Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?

[Uruloki 15]

Moonrise Kingdom er fin ja, vil vel kalle den for et slags magnum opus, likt som jeg gjerne kaller Tree of Life et magnum opus, selv om jeg ikke synes den er Malicks beste. Med andre ord, jeg synes nok ikke Moonrise er Andersons beste heller - til tider føles det ut som en film laget av Wes Anderson som en parodi på slike filmer som Wes Anderson lager.

 

Ser frem til DFilms reaksjon på Bætmæn.

[Peru 6]

Ser frem til DFilms reaksjon på Bætmæn.

 

Beste i trilogien!! Har ikke så mye annet å si akkurat for jeg er så INDIGNERT over at anmeldere får seg til å si at det er den svakeste av de tre. Andre får kjøre i gang debatt.

[Outze 0]

Ser frem til DFilms reaksjon på Bætmæn.

Bra. Akkurat som de to forrige. Har ikke noe behov for å sammenligne dem, liker alle; ingen er mesterverk, men alle tre kramgode superheltfilmer.

[Engangsgrill 16]

Enig i at det er den beste i trilogien. Men! Mer i morgen.

[Houseman 5]

Ikke noe mesterverk, men best i serien og best i den moderne bølgen av superheltfilmer, såpass mye at man gjerne kunne rundet av hele superheltbølgen med denne og gått videre med noe annet. Vanskelig å se hvordan Warner kan resette franchisen uten at det vil virke som en blekere fortsettelse, Nolan hadde jo et helt annet utgangspunkt før Batman Begins enn arvtakeren hans vil ha.

[Engangsgrill 16]

Cristopher Nolans The Dark Knight Rises er uten tvil den amerikanske regissørens magnum opus. Den perfeksjonerer Nolans stil, slik vi først ble kjent med den i Memento. Et virvar av plottråder diskes sammen og holdes i live mens slaget om den riktignok fiktive, men på alle måter amerikanske Gotham City, orkestreres som en mørk opera. Men Nolans type filmskapning har bare et formål: Å få dumme mennesker til å føle seg smarte.

 

I sentrum står kampen mellom Bane (Tom Hardy) og Batman (Christian Bale), den første en vrangforestilling som tatt ut av Batmans mareritske psyke hvis forvrengte stemme sender tankene til Darth Vader, den andre selve symbolet på proto-fascisme, sin bys bane og frelse.

 

Men The Dark Knight Rises’ falske eksistensialisme rommer også en serie nevrotiske bifigurer. Catwoman (Anne Hathaway), Blake (Joseph Gordon-Levitt, Miranda (Marion Cotillard) osv. hvis skjebne defineres av Nolans konservative moralforståelse. Logikken er utpreget Hollywoodsk. Den veike politimannen dør i et forsøk på å frelse seg selv, mestertyven hvis nevroser skjuler et hjerte av gull finner sin mening i livet, ad nauseum.

 

Nolans film er ikke en utforskning av superheltens psykose, slik den ble formulert i Alan Moores definerende Watchmen og V for Vendetta (begge filmatisert). For Moore var superhelten et grunnleggende patetisk individ, en mistilpasset outsider med en pervers fetisj for kostymer og vold, gjort nødvendig av henholdsvis Reagan og Thatcherismen. Nolans Batman går i stedet gjennom en bibelsk lidelseshistorie hvor han først tar på seg skylden for Harvey Dents synder, avslutningen på forrige kapittel i triologien.

 

Når han i The Dark Knight Rises blir tvunget tilbake fra pensjonisttilværelsen av Bane, ondskap inkarnert slik Heath Ledgers Joker definerte de konservatives forståelse av galskap, er han en skygge av seg selv. Batmans reinkarnasjon blir det sentrale temaet til Nolan, både som symbol og individ, og Batmans indre kamp reflekterer den ytre idet Bane beseirer og fanger Batman mens han snerrer ”Du er gammel”, for å låse ham inne i et fengsel som ikke lar seg rømme fra.

 

Imens får Bane fritt spillerom i Gotham City, og innfører et voldsanarki der en atombombe er hans forsikring om at styresmaktene ikke skal gripe inn. Det endelige målet: Gotham Citys og Batmans fullstendige ødeleggelse.

 

Men The Dark Knight Rises er like filosofisk vag som den er visuelt imponerende. For å kunne konfrontere Bane må Batman foreta troens sprang, uten sikring, en kristen metafor, mens fengselet han sitter i, hullet, kan leses som en forvrengning av Gaia, jordgudinnen. Nolan avslører en skremmende kvinnefiendtlighet i sitt forsøk på å gjøre variasjoner på Hollywood-tropene han er så forelsket i, idet Batmans flukt blir en flukt fra den mystiske hekseskikkelsen: ondskap definert via historien om Adam og Eva.

 

Men Batman trenger Gotham City like mye som Gotham City trenger Batman. Dessverre utforskes ikke denne parallellen, The Dark Knight Rises er en historie om ondskap og galskap som defineres av sin egen konservative forståelse av begge begrepene. Nolan har gjennom Batman-trilogien kanskje menneskeliggjort superhelten, i det minste som symbol, tatt ham ned på et plan som er relaterbart, hvor tegneseriens sort/hvite moral bare vanskeliggjøres av personlig ansvarsfølelse. At Batman kan beseire sin psykose ved å ganske enkelt sette en strek over fortiden, representerer en skremmende naivitet.

 

På en måte er The Dark Knight Rises en perversjon av actionfilmen. Den tar fra sjangeren all dens visuelle vidd og erstatter dette med en mekanisk ejakulasjon av vold og eksplosjoner, samtidig som den begraver seg i det Hollywoodske moralsystem. Dialogen har ingen snert, ingen humor, men en dyster undertone av det eksistensielle som er like forvrengt som Banes stemme. Samtidig har den et sjeldent koherent plott hvis tråder balanseres på mesterlig vis. Men: Jeg er glad det er slutt nå.

[Engangsgrill 16]

Contraband av gud vet hvem. Rævmøkk fra ende til annen.

[Houseman 5]

101 Reykjavik-regissøren Baltasar Kormákur. Synd og skam at han bruker tiden sin på meningsløs Hollywood-dritt etter å ha laget fine ting på Island (anbefaler Havet og Jar City).

[CypheroN 10]

Fin tekst om The Dark Knight Rises, Engangs. Enig i det meste du skriver. Likte filmen godt. Den var så bra som den kunne blitt.

 

 

 

En ting jeg har reagert på: Både blant mine venner som har sett filmen, og rundt omkring på nettet, har jeg opplevd at de fleste er skuffet av Batman den Tredje's skurk, Bane. Så klart er det vanskelig å leve opp til Jokeren fra den forrige filmen, men det som treffer meg er at Bane faktisk har en klar agenda. Han har en forhistorie. Han har meninger. Han er en frihetskjemper og/eller en moderne terrorist. Han er ikke kaotisk på samme måte som Jokeren, men "necessary evil", som han selv påpeker. Dette gjør han i mine øyne til en mer sterkere motstander for Batman, samtidig som han er ond og sinnsforvirret. Heath Ledger's portrett var mulig en bedre skuespilerprestasjon, men Bane som skurk er så bra man får det.

 

 

[BadSmile 8]

Bane og TDKR slutt:

 

 

Jeg likte Bane godt, helt til slutt twisten. Da synes jeg Nolan ødela hele Bane, istedenfor en smart og tøff villain, så ble plutselig Bane bare en "bitchwhipped" retard. Var som ett klimaks mellom Batman og Bane som aldri kom. Istedenfor så heiv han inn en ræva twist som egentlig ikke passet inn i filmen. Følte at Miranda karakteren var i filmen bare for å ha en twist, hennes karakter spilte ingen rolle ellers.

 

Ellers en helt ok film. Helt grei action, helt greit skuespill, osv osv. Hele trilogien er rett og slett helt grei.

[Fubarino 4]

101 Reykjavik-regissøren Baltasar Kormákur. Synd og skam at han bruker tiden sin på meningsløs Hollywood-dritt etter å ha laget fine ting på Island (anbefaler Havet og Jar City).

Er vel en remake av hans egen Reykjavik to Rotterdam.

[Jarmusch 3]

The Dark Knight Rises

 

SPOLIER! SPOILER!

 

Sjølv om eg aldri har elska Christopher Nolans Batman saga på same måte som ein del andre, var eg framleis ganske spent på korleis han skulle ende sin mørke superhelt trilogi. Eg hadde også eit lite håp om at Nolan ville kvitte seg med små negative ting frå dei tidligare filmane og avslutte trilogien på ein flott og verdig måte. I tillegg er det ekstra spennande med avslutninga på ein serie filmar om Batman, spesielt Nolans filmar, fordi det er så uforutsigbart og usikkert korleis det heile kjem til å ende.

 

Men, som Nolans to andre Batman filmar har også denne sine positive og negative sider. Den er eit lite hakk betre enn ”Batman Begins”, men har meir negative ting enn ”The Dark Knight” og er derfor ingenting anna enn ei ok avsluting på trilogien.

 

Ein positiv ting med filmen er den episke tona den har, som hjelpes godt på veg av Hans Zimmers storslåtte soundtrack. Når Batman returnerer til Gotham føler eg verkeleg at han er tilbake.

 

Ein anna bra ting med filmen er Bane. Tom Hardy gjer ein flott prestasjon som ein djup karakter Nolan verkeleg har jobba med. Ein ting eg følte trakk den overvurderte ”The Avengers” ned var at filmens skurk, Loke, aldri føltes truande fordi han alltid blei overvunnen og aldri hadde overtaket. Bane derimot, føler man verkeleg at har makt og overtak og han følas fleire gonger sterkare enn Batman. Dette drar spenning i filmen opp til eit høgt nivå.

 

Catwoman derimot likte eg verkeleg ikkje. Eg har aldri likt Anne Hathaway og følte aldri at ho passa som karakteren. Eg likte heller ikkje at ho berre var Catwoman frå start, utan noko forhistorie eller forklaring. Dette følas ekstra negativt fordi karakteren hennas har mykje tid i filmen.

 

Men på imdb var faktisk ikkje karakteren hennas lista opp som Catwoman, så kanskje ho aldri var meint som ein opprinleg Catwoman, men kanskje var ein liten hyllest med små referansar. Eg veit ikkje, men ho er uansett ein dårlig karakter og ein typisk ”femme fatale”, men på ein dum og tullete, samt simpel og overflatisk måte.

 

Faktisk ville eg heller sett Marion Cotillard som Catwoman, fordi ho var sexy og smart som Mariande. Eller, i det minste den Mirande me først blei kjent med. Det føltes ganske dumt når ho plutselig blei skurken, fordi karakteren hennas aldri hadde så mykje dybde og det faktum at eg personleg aldri har vert så stor fan av Ra’s Al Ghul, som gjorde at tanken på at han faktisk er hovudskurken gjennom Batman trilogien berre gjorde meg irritert og lei. Men Cotillard gjorde ein god prestasjon som skurk i det minste, sjølv om eg på den andre sida ville sjå Bruce saman med Mirande på slutten, og ikkje med Anne ”fuckings” Hathaway.

 

I tillegg gjorde Mirande Bane ein par hakk svakare, på både ein positiv og negativ måte. Det positive var at Bane føltes meir tre dimensjonal og menneskelig og faktisk hadde ein svakheit, som var kjærleik. Dette gjorde han meir interessant som karakter. Det negative var at Bane plutselig forsvann ut av filmen og blei erstatta av ein langt svakare karakter. Bane var plutselig ikkje noko viktig lenger og eg ville at han skulle være hovudskurken og ha kontrollen, nettopp fordi han var så interessante. På slutten var han liksom ikkje noko ”badass” lenger heller, og det var det som gjorde han så bra. Blandinga mellom den seriøse sida hans (som at han føltes som ein truande terrorist) og det faktum at han var ein utruleg underheldande karakter. Han var litt lik på Joker i ”The Dark Knight”.

 

I tillegg trekes filmen eit lite ekstra hakk ned fordi Nolan framleis står igjen med eit par av dei små tulle tinga frå dei to andre Batman filmane sine. Dei dumme one-lineresene og tullete humoren er framleis her, som Nolan innbiller seg at han må ha, sikkert fordi han vil ”underhelde” det yngre publikum i tillegg.

 

Filmen har også ein del av den dårlige redigeringa som dei to andre filmane i trilogien også hadde. Men nok ein gong har Nolan klart å gje dårlig redigering ein ny dimensjon. I ”Batman Begins” var actionscenene forferdelig klipt og filma, mens i ”The Dark Knight” var det meir ein liten dose ubeviste ”jump-cuts”. I ”The Dark Knight Rises” klippes den brå musikken plutselig vekk med stilhet, noko som nokon gonger fungerer for å skifte stemning, men som andre gonger berre følas rotete.

 

Eg likte at Batman døyde, fordi det var det han ønska og han ville være lykkeligare då, men så øydeleges det med at han på ein dum måte plutselig er tilbake igjen (sjølv om eg hadde forventa meg ein tilbakekomst, men hadde eit lite håp om at Nolan ville la vær). Og plutselig var Bruce lykkelig, med Anne ”fuckings” Hathaway.

 

Eg blir litt små irritert på Nolan, fordi han verkeleg kunne ha laga tre gode Batman filmar, med si mørke og realistiske tone, men likevel klarer han å øydelegge det med dumme småting.

 

EDIT: Helvete Engangsgrill, teksten din er så god at eg får lyst til å like filmen betre.

[morty 8]

Moonrise Kingdom er fin ja, vil vel kalle den for et slags magnum opus, likt som jeg gjerne kaller Tree of Life et magnum opus, selv om jeg ikke synes den er Malicks beste. Med andre ord, jeg synes nok ikke Moonrise er Andersons beste heller - til tider føles det ut som en film laget av Wes Anderson som en parodi på slike filmer som Wes Anderson lager.

 

Ser frem til DFilms reaksjon på Bætmæn.

 

Mener Moonrise er Andersons beste, uten tvil. Uansett...

 

The Dark Knight Rises. Likte den godt. God action. Fine rolleprestasjoner. Liker Joseph Gordon-Levitt, gleder meg at Nolan bruker ham. Effektene ser bra ut, ikke overdrevent cgi-onani. Bra soundtrack. Det store minuset blir det noe langdryge midtpartiet, samt noe unoedvendig plottfyll. Gledelig aa se at aarets actionfilm ikke er i 3D.

 

War Horse

http://s23.theawl.com/hair/up/2012/01/warhorse16-640x540.jpg

[Batman 0]

The Dark Knight Rises

 

Tenkt en stund på det, men også kommet frem til at den er best i serien.

 

Slutten:

 

Noen som tror at Bruce Wayne døde, og at når man ser han og Selena Kyle på slutten, er det kun Alfred som innbiller det?

 

[Frenzy 5]

The Dark Knight Rises

 

Tenkt en stund på det, men også kommet frem til at den er best i serien.

 

Slutten:

 

Noen som tror at Bruce Wayne døde, og at når man ser han og Selena Kyle på slutten, er det kun Alfred som innbiller det?

 

 

 

 

Nei. Alfred vet jo ikke at Bruce er involvert med Anne Hathaway-karakteren. Og så får vi se at Batman har fikset autopiloten på flyet sitt før han tok med seg bomben. Slik jeg ser det, er det tydelig at Batman overlever.

 

[Houseman 5]

Er vel en remake av hans egen Reykjavik to Rotterdam.

Den er ikke hans, men han spilte hovedrollen. Uansett bortkastet tid og talent å lage en dårlig amerikansk versjon.

[Uruloki 15]

Bætmæn da. Ålreit action-tidtrøyte som de neste par årene kommer til å bli hyllet som et høyvannsmerke innenfor film, akkurat som forventet altså. Tempo på hundre-og-ti med masete Zimmer-musikk mesteparten av tia, plottmekanismene kastes etter publikum, forsøk på psykologisering, men til syvende og sist er det fortsatt bare en tegneseriefilm.

 

Jeg synes Bane er bra! Var alltid litt usikker på hvordan denne ville klare arven etter Heath Ledger, men Hardy er en vel så bra skurk. Likte også Hathaway jeg, ikke bare fordi hun tar seg bra ut i lær (men litt derfor også) - en så åpenbar jungiansk trickster-karakter er som oftest god morro i hvert fall. Igjen er det Batman som er den klart kjedeligste karakteren, men slik skal det vel være.

 

Liker at Jarmusch tar på seg ansvaret med å såkalt "punch above his weight" ved å kritisere klippen, hehe. Jeg gjør gjerne det samme, focus pulleren har hatt en heller dårlig dag på jobben her - merkelig å se det i en film med budsjett som dette.

 

Slutten er jeg ikke så interessert i å diskutere. Den er bare teit.

 

Sånn ellers synes jeg det meste her ble gjort bedre i Escape in New York. Parallellene til The 99% og Wall Street-kaoset kunne de kanskje holdt seg foruten - blir litt prekende, selv om det kan kalles "tidsriktig" og kanskje "modig" i en Hollywood-sammenheng.

 

Teksten din er bra forresten, Engangsgrill. Selv om jeg ikke orker å lese inn like mange politiske og filosofiske intensjoner i filmer som dette. Denne linja er veldig "på kornet", som om jeg sku' sagt det sjæl: "Men Nolans type filmskapning har bare et formål: Å få dumme mennesker til å føle seg smarte."

 

 

For øvrig (ikke relatert til Engangsgrill med andre ord) bør vel kanskje de som kritiserer Cotillard-karakten sette seg ørlite inn i hvem Talia er i tegneseriene. Om man har kjennskap til dem (min kjennskap er ganske perifer) virker vel Talia-twisten ganske viktig (dessverre visste jeg på forhånd at Cotillard skulle spille Talia), men enig med BadSmile at den ærlig talt ikke har noe særlig punch her.

 

Jeg satt nesten og venta på en siste del av sluttmontasjen hvor det vises at Cotillard ikke er dau, men sitter og vugger sin nye sønn med fandenivoldsk blikk. Heldigvis ikke.

 

Selv om løftene om en Robin-spinoff-trilogi med indieyndlingen ikke var et veldig mye bedre alternativ.

 

 

 

Så også Shortbus i går. En god slump indieklisjeer og litt for krampaktig ekshibisjonistisk i forhold til hvor liberal den er, "se på meg!", men grinebitern i meg klarer ikke helt å motstå, det er jo ålreit med såpass frilynte filmer som dette. Mange fine peniser.

[Jarmusch 3]

Slutten:

 

Noen som tror at Bruce Wayne døde, og at når man ser han og Selena Kyle på slutten, er det kun Alfred som innbiller det?

 

 

Skulle ønske det, men Frenzys teori virker meir troverdig.

[blausen 12]

Liker at Jarmusch tar på seg ansvaret med å såkalt "punch above his weight" ved å kritisere klippen, hehe. Jeg gjør gjerne det samme, focus pulleren har hatt en heller dårlig dag på jobben her - merkelig å se det i en film med budsjett som dette.

 

Helt klart tydelig at det var noe rart i enkelte scener med nærbilder av karakterene som pratet med hverandre ja. Som når Alfred forlater Bruce etter samtalen ved trappa, Bruce virket aldri i fokus.

 

Ellers om filmen: Jepp, som forventet egentlig. God kvalitet, men ikke noe som kommer å sitte. Jeg har allerede glemt mye av de forrige filmene, og er egentlig tilfreds med å se de en gang hver. Jeg syns det startet tungt, tar tid før de nye karakterene setter seg. Mange av plotmekanismene føles til tider unødvendige eller overflødige, og mye mates i tillegg inn med teskje gjennom dialog. Mulig Bane er en vel så bra, eller bedre motstander for Batman enn Jokeren, men en minneverdig "movie villain" syns jeg han er langt ifra.

[Uruloki 15]

Jepp. La merke til masse fokusfeil spesielt under fengselsscenene og i kloakken. Riktignok er det skutt på alt fra 65mm til IMAX så det er små feilmarginer man jobber med, men likevel litt overraskende å se såpass mye av det i "årets største film".

[Angeleno 0]

Likte Contagion. Er fan av Soderbergh, her treffer han blink. Distansert, kontrollert og, her kommer det, med MEDISINSK PRESISJON. Balanseres like bra som Ché-filmene på et punkt mellom observerende og uinteressert. Lite manipulering her, gitt, og for en gangs skyld et globalt multiplot uten sammenknyttede skjebner i adagio. Tommel opp for endimensjonal Matt Damon!

[Engangsgrill 16]

Forsøkte å se NOKAS. Forstår virkelig ikke stjernen den filmen har i visse kretser.

[pretender 4]

Hmmm, må si jeg opplevde Nokas som frisk bris da den kom. Ikke noe fullendt mesterverk akkurat, men av de mer positive opplevelsene med norsk film jeg har hatt. Utstudert Dardenne-stil, som jeg liker. Dessverre klarer de ikke helt å stole på dette filmspråket etterhvert og begynner å legge til ting for dramatisk effekt, mindre og mindre subtil musikk og bruk av slow-motion. Et annet problem er at mange av skuespillerne ikke holder nivået. Men generelt synes jeg formen var et prima valg for tematikken.

 

Hva var det som plaget deg mest?

[Angeleno 0]

Deep red / Profondo rosso - Ikke helt overbevist. Argento er flink med lekne bildeutsnitt, det mangler ikke på det, og progkitschen til Goblin, såkalt "moro", absolutt, men voldsestetiseringen kjeder meg, gir meg egentlig litt avsmak. Fint sammenknyttet mysterie med mange tråder, men for det meste sitter jeg igjen med en tom stiløvelse i camp. Foretrekker det oppjagede hysteriet i Suspiria.

 

http://www.moviemartyr.com/images/2002imgoinghome01.gif

Je rentre à la maison / I'm Going Home - Føler meg som en pensjonert cinematekgjenger, men dette var ganske oppløftende etter Argento-skuffelsen. Har ikke sett noe fra Oliveira før, så dette gav veldig mersmak. Man kan nesten tillate seg å stave ut tematikken med store bokstaver og være litt overtydelig når utførelsen er såpass nøktern, dvelende og sjeldent observant. Naturalistisk i tonen, og med Michel Piccoli i rollen som aldrende, fransk skuespiller (kanskje leser jeg litt mye inn i det, men Piccoli på kafé leser selvfølgelig Liberatión, klassisk venstreavis, skuespilleren selv er vel godt plantet til venstre, sånne detaljer) blir det nesten like mye en hyllest til Piccoli, Deneuve og europeisk filmhistorie som til konseptet kunst som meningsbærende element, "det uforanderlige", et liv i kunsten, livssyklusen som alltid innhenter en, sånne fine ting. Alt drøftes gjennom det "seende" kameraet, nedstemt dialog og lange tagninger fra teateret. Ser egentlig en del Kiarostami i måten Oliveira holder tilbake akkurat nok, og slipper følelsene løs helt på tampen uten at klimakset må dryppe av sentimentalitet. Meta-rørende! Malkovich er også strålende.

 

Liker at disse gamle franske bølgelegendene ikke har blitt kjipe på sine eldre dager. Piccoli gjør jo til og med en opptreden i Holy Motors av Leos Carax, som jeg gleder meg VELDIG til.

[Fredrick 0]

Barnepiken. Jada, kjøpte denne under påskuddet at jeg kan jo alltids sende den i posten til mora mi etterpå, som en slags gledelig overraskelse i hverdagen, men jeg måtte jo se den først. Og det har jeg nå altså gjort. Filmen tar for seg raseskillet i Mississippi på 60-tallet, med utgangspunkt i de svarte huspikene som mer eller mindre oppdrar de hvites barn. Den unge Skeeter Phelan vender tilbake til småbyen Jackson etter college, men i motsetning til venninneflokken sin vil hun ikke finne seg en mann og få barn. Hun vil bli journalist og forfatter, og er også den eneste blant venninnene som reagerer på de hvites behandling av de svarte. Hun danner det dvd-coveret omtaler som "et usannsynlig vennskap mellom tre veldig ulike og ekstraordinære kvinner" og starter et skriveprosjekt i det skjulte hvor hushjelpene får fortelle sine historier. Drama ensues.

 

Og vet dere hva? Jeg grein. Jeg går rett i fella, men det er jo så rørende, fint og trist og viktig på en og samme tid at fornuften gir tapt. Av og til lurer jeg på hva som er galt med meg. Det er så oppskriftsmessig utført, nesten provoserende i sin enkle framstilling av en fæl historie som faktisk er ganske opprørende. Og jeg koser meg. De pene fruene er jo så slemme og barnepikene så herlige. Nærmere to og en halv time bare flyr avgårde. Jeg gir opp.

 

Vurderte å fyre opp Purpurfargen og Bienes hemmelige liv etterpå og gjøre et maraton ut av det, men det ble med tanken.