Jump to content

Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?


Alex
 Share

Recommended Posts

The Messenger (2009) - Etter grusomme opplevelser i Irak-krigen, vender soldaten Will tilbake til det sivile liv. Hverdagen er uvant, og han får i oppgave å gi dårlige nyheter til pårørende etter falne soldater. Når han ikke klarer å distansere seg fra menneskene han møter, bobler undertrykte følelser til overflaten.

Fin karakterstudie og postkrigsskildring ladet med politisk tematikk, om en krigshelt uten heltefølelse. Woody Harrelson og Ben Foster spiller strålende i denne, filmen har noen hjerteskjærende øyeblikk

 

L'emploi du temps (2001) - En arbeidsløs mann synker sakte men sikkert ned i avgrunnen når han desperat forsøker å skjule sin ulykkelige situasjon for familie og venner.

Føler denne er en liten ukjent perle, fra samme mann som lagde "The Class" som vant Palm D'or og ble nominert til Oscar. En dypt tragisk, men alltid autentisk beretning om en mann som mister jobben og må skjule ydmykelsen overfor familien. Fantastisk spilt og bra manus, sterk avslutning

 

Der siebente Kontinent (1989) - En europeisk familie planlegger å rømme til Australia, men som er fanget i deres daglige rutiner. Bak deres tilsynelatende rolig og repeterende eksistens, planlegger de noe uhyggelig.

Debutfilmen til Haneke, og for en debut det er! Veldig dyp og kald thriller om livet for den "moderne" familie. Og ved slutten er man akkurat så deprimert som man skal være etter en Haneke film :)

Link to comment
Share on other sites

 

Mot Naturen: Et lite men ambisiøst prosjekt. Et fjell, en mann og tankene hans. Filmen drukner aldri i monologene, og mot slutten er det bildene som overtar. Melodramaet er langt i fra så krevende det kunne ha vært, og tankene går det faktisk ann å kjenne seg igjen i. Filmen har også humor, men sett i kontekst er den heldigvis ikke så pinlig og tåpelig som traileren tilsier. Atmosfæren er først og fremst preget av melankoli, og derfor er det faktisk deilig å kunne le litt av og til. Den norske fjellheimen tar seg godt ut, og er fint fotografert. Helhetlig enkelt og ærlig. En fin perle fra kalde nord, vi absolutt kan være stolte av.

  • Upvote 1
Link to comment
Share on other sites

 
  • 2 weeks later...

Gone Girl: En flott bokadapdasjon og en verdig Fincher-thriller. Har lest boka, ja, og i steden for å bable i vei om at boka er bedre, vil jeg faktisk rose Fincher for hvordan han legger sin egen stil over det. Hvor jeg opplevde at boka fokuserte mye på etikken rundt medias rolle oppi det hele, har Fincher klart å strippet det hele ned til en stram, nervepirrende og mørk thriller. Med film-noir- aktig estetikk og et mørkt industrial-ambient score (som alltid fra Reznor og co) ligger atmosfæren der hele tiden og puster deg i nakken. Filmutrykket er som vanlig bra, og han har virkelig klart å hente det brutale ut fra noen av de sterkeste øyeblikkene fra boka, samt at andre ting føles mye strammere og bedre veloppbygd. Det er elegant hvordan filmen overlever helt uten voice-over fra den mannligge hovedrollen, hvor en slik indre fortellerstemme i boka føles veldig avgørende for å komme i dybden av karakterens psyke. Selv om boka egentlig fokuserer mye på etikk og moral, har den i tillegg mye som passer Finchers stil godt, som dramaturgisk tvist og helomvending, og spenningselementene føler jeg at kommer naturlig. Tommel opp for en Fincher, som virkelig har funnet formen igjen.

Link to comment
Share on other sites

 

Tim’s Vermeer - Morro konsept, men litt for streit utfoert. Men fornoeyelig nok.

 

Muppets Most Wanted - Ikke av samme kaliber som den forrige, men fint gjennomfoert og langt bedre enn mye annen barnefilm der ute. Samt litt for de voksne. Men litt latere og flatere.

Link to comment
Share on other sites

 

Under The Skin - Glazer

 

Adapsjon fra det som høres ut til å være en ganske middelmådig sci fi bok, men dette ser ikke ut til å være mer enn et rammeverk for Glazer. Han kutter bort fettet helt til vi sitter igjen med en briljant ekskursjon i visuell historiefortelling. Dialogen her er kuttet ned til det absolutte minimum og allikevel sitter du igjen med en uvanlig klar forestilling om hva som foregår. Måten han engasjerer fantasien gjennom å vise istedenfor å fortelle var en ytterst spesiell opplevelse. Teknikken er selvsagt langt ifra ny, men her blir det gjort så puritansk og samtidig så effektivt at jeg følte jeg hadde sett noe helt nytt. Problemet er å bruke denne middelmådige boken som grunnmur. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om han har noe å fortelle her eller om han bare bedriver en småkynisk runkeseanse ala Drive. Noe som for meg er den klare forskjellen mellom et rent kuriositetsobjekt og et mesterverk.

 

Noen med tanker rundt denne?

Link to comment
Share on other sites

 

Syns Under The Skin var best i første halvdel. Hypnotiserende og spesiell opplevelse som du sier. Visuelt meget slående, og syns den kunne holdt seg i det sporet. For desto mer nysgjerrig Scarletts alienkarakter blir på sine omgivelser, så havner filmen mer i planet på å utforske følelser og humanisme, og jeg mister interessen akkurat da. Man kan godt si at det var kynisk å trekke frem den deformerte mannen som et offer. Som publikum får man jo automatisk sympati med en slik karakter, og det er jo ganske åpenbart at regissøren spiller det kortet noe manipulerende for å få oss til å reagere helt annerledes enn ved de foregående tilsynelatende usympatiske offrene.

Link to comment
Share on other sites

 

300: Rise of an Empire

 

Med den persiske hæren på dørstokken, må Athens politiske evnukker ta en avgjørelse: krig eller overgivelse. Athens eneste mannenmann, Themistocles, går i bresjen for å drive Perserne til Hades, alle som èn. Problemet er bare at perserne er hundre ganger så mange, og har tidenes hu-tispe i bakhånd, Artemisa. Man kan skrive mye om kvinner som hekseskikkelser, og om Kleopatra-myten har blitt gjort ganske tvilsom opp gjennom årene, er Artemisa et såpass ekstremt eksempel at det fortjener oppmerksomhet. Hun har en bakgrunnshistorie som gresk, men måtte se familien voldtatt og drept, før det ble hennes tur. Av en eller annen grunn fant man ut at å selge henne som slave etterpå var en god idé, og etter enda flere voldtekter, ble hun forkastet av eieren sin. En perser forbarmet seg over henne, og i Persia klatret hun i gradene gjennom å svinge sverdet sitt som ingen andre. Noen år senere er hun Kong Darius' mest betrodde general. Darius er som Persere flest en blodtørstig jævel, og forsøker seg på Hellas. Det ender med at Themistocles skyter en Robin Hood-pil i brystet hans, til Xerxes store fortvilelse. Kongen blir fraktet hjem, men livet står ikke til å redde, noe Artemisa understreker ved å gi Darius selve dødsstøtet. Etter dette skjer det no intriger som Artemisa står bak, og plutselig er Xerxes blitt en halvgud uten at noen forstår hvordan eller hvorfor. ikke overraskende står Artemisa bak det hele, fordi hun er ei hu-tispe og ei heks.

 

Etter all denne kvinnefiendtlige eksposisjonen kan filmen starte. Til forskjell fra 300 er ikke Rise of an Empire et homoerotisk mesterverk. Filmen er slett skrevet selv etter Snyders standard, og visuelt rotete med sin ekstreme slow-mo-fokusering på blod og gørr. Mer bekymringsverdig er imidlertid Frank Millers stadig mer fascistiske univers, og den forverrede forringelsen av kvinneskikkelser han de siste årene har stått for. Artemisa er den eneste kvinnen i filmen som gis kameratid, og til tross for at bakgrunnshistorien kunne gjort henne til en traumatisert og kompleks karakter, er hun bare ondskapsfull. Legg spesielt merke til filmens mest provoserende scene, hvor Themistocles hat-knuller henne som en del av en sjelelig kamp mellom de to. Kvinnen som fristerinne, altså? Lurer på hvor jeg har sett det før. Og Snyder later til og med til å tro at dette er helt ok: I filmens avslutning møtes Themistocles og Artemisa til duell. Høydepunktet i filmens dialog er at Artemisa sier: You fight harder than you fuck.

 

Rise of an Empire kunne vært en interessant film. Det er en god historie der et sted, men ingen av de involverte evner å en gang få øye på den. Istedenfor får vi en grotesk demonisering av Perserne og en pervers omfavnelse av grekerne som ikke står tilbake for det moderne fremmedhatets unyanserte framstilling av kulturer. Hellas framstilles som en idealstat på bakgrunn av sine demokratiske verdier (som forblir udefinerte som noe annet enn "frihet") mens Perserne defineres av sin sadistiske slavedrift. I beste fall kan man si at Snyder og co. legger opp til en slags determinisme der miljø spiller en større rolle enn arv, men akkurat den lesningen finner jeg ikke særlig optimistisk. Noen historier viser mennesker som er i stand til å løsrive seg fra det de blir fortalt at de kan være. Rise of an Empire er ikke mer enn en selvutslettende og kvinnehatende traume.

Link to comment
Share on other sites

 

Gone Girl: Ganske dårlig. Historien er fiffig den, men Fincher finne ikke tonen rett og slett. Litt moro mot slutten, men her svikter håndverket. Skulle definitivt vært tightere klippet også, det blir en rar grøt ut av det hele.

Link to comment
Share on other sites

 

Life Itself - Grei skuring om Roger Ebert, men blir noe langdrygt. Filmen hopper litt vel mye mellom forskjellige epoker, historier og klarer ikke for meg aa holde fokus.

Link to comment
Share on other sites

 

1001 gram. Mer i stil med Hjem til jul enn Bent Hamers øvrige filmer, altså lettvin, banal og symbolsk klønete. Noen tafatte tanker om vekten av en kilo vs det som ikke kan måles i livet holder ikke og Hamer klarer ikke å gjøre noe interessant ut av det sære Justervesenet slik han gjorde med togkonduktøryrket i O' Horten. Og når man først er ute og frir til folket, kan man jo like gjerne avslutte med en penisvits, 2014s hittil dårligste kinoøyeblikk.

 

A Most Wanted Man. Philip Seymour Hoffmans svanesang og Anton Corbijns tredje spillefilm siden 2007 basert på en John le Carre-roman. En etterretningsthriller av den gamle skolen om terrorjakt i Hamburg og kamp om å få ro og tid til å avdekke større fisk framfor å gjøre noen raske pågripelser for å innkassere politiske seire. En resignert holdning gjennom hele filmen og en interessant sluttscene med tanke på at den ble Hoffmans siste (noe som nok var klart innen filmen gikk i klippen).

 

Flink pike. Interessant dokumentar om en ambisiøs dokumentarfilmskaper som får tilbakevendende alvorlig depresjon med behov for ECT-behandlig (elektrosjokk). Bra metafor å beskrive angsten og frykten, særlig når symptomene vender tilbake, med å være i munnen til Jens i Karius og Baktus etter alle hullene er fylt igjen og det er ingen steder å flykte.

Link to comment
Share on other sites

 

Gone Girl. Tror jeg likte den. I alle fall en del interessante her. Strukturen blant annet, med sine to klimakser (som Bordwell snakket om). Dette fungerer fordi filmen både får avsluttet ytterskallet på selve historien, men også prestert noe dypere med det siste bildet. (eller skal man bare le?) Midtveis tas det også en omvending, som gjør Gone Girl narrativt spennende. At den burde vert tightere klippet er jeg ikke enig i. Både åpningen, samt en viss (spoiler alert) blodig sexscene har da virkelig stram og fin kutting. Ellers tilpasser klippen seg etter tonen, syntes jeg. Mye musikk brukes også, men her hjelper det på atmosfæren, istedenfor å føles unødvendig og filmatisk (som i mange hollywoodfilmer). Ellers… tja, mot slutten blir det veldig DePalmask og satirisk. Litt gøy det da. Måten den fanger mediehysteriet i dagens samfunn på er enda en kvalitet, og roses må Fincher også for å unngå overforklaring og klare å holde fokus (til tross for at han blir litt vill og ”crazy” mot slutten). En narrativt spenstig sjangerfilm med interessant tematikk under overflaten er vel en grei oppsummering.

Link to comment
Share on other sites

 

Har også sett Panic Room og må bare legge til at det er en oversett film. Joachim Trier er enig. Ligner veldig på Snake Eyes, igrunn. Iscenesettelsen av huset er filmens drivkraft. Vendingene er smarte, til tross for at manuset ikke alltid står like sterkt. Dybden=null, men det er Fincher veldig klar over. Dette er ren lek. Kamera flyter gjennom gulvsprekker.

Link to comment
Share on other sites

 

The Dance of Reality: Er det virkelig ingen andre som fikk med seg visningen av Jodorowskys siste på cinematekene forrige uke? Selv om chilenerens første film på nesten to tiår ikke er like bizarre og wicked som kultklassikerne hans fra 70-tallet syns jeg dette var en fornøyelig, og veldig personlig film, fra denne mesteren av surrealisme. Det er tross alt en personlig oppvekstskildring, men selv om den er veldig rett fram narrativt, tillater Jodorowsky seg å bryte det realistiske båndet ved flere anledninger. Til tider betyr dette middelmådig CGI, men det bidrar uansett til å skape en drømmende og absurd atmosfære. Filmen blir uansett aldri like mørk som man kanskje hadde ventet, og den minner helhetlig kanskje mer om stilen til Emir Kusturica. Negativt er det uansett ikke siden The Dance of Reality faktisk gir mye forståelse for resten av filmografien til Jodorowsky. Det er både vondt og fascinerende og se hvor mye av handlingen i El Topo og Santa Sangre som faktisk er inspirert fra hans eget liv. I tillegg bys det på vanlige trademarks som kortvokste, mennesker uten armer og/eller bein og nakenhet, som selvfølgelig hjelper på stemningen. Bonus er det også at filmen gir en helt ok skildring av politiske og sosiale forhold i Chile på 30-40-tallet, selv om den diffuse linjen mellom realisme og surrealisme gjør det vanskelig å ta absolutt alt seriøst. En must-see for alle Jodorowsky-fans, og fin moro for de andre av oss (inkludert meg) som ikke er kjempefan av verken Jodorowsky eller surrealisme.

Link to comment
Share on other sites

 

I lys av Marvels superskurkplaner om å skape blockbustermonopol de neste ti årene med deres heltefilmer valgte jeg å gi Captain America: The Winter Soldier, som i likhet med de fleste andre Marvel-filmer har fått mye goodwill, en sjanse. Filmskaperne er ikke idioter, de virker ihvertfall til en viss grad å forstå at det finnes gurnnleggende problemer med historiefortelling og dramaturgisk oppbygning i blockbustere med superhelter: Det interessante med filmen er å se hvordan de prøver å gjøre actionscenene spennende uten å gå bananas med typisk kjedelig og kaotisk mega-action der skyscrapere sprenges og slåsskjempene flyr gjennom lufta som meningsløse pingpongaller. Det er noen spennende scener tidlig i denne filmen fordi de gjør det: Tilbakeholdenhet belønnes med enkelte edge-of-your-seat-øyeblikk, om enn flyktige. Kanskje ga det en viss forhåpning om et mer grunnleggende annerledes produkt, men det var i så fall i overkant optimistisk: Utenom det at de unngår å pøse på med for mye hyperaktivitet før filmens klimaks er det ikke allverdenes nyvinning eller spesielle kvaliteter i filmen.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 2 weeks later...

Interstellar. Pen å se på, beholder grepet, velspilt og med passende score av Hans Zimmer. Nolans beste i nyere tid antagelig.

 

Her er Harold. Morsom komedie fra Vegas- og Himmelfall-regissøren som holder intensiteten oppe med bra manus og gode rolleprestasjoner fra Bjørn Sundquist og Björn Granath.

Link to comment
Share on other sites

 

Blade Runner (1982)

 

"I've seen things you people wouldn't believe. Attack ships on fire off the shoulder of Orion. I watched C-beams glitter in the dark near the Tannhauser gate. All those moments will be lost in time... like tears in rain... Time to die."

 

http://i59.tinypic.com/6xxbvq.jpg

 

Tok et gjensyn med min ubestridte favorittfilm, Blade Runner. Fra før av hadde jeg bare sett filmen en gang, da føltes filmen som en slags umiddelbar forelskelse som med tiden bare har vokst og vokst. Derfor var jeg jævla redd da jeg i går satt meg ned i kinosalen på cinemateket for å se Blade Runner - Director's cut for The Final Cut er eneste versjon jeg har beskuet. Er generelt redd for gjensyn av filmer jeg liker da jeg er livredd for at filmene ikke skal være like fantastiske som ved første syn. Har gått på et par reale smeller her før, tv-serien om Sinbad fra 90-tallet som kanskje tidenes skuffelse. Men nok om det. Da filmen først starter ser jeg til min store skuffelse at rullen virker i temmelig dårlig forfatning og jeg angrer allerede på at jeg dro. Dette blir heldigvis fort glemt og resten av filmen nytes på det store lerretet til tross for at rullen ser ut til å mangle noen frames her og der. Eller jeg håper i alle fall det, for tidvis virket klippingen uten rytme eller følelse.

 

http://i61.tinypic.com/20t5f0o.jpg

 

Året er 2019 og The Tyrell Corporation lager roboter som er tilnærmet identiske med mennesker, disse robotene blir kalt replikanter. Den nyeste generasjonen av replikanter, Nexus 6, er overlegne mennesker i styrke og minst like intelligente som sine skapere. Replikantene blir brukt som slaver på andre planeter til alle drittjobbene som hører med når en ny planet skal koloniseres og utforskes. Men etter et blodig mytteri utført av en gjeng replikanter på en koloni på en annen planet blir replikantene erklært for lovløse på jorden. Spesialtrente politi-enheter kalt Blade Runner får ordre om å drepe alle replikanter som oppholder seg på jorden. Det er også verdt å nevne at alle replikanter kun har fire års levetid for å unngå at replikantene skal ta over jorden. Vi følger Blade Runneren, Deckard, som får i oppdrag å drepe fire replikanter som har kommet til jorden for å utvide sin levetid.

 

http://i62.tinypic.com/fwmxx4.jpg

 

Blade Runner er på ingen måte en actionfilm, tech noir sjangeren derimot er der Blade Runner skal plasseres. En sjanger som blander sammen det beste fra film noir og science fiction. Jeg elsker film noir, og science fiction er heller ikke noe jeg forakter. Så det er ikke helt uten grunn at Blade Runner er den filmen jeg verdsetter høyest av alle. Scott ser ut til å sett sine dose noir da filmen er stappfull av scener druknet i røyk og tåke, lys- og skyggebruken i filmen er også helt der oppe blant kremen av noir. Vangelis står bak filmens ikoniske og forførende soundtrack som gir filmen den berømte prikken over i-en. Sluttscenen i regnet med Rutger Hauer der sitatet ovenfor er hentet fra, er intet mindre enn hinsides bra, mulig tidenes avslutning. Det underliggende filosofiske temaet om hva det egentlig betyr å være et menneske gir filmen tyngde nok til at filmen dveler i ens bakhode lenge etter man har gått ut av kinosalen. Selv om filmen fortsatt er helt magisk sitter jeg med en følelse av at Final cut'en flyter bedre og er enda et hakk mer magisk.

 

http://i60.tinypic.com/34g96c8.jpg

 

Final Cut 10/10

Director's Cut 9/10

Link to comment
Share on other sites

 

Interstellar: En typisk 'hyper-kompleks' historie fra Nolan. Starter som et melodrama, som legger til grunns motivasjonen til McConaughey, før det går over i intens action-spenning. Lydbildet er kraftig, men åpenbart veldig 'over the top', der spesielt musikken fremstår som et billig triks for å skape spenning. Enkelte spenningssekvenser blir dessuten for billige oppbygningsmessig, der det bare fokuseres på denne berømte 'tidsklemma'. Enkelte av disse sekvensene ender veldig forutsigbart, og med unntak av de tilfellene det kryssklippes mellom jorda og verdensrommet, ble jeg bare sittende å irritere meg over lydbildet. Historien funker sett i lys av sitt sci-fi-univers, men i likhet med Inception tror jeg kanskje Nolan igjen er litt for kompleks for sitt eget beste. Dette ved at førstegangsopplevelsen er veldig intens, men at hele filmen taper seg ved flere visninger og heller fremstår som en smule teit. Ikke fordi plottet ikke fungerer, men heller fordi det stramme kompleksitetsfokuset fører til at filmene mister all sin spenning etter den første gangen. Ikke bare skal filmene være komplekse, Nolan avklarer absolutt alt, og legger ikke igjen noen form for mystikk. I tilegg er det hele veldig overdrevent. Hater riktignok å bruke det begrepet, men det er nok sant tatt i betraktning disse billige grepene Nolan benytter seg av (altså i tillegg til denne over-kompleksiseringen). En ting jeg syns for eksempel han kunne gjort noe flott filmatisk med er tidsbegrepet. Dette er en veldig viktig del av filmen, som jeg syns det kunne vært gjort noe mer med. Vi ser nesten hele tiden alt fra McConaughey sitt perspektiv, og jeg savnet noen elementer som konkret kunne markert dette skillet (som altså er mellom tida på jorda kontra enkelte steder i verdensrommet). Som en science-fiction-film ga den meg ingen følelse, som jeg for eksempel fikk av Tarkovskys Solaris, av at det åpenbart finner sted i et sci-fi-univers men at det likevel føles skremmende nært. Selv om Interstellar til en grad prøver på dette er den nok litt for hjerteløs og uinspirert for å ha noe særig dybde, mye på grunn av sitt grunne og til tider cheesy melodrama (det faktum at kona hans er død fremstår for eksempel som latterlig umotivert, bortsett fra at det kun med hennes fravær forsterker forholdet far-datter). Nolan byr faktisk på noen litt Tarkyvskyiske øyeblikk, men det er ikke noe som imponerer meg videre. Selvfølgelig fint håndtverk på noen områder, men selv tatt i betraktning at dette langt i fra er min type film, fant jeg denne ganske svak.

Link to comment
Share on other sites

 

Interstellar

 

Ambisiøs som bare faen. Fullstendig ulikt det mest vi pleier å få servert for tida. Bare Nolans ambisjoner og hva han prøver å få til med Interstellar bør hylles.

Ellers så er den visuelt storslagen, intens, smart og emosjonelt sterk.

Link to comment
Share on other sites

 

Superman - Man of Steel

 

Heh, skjønner at Marvelhypen er real - denne DC-flimen stod omtrent nederst på min oppdatere-meg-på-superheltfilmer-sjekkliste. Hadde ikke spes lyst å se den, for Snyder, tja, han er jo en liten snørrunge med åpenbare begrensninger og en Nolaninspirert formørkning er vel det siste Superman trenger. Superman som Jesus-skikkelse? Gjeesp.

 

Faktisk fungerer denne oppblåste saken en god del bedre enn de fleste Marvel-filmer, og definitivt Whedons hack job Avengers. Symbolikken blir meget platt til tider, men tar ikke så mye plass i filmen. Hovedforskjellen ligger vel i actionscenene. Hos Marvel og ihvertfall Avengers er den så tom og retningsforvirret at man aldri kan bry seg. Skurken er teit og trist. Her aner man tyngde og gravitas i det som skjer, og de to skurkene er kostelige og truende!

 

Mest mening, med tanke på Krypton-mytologien som åpner og til dels definerer filmen, gir det vel å sammenligne Man of Steel med Thor-filmene. Thor-filmene er de grønnjævligste i Marvel-universet fordi mytologien og den grelle skildringen av 'Åsgard' er så kjedelig og uentusiastisk. Sovner bare av å tenke på Loke som skurk. Da er Kal-Els indre strid mellom sitt opphav og sitt nye hjem mer medrivende, på tross av hvor velkjent den etterhvert er.

 

Altså, gud velsigne Zack Snyder. Fyren har gjort karriere på å være overambisiøs - Det var, for eksempel, veldig tydelig at han ville gjøre Watchmen til en viktig, stor film, en milepæl innen sjangeren. Han fikk det ikke til, det ble tidvis komisk dårlig, men han ville. Og han vil fortsatt. Man of Steel er over the top og for imponert av egen storhet, men det som redder Snyder som filmskaper her er at han prøver. Det ligger en viss sjarm i filmens sprekker og skavanker, men i større grad enn før i hans karriere er MoS kompetent filmhåndverk. Det betyr ikke at dette er en veldig god film, men sammenlignet med kalkunen Superman Returns og de mange dårlige, oppskrytte filmene i sjangeren de siste årene, var det en positiv overraskelse.

  • Upvote 1
Link to comment
Share on other sites

 

Dette var en positiv overraskelse, gitt. Alltid en glede å lese når du skriver litt lenger, Peru. Hadde ikke så mye til overs for Man of Steel, men enig i det meste du sier om Snyder. Rangerer uglefilmen som det desidert beste han har gjort, med 300 på andreplass, mens jeg synes at Sucker Punch er relativt undervurdert av de samme grunnene du skriver at Man of Steel er det. Problemet med MoS for meg, var at den falt fullstendig pladask som noe annet enn en oppvisning i Snyders estetiske mesterklasse. Veldig enig med deg angående Avengers. Jeg har et svakt punkt for Whedon, men det er litt som tenåringsforelsker. Han har ingenting på det store lerretet å gjøre (Cabin in the Woods er vel det verste eksempelet på at det han tar i ikke ender opp som film), men en gang i tiden satt jeg veldig pris på Dollhouse (vel, det er ikke såå lenge siden) og Firefly. Synes Buffy er noe av den verste dritten som er langet da, men klarer ikke helt å fornekte Whedon-fanboyismen fra de gode gamle dagene.

 

Har sett Mizoguchis Street of Shame, og det er noe helt annet enn det som passerer for film i dag. En fullstendig miserabel avkledning av prostitusjon, som burde få eventuelle proponenter til å revurdere sitt syn. Street sentrerer rundt et gledeshus, hvor Mizoguchi tar for seg den samme problematikken han utforsket i tidligere filmer som Sisters of Gion og Osaka Elegy. Forskjellen er at Mizoguchi både har et større budsjett å jobbe ut fra, og at han vokser veldig som filmskaper mot slutten av karrieren. Street er ikke et feministisk poeng. Den viser vanlige mennesker som tvinges inn i en bransje som er nådeløs, både sett utenfra og innenfra. Det kan selvfølgelig diskuteres om prostitusjon er et strukturelt eller individuelt problem, men Mizoguchi diskuterer det fra begge sider. Fattigdom, traumer og grådighet veies opp mot samfunnets krav til den enkelte. Disse kvinnene forsøker bare å overleve på sine premisser, men mislykkes fordi de ikke kan forene det å selge kroppen sin med et "vanlig" liv. Er problemet det sosiale stigmaet de opplever? Til en viss grad, men prostitusjon som en "siste løsning", enten det kommer av sjelelige behov eller økonomiske, er ikke svaret. Den vulgære tilnærmingen fri prostitusjon bærer med seg er for Mizoguchi et større problem enn at kvinner selger kroppen sin. Fri flyt av seksualitet fører til et marked der mer og mer blir lov. Man ender opp med å presse grensene for oppførsel og integritet i en slik grad at individuell verdighet kollapser fullstendig. Mizoguchis kvinner dømmes ikke, men de granskes i en slik grad at de som mennesker virker større enn livet. De begynner som arketyper, men utforskes fra et perspektiv som er så ekte at det er umulig å ikke bry seg. Den egentlige skurken er grådighet, som ødeleggende for både individ og system, representert av en hallik som oppfører seg som om kropp er en vare, samtidig som han hevder at han tjener de prostituertes interesse ved å gi dem muligheten til å baske seg i luksus, til tross for at de fleste av jentene hans ender opp med å skylde ham mer og mer penger. Til slutt kan de ikke annet enn å selge seg selv. Som prisme tar Street of Shame for seg mer dyptpløyende økonomiske problemer i etterkrigstidens Japan også. Prostitusjon er et eksempel på fattigdommens dont, men det er bare toppen av isfjellet. Det japanske æresbegrepet er ikke forenlig med en mer vestlig struktur (frimarked), og de som lider er selvfølgelig de mest sårbare.

 

Filmen avsluttes forbanna sterkt, idet en ung jente overtales til å selge seg selv av omgivelser og omstendigheter, og livredd prøver å tiltrekke seg sin første kunde. Hun er jomfru.

Link to comment
Share on other sites

 

Dette var en positiv overraskelse, gitt. Alltid en glede å lese når du skriver litt lenger, Peru. Hadde ikke så mye til overs for Man of Steel, men enig i det meste du sier om Snyder. Rangerer uglefilmen som det desidert beste han har gjort, med 300 på andreplass, mens jeg synes at Sucker Punch er relativt undervurdert av de samme grunnene du skriver at Man of Steel er det. Problemet med MoS for meg, var at den falt fullstendig pladask som noe annet enn en oppvisning i Snyders estetiske mesterklasse. Veldig enig med deg angående Avengers. Jeg har et svakt punkt for Whedon, men det er litt som tenåringsforelsker. Han har ingenting på det store lerretet å gjøre (Cabin in the Woods er vel det verste eksempelet på at det han tar i ikke ender opp som film), men en gang i tiden satt jeg veldig pris på Dollhouse (vel, det er ikke såå lenge siden) og Firefly. Synes Buffy er noe av den verste dritten som er langet da, men klarer ikke helt å fornekte Whedon-fanboyismen fra de gode gamle dagene.

 

Hyggelig. Desverre får man sjelden ut mer enn noen onelinere, men tanken på en Captain Marvel-film inspirerte meg til å mene litt om sjangeren igjen. Og Snyder, foran Batman Vs Superman Vs Wonder Woman etc. Så så jeg Thor 2 i dag og sovnet underveis.

Link to comment
Share on other sites

 

Kidnappingen av Michel Houellebecq da. Usedvanlig uinspirert. Visstnok en slags møkkumentar om da Houllebecq forsvant i en måneds tid sånn helt uten videre. Det som er mest fascinerende med denne produksjonen er Houellebecqs mannerismer, men det klarer ikke å bære en langfilm. Som en av vår tids mest provokative forfattere, hadde jeg faktisk håpet på noe mer enn en studie i kluntete oppførsel, men hvis målet er å bygge videre på myten om forfatteren, lykkes den ganske bra. Michel virker utilpass i de fleste situasjoner, og den nevrotiske sårbarheten gjør ham til en sjarmerende om noe stakkarslig protagonist. Når han blir kidnappet av en gjeng med bolere, uten at verken Houellebecq eller publikum blir noe klokere av den grunn, stilles to universer over for hverandre. Underveis lærer vi å kjenne en hovedperson som er svært lik mannen vi møter i Kartet og terrenget. Det er etter mitt syn en av de beste bøkene i det nye årtusenet, men av en eller annen grunn spiller man ikke på innholdet her. Houellebecq virker nevrotisk og lite veltalende, noe han selvfølgelig ikke trenger å være, og til tross for sine brilliante øyeblikk, virker man mer opptatt av å understreke at forfatteren ikke har ordene i sin fullstendige makt. Som arketype er dette et stort faen til såkalte litterater, men igjen, dette er ikke film eller en gang kunst. Houellebecq er ikke kontroversiell, han er bare trist. Filmens høydepunkt er en prostituert som kidnapperne sender Houellebecqs vei. Hun er såpass pen at du bryr deg om henne, og ja, nakenhet. Heldigvis slipper vi å se sex, som Michels uttynnede skikkelse neppe er i stand til å gjennomføre på noe meningsfylt plan.

 

Og det er egentlig Kidnappingen av Michel Houellebecq. Et forsøk på å utfordre forfattermyten som dessverre verken er morsom eller klok. Gleder meg ikke mindre til neste bok fra den kanten, men mislykketheten denne filmen på alle plan representerer er bare trist.

 

Cinameteket trenger virkelig å heve kvalitetskontrollen på månedens film.

 

For å være litt konstruktiv... Beste Houellebecq-romaner:

 

1. Kartet og terrrenget

2. Platform

3. Muligheten av en øy

4. De grunnleggende bestanddeler

5. Utvidelse av kampsonen

Link to comment
Share on other sites

 

Nå ser jeg vanligvis ikke Hollywoodkomedier lengre, men dagen etter fylla tenkte jeg 22 Jump Street passet greit. Husker veldig lite av eneren, så jeg ble positivt overrasket over denne. En helt klar guilty-pleasure, samtidig som bromance-delen av filmen var nesten på kanten til pinlig bra. Så hjelper det veldig at filmen spiller såpass mye på selvreflekterende satire over sjanger og innhold at det nesten bikker over i metafilmstadiet. Tommel opp !

Link to comment
Share on other sites

 
 

Interstellar - Liker mye, men føler den gaper over alt for mye (livet, døden, kjærligheten bla bla bla). Definitivt en opplevelse på kino, mye mektige scener og plusspoeng for autensitet i scenografi og minimal bruk av CGI. Men når alt kommer til stykket og skal flettes sammen (hvorfor må det på død og liv flettes sammen forøvrig?) så må jeg innrømme at jeg faller av og ikke klarer å hverken leve meg inn i eller kjøpe det som presenteres den siste halvtimen.

  • Upvote 1
Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...