Jump to content

Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?


Alex
 Share

Recommended Posts

Likte On the Road overraskende godt, selv om den går litt på tomgang mot slutten. Burde kanskje vært litt mer utafor 'boksen', men den fungerer for meg som et fint portrett av et vennskap.

Link to comment
Share on other sites

 

I anledning Hirokazu Koreedas aktiviteter i Cannes satt jeg på hans 2011-film "I Wish" (Kiseki). Lang spilletid, små historier, små detaljer. To brødre hos hver sin forelder og forskjellige håp for fremtiden. Uendelig sympati for de mange unge karakterene som fyller mesteparten av filmen, nesten usannsynlig teft for naturlig lek og hverdagsliv foran kamera. Bilder av barndom og familie, av fantasier og drømmer, som for meg er kryptonitt. Jeg blir rørt av den respekten for hvor viktig, kanskje viktigst, alt rundt en i ens daglige liv, de lette og trivielle øyeblikkene også, er når man observerer noe trist og stort som kanskje ikke kan eller bør fikses. Selv om filmens historie er enkel i den forstand at det egentlig ikke er noe særlig som skjer blir historiene rundt, om klassevenner, om familiemedlemmer, om steder og myter, forgrenet og fylt med så mye mening at man ser tilbake på det at det er presentert på drøye 2 timer som en stor prestasjon.

 

Mens 'Still Walking' for hvert gjensyn forsterker sin posisjon som en av mine absolutte favorittfilmer gjør Koreeda det rimelig enkelt å si at han er en av mine favorittregissører også. Jeg er veldig svak for dette materialet, for familiehistoriene, for følelsene mellom unge og gamle som ikke uttrykkes i ord.

Link to comment
Share on other sites

 

The Avengers gjorde meg til verdens største superheltfilmhater, men Iron Man 3 gir meg håp for sjangeren. Det er vel den første superheltfilmen jeg har likt fra start til slutt siden.. 70-talls Supermann? Inntil videre gir jeg credit til regissør Shane Black - noe av det sympatiske flåseriet fra hans Dødelig Våpen-scripts har erstattet de ulidelige one-linerne som ufortjent ga filmer som Avengers hype for 'humor' og 'selvironi'. I tillegg er denne skurk-decoyen i form av Ben Kingsleys karakter en garantist for at filmen aldri blir for selvgod og seriøs. En absurd, idiotisk figur, men i en superheltfilm er det et pluss. At det er veldig lite zipp-zapp iron man-drakt action før filmens klimaks er en massiv boost for filmens kvalitet, vi får mer varierte actionscener, mer tid til andre karakterer, mer moro med Downey (siden han får noe å jobbe med). Når det gjelder klimakset unngår det faktisk noen av klisjeene og er ikke bare en stor runk, bl.a fordi andre karakterer får ta en mer spennende del av moroa.

Link to comment
Share on other sites

 

To the Wonder - Terence Malick

 

Nesten glitrende. Malick skinner når han jobber slik som dette, med abstrakte temaer som gjøres jordnær. Det er svulstig, til tider, men det fungerer som ekspressiv og poetisk filmskapning som viser respekt for emosjoner. Det er ikke noe plott å snakke om. Mann møter kvinne, de flytter sammen, mann finner annen kvinne. Den første kvinnen kommer tilbake, den andre kvinnen føler seg sviktet, den første kvinnen ender opp med å speile mannens oppførsel i det første tilfellet. Olga Kurylenko er den første kvinnen (Rachel McAdams den andre), og Ben Affleck er mannen, og det mest spennende med To the Wonder er hvordan Malick tvinger skuespillerne sine ut av trygghetssonen. Affleck er tilstedeværende, så fjern, så tilstedeværende. Han er begrenset som skuespiller, men jeg liker ham fordi han forstår begrensningene sine. I filmens første kvarter virker han nesten ukomfortabel foran kamera, men på mesterlig vis gjør Malick denne usikkerheten til et karaktertrekk. Kameraet lever nesten et eget liv ved siden av skuespillerne, Malicks valg er overraskende, men stilsikre, abstrakte, men poetiske. Kurylenko gjør en av de beste rollene jeg har sett festet på film. Hun er fjern, vimsete, erotisk, leken, og kommuniserer mest av alt hva det vil si å være menneske og kvinne på utsiden av trygghetssonen. Når hun flytter til USA blir hun en fremmed (karakteren hennes er fransk, noe som gjenspeiles av fortellerstemmen hennes), og selv om hun føles større enn livet hun lever, har hun samtidig gjort menneskelige feil som å få et tidlig barn med en mann som ikke elsket henne. Datteren er filmens svakeste kort, hun er et barn i langt større grad enn den fremmedgjorte barneskuespilleren som stod i sentrum av Tree of Life, og skildringen av henne mangler den nødvendige dybden til å skape det periskopet Malick er ute etter. Kurylenko er imidlertid mesterlig som alle fasettene av kvinnerollen; mor, elsker, gudinne.

 

Malicks søken etter spiritualitet i den moderne eksistens fungerer langt bedre her enn i Tree of Life. To the Wonder er mer abstrakt der den jobber ut fra en poetisk tilnærming til tro og tvil, til ritualer som noe som forsterker oss som mennesker. Samtidig er den også uhyre jordnær, og har mer til felles med Days of Heaven enn noen av Malicks andre filmer, selv om formspråket hans beholder den senere kompleksiteten. Jorden er nøkkelen, som arbeidsplass, som økologi, som det som holder oss fra spirituell tilfredsstillelse og gir oss erotikk istedenfor kjærlighet, og denne biologiske bevisstheten er så sterk at det nærmest føles som et vitnesbyrd over den menneskelige tilstand. Borte er New-Age toningen det var fristende å se i Tree of Life, forståelsen av universet som metafor har blitt erstattet med søken etter gud. Javier Bardems bikarakter, en prest som kjemper med troen og vagt berører de andre karakterene i filmen, understreker det flyktige og sårbare ved nåde, idet han i noen av filmens beste scener omgås utskudd i et forsøk på å gi dem det de trenger, men som han selv mangler. Kurylenko og Bardem krysser hverandre ved flere anledninger, og kontrasten mellom de to er slående. Andektigheten til Kurylenko i disse scenene viser aspektene ved mennesket, og den uhyrlige splittelsen vi som individer står ovenfor idet vi kjemper mellom himmel og jord, med idealer som ikke lar seg nå, men heller ikke forkaste. Og hvordan sakramentet forsøker å forene oss, gjøre oss hele.

 

Affleck på sin side, jobber med forgiftet jord. Han føles som en drittsekk idet han forråder Kurylenko, men hennes senere tilbakebetaling gjør at du respekterer ham, som mann. Han forsøker å elske, men kan ikke, på et tidspunkt sier Kurylenko at Affleck får henne til å le. Han svarer at han ikke er en morsom mann. Affleck personlighetsløse nevrose, hans omskiftende forhold til omgivelsene som en mann som arbeider med hendene og er ute av stand til å se det åndelige ved forpliktelse gjør at han oppfattes som relasjonsskadet, og at Kurylenkos uhyrlige luner dermed blir en forbannelse for dem som par. Som mann er han ute av stand til å elske, kjærtegnene hans føles vage og knyttet til erotisk tilfredsstillelse, mer enn respekt for liv, som når han nekter å svare når Kurylenkos datter oppfordrer han til å gifte seg med moren. Når de gjenforenes uten datteren blir de også gift, men seremonien føles hul, som et slags kompromiss. Derfra og ut blir To the Wonder et spørsmål om når Kurylenko skal finne mot til å bryte ut av en ødeleggende relasjon som hun føler seg emosjonelt og fysisk forpliktet til å være i. Konflikten mellom liv og følelser står som et sentralt tema i Malicks film. Kompromisset i å forplikte seg til en annen person, barn eller elsker, understrekes ved en øymetafor, der foreningen med fastlandet skilles av flo og fjære. I gode og onde dager går som en rød tråd gjennom filmen idet lidenskapelig elskov sidestilles med krangel, fortid med nåtid, og det slik skapes et spekter av menneskelig omskiftelighet som understrekes av filmens fire hovedstemmer (Presten, Affleck, Kurylenko, McAdams). Den konstante perspektiveringen av emosjonelt innhold forvirrer og fortviler, blandingen av frampek og tilstedeværelse i nåtiden gir filmen en nesten antispenningskurve som minner som dikterer et liv. Malicks karakterer blir ikke visere, de ender opp med å kopiere seg selv og sine relasjoner nærmest deterministisk, og temaet: Hvordan vi bokstavelig og åndelig forgifter vår jord og hverandre, må ses som et kristent vitnesbyrd. Når Kurylenko får en venninne på besøk og de snakker om seksualitet uten å snakke om seksualitet sier Kurylenko at jorden trekker henne ned til seg når venninnen framstiller seg selv som heks. Det er kulturelle konflikter som ulmer, den amerikanske vesten mot det metropoliske sør-Europa, og Malicks metaforiske beskrivelse av kollisjonen mellom ulike former for spiritualitet, ulike språks nyanser, ødelegges litt av en svak teksting. Det poetiske ligger her, som i de fleste andre av Malicks filmer, i møtet mellom handling og de individuelle fortellerstemmene, likheter og forskjeller, for språket er i seg selv minimalistisk, fremmed, og ute av stand til å fange karakterenes åndelige kriser og aspirasjoner. Denne spenningen mellom ord og bilder, ofte slående og overraskende, narrativt uviktige, samtidig som de har en tematisk vitalitet som gjenspeiler poesien i formspråket, gjør Malicks filmer til noe som potensielt, og i To the Wonder, er fullstendig unikt. Jeg tror dette er det beste jeg har sett fra i år, når alt kommer til alt.

Link to comment
Share on other sites

 

Velskreven omtale som alltid Engangsgrill! Gleder med no enda meir til denne, elska Tree of Life.

 

(Fare for spoilers):

 

 

Django Unchained

Karakterane i Quentin Tarantinos nyaste film, ein over 2 og ein halv times lang western om slaveri, er stereotypar i den eine eller andre retninga. Anten den rasistiske og skurkeaktige kvitmannsamerikanaren eller den undertrykte svarte slaven i offerrolla. Ta Christopher Waltz karakter, som forresten gjer eit portrett av filmens artigaste karakter på utmerka vis, ein tyskar med i overkant moraliserande slavesyn og tankegang. Noko som man i dag ville tatt som ein sjølvfølgje, men som gjer karakteren hans svært lite samansett. Men stereotypane er så overdrivne og eindimensjonale at dei lett glir inn som ein del av Tarantionos fantasiunivers.

 

For Django Unchained held fram der Inglourious Basterds slapp. Den tar oss tilbake til westerntida i USA og presenterer ei fantasering om den lukkelege slavehistoria. Den er definitivt ein meir kynisk film, men deler noko av dei same forteljargrepa og vendingane.

 

Musikken er godt komponert med bilete, valden kunstnarisk, lekker og stilisert og fotoet skinner fleire gonger igjennom som inspirert og leikent. Likevel kjenst Tarantinos nyaste ein smule formlaus. Klart kameraarbeidet er både Leone og generelt western liknande, men heilskaplig kjenst det ein smule tafatt. Fargetoninga er gråaktig og slapp, sett bort ifrå eit par smålig vakre landskapsskot.

 

Django Unchained si største svakhet ligg i at den alt i alt står fram som veldig tom. Framgangen er liten, speletida lang og dermed oppstår det etterkvart fleire og fleire tomrom. Tarantino er heller ikkje særlig flink til å introdusere skurken sin, karakterar og situasjonar ramlar etterkvart berre inn i historia. Av og til er filmen inne på eit eller anna, som når Jacksons karakter blir gjort om til den verkelege skurken, men summert opp seier ikkje Django Unchained særlig mykje om verken slaveri eller menneske.

Link to comment
Share on other sites

 

Fast & Furious-serien ble visstnok kul med 'Fast Five' i 2011, og den nye filmen får også lovord hos flere. Jeg plukker opp at det skal være 'over the top' moro. På amerikanske kinoer gjør den store nummer. Forstår ikke helt greia, så dette må utforskes.

Jeg så den første FF-filmen back then, men husker INGENTING. For å friske opp hva det går i før jeg går løs på 'Five' prøvde jeg ut 'The Fast and The Furious - Tokyo Drift'. Den var ikke kritikerrost, men det er siste film før femmern.
I løpet av den første halvtimen har vår helt møtt TO bad guys som han ender opp i race med på samme måte: Ved å provosere duden til duell når han prater opp dama. Maks idioti!
Denne replikkvekslingen oppsummerer et lavmål for "vittig" dialog:
Twinkie: You know that famous painting? The one with the woman smiling all the time?
Shawn Boswell: The Mona Lisa?
Twinkie: Right, right, right the Mona Lisa. Well look man, this car right here is like the Mona Lisa of the drift world.
Men Five og 6 har samme regissør som denne, så det må finnes tegn til storhet her om de følgende filmene er bra, hva? Faktisk er manusforfatter samme mann også. Hmm, vel, dette er rimelig dumt actionplotteri, for det meste, noen japanske gangstertyper skaper spenning og trøbbel, ulovlig racing om kvelden, fleipete hjelper på siden, etc.
Jeg liker racingspill, men har ikke noe særlig kunnskap om eller interesse for racing ellers. Gimmicken i denne filmen, siden den er satt til Japan, er drifting, noe som gir bilsekvensene en mer rendyrket og stilisert form. Det kan være visuelt interessant og jeg har ikke noe i mot gode racingsekvenser, selv om ikke alt her pirrer akkurat.
Du kan likevel ane spor av en ærlig, sympatisk regissør, til tross for hvor teit det er til tider, en som, om ikke annet, lar filmen være det den er. Den super-blande hovedfiguren får lov til å være en doofus, og da er det ålreit og småsjarmerende når han leverer ærlig, cheesy føleri med sørstats-slur
"The day I got my license is the day I got my first speeding ticket. Day after that I won my first race, I beat this rich kid by three lengths. I've gotta admit, it felt good! It felt like...
Neela: Like everything else just disappears...
Shawn: No past and no future..."
Dessuten er ikke Tokyo _bare_ et bakteppe av klisjeer, til tross for komisk Yakuza-klovneri med en helt latterlig plottunnskyldning for et race som filmens klimaks.
Alt i alt middelmådig med hang mot det dårlige, men ikke helt kjedelig, og vi er klar for Fast Five i neste episode!
Link to comment
Share on other sites

 

Topp anmeldelse ! Ser fram til neste episode. Jeg regner med at du blir å se på kino på 6'ern ?

 

Tror jeg har sett de to første selv, husker ingenting, bortsett fra at biljaktene i 2'ern var dataanimerte og så fryktelig teit ut.

Link to comment
Share on other sites

 

Ja, bra tiltak. Jeg tror jeg må ha vært borte på det møtet besserwisser-lauget bestemte seg for at Fast & Furious er noe vi skal bry oss om nå.

Link to comment
Share on other sites

 

Joe Swanberg har i hvert fall tvitret om at han valgte bort Post Tenebras Lux for FF6:

 

"Chose FAST 6 over POST TENEBRAS LUX last night. 21-year-old me would have been disgusted by myself. Current me feels pretty good about it."

 

Da har hipsterne et alibi... Ville aldri falt meg inn å se Fast and the Furious 6, men hver sin smak.

Link to comment
Share on other sites

 

Ja, jeg må innrømme at alarmene som jeg har stilt inn for å detektere omvendt snobbing går av. Men samtidig blir jeg jo litt nysgjerrig på hva det er i disse filmene som plutselig skaper denne hypen.

 

Men jeg synes nok Universal Soldier: Day of Reckoning, som Kiddo skriver om, virker mer interessant. Det har jo vært litt Internett-buzz rundt denne også.

Link to comment
Share on other sites

 

Av alle franchisesirkusene de siste årene er Fast and the Furious det jeg skjønner minst av, så jeg gleder meg til hva du har å si om Fast Five.

 

Universal Soldier-filmen har vel vært utsatt for en av de mest uforventede inverted snobbery-bølgene på lenge. Måtte lese to ganger da til og med The Paris Review kalte den et mesterverk, men de samme alarmene som Zann snakker om, går av ganske raskt når det skrives ting som "Universal Soldier: Day of Reckoning is the most exceptional movie of 2012 in part because it has no right to be as good as it is". Tar meg i å lure på om denne typen kritikk er et slags forsøk på å gjøre kultfilm ut av noe som såvidt har kommet ut på DVD, et slags "hva var det jeg sa?" ti år før.

Link to comment
Share on other sites

 

Univsersal Soldier: Day of Reckoning har like lite med inverted snobbery å gjøre som hyllinga av Drive. Den litt sleivete kommentar’n fra The Paris Review kommer sikkert av at man ikke helt stoler på sitt eget blikk, evt. at man peker på kildematerialet filmen jobber ut i fra. Jeg skjønner forsåvidt skepsisen – Universal Soldier liksom, plutselig et mesterverk – men Caravaggio hadde vel ikke blitt så mye dårligere om det kom fram at han baserte maleriene sine på noen kjerneideer fra kiosklitteratur? Det å ta visse ideer fra og jobbe videre med visse premisser, historier, linjer, spørsmål, ikoner og motiver fra antatt dårlige verk (”antatt” da jeg ikke har sett de første Universal Soldier-filmene) – altså de elementene som aldri i seg selv gjorde et verk bra eller dårlig, som kanskje heller la spiren eller ga stafettpinnen til en bedre kunstner – har jo blitt gjort lenge, og vitner mer om eklektisisme enn inverted snobbery.

 

 

 

 

Link to comment
Share on other sites

 

Jeg har jo feilaktig blitt beskyldet for invertert snobberi selv, hva gjelder musikk spesielt, men har ikke noe problemer med å ta folk i kontrært skuespill. Vi husker alle (?) når Natt&Dag prøvde å få den Hannah Montana-filmen til å være noe annet enn den er.

 

Godt Fast & Furious sparket i gang diskusjon, men jeg må skuffe dere og meg selv. Selv om jeg kanskje fikk svar på mitt spørsmål - hvorfor serien plutselig ble sett annerledes på med 'Fast Five' - ga den meg ikke det jeg håpet på personlig.

 

Five er plutselig en helt annen film. 'Tokyo Drift' handlet fortsatt om racing, først og fremst. For å motivere karakterer og gi kappkjøringen vekt ble skurkeverdener skissert på siden, men de var perifere. Filmen åpner med race, filmen avsluttes med race og den emosjonelle 'nå skal vi fortelle hvem karakterene egentlig er' tredjeakten knyttes til racing.

 

Five derimot er fullt ut action. Biler brukes til å stjele ting, til å stikke fra folk, til å stjele flere ting, og i en bitteliten scene til kappkjøring, men det er ikke lenger en racingfilm. Det er klart, når en filmserie går fra å være en ting til å være noe helt annet kan det skape reaksjoner. Kanskje var folk imponert over taktskiftet. Tokyo Drift føles mer som en nerdefilm, en sjangerfilm, en nisjegreie. Five er en særdeles profesjonell actionfilm, til tross for at Vin Diesel og The Rock har hovedroller. Du mister mange av de cheesieste replikkene og rett-til-dvd-tvistene, men også noe av karakteren.

 

Jeg trodde kanskje i min naivitet at 'Five' skulle være en større og dyrere versjon av samme greie, neonracing jazzet opp til Speed Racer-proporsjoner, latterlig men kult. Samtidig som jeg kanskje skjønte fra det lille jeg vet om den siste filmen at det var blitt større actionting utav konseptet håpet jeg vel at det ikke skulle være så generisk.

 

For å summere raskt opp kjempes det mot en skurkeboss og et korrupt politi i Rio de Janeiro. Det finnes ok ting her. Det er selvsagt verdi i en scene der et svært bankvelv røskes ut og taues av to superbiler i full fart gjennom gatene, uansett hvor tvilsom fysikken og motivasjonen bak sånt et stunt er. Men det er for velkjent, i det store og det hele. Vin Diesel og co samler en gjeng superskurker (som er gode inni) som legger en slags Olsenbandeplan og gjennomfører den uten de store problemene.

 

Jeg skal fortsatt se F&F6. Jeg har tro på at de i jakten på å overgå seg selv har tatt ting lenger, og det bør gi en mer underholdende film. Troen på at dette har blitt noe unikt har jeg vel mistet. Til jeg får sett 6'ern kan jeg jo prøve ut Universal Soldier i mellomtiden, jeg har også større tro på den.

Link to comment
Share on other sites

 

Only God Forgives - Nicholas Winding Refn

 

Parterte parabler er Refns fagfelt, og OGF er intet unntak. Gosling er Julian, Kristin Scott Thomas moren hans, og sammen skaper de en freudiansk cocktail av komplekser som får meg til å gremmes. Styrtede ikoner, spaltede personligheter, påtatt likegyldighet, groteske scener... Only God Forgives har alt. OGF foregår i Bangkok (tror jeg) hvor Gosling er boksetrener som forsørger sjelen sin med å se unge thai-boksere slå løs på hverandre, og eller lider av et alvorlig tilfelle av underholdningens uutholdelige letthet. Han er så godt som impotent, og får han derre Twilight-vampyren til å virke som et godt forbilde for tenåringsjenter. Skuespilleren Gosling har sannsynligvis aldri gjort noe som er verdt å merke seg, men personligheten er i det minste verdt å analysere som bare enda et pent ansikt tatt til det ekstreme. De undertrykte følelsene for moren, som flørter hemningsløst med ham og representerer den klassiske matriarken i form av en manipulerende sjuske klippet rett fra Americana-landskap, kommer til overflaten gjennom Goslings hundeøyne som avslører en liksom-eksistensiell krise Refn kanskje ønsker å la representere vestens ubotelige fall fra den artistiske stjernehimmelen. OGF starter med gutter som slår løs på hverandre, og fortsetter med menn som skyter og kutter hverandre i småbiter. Plott-oppgulpet er at storebroren til Gosling (som blir karakterisert med a) han har en stor pikk B) han er storebroren til den forpinte Julian) voldtar og dreper en sekstenårig jente, før han får smake balltreet til faren til jenta, omhyggelig orkestrert av den Thailandske politimannen som ikke tilgir. Dette høres kanskje merkelig ut, og det er det også, men det er nå en gang handlingen i Refns filmer. Moren til de to brødrene setter seg sporenstreks på flyet til Thailand, og i kontrast til den patriarkalske politimannen orkestrerer hun sin egen hevnfantasi der stakkars impotente Julian får streng beskjed om å ta hevn. Når moren til Julian blir fortalt hva den eldste sønnen har gjort, svarer hun: I'm sure he had his reasons. Nervøs latter fra salen.

 

Degenerasjonen i Refns filmer blir bare tydeligere og tydeligere. Der han gikk fra den ugjennomtrengelige Valhalla Rising til den overfladiske Drive før han endte opp her er det ikke lenger mulig å unnskylde dansken som trenger terapi mer enn lisens til å lage film. Hele OGF er et eneste antiklimaks, og et intendert et sådan. De groteske enkeltscenene veksler mellom å være suggestive og viscerale, men blir aldri det spor celebrale. Machofesten vil ingen ende ta, idet politimannen får stå som en usjekket brikke der han utdeler sine gammeltestamentlige straffer for amoral, og den ultimate tilfredsstillelsen kommer i form av at Gosling villig lar seg partere. Det er kanskje mulig å se OGF som en noe forvirret parabel over vestens dekadanse og spirituelle krise, men i så fall er Refn lite mer enn en som sprer frykt for fanatisme i form av en pre-kulturell gud, som for ham representerer mennesket. This atheism shit.

Link to comment
Share on other sites

 

Folk vedsina meg snakket under hele OGF, folk bak snakket under hele OGF (og lo). Jeg synes det er leit at folk ikke sjekker åssen filmer dem går til, istedenfor så sitter og klager og syter dem under hele filmen og ødelegger opplevelsen for andre. Ekstremt barnslig. Hjelper heller ikke at filmen hadde en energi som aldri bli sluppet ut under filmen, antiklimaks som Engangsgrill sa, dermed satt jeg der med ett sinne som nesten endte med en ny James Holmes.

 

Når det kommer til filmen så må jeg se den igjen. Var mye jeg likte, stemningen var veldig god, musikken var kjempeflott og hele cinematografien var fantastisk. Fikk med meg det meste av handlingen og kanskje litt av symbolikken, noe tydeligvis ikke hele salen gjorde da det var full latter i slutten av filmen imens flertall ropte "hva faen?". Greit at mann ikke skjønner filmen, men trenger ikke å vise det til alle i salen som en attention seeking idiot.

Men hadde en vag følelse at det var feil film for dem, da de fleste i salen lo under "Pain & Gain" traileren. Ugh.

 

Anyway, usikker hva jeg synes om filmen i sin helhet. Gjensyn må til.

Link to comment
Share on other sites

 

Call Girl - Mikael Marcimain

 

Vulgær, kjedelig og ytterst intetsigende. Svensk politisk korrekthet møter de rullende 70-åra, og resultatet er så som så. Call Girl er så enkel og rett fram i sine karakterportretter, så opptatt av å ikke fornærme dagens generasjon, at den faller fullstendig sammen. Gjennom to og en halv time skal et prostitusjonsnettverk nøstes opp, og i mellom det pertentlige fokuset på etterforskning, som minner om noe David Fincher kunne hostet opp, skjønt det kliniske aspektet uteblir her helt, møter vi en av jentene: fjortenårige Iris. Hun er imidlertid så personlighetsløs at det er umulig å fatte interesse for skjebnen hennes. Hun er relasjonsskadet i en slik grad at hun ikke mestrer grunnleggende sosial interaksjon, og jeg har aldri sett voldtekter være så tamme som dette på film. Hun er en dukke, en leke, noe man kan bruke og kaste, men filmen gjør aldri noe poeng av dette. Det er tydeligvis nok i dagens Sverige at man kaster noe halvkokt inn i den politiske debatten om gud vet hva (Call Girl har høstet kontrovers for at den antyder at Palme hadde sex med mindreårige) for å vekke oppsikt. Men selv dette aspektet er grunnleggende meningsløst. I Call Girl er politikere slemme og opptatt av å passe og å massere ryggene til hverandre, aller helst med noen nakne og frislupne horer som avkobling. En etterforsker spiller rollen som mann av ære, som vi har sett hundre ganger før, den eneste ærlige mannen i Sverige, mens prostituerte har hjerte av gull, horemammaer ikke fullt så stort hjerte, og halliker bekles av norske skuespillere. Call Girl er evig rotete og alt for lang. Det dynamikkløse fotoet, den billige fortellerkunsten og den tomme og klisjéfylte karakteriseringen bidrar til at Call Girl er filmverdenens svar på Melodi Grand Prix. Annenrangs underholdning det er umulig å like for det det er. Patosen smøres tykt på i filmens mange liberale fantasier, og konklusjonen til regissør Mikael Marcimain henger ikke på greip, og det gjør egentlig heller ikke resten av Call Girl. Gårdagens liberale fantasier var dårlige. Dagens liberale fantasier er bra. Speilet knuses dermed i forkvaklet positivisme og generaliseringer som at noen grenser er bra for tenåringer, horer gjør det de gjør fordi det er bedre enn alternativet, grådighet er et resultat av nødvendighet, og en god mann er farligere enn tusen skurker i et demokrati. Ok, det siste mener regissør Marcimain åpenbart ikke. Det eneste vi kan være enige om er at å lokke tenåringer ut i prostitusjon er ganske lumpent gjort, men i Iris' tilfelle kan man saktens spørre seg om ikke institusjonalisering er det reelle alternativet. Slik opprettholdes myten om menneskets likeverd, noe som har vist seg å være den mest seiglivede av alle sosialliberalismens fantasier.

Link to comment
Share on other sites

 

Fallen Angels - Wong Kar Wai

 

Wais humanisme er kanskje hans mest framtredende trekk som regissør, ved siden av evnen til å finne poetisk energi i bildene sine som reflekterer den narrative eksposisjonen. Fallen Angels er intet unntak, et lite mesterverk om urban isolasjon sett gjennom en serie karakterer som er atypiske i alt annet enn sin ensomhet. Wais karakterer er kanskje klassiske rollefigurer, men den kirurgiske og ofte visuelle humoren, den dagligdags-filosofiske fortellerstemmen, og den sensuelle og seksuelle energien gjør han til en av vår tids absolutt største regissører. Tittelen, som kan virke noe kynisk, skjuler et paradoks. Er englene falne fordi de befinner seg på jorden eller er de forviste fordi de er falne? Slik belyses menneskets dualitet, og Wai strekker seg uten å slite seg ut mot fillmens religiøse kraft, om videoens evne til å fange minner for alltid, og å gjenskape følelser vi trodde vi hadde glemt. Wais sanselighet fullbyrdes av Cristopher Doyles foto, og de tos samarbeid vil bli stående som 90-tallets viktigste art-house innovasjon der de viderefører intellektuell film med emosjonell kraft inn i massemedienes tidsalder. Hong Kong er da også det perfekte bakteppet for nittitallet, og selv om Blondie-karakteren er litt anmassende, skaper Wai og Doyle et periskop av hva å være ensom kan si ved å ta oss under huden på uvanlige mennesker med vanlige følelser.

Link to comment
Share on other sites

 

Sist sette:

 

Stoker - Skuffende. Som en litt mer vellaget thriller, og som under overflaten bare er like svak som gjennomsnittlig thrillere du aldri orker å se ellers. Noterer meg en fin pianoscene i margen.

 

Into the White - Også ganske svak. Mangler helt en interessant innfallsvinkel og nerve.

 

Killer Joe - Trailertrash-noir. Den oppløftende slutten løfter også filmen til det severdige.

 

 

Link to comment
Share on other sites

 

Kan inneholde små-spoilers.

Paths of Glory (1957) | Stanley Kubrick

"If it's death that you're really afraid of why should you care about what it is that kills you?"

http://i41.tinypic.com/ih1egz.jpg

Si meg, er det noe Kubrick ikke kunne lage? Desto flere filmer jeg ser av Kubrick jo mer forstår jeg all hyllinga han får. Selvom jeg fortsatt kun har sett litt over halvparten av filmografien hans er det ingen tvil om at Kubrick er blant de ypperste regissører filmverdenen har sett.

Jeg har ikke lyst til å utbrodere stort hva filmens handling går utpå da filmens spilletid er på knappe 90 minutter så det blir vanskelig å fortelle litt uten å fortelle for mye. Dessuten kan alle som vil slå opp på imdb og lese filmens plot om man skulle ville vite det. Det jeg derimot kan si om filmen er hvilke temaer den tar opp. Mange ser på denne som utelukkende en anti-krigsfilm, noe jeg ikke mener kategoriserer filmen rett. For et vel så viktig tema, om kanskje viktigst er filmens oppgjør mot autoriteter og militærets holdninger ovenfor enkeltpersoner. Til å ha en så kort spilletid brakte denne filmen fram mange følelser hos meg, den forteller så veldig bra hva jeg selv mener om krig og slike holdninger som det franske militæret her utøver. Hvor lite et enkelt liv betyr, at det er greit å henrette uskyldige soldater, som ikke har gjort noe annet enn å følge ordre, trekt ut ved loddtrekning eller bare har et mindre bra forhold til kommandøren. Alt bare for å sette et eksempel som skal øke hærens samlede moral og patriotisme. For å ikke snakke om de høyt rangerte ledernes moral der man i det ene øyeblikket bomber sine egne for å ikke gjennomføre et rent selvmordsoppdrag for så å stille de for en domstol som har på forhånd bestemt seg for sakens utfall uten å være interessert i fakta, kun for å redde sitt eget navn og gjerne bli forfremmet. Filmens framstillinger av det franske militæret under første verdenskrig førte faktisk til filmen ble forbudt i Frankrike fram til midten av 70-tallet så det sier ikke så rent lite. Skulle ikke si så mye om hva filmens handling gikk ut på, men jaggu har jeg visst klart det likevel.

Kinematografien er som vanlig upåklagelig og krigsscenene er som tatt ut fra en Spielberg film, og dette i 1957 på et smalt budsjett! Imponerende. Kubrick serverer oss også noen virkelig flotte tracking-shots fra skyttergravskrigen og flere flott komponerte bilder slik han alltid gjør. Må også berømme Kirk Douglas for sitt skuespill av ypperste klasse, filmen hadde neppe blitt det samme med noen andre i hovedrollen som den idealistiske Colonel Dax. Det hele avsluttens med en overraskende rørende og gåsehudfremmkallende sluttscene. En perfekt avslutning på en meget god film. Denne filmen hjelper til med å befeste mine tanker om 50-tallet som mitt favoritt-tiår i filmverdenen.

Karaktermessig vipper den mellom 8 og 9 av 10.

 

Link to comment
Share on other sites

 

Syns den jevnt over kritikerroste The Place Beyond the Pines var litt slapp. Det er noe med den velmenende, litt tyngre tematikken som gjør at man skulle tro det var en skandinavisk dramaproduksjon med Susanna Bier eller vår egen Poppe bak spakene. Forutbestemte familieskjebner, delt opp i flere historier som krysser hverandre, sett det før montro ? Den har noen veldig fine kameraføringer og stemninger til å begynne med som virkelig gir et lovende førsteinntrykk, men det meste ebber ut når filmen skifter fokus midtveis. Det blir både for ambisiøst og kanskje for lite troverdig.

Link to comment
Share on other sites

 
 
  • 2 weeks later...

PASSION – Brian De Palma

 

Eit teknologirunk, der kvart bilete er som tatt ut av ein interiørkatalog. Datamaskiner og smarttelefonar flyter over i Brian De Palmas nyaste film, ein overdriven ultramoderne thriller i regissørens klassiske format. Lydsporet bærer frå første sekund eit tydlig Hitchcock preg. Blåfargane skinner igjennom i den noirinspirete lyssettinga. Det er ingen tvil om at Passion både ser og høyres aldeles praktfull ut, men dei første førti minutta skapar eit overraskande stort tomrom. Eg kan verken finne De Palmas osande sensuelle utforsking av kvinner eller hans sleazy Hitchcock sekvensar. Her får me heller presentert eit slags studium av ein evig maktkonflikt mellom to kvinner. Ein mann og ein jobb står i mellom dei, samt ein sekretær som skapar ei dobbelhistorie. Så treffer filmen eit vendepunkt. Det klassiske mordet. Der De Palma utan tvil presterer ein av sine mest storslåtte og nervepirrande augneblikk. Ein drøymelikande og nydelig gjennomført splitt-screen sekvens utan like. Herifrå beveger me oss klart inn i regissørens erketypiske stil. Sjølv om Hitchcock referansane ikkje står i kø, er likevel inspirasjonen no tydelig. Men når De Palma til slutt rundar av sin nyaste film, på brått og sjokkerande vis, blir eg, til tross for eit par maktdemonstrerande scenar, sittande igjen med fint lite. Kanskje var Passion berre ein leik med publikum? Mykje kan tyde på det, etter alle dei brå overgangane og vendingane. Mysteriet står opent, men kor interessert er man eigentleg i å løyse det?

Link to comment
Share on other sites

 

Christian Miungu's Beyond the Hills har ikke helt den samme superspente atmosfæren som "4 Måneder.." , men jeg ser en tendens. Der mange trodde de skulle få traust sosialrealisme og fikk tight thriller i hans forrige ender denne 'basert på sanne historier'-filmen nesten som sensasjonalistisk melodrama. Han har det med å vri de romanske hverdagsfortellingene til eksplosiv filmatisk underholdning. Det vil ikke falle alle i smak - filmen er 2 og en halv time i et klostermiljø som handskes med mentalt svak outsider på besøk, og kanskje kan man hevde at det hausses opp for mange dramatiske klimaks, eller noe sånt, men som sist: sjangerspillet eller populist-leken er krydder for sensasjonelt naturalistisk skuespill. Blir sikkert tradisjon at alle Miungus filmer følges av 'beste skuespiller'-nominasjoner for hovedrolleinnehaverne, som sikker er unike talent men også opplever noe eget i møte med regissøren. Mer, takk.

Link to comment
Share on other sites

 

Spring Breakers - Den har definitivt NOE jeg setter pris på, men det er i første halvdel av filmen før James Franco tar over rampelyset og filmen blir hans show-off i 40 minutter. Før det er filmen en slags anti-Malick variant; Mennesker som vandrer rundt i åkeren i kveldssola, mens den poetiske voice-overen bades i klassisk musikk er byttet ut med nakne tenåringer som bader i alkohol og dop under sydensol, til dunkende bassdunder av Skrillex. Voyerismen er rimelig framtredende, og som alltid balanseres det hårfint på grensen til det utspekulerte. Siden sist er Korine definitivt blitt en teknisk mer flink regissør, men samtidig er dette helt klart hans mest lettspiste og mest kommersielle film. Og jeg syns den er aller best når den er fullstendig klar over at den mesker seg i sin egen ekstravaganse.

 

http://2.bp.blogspot.com/-ADzOu46EFME/UVIyzO3_yFI/AAAAAAAAI_4/yCmDE9dnOBA/s400/spring-breakers-555x358.jpg

 

Arme Riddere - Irriterende post-Tarantino/Fargo variant uten snert, timing eller kvalitetene som skal til for å lage en vellykket film innen sjangeren.

 

Cockneys vs. Zombies - Positiv overraskelse til tross for en tittel som ikke akkurat roper kvalitet. Mye humor i gata til Shaun of the Dead, zombieangrepet på et gamlehjem er jo kjempefornøyelig. Den lider nok likevel av at ideene er bedre enn utførelsen, den litt klumsete og amatørmessige regien gjør at en rekke scener med potensiale aldri får den punchen de gjerne skulle hatt. Likevel, jevnt over fornøyd med denne.

 

http://i.telegraph.co.uk/multimedia/archive/02324/cockneys_2324135b.jpg

 

The Evil Dead (2013) - Helt ok ! Veldig kjedelige skuespillere og horrorestetikk, men den klarer å holde litt trykk oppe med en del gode gorescener.

 

We Steal Secrets: The Story of Wikileaks - Ganske underholdende greier i solid innpakning slik vi kjenner det fra Errol Morris' dokumentarer.

 

Link to comment
Share on other sites

 

Har tjustartet litt på 50-tallskåringen. Poster her siden det har stått stille på kåringsfronten i det siste. Har flyttet meg litt til det grunnleggende nivået igjen og fått med meg noen essensielle amerikanske westerns.

 

The Searchers (1956): Vissuelt veldig flott. Kan se at det er mange som har hentet inspirasjon herfra. Denne har noen fantastiske landskapsbilder, med noen veldig sterke farger. I tillegg en veldig fin historie, hvor det er mye som ligger under overflaten. Hvor får egentlig John Wayne sin karakter motivasjonen fra? Absolutt en film hvor historien går dypere enn det som blir fortalt. Er vell på grunn av dette også en film som det gjør seg å se flere ganger. Den tar også opp temaet om indianerne på en veldig flott måte. Ser gjerne denne om igjen før kåringen går ut hvis jeg får tid.

 

High Noon (1952): Fin sjangerfilm med et fint kjærlighetssideplott, men utenom det var det ikke noe spesielt jeg bet meg fast i.

 

Håper tiårskåringene fortsetter. Har fått mye motivasjon ut i fra det.

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...