Jump to content

Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?


Alex
 Share

Recommended Posts

Moonrise Kingdom (Wes Anderson, 2012) - Jeg har tidligere hatt problemer med godeste Wes, men her gir han oss en godbit som rører ved noe vi alle kan forholde oss til, drømmer. Forutenom de to unge hovedkarakterene, som gjør noen flotte karakterer, så faller jeg også for Edward Nortons komiske talent. Så er det musikken, bildene og klippen. Det flyter så deilig avsted. Wes Andersons tar oss til et sted, en drøm i mørket, som jeg aldri vil forlate. Litt svak slutt, men som helhet elsket jeg dette. Ja, og hvem sa at amerikanere ikke kan lage film om pubertal seksualitet? Her er det bare å løpe på kino.

 

La sindrome di Stendhal (Dario Argento, 1996)

http://img844.imageshack.us/img844/1142/vlcsnap00521.pnghttp://img513.imageshack.us/img513/2196/vlcsnap00520.pnghttp://img98.imageshack.us/img98/8027/vlcsnap00523.pnghttp://img696.imageshack.us/img696/3605/vlcsnap00524.png

Som alle av Argentos filmer, gjør de seg best på italiensk. Gjensynet var uten tvil på sin plass, spesielt etter at jeg nettopp har kommet hjem fra Firenze, byen som danner rammen for en av filmhistoriens beste åpningssekvenser. Argento gjør en moden og intelligent film, som fortjener langt høyere status enn den har fått.

Link to comment
Share on other sites

 

Keyhole (Guy Maddin, 2012) - "Beskikk ditt hus! For du skal dø ..." Jeg vet ikke om Maddin har tenkt bibelsitater i denne sammenhengen, men huset står som et sentralt symbol for livet i hans siste film. Når gangsterbossen Ulysses, glimrende gjort av Jason Patric, samler sin harde kjerne til sitt hjem. Er det ikke for å spise pasta og planlegge kupp, men for å få orden i sitt eget hus. I øverste etasje gjemmer hans kone seg, den fabelaktige Isabella Rossellini, som har sin nakene far lenket til sengen. Der er også hennes asiatiske elsker. For å nå henne må Ulysses åpne dører, det med å bringe med seg objekter fra huset som vekker sterke minner. “Remember, Ulysses, remember!”

 

Hurra for Guy Maddin!

Link to comment
Share on other sites

 

Søvnløshetsfilm:

 

Le diable probablement/ The Devil Probably (Bresson, 1977)

 

Noe av det fascinerende med denne filmen (og kanskje med Bressons filmografi som helhet for alt jeg vet) er at spørsmålet "hva er det han vil" står vidåpent. Det er i seg selv ofte et kvalitetstegn for undertegnede (det er riktignok ikke uvanlig at man ikke vet helt hva regissøren vil, men veldig ofte kan man ane at spørsmålet/svaret ikke nødvendigvis er så interessant).

 

Det betyr ikke at dette er en film som er obskur for å være obskur, tvert imot, både form- og innholdsmessig, hvis jeg av hensyn til allmenne krav om god kommunikasjon skal ta i bruk denne distinksjonen, er den krystallklar. Den er klar på en veldig tilfredsstillende måte, det er som om den innfrir mine forventninger om hvordan verden fungerer på et enkelt, hverdagslig nivå: folk beveger seg, agerer med sine omgivelser og deres handlinger får en virkning som alltid står sentralt, enten det er fordi kameraet fokuserer på en detalj (eks: et dørhåndtak) og/eller gjennom fremtredende lyd (eks: fottrinn, "trær som faller" i en effektiv montasje). Rytme spiller nok en stor rolle, uten at jeg kan si noe mer om det. Dette er jo nærmest en actionfilm for mennesker som setter pris på det taktile (og ikke så mye på våpen), for dem som iblant lar hånda gli over gresset i grøftekanten, for å si det på en klein måte uten å attpåtil ty til erotiske referanser (bonustips: The Thin Red Line oppfyller både våpen- og gresskravet til en actionfilm (men definitivt ikke et eventuelt oneliner-krav)). Jeg er fristet til å bruke et ladet ord som "sensuell", og nøler bare fordi jeg mistenker at mange vil riste på hodet av en slik karakteristikk av en Bresson-film.

 

Mangt har vært sagt om "skuespillet" i Bressons filmer (hvorfor kalle det skuespill med alle de krav og forventninger dette innebærer?). Folk opplever det som et hinder for innlevelse. Selv tar jeg det som en utfordring. Her må man investere. Jeg mener den lakoniske dialogen og hva som rent fysisk foregår mer enn inviterer til at man også kan føle med folka i denne filmen. De er ikke bare brikker brukt for å formidle perspektiver på en større tematikk (som riktignok er svært sentral), de er mennesker. De berører hverandre, tørker hverandres tårer. Ordene forteller oss at de kan være svært storsinnede overfor hverandre. Det er ikke karakterstudier Bresson gjør, men menneskestudier, og da er det like greit at man ikke farges av inngrodde fordommer om "typer". Ville den vært bedre om folka faktisk spilte? Nei.

 

Det skader heller ikke at den som film etter min (ukvalifiserte) mening er uovertruffen i sin behandling av den vestlige (og kanskje etter hvert hele) verdens største intellektuelle (noen vil også si moralske) utfordringer. Den biten tar jeg ikke nå. Ei heller vil jeg prøve å sette ord på hvorfor kombinasjonen fungerer, hvorfor "innholdet" her, slik det gjør i all god kunst, trer frem med en bestemt tydelighet på grunn av "formen". Kanskje en gang senere.

 

Mye parenteser her, DF burde hatt en fotnote-funksjon.

 

God film.

 

 

L'Argent neste?

Link to comment
Share on other sites

 

Rytme var nok ganske vesentlig for Bresson, han var ihvertfall veldig opptatt av effekten av montasje.

 

Jeg er fristet til å bruke et ladet ord som "sensuell", og nøler bare fordi jeg mistenker at mange vil riste på hodet av en slik karakteristikk av en Bresson-film.

 

Du er ikke den første som bruker det ordet i Bresson-sammenheng, oftest er det trukket frem i forbindelse med det som kanskje er det klareste eksempelet; tyverimontasjen i Pickpocket.

 

L'Argent er et naturlig valg videre.

 

Fotnoter, vet ikke helt.

Link to comment
Share on other sites

 
Import/Export - Hvorfor i alle dager har jeg ikke sett denne før nå? Ikke bare er foto rett i min gate, som jeg forøvrig elsker, men den bleke historien er også fenglende bra. Det skjer et eller annet når våre to hovedkarakterer skifter land, syns jeg, filmen fylles med ørsmå, nedstrippede fine øyeblikk som kommer på rekke. Og motbydelig som den sikkert må oppfattes for noen, syns jeg heller den er brutalt ærlig og modig. Det nærmeste jeg er kommet opplevelsen fra Bad Boy Bubby på en stund. Jeg må komme meg mer til Øst-Europa for å fotografere falleferdige kommunistblokker, kjenner jeg.
Link to comment
Share on other sites

 

Tyrannosaur (2011, Considine)

 

Paddy C. er en skuespiller jeg har veldig sansen for, så jeg måtte jo sjekke ut regidebuten (han står også for manus), som bl.a har den alltid gode Peter Mullan i hovedrollen. Mullan passer utmerket som den agressive alkoholikeren fra "slummen" i Leeds, som plages av bråkete naboer, pengeproblemer, en kreftsyk bestekompis og skyldfølelse etter konas diabetesdød. Dette ligger nok i bakhodet når han bestemmer seg, sakte men sikkert, for å redde den kristne brukthandleren Olivia Colman fra et voldelig ekteskap med Eddie Marsan. God britisk kvalitet i alle ledd, altså. Spesielt Colman imponerer meg, hvor hun spiller på ukjente strenger i dette bekmørke sosialdramaet. Ingen lever happily ever after her, nei, men man får allikevel sympati med Mullans karakter, kanskje nettopp fordi han ikke er et perfekt menneske. Han har sine mangler som alle andre, og ingenting poleres for oss seere her. Nakent og realistisk. Dette var saker!

Link to comment
Share on other sites

 
 

Er vel først og fremst fordi det er ytterst få som snakker om noe som helst...

 

Nå spurte KAH spesifikt om han skulle se L'Argent som neste, og jeg svarte på det. Det er ikke dumt, fordi det er filmen Bresson lagde etterpå, og fortellerspråket er veldig likt. Det er en viss utvikling gjennom filmografien til Bresson, tross alt. Karakterene er også litt i slekt, mer enn med Lancelot. Men la meg iallefall skyte inn en anbefaling på Quatre nuits, som desverre pga. rettighetsklammeri bare er å se i råtten forfatning. Muligens medisin om man etterlyser mer varme hos Bresson. Lancelot føler jeg blir litt mer for den harbarka fansen...

Link to comment
Share on other sites

 

Drive (Refn, 2011)

 

Litt tysk (får assosiasjoner til den sindige uroen i filmer som Montag kommen die fenster og Revanche), litt Lynch (b.l.a samme bruk av lyd og musikk for å understreke uroen, i "nære" scener gjennom musikk som nærmest fungerer parodisk, i nå-braker-det-løs-øyeblikk gjennom lav bakgrunnsstøy). Jeg tenkte etterpå at dette må være en av de mest symptomatiske filmene for vår tid, like symptomatisk er min (manglende) tolkning. Volden? Brå, brutal, umiddelbar, står i sterk kontrast til denne sindigheten. Men filmen gir oss ingen redskaper for å oppleve volden som verken "kul" eller motbydelig. Den er bare der. Like naturlig som en fysisk lov (molekyler støter mot hverandre, ikke alle danner bindinger). Kommentar til klassiske helte- og skurketyper, en opphevelse av motsetningen, eller hva? Hva med denne skorpionen, farlig når den er trengt opp i et hjørne eller er dette bare en måte å identifisere seg selv på som gjør at man kan bevare mannligheten i en verden som har behov for alt annet enn mer testosteron? Er Drivers utbrudd en fantasi? (ikke fantasi forstått som "dette skjedde ikke")

 

http://500.the400club.org/wp-content/uploads/2011/12/drive21.jpg

 

I en av filmens etter min mening estetisk sett feteste scener står Driver, med sin skorpionjakke, ensom igjen i en heis etter at dama (som åpenbart har hatt lett for å falle for fyren siden hun kunne projisere hva som helst i han) har blitt vitne til skorpionens stikk. Vi får se ham bakfra, en ruvende skikkelse, jakka pulserer og skorpionen med den, på grunn av Drivers muskeltrekninger eller whatnot. Jeg aner ikke hvordan jeg skal oppleve dette bildet. Hele filmen er grunn, tom. Den må plasseres i en kulturell kontekst for å gi mening (selv om "mening" da automatisk blir en mengde alternativer), men det må jo alt i våre dager. Plasser, referer, navngi, kategoriser. Jeg er postmodernismens ektefødte barn og nikker til alt den forteller meg. Vis meg til en tekst som analyserer denne filmen på en (for meg) overbevisende måte og jeg skal få et helt nytt syn på den. Til forskjell fra Engangsgrill (og dette beundrer jeg ham for) har jeg ingen plattform som gjør meg i stand til å felle noen dom. Denne filmen var særdeles flink til å unndra seg en dom, derav denne halvveis selvutleverende tiraden. Det eneste som kom ut av den.

 

Jeg tror jeg trenger filmer som på en eller annen måte greier å ta stilling til verden uten at det må innebære en moralsk lekse. Peleshians filmer gjør det, Bresson lykkes for meg i The Devil, Probably, og faktisk synes jeg etter nok et gjensyn med Badlands at Malick langt på vei klarte det før han ble litt vel ivrig da han kom tilbake på 90-tallet. Filmer som er fulle av fordommer (de fleste) eller filmer som er tomme (stadig flere) er uinteressante. Førstnevnte tjener bare reproduksjonens formål, sistnevnte oppløses i et virvar av tolkningsmuligheter og har ingen autonomi.

Link to comment
Share on other sites

 

Er Drive virkelig så spesiell når det kommer til å være autonom/ikke være autonom? Og hva er egentlig en autonom film? Drive bevisstgjør konstant at den opererer i et populærkulturelt univers, at den er bundet av kontekst, Ryan Gosling i skorpionjakke er ikke Ryan Gosling i skorpionjakke, han er et spill, en pastisj og en kommentar på den amerikanske, popkulturelle fortellingen om den sterke, handlingskraftige alfahannen. Da er Drives autonomi for meg estetikken, at den samtidig som å være kontekstbundet har audiovisuell autonomi (at dette er et motsetningspar får så være, da gjør det ikke annet enn å understreke at filmen tar "den postmoderne opplevelsen" på kornet), filmen kan eksistere i kraft av bildene alene, herav opplevelsen av filmen som den cinematiske avarten av såkalt pure pop. En strømning, en opplevelse, en følelse. Fart, synthesizer, lyd. Jeg er altså uenig i at Drive er tom, uten egenrådighet, uten mening, fordi den sågar er en selvbevisst kommentar på nettopp dette med evig kontekstualisering. Drive handler om å ikke kunne unnslippe kontekstualisering, fordi det er sånn vi ser verden. "Haha, point taken, Refn, femti år for sent, liksom!", men jeg vet ikke om noen filmer som både er såpass gode som underholdning/estetikk og innehar en så stor slagkraft. Joda, jeg gjør det, men likevel.

 

Blir ikke det å kalle Drive for tom litt av det samme som å kalle de tidligste filmene til Godard tomme?

Link to comment
Share on other sites

 

The Illusionist; Jacques Tatis manus og Sylvain Chomets regi, utgjør en kraftfull mikstur av sårhet og humor, idet de sammen adresserer den kapitalistiske reduksjonen av mening i kunst. Det frie markedet står i senit. Faren ved å la kulturelle uttrykk defineres av salgskraft, og hvordan kommersialiseringen av estetikk har resultert i de merkeligste giftemål, med det til felles at de reduserer verdigheten til kunstneren, som ikke en gang lenger underholder, men selger en vare. Chomets scener er fragmentert fornedrende, mesterlig realisert gjennom en stil som bryter med moteordet naivistisk, og gjør animasjon voksen. Humoren defineres av en gradvis reduksjon av menneskeverd, idet filmens hovedperson, Illusjonisten, må se seg selv nødt til å kompromisse igjen og igjen for å ganske enkelt overleve. De vare bevegelsene, karakterene som pustes liv i gjennom en nesten Andersensk fokus på lyter og skavanker, mentale skader, gir sjablongene en følelse av den menneskeligheten som Pixar-kommersialismen fornekter. Hver scene sentrerer rundt denne dobbeltheten, det menneskelige og feilbarlige på den ene siden, det kommersielle på den andre, og hvor maktesløs vi alene står utsatt for forandring. Illusjonisten representerer det sjeldne og genuine, det vakre i den enkelte av oss. Ikke nødvendigvis det storartede, det definerende, det pregende, men identitetens fellestrekk: ønsket om å bli elsket. Han er selve motgiften mot dagens "kreative mennesker", de som tror at de kan drone sin eksistens i ti timer hver dag, og så leve ut sin kreative side når det passer dem. For ham betyr kunsten forskjellen på å spise og å ikke spise, fordi han har spesialisert seg på en form for magi som er i ferd med å forsvinne, i dag også fra lerretet, det forsiktige, det kontemplative, det fantasifulle, det virtuose. Han er en spesialist i en verden som ikke lenger trenger spesialister, i det minste ikke på de kulturelle felt. Fienden er pop-kunsten, ikke i den Warholske betydning, men i den Baudrillardske. Massesuggesjon, avindividualisering, desensitivering; uten rom for kritikk. Mennesket som en økonomisk funksjon, kunsten som kontekstløse grep.

 

Illusjonisten, altså. I begynnelsen av filmen en ensom vandrer som finner sine hjem på slitte hoteller, som beveger seg fra scene til scene for å oppdage at han ikke har det spektakulært intetsigende som omgivelsene hans er i ferd med å omfavne. I et fremmed land knytter han bånd til en tjenestejente, som utnytter ham på det groveste uten at hun en gang forstår det, en bitende memento mori eller epigraf over alderdommens sannheter, og kommersiell lykkes forgjengelighet. Illusjonisten vinner ingenting: han står alene tilbake idet han forsvinner ut av filmen med de sirling nedskrevne ordene: There are no such things as Magicians. Det gode er at filmen i seg selv forteller en helt annen historie.

Link to comment
Share on other sites

 

Jeg har drukket og har ikke annet å finne på. Synes du har gode poenger. Likevel, for diskusjonens skyld:

 

Er Drive virkelig så spesiell når det kommer til å være autonom/ikke være autonom?

 

Nei, den var et lett bytte, jeg så den.

 

Og hva er egentlig en autonom film?

 

Vet ikke om det er en mulighet, men all film eksisterer jo i fysisk form og er i kraft av å være (mer eller mindre) uforanderlig også autonom, kan man kanskje si. Jeg etterlyser en autonomi som gjør at filmen unndrar seg språket i tillegg. Kortversjon: ikke hør på meg.

 

Drive bevisstgjør konstant at den opererer i et populærkulturelt univers, at den er bundet av kontekst, Ryan Gosling i skorpionjakke er ikke Ryan Gosling i skorpionjakke, han er et spill, en pastisj og en kommentar på den amerikanske, popkulturelle fortellingen om den sterke, handlingskraftige alfahannen.

 

Hva slags kommentar? Dette høres for meg mer ut som det må være enten en invitasjon eller en pekefinger, "se".

 

Da er Drives autonomi for meg estetikken, at den samtidig som å være kontekstbundet har audiovisuell autonomi (at dette er et motsetningspar får så være, da gjør det ikke annet enn å understreke at filmen tar "den postmoderne opplevelsen" på kornet), filmen kan eksistere i kraft av bildene alene, herav opplevelsen av filmen som den cinematiske avarten av såkalt pure pop. En strømning, en opplevelse, en følelse. Fart, synthesizer, lyd.

 

All film kan forsvares på nøyaktig samme måte. Jeg sier ikke at dette er verdiløst, for deg har det en verdi, men i en kulturell sammenheng, der (det garantert uoppnåelige) målet med diskusjon omkring kunst jo må være å utkrystallisere en slags enighet om hvilket bidrag det enkelte verk yter, så mener jeg slike sentiment har begrenset nytte.

 

Jeg er altså uenig i at Drive er tom, uten egenrådighet, uten mening, fordi den sågar er en selvbevisst kommentar på nettopp dette med evig kontekstualisering. Drive handler om å ikke kunne unnslippe kontekstualisering, fordi det er sånn vi ser verden.

 

Det var vel mer eller mindre dette jeg gjorde den til ovenfor, men i denne lesningen var det mer av meg enn av filmen.

 

 

"Haha, point taken, Refn, femti år for sent, liksom!", men jeg vet ikke om noen filmer som både er såpass gode som underholdning/estetikk og innehar en så stor slagkraft. Joda, jeg gjør det, men likevel.

 

Blir ikke det å kalle Drive for tom litt av det samme som å kalle de tidligste filmene til Godard tomme?

 

Tja, hvorfor ikke? Men det er kanskje et poeng at ting blir litt trøttende når det er gjort X antall ganger før. At denne skulle være mer underholdende enn tidligere forsøk på det samme er ikke et argument som "frikjenner" den i min bok.

 

Hvis Drive er pop, så er den nihilistisk pop. Jeg foretrekker popen min oppbyggelig og full av håp og løgner, det eneste stedet hvor slikt fortsatt kan leve som sannhet. Sammensmeltingen i Drive fungerer ikke for meg. Når det er sagt så likte jeg deler av den, men hvorvidt jeg likte filmen eller ei er ikke viktig.

Link to comment
Share on other sites

 

Kaneto Shindos Kuroneko er en mektig skrekkfabel med slående foto som tjener fortellerkunsten mer enn noe annet. Betydningen forsvinner inn i en Borgesk labyrint av fiksjoner idet en klassisk japansk legende gis nytt liv. To kvinner, en mor og en svigerdatter, voldtas og drepes av samuraier, men vender tilbake som katteånder. Den eneste måten de kan fortsette sin halveksistens på er ved å forføre samuraier og drikke deres blod. Så får deres kidnappede sønn og ektemann, krigshelten Gintoki, i oppgave å drepe dem.

 

Den nesten Freudianske fortellingen lar seg ikke fortolke, i det minste ikke uten omveier, men den spennende strukturen, bruken av repetisjon og variasjon, den svimlende symbolrikdommen, og de utmerkede spesialeffektene gjør Kuroneko til en sjelden godbit for alle som liker psykologisk skrekk.

Link to comment
Share on other sites

 
Blood Diamond, Edward Zwicks magnum dopus, er som den andre filmen jeg har sett av ham, The Last Samurai, først og fremst et stjerne-skudd-i-mørket. Synd da at den notorisk skuffende Leonardo Di Caprio erstatter Tom Cruise i en sjeldent intetsigende rolle som narkosmugleren Danny. Zwick forsøker seg åpenbart på Apocalypse Now: African Edition, men ender opp med en film som er så grunnleggende rasistisk at Chinua Achebe kunne basert forfatterskapet sitt på den. Filmens grusomheter presenteres uten visuelt vidd, og den noe ulogiske handlingen tjener først og fremst til å demonisere og dehumanisere afrikanere, selv om filmen selv forsøker å fraskrive seg alt ansvar med det vanlige pisset (one day, this will be paradise!). Blood Diamond er likevel halvveis underholdende, mest på grunn av Djimon Honsous følsomme prestasjon som boy. Anbefales hvis du forventer deg en ganske tungnem Hollywood-film og ikke har noe imot rasisme.
Link to comment
Share on other sites

 

Drive (Refn, 2011)

 

Litt tysk (får assosiasjoner til den sindige uroen i filmer som Montag kommen die fenster

Takk for tipset. Alltid artig med dine skriblerier også, men det er alt for seint for meg til å ta de inn over meg.

 

Django, akkurat. For første gang. Disse dubbede filmene har jeg vanligvis ikke mage til. Denne falt for øvrig litt i smak, men jeg sitter med en følelse av å se en slags versjon av Rambo II, satt til spaghettisjangeren.

Style over substance så det holder, eller....stil og stil, lite substans er vel det jeg prøver å få frem. Men det var vel heller aldri målet.

Link to comment
Share on other sites

 

Nå spurte KAH spesifikt om han skulle se L'Argent som neste, og jeg svarte på det. Det er ikke dumt, fordi det er filmen Bresson lagde etterpå, og fortellerspråket er veldig likt. Det er en viss utvikling gjennom filmografien til Bresson, tross alt. Karakterene er også litt i slekt, mer enn med Lancelot. Men la meg iallefall skyte inn en anbefaling på Quatre nuits, som desverre pga. rettighetsklammeri bare er å se i råtten forfatning. Muligens medisin om man etterlyser mer varme hos Bresson. Lancelot føler jeg blir litt mer for den harbarka fansen...

 

Naa siktet jeg litt utover KAH, og hvorfor disse to godbitene aldri skrives om paa forumet. Quatre nuits ble for min del selve gullgruven, den elendige kvaliteten forteller oss at film er mer enn HD og Blu-ray. Heldigvis! Om den aldri kommer paa Blu-ray saa finnes det haap for verden.

 

Lancelot for de harbarka? Hmmm. Ikke sikker paa om jeg er enig. Fant den riktig saa sjarmerende.

 

Saa Moonrise Kingdom paa nytt igjen i dag. Likern.

Link to comment
Share on other sites

 

Quatre nuits ble for min del selve gullgruven, den elendige kvaliteten forteller oss at film er mer enn HD og Blu-ray. Heldigvis! Om den aldri kommer paa Blu-ray saa finnes det haap for verden.

Nå regner jeg med at ikke verdens håp står og faller på hvorvidt Quatre nuits d'un rêveur kommer på blu-ray eller ikke. Og om den kommer, vil flere mennesker se filmen. Film er mer enn kvaliteten, ja, men såvidt jeg har skjønt er du også en liten VHS-romantiker (og 8mm forøvrig), og vil sikkert fortsatt ha muligheten til å se filmen projisert gjennom bobleplast med tekster som blør over halvparten av bildene med lyd fra naboens blikkboks om du har lyst til det. Tro meg, Bresson selv hadde valgt blu-ray, så lenge filmene ikke settes opp på kino.

 

Men jeg savner VHS selv iblant, etter at min trofaste traver gav opp. Men jeg tror det er mest nostalgi.

Link to comment
Share on other sites

 

Nå regner jeg med at ikke verdens håp står og faller på hvorvidt Quatre nuits d'un rêveur kommer på blu-ray eller ikke. Og om den kommer, vil flere mennesker se filmen. Film er mer enn kvaliteten, ja, men såvidt jeg har skjønt er du også en liten VHS-romantiker (og 8mm forøvrig), og vil sikkert fortsatt ha muligheten til å se filmen projisert gjennom bobleplast med tekster som blør over halvparten av bildene med lyd fra naboens blikkboks om du har lyst til det. Tro meg, Bresson selv hadde valgt blu-ray, så lenge filmene ikke settes opp på kino.

 

Men jeg savner VHS selv iblant, etter at min trofaste traver gav opp. Men jeg tror det er mest nostalgi.

 

Jeg satte den nå litt på spissen, verden tikker selvsagt videre. Men jeg tror ikke man skal undervurdere nostalgi, spesielt i en tid hvor 35mm -film- dør ut. Personlig kan jeg gjerne se en og annen film på blu-ray, i HD-kvalitet, med det reneste av reneste bilder. Men eldre filmer, som aldri var ment slik, ser jeg heller i "dårligere" kvalitet.

 

Uansett...

 

Summertime (David Lean, 1955)

http://img577.imageshack.us/img577/7310/vlcsnap00697.pnghttp://img191.imageshack.us/img191/376/vlcsnap00768.pnghttp://img825.imageshack.us/img825/8986/vlcsnap01031.png

Søtt kjærlighetsbrev til Venezia, hvor amerikaneren Jane Hudson(Katharine Hepburn) forelsker seg i den fortryllende byen og en sjarmerende italiener. Filmen er først og fremst en stemningsrapport fra en fantastisk by, skutt på location, men som samtidig makter å balanserer romanse og lett komikk uten for mye pathos. Nydelig fotografi fra Jack Hildyard, og fri for happy endings.Tommel opp!

Link to comment
Share on other sites

 

Disney's The Hunchback of Notre Dam

 

Den perfekte Disneyfilm for meg, der det ene storslåtte musikalnumret glir over i det neste nærmest uten stans og store følelser utfoldes i ren sjarmøretappe-stil. Best av 90-talls Disney! Menken og Schwartz i fri utfoldelse, nærmest som om filmen er laget rundt deres numre. Og kanskje er historien om ringeren banalisert noe, men det interessante er hva historien gjør med Disney og ikke omvendt, og selv om plottet er forutgsigbart er følelsesregisteret annerledes enn mye av Disneys moderne produksjon: Navngitt religion! Helvete! Brutal død! Rå seksuallyster tvinnet inn i fablerier om etnisk renskning.. osv. Med andre ord: Hugos fortelling inspirerte Disney til å lage film med en annerledes tekstur. Satt inn i en musikalsetting der sang tar opp nesten hele filmen blir det et utrolig potent melodrama.

 

Klassiker og stor musikalkunst.

Link to comment
Share on other sites

 

Woman of the Lake (1966) av Yoshishige Yoshida

 

En ung kvinne lever i et ulykkelig ekteskap med en eldre mann. Når pikante bilder av henne tatt av hennes elsker blir stjålet av en utpresser, prøver hun desperat å få de tilbake. Plottet i seg selv er ikke så veldig originalt, men Yoshidas stil gjør dette til et mesterverk av en film. Hans evne til å skape komplekse stemninger ut av kamerabevegelser, mise-en-scene og klipping gjør slik at hver enkelt sekvens føles frisk og interessant. Bildene regelrett dissonerer fordi Yoshida ofte inkorporerer skjevheter, tomme og mørke felt, og desentrerer objektet i fokus.

 

http://i442.photobucket.com/albums/qq144/vaagnes/vlcsnap-2012-06-21-23h42m56s205.png

 

http://i442.photobucket.com/albums/qq144/vaagnes/vlcsnap-2012-06-22-00h20m17s84.png

 

 

Filmen har et slags noir-aktig preg som halvveis uti går over til et slags Bergmansk drama; jeg får ihvertfall assosiasjoner til Såsom i et Spegel. Når jeg sier det, mener jeg ikke de verbale konfliktene og store utbruddene Bergman var så glad i, men det underliggende erotiske blandet med det forstyrrende —hovedkarakterens indre uro,— samt båtvrakene som er så prominent til stede både i Bergmans film og i denne; et perfekt bilde av de skarpe, splintrede følelsene som herjer i protagonisten.

 

http://i442.photobucket.com/albums/qq144/vaagnes/vlcsnap-2012-06-22-00h57m46s52.png

 

http://i442.photobucket.com/albums/qq144/vaagnes/vlcsnap-2012-06-21-23h42m21s107.png

 

Voyeurisme, pornografi og følelsen av å bli beglodd og kroppslig utlevert, til og med brukt, er også sentrale aspekter ved filmen. Hva er forholdet mellom selvet og kroppen? Blir ens identitet og selvfølelse ødelagt av å bli avkledd på film, og av å bli beglodd på av uvedkommende? Mister man en del av seg selv når ens private områder blir avdekket og studert av fremmede mennesker? Vi har et behov for å kontrollere aspekter ved oss selv for å opprettholde vår identitet, for når vi mister grepet rundt måten vi blir fremstilt på, mister vi også jeg'et. Derfor blir det å miste kontrollen over selv-representasjon en personlig og eksistensialistisk krise som Yoshida skildrer på utmerket vis. Lady of the Lake er et oversett mesterverk.

 

http://i442.photobucket.com/albums/qq144/vaagnes/vlcsnap-2012-06-22-00h03m46s160.png

 

http://i442.photobucket.com/albums/qq144/vaagnes/vlcsnap-2012-06-22-00h14m21s105.png

Link to comment
Share on other sites

 

Sett to filmer de siste dagene, og den første er Mirakelet i Milano av Vittorio de Sica, en oppvisning i livsbejaenhet. Et hittebarn blir funnet av en gammel kone, og oppdratt som hennes eget. Kvinnen er smertelig god, så gutten vokser også opp som det. Når vergen dør, blir gutten sendt på barnehjem hvor han merkelig nok ser ut til å ikke gjennomgå noen som helst forandring. Noen år senere møter vi ham nemlig, på vei ut av barnehjemmet med koffert i hånda og i en dårlig tilpasset dress, og det tar ikke lang tid før han roter seg bort i uteliggere og annet pakk. Men vent nå litt: hos de Sica har selv kjeltringer et hjerte av gull, og det går ikke lang tid før den unge mannen egenhendig har samlet dem til et velfungerende samfunn. Ikonografi står helt fra filmens første bilder i sentrum, men de Sicas naive tilnærming til det ikoniske (i ordets egentlige betydning) ufarliggjør mer enn det fremmedgjør.

 

Grunnlaget for Mirakelet i Milano er mer magisk enn neorealistisk, idet den unge mannen finner sin identitet som helgen for pakket, som selvfølgelig ikke har urimelige ønsker. Arbeid, tak over hodet, mat på bordet, som de ikke unngår å bryte ut i sang om. For meg blir det kanskje litt mye mot filmens avslutning, hvor filmens karikaturer brukes som komiske sjablonger. Men bevares: Du kan gjøre langt verre ting enn å se Mirakelet i Milano.

 

 

Den andre filmen er Safe House, en ganske forutsigbar "hvem lurer hvem"-film av Daniel Espinosa (Stand in) med Denzel Washington (egentlig regissør) og Ryan Reynolds. Grei skuring, men jeg tror ikke jeg hadde orket å se den ferdig om jeg ikke så den sammen med noen. Til det er den for moralsk tvilsom. :P

Link to comment
Share on other sites

 
  • 2 weeks later...

Et nærmest Bressonsk formspråk forløser det klassiske eventyret Barbe bleue (i Perraults versjon) slik det tolkes av Catherine Breillat. To småsøstre som gjemmer seg på et loft for å lese eventyr utgjør rammen for fortellingen, og gir Blåskjegg en dobbelthet idet Breillat beveger seg ut og inn av rammen for eventyret. For Breillat er Blåskjegg en kjærlighetshistorie med gryende seksualitet i sentrum, Barbe bleue er mer sensuell enn erotisk, men også en fortelling om menn og kvinner og kvinner og kvinner. De selvbiografiske elementene, en av de to jentene som leser eventyret heter for eksempel Catherine, tvinger oss til å se Barbe bleue som en bildungsfortelling, samtidig som de to forskjellige planene i fortellingen representerer ikke bare en erfaringssubjektivitet men også en modningssubjektivitet. Barbe bleue tolker med andre ord eventyret gjennom fasetter, og som med all fiksjon er spørsmålene viktigere enn svarene. Barbe bleue skildrer en merksnodig blanding av pedofili og libidoløshet gjennom Blåskjegg (Dominique Thomas); hans unge brud (Lola Creton) utvikler følelser for ham, men de er i hovedsak platonske.

 

Blåskjeggs melankolske perversjon blir en selvoppfyllende profeti idet han gir konen sin nøkkelen til rommet som skjuler likene til alle hans tidligere koner med streng beskjed om å ikke åpne døren. Disse fikk i sin tid også nøkkelen, og alle lot seg friste. Det makabre møter det paradoksale (Hva skjedde egentlig med den første konen?), Breillats Blåskjegg er en romantisk outsider som i form av Dominique Thomas får en holk av en kropp, hans melankolske grunnstemning gir ham en ufullendt tiltrekningskraft som først og fremst virker umoden, samtidig som han ikke er uten intellektuell panasj. Den fattige bruden defineres av ungdommelig ensomhet og usikkerhet, understreket av interaksjonen med den eldre søsteren, og finner en trygghet i Blåskjeggs virkelighetsfjerne overklasseprivilegium som lar ham flykte fra traumene sine og inn i isolasjon. Symbiosen er kanskje uvanlig, men ikke utenkelig. Blåskjegg som tyrannisk patriark, bruden som gryende intellektuell, der hennes intellektuelle og erotiske nysgjerrighet må la seg kontrollere av farsfiguren, som heller vil se henne død enn å la henne spise av kunnskapens tre. Kjærligheten som gir Barbe bleue sin valør er begrensende og klam, også i rammefortellingen hvor de to søstrene utfordrer hverandres kunnskap og emosjoner gjennom eventyret de leser. Tematikken går langt på vei over hodet deres, men fortellingene speiler likevel hverandre; har den samme poetiske resonansen. Som i alle Breillats filmer er logikken pervers, men til forskjell fra de fleste regissører har hun også noe å fortelle.

Link to comment
Share on other sites

 
Blandede følelser for eneste film sett i juli sålangt, Kenneth Lonergans aldri-bli-gitt-ut-film Margaret. Helt klart mye kvaliteter her; det er f.eks. vanskelig å sympatisere med noen av karakterene, og 9/11-post traumaet fremstår som et ganske tydelig tema som gjennomsyrer filmen både i dialoger og karakterenes ubestemmelige, smått nevrotiske adferd. Og skuespillerne gjør en strålende jobb i en film som gjør mye av indie-fremtoningen på den rette måten. Men det blir etterhvert for langdrygt og lite utfordrende å følge Anna Paquins ferd for å bedre sin egen dårlige samvittighet. Både på grunn av subplots som ikke helt går noen steder, og ikke minst hovedhistorien selv som trekker ut. Jeg er glad jeg slapp å se det originale 186-minutters kuttet, men 150 minutter føles fremdeles for mye.
Link to comment
Share on other sites

 

Phantom of the Opera (1943, Lubin)- Tam versjon av den legendariske skikkelsen, men i nydelig technicolor. Det blir aldri spennende, for lite spenningsoppbygging, og Claude Rains skuespillerpotensiale blir aldri utnyttet.

 

Baby Doll (1956, Kazan)- Flott film med originalt manus av Tennessee Williams. Filmen inneholder den mest seksuelle sekvensen noensinne uten å faktisk vise nakenhet med den lolita-aktige Baby Doll; en genial måte å unngå Hays-koden på. Eli Wallach er strålende og filmen er i sin helhet veldig god.

 

Babycall (2011, Sletaune)- Hakket bedre enn Naboer, men likevel er det frustrerende at Sletaune er så opphengt i finurlige plotmekanismer enn det poetiske potensialet. For denne kunne blitt virkelig bra, Rapaces rollefigur kunne vært veldig interessant å dykke dypere inni, men Sletaune er mer opptatt av Agatha Christie enn Keats.

 

Trouble In Paradise (1932, Lubistch)- Glimrende! Veldig sjarmerende film om en mestertyv som blir litt for involvert i sitt ransoffer. Dialogen er mesterlig, skuespillet spot-on og Lubitsch har full kontroll over regien.

 

Die Wunderbare Lüge der Nina Petrowa (1929, Schwarz)- Fin glemt tysk stumfilm. Trekantdrama som utvikler seg til et melodrama og Birgitte Helm fra Metropolis er til å bli stormforelsket av.

 

The Bride Wore Black (1969, Truffaut)- Hitchcock-hommage til tusen. En brudgom blir drept av fem menn og hans brud oppsøker de èn etter èn for å ta de av dage. Musikken er ren Herrmann-imitasjon og selve filmen har Hitchcock-ånden over seg. Truffaut bruker flere Hitchcock-teknikker for å bygge suspense, og det hele funker ganske bra uten at det blir et mesterverk av den grunn.

 

Le Havre (2011, Kaurismäki)- Har egentlig aldri sjekket ut Kaurismäki, men ble ikke så alt for imponert av Le Havre. Fint foto, men filmen føles veldig naiv og uinspirert, komplett med skranglerockebandsekvens med en gammel kvinne som vokalist — et hipsterfrieri av dimensjoner. Filmen har en midtdel som ikke funker, og det som starter lovende fisler ut i ingenting. Plottet går ingen vei, den lakoniske tonen blir bare distanserende og den virker til å ukritisk romantisere arbeiderklassen— en arbeiderklasse som ikke virker som en ekte arbeiderklasse.

 

Hets (1944, Sjøberg)- Overraskende sterkt manus av Bergman før han hadde regissert en eneste film. Filmen er en ganske uhyggelig fortelling om en grusom og sadistisk lærer som også terroriserer mennesker utenfor skolegården. Replikkene er velskrevet, karakterene oser av liv, dramaet er velfortalt og regien er veldig stemningsskapende. Chiaroscuro-lyssettinger og velkomponerte kjøringer. Denne likte jeg veldig godt!

 

Snowwhite and the Huntsman (2012, Sanders)- Jeg likte denne, overraskende nok. Var i utgangspunktet skeptisk, men synes at historiefortellingen er kompetent, Kristen Stewarts dempede skuespillerstil var utrolig fin å se i en slik film (det blir ofte masete og over-teatralsk) og Charlize Theron gjorde en veldig fornøyelig hekserolle. En kreativ gjenfortelling og selv om replikkene ikke akkurat var lyriske mesterverk, funket det hele veldig godt.

 

Moonrise Kingdom og Östunds Play var begge strålende uten jeg har så mye å si om dem. Spesielt førstnevnte fremstod for meg som Andersons beste film.

Link to comment
Share on other sites

 

Moonrise Kingdom og Östunds Play var begge strålende uten jeg har så mye å si om dem. Spesielt førstnevnte fremstod for meg som Andersons beste film.

 

Ja, fy faen, Moonrise Kingdom var eit mesterverk. Etter å ha sett den såg eg alle filmane til Anderson, utenom Bottle Rokcet og Fantastic Mr. Fox (siste nevnte sett før), og sjølv om alle er veldig gode, er Moonrise Kingdom Andersons klart beste film. Alle dolly-trackene, fargane og korleis Anderson klarte å få kjærleikshistoria til å føles troverdig og søt utan å bli klisette gjorde Moonrise Kingdom fantastisk.

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...