Jump to content

Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?


Alex
 Share

Recommended Posts

Jeg likte Her, synes den var bare fremtidsriktig og viste kjærlighet på en veldig naturlig måte.

 

They Shoot Horses, Don't They? (1969)

 

"I used to love to look at he ocean, walk by it, just sit and listen to it. Now I don't care if I ever see it again."

 

Hvorfor fortsetter jeg å lete etter deprimerende filmer når jeg vet at dem bare ødelegger meg? Ihvertfall for ett par dager. Nesten alle mine 10/10 filmer har en mørk melankolsk undertone, viser meningsløshet, tomhet, og alt det der. Jeg tror det er fordi jeg føler en slags komfort i filmer som forteller meg at "Ja livet er ikke så mye, det er riktig at du føler deg som du gjør". Så jeg takker filmen for at den gir meg komfort, men faen ta den for at den gjør meg deprimert, men igjen så er det min feil at jeg leter etter disse type filmer.

Link to comment
Share on other sites

 

Vel, det kan hende jeg henger meg opp i superheltsjangerens iboende bromance-tendenser. Synes likevel det er en del ting som er ganske påfallende.

 

a) Kapteinen introduseres til et samfunn han ikke kjenner til, som gradvis viser seg å være hans rette element. Sammenlign med Matt Damon i begynnelsen av Liberace. Landsbygda er bytta ut med fortiden, men effekten er omtrent den samme.

 

b ) Platonisk forhold til eldre kvinne som han "elsker". Typisk homofil klisjé der den tidligere kjæresten ikke lenger har noen seksuell interesse etter at man kommer ut av skapet, men fortsatt elsker deg.

 

c) Han forholder seg til Bucky som om de var gamle elskere.

 

d) Kysset med Scarlett Johansson. Han går ut av "rollen sin" for å skjule sin egentlige legning.

 

e) Et kostyme og utseende som skriker queer, selv om det sikkert kan tilskrives amerikansk patriotisme. Hele ideen om kapteinen gjør det vanskelig å tro at man ikke kompenserer for en latent homoseksualitet. Skjoldets mer eller mindre latterlige funksjoner understreker bare dette. Superhelt uten superkrefter? "Uniform"? Drag.

 

f) Til forskjell fra Batman, som har en del av de samme problemene, gjør man ingen forsøk på å mystifisere eller maskulinisere karakteren. Dette kan selvfølgelig tolkes begge veier, men forestill deg et barn som kler seg ut som helten. Det er ikke noe du kan gjøre uironisk som heteroseksuell.

 

f) Til tross for dette framstilles Kapteinen som symbolet på virilitet og livsstyrke. Glansbilde på Amerikas storhetstid, eller bare en homofantasi? Begge deler? Vanskelig å ta førstnevnte seriøst i dag med mindre du kommer fra Texas, og da blir det sistnevnte, gitt.

 

g) Kjenner du noen jenter som liker Captain America som figur? Alle jeg har snakket med synes han er skikkelig teit.

 

Her fikk jeg så mange nye inntrykk at jeg trenger litt tid til å bearbeide det!

Link to comment
Share on other sites

 

Snowpiercer

 

Et godt eksempel på hvorfor det kan være vanskelig for Japser og lignende å slå gjennom i Hollywood. Historien her er egentlig ganske kul, en småoriginal postakopalyptisk film med et rimelig solid cast skuespillere. Men ganske ofte lurte jeg på om regissøren selv tok dette seriøst, eller om dette bare er stilen der borte, for her var det mange øyeblikk på grensen til parodi.

 

 

.. en gang til?

Link to comment
Share on other sites

 
 

Vel, regissør Bong er hverken 'japse' eller japansk, og jeg vet egentlig ikke hvilke likheter, estetisk eller på andre måter, japanske og koreanske regissører har som gjør det fornuftig å slå de sammen i en kategori.

Link to comment
Share on other sites

 

Vel, regissør Bong er hverken 'japse' eller japansk, og jeg vet egentlig ikke hvilke likheter, estetisk eller på andre måter, japanske og koreanske regissører har som gjør det fornuftig å slå de sammen i en kategori.

 

For meg er typen overdreven vold og action med høyt nivå av absurditet og klisjeer noe som er ganske typisk for denne delen av verden. Litt som når Nordmenn skal prøve å kopiere Hollywood. Det blir kleint.

 

Og slik ser det ut til å ha vært siden Kurosawa, så ser ingen problemer med å lempe nord asiater sammen med hverandre. De ligner mer enn de er ulike.

Link to comment
Share on other sites

 

Har lettere skrivesperre på Dfilm og en litt for høy terskel for å poste, men får vel bare begynne et sted.

 

Magic in the Moonlight fremstår som en av Woody Allens bedre fra de siste årene, mest fordi Colin Firth er besk, kjemien mellom ham og Emma Stone (Gud, så deilig å være ferdig med Ellen Paige) samt at manuset er litt friskere enn det pleier. Tematisk er det jo mye det samme, men Allens verden er behagelig å oppholde seg i og slutten setter et fint punktum.

 

Fading Gigolo skrevet og regissert av John Torturro med Allen i hovedrollen er litt mer sprikende og underlig sexfiksert, men trivelig og moro å se Sharon Stone som en femme fatale igjen. Vet ikke helt hva den vil oppnå riktignok, bortsett fra å omgi de to godt voksne mennene med pene damer.

 

Islandske Om hester og menn (Hross í oss) er nominert til Nordisk Råd. Naturskjønn film om hesters kulturelle betydning i et jordbrukssamfunn og for menneskene som eier dem, med noen svært flotte ridescener. Som vanlig fra islandsk filmindustri (de filmene som når utenfor landets grenser i hvert fall) velspilt og kompetent utført, uten å trekke i langdrag (tror den klokket inn på 76 minutter). Vil gi en generell anbefaling om islandsk film når det settes opp på norske kinoer. I og med nominasjonen kommer det en ny sjanse under Nordiske filmhelg på Cinemateket (tror imidlertid, uten å ha sett den ennå, at Ruben Östlunds Turist vinner klart i år, mot bl.a. Nymphomaniac (Trier var nominert for Antichrist også uten å vinne) og vår egen Blind).

 

Så også den første timen av Ace Ventura: Pet Detective på flyet hjem fra Reykjavik. Datert, men rent Jim Carrey-gull og komprimert underholdning. Do you know the dolphin? Does he call you at home?

Link to comment
Share on other sites

 

Peru har et godt poeng.

 

Når vi snakker om asiatisk film: I det siste har jeg gått igjennom nytolkningen av Neon Genesis Evangelion med argusøyne. Synes de nye filmene topper serien ganske lett, og det sier en del. Filmene føles selvstendige, noe som er veldig bra, med vellykkede dramatiske grep både som enhet og separat. For de som ikke har sett originalserien, handler Neon Genesis i hovedsak om Shinji Ikari som får beskjed om å styre en gigantisk robot av faren sin for å redde restene av jorda. Problemet er bare at Shinji er en smule veik, og ikke klarer å forholde seg til andres ønsker og behov som noe annet enn en forlengelse av sine egne. Ok, jeg skal slutte å forkle dette som en standard anime.

 

Neon Genesis Evangelion handler egentlig om helt andre ting. Det er en spekulativ form for science fiction som i stor grad henter inspirasjon fra kristen mytologi, de såkalte apokryfe skriftene, og kombinerer det med typiske sjangertrekk for japanske animasjonsfilmer. Det første du legger merke til med de nye filmene er hvor bra de ser ut. Der tv-serien til dels led av et tynnstrakt budsjett, er dette noe ganske annet. Som i nyinnspillingen av Ghost in the Shell blandes CGI og animasjon, men her virker det mye mer organisk. Det kunstneriske uttrykket samt regien gjør at dette føles som noe av det mest imponerende som så langt er gjort innenfor tegnefilm overhodet. Fortellingen tar utgangspunkt i Shinji Ikari, og beskrivelsen ovenfor er forsåvidt korrekt, men det som gjør Shinji som karakter er ikke det at han er en smule veik, men de enorme forventningene han opplever. Shinji blir revet mellom faren og hans organisasjon, hvis gåtefulle målsetning går langt forbi å utslette den utenomjordiske invasjonen. Han tvinges inn i en posisjon han ikke ønsker å være i, av faren som tidligere har forlatt ham, og forventningene om at han så godt som alene skal redde jorden fra sikker undergang. De andre pilotene, den arrogante Asuka Langley og den gåtefulle Ayanami Rei, forholder seg til det hele som en jobb, men for Shinji er det umulig. Jeg skal ikke si så mye om symbolikken i serien, annet enn at den er veldig subtil og gjennomtenkt, og at det som først virker som teknobabbel egentlig er ganske gjennomtenkt det også. Grunnen til at NGE kan virke litt forvirrende er at den ikke behandler seeren som en som skal forklares hver minste detalj, og at stort sett all dialog og handling fokuserer på det som skjer på skjermen. Det er ikke en tradisjonell form for historiefortelling, selv om måten historien vrir seg på følger dramatiske konvensjoner. Distansen mellom seeren og handlingen er relativt stor, og fungerer ofte som en form for verdensbygging, men mest av alt føles det som en kjærlighetserklæring til et univers som mangler sidestykke i moderne tid. Slutten på underholdningens tidsalder? Man kan saktens håpe.

Link to comment
Share on other sites

 

Dardenne-brødrenes To dager, en natt viste seg ikke overraskende å være et realt knyttneveslag. For en norsk seer krever den en mentalitetsendring vekk fra selvgodheten og xenofobien som styrer samfunnsdebatten der den stiller genuint humanistiske og sosialpolitiske spørsmål. Marion Cotillard mister jobben etter en noe tvilsom avstemning(!) der de andre ansatte får valget mellom henne og en bonus på 1000 euro. I et presset arbeidsmarked tvinger hun seg selv til å oppsøke kollegene som har stemt mot henne i et forsøk på å få dem til å forandre mening.

 

Det er ingen grunn til å la seg lure av de sosialrealistiske vibbene dette i utgangspunktet sender ut. Dardenne-brødrene har aldri forsøkt å vise noe, men har utviklet kunsten sin mot kontemporære moralfabler hvis subtilitet bare har økt med årene. Der tidlige filmer som Rosetta, Barnet og Sønnen føltes en smule kunstige, har de med Lornas valg og Gutten med sykkelen beveget seg inn i et landskap hvor spørsmålet ikke framstilles umiddelbart, men blir til underveis. Denne gangen handler det i stor grad om anstendighet og samhold, idet Cotillard tvinges til å gjenoppleve den psykiske sykdommen som satte henne ut av arbeidslivet for å finne tilbake til den gamle rollen sin. Det uhyrlige og ydmykende hun må igjennom idet hun oppsøker hver enkelt kollega for å forsøke å overbevise dem om at hun er verdt 1000 euro for dem, vitner om et rop etter solidaritet og brorskap, og slik settes de klassiske franske verdiene i et perspektiv av en enkelts kamp for å overleve. Det endelige spørsmålet blir om Cotillard er villig til å ofre det samme som de hun overtaler ofrer, på bekostning av mann og barn. Kameraføringen glir mellom nærbilder av en stadig mer sønderrevet Cotillard og avstandsfilming styrt av en nesten pinlig forventning. Som seer spør man seg: Ville man ofret en luksus, ofte noe som holder fattigdom på en armlengdes avstand, for en person man ikke deler mer med enn en arbeidsplass. Reaksjonene til kollegaene spilles ut på et bredt spekter. Noen blir aggressive, andre påstår at de ikke kan være pengene foruten mens atter andre lar seg overtale av ulike årsaker. De forskjellige reaksjonene gjøres sjeldent noe poeng av, men Dardenne-ene spiller ikke på stereotyper. Hver enkelt ansatt har et indre liv som kommer fram gjennom forhandlingen, på tross av bakgrunn og kultur, som burde få enkelte mennesker til å sperre opp øynene for sin utilslørte og fordomsfulle holdning til mennesker som har en ulik opprinnelse eller erfaring enn dem selv. Slik skaper filmen en skarp, men samtidig ikke belærende kritikk av den politiske debatten i en del europeiske land, men også de føringene kapitalen setter på arbeidsmarkedet. Om Cotillard har blitt utsatt for en svertekampanje av sjefen sin holdes usikkert, men det er ingen tvil om at økonomisk og psykisk press truer den humanismen ethvert individ burde omfavne.

  • Upvote 1
Link to comment
Share on other sites

 

Once Upon A Time In Anatolia (2011)

 

Her ble jeg for en gangs skyld mektig imponert. Lenge siden jeg har sett en så tålmodig og smidig kommentar på den menneskelige tilstand. I tillegg blir vi servert nydelig fotografi og solid skuespill, noe som gjorde dette til en sjelden sammensatt opplevelse. Handlingen og diverse underhandlinger utfolder seg slik som livet ofte gjør, bit for bit, her og der, når du minst venter det. Og det hele veves sammen til et endelig budskap, hvor både den overfladiske gleden av å løse "mysteriet" inntreffer samtidig med den underliggende meningen og kommentaren. Et varmt, kjærlig og inspirert stykke film.

Link to comment
Share on other sites

 

Liv Ullmann er tilbake som regissør med en filmatisering av August Strindberg sitt klassiske skuespill Frøken Julie. Det første jeg legger merke til er at hun har valgt en veldig intim fortellermåte. Det starter ikke med låvedans og midtsommerfest slik som Alf Sjöberg sin adaptasjon, og riksmannsdatter Julie og hennes to tjenestefolk John og Katheleen er de eneste karakterene vi ser gjennom hele filmen. Redningen for å unngå det helt teatralske er den russiske fotografen Mikhail Krichmen (den faste fotografen til Andrey Zvyagintsev) som står for et ganske storslagent foto. Sluttscenen må spesielt trekkes fram, som elegant refererer til et visst maleri av John Everett Millais. I tillegg har filmen et ganske solid lydbilde, som også skaper en del dybde i filmen.

 

Den intime tilnærmingen hjelper veldig i å komme bak fasaden til Frøken Julie-karakteren. Historien er tross alt et mektig melodrama som omhandler kontraster og den menneskelige psyke innenfor det klassedelte samfunnet på 1800-tallet. Der filmens første halvdel fokuserer på å gradvis ta oss med bak fasaden til denne mystiske rikmannsdatteren, blir andre omgang litt for fylt med slitsom og masete melodrama for min del. Det hele braker ut i det som føltes som et endeløst klimaks, hvor det som i utgangspunktet ser mørkt ut bare blir verre og verre. Det er absolutt interessant hvordan de sosiale klassene settes opp mot hverandre, og hvordan forholdet Julie og tjenesteherre John etterlater seg mange ubesvarte spørsmål, men dette trakk hvertfall all pusten ut av meg lenge før det var over.

 

Liv Ullmann var faktisk selv tilstede på Trondheim kino og presenterte filmen i dag lørdag, noe som det absolutt var en ære å være tilstede på. (Selv om hun ikke har vist seg så dyktig som regissør har hun jo tross alt en legendarisk skuespillerkarriere bak seg). Hun fremstilte seg absolutt som en veldig sympatisk dame som det var veldig interresant å høre på. Sammen med en filmprofessor fra NTNU bød hun opp til en veldig spennende diskusjon etter vi hadde fått sett filmen. (Jeg vet, ren skryt, men nevner det nå uansett ^_^ , Trondheim har faktisk et veldig solid kulturtilbud)

Link to comment
Share on other sites

 
 

The Counselor

Om du liker Cormac McCarthy er vel dette en no-brainer. For oss som ikke gjør det, er det svært lite å finne her. Ansamlingen av stjerner gjør ingenting for Ridley Scott, hvis stort sett talentløse regi har ødelagt omtrent alt som kan krype og gå av sjangre opp gjennom årene. McCarthys kynisme er ikke filosofering, og selv om du sikkert kan sette pris på de uforutsigbare poengene i den forutsigbare dialogen, er det her dratt ut til et langt gjesp. Det skal litt av en regissør til for å løse den hatefulle naturalismen som gjennomsyrer The Counselor, akkurat som hvert eneste av McCarthys såkalte litterære verk, og Ridley Scott peiser på med romantiserende drap og banale metaforer og malplassert musikk. Jeg vet ikke hvem som har tommelen i ræva på hvem her.

 

Death Race 2000

Akk så bortkastet. Det meste er horribelt med denne filmen, hvis overflødige satire og uforståelige karaktermotivasjon bidrar til å gjøre den så godt som usebar. Legg til framoverspolinga i biljaktene som får dette til å virke som Flåklypa Grand Prix, Hollywood-edition. Sjarmerende spesialeffekter fra pre-cgi-æraen kan ikke redde dette, ei heller kan Sylvester Stallones uforståelige vrøvling. Se heller Andersons remake, som etter mitt syn er en kjempefilm.

Link to comment
Share on other sites

 

Nå kan jeg ikke huske sist jeg lot meg imponere av en actionfilm, eller actionsekvenser generelt. Mulig det var slaget ved Helms Deep fra To Tårn i 2002, uten at jeg kommer på noe annet for øyeblikket. Men uansett, The Raid 2 inneholdt noe av det råeste jeg har sett på veldig, veldig lenge. Rebirth av actionkoreografi og actionfoto i en og samme slengen. Hvor mange hundre 'sett-VHS'n-på-slow-motion' scener inneholdt den? Jeg må se den på nytt.

Link to comment
Share on other sites

 

Boyhood

 

Richard Linklaters ambisiøse oppvekstfilm er en ekte episk film satt til moderne tider. Den både skildrer flere generasjoner, og knytter sammen de ulike livsfasene på en svært bredsiktet måte. Filmen har vært i produksjon i 12 år for å få mest mulig autentiske karakterutviklinger, og er på den måten ulikt alt som har blitt gjort før. Filmen hylles voldsomt i USA, og spesielt folk på min egen alder (født på midten av 90-tallet) kjenner seg vistnok veldig igjen i skildringen, og føler at filmen forteller spesielt mye om vår generasjon. For meg selv derimot, og sannsynligvis resten av den ikke-amerikanske verden, er skildringen alt for amerikanisert for at jeg klarer å kjenne meg igjen.

 

Jeg skjønner at det er nødvendig å innskrenke målgruppen for å treffe flest mulig, men denne filmen mister samtidig all sin hensikt utenfor USA. Boyhoods karaktergalleri er nemlig proppet av stereotyper, og spesielt filmens slutt er like cheesy som resten av ungdomsfilmene som kommer nå til dags. Dermed har jeg store problemer med å se hvordan denne filmen skal klare å overleve kun på denne generasjonsdefinasjonen alene utenfor USA. Selv om jeg kjenner meg igjen i oppstyret rundt enkelte merkenavn som filmen trekker frem, Harry Potter og High School Musical for eksempel, som unektelig har preget min egen oppvekst, føler jeg meg totalt fremmedgjort i andre scener. Filmen fokuserer til tider veldig i detalj, og enkelte av de amerikanske skikkene som blir portrettert vil i Europa nesten gi en vond smak i munnen. For eksempel troskapshetsbesvergelsene mot det amerikanske flaggen i grunnskolen vekker nesten assosiasjoner til nazismen. Mens enkelte ting sikkert treffer i USA, virker enkelte andre ting helt i motsetning sin hensikt i selv de mest amerikaniserte av de europeiske landene.

 

Selv om Richard Linklater sitt episke og ambisiøse mosaikkbilde av en film gir fyldige og definerende skildringer for noen, er den i realiteten mye smalere enn en skulle tro. Selv om Boyhood unektelig treffer sin målgruppe med sin fyldige skildring av middelklassegenerasjonen født midt på 90-tallet i USA, er resten av filmen alt for stereotypisk og cheesy for å engasjere noe som helst for et ikke-amerikansk publikum.

  • Upvote 1
Link to comment
Share on other sites

 
 

The Big Boss - Bruce Lee. Fuck yeah!

 

Magic in the Moonlight - I motsetning til Houseman saa fant jeg dette ganske saa intetsigende. Nesten totalt sjarmløst.

 

The Trip to Italy - Dette derimot var meget sjarmerende, vittig og til en viss grad rørende.

 

 

Good Will Hunting - En fin liten film. Hvil i fred, Robin.

 

World’s Greatest Dad - Mer Robin, men dessverre ikke helt der. Regissert av Bobcat Goldthwait. Ja, han fra Politiskolen 2 og Hot to Trot.

 

Julie & Julia - Meryl Streep sjarmerer i dette lettbeinte dokudramaet. Why not.

 

The Station Agent - Ingen klassiker, men grei skuring.

 

The Unknown Known - Errol Morris møter Donald Rumsfeld. Resultatet er ganske saa lite politisk korrekt film, hvor et menneskelig bilde av en forhatt mann dannes. Det sklir aldri ut i konspirasjonsteorier og ville spekulasjoner, men forblir sivilisert og medmenneskelig. Hadde naa alle bare veart like dyktig og klarsynt som Errol Morris.

 

Jodorowsky’s Dune - "I was raping Frank Herbert" Tommel opp!

 

Video Nasties: Moral Panic, Censorship & Videotape - Enkelt og greit om videosensurens inntog i England, som ikke er saa fordømt ulik det vi opplevde i Norge. Feige politikere, hyklersk media, moralske høyheter, kvakksalvere og løgnere. Anbefales.

 

 

The Borderlands - Found footage som faktisk fungerer. Klassisk folk horror ala Kill List & Blood on Satan's Claw. Tommel opp!

 

Død Snø 2 - Det samme som før, bare litt mer av alt. Personlig kan jeg underholdes, grei film for en sliten soendag.

 

Locke - Det ser smekkert ut, men foeles veldig paatatt. Skulle sett at filmskaperne tok seg mer tid, og bare fylle opp med liksomrealistisk dialog. Slitsomt.

 

The Quiet Ones - Hopp og skvett. Piss i buksa. Tommel ned. Skuffende Hammer.

  • Upvote 1
Link to comment
Share on other sites

 

Jeg syntes Boyhood var helt konge og jeg har ofte hatt seriøse problemer med Linklater tidligere. Hadde fundert på hva gimmicken vlile tilføye før men ble overrasket over den utrolige tyngden den ga de små detaljene. F.eks en hendelsesløs, bitteliten scene på et museum ga meg en sjelden følelse av tilstedeværelse - og sånn var det med flere øyeblikk. Fordi den genuine aldringen er så synlig kan filmen tillate seg å ikke 'si noe' stort og likevel føles stor. Fordi den ikke trenger å 'si noe stort' slipper vi, f.eks, forutsigbare problem-narrativ mellom barn og foreldre, ting som kunne gått på autopilot er ikke med i filmen, subplot får ikke en selvsagt punchline, og da føles den hele tiden 100% levende.

 

Jeg skjønner ikke hvorfor du (Sir) trekker ut det amerikanske som noe negativt, eksemplifisert ved pledge of allegiance - denne gjøres hver morgen på alle skoler i USA, den er en del av landet og kulturen, hvorfor skulle ikke en snutt av den være med i en oppveksfortelling som tilbringer mye tid på skolen? Uforståelig at det skulle virke 'mot sin hensikt' ¨å skildre en oppvekst som den må være for en amerikansk borger.

 

Dette var årets film for meg så langt, og det overrasket meg ganske mye.

Link to comment
Share on other sites

 

Pledge of alliance er en helt naturlig del av både den amerikanske kulturen og filmen, men det var bare det mest ekstreme eksempelet jeg kunne komme på som bidrar til fremmedgjøring for et ikke-amerikansk publikum. Tror egentlig du misforstår omtalen min litt, Peru. Jeg sier ikke at alle de amerikanske aspektene ødelegger noe for filmen, for de er jo selvfølgelig en styrke for filmen slik den er. Det som gjør det negativt er at dette virker til å være det eneste fokuset til filmen, som dermed mister all verdi for de av oss i verden som ikke kjenner seg igjen i en slik amerikinisert skildring.

Link to comment
Share on other sites

 

Hvordan er skildringen amerikanisert? Innholdet er jo åpenbart amerikansk, men skildringen.. Jeg er i og for seg enig i at filmen går i detalj og på det spesifikke, og det kan den tillate seg siden gimmicken er såpass kraftfull. I en fortelling om en gutt som vokser opp i USA er de små, spesifikke øyeblikkene fra amerikansk oppvekst selvsagte, men personlig synes jeg det var noe universelt identifiserbart i filmen på et høyere nivå enn spesifikke referansepunkter.

Link to comment
Share on other sites

 

Pledge of alliance er en helt naturlig del av både den amerikanske kulturen og filmen, men det var bare det mest ekstreme eksempelet jeg kunne komme på som bidrar til fremmedgjøring for et ikke-amerikansk publikum. Tror egentlig du misforstår omtalen min litt, Peru. Jeg sier ikke at alle de amerikanske aspektene ødelegger noe for filmen, for de er jo selvfølgelig en styrke for filmen slik den er. Det som gjør det negativt er at dette virker til å være det eneste fokuset til filmen, som dermed mister all verdi for de av oss i verden som ikke kjenner seg igjen i en slik amerikinisert skildring.

 

Du skriver jo at pledge of allegiance nesten minner om nazisme, noe som vanskelig kan misforstaas eller i det hele tatt tas serioest. Det er heller ikke slik at dette er ukjent i Europa, i Frankrike ville et av deres stoerste parti ha en lignende sermoni. En ganske mer radikal ogsaa, med referanser til aa doe for landet. Samme har veart oppe som forslag i flere land, problemet ligger nok heller i den europeiske historie. Ikke i den amerikanske.

 

Det er heller ikke uvanlig i Amerika, hvor man i f.eks. Canada og Soer-Amerika har lignende paa skolen. Her kommer den kulturelle forskjellen mellom USA og Europa opp, og en feiltolkning vi i Europa ofte gjoer med aa sammenligne oss med USA. USA, og da spesielt Texas med enorme Soer-Amerikansk kulturell tilhoerighet, er i stor grad en helt annen kultur. Langt mer preget av sine naboer enn oss.

Link to comment
Share on other sites

 

Hvordan er skildringen amerikanisert? Innholdet er jo åpenbart amerikansk, men skildringen.. Jeg er i og for seg enig i at filmen går i detalj og på det spesifikke, og det kan den tillate seg siden gimmicken er såpass kraftfull. I en fortelling om en gutt som vokser opp i USA er de små, spesifikke øyeblikkene fra amerikansk oppvekst selvsagte, men personlig synes jeg det var noe universelt identifiserbart i filmen på et høyere nivå enn spesifikke referansepunkter.

 

Innholdet ja, riktig. Det jeg mente. Er jo selvfølgelig noen mer universielle punkter å ta tak i i filmen, men når helheten var såpass preget av den amerikanske kulturen ble hvertfall jeg sittende litt på avstand. Også måten de valgte å konkludere det hele på var såpass cheesy at filmen mistet resten av kraften sin for min del.

 

morty: Sammenligningen mellom pledge of alliance og nazisme var ikke ment seriøst, nei. (duh)

 

Men selvfølgelig, hvis det bare er jeg som ikke kjenner meg igjen i denne oppvekstskildringen skal jeg la være å snakke for hele Europa. :P

Link to comment
Share on other sites

 

 

morty: Sammenligningen mellom pledge of alliance og nazisme var ikke ment seriøst, nei. (duh)

 

Men selvfølgelig, hvis det bare er jeg som ikke kjenner meg igjen i denne oppvekstskildringen skal jeg la være å snakke for hele Europa. :P

 

Ok. Hvor poengterer du at dette er en overdrivelse eller noe en ikke skal ta serioest? (duh)

Link to comment
Share on other sites

 
 
 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...