Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?

[Engangsgrill 16]

Sett litt film i det siste, men det som har tatt mesteparten av oppmerksomheten min er tv-serien Fargo. Synd at siste episode var en fullstendig cop-out med gode amerikanske verdier over hele linja. Fy! Hadde satt pris på om man hadde utforsket den tematikken som gjorde No Country for Old Men en slik voldsom opplevelse, men alt ble undergravd av denne episoden som ikke bare sviktet sin egen tematikk, men ikke en gang klarte å nøste opp noe særlig. Liker fortsatt filminga veldig godt, men når karakterene er så inkonsistente (hva er sjansen for at Malvo skal falle for den patetiske greia til Lester?) og tematikken selger sjela si til TV-seriens latterlige konvensjoner, blir det tommel ned.

[To-Be-Frank 0]

The Turin Horse - Pen sak, men ble litt for slowpaced for min del. Ofte har det med dagens humør å gjøre. Gav meg ikke mye heller - stor mulighet for at det var av samme grunn. Forrige film jeg så av han likte jeg bedre.
The Master - Tidvis knallgod hovedrolle(Joaquin), ellers ikke så veldig begeistret for filmen. Jeg var heller ikke veldig begeistret for There Will Be Blood, selv om jeg føler jeg må se den igjen etter massivt press fra div bekjente i ettertid.
The House is Black - Sjarmerende sak, likte den, men også greit at den ikke varte lenger enn 20 min. Lett å få assosiasjoner til Herzogs 'Også dverger begynte i det små'.
The Day The Earth Stood Still - Denne likte jeg veldig godt. Veldig enkel film, men morsomme stikk som gjør den aktuell til enhver tid. Et par ting som irriterte meg, men det forsvant heldigvis litt i helhetsinntrykket.
The Grand Budapest Hotel - Fint lite eventyr. Har ikke vært noe fan av Wes Anderson tidligere, men likte både denne og den forrige han laga som jeg ikke husker nå i farta. Tar meg med inn i en fin drømmende verden. Humoren det prøves på synes jeg er smått laber, og det selv om jeg har vanligvis har sansen for den morsomme, men brutale måten Fiennes fremtrer på.


Sånn ellers kan dette være noe for alle...

[Houseman 5]

Gjenforeningen. Interessant om unnvikenhet og ansvasfraskrivelse 20 år etter en mobbehistorie og mye agg i dramatiseringen av en klassefest hovedpersonen ikke var invitert til. Synes kanskje den største prestasjonen ligger hos regissøren i rollen som seg selv i hovedrollen, heller enn at det er en god helhet, men interessant å ha sett.

 

Det er meg du vil ha. Flott monolog, litt Sokrates forsvarstale-aktig, fra en ungdomsskolelærer som forsvarer at hun hadde et forhold til en 15 år gammel elev og hadde sex med ham før han fylte 16. Også denne først og fremst velspilt og et godt manus basert på samtaler med læreren (som verken regissøren eller skuespilleren har møtt, hvis jeg leste riktig).

[Jarmusch 3]

Detektiv Downs – Faller totalt sammen under midtpartiet, i det handlingen, samt karakterene er så blottet for innhold og noen form for verdi at filmen stempler seg selv som poengløs. Synes dog den er pent fotografert, men hele greien blir så overdrevent sjangerfilm (med henholdsvis alt for mye kleine og klisjéaktige voice-overe) at man blir sittende igjen med fint lite.

 

(Bad) Neighbors – Artig nok konsept, men sliter etter hvert med ett alt for svakt manus. Mister seg selv til slutt, i det filmen kjører et overdrevent fokus på en partygutt i livskrise med frykt for fremtiden. Slutten er dessuten både teit og påtatt.

 

X-Men: Days of Future Past – Styrken ligger først og fremst i enkeltøyeblikkene; der filmen til tider visuelt briljerer, samt i fokuset på karakterene. Tidshoppkonseptet er definitivt uoriginalt, men underholdende nok likeså. Trekkes tho ned for kvasifilosofiske voice-overe (se: den horrible åpningssekvensen), samt en del rotete actionsekvenser. Men for all del, var kos av og til liksom.

[Engangsgrill 16]

Edge of Tomorrow: Likte den. Slags blanding mellom pikares- og bildungsfortelling der Tom Cruise har den vanlige karakterutviklingen fra irriterende drittsekk til litt mindre irriterende drittsekk. Tror den er best hvis du har bodd i en hule siden 2000, siden shticken faktisk er ganske kul. Gode karakterer, og tv-spill-logikk trekker opp minst to hakk. Underholdningsverdi etter hva du synes om Cruisern.

 

I Frankenstein: Årets dårligste film med et visst budsjett? Fullstending forutsigbar smørje som drukner i klisjeer i alt fra kameraføring til narrative grep til skuepillerprestasjoner til musikkbruk. Grenseløst svak med en latterlig vri på en bra historie der krigen mellom vampyrdjevler og steinstatuer står i fokus. Vanskelig å ikke le av inkonsistene karakterer som virker å ha en IQ på amøbenivå siden de sier akkurat hva de tenker på den dummeste måten du med grammatikken på plass kan si noe, og absolutt ingenting du ikke ser komme. Tommel i ræva på bestemor.

[Engangsgrill 16]

Godzilla

Eller Gojira for viderekomne. Babbel fra ende til annen med en rekke mildt sagt snåle grep som gjør det tydelig at skuespillerne enten ikke hadde lest manus eller ønsket å tjene noen raske millioner. I sjåførsetet sitter en Casey Affleck lookalike som bare er en brøkdel mindre irriterende enn sin mer kjente dobbeltgjenger. Masse teknobabbel som ikke gir mening, og en påklistra sentimental historie som ikke en gang trykker på de riktige knappene. Her er Godzilla en metafor for gud, og det er like teit som det høres ut som. Alt for lang, og alt for lite monsterkamper til at filmen nærmer seg underholdende.

[morty 8]

Godzilla

Eller Gojira for viderekomne. Babbel fra ende til annen med en rekke mildt sagt snåle grep som gjør det tydelig at skuespillerne enten ikke hadde lest manus eller ønsket å tjene noen raske millioner. I sjåførsetet sitter en Casey Affleck lookalike som bare er en brøkdel mindre irriterende enn sin mer kjente dobbeltgjenger. Masse teknobabbel som ikke gir mening, og en påklistra sentimental historie som ikke en gang trykker på de riktige knappene. Her er Godzilla en metafor for gud, og det er like teit som det høres ut som. Alt for lang, og alt for lite monsterkamper til at filmen nærmer seg underholdende.

 

Enig i at filmen er en smule lang, og greit kunne skippet endel sekvenser for mer jevnt tempo. Men Godzilla har alltid veart babbel, campy og ufrivillig komisk. De sentimentale grep i den siste filmen er ingenting i forhold til hva vi har sett i noen av de japanske, saa jeg forstaar ikke helt kritikken, om det da ikke er en noe paatatt kritikk av Hollywood. Godzilla har alltid veart en metafor for noe stoerre, og over tid utviklet seg til en mer gudeskikkelse enn noe annet. Dette er ikke en ide skapt av Hollywood, men noe som kommer fra Japan og dens opphav. Godzilla har alltid veart en reaksjon paa mennesket som utfordrer naturens orden. Den siste filmen spiller i langt mindre grad paa religiose aspekt, men paa miljoepolitikske med klare referanser til miljoekatastroen i Japan og hvordan vi oppbevarer miljoefarligavfall. Som vanlig i serien kommer Godzilla til for aa gjennopprette naturens orden. Gud i dette tilfelle er naturen, ikke et fantasifoster ute i verdensrommet et sted. Filmen foelger i stor grad Godzilla formelen, og viker -etter min mening- fra den type Transformers-cgihelvette-kameraoveralt-egblirkvalmogsvimmel action vi har sett de siste aarene, og tilbyr scener hvor actionelementene nesten dveler i bakgrunnen. Som f.eks. i scenen paa flyplassen, hvor en stor eksplosjon fanges opp i et langt seigt trackingskudd. Etter min mening forfriskende.

 

Ellers sett...

 

Mye gjennsyn.

 

Gremlins - Denne hadde 30 aars jubel for en liten tid siden, og det ble feiret med gjennsyn. Paa VHS, selvsagt. God gammel big box. For min del er dette en liten perle. Joe Dantes sjarm og lunefulle humor er uimotstaelig, spekket med filmreferanser og fete horrorelement. En film man ikke kunne gjort idag, og sier en hel del om hvor politisk korrekt vi har blitt.

 

The Lost Boys - Min kone er ingen horrorfantast, saa jeg proever aa snike inn litt her og der. Til min store glede elsket hun denne lille 80-talls perlen fra Joel Schumacher. Filmen sitter for min del ennaa som et skudd, sjarmerende, stemningsfull og morsom. Soundtracket alene er en tommel opp. One thing about living in Santa Carla I never could stomach, all the damn vampires.

 

Saturday the 14th - Campy lavbudsjetts horrorspoof. Ganske saa billig, men for min del en av disse jeg kan se om og om igjen. Barndomsklassiker.

 

Working Girl - Dette er en film som holder seg fordoemt godt, liker den like mye naa som naar jeg saa den paa bygdekinoen. Smart romcom med sterke kvinneskikkelser, en sjarmerende Harrison Ford og et fengslende -nesten magisk- New York som bakteppe.

 

The Breakfast Club - Noen scener fremstaar kanskje hakket mer flaut naa enn tidligere, men den har et hjerte av gull og et utrolig flott stemning. They dont make em like this anymore.

 

Star Wars - A New Hope, Empire Strikes Back & Return of the Jedi - De to foerste er uten tvil fantastiske eventyr, og tar meg rett tilbake til en barndomstilstand. Mens Return of the Jedi fremstaar mer og mer som en soetlig smoerje, men men. Morro.

 

Monster-in-Law - Er greit nok for hva det er, men hellige helvette hvor uinteressant.

[Engangsgrill 16]

Joda, morty, men jeg synes du motsier deg selv litt, og at filmen ganske enkelt ikke gir mening. Kan selvfølgelig være at jeg ikke forstår kildematerialet siden jeg verken har sett eller har spesiell interesse for denne typen filmer, og beklager hvis første setning var misvisende på det planet. Vel og bra at Godzilla har tydelige referanser, men jeg har store problemer med å se at den setter noe perspektiv på dem. Kanskje er deler av problemet at jeg ikke har noe videre mening om atomkraft, men når man for eksempel påstår at atombomben ble videreutviklet for å stoppe en alfa-predator-øgle, sliter jeg med å henge med. Et forferdelig våpen, javel, men akkurat denne referansen synes jeg undergraver de faktiske nestenkatastrofene i den kalde krigens navn. I tillegg ser jeg på ingen måte at det finnes noen essens i denne kommentaren annet enn at det høres kult ut. Filmens denouement er også veldig skuffende der ting bare løser seg naturlig uten at metaforen blir tydelig. Hvis det handler om atomvåpenproblematikk hadde jeg likt å se at Godzilla lærte menneskeheten en lekse istedenfor den utrolig campye "øglen er en helt"-slutten. Om den leksa var: Ikke fuck med planeten på potensielt skadefulle måter, eller spilte videre på gudskomplekset, tror jeg at det hadde vært enklere å sy filmen igjen på en tilfredsstillende måte. Hvis man først skal lage denne typen film, synes jeg Rise of The Planet of The Apes er en mye mer tilfredsstillende løsning som viser en tydelig moral istedenfor å være et lappeteppe av Hollywood-klisjeer som møter sapiens-sentrisme.

 

Japan er ikke akkurat et monoteistisk samfunn, men akkurat hva de originale filmene prøver å dramatisere må jeg nesten gjette meg fram til. Jeg ser heller ikke hvorfor man skal gi kildematerialet så mye respekt når det ikke henger på greip uansett, hvis det er det du mener. Enig i at enkelte scener fungerer godt, men det sentimentale perspektivet med far-kjæreste-sønn-motivet tilskitner etter mitt syn filmens kvaliteter. Synes den kuleste scenen var da Godzilla rev hodet av det andre monsteret (Mothra?) som om det var et trofé, men slåssinga mellom monstrene ellers synes jeg var relativt tam der den ikke levde opp til forventningene tidligere scener satt og ikke ble brukt som et konsistent filmatisk grep. Her hadde jeg nesten foretrukket Michael Bays teknofetisjisme, selv om det vel må finnes en mellomting?Forøvrig hadde jeg likt det bedre om den første reaktoreksplosjonen ikke var et resultat av et monsterangrep, men at det var det som manet fram monstrene fra en slags hvile. Her er filmen igjen utydelig om problemet er menneskene eller om filmen bare ønsker å få Godzilla til å virke fucking awesome. Ser forøvrig heller ikke hvilken balanse som skal gjenopprettes, med mindre filmen egentlig er et angrep på arkeologi. Å grave i jorda var vel faenskapen som startet det hele, med mindre du mener at den scenen skal tolkes som et direkte bilde på lagring av radioaktivt materiale/pumping av olje. Oppsummeringen blir uansett at ingen lærte noe som helst. Godzilla kunne ha vært et ydmykende eksempel på hubris, den kunne ha rettet opp ordenen slik du snakker om, men det eneste den ender opp som er en mulig helteskikkelse som beskytter menneskene fra krefter som er større enn oss.

[Peru 6]

Jeg synes generelt de isolerte actionmomentene filmet fra menneskeperspektiv funket bra. De var veldig stilige. Teasing funker godt i katastrofe/monsterfilmer, skaper stemning, gjør deg litt redd. Noe kult ble gjort med lyddesign også i den sammenheng, synes jeg huske. Monsterslossing var ikke så verst og ikke 100% forutsigbart. Ville ikke byttet ut det med Bay. Men alt annet i Godzilla feilet. Den gråtende kona og den ekstremt, nærmest fetisjistisk dølle og generiske helten gjør det superkomisk når filmskaperne uttaler at den opprinnelig kvinnelige hovedkarakteren ble scrappet fra manus fordi de måtte ta et valg og valgte å fokusere på dette svarte hullet av en mann.

[Jarmusch 3]

A Field in England – Ben Wheatley på psykedelisk sopptur satt til 1600-tallets britiske borgerkrig. Hans største og mest spennende prestasjon som regissør så langt; måten han bruker en begrenset eng som eneste location for å skape en desorientert og kaotisk stemning er intet annet en beundringsverdig. Videre er det karakterene (i ca. første halvdel) og den Enter the Void lignende, høyst visuelle syretrippen (i siste akt) som er filmens drivkraft.

 

Gjensyn med Carrie – Den såpete, dampende, perverterte åpningssekvensen og dens marerittaktige overgang setter stemningen. Ellers er det en grei ungdomsfilm med skrekkundertoner, men det er enkeltøyeblikkene, som oppbyggingen til Carries griseblodbad og ikke minst – klimakset der hun massakrerer hele skolen med psykiske krefter som gjør den til klassiker. Den aller siste scenen burde vert kuttet dog…

 

21 Jump Street – Liker denne. Benytter seg av en del klisjéer, men er effektivt fortalt. Ellers er den gøy liksom; jeg lo en del og koste meg under de småsprø påfunnene. Det er en god sjangerfilm.

 

22 Jump Street – Denne derimot, blir for repeterende. Den er dessuten ikke like morsom i det den prøver for hardt.

 

Gjensyn med Manhattan – Absolutt nydelig kinematografi så klart, men det er også noe med det behagelig tempoet og selvfølgelig – et romantisert New York som bakteppe. Siste scene oser av menneskelighet.

 

The Wolf of Wall Street – En mer moderne versjon av Goodfellas; kanskje litt for lik, men fremdeles fordømt underholdende!

 

Blue Jasmine – Bra. Slutten er ekstra bra.

 

Network – De lange monologene er glimrende, men punkterer realismen og gjør filmen litt for teatralsk. Det blir litt for mye av det gode, rett og slett.

[Engangsgrill 16]

Bella Addormentata av Marco Bellochio

Klarte ikke å vente mer på denne, så endte opp med å bestille en kopi fra Italia. Bellochio er kjent for filmer som Vincere og Good Morning, Night, og Bella føyer seg inn i rekken av sjeldent følsomme politiske dramaer tonesatt med moralske spørsmål som bare blir mer relevante. Filmen bruker Eluana Englaro-kontroversen som utgangspunkt for tre separate historier. Den første handler om en senator, mesterlig spilt av Toni Servillo, som blir stilt ovenfor politikkens mindre pene sider samtidig som han forsøker å reparere relasjonen til datteren sin. I Eluana-spørsmålet står de på hver sin side, og begges standpunkt er formet av traumen de ble utsatt for da konen til senatoren ble uhelbredelig syk. Datteren, Maria, føler at senatoren tok livet av konen sin da han koblet henne fra pustemaskinen, mens Servillos karakter mener det var en kjærlighetshandling. Når Eluana Englaro, en kvinne som har vært grønnsak i 17 år, skal kobles fra sitt apparat, reagerer Maria, som store deler av Italia, med sinne og fromhet. Silvio Berlusconi utnytter situasjonen politisk, og forsøker å tvinge senatet til å legge ned en lov mot at man kan koble personer fra livsapparat. Senatoren føler seg tvunget til å stemme for loven av eget parti, selv om det går imot hans personlige prinsipper, og vet ikke om han skal begå politisk selvmord ved å stemme mot partiet, eller om han skal kompromittere integriteten sin som menneske for å beholde plassen i senatet. Samtidig møter Maria en mann som tar seg av sin psykisk syke bror, og innleder en lidenskapelig romanse samtidig som hun unngår å svare på farens telefoner.

 

Et annet sted prøver en mor (Isabelle Huppert) å leve med at datteren har blitt en grønnsak. Hun er en fremtredene skuespiller som har endt opp med å trekke seg fra scenen for å bruke all sin tid på illusjonen om at datteren skal våkne. Hennes sønn er fortvilt over at moren forandrer seg og blir fanatisk asketisk, samtidig som hun unngår å gi ham støtten han føler at han fortjener på skuespillerstudiet.

 

Den siste historien handler om en lege og en narkoman som ønsker å ta livet sitt. Legen ender opp med å våke over damen for å holde henne fra å ta sitt eget liv, og hun reagerer med sinne og vantro mens de andre legene forholder seg til situasjonen med overbærenhet og kynisk og spekulativ humor.

 

De tre historiene har ingen innvirkning på hverandre, men sidestilles ved bruk av tematiske likheter. Det handler om mennesker, om relasjonene våre til de levende og de døde, og hvordan vi håndterer savnet etter ulike former for nærhet. Vi følger karakterene i Eluanas siste dager, og dette setter rammen for Bellochios moralske spørsmålsstilling. Hva betyr et menneskeliv, hva regnes som et menneskeliv, og hva er livet egentlig verdt? Hver av historiene handler mer om å vise mennesker enn å innprente seeren med en bestemt moral. Personene blir skildret på godt og vondt, og det er akkurat dette som skaper sympati og empati. Selv om filmen i begynnelsen virker nesten uforståelig for en seer som ikke kjenner kulturen som skildres, blir det tydeligere og tydeligere at ulike forståelser av rett og galt gir uttrykk for menneskelige trekk. Bellochio ønsker ikke å skrive lykkelige slutter, selv om filmens karakterer rommer uendelig godhet, og i stor grad er i stand til å bearbeide traumer, i noen tilfeller mot bedre viten.

 

Bella Addormentata bør kort sagt sees så snart som mulig. Bellochio viser igjen at han er en av de viktigste aktive filmskaperne, og at han ikke får mer oppmerksomhet er for meg uforståelig.

[Engangsgrill 16]

Ung og vakker av Francois Ozon

 

En ung pike ender opp som prostituert, mot alle odds. Ozons premiss kan virke ganske søkt der han tar utgangspunkt i det franske og frisinnede synet på seksualitet, men etterhvert finner han en bittersøt tilnærming til kasuset Isabelle som overrasker og sjarmerer. Prostitusjon kan knapt sies å være et tabu, eller å noensinne ha vært det, men det har alltid blitt mislikt av årsaker som slår meg som ganske åpenbare. Ung og vakker tar imidlertid ingen sider, og for folk med et annet syn på prostitusjon enn meg kan nok filmen leses som et forsvar for menneskelig frihet. Her finner du iallfall ingen offermentalitet. Ozon beskriver Isabelle, og hennes dobbeltliv som Lea, med en deskriptiv distanse som gjør henne både gåtefull og trist.

 

Etter en mislykket seksuell førstegangsreise, ender Isabelle opp med å prostituere seg. Fordi hun kan? Det virker som om Ozon utforsker den samme patologien som ligger bak nasking blant rike og privilegerte. For Isabelle er valget hennes en kombinasjon av et frisyn som innprenter visse verdier, som at sex i utgangspunktet er en nytelsesakt, og en måte å kontrollere omgivelsene sine på. Isabelles seksuelle oppvåkning skiller seg ikke ut, men leder henne inn i et maktspill hun føler seg klar for, men som forandrer henne. Ikke nødvendigvis til det verre, men hun forstår heller ikke fullstendig hva hun utsetter seg for.

 

Slik jeg ser det er det en grunn til at prostitusjon blir begrenset. Det er ikke slik at jenter som Isabelle trenger å prostituere seg, men Ozon gjør en god jobb med å beskrive en annerledeshet som tok meg litt på sengen. Isabelle har ikke noe forhold til pengene hun tjener, og rollene hun spiller -- pliktoppfyllende skoleelev og datter, og student som tjener penger som sexarbeider -- påvirker hverandre nesten ikke før hun blir avslørt. Det virker som hennes egne vansker med å knytte seg til personer, det at hun på sett og vis er en drømmer, gjør at hun foretrekker maktspill over kjærlighet. Når hun kler seg ut som hore, en form for drag, mister hun en del av seg selv samtidig som hun er fri til å utfolde sin seksualitet. Å avskrive dette som seksuell eksperimentering er naivt. Selv om Isabelle setter pris på bekreftelsen å selge sex gir, er det tydelig at hun sliter med ideen om at kroppen hennes må utnyttes for at hun skal føle makten hun har over menn som ung og vakker.

 

Slik føles prostitusjon som en snarvei til voksenlivet. Isabelles posisjon som seksuelt attråverdig er oppnåelig også utenfor en prostitusjonskontekst, men måten hun opererer på gjør henne relativt trygg fra prostitusjonens skyggesider. Likevel: At hun ikke opplever risiko betyr ikke at risikoen ikke eksisterer. At hun ikke utsettes for misbruk eller blir en misbruker er sannsynligvis mer slump enn kalkulasjon fra hennes side. Hun erfarer tidlig at man tar betalt før man utfører tjenesten, og at man ikke ser en klient for mange ganger, men det utarter seg aldri til noe virkelig traumatisk som må bearbeides.

 

Når hun likevel blir avsørt etter å ha knullet en gammel mann til døde, den eneste regelmessige kunden hennes, faller de to rollene inn i hverandre. Isabelle gjør underdanigheten sin til noe monstrøst, og den seksuelle makten hennes blir en grotesk form for manipulasjon. Familien hennes stilles i offerposisjon, fordi de ikke forstår hvorfor hun gjorde det, hvordan hun kunne gjøre dette mot dem, og hva de har gjort galt. Isabelles fortid nøstes opp gjennom møter med en inkompetent psykiater, men det blir tydelig at det ikke finnes noen årsak eller kombinasjon av årsaker. Det handler om natur. Isabelle har ikke skyldfølelse for andre ting enn at hun var den utløsende faktoren i en manns død, en mann hun brydde seg om, og at hun stakk av fra hotellrommet hans uten å informere om hva som hadde skjedd.

 

Filmen følger Isabelle gjennom et år, delt opp mellom årstider som tematisk følger hennes utviklingskurve. Når hun forsøker å "rehabilitere" seg selv, ved å delta på en fest hvor hun finner en jevnaldrende kjæreste, fungerer det ikke særlig godt. Istedenfor ender hun opp med å skaffe seg et nytt SIM-kort, slik at hun kan fortsette det gamle livet sitt. Hun ender opp med å møte den gamle mannens kone på det samme hotellet hvor ektemannen døde, og hun tilbyr seg å betale for at Isabelle skal bli med på rommet han døde på. Isabelle forventer at hun skal utføre en seksuell tjeneste, men istedenfor møter hun forståelse for sitt eget valg.

 

Slik fullbyrdes sirkelen. Alderdommen har ikke det samme synet på seksualitet som de som definerer den fordi de i mindre grad tar del i den. For første gang får Isabelle en form for bekreftelse som ikke utelukkende kommer som transaksjon.

 

Ozon lykkes først og fremst med sitt visuelle uttrykk. Leste at filmen har fått en del kritikk for sin store mengde med nakenhet og sexscener, noe som er absurd når man ser den i forhold til for eksempel Blå er den varmeste fargen. Den beste scenen kommer akkurat som et resultat av dette. Isabelle vandrer rundt på ungdomsfesten og observerer sine jevnaldrende der de eksperimenterer med sin seksualitet. Hun føler seg tilfreds, nesten euforisk, fordi hun er bedre enn dem. Hun har gjort seg til herre over seksualiteten sin ved å omfavne den. Ikke som noe som skaper anger dagen derpå, som noe hun trenger å skamme seg over. På et vis virker det som flørten med prostitusjon er en snarvei som heldigvis gikk bra. Problemet er at hun ikke har en egen seksualitet, men har fått mennene hun har solgt seg til til å definere henne. Men hva gjør dette henne til? Seksuelll underdanighet har aldri vært og burde heller ikke bli en forbrytelse.

[Houseman 5]

Den tyske legen (Wakolda), intenst om en familie som møter en Josef Mengele på flukt i Argentina etter krigen uten å vite hvem han er og lar ham “hjelpe” barna deres. Vi vet mer enn dem om hvem han er og hva han gjør når de ikke ser, noe som skaper en sterk nerve i filmen. I tillegg har den et insisterende soundtrack av Dirty Three feat. Nick Cave. Lucía Puenzo har tidligere regissert det sterke tvekjønnet-dramaet XXY og holder koken.

[Engangsgrill 16]

Ghost in the Shell 2.0 av Mamoru Oshii

 

En av de beste spekulative science-fiction-filmene som er laget? Remikset sier du? Klart jeg er med!

 

Den originale Ghost in the Shell er en virkelig tankevekker, og til forskjell fra en del purister, synes jeg nyinnspillingen har sine kvaliteter. Jeg vil ikke si at den er bedre, men den er en oppvisning i møter mellom teknologier og sidestilling av dem. Det vagt skisserte og enkle plottet er kanskje filmens største styrke. Du kan lese mye inn i GitS, fordi filmen er mettet med meninger, men det at historien er såpass enkel å følge, gjør at filmen fungerer på flere nivåer. Den er interessant som actionfilm, men desto mer interessant sett fra et filosofisk perspektiv. Selv om den knapt kan sies å være profetisk, stiller den gode spørsmål i den Dickianske tradisjonen, og overgår både Blade Runner og Minority Report i gjennomføringen. Den er ikke banal som Blade Runner, ikke sentimental og overforklart som Minority Report, og den har noe filmatiseringene av Dick mangler: En melankoli knyttet til ensomhet. Dette gjør Oshiis film uhyre moderne. Den tar kanskje ikke internett på kornet, men den tar sosial isolasjon som en konsekvens av internett lenger enn noen annen film har gjort. GitS føles som en bittersøt hyllest til ensomhet og annerledeshet, fremmedfølelse og tvil.

 

Motoko Kusanagi er en blanding mellom leiesoldat og politi i seksjon 9 av et dystopisk neo-Hong Kong. Hun er mer maskin enn menneske, genetisk og fysisk modifisert til en dødelig jeger, men har hun en sjel? Tittelen Ghost in the Shell spiller på minnene hennes. Kusanagi har kanskje ikke noen egen kropp, men hun har minner. Kroppen hennes er bare et skall, skapt for jobben hennes, men hun er også en person. Hun dykker fordi det minner henne om fødselen hennes, og hun har en nesten romantisk relasjon til kollegaen Batou, også tungt mekanisert.

 

Når seksjon 9 blir involvert i jakten på terroristen Puppet Master, en ukjent hacker med enorme kunnskaper, vikles Kusanagi inn i noe som er større enn henne. Hva er Puppet Masters intensjon? Hvem er han eller hun? Og hva gjør terroristen forskjellig fra de andre forbryterne Kusanagi har jaget og avlivet. Nettet snurper seg sammen, og Kusanagi må velge side. Problemet er at hun ikke en gang vet hva hun skal velge mellom.

 

Ghost in the Shell handler om hva som gjør mennesker til mennesker. Er det det av vi har en kropp som er vår egen? Handler det om bevissthet? Og er det nødvendig for en organisme å kunne formere seg for å bli kalt levende? Det er imidlertid ikke bare dette som gjør Ghost in the Shell uhyre interessant. Kusanagi representerer et skjønnhetsideal som bryter fullstendig med alle konvensjoner. De svulmende musklene hennes, de maskuline trekkene, understreker at hun ofte opptrer naken uten at det i det hele tatt blir ekkelt. Hun er smart, lojal, følsom og uhyre dyktig, skapt for å utføre en jobb som kanskje er motbydelig, men som ikke definerer henne som motbydelig. Dette gjør henne til en anakronistisk heltinne, men ikke en unaturlig. Den maskuline kroppen hennes definerer ikke hvem hun er, og du vil at det skal gå bra for henne. Ikke fordi hun er vakker, som er hvor mange Hollywoodfilmer mislykkes, men fordi hun er interessant. Du kan relatere deg til henne, selv når hun river armene av seg i et forsøk på å uskadeliggjøre en tanks, og om desperasjonen hennes grenser mot fatalisme, forstår du hvorfor hun er som hun er. Hun tviler kanskje på det selv, men hun er en av de mest menneskelige karakterene jeg kan tenke meg.

 

Remiksen blander CGI med animasjon til slående effekt. Selv om det ikke alltid er like vellykket, og noen vil reagere på gråtonene som kanskje bryter med originalens visuelle uttrykk, bruker Oshii teknologien i noen av filmens mest slående scener uten at jeg reagerer. Det er gjort så imponerende at det føles dumt å sammenligne med 1995-versjonen. Introduksjonssekvens er spesielt mesterlig. Møtet mellom genetikk og miljø, representert av et nett som det ene øyeblikket er en by, det neste et nettverk, før det blir til noe som minner om DNA, er for meg uhyre vakker og desto mer relevant. Musikken er også en klar forbedring fra originalen. Den er støyende og ambient, og legger en hinne av desperasjon og dissonans over karakterene.

 

Jeg hadde forventet en god film, men jeg var litt engstelig for at jeg ikke ville ha samme opplevelse som da jeg så originalen for ti år siden. Hvis det skulle være noen tvil: GitS er en av de beste sci-fi-filmene som noensinne er laget.

 

NB: Hvis du kjøper 2.0 på Blu-ray kommer originalversjonen med.

[Batman 0]

Transformers 4 og Dawn of the Planet of the Apes er begge sommer-blockbuster-popcorn filmer. Den ene kommer til å dra inn flere bøtter med cash enn den andre, den andre er likevel milevis bedre. Snodig verden.

[Engangsgrill 16]

Alt som før?

 

Så Idiocracy igjen, og den er fortsatt en relativt spenstig satire over avstanden mellom utdannelse og mangel på utdannelse. Scarface-kameo trekker opp!

 

Den eneste filmen jeg har sett siden sist som jeg ikke har sett før er faktisk The World's End. Den likte jeg til gjengjeld veldig godt som en kritikk av den moderne frykten for å bli voksen, samtidig som man blir tvunget til å bli en bestemt type voksen. Ikke like god som Hot Fuzz, men mye god, karakterbasert humor.

[blausen 12]

Guardians of the Galaxy

 

Bortsett fra noen gode humoristiske innslag fant jeg filmen skremmende generisk og kjedelig. Mulig at det mer blockbustervante publikummet og Marvel-nerdene lar seg blende med en gang tonen blir litt mer sjarmerende og humoristisk, for størsteparten av superheltfilmer er jo helt dølle, til det nivået at jeg føler jeg ser den samme filmen hver gang (generiske plot, skurker, storyarcs, overkill CGI osv.). Jeg har tidligere tenkt at jeg må se en håndfull superheltfilmer bare for å henge litt med i popkulturen, men etter dette, hvor jeg faktisk hadde litt forventninger, merker jeg det er noe jeg ikke orker å se lengre. Så etter at Antman offisielt ble nok et generisk superheltprosjekt, så tror jeg at jeg takker for meg.

[BadSmile 8]

The Comedy (2012)

 

Som en liten fanboy av Tim and Eric så elsket jeg denne filmen, ikke bare fordi Tim og Eric spiller i den, men fordi det også var en ganske god film i seg selv. Jeg elsket humoren, mye smart sarkastisk humor, mye god improvisasjon. Det melankolske "meningløsheten" som la bak filmen satt også ett lite inntrykk. Til tider hysterisk morsom, til tider relativt deprimerende. Awesome film, god job!

[Jarmusch 3]

Gode gamle DF tilbake... åh så flott!

 

Den eneste filmen jeg har sett siden sist som jeg ikke har sett før er faktisk The World's End. Den likte jeg til gjengjeld veldig godt som en kritikk av den moderne frykten for å bli voksen, samtidig som man blir tvunget til å bli en bestemt type voksen. Ikke like god som Hot Fuzz, men mye god, karakterbasert humor.

 

Likte første del godt, og andre, joda, den var grei nok og. Men slutten sugde. Så jævlig. Gud så påtatt og påklistrett kvasimiljømoral. Totalt unødvendig.

[maestro 1]

Jeg tror det er noen år siden jeg sist postet innlegg på dette forumet, men gøy å se at det fortsatt er oppe!

 

Ikke helt relevant i denne tråden, men det er her det er mest aktivitet så jeg prøver meg: Er det noen som vet hvor jeg kan få tak i/se Kiarostamis Where is My Friend's House?

 

Jeg vet den ligger på Youtube, men uten engelsk undertekst.

[Sir 3]

Amazon har den på DVD http://www.amazon.com/Where-Friends-Home-Babek-Ahmed/dp/B0087L40DC/ref=sr_1_2?ie=UTF8&qid=1409332102&sr=8-2&keywords=kiarostami

[polluxlm 2]

Captain America - The Winter Soldier

 

Hørt mye ros om denne og det er forsåvidt ikke feil. Vellaget action med et ganske solid ensemble. Vi har til og med et manus. Alle tre er positive overraskelser i sjangeren. Eneste ting som trekker ned er Johansson. Er det bare meg som ikke lenger klarer stemmen hennes etter å ha sett Her?

 

Godzilla

 

Og her har vi et eksempel på hvordan det ikke skal gjøres. Rotete plott, kjedelig action, uinteressante monster. Etter de første 20-30 minuttene er det full nedoverbakke. Foretrekker faktisk den fra slutten av 90 tallet ganske klart.

 

Snowpiercer

 

Et godt eksempel på hvorfor det kan være vanskelig for Japser og lignende å slå gjennom i Hollywood. Historien her er egentlig ganske kul, en småoriginal postakopalyptisk film med et rimelig solid cast skuespillere. Men ganske ofte lurte jeg på om regissøren selv tok dette seriøst, eller om dette bare er stilen der borte, for her var det mange øyeblikk på grensen til parodi.

 

Edge of Tomorrow

 

Godkjent og kreativ actionfanfare. Ikke så mye mer å si enn at dette funket som det det er.

 

X Men (5? 6?)

 

Mer standard møl her, men et par solide sekvenser trekker opp. Midt på treet.

 

Sabotage

 

Ny film fra karen bak End of Watch, denne gangen med Arnold på laget. Plottet her er helt latterlig etterhvert som det utfolder seg, men regissøren har sin sjarm og Arnold er Arnold. Positivt overrasket.

 

Noah

 

Snakker vi en av tidenes dårligste storfilmer? Jeg tror det. Ikke engang Emma Watson var videre pen å se på her.

 

300 - Rise of an Empire

 

Eva Green kler av seg. Noe annet er det ikke å få ut av denne.

 

Robocop

 

Zzzzzzz.....

 

47 Ronin

 

Keanu Reeves er alltid litt kjekt. Nok til 2 øyne på terningen.

 

Dune

 

Ryktet er dessverre fullt fortjent.

 

Escape Plan

 

Arnold + Stallone. Moro.

[Engangsgrill 16]

Captain America - The Winter Soldier

 

Hørt mye ros om denne og det er forsåvidt ikke feil. Vellaget action med et ganske solid ensemble. Vi har til og med et manus. Alle tre er positive overraskelser i sjangeren. Eneste ting som trekker ned er Johansson. Er det bare meg som ikke lenger klarer stemmen hennes etter å ha sett Her?

 

Edge of Tomorrow

 

Godkjent og kreativ actionfanfare. Ikke så mye mer å si enn at dette funket som det det er.

Captain Amerixxxa er faktisk noe av det snåleste jeg har sett. Her snakker vi Hollywood-film med den minst subtile homsesubteksten siden Top Gun, og INGEN legger merke til det. Gadd ikke se den ferdig siden det eneste den gjør er å bygge på teite homsestereotyper, med litt påklistra staffasje. Er Her virkelig så dårlig som forumet skal ha det til?

 

Edge of Tomorrow likte jeg derimot ganske godt, jeg også. En litt mer smakfull tv-spill-film enn hjernetrimmen fra Neveldine/Taylor. Tom Cruise har fin energi!

[polluxlm 2]

Captain Amerixxxa er faktisk noe av det snåleste jeg har sett. Her snakker vi Hollywood-film med den minst subtile homsesubteksten siden Top Gun, og INGEN legger merke til det. Gadd ikke se den ferdig siden det eneste den gjør er å bygge på teite homsestereotyper, med litt påklistra staffasje. Er Her virkelig så dårlig som forumet skal ha det til?

 

Edge of Tomorrow likte jeg derimot ganske godt, jeg også. En litt mer smakfull tv-spill-film enn hjernetrimmen fra Neveldine/Taylor. Tom Cruise har fin energi!

 

Skal innrømme at jeg ikke la merke til denne subteksten. Hva tenker du på spesifikt?

 

Her har underholdningsverdi, men blir litt sippete og meningsløs som helhet. Teknisk og dramatisk er den rimelig vellaget, men den vet vel ikke helt hva den ønsker å si (eventuelt ikke har så mye å si). Og selvfølgelig stemmen til Scarlett, hvor irritasjonen faktisk har forplantet seg til andre roller. Merkelige greier.

[Engangsgrill 16]

Vel, det kan hende jeg henger meg opp i superheltsjangerens iboende bromance-tendenser. Synes likevel det er en del ting som er ganske påfallende.

a) Kapteinen introduseres til et samfunn han ikke kjenner til, som gradvis viser seg å være hans rette element. Sammenlign med Matt Damon i begynnelsen av Liberace. Landsbygda er bytta ut med fortiden, men effekten er omtrent den samme.

b ) Platonisk forhold til eldre kvinne som han "elsker". Typisk homofil klisjé der den tidligere kjæresten ikke lenger har noen seksuell interesse etter at man kommer ut av skapet, men fortsatt elsker deg.

c) Han forholder seg til Bucky som om de var gamle elskere.

d) Kysset med Scarlett Johansson. Han går ut av "rollen sin" for å skjule sin egentlige legning.

e) Et kostyme og utseende som skriker queer, selv om det sikkert kan tilskrives amerikansk patriotisme. Hele ideen om kapteinen gjør det vanskelig å tro at man ikke kompenserer for en latent homoseksualitet. Skjoldets mer eller mindre latterlige funksjoner understreker bare dette. Superhelt uten superkrefter? "Uniform"? Drag.

f) Til forskjell fra Batman, som har en del av de samme problemene, gjør man ingen forsøk på å mystifisere eller maskulinisere karakteren. Dette kan selvfølgelig tolkes begge veier, men forestill deg et barn som kler seg ut som helten. Det er ikke noe du kan gjøre uironisk som heteroseksuell.

f) Til tross for dette framstilles Kapteinen som symbolet på virilitet og livsstyrke. Glansbilde på Amerikas storhetstid, eller bare en homofantasi? Begge deler? Vanskelig å ta førstnevnte seriøst i dag med mindre du kommer fra Texas, og da blir det sistnevnte, gitt.

g) Kjenner du noen jenter som liker Captain America som figur? Alle jeg har snakket med synes han er skikkelig teit.