, sprudlande og barnslege filmen.

Ägget är löst

Regi: Hans Alfredson

Sverige, 1975

Fantasifull historie om ein fabrikkeigar (Max von Sydow) som utviklar eit rumpe-kleiar-verktøy av egg (!). På heimebane kjem han ikkje overeins med sonen sin (Gösta Ekman). Dette var den fyrste filmen Hans Alfredson regisserte utan hjelp frå Tage Danielsson. Sjølv om denne filmen har mykje av den same anda over seg som Släpp fångarne loss, det är vår, er humoren mørkare og tematikken rettar seg meir mot vaksne. Her er det ødipuskompleks, kapitalismekritikk og naturvern i rikt monn. Eg likte dette godt, spesielt siste halvdel. Heile tjønn-sekvensen midt i filmen er enormt fascinerande og oppslukande.

Mannen som slutade röka

Regi: Tage Danielsson

Sverige, 1972

Gösta Ekman må halde seg røykfri i eitt år for å få farsarven på 17 millionar svenska kronor. Denne er ikkje i nærleiken like morosam som dei to ovannemnde, men likevel heilt grei skuring. For det fyrste inneheld den ikkje særleg mykje kompromisslause og fantasifulle ablegøyer, og for det andre er det veldig lite skarpe satiriske skråblikk å spore. På førehand trudde eg filmen ville seie noko artig om overvakingssamfunnet, men der tok eg feil. I staden er dette heilt ok underhalding med ein handfull morosame vitsar som er blott til lyst.

Den enfaldige mördaren

Regi: Hans Alfredson

Sverige, 1982

Andre gjennomsyn. Joda, det er mogleg å finne spor av gode gamle Hasse her, sjølv om filmen skil seg kraftig ut samanlikna med Hasseåtage-filmane. Det er artig korleis han blandar saman ulike tidsperiodar og stereotypar og kokar det saman til ei merkeleg og uføreseieleg røre. Men fyrst og fremst er det Stellan Skarsgård som ber verket på skuldrane sine. God film, men den verkar litt forhasta mot slutten.

[Jarmusch 3]

von Triers nyeste (og siste?): Det som slo meg sterkest er at Lars, til tross for å være tynget av sine notoriske nevroser, likeså er en overraskende leken kunstner; er dette hans morsomste? Må innrømme jeg – pr. nå i alle fall – er mer interessert i en historie som inntar en psykopats perspektiv, enn jeg er i hva Trier føler og tenker rundt sin rolle som kunstner, og sitt kunstneriske prosjekt (i god Persona-ånd; men er ikke de Jungianske ideene i Bergmans film mer spennende enn spørsmålene om kunstens verdi?) Angående førstnevnte lykkes Lars: Først er filmens mest brutale og sadistiske påfunn ubehagelige, men etter hvert utvikler man som seer en viss likegyldighet, som nettopp ligner psykopatens. Så klart også deilig med en gal og kompromissløs danske, som i dagens politisk korrekte klima, ”doubles down” i møte med kritikk. ”Kunsten min kvinnefiendtlig, sier du?”, ”Vel, se på dette da!” (Trier kødder seg selvsagt en del også, kødder både med publikum og seg selv). En annen fin ting er hvor forfriskende og fri han er. Jeg har alltid satt pris på hans visuelle kombinasjon av dogme-dokumentariske realisme – med kornete bilde og ”The Office” innzoominger – og hans høyt estetiserte, maleriske, pompøse slow-mo sekvenser. Tematisk er dette et utsøkt og fyldig måltid, om man er over gjennomsnittet intellektuelt nysgjerrig i alle fall; jeg lot meg forføre av Jack sine refleksjoner rundt sammenhengen mellom kunst og mord, om ingeniørkunst og arkitektur i kirker og katedraler, om menneskets indre rovdyr, også videre, også videre; selv om, vel…kanskje…blir ikke bruken av voice-over litt overforklarende av og til? Leste nylig Truffauts Hitchcock, og det er noe med at man gjerne primært burde la bildene fortelle selv. Filmen er også ganske repeterende (tydelig med vilje dog), og noe seiglivet og saktegående til tider. En del av meg liker dette, fordi god kunst skal være utfordrende å fordøye, og det virker tilsiktet. Men godt mulig Trier manipulerer meg, tvinger meg til å godta hans langtekkelighet for god kunst; han har jo åpenbart et sadistisk forhold til publikumet sitt.

 

Må nok ta et gjensyn med samtlige av danskens verker fremover. Han er en fascinerende luring.

[blausen 12]

Det blir ikke liv i forumet av seg selv, så det er bare å gjenopplive gamle tråder. 

Don't Look Up - I utgangspunktet ikke interessert å se denne og lignende blockbusterkomedier, da McKays forrige film, Vice, var noe skikkelig ræl. Internettet og anmeldere virker å være splittet, så da fristet den litt allikevel. Jeg heller nok mest mot de som syns denne til tider er ganske umorsom, og som satire er den ganske verdiløs. Null subtilitet, kjedelig og forutsigbar, med et åpenbart budskap som blir trøkket ned i halsen på deg. 

 

[Houseman 5]

Har visst ikke skrevet på Letterboxd om noe av det jeg så i desember, så får ta det her.

Quo vadis, Aida? Hørte mye bra om denne, og den kom inn sent på året på toppen av årslista mi. En sober krigsfilm om en konflikt jeg visste lite om fra før, massakren av over 8000 bosniske menn og gutter i Srebrenica i 1995. Den fokuserer på tolken Aida som prøver å bruke kontaktene sine i FN-systemet for å redde sønnene og mannen sin, og hun som spiller henne er på alarmnivå filmen gjennom og må prøve å balansere argumentasjon på mennenes nivå, de som driver krigen og har sjefsposisjonene, med en emosjonell appell om å ta hensyn til familien hennes. Sterke saker uten krigsfilmklisjeene, siden det er en bosnisk-nederlandsk produksjon.

Encanto. Nyeste Disney som det ikke ble sagt mye om før den plutselig kom, om en colombiansk landsby med magiske evner. Ganske på det jevne med historien her, men fine farger og animasjon og gode sanger.

Cruella. Tenk hva I, Tonya-regissøren kunne fått til med denne ideen utenfor Disney-kverna. Enkelte gode scener og god innsats fra Emma Stone, men altfor lang, safe og familievennlig, som totalt slår bena under den forsøksvise punkinnstillingen. Dette kunne vært noe med 90 minutter spilletid, mindre budsjett og større ambisjoner.

[maestro 1]

6 hours ago, blausen said:

Det blir ikke liv i forumet av seg selv, så det er bare å gjenopplive gamle tråder. 

Don't Look Up - I utgangspunktet ikke interessert å se denne og lignende blockbusterkomedier, da McKays forrige film, Vice, var noe skikkelig ræl. Internettet og anmeldere virker å være splittet, så da fristet den litt allikevel. Jeg heller nok mest mot de som syns denne til tider er ganske umorsom, og som satire er den ganske verdiløs. Null subtilitet, kjedelig og forutsigbar, med et åpenbart budskap som blir trøkket ned i halsen på deg. 

 

Ikke uenig. Jeg hoppet over "Vice" fordi ingenting tilsa at den var verdt over to timer av mitt liv, særlig fordi jeg vurderte McKays tidligere "The Big Short" som helt ufattelig overvurdert (tenk at han ble oscarnominert for beste regi og manus for den!). "Don't Look Up" var litt som ventet. Ganske slitsom og strømlinjeformet, samtidig som den egentlig hadde overraskande dårlig flyt. Som satire var den bortimot fullstendig saftløs og uoriginal. Jeg synes den innimellom kunne være på god vei til å bli småmorsom, og jeg kunne like noen av skuespillerprestasjonene (mest Jonah Hill). Men de opplagte poengene og forutsigbarheten gjorde filmopplevelsen ganske seig, selv om jeg også kan forstå (og til en viss grad erkjenne) at den hadde en underholdende form og fremmer et innholdsmessig budskap som har appell og kan være lett å like.