Jump to content

Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?


Alex
 Share

Recommended Posts

Kjenner eg har eit sterkt behov for å forsvare Moonrise Kingdom, men har verken sterke eller kloke argument. Er berre utruleg ueinig. Joda, Darjeeling Limited og resten av rekka Anderson filmar er fine, men Moonrise Kingdom er jo hans magnum epos. Perfekt handverk til ytste detalj (og ja, sjå berre på alle detaljane). Grunn og overflatisk? Tull. Det er jo ikkje berre dei fyldige og detaljrike bileta som skapar djupnadd, men også dei menneskelige karakterane. Både vaksne og ungar er gjennomført med ein slik øm sårheit at det er umulig å ”ikkje bry seg om dei”.

 

Og kva med skildringa av ung kjærleik? Den har vel knapt vert betre på film? Anderson er smålig ironisk og bruker mykje humor, men visar samtidig klart at han tar det heile seriøst. Barnslige vaksne og overmodne barn kan fort bli både masete og slitsamt, men i Andersons fargefylte univers blir det ikkje noko anna enn høgst sjarmerande.

 

Flott med mange nye omtalar då. Fin lesing.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Ja, jeg kan ogsaa trygt si jeg har sett "young love" baade mer sjarmerende og mer treffende tidligere. Detaljrikt er det, men ikke med noen annen hensikt en "wink, wink"-faktor. Det er godt haandverk, men mindre imponerende fordi Wes Anderson har gjort minst mulig nytt. Magnum epos? Ja, hvorfor ikke? Men det bygger paa og understreker en side av filmene hans jeg alltid saa paa som... vel, ikke en svakhet men et stilvalg som en dag kom til aa komme helt i veien for det menneskelige. Og her synes jeg det gjorde nettopp det.

Link to comment
Share on other sites

 

Kan jo se det tildels, Moonrise Kingdom er bygget mye på stil og form, og handlingen og karakterene blir dratt igjennom filmen litt som portrettene på et postkort sånn sett. Likevel syntes ikke jeg det var en svakhet personlig. Det var noe med måten det ble gjort på som var fornøyelig.

Link to comment
Share on other sites

 

Jeg er helt enig med deg, Downs, i at Darjeeling Limited kanskje er Andersons beste, i hvert fall om man tar med Hotel Chevalier i regnestykket. Så den etter en flaske vin, men det gjør ikke så mye, det er som du sier en mye mer menneskelig film hvor hans tendens for karikering ikke kveler hele filmen - kanskje fordi han til tider klarer å være ærlig om det emosjonelle innholdet? Jeg vet ikke helt. Har også alltid oppfattet Moonrise Kingdom som en til dels (ufrivillig) selvparodisk film, joda, et "magnum opus", den "mest Wes Andersonske", men like fullt en sjablong. Liker den fortsatt godt, dog.

Link to comment
Share on other sites

 

Jo, Anderson fokuserer meir bestemt på nokre få menneskelige sider og kjensler i Darjeeling Limitied. Det er ein meir nøytral film, filmspråket til Anderson oser ikkje over i same grad som i Moonrise Kingdom. Det kan eg seie meg einig i. Men at dette er øydeleggande for filmen? Ikkje i det heile tatt, tvert imot er det jo dette som gjer den til Andersons storslåtte magnum epos. Filmen er som tittelen seier, eit kongerike. Moonrise Kingdom kan kanskje heller samanliknast med med The Royal Tenenbaums, ein film som tar for seg ein heil familie. Der Darjeeling Limitied fortel meir bestemt om forhold mellom søsken, tar Moonrise Kingdom for seg fleire menneskelige trekk, akkurat som Royal Tenenbaums utforska fleire trekk hos ulike karakterar i ein stor familie. Utslitt kjærleik i kontrast med ung, blomstrande kjærleik. Einsamhet i kontrast med felleskap og nærleik. Det er mykje å hente i historia (eller historiene blir vel meir riktig å seie) her også, det er berre at det er fortalt gjennom eit mykje breiare spekter enn i Darjeeling Limited.

Link to comment
Share on other sites

 

Vel, nettopp - The Royal Tenenbaums er helt klart den mest naturlige sammenligningen; en annen film som stikker seg ut som en stilisert runkefantasi i filmografien hans, hvor alt er veldig "skrevet", alt er "popkulturelt korrekt". Jeg liker også Wes Anderson i dette moduset, men både Tenenbaums og Moonrise når fortsatt ikke opp til hintene av menneskelighet i Darjeeling. De er interessante konstruksjoner og vitner begge om en veldig tydelig "visjon" - det er beundringsverdig - men utover det synes jeg ikke de tar for seg et "bredt spektrum", nettopp fordi de eksisterer så til de grader inni Wes Andersons hode, våger ikke å bevege seg utover. Darjeeling og Hotel Chevalier synes jeg er blant de få filmene hvor Wes Anderson faktisk er ærlig, og ikke gjemmer seg bak femten lag ironi og smarte referanser.

Link to comment
Share on other sites

 

Jeg skjønner ikke hvorfor dere vil ha menneskelighet og ærlighet av Wes Anderson, det finnes da tusen filmskapere som er bedre enn ham på dette? Jeg trodde ikke jeg likte Anderson lenger, men Moonrise Kingdom ga meg tilbake troa, nettopp fordi den er så ekstremt wesandersonsk og ikke prøver på noe annet. The Royal Tenenbaums og Moonrise Kingdom er de to beste filmene hans, synes nå jeg.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Det å forlange at en hvilken som helst film med mennesker i fokus, og kanskje særlig "coming-of-age"-fortellinger som Moonrise Kingdom tross alt er, skal ha et snev av menneskelighet synes jeg ikke er begrensende. Det er ikke som å si at det må være humor eller intellekt eller kjærlighet. I mangel på bedre ord er det en sjel til hver--ihvertfall sentrale--figur i filmen; noe som hever dem over utstillingsdokker; noe som gir dem en viktigere funksjon i filmen enn på reklameplakaten. Jeg er forøvrig enig i at ren stil kan være plenty sebart, men da har jeg personlig mange preferanser over Wes Anderson, hvis stil jeg synes har mer komisk enn estetisk verdi. God komedie, men det begynner å bli gammelt.

Link to comment
Share on other sites

 

Menes det med menneskelighet egentlig medmenneskelighet, eller hva er greia? Tror ikke jeg har sett en film uten menneskelighet, hehe. For øvrig er min favoritt The Life Aquatic. Der er emosjonene flyktige, det er større kontraster mellom dem, men filmen er desto varmere i de øyeblikk hvor karakterene klarer, eller på sympatisk vis forsøker, å bryte kommunikasjonsbarrierene og "møtes". For meg dreier vel egentlig filmen seg om vanskeligheten med å uttrykke følelser på en god måte, på en uttømmende måte. Fin film, av Andersons filmer også den jeg har ledd mest av. Har ikke sett Moonrise.

Link to comment
Share on other sites

 

For meg fungerer Wes Anderson best når emosjonene er mer tvetydige, og det estetiske blir noe mer enn bare visuell staffasje, men snarere understreker fortettede relasjoner og fremmedgjøring fra omgivelsene. Her kommer The Darjeeling Limited og The Life Aquatic inn i bildet. Rødvinsfilmer, klart, men ingenting galt med det, hilsen kontekstgutta. Eller når det ser ut som, og føles som, et dukkehus med litt for mange familiemedlemmer. Her er selvfølgelig Moonrise Kingdom og The Royal Tenenbaums sentrale. Eller når rekvisittene og den blåøyde quirk-koloritten er strippet tilbake til fordel for et mer intimt drama. Hotel Chevalier, som er helt forbilledlig som forfilm. Ut fra dette kan man trekke den konklusjon at Wes Anderson egentlig lykkes på ulike måter med alle filmene sine etter Rushmore, og med det må utropes til en av de mest interessante amerikanske regissørene i senere tid. The Grand Budapest Hotel neste år, ja takk.

Link to comment
Share on other sites

 

Into the Storm. TV-film om Churchill under WWII med Brendan Gleeson. En film akkurat som den høres ut som. Solid over hele linja, delvis spennende på grunn av historien, delvis ganske døll. Det eneste interessante er hvordan valget av stilistiske grep - eller mangelen på stilistiske grep som sådan, det eneste jeg kan komme på er en juxtaposition mellom årene under krigen og valget i 1945 - speiler sjangeren: Det robuste (nå som dette har blitt et moteord også i Norge er det vel på sin plass!) politiske dramaet med fokus på en robust personlighet, styrt av de meget robuste filmskaperne, er nesten helt straightforward. Det er selvfølgelig ett og annet forutsigbart forsøk på enkel psykologisering også. Bortsett fra Gleeson, som tar mye på kornet, ender det opp ganske lite minneverdig, i motsetning til historien den forteller.

 

Er det noen andre regissører enn Sokurov - i den andre enden av personlighetsskalaen med sin diktatortrilogi - som fremstiller historiske personligheter med litt større estetiske sprang? Tar gjerne imot noen friske tips.

Link to comment
Share on other sites

 

Ble positivt overrasket over Henry Hathaways Garden of Evil (1954), en filosofisk og melankolsk western om en gruppe menn som går med på å hjelpe en kvinne berge sin mann som ligger fastklemt i en gullgruve. Med en subtil kristen subtekst klarer filmen å mane frem noen flotte bilder og interessant ikonografi (en oppned-korsfestelse, for eksempel). Filmen er i bunn og grunn en fin spenningsfilm, men klarer å gi det lille ekstra som gjør den verdt å merke seg. Mye bra landskapsbilder, bra score fra Bernard Herrmann (som av og til minner om Vertigo, faktisk!) og en flott handlingsprogresjon. Den føyer seg fint inn i Eve Kosofsky Sedgewicks queer-teori om "the homosocial"- et trekantdrama som bunner ut i homoerotiske impulser, noe som bare gjør den ennå mer interessant.

 

http://i442.photobucket.com/albums/qq144/vaagnes/vlcsnap-2013-01-24-14h01m55s131_zps6510a15e.png

 

http://i442.photobucket.com/albums/qq144/vaagnes/vlcsnap-2013-01-24-13h40m48s3_zps82566b27.png

 

http://i442.photobucket.com/albums/qq144/vaagnes/vlcsnap-2013-01-24-14h12m12s157_zps921c7624.png

 

http://i442.photobucket.com/albums/qq144/vaagnes/vlcsnap-2013-01-24-15h10m48s249_zps224fbf4b.png

Link to comment
Share on other sites

 
 
 
Er det noen andre regissører enn Sokurov - i den andre enden av personlighetsskalaen med sin diktatortrilogi - som fremstiller historiske personligheter med litt større estetiske sprang? Tar gjerne imot noen friske tips.

I tilfelle du ikke har sett den saa handler Istvan Szabos ondskapstrilogi ikke om store historiske personligeter, men delvis oppdikta figurer i historisk kontekst. Se hvis du ikke har sett!

Link to comment
Share on other sites

 
 
Har hatt Hathaways From Hell to Texas på blokka ganske lenge (sett den?). Må nok se denne også. Forlokkende bilder.

 

Nei, den har jeg ikke sett. Fikk lyst å sjekke ut mer Hathaway, så kanskje den blir neste

Link to comment
Share on other sites

 

Garden of Evil ser veldig forlokkende ut, Frenzy.

 

Sist sett. Starter på bunnen.

 

Butter (Jim Field Smith, 2011) - Mulig god satire som gjemmer seg bak en slapp komedie.

 

Cockneys vs Zombies (Matthias Hoene, 2012) - Ikke at jeg forventet mer enn tittelen tilsier, men desverre dabber det av.

 

Chained (Jennifer Chambers Lynch, 2012) - I alle fall bedre enn Boxing Helena, men dattera til Lynch sliter ennå med formen. Seriemorderen Bob, uhyggelig spilt av Vincent D'Onofrio, fanger opp offer i sin taxi. Han kidnapper en gutt og hans mor. Moren blir drept, mens gutten holdes som slave. Bob gir ham navnet Rabbit, forøvrig tittelen filmen burde hatt. Med årene utvikler Bob en slags farsfølelse, og ønsker å gi Rabbit lærdom i å myrde kvinner. "You have to follow through, following through is the key to life." Filmen har uten tvil sine øyeblikk, men føles bare litt uferdig. I tillegg fant jeg den altfor skitten. Men D'Onofrio er glimrende som Bob.

 

Grabbers (Jon Wright, 2012) - Blodtørstige aliens angriper en irsk øy, og det eneste som hjelper er å drikke. Jeg tørr ikke tenke på dette som drikkelek, men det er i alle fall en koselig film i et klassisk Joe Danteish landskap.

 

Men in Black 3 (Barry Sonnenfeld, 2012) - Ganske enkelt en fin popcornfilm. Mye glede, leke og morro. Josh Brolin er top notch.

 

Argo (Ben Affleck, 2012) - Gisselsituasjon i Iran ala Ben Affleck. Bunnsolid stilfull thriller med hærlig brun 70s feel. Man kunne kanskje jobbet litt mer med noe av dialogen, et "fuck" annenhver setning blir litt for enkelt. Men tommel opp for Argo.

 

A Fantastic Fear of Everything (Crispian Mills & Chris Hopewell, 2012) - Dette minner mer om tv-film/fjernsynsteater med en dæsj Bottom, Guest House Paradiso, Roald Dahl og After Hrs. Fått mye ufortjent pes, jeg likte dette virkelig godt. Svart svart humor om galskap og paranoia, som tar hatten av for klassisk horror og mystery.

 

Django Unchained (Quentin Tarantino, 2012) - Tarantinos spaghetti-influerte western hevn epos, blir desverre mindre Leone enn Tarantinos holocaust-revenge film. Jeg fant Django rotete, noe formløs og flat. Jeg undret meg over hvorfor dette lignet mer Natural Born Killers enn Once Upon A Time in the West. Jeg tar forøvrig min western uten hip hop, takk. Musikkvalget virker veldig uinspirert, og tok i alle fall meg ut av filmen. I tillegg har den en noe voldsom spilletid på nesten 3 timer, spekket med scener som ikke gjør noe for karakterenes eller historiens utvikling. Tarantino, kill your darlings!

 

Men det jeg liker er enkeltscener, rolleprestasjoner, kruttrøyk og blodsprut. På mange måter føltes dette litt mer splatter enn western, men top notch morro. DiCaprio stjal for min del showet som den tvers igjennom fæle plantasjeeiern. Men en nedtur for Tarantino.

Rebelle/War Witch (Kim Nguyen, 2012) - Viktig film med et vondt tema. Men litt for ufarlig? Selv om jeg likte War Witch veldig godt, så er det noe som mangler. Jeg vet ikke hva. Den har en flott poesi i bildene, bruken av ånder og lokal folk lore. Men den treffer ikke helt nedi magen. Jeg skal uansett gi denne et gjennsyn.

 

Skyfall (Sam Mendes, 2012) - Forutenom noen irriterende øyeblikk med produktsplassering, så er dette enkelt og greit bare fantastisk underholdende. Og jeg som hadde gitt opp hele Bond.

 

Berberian Sound Studio (Peter Strickland, 2012)

 

Rosinen i pølsa er en reise gjennom lydmiksen av en Italiensk giallo/skrekkfilm, sett gjennom øyene til Gilderoy, en beskjeden og innesluttet britisk soundmixer extraordinaire. Jeg har egentlig ikke ord for å beskrive Berberian Sound Studio, og kan simpelthen ikke få rost den nok. Ja, og Toby Jones. Ai ai ai. Det er en underlig studie i film. Først og fremst lyd. Vi introduseres aldri til bilder av filmen som jobbes på, men opplever den gjennom lydbildet de jobber med. Hylende kvinner. Vannmeloner som hakkes i biter. Hodekål som hugges med kniv. Hack and slash! Den minner kanskje litt om Peeping Tom, men klarer helt fint å stå på egne ben. Giallofansen vil forøvrig elske referansene! Strickland er en av flere nye regissører som imponerer, og jeg minner samtidig om å sjekke ut Ben Wheatleys Kill List og Panos Cosmatos Beyond the Black Rainbow.

 

Tommel opp!

Link to comment
Share on other sites

 
 
I tilfelle du ikke har sett den saa handler Istvan Szabos ondskapstrilogi ikke om store historiske personligeter, men delvis oppdikta figurer i historisk kontekst. Se hvis du ikke har sett!

 

Spennende! Istvan Szabo er ukjent for meg utover I Served the King of England.

 

God update som vanlig, morty :)

Link to comment
Share on other sites

 

Veldig fin oppdatering, Morty og helt enig angående War Witch. Et godt forsøk, men den klarer aldri å bli skikkelig interessant. Mest sannsynlig på grunn av det du påpeker: den er for snill.

 

Synes Django var ihvertfall mer spennende enn Inglorious Basterds. Det ligger en viss sjarm i ujevnhetene. Jeg liker at flashbackene til Tarantino ikke lenger er narrative fiffigheter, men estetiske digresjoner. Til tross for problemer med klipping, enkelte grelle estetiske valg (halvgjorte Kill Bill-stilen på shoot-out'en), føler jeg Tarantino leker mer med stil og estetiske uttrykk i denne. Den virker mer eklektisk og personlig enn IB, som føltes flat, preget av "flinkis"-ånden.

Link to comment
Share on other sites

 
 
Synes Django var ihvertfall mer spennende enn Inglorious Basterds. Det ligger en viss sjarm i ujevnhetene. Jeg liker at flashbackene til Tarantino ikke lenger er narrative fiffigheter, men estetiske digresjoner. Til tross for problemer med klipping, enkelte grelle estetiske valg (halvgjorte Kill Bill-stilen på shoot-out'en), føler jeg Tarantino leker mer med stil og estetiske uttrykk i denne. Den virker mer eklektisk og personlig enn IB, som føltes flat, preget av "flinkis"-ånden.

 

Jeg er enig i at han leker med det estetiske utrykket i Django Unchained, en slags omrokkering av westernsjangeren. Men for min del fungerer det ikke, og savner den mer rene -flinkis om du vil- stilen fra Inglorious Basterds. IB føltes mer som en Leone-film enn Django. Men det er interessant at man kan se film så forskjellig.

 

Gledelig at Berberian ser ut til å slå til. Får rote meg til å se den nå, da.

 

Ikke noe å rote med, Fubbe. Den er nok enten elsk eller hat, så blir interessant om flere så den :)

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...