Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?

[Peru 6]

Legomerkevaren lever i beste velgående, i hvert fall blant voksne entusiaster. Har møtt folk som virkelig gløder når de forteller om ståa for legobygging i dag. Det var på starten av 2000-tallet at merkevaren var langt nede i grøfta og leverte bad taste-produkter uten selvinnsikt. Det har blitt skrevet en del bra ting om legos fall og rise, blant annet om hvordan mengden klosser totalt i rotasjon var for høy og spesialisert. Har notert filmens mottagelse og det ser bra ut , sånn rent visuelt, men er fortsatt skeptisk til den som film.

[Houseman 5]

Det trenger du ikke være, den har et svært bra manus med mange referansetunge replikker og høyt tempo. Teknisk er det også upåklagelig. Plotmessig er det litt mer så som så, men det er vel nesten det eneste for barn i filmen.

[Peru 6]

Tja, referansetunge replikker? Skal se den dog.

[Houseman 5]

Det er endel referanser. Riktignok nesten utelukkende til action- og superheltfilm fra de siste par tiårene.

[Sir 3]

Inside Llewyn Davis

 

Denne falt veldig i smak hos meg, og må derfor stille meg på morty sin side om at den kanskje er blant Coens beste. Det er ingen tvil om at de, som alltid, spiller litt på den samme oppskriften, uten at jeg helt ser problemet. Coen-brødrene lager på en måte sjangerfilmer etter egen oppskrift, så syns det blir litt feil å kritisere de for å gjenta seg selv. Sett i sammenheng med helheten syns jeg kanskje disse elementene blir litt overflødige, men jeg syns uansett at Inside Llewyn Davis har noe eget og friskt over seg (sett i Coen-sammenheng). Er for eksempel enig i Odysevs-sideplottet, som Frenzy snakker om i sin omtale, som blir spesielt overflødig og banal, selv om den absolutt er relevant.

 

Coen-varemerkene ser jeg uansett på som litt ekstra krydder i denne svært fornøyelige tilstedeværelsesskildringen. Selv er jeg ikke så veldig inne i folkemusikkscenen i New York på 60-tallet, men jeg satte enkelt nok veldig pris på ærligheten og det dagligdagse rundt Llewyns tilstedeværelse. Vi får bare kjenne så godt på den, så selv om Llewyn ikke akkurat gjennomgår noen voldsom utvikling prøver jeg bare å si at denne skildringen i seg selv er såpass treffende og god at den enkelt bærer resten av filmen på egne ben. Visuelt er den dessuten kjempe flott. Kjønner ikke at du irriterer deg (Frenzy) over albumcoveroppsetningene, som elegant legger en artistisk touch på hele fortellingen. Lyssettingen er også veldig fyldig og gjennomført, og skaper en flott dybde og tomhet i bildene, som igjen er med på å formulere Llewyns tilstedeværelse.

[Jarmusch 3]

Gåten Ragnarok har eit greitt potensial, men ender opp som eit gigantisk antiklimaks. Heile filmen er ei uinspirert, bleik og keisam kopi av den ultraklassiske Hollywood eventyrfilmen, ei smørje av tusen og éin klisjear klistra saman av eit ynkelig tynt plott. Den ubrukelige faren av ein arkeolog som alltid skuffar ungane sine og som aldri blir trudd når han kjem med fantasifulle påstandar (som sjølvsagt er sanne)… Nigga please! Dialogen er dessutan så elendig og ubrukelig som den kan få blitt, og Bjørn Sundquist spelar sjølvsagt ein bitter nordlending.

 

Eigentleg burde ein kalle dette eit kulturelt meisterverk, sidan den klarer å kleise saman det verste av klisjear og stereotypar frå både norsk og amerikansk filmkultur.

 

Men, det filmen heller er, er eit totalt feilspora steg for norsk film. Blind kopiering utan noko som helst form for sjarm eller humor. Totalt blotta for eventyrlyst og glede. Like tom som eit Michael Bay manus.

 

Nei, fy faen ass…

[Frenzy 5]

Sir: Grunnen til at jeg reagerer på "plateomslagene" er fordi jeg oppfatter filmen som en kritikk og dekonstruksjon av platebransjens mytologisering av artistene. Dermed skurrer det at Coen-brødrenes utforskning av platebransjens kynisme blir akkompagnert av instillinger som rammer Llewyn inn som platecover.

 

Men som med all annen kunst som smører seg inn tykt med lag på lag av postmoderne ironisering, kan man selvfølgelig si at brødrene nettopp spiller på og leker seg med denne mytologiseringen. Jeg synes i hvert fall dette estetiske valget ikke tar seg så bra ut sett i lys av hva jeg tror de vil si med denne filmen.

 

Uansett, Llewyn er fornøyelig og jeg kommer nok til å se den flere ganger, men sett opp i mot Coenbrødrenes beste filmer synes jeg ikke den holder helt mål.

[blausen 12]

12 Years a Slave - Jeg vet ikke helt. Den satt liksom ikke helt som den skulle. Solide greier, for all del. Men i forhold til hovedpersonens situasjon og konflikter ble jeg sittende igjen litt avstumpet, av uviss grunn. Kanskje fordi hele filmen er mest strukturert som mange uavhengige enkeltsituasjoner i løpet av mange år. Det var heller noen biroller og enkeltscener som gjorde større inntrykk, enn der det burde mest - hovedpersonens reise gjennom fangenskapet.

 

Oz the Great and Powerful - Fy faen, for noe drit.

 

Out of the Furnace - Solid på flere plan, men til syvende og sist faller den litt gjennom på grunn av hele historien er i overkant påtrengende og åpenbar.

[Jos 5]

Ta meg med! (Sørensen, 2014)

Eg storkoste meg med historien mellom Magnus og Kjersti, men sjølve hovedfokuset som ligg på dei tre andre var eigentleg ikkje så veldig interessant. Men å fortelje langfilm kun gjennom musikk er meir eller mindre upløgd mark; kanskje forutan Interstella 5555, utan samanlikning forøvrig.

Men feel good-film? Joda.

Dei skal ha for å prøve noko nytt, men når dei seier at det er ein feelgood-film, så forventar me Hollywood-slutt, og då vert alt akk så forutsigbart.

Litt vanskeleg å gje karakter her, sidan eg ikkje har så mykje relevant kunnskap om Sivertsen og Eggum sine back-katalogar. Det er ikkje berre hits dei har brukt her, men 25 songar som skal passe med historia, og då er det i det minste interessant for meg å vite om dei har endra tekst og melodi. Eg reagerar for eksempel på at nokon songar vert framførte på bokmål noko som rett og slett fjerner rim som opprinnleg var der på bergensk eller nordlandsk.

Foreløpig 4/10 av meg, trur eg. (1/6 i Oslo Puls, 4/6 hos Filmpolitiet)

P.S.

Eg dukkar og opp i filmen to gongar sjølv. På fortekstane er det kun meg og Magnus men eg står der i heilfigur med ryggen til. Andre gongen er i ufokus bak Frank. Så det vert foreløpig inga skodespelarkarriere av dette.

Elles så såg eg Meet Joe Black denne veka. (Dei reklamerte for den i overkant mykje under Oscar-showet). Interessant premiss, men er det nokon eg mindre lyst skulle bli saman var det dei to. Hadde dei tatt ut kjærleiken og kun konsentrert seg om Hopkins som viser døden korleis menneska lev, så har denne fått sikkert 4 gongar betre karakter. Heldigvis varer den ikkje i tre timar, sånn som imdb hevdar, men akkurat det er ikkje filmen si fortjeneste.

er det spoiler tag her? Slutten er nesten aleine grunnen til at den får 2/10. Håplaus Hollywood tankegong.

[Jarmusch 3]

Mellom anna sett Ghostwatch, som eg syntest var ein genial sjangerfilm. Ein slags definisjon på skrekkfilmen som konsept, der studioet representerer tryggheten ved sjangeren, medan tv-opptaka frå spøkelseshuset handlar om oppsøkinga av frykt. Alt av horror-sjangerens sterke trekk blandast saman; filmen er koselig, men samtidig skummel. Det simple konseptet blir nøkkelen til den vellukka oppbygginga. Vendingane gjer opplevinga ei intens nerve, i det usikkerheten rundt skilje mellom paranormal aktivitet og realisme stadig er eit faktum. ”Kunsten å holde tilbake” kunne ikkje vore demonstrert på ein betre måte…

 

Også sett Sightseers. Den var flott. Filmspråket er originalt og smålig eksperimentelt. Vondskapen boblar under overflata. Mørk humor i form av blodsprut og brutalitet blir brukt som bakteppe for filmens eigentlege handlingsramme. For eigentleg er det ein film om forhold. Ein temmelig pesemisstisk, men likeså både vittig og bra ein.

 

Såg The Jungle Book igjen og. Koselig. Visuelt pent, sjølv om klippinga til tider står fram som ein tanke hakkete. Karakterane er sjarmerande. Bodskapet om ansvar og tilhøregheit ein smule klassisk, men tilgivelig med tanke på sjangeren… Ein underholdande reise gjennom jungelen.

 

The Departed skriv seg inn i rekka av Scorceses visuelle og filmhyllande 2000-talls verk. Temmelig overflatisk, men definitivt velfortalt, velregisert og engasjerande. Sjølvsagt latterlig at dette skulle vere regissørens Oscarvinnande film, men bra er den likevel. For undervurder ikkje den narrative uforutsigbarheita som blir prestert her. Den saknar eg ofte i slike klassiske sjangerfilmar.

 

Skjoldbjærgs Insomnia er eit prakteksempel på ein vellukka norsk sjangerfilm. Eit klassisk noir-konsept blir nytta, med tåkefylt nordisk natur i bakgrunnen… Spennande er den også.

 

American Pie er ei splitta oppleving for min del. Faktisk aldri sett den første filmen før no… Ein film som definitivt er veldig klissete, stereotypisk og eigentleg latterlig sjølvmotseiande. Likevel så… uh… så fungerer den som ein slags guilty pleasure, i det eg definitivt kosar meg, skremmande ofte… Eg syntest også den (til tider i alle fall), fangar ungdomskultur på ein ganske okey måte, utan at eg skal genierklære den noko særlig for det.

 

Nr. 2 er heller ikkje så dum… Eller, litt dum er den for så vidt, men eg syntest den fungerer heilt greitt som oppfølgar. Det er framleis gøy, liksom… Humoren og situasjonen trekkast lengre, sjølv om den første filmen til tross fungerte betre som ungdomsfilm. Og sjølv om også denne blir veldig overflatisk og stereotypisk til visse tider, er det noko i korleis den skildrar ungdomstida og det å leve i enkeltaugneblinken. Det å setje pris på ting, osv osv… Ein slags positiv energi eg beundrar ein smule.

 

Gjensyn med The Naked Gun. Ein time og tjuefem minuttar med reint tull. Ikkje heilt feil på ein sliten dag. Full av artige referansar og stikk til samtida.

 

Sideways var fin. Den fangar fleire veldig menneskelige augneblikk. Treffer ofte. Payne er veldig avslappa i regien. Splitt-screen bruken er kul. Eit par artige filmreferansar pakkast inn i ein elles deilig og kjølig dramakomedie.

 

Decounstructing Harry var også god. Veldig nybølgje inspirert, som igjen gjer den til ein leikent og ambisiøst fortalt film.

 

The Discreet Charm of the Bourgeoisie var ei artig satire over overklassen, der bileta og situasjonane blei fylt med symbolikk. Klasseinndeling og fordomar tas på kornet.

[Jos 5]

The Lego Movie

 

9/10

 

Hva mer er det å si. Det er Lego! Everything is awesome!

 

 

 

ok, ok, grunnen til at det ikke blir 10 er pga at man plustselg befinner seg i den virkelige verden. Og om noen var i tvil om hva slags leker denne filmen faktisk selger, så blir vi matet med t-skjeer gjennom omtrent all dialog fra guttungen. Var det virklig nødvendig å blande den virkelige verdenen inn i dette?

[Jarmusch 3]

12 Years a Slave

 

Steve McQueen lagar slavetidas Schindler’s List. Opplevinga i seg sjølv er treffande, men etter filmen er ferdig kjenner man på ein bismak av tomheit. Det McQueen gjer bra her, er at han bruker ei rekke smarte og passande kamerainnstillingar for å vise fram dei ulike hendingane. Lange, statiske tagningar i torturscenar. 12 Years a Slave er ei veldig visuell gjenskapning av slavetida. Bileta fortel.

 

Likevel er dette ein liten skuffelse for oss som tidligare har satt pris på regissørens skitne og ærlige realisme og høgst menneskelige portrett av ”outsiders”. Dette er meir i den klassisk amerikanske gata, med pompøs bakgrunnsmusikk og melankolske blikk i form av tårevåte augo. Av og til skinner menneskelige trekk igjennom, men i andre tilfelle blir inndelinga av god og vondt for overflatisk. Og som sagt, kjenst filmen heilskaplig sett ganske tom og lite givande.

 

Eg veit ikkje heilt eg… På den eine sida kan man sjå det heile som eit klassisk dramaepos, og mens filmen føregår er den definitivt medrivande. Men… samtidig er det litt trist å sjå ein regissør med såpass stor kapasitet som McQueen, selje seg til Hollywood med eit par billige triks i ermet.

[Houseman 5]

Song of Norway. En kalkun fra 1970 som i likhet med flere andre prøvde å følge opp Sound of Musics suksess i stort format, her en Broadway-suksess fra 1944 filmet i 70 mm. Den handler om Edvard Grieg og er tilfeldigvis Toralv Maurstads internasjonale debut, med nasjonalromantikk og en smørblond syngende sjarmør i noe som minner mest om en nesten to og en halv time lang Tine-reklame for brunost. Mener også jeg har sett noen av disse naturbildene tonesatt av Grieg før i musuemsvideoer i auditoriet på Trollhaugen. Vanskelig å ta på alvor som musikal og i hvert fall som biografi over Grieg, som den visstnok skapte kontrovers for da den var ny. Samtidig var den en av 70-tallets mest populære kinofilmer i Norge og gikk fire og en halv måned i storsalen på Colosseum. Maurstad var for øvrig nettopp blitt teatersjef og fikk permisjon for å bruke månedsvis på innspillingen. Interessant å ha sett, men ganske uutholdelige greier.

[Jonas2k 3]

Høres jo temmelig flott ut. Hvor fikk du sett denne?

[Houseman 5]

Cinemateket i Oslo viste den i kveld. Tenk 2 timer og 21 med dette (Maurstad til venstre).

 

http://i.imgur.com/9Rj0Wb4.png

[Jonas2k 3]

Jaja, da får jeg nøye meg med en vhs-rip da.

[Jarmusch 3]

Thor: The Dark World saug. Endelaus repetisjon av alle slags Hollywoodklisjéar, basically. Så forbanna tom, ufølsam, kald og distansert. Manglar alt ein slik film desperat treng. Nei, veit du kva.

 

The Act of Killing derimot, var fantastisk. Har vanskelig for å setje ord på det, men er noko med korleis den svever veldig i dokumentarsjangeren. Ideen er knall, samt veldig godt utnytta. Filmen er open, av og til surrealistisk. Kynismen nesten absurd.

 

Prisoners var ein god thriller. Lause ledetrådar henges fint ut. Forma er Fincher-aktig. Fotoet simpelt og bileta blotta for detaljer. Eller… Er dei eigentleg det? For i dei tomme bileta finn ein likevel småting det verkar som Villeneuve har lagt ut bevist. Kors og jesusfiskar. Tar filmen opp religion? Godt og vondt? Eg blei ærlig talt usikker, men interessert… Elles punkterer dessverre sisteakta ein elles flott film. Løysinga blir for enkel, twisten litt for teit. Det blei lenge bygga på mykje bra om skilje mellom godt og vondt, dermed kjenst avsluttinga ekstra antiklimatisk.

 

Captain Phillips var også ein god thriller. Enkelt skutt. Simpelt plott. Fullt fokus. Fleire gode amerikanske thrillere ute og går for tida, merker eg. I like

[Sir 3]

Kan ikke si meg enig angående Captain Phillips. Syns det var et forferdelig patriotisk og unyansert bilde av moderne piratvirksomhet. Gjør seg forsåvidt greit som spenningsfilm, men måten den behandlet tematikken på ble for min del alt for en-sidet og intetsiende. Anbefaler danske "Kapringen" for et mye mer rettferdig og nøytralt bilde av samme tematikk.

[Jarmusch 3]

Ååå? Det som gjorde filmen bra i mine augo, var kor ekstremt strippa den var. Veldig nøytral. Ueinig i at den sto fram som patriotisk. Syntest balansen mellom piratane og sjømenna var velgjort. Greengrass lar oss forstå situasjonen og piratane, utan at empatien for verken dei eller amerikanarane blir dratt i noko overdrive retning... Korleis meiner du den gir eit unyanser bilete av moderne piratverksemd? Syntest bilete verkar temmelig realistisk eg.

 

Kapringen er notert tho...

[Sir 3]

Det eneste jeg syns Captain Phillips fokuserte på var hvor forferdelig situasjonen var for Tom Hanks og delvis crewet. Somalierne blir fremstilt som noen skikkelige antagonister nesten helt uten sympati. Syns også det automatisk blir en ganske respektløs håndtering av tematikken ettersom filmen følger en nokså linær thriller-oppbygning og plot-fokus. Amerikanernes overlegne teknologi og autoritære holdning syns jeg ble overdreven og føltes nesten som en oppvisning i den amerikanske hæren sin makt. Kan vikrelig ikke se noen kvaliteter i hvordan filmen behandler tematikken overhodet. Bra som ren action/spenningsfilm ja, men Kapringen ligger mange mil framme når det gjelder å fortelle noe fornuftig rundt moderne piratvirksomhet.

 

Kan være at opplevelsen min ble såpass dårlig ettersom jeg hadde Kapringen såpass ferskt i bakhodet. Syns nesten danskene der viser perfeksjon i hvordan behandle et såpass aktuelt og sårbart tema. Den viser alle leddene i konflikten fra et sympatisk og forståelsesfullt perspektiv. Alt fra somalerne, crewet, deres pårørende til forhandlerne blir dekket på en særdeles nøytral og nøktern måte. Den får virkelig fram det tragiske og meningsløse rundt situasjonen som helhet, i steden for Captain Phillips som i mine øyne nesten legger all skyld over på afrikanerne.

[Jarmusch 3]

Men det er jo aldri i filmens interesse å sympatisere overdrivi med nokon… Eg såg det i alle fall ikkje slik. Altso, med andre ord: Captain Phillips er inga meditasjon over piratkonflikten, slik som det verkar som du syntest Kapringen var. Det er ein spenningsfilm. Og det er det eg liker med den. Det er ein veldig tom film. Blotta for symbolikk og metaforar. Det er ikkje noko bodskap å hente på slutten. Filmen er kunn eit portrett av to ulike grupper menneske i ein intens situasjon. Filmen spelar kunn på kjenslene desse menneska opplever. Det er drivkrafta til filmen. Nøkkelen til spenninga.

 

At somaliarane blir framstilt antagonistar er eg ueinig i. Eg syntest filmen er flink til å sjå konflikten ovanifrå. På den eine sida utsetjast eit mannskap med sjømenn for eit ran og blir satt i ein farlig situasjon. Men samtidig viser Greengrass den same situasjonen frå piratane sitt perspektiv. Han får fram det problematiske med situasjonen, utan å overdrive verken sympatien eller antipatien for eller mot nokon av dei to gruppene menneske. Dei er simpelt hen berre menneske vikla inn i eit verdsproblem beståande av mange ledd.

 

For sjå på situasjonen: Phillips mannskap kjem med forsyningar (altso mat, medisinar og andre nødvendigheiter) til eit fattige u-land som er sterkt avhengig av hjelp frå Vesten. Men piratane seier jo at denne bistanden blir utnytta av rike, privatpersonar i landet, og aldri klarer å dekke behova til befolkninga. Piratane er jo eigentelg fattige som stel frå rike. Noko Greengrass viser. Men det fungerer jo ikkje, fordi u-land er avhengig av at rikdommane blir delt. Ikkje utnytta av enkelt personar.

 

Dette er politiske problem som ligg i bakgrunnen av filmen. Men dei tas aldri opp. Greengrass tar aldri standpunkt. Dei er der for å gjere situasjonen nøytral.

 

Sjå dessutan på slutten (spoiler alert): Phillips blir redda. To av piratane drepe. Ein av dei fengsla. Situasjonen er akkurat den same som før. Joda, amerikanarane redda kanskje Phillips, men gjorde ingenting for å betre situasjonen for u-landet Somalia. Den amerikanske hæren har kanskje makt, men det betyr ikkje at dei bruker den riktig.

 

Uansett så er det ingen politisk film, som sagt. Men den klarer å sjå saka frå to sider, utan å ta standpunkt. Dermed blir den ein god spenningsfilm.

[Sir 3]

Problemet er som sagt ikke hvilken type film noen av dem er (dem er thrillere begge to for å oppklare det), men hvordan dem behandler en svært sårbar og aktuell tematikk. Problemet er at Captain Phillips på overflaten spiller på å være realistisk, mens dette i praksisk kun fungerer som et bakgrunnselement for sjangerelementene. Den har helt klart et realistisk uttrykk i sine visuelle virkemidler og har grunnlaget i konflikten på plass. Problemet er at konflikten blir skildret såpass overfladisk, og at den derfor på ingen måte gir noe særlig innblikk i den store konflikten. De har for det første gjort det vanskelig for seg selv ved å velge et såpass endimensjonelt tilfelle. Dette er faktisk den første gangen på hundre år at noen har blitt arrestert for piratvirksomhet. Det virker til at amerikanerne er ute etter å vise situasjonene de faktisk "seirer" i (les: klarer å få kontroll). Derfor mener jeg at dette tilfelle ikke er representativt nok for å klare å skape et godt nok bilde over piratvirksomhet som fenomen. Det Greengrass i mine øyne gjør er å utnytte en sårbar situasjon som bakteppe for spenningsbriljeringen hans. Jeg sier ikke at han ikke klarer å lage gode spenningsfilmer, for det er jo Captain Phillips nettopp et godt eksempel på. Kritikken min ligger i det rent etiske.

[Jarmusch 3]

Men det verkar som du forventer noko filmen ikkje prøver på. Og jada, den omhandlar sårbar og aktuell tematikk, men meiner du at man ikkje kan lage ein rein spenningsfilm ut av slikt?

 

Og kva situasjon Greengrass har valgt ut (der, spoiler igjen, amerikanarane faktisk klarer å redde Phillips i denne filmen), står jo ikkje fram som særlig patriotisk fordi slutten uansett ikkje hyller dei som det vinnande laget. Og arrestasjonen av piraten hjelper jo heller ingen. Filmen viser jo at også piraten er i ein fortvilt situasjon, der han til slutt må ta eit valg som eigentleg ikkje tener nokon (utanom Phillips). For når filmen er ferdig er piratverksemda like levande. Redningsaksjona er jo dessutan eit element i spenningsoppbygginga. Kva skulle eigentleg filmen gjort utan?

 

Poenget mitt er vel at kva historie Greengrass har valgt har eigentleg ingenting å seie. Om amerikanarane "seirar" eller ei. For Captain Phillips er ein rein thriller, ikkje noko djupt innblikk i piratkonflikten.

[Sir 3]

Kritikken min går selvsagt ut fra filmen som den er. Som spenningsfilm syns jeg filmen litt slavisk følger en linær spenningsoppbygning på bekostning av tematikken. De "nøytraliserende" elementene ligger mest i filmens grunnlag og i slutten. - Størsteparten av filmen syns jeg er mer fokusert på å bygge opp spenning. Det som her gjør vinklingen litt ujevn er at vi mer eller mindre opplever alt gjennom Captain Phillps sine øyne. Dermed blir det et litt ujevnt syn på konflikten, i og med at det blir en traumatisk skildring av en amerikansk arbeiders opplevelse. Spesielt i redningsbåten får vi også noe innblikk i piratenes opplevelse av det hele, men jeg opplever det som tolkninger og observasjoner fra Captain Phillips ståsted. De bruker her et billig grep for å skape spenning - få publikum til å identifisere seg med det største offeret oppi det hele, som igjen står på en bestemt side i konflikten. Poenget er, som jeg sier, at filmen er litt for fokusert på å skape spenning.

 

Svaret mitt er at jeg syns kanskje at å lage såpass tradisjonelle spenningsfilmer av et slikt aktuelt og sårbart tema er litt på kanten, men jeg sier ikke at det ikke kan gjøres. Se på Kapringen for eksempel, som er en film som jeg ser på som minst like spennende som Captain Phillips. Problemet er bare at Captain Phillips fort mister fokus over på spenningselementene.

[NavnløsCinefil 0]

"The Grand Budapest Hotel" (Wes Anderson, 2014). Skrev her på forumet for en stund tilbake at jeg var veldig begeistret over "Moonrise kingdom" og at det var den beste Wes Anderson-filmen jeg hadde sett til da. Jeg må si jeg syns Anderson topper seg igjen med "The Grand Budapest Hotel". Jeg syns filmen sprudler av fortellerglede og herlig humor! Andersons karakteristiske iscenesettelse av filmen er fantastisk. Elsker den sterke fargebruken og hvordan enkelte sekvenser ser ut som en blanding av animasjon og virkelighet. Ralph Fiennes gjør en helt vanvittig god jobb som Mounsier Gustave og filmen byr ellers på et interessant karaktergalleri. Mest (og best) av alt, jeg syns filmen er utrolig morsom! Med "The Grand Budapest Hotel" befester Wes Anderson seg for alvor som en av samtidens mest interessante regissører for min del. Har allerede sett filmen 2 ganger på kino og skal ikke se bort ifra at jeg tar meg en tur til. Merker jeg må få sett "Rushmore" og "the Royal Tenenbaums" snart, også.