Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?

[Jarmusch 3]

Beklager seint svar, Sir... Men ser ikkje heilt problemet med at filmen veljar å sjå situasjonen frå Phillips synspunkt. Det er jo herifrå me får eit innblikk i konflikta og problematikken. Til dømes i redningsbåten ser me jo fleire menneskelige sider ved piratane. Å kritisere filmen på grunnlag av eit såpass klassik og typisk val av forteljarmåte blir litt tynt, syntest eg. Traumatisk oppleving for han ja, men han vitner jo også nervøsiteten hos piratane. Og ja, som du seier, han observerer dei i redningsbåten. Men er dei observasjonane så lite nøytrale då? Og billige grep? Det er jo ikkje noko anna enn eit val av perspektiv i forhald til forteljermåte. Eg føler i alle fall ikkje at det har så mykje å seie, når situasjonen elles er nøytralt presentert.

 

Og at den er for fokusert på å skape spenning? Vel, det er jo nettopp ein spenningsfilm. Ikkje så mykje meir, etter mitt synspunkt. Ikkje noko politisk dykk ned i piratkonflikta. Men ein klassisk sjangerfilm. Føler eg repiterer meg her, men kva anna enn spenning skal filmen fokusere på når den ikkje prøver på noko anna enn å skape spenning? Eg dømmer filmar etter kva dei prøver på, ikkje alt mogleg anna.

[Sir 3]

Jeg dømmer filmer utifra det de prøver å fortelle og i hvilken grad de lykkes i å fortelle det. Bruk av sjanger er dermed bare et av flere virkemidler slik jeg ser det. Ser selvfølgelig at det også fins rene sjangerfilmer, men ettersom Captain Phillips tar opp et slikt alvorlig tema nekter jeg å ta den som ren sjangerfilm. Uenigheten vår kan vel forklares såpass enkelt som det.

[Jarmusch 3]

Ueinigheita er vel såpass enkel ja. Syntest berre det er litt rart at du nektar å ta den som ein rein sjangerfilm, når den ikkje prøver på noko anna. Alvorlig tema ja, men det gjer det vel framleis ikkje utelukka å lage ein spenningsfilm av eit slikt konsept vel?

 

Anyways… var og såg Only Lovers Left Alive. Den var fin. Tempoet så deilig saktebevegande. Blotta for framgang. Plottet bevegde seg knapt, samtidig som filmen stadig refererte til fleire hundreår med historie og kultur. Ei stilleståande meditasjon over tid. Og faen så flink Jarmusch er til å komponere bilete og musikk saman. Suggerande og atmosfærisk film, most def…

 

Elles må folk seriøst byrje å skrive meir her, elles kjem heile forumet til å dø permant ut, ettersom det allereie er i ferd med det.

[Sir 3]

Liker når sjangerfilm holder seg til de enkle historiene som ikke nødvendigvis prøver å fortelle noe viktig. Ekte sjangerfilm bør handle mer om det visuelle, så bør det heller være opp til de mer "seriøse" filmene å ta for seg de viktige og alvorlige temaene.

 

 

Har vært litt lite aktiv i det siste fordi jeg har jobbet med særemnet i norsken. Har jobbet med noe filmrelatert så se ikke bort fra at det kan dukke opp på forumet.

[blausen 12]

Pain and Gain - Hadde i utgangspunktet ingen planer om å se denne, men noen av montages-gutta likte vel denne svært godt som en slags ironisk vri på den amerikanske drømmen. Historien om de tre mindre smarte bodybuilderne som skal gjennomføre tidenes kupp gir meg vibber fra de danske komediene hvor misforståelser, situasjonskomikk og sort humor er i fokus (Kina spiser de hund, Blinkende lykter, Adams Epler). Og det hele er i grunn et snodig syn. Jeg føler faktisk Michael Bay har noe på gang når han presenterer filmen med alle sine kjennetegn og overbelaster synsnerven med turkis himmel, glinsende kropper og neonfarvede bikinier. Innimellom er det på kanten til gøy. Men han viser fremdeles ingen tegn til forbedring på humorfronten (hvor han alltid har ligget på bunn), hvor alt druknes i dårlig timing og overpoengterte vitser. Som forteller har han heller ingen forbedringstegn innen å begrense seg til hva han skal fokusere på. Jeg ser det ligger potensiale her, men det drukner i alt, og blir til slutt egentlig bare drygt.

[Engangsgrill 16]

Hobbiten 2. Hadde lave forventninger, men dette var jaggu et nytt lavmål fra Jackson-fabrikken. Usammenhengende misforståelse av kildematerialet. Smaug er omtrent like interessant som den enarmede orken, og dvergenes heroisme undergraver historien. Det tar liksom aldri av, som en annenrangs versjon av Transformers, og det er tynt skryt. En del fine ting å se på, men enhver kreativitet undergraves av den hyperrefleksive stuntinga. Dialogen er i tillegg direkte latterlig og originalhistorien er så gjentolket at det gjør vondt. Skyggemaneren var en kul idè, og selv om jeg ikke vet nok om Tolkiens univers til å si med sikkerhet om Ringenes herre var kokt sammen da Hobbiten ble skrevet, var det i det minste en slags følelse i bøkene om at historia ble litt til underveis. Her torpederes all glede og fantasifullhet i noe som klarer å få Ringenes herre-filmene til å se ut til å være verdt det. Synes de bøkene dro ut i det uendelige, mens Hobbiten var mye mer konsis og presis. Det er den eneste Midgard-boka som ikke glir ut i univers-bygging, der Silmarillion kanskje eksemplifiserer det jeg snakker om. Jeg setter stor pris på Tolkiens univers på sitt beste, men han var en ganske kjedelig prosaist.

 

Hvis Jackson fortsetter med tullet sitt håper jeg at han aldri filmatiserer mer Tolkien. I dette tempoet kan han gjøre Rundtomrask til den mest overproduserte og koreograferte filmen noensinne innen fem år. Og den boka handler om en hund på oppdagelsesferd. Jackson er tydeligvis ikke i stand til å fange noen som helst nerve lenger. Han har blitt feit og lat, for å sitere Bilbo. Smaug får også prisen for tidenes dummeste drage, noe som er fullstendig katastrofe med tanke på at han så vidt jeg husker er en av Glaurungs etterkommere -- den slueste og mest jævlige i Silmarillions ganske sprøe univers. Med mindre dragene er like innavlet som WETA Workshop caller jeg kanonbrudd.

[Peru 6]

Silmarillion er vel utelukkende ment å være en 'bibel', altså universbygging fra perm til perm, pur mytologi og ikke så konstruktivt å kritisere som eventyrfortelling. Hobbiten var drastisk annerledes i uttrykket enn Ringenes Herre - frekk, freidig og lett til beins - altså det Hobbit-filmene definitivt ikke er blitt, og i mangel på den emosjonelle tyngden i Hobbiten vs RH-materialet kan jeg forstå at Jackson var redd for at han ikke kunne utnytte Shore's patos og slo-moens sentimentalitet fullt ut, men feilen i å gjøre Hobbiten til Ringenes Herre ep 1-3 var umulig å rette opp når avgjørelsen først var tatt.

 

Litt uenig i at Smaug er totalbom som dragefigur - men enig i resten av kritikken av filmen. Jeg vet ikke om Jackson bare er lat, eller om han har mistet helt sansen for rasjonelle avgjørelser i startfasten av prosjekter eller hva. Fyren _var_ jo en gang frekk, freidig og lett til beins som få i sine skrekkfilmdager. Selv om de var litt tunge i serken fungerte RH-filmene bra, men så virker det som om han ble lurt til å tro at alt fra da av måtte gjøres med samme holdning.

[Jarmusch 3]

Einig i at Jackson har blitt litt lat (og grådig), men ikkje i at Hobbiten 2 nødvendigvis var så forferdelig dårlig. Joda, det var mykje copypaste frå RH-trilogien her, der klisjéar derifrå blei gjennbrukt ofte i filmen. Med andre ord: lite nytt å hente... Men likeså, den andre Hobbit filmen var jo temmelig underholdande... Vel? Ei forbetring frå den første filmen definitivt, der den var langt meir repetiv og keisam. Kva med tønnescena, her? Den var jo kul. Og sjølv om filmen kjenst litt som eit slags oppgulp av Jacksons tidligare suksess, har den jo bevart same eventyrstemninga. Magien lever framleis... Veit ikkje heilt kva eg prøver å seie her, men eg koste meg i alle fall... Jackson skapar liksom ei type kraft med desse filmane, som ein kjenner godt på i kinosalen... Joda, han har nok blitt litt lat, men er framleis ein ganske god regissør.

[blausen 12]

PJ har gått i lære hos Spielberg og Lucas, og endt opp som ei CGI-hore. Han har vel uttalt at han gjerne skulle brukt CGI både på orker og settene fra ringenes herre også, om han hadde kunne gjort den på nytt.

[Peru 6]

Virkelig? Det tviler jeg nesten på at han har sagt, selv om jeg forstår det er en del mer CGI i hobbiten.

 

Jeg likte den første Hobbitfilmen bedre, men jeg skal ta med at jeg så Hobbiten 2 i jetlag-modus.

[Jarmusch 3]

Dette stemmer nok dessverre... Frå audio kommentaren frå An Unexpected Journey (visstnok):

 

"...you're gonna see more of it in the second and third movies, but i've kinda been using less prosthetic orcs and more digital orcs, and i'm really happy. I'm doing what I wished I could have done 12 years ago where we didn't really have the means or the technology to do it properly back then, but we do now. So I think our Orcs, certainly coming up in the next two films, are going to be pretty formidable and scary creatures compared to what we have done in the past."
- Peter Jackson

 

Elles skulle eg likt å høyre kva som gjer den første Hobbitfilmen betre?

[Peru 6]

Tjaa, det er jo en måte å si det på. Vet ikke om det betyr helt det samme da.

 

Hobbit 1: Jeg synes actionscenene i hula med trekonstruksjonene somvar veldig fornøyelige, man følte en fysisk fare og ekte spenning, og denne trollkongen et sjeldent vellykket innslag av humor. Bilbo og Gollum var ikke så verst og jeg er en av de som foretrekker et langtekkelig middagsselskap som første del av filmen fremfor løping og slåssing og hopping.

[Jarmusch 3]

Joda, joda, men middagsselskapet blei jo så ekstremt utdratt til slutt. Det var gøy dei første fem minutta, men den evige repitisjonen av dei same humoristiske poenga dei neste ti blei fort slitsam. Og når dvergane byrja å synge... kva faen var det?

 

Pain & Gain. Bays nyaste er eit gigantisk gjørmebad i det den Hollywoodklassiske regissøren i vill kokainrus badar seg i alle formar for trash og dårlig smak. Her pøsast det på med patriotiske, mildt-sagt-horrible-og-überkleine voice-overe dei stereotypiske pappfigurane av nokon karakterar konstant lirer ifrå seg. Jesus, kvasikristen moral og den amerikanske drøymen hyllast utan pause eller mellomrom. Bileta er pompøse som berre faen, ei samansmelting av Bays klassiske musikkvideo-look og ein arthouse-aktig kunstfilmrunkande utsjånad med Spring Breakers preg. Og veit du kva, eg elskar det. Heile filmen er eit einaste kaos av latterlige figurar og ei suppe av absurde situasjonar. Men for ein gong skuld så kjenst det både parodisk, ironisk og satirisk. Bay kan umulig meine noko av det her seriøst, i så fall er han dette millenniumets svar på Ed Wood. Og uansett kva du måtte meine om den ironiske bevisstheita til Pain & Gain, kan du i alle fall ikkje nekte for at filmen er to timar med knall underholdning. Humoren treff kanskje ikkje alltid like godt, men bortsett frå det er dette ein prakteksemplarisk actionfilm som dyrkar halvnakne modellar og slow-mo overdrivingar til det ekstreme. Pain & Gain er dessutan ein helt sprø, samt surrealistisk film utan form for begrensningar. Den nyttar seg til og med av eit par artige metagrep, sånn innimellom. Og til slutt, summerast denne kaotiske kollasjen av ein briljant underholdningsfilm opp med eit herlig-upolitisk-korrekt bodskap ala: det einaste desse bodybuilderane gjorde feil var at dei ikkje jobba hardt nok aka at dei var for dumme til å oppnå all den fabelaktige lukka den amerikanske drøymen har å tilby. Ahh, Michael Bay ass

[Peru 6]

Jeg er definitivt for synging i Tolkien-filmatiseringer og alle andre filmer for den saks skyld.

[Engangsgrill 16]

Fint med litt aktivitet da!

 

Synes også Hobbiten var langt mer underholdende uten Smaugs ødemark. Hamskifteren-partiet var kanskje det verste, men heldigvis forsvant han enarmede orken ut i periferien etter det. Jeg klarer liksom ikke å bry meg om Tolkiens univers slik Jackson tolker det, og dette kommer fra han tullingen som skrev særoppgave om Ringenes herre på ungdomsskolen. Synes også Silmarillion fortjener litt mer kredibilitet som fiksjon enn Peru gir den. Historiene er stort sett langt bedre enn hva du får i fantasy, med en ganske enorm verdensbygging. Beren og Luthien-historien har kanskje den beste prosaen jeg har lest av Tolkien, og en del av fortellingene (15 år siden jeg leste, så ikke få meg inn på detalj-sporet). Den første krigen mellom alvene og Melkor er også ganske kul, siden Feanor er en ganske spennende karakter. Turin likte jeg også.

 

I tillegg er det ganske tydelig at det aller meste av Silmarillion ikke var nødvendig for Ringenes herre.

[Jarmusch 3]

The Counselor. Her er Ridley Scotts nærvær temmelig fråverande. Om det er positivt eller negativt er eg ambivalent til, men det herskar i alle fall ingen tvil om at det er manusforfattar Cormac McCarthy som er denne filmens definitive drivkraft. Dei lange, filosofiske dialogane mediterer over livet, døden og vondskapens eksistens i verda.

 

Handlingsramma er enkel. Ein grisk advokat lurar seg inn i ein narkotikahandel satt til kaotiske New Mexico. Han innbiller seg å kunne sleppe billig unna, men må etterkvart realisere at livet har sin pris. Dette er tematikken The Counselor breier om seg. Ei tidlig sekvens mellom advokaten og ein diamantseljar spelt av Bruno Ganz blir filmens nøkkelsekvens. Her introduserast advokatens grådighet, der diamantane symboliserer livets tilfeldige spel med menneska. Pessimismen gjennomsyrar heile filmen, men samtidig skinner ei lita stråle med håp igjennom av og til. Denne tynne stråla viser til menneske som verkar å akseptere livets kynisme. Advokaten er filmens syndebukk, i det han i all sin griskheit veljar den matrealistiske ”lukka” utan å sjå konsekvensane av det. Konsekvensar speler nemlig ei viktig rolle i The Counselor.

 

Ikkje noko meisterverk, men definitivt ein interessante film. Det som trekker litt ned er i grunn godaste Ridley, i det hans regi står fram som temmelig slapp, sjølv om den kanskje har sin nøytrale verdi. Han gjer visse trekk som fungerer, men heilskapleg punkterer han manusets styrke ein smule. Men for all del, bra film.

[Peru 6]

Den første Hunger Games-filmen slet rett og slett med dårlig håndtverk og amatørmessig historiefortelling, men med Catching Fire sitter kompetente folk bak kamera og da kommer seriens styrker tydeligere fram i lyset.

 

Dette er et eventyr der det er forholdsvis lett å la seg rive med: SYSTEMET som fiende er ikke spesielt originalt men like fullt den type motstander du alltid vil være motivert til å se falle, og settingen den type som gir klangbunn for følelsene til filmens store masser: Vi ønsker revolusjon og forstår oppofrelsen og sinnet. Legg på et lag underfundieg sci-fi-mekanismer og et makabert spill hvis emosjonelle dilemma forståelig nok ble rippet fra Battle Royale og du har en oppskrift på suksess. Den første filmen feilet totalt på verdensbygging og klarte ikke sette de forholdsvis enkle brikkene på plass, og det hele kunne egentlig startet med denne.

 

Det finnes mange dårlige eksempler, blant annet første i denne serien, men en av fordelene en filmatisering av roman og særlig sci-fi roman har er at alt virker litt mer rufsete, diffust og mangefasettert. Filmen kan ikke fortelle hele historien men derfor må det ligge mange detaljer i filmens periferi, antydninger om at en virkelig verden med kjøtt på beinet ekisterer rundt hovedkarakterene. I motsetning til rene, pene, fullendte Hollywood-skript som kanskje kan dra mer i samme retning - forover - men mangler de kompliserende rough edges som gir verdenen troverdighet.

 

Uansett, i denne filmen føler man frykt og fare som reell og kanskje fordi det er Young Adult-sjangeren vi snakker om blir det skumle mer effektivt: Se for deg et Zack Snyder-manus i stedet, der blod og drap (og sex) og grusomhet er skrudd opp, torturen sitter løst og hevnhandlingene er råere. Vil det gi et sterkere inntrykk? Nei! For ungdomslitteratur å regne er dette fortsatt rimelig mørkt stoff, men det eksisterer en tilbakeholdenhet og et fokus på unge karakterers utvikling og forståelse av verden rundt dem som gjør de mørke elementene og voldelige scenene langt mer effektive.

 

Alt i alt leverer filmen godt, selv om slutten bærer litt preg av at en bok her er delt i to. Såpass lang som filmen er føles det litt juks, men jeg er fortsatt keen på fortsettelsen.

[Houseman 5]

Leve friheten! (Viva la libertà). To utgaver av Toni Servillo til prisen av én (folkekjær i Italia, men fikk først gjennombrudd med Den store skjønnheten internasjonalt). En leder for et oppisisjonsparti er i hardt vær og stikker av midt i innspurten av valgkampen for å få et pusterom utenlands, og partiet snur seg til broren hans (også spilt av Servillo) som en vågal nødløsning, lik nok til at selv de som kjenner ham forveksler dem fysisk men helt forskjellig mentalt; en sprudlende, livsbejaende og sprø professor som skaper blest og engasjement rundt partiet igjen. Den gjør antageligvis mest inntrykk hvis man kjenner italiensk politikk godt og den manglende framtidstroen som preger samfunnet, og passende nok ble filmen lansert i hjemlandet en uke før italienerne valgte seg en ny klovn til leder (Beppe Grillo). Sett med norske øyne er det en lun og lettbent dramakomedie som Toni Servillo bærer alene.

[Peru 6]

Langt på etterskudd fikk jeg sett Wuthering Heights (2011). Det er sånn en adapsjon av denne boken bør være - eksperimentell, følende etter nye uttrykksformer, rå, annerledes, vågal. Å kjøre trad kammerspill etter en slags trofasthet til boken er det motsatte: Et bedrag, fordi den aldri kan gjenskape villskapen, åndrikheten og hatet i bokens språk. Nettopp derfor er Kate Bush sin låt trolig den beste versjonen hittil - naturligvis ingen gjenfortelling av historien, men et forsøk på å forstå disse menneskenes følelser gjennom et helt annet uttrykk.

 

Men at filmskaperne har den rette holdningen betyr ikke at valgene de tar nødvendigvis er de rette. Lyddesignen, naturbildene her er helt vilt bra gjort og snacks i seg selv. Den naturen jeg følte på kroppen når jeg leste boken, den fanger de. Egentlig er hele oppvekstsfortellingen vellykket.

 

At perspektivet er låst på Heathcliff er forståelig, vi har lest om at Andrea Arnold hadde dårlig tid på seg for å lage filmen, og som nesten alle andre som har gjort film av denne boka syntes hun vel at det ble en renere, klarere historie uten bokas andre halvdel. Når det gjelder det første: Javel er det for filmens stil og form kanskje et sentralt valg. Men som bokleser vil jeg si at når Heathcliff og Catherine er voksne er galskapen i deres samvær og duellene deres sentralt, samt begges utbrudd, og med så smalt fokus forsvinner det litt i denne versjonen. Alt handler om Heathcliff. Og der den innesluttede barndommen med disse lommene av frihet sammen med Cathy skildres godt synes jeg for å være helt ærlig ikke at hans ville følelser, kjærlighet og sinne har den ønskede effekt i den voksne delen, selv når han mister C.

 

Og så ser jeg fram til at noen igjen har mot nok til å ta det vanskelige valget og filmatisere hele boken, ikke bare halve. Da kan vi snakke virkelig utfordring og potensielt spennende resultat.

 

Likevel er det som sagt en glede å se Bronte-adapsjon av denne typen. "Wuthering Heights" er egentlig en bok som bør filmatiseres hvert år, i stafett - gi en talentfull, ambisiøs regissør oppdraget, hvert år, med å gjøre sin versjon, full frihet. Alt fra kunstfilm og abstrakte bilder til blockbuster. Det er en helt fundamental historie om menneskelige følelser, en historie så rå at den med fordel kan inspirere former annerledes enn vi kjenner den i. Jeg vil se 10, 20, 30 forskjellige perspektiv på Emily Brontës verden.

[Jarmusch 3]

Oblivion – Sjellaust oppgulp av ulike science-fiction augneblikk frå filmhistoria med tam og tafatt framtidsvisjonshistorie til.

 

World War Z – Grei tidtrøyte, men likeså temmelig tom og kjip.

 

The World’s End – Første halvdel er best: kjapp dialogveksling mellom artige stereotypar satt til ei rekke koselige barar i ein liten, britisk landsby. Andre og siste akt har også gode ting for seg, som: halvfulle britar som slaktar ein heil by robotar med blå blodsprut til. Likevel byrjar vitsane etterkvart å rakne litt og den latterlige slutten trekker ein smule ned. Der Edgar Wright tar eit tidligare underliggande poeng til unødvendige høgdar og presterer ei ynkelig tynn og sjangerdekonstruerande wannabe-kritisering av matrealismen. Elles fin fin underholdning.

 

Frost – Fin. Har det som trengs: sjarm, varme og humor. Storslått musikk smelta saman med vakkert, norskinspirert landskap skapar smålig episk stemning. Tematikken ein smule klissete, men likevel universell, som alltid med Disney. Slutten kjenst ein tanke forhasta tho…

 

Brave – Også denne osar av god humor. Her er middelalderens Skottland bakteppe. God underholdning med ei temmelig fin forteljing om kvinners kamp for fridom i ein mannsdominert tidsalder liggande bak.

 

The Grand Budapest Hotel – Ultraauthor Anderson trekker perfektsjona enda lengre med sitt leikne, lekre og humørfylte Europaportrett. Her fangas både sjangertrekk og tid på ein ekstremt gøyal måte. All estetikk-runkinga drep nok litt av den menneskelige gløden fleire av hans tidligare filmar bærer preg av, men framleis ein forbanna deilig film. Booyah!

 

Driver også og ser meg igjennom Mammon i påsken. To episodar så langt. Temmelig forferdelig. Preglaus og uinspirert regi med eit usikkert kamera som ikkje veit kvar det vil eller skal. Dialogen er ofte jævlig, og omtrent alltid ekstremt urealistisk. Både den og situasjonane kjenst så ekstremt konstruert. Karakterane er eit anna problem. Mangelen på kompleksitet hos dei er skremmande stor. Liker for så vidt at serien tar i bruk bibelreferansar og ordspel med plottet, men må det heile overforklarast så veldig? Dropp teskeia, please! Heldigvis byrjar spenninga å stige litt no, etter ein ganske så døv første episode.

[Jonas2k 3]

Spione [1928] | Fritz Lang

 

http://i58.tinypic.com/wrdlk9.png

 

Min andre film av Lang til nå og jeg er absolutt overbevist over denne mannens regissørevner. Må innrømme at jeg tidligere har slitt litt når det kommer til de fleste kjærlighetshistorier i stumfilmer da de fleste føles banale og bidrar lite eller ingenting til hovedplottet. Det var ikke tilfelle i denne filmen, for i denne er kjærlighetshistorien helt essensiel for filmens plott. Akkurat dette er ganske befriende i forhold til de ofte umotiverte romantiske side-plottene vi ofte finner i Keaton og Chaplin sine filmer. Selvom dette er min første stumfilm av Lang setter jeg denne filmen over alt jeg har sett av Keaton og Chaplin. Helt ærlig synes jeg de to sistnevnte kan bli litt vel repeterende i sine filmer til at de når helt opp i min bok. Lang derimot er mesterlig til å bygge opp og holde på spenningen i denne filmen, skulle tro det var suspense-mesteren Hitchcock som stod bak. Det er simpelten umulig og ikke sitte helt på utpå kanten av sofaen under enkelte sekvenser! Attpåtil får vi servert flere flotte komponerte bilder som det ovenfor, en spennende historie og fantastiske lyd-effekter i Fritz Lang sin spion-thriller. Nei, nå ser jeg virkelig frem til å få sett sci-fi eposet Metropolis av samme mann. Stor tommel opp!

 

8/10

 

 

Rang De Basanti (2006)

 

En britisk kvinne reiser fra England til India for å lage en dokumentar basert på hennes bestefars dagbok fra 20-tallet som omhandlet den Indiske uavhengigheten. Slik presenterer imdb filmens plott og stort mer om plottet er det egentlig ikke og si. Filmen derimot er noe av det verste skvipet jeg har sett på lang tid. Filmen er intet annet en indisk propaganda fra start til slutt ispedd altfor mange sangnumre. Legg også til et ofte upassende soundtrack, grusom klipping og en spilletid som fint kunne blitt kappet ned med en time uten at det villle hatt noe som helst betydning og man får Rang De Basanti. Dette er utvilsomt den dårligste filmen jeg har sett på imdb sin 250 liste, det er så dårlig at jeg nesten angrer på at jeg har satt meg som mål å bli ferdig med denne listen iløpet av året når jeg ser hvilke andre indiske filmer som ligger på listen. Håpløst at imdb ikke klarer å få bukt med denne indiske internett mafiaen som ødelegger en ellers grei liste. Denne filmen kan fint hoppes over.

 

Snill 4/10

[Houseman 5]

Jarmusch: Hvis du skal ta fatt på tredje episode av Mammon er det på vei til å bli mye verre, alle tilløp til sjarm fra de to første episodene forsvinner. Gav opp serien halvveis ut i episode tre etter en uutholdelig scene med Dennis Storhøi som finansmann.

[Jarmusch 3]

Heheh, såg ferdig heile greia for eit par dagar sidan... Spenninga steig i det minste ein smule, sjølv om slutten var teit. Og ja, Dennis Storhøi sin karakter var enda ein irriterande svakheit ved serien. Så, så stereotypisk. Ugh.

[morty 8]

The World’s End – Første halvdel er best: kjapp dialogveksling mellom artige stereotypar satt til ei rekke koselige barar i ein liten, britisk landsby. Andre og siste akt har også gode ting for seg, som: halvfulle britar som slaktar ein heil by robotar med blå blodsprut til. Likevel byrjar vitsane etterkvart å rakne litt og den latterlige slutten trekker ein smule ned. Der Edgar Wright tar eit tidligare underliggande poeng til unødvendige høgdar og presterer ei ynkelig tynn og sjangerdekonstruerande wannabe-kritisering av matrealismen. Elles fin fin underholdning.

 

 

Veldig enig. Denne filmen ble bare litt for mye av det gode. Men jeg satte stor pris på Bradley James Allans arbeid på kung fuen, det er tydelig at han kommer fra Jackie Chan-skolen.

 

Siden sist...

 

Swiss Miss (John G. Blystone, 1938) - Helan og Halvan prøver å selge musefeller i Sveits, men ender opp i trøbbel med penger, kvinner og en gorilla. For meg er dette gull. Masser av sjarm, varme og sang.

 

The Video Dead (Robert Scott, 1987) - Overlever ene og alene på sine minneverdige zombier, men ganske underholdende lavbudsjetts 80s horrorkomedie.

 

The Streetfighter (Shigehiro Ozawa, 1974)

Fuck yeah!

 

Hanzo the Razor: Sword of Justice (Kenji Misumi, 1972)

En slags skitten erotisk Dirty Harry. Jeg hadde overraskende nok stor glede av Hanzo.

[Valuska 1]

Den fjerde nattevakt

Noreg, 1960

Regi: Arild Brinchmann

Historia om den kontroversielle presten Sigismund i Bergstaden var utgangspunktet for ein av dei fyrste produksjonane i Fjernsynsteatret. Filmen vart faktisk spelt inn og sendt på direkten, noko som NRK naturleg nok slutta med ganske fort. Dei teatrale produksjonsforholda fører til at Den fjerde nattevakt innfrir alle føredommane ein måtte ha mot Fjernsynsteatret. Det vert ikkje akkurat betre av at mange av skodespelarane oppfører seg som om dei spelar (nettopp) teater, utan at det er noko poeng med det. Urda Arneberg er heilt krise. Alf Sommer som Ol-Kanelesa er derimot glimrande. Han har eit naturleg nærvær og ber kvar einaste scene han er med i. I tillegg snakkar han bra rørosdialekt. Takka vere Alf Sommer og kvikke replikkvekslingar, som sikkert er henta frå Falkberget sjølv, er ikkje filmatiseringa av Den fjerde nattevakt så altfor ille lell.

 

Kong Lear

Nore, 1985

Regi: Per Bronken

Filmnasjonen Noreg har hatt lange tradisjonar med å lage folkelege filmar, spesielt folkelege komediar. Difor er det innmari frigjerande å sjå dei same skodespelarane levere botnsolide tolkingar i ein filmatisert Shakespeare-tragedie som om det er den største sjølvfølgja i verda. Knut Wigert i tittelrolla får kompani av veteranen Lasse Kolstad og yngre skodespelarar som Nils Ole Oftebro, Per Frisch, Svein Sturla Hungnes og Per Jansen. Her snakkar vi om sjølve kremen av norske skodespelarar på 80-talet. Dialogen held seg tett opp til førelegget (trur eg). Settingen er derimot flytta til ei tid som kan minne om fyrste verdskrig. Dette distanserer filmen frå den historiske røynda, ettersom den presenterer eit univers som er direkte ukorrekt. Men det er eigentleg berre kult. Om ein ser bort ifrå ein traust fekteduell mellom Frisch og Hungnes, er dette ei gjennomført kul Shakespeare-filmatisering. Det var tider det; da NRK nytta lisenskronene på slike elleville fantasiar.

 

Kraftidioten

Noreg, 2014

Regi: Hans Petter Moland

Hemnhistorie der Stellan Skarsgård ryddar vekk gangsterar like effektivt som han brøytar snø med brøytebilen sin. Moland nyttar mange av dei same ingrediensane som i En ganske snill mann. Hovudskilnaden er at karakterane er mykje meir eindimensjonale i Kraftidioten. Til dømes er antagonisten Greven slem, slem og berre slem. Det er herleg å sjå at Pål Sverre Hagen (som eg vanlegvis kan styre meg for) skjønner både kor karikert skurken skal vere og at Kraftidioten er ein tullefilm som treng ein superfæl og flat Disney-skurk som antagonist. I likskap med karakterane er også heile filmuniverset snudd på hovudet og presenterer eit Noreg som ikkje er til å kjenne att. Fleire norske filmmeldarar trekk fram at filmen kommenterer det norske sosialdemokratiet, men eg ser ikkje heilt den. Bortsett frå ein dialog om at alle velferdsstatar ligg i snørike område på kloden og eit par (unødvendige) scener med Atle Antonsen som ihuga senterpartist, er det lite som minner om Noreg i filmen. Universet er for fjernt til det. I staden legg Moland som vanleg vekt på den meir universelle mannsrolletematikken som vi finn i dei tidlegare filmane hans. Eg har ingenting imot fleire humoristiske gangsterfilmar frå Moland.

 

Play

Sverige, 2011

Regi: Ruben Östlund

Minimalistisk og realistisk film om fem tenåringsgutar som på utspekulert vis overtalar tre jamgamle gutar til å gi frå seg eigendelane sine. Eg registrerar at filmen har blesi mykje liv i debatten om multikulturalisme i Sverige. Eg greier ikkje å sjå at filmen, som er inspirert av reelle hendingar, broderer ut denne tematikken noko vidare. Berre folk som opplever byen som det normale og bygda som ein annan planet greier å oversjå filmen si framstilling av byen som ein kald og kynisk stad. Karakterane bryr seg berre om dei som høyrer til deira eiga gruppe. Elles er dei like distanserte frå kvarandre som kameraet er frå motiva. Alle situasjonane spring ut frå at folk ikkje kjenner kvarandre i det anonyme bysamfunnet. Anonymiteten vert underbygd av den kalde og minimalistiske stilen. Eg er overraska over at "ingen" andre opplever filmen i hovudsak som ein kritikk av urbanismen. Eg har rett og slett aldri opplevd ein film som problematiserer byen så sterkt, så brutalt og så nådelaust som Play. Dette er noko av det beste eg har sett av nyare svenske filmar. Det realistiske filmspråket fungerer enormt bra og vert suverent supplert med uhyre truverdige unge skodespelarar.