Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?

[Frenzy 5]

Etter å ha gjennomført en mastergrad, har jeg endelig begynt å se film igjen.

 

Tirez sur le Pianiste (Shoot the Piano Player) - Truffaut

 

http://dante7.unblog.fr/files/2012/02/e4i8b3wsyjvo4e8j.jpg

 

Truffauts film har egentlig mye på gli: pent foto, god atmosfære, kompetent regi. Men jeg blir ikke så veldig engasjert av det. Filmen er en slags parodi/pastisj av film noir og handler om en tidligere konsertpianist som, etter å ha hatt mye suksess, har rotet bort karrieren og endt opp i lugubre barer. Når hans bror blir kidnappet av gangstere, må vår kjære pianist tre inn i et voldelig miljø i et forsøk på å få han tilbake. Det er tydelig at selv om Truffaut hyller film noir, har han ingen forkjærlighet eller forståelse for miljøet han skildrer. Jeg opplever den som pen å se på men ikke så veldig interessant. Hovedpersonen er ganske ukarismatisk og kjedelig, filmens ironi er vag og ikke spesielt morsom. Allerede med anslaget klarer ikke Truffaut å få frem noe intensitet eller dramatikk som hans amerikanske kollegaer var eksperter på. Det er ikke sikkert han prøver på det heller, men begynnelsens forfølgelse-sekvens klarer ikke å skape dramatikk med sin visuelle stil. Bildene er statiske total-bilder på litt avstand og gjør at det ikke føles truende og klaustrofobisk men flatt. I tillegg mister filmen mye av piffen etter et unødvendig tilbakeblikk på pianistens tidligere karriere, med en kone som begår selvmord og dermed mister jeg interessen for den tredje og avsluttende akten.

 

http://i1.ytimg.com/vi/dFXY49dmJBk/hqdefault.jpg

Truffaut fremviser enkelte nybølge-triks, for eksempel jump cuts og tekst som akkompagnerer bildene (se bildet over). I et sangnummer velger han å ha med teksten som synges, karaoke-style, – et uinspirert og poengløst grep som ikke bidrar til filmen på noe vis. Da foretrekker jeg heller Ken Loachs lignende grep når han legger på "Manchester vs Spurs" under en fotballkamp i en gymnastikktime for å understreke gymlærerens barnslige vesen og hans alvorlige holdning til den uhøytidelige kampen, i den strålende Kes.

 

http://i.dailymail.co.uk/i/pix/2010/07/18/article-1295735-001890A500000258-781_468x364.jpg

 

Filmen handler om en ung gutt ved navn Billy Casper som sliter både sosialt og på skolen, men som finner sitt mestringsområde i treningen av en falk som han stjeler fra et rede. Loachs film klarer på mesterlig vis å skildre livet til et individ som stadig blir undervurdert og oversett av voksne og barn, men som viser seg å være et oppvakt og kløktig menneske. Falken blir hans eneste lyspunkt og hans eneste virkelige venn i et kaldt og kynisk samfunn dominert av regler og forbud; et underklasseliv blottet for håp eller ambisjoner. Loachs realistiske stil klarer å skape en følelse av genuin kjærlighet til dette barnet og man blir som seer oppslukt av hans historie. Barneskuespillet denne filmen fremviser er kanskje det beste jeg har sett, spesielt hovedrollen som er av og til så god at jeg får frysninger på ryggen. En fantastisk film.

 

Jaja, merker det er lenge siden jeg har skrevet og tenkt film nå (over èn måned uten å se film= personlig rekord). Er rusten og mindre observant enn vanlig. Men tenkte jeg skulle bidra litt, siden det er så stille her. Ble ikke så veldig begeistret for Black Orpheus heller, men har ikke sett den ferdig ennå, så vi får se.

[morty 8]

Det har blitt Prometheus her også. I 2D. Etter en totalt meningsløs åpning om livets opprinnelse, som egentlig aldri følges opp eller bidrar til noe, dras vi frem i tid til en grotte med hulemalerier. Noomi & co har kanskje funnet spor som leder oss til våre skapere, og et kart som kan lede oss til dem. Vi skyter fart ut i verdensrommet, en eldre døende rikmann har tatt på seg kostnadene for ekspedisjonen og Scott lirer av seg klassisk Alienlore med "cryogenic"-søvn, droid, korridorer, matsekvens og alt det som hører med. På planeten finner de en hul struktur, som raskt utforskes og viser seg å innholde flere mysterier og koblinger til våre skapere. Opp til da, forutenom den flaue åpningen, er det ganske så okay. Men så begynner vitenskapsmenn å oppføre seg som hjernedøde idioter, karakterer bryter sammen uten grunn og det hele begynner å falle fra hverandre. Scott følger ikke opp trådene han legger ut, men hopper uinspirert mellom dem i et håp at det er nok. Siden de fleste karakterne er rasshøl, eller like flate som papp, så gidder jeg ikke bry meg. Scott flesker også opp med den ene flaue scenen etter den andre, og den nevnte -Engangsgrill- "interaktivt stjernekart"-scenen ble for meg en eneste stor facepalm. Tematikken er like dyptpløyende som Indy 4, og filmen minner mer om Star Trek enn Alien. Tommel ned!

[Uruloki 15]

Mye negative ord om Prometheus fra kredible kilder nå, både fra og utenfra forumet. 8.1 på IMDb, låll.

 

Muligens relatert, 7.0 på IMDb, låll, jeg så The Grey om dagen, aner ikke hvorfor. Det verste rælet jeg har sett på veldig, veldig lenge.

 

Sånn ellers, siden sist eller så, har jeg sett Shame, som forsterker inntrykket av at McQueen er det nye store til tross for at jeg ikke ble slått overende denne gangen heller; Moonrise Kingdom, som var søt, underholdende og konsistent, men som til tider virker som en "Wes Anderson lager parodi på Wes-Anderson-film"; og Watchmen, som er en såkalt "glorious mess"-sak som jeg ikke helt klarer å bestemme meg for om jeg misliker eller beundrer med visse reservasjoner.

 

Ikke tid til så mye film med andre ord.

[Tristano 0]

Morsomt å se all skitten som blir kastet på Prometheus. Vedder på at hvis filmen var 60 år eldre hadde de fleste sett på hullene i manuset som noe sjarmerende, isteden for hemmende.

 

Prometheus viste seg å bli akkurat slik jeg trodde. En sjanger-film som ser tilbake for å kommentere på nåtiden. Mens Alien fokuserte på å gjøre sci-fi til noe relaterbart, er Prometheus mer opptatt av å utforske menneskenes endelige mål og muligheter. På den måten spiller den på forventningene våre. Der Alien dekonstruerte sci-fi ved å gjøre hovedpersonene til vanlige arbeidere som frakter last fra A til B (space truckers) er hovedpersonene i Prometheus igjen mennesker vi skulle ønske vi var. Forskere, vitenskapsmenn, krigere etc. Alt fra den estetiske dimensjonen til plott reflekterer dette. Men når det kommer til den tematiske dimensjonen er Prometheus sterkt forplantet i det nåtidige og det fremtidige. Filmen avslører at vi har blitt skapt av fremmede romvesener ved hjelp av biovåpnet deres. Betyr det da at vi er fordømt til å være en rase av selvdestruktive "maur", som ikke er lagd for annet enn å drepe og dø?

 

Prometheus sier nei. Uansett hva som er skrevet inn i vår genetiske kode eller hva en omnipotent skapning sier må vi gå videre. Vi må skape vår egen mening for å få en forståelse av universet. Det gir da også mening at vesenene de støter på på planeten (de såkalte "space jockeys") er mer som gudene i gresk mytologi enn den bibelske guden. De er arrogante og selvgode og når menneskene kommer for å vise en av dem respekt, dreper den dem, fordi de selv har skapt liv (androiden David i dette tilfellet). Den ultimate ironien er selvfølgelig at guden blir fortært av en av sine laverestående kreasjoner. En "shoggoth" om du vil kalle den det, som så blir gjenskapt som den ultimate skapningen. Det er håp, selv hos de mest patetiske vesenene.

 

Så Prometheus tar sikte på at det finnes håp og muligheter der ute, noe jeg finner oppløftende i en tid hvor de fleste sci-fi filmer fokuserer på at vi må stå sammen mot "fienden" der ute. Mens for eksempel The Avengers tar sikte på å veive bort all seriøsitet med "ironisk kulhet" og hvor ingenting har noen vekt eller verdi, er Prometheus en optimistisk og åpenhjertig film som fokuserer på at vi må komme oss videre. Det blir samtidig en kommentar på den selvopphøyende ånden dagens blockbustere følger.

 

Dessuten fint at du minnte meg på hvor fantastisk The Grey var Uruloki. Jeg har allerede snakket om CGI-dyrene i den forståelse at de er noe falskt som reflekterer det opplevde. De er ikke troverdige, men heller en forsterkning. Vi kan relatere til dem fordi de spiller mer på følelsene våre av hvordan vi opplever ulvene i en farlig situasjon. Det gjenskaper følelsen, ikke den taktiske realismen ved å være fanget i et forlis med sultne ulver rundt seg. Realisme er overvurdert, følelser er alt.

 

Hva jeg ikke har snakket om er at de siste årene har det vært haugevis av andre fantastiske filmer som bruker dataeffekter til å kommentere på tida vi lever i. Ta Rise Of The Planet Of The Apes som kom ut i fjor. Der har du et vanlig dyr framstilt med dataeffekter som gjør opprør mot samfunnet, samtidig som at apene er mer relaterbare enn klisjeframstillingene av menneskene. Eller hva med District 9, som jeg så for en stund tilbake. Her blir den rasistiske hovedpersonen først en bedre person når han blir til et romvesen selv. Og dette skjer ikke gjennom at han begynner å sympatisere med kårene de lever under (han er en egoist helt til slutten), heller at hans genetiske kode blir radikalt forandret. Han blir en av CGI-skapningene som lever i District 9. Hva sier dette om tida vi lever i mon tro?

 

Eller hva med Thale, som bruker CGI-huldre for å kommentere på Norges pompøse syn på seg selv? Thale selv er nasjonalisme i reneste form som blir holdt fange i modernismen ekle kjeller. Hun blir befridd av to slabbedasker som ikke var klar over sin egen nasjonalitet før det punktet, og blir reddet av henne fra den onde politistaten. Filmens siste bilde er av henne liggende på en IDYLLISK NORSK ENG som det var tatt ut fra et postkort på en juggelsjappe på Karl Johan. Men bildet blir overulempet av data-huldrene som så blir en påminnelse på at Norge ikke kan leve i fortiden for alltid. Mens resten av verden går framover med stormskritt, blir vi sittende igjen med vår nasjonale stolthet og lite annet.

[polluxlm 2]

Det er et lite hull i tankerekken din, Lindelof er ingen dyp grubler. Scott er smart, men ikke særlig prinsippfast. Dyp har han heller aldri vært. Og jeg tar det veddemålet.

 

Prometheus som The Grey gir seg ut for å være en realistisk film. Det er derfor de så desperat prøver å skjule fantasmen sin i endeløse og pseudovitenskapelige honningfeller. Cryosøvn og trilliardærer som er redde for å dø er i utgangspunktet greie premisser for å forklare hvordan og hvorfor disse menneskene er på en annen planet, men det hjelper jo lite når menneskelig logikk og motivasjon blir kastet ut av vinduet for å tjene et plott som på bunnen sverger til kyniske økonomiske motiver.

 

En alien tar selvmord for å så liv på jorden. Måten dette skjer på er underlig, men tar man i betraktning at Ridley trengte en "kul" 3D scene så gir det litt mer mening (det skal ikke gi mening, det skal bare være kult). Vi lar heller bare karakterene fortelle rett ut hva som har skjedd i neste scene. På en eller annen måte fører også dette selvmordet i en foss av denne ene utenomjordiske skapningen til at alle jordens tidlige sivilisasjoner lager hulemalerier om skapninger fra et annet stjernesystem. Hvorfor dette stjernesystemet representerer en militærbase hvor det lages masseødeleggelsesvåpen er en enda større gåte. Jeg kan bare anta at de håpet folk flest ikke ville tenke så langt. Siden vi ikke har tid til en liten scene hvor crewet kartlegger en ny planet lar vi dem bare ha flaks og tilfeldigvis lande akkurat der de skal. En fargerik og folkelig besetning gir litt mening i en fremtid hvor romfart er dagligdags, men jeg tviler sterkt på at vi får noen trailersjåfører på NASA tur med det aller første. Det samme vil jeg tro skulle gjelde for en spektakulær, revolusjonær reise til et annet stjernesystem hundre år inn i fremtiden. Men Alien hadde jo dette, så vi driter i at Prometheus har et helt annet premiss og bare håper ingen legger merke til det. Neste godbit i julesokken er en geolog som får nervøst sammenbrudd av et 2000 år gammelt skjelett og en biolog som tydligvis er komplett uinteressert i en så revolusjonær oppdagelse. På tross av at de har flyvende GPS baller som går rundt i gangene klarer disse to vitenskapsmennene å gå seg vill. Jaja, hva gjør man ikke for å tvinge frem litt isolasjon for the early kill. Senere møter disse to særdeles nervøse karene på en levende, slangeliknende alien. Da er de plutselig ikke så nervøse lenger og bestemmer seg for å prøve å kose med dette vesenet, som selvfølgelig dreper dem begge to. Og enda er vi ikke gjennom første timen...

 

Det er jo latterlig åpenbart hvordan de har gått frem i denne produksjonen:

 

Prioritet 1 - Tilfredstille den antatte fanbasen på enklest mulig måte

 

En times "slow burn" før actionen begynner (Alien 1, 2, 3 og 4): Check

Kvinnelig helt: Check (Alien 1, 2, 3 og 4)

Kvinnelig helt som sliter med noe rundt morsrollen (Alien 2, 3 og 4): Check

Morsom svart mann som kommer til å dø (Alien 1, 2, 3 og 4): Check

Final battle mellom heltinnen og monsteret (Alien 1, 2, 3 og 4): Check

Androide med skjulte motiver (Alien 1, 3 og 4): Check

Kroppsløs androide som hjelper heltinnen (Alien 2): Check

 

Når kronene til denne gruppa er regnet som forsikret går vi over i neste fase av planleggingen: Hvordan tjene enda mer?

 

Prioritet 2: Få 11 åringene og det kvinnelige kjønn inn i salen

 

Blodsprut erstattes med gørrsprut: Check

Ingen banning: Check

ADHD fokus på grove scener før kameraet ser bort: Check

Ingen nakenhet: Check

Steril sex scene: Check

En Gilmore Girls prat mellom kvinne og mann, følelsmessige øyeblikk, bilder av hender som holdes og blikk som sendes: Check

 

Prioritet 3: Scott og Lindelofs visjon (eller iallefall bruke noe så det ser ut som de har en, de har jo integritet skal vite)

 

Eric Von Daniken, Arthur C Clarke, Ancient Aliens: Check

Gi litt plass til kristendommen: Check

Onde romvesener som vil utslette oss: Check

Litt skvaldring om viktigheten rundt det å tro, troens kraft: Check

Emosjonelle øyeblikk hvor protagonisten reflekterer over ungdomskolefilosofien sin: Check

 

Prioritet 4: Lage en god film (så langt kom de desverre ikke før deadlinen og budsjettet løp ut)

 

Jeg skal gi den 2/10 for Theron og Fassbender. Ellers var dette manipulerende og arrogant søppel.

[Tristano 0]

Det spiller liten til ingen rolle hva Scott og Lindelofs intensjoner var, hvor lite mentalt utviklet de er eller hvor mye penger de ønsket og tjene. Filmen snakker for seg selv, jeg tolker den. Men du er vel av den troen at bare AUTEURER har noe relevant å si om tida vi lever i. Newsflash: de samme ordene som kan brukes for å tolke en Bergman-film kan også brukes om en Michael Bay. Verken kunst eller underholdning blir lagd i et vakum og det vil alltid reflektere samfunnet på en eller annen måte.

 

Prometheus som The Grey gir seg ut for å være en realistisk film. Det er derfor de så desperat prøver å skjule fantasmen sin i endeløse og pseudovitenskapelige honningfeller. Cryosøvn og trilliardærer som er redde for å dø er i utgangspunktet greie premisser for å forklare hvordan og hvorfor disse menneskene er på en annen planet, men det hjelper jo lite når menneskelig logikk og motivasjon blir kastet ut av vinduet for å tjene et plott som på bunnen sverger til kyniske økonomiske motiver.

 

Rettelse: Verken Prometheus eller The Grey gir seg ut for å være realistiske filmer. All film er en illusjon uansett. Isteden for å spørre etter hva slags følelser en film vekker går man isteden å pirker på detaljer som at vitenskapen ikke henger på greip eller hva man selv ville ha gjort hvis man var strandet i et flykræsj. Det Prometheus og The Grey har til felles er at de begge er overdrevne allegoriske, noe som gjør krav på realisme verdiløst. Mange av poengene du legger fram som hull i plottet eller ting som bare er der for å se kule ut kan forklares ganske greit.

 

Som for eksempel åpningsscenen. Hva var det den væsken i kolben gjorde igjen? Kan det være ha noen betydning at når vesenet dør kommer tittelen opp på skjermen? Nei, de kalte sikkert filmen Prometheus bare fordi det er et kult, fengende navn. Hva var det Prometheus i gresk mytologi gjorde igjen? Ga ilden til menneskene? Nei, ingen symbolikk her.

 

Eller hva for rolle spiller det at stjernekartet viser veien til en millitærbase? Det gir mening når du tenker på hovedtemaet bak filmen. De drar mot denne basen ikke av egen fri vilje, men fordi noe i deres genetiske kode driver dem mot det. Vi er en del av biovåpnet disse vesenene har fremstilt, noe som impliserer at vi bare er lagd for å drepe og formere oss. At Shaw drar for å finne sin egen mening blir det den mest optimistiske tonen filmen kan avslutte på, siden det hinter til at det finnes muligheter. Dette blir også en kommentar på moderne sci-fi som generelt omhandler fiendtlige invandrere som vi må stå sammen for å slå (Menneskeheten triumferer!). Men Prometheus ser tilbake på fordums sci-filmer hvor oppdagelsesoptimismen rår. Den argumenterer at vi må komme oss videre ellers vil vi fortsette å tilbe guder som hater oss for å være søkende og intelligente og som har skapt oss utelukkende for å være ubevisste, masseformerende drapsvåpen. Hvis vi ikke kommer oss videre vil vi ødelegge oss selv, sier filmen.

 

En times "slow burn" før actionen begynner (Alien 1, 2, 3 og 4): Check

Kvinnelig helt: Check (Alien 1, 2, 3 og 4)

Kvinnelig helt som sliter med noe rundt morsrollen (Alien 2, 3 og 4): Check

Morsom svart mann som kommer til å dø (Alien 1, 2, 3 og 4): Check

Final battle mellom heltinnen og monsteret (Alien 1, 2, 3 og 4): Check

Androide med skjulte motiver (Alien 1, 3 og 4): Check

Kroppsløs androide som hjelper heltinnen (Alien 2): Check

 

Prometheus ligner bare på Alien i oppbyggingen, ellers er de helt forskjellige fra hverandre. Alien tok sikte på å dekonstruere det fantastiske med rommet og sci-fi. Karakterene er mer relaterbare og de stiller seg uforstående til det forferdelige vesenet de støter på. Vi er bare små ubetydelige støvkorn i den store sammenhengen. Prometheus derimot tar stilling på at det er håp for menneskene uansett hvor mørkt det ser ut. Det er ikke tilfeldig at den ser tilbake til 50-talls sci-fi for inspirasjon. Den er gjennomført optimistisk satt opp mot Aliens kynisme. Bare fordi den bruker noen erketyper som har vært gjeldende for franchisen helt siden begynnelsen, betyr det ikke at Prometheus er identisk med Alien.

 

Dessuten blir alle filmer banale om du reduserer plottet ned til en enkel smørbrødliste. Det er å ignorere alt som gjør film til film.

 

Prioritet 2: Få 11 åringene og det kvinnelige kjønn inn i salen

 

Hva så? Noen av de beste skrekkfilmene jeg har sett det siste året vært filmer med 13-årsgrense. Det bidrar til at filmskaperne må sette mer lit til atmosfære enn bare slenge den verste volden de kan tenke seg i trynet ditt. Det bidrar også til at de må være kreative med hva de faktisk viser, isteden for å bare stole på at alle literne med blod og gørr skal gjøre jobben.

[polluxlm 2]

Det spiller liten til ingen rolle hva Scott og Lindelofs intensjoner var, hvor lite mentalt utviklet de er eller hvor mye penger de ønsket og tjene. Filmen snakker for seg selv, jeg tolker den. Men du er vel av den troen at bare AUTEURER har noe relevant å si om tida vi lever i. Newsflash: de samme ordene som kan brukes for å tolke en Bergman-film kan også brukes om en Michael Bay. Verken kunst eller underholdning blir lagd i et vakum og det vil alltid reflektere samfunnet på en eller annen måte.

 

Ingrediensene i en bæsj kan også fortelle oss mye interessant om tiden vi lever i, men det betyr ikke at det er et godt måltid.

 

Rettelse: Verken Prometheus eller The Grey gir seg ut for å være realistiske filmer. All film er en illusjon uansett. Isteden for å spørre etter hva slags følelser en film vekker går man isteden å pirker på detaljer som at vitenskapen ikke henger på greip eller hva man selv ville ha gjort hvis man var strandet i et flykræsj. Det Prometheus og The Grey har til felles er at de begge er overdrevne allegoriske, noe som gjør krav på realisme verdiløst. Mange av poengene du legger fram som hull i plottet eller ting som bare er der for å se kule ut kan forklares ganske greit.

 

Som for eksempel åpningsscenen. Hva var det den væsken i kolben gjorde igjen? Kan det være ha noen betydning at når vesenet dør kommer tittelen opp på skjermen? Nei, de kalte sikkert filmen Prometheus bare fordi det er et kult, fengende navn. Hva var det Prometheus i gresk mytologi gjorde igjen? Ga ilden til menneskene? Nei, ingen symbolikk her.

 

Korreksjon: De gir seg ut for å være realistiske i sitt eget univers. Det er ingen magiske eller surrealistiske elementer.

 

Symbolikken er en god tanke. Problemet er at den gir ingen konvensjonell mening slik den blir fremstilt, og da er det filmens oppgave å utdype. Det holder ikke å bare invokere titanmyter for å skjule det som egentlig er et resultat av å måtte presse plottet under 110 minutter og holde fokuset på det den største kjøpergruppen lettest tiltrekkes av, visuelt smågodt og tivoliteknikk. Hva er i hele tatt denne vesken? I det ene tilfellet gjør den deg til en morderisk superzombie, i den andre gjør deg den gravid med et ultrahurtigvoksende monster og til sist er den også visstnok i stand til å skape mennesker? Jeg ser ikke mye dybde her, mer kynisk og hemningsløs sjonglering med "visuelt interessante" scenarier.

 

Eller hva for rolle spiller det at stjernekartet viser veien til en millitærbase? Det gir mening når du tenker på hovedtemaet bak filmen. De drar mot denne basen ikke av egen fri vilje, men fordi noe i deres genetiske kode driver dem mot det. Vi er en del av biovåpnet disse vesenene har fremstilt, noe som impliserer at vi bare er lagd for å drepe og formere oss. At Shaw drar for å finne sin egen mening blir det den mest optimistiske tonen filmen kan avslutte på, siden det hinter til at det finnes muligheter. Dette blir også en kommentar på moderne sci-fi som generelt omhandler fiendtlige invandrere som vi må stå sammen for å slå (Menneskeheten triumferer!). Men Prometheus ser tilbake på fordums sci-filmer hvor oppdagelsesoptimismen rår. Den argumenterer at vi må komme oss videre ellers vil vi fortsette å tilbe guder som hater oss for å være søkende og intelligente og som har skapt oss utelukkende for å være ubevisste, masseformerende drapsvåpen. Hvis vi ikke kommer oss videre vil vi ødelegge oss selv, sier filmen.

 

Nei, hvilken rolle spiller det hvilke premisser filmen prøver å selge oss. Hvorfor ikke introdusere en flyvende elefant for å vise at de behersker antigravitasjon? Det har jo ikke noe å si at det høres helt latterlig ut. Jeg ser det for meg, en fremtidig menneskelig sivilisasjon som flyr rundt og får primitive planeter til å tegne kart over atomvåpenbasene våre.

 

At vi bare er en parasittrase ser jeg på som en simpel og arrogant holdning uten basis i virkeligheten. Det eneste referansegrunnlaget vi har er dyreriket og i forhold til dem utviser vi ingen adferd som kan kalles unaturlig. Tvert imot er det menneskelig grådighet, overlevelsesinstinkter og friksjonen dette skaper som har bragt sivilisasjonen til et punkt hvor planetarisk kolonisering i det hele tatt kan kontempleres. At vi er overdrevet destruktive vil til jeg ser bevis for noe annet bare være nok et religiøst behov for å fremheve vår egen viktighet.

 

Var synd heltinnen vår ikke fikk budskapet da. Istedenfor å reise hjem og fortelle jorden om den utenomjordiske militærbasen hun fant og planen deres om å utrydde oss så stikker hun innom den åpenbart fiendtlige hjemplaneten deres med et bombefly fullastet med masseødeleggelsesvåpen. Velkomsten ble uten tvil uforglemmelig.

 

Prometheus ligner bare på Alien i oppbyggingen, ellers er de helt forskjellige fra hverandre. Alien tok sikte på å dekonstruere det fantastiske med rommet og sci-fi. Karakterene er mer relaterbare og de stiller seg uforstående til det forferdelige vesenet de støter på. Vi er bare små ubetydelige støvkorn i den store sammenhengen. Prometheus derimot tar stilling på at det er håp for menneskene uansett hvor mørkt det ser ut. Det er ikke tilfeldig at den ser tilbake til 50-talls sci-fi for inspirasjon. Den er gjennomført optimistisk satt opp mot Aliens kynisme. Bare fordi den bruker noen erketyper som har vært gjeldende for franchisen helt siden begynnelsen, betyr det ikke at Prometheus er identisk med Alien.

 

Føleri. Ingenting vi blir vist på lerettet som hinter til noe av det du her prøver å tillegge den. Om noe så forteller karakterene sine hodeløse handlinger meg at det er lite håp for oss.

 

Hva så? Noen av de beste skrekkfilmene jeg har sett det siste året vært filmer med 13-årsgrense. Det bidrar til at filmskaperne må sette mer lit til atmosfære enn bare slenge den verste volden de kan tenke seg i trynet ditt. Det bidrar også til at de må være kreative med hva de faktisk viser, isteden for å bare stole på at alle literne med blod og gørr skal gjøre jobben.

 

Du er nok en av dem som bare hadde sett de positive sidene av å sitte i fengsel. Teorien din gjør desverre ikke Prometheus til hverken en skummel, tankevekkende eller fintflytende film.

[blausen 12]

Jeg kjedet meg ihvertfall ikke under Prometheus. Tempoet er egentlig rimelig høyt, hele veien gjennom. Jeg føler at Scott først og fremst stresser, har med en del scener bare for å ha de med, det mangler mye kontekst. Men i sommerblockbuster-skalaen syns jeg den har endel å rutte med ihvertfall visuelt sett. Den ser, høres og føles fordømt godt ut. Men det er helt klart åpenbart at den ikke tåler å dissekeres, både i forhold til logikken i alien-universet, og karakterenes handlinger ellers. Jeg forlot kinosalen med en haug spørsmål, og stadig nye dukker opp desto mer jeg tenker på den. Det hjelper selvfølgelig ikke på at det står jo en Lost-skaper bak manus, og pøser inn sin del av slarkete kvasi-eksistensielle spørsmål.

[Tristano 0]

Ingrediensene i en bæsj kan også fortelle oss mye interessant om tiden vi lever i, men det betyr ikke at det er et godt måltid.

 

Næh, du er alfor opptatt av at en film skal være god eller dårlig. Når hele nettet har bestemt seg for å hate Prometheus er det greit at noen poengterer hva filmen faktisk gjør riktig og hva slags ideer den tar opp. Som sagt, ingenting er lagd i et vakum og det er verdt å poengtere hvordan populærkultur reflekterer tidsånden.

 

Anti-populisme er like kjedelig som anti-intellektualisme, det ene er bare mer utbredt enn det andre.

 

Korreksjon: De gir seg ut for å være realistiske i sitt eget univers. Det er ingen magiske eller surrealistiske elementer.

 

Haha, å herregud du kan ikke være seriøs. The Good, The Bad And The Ugly og Saving Private Ryan er vel realistiske filmer også da siden det ikke er noen overnaturlige og surrealistiske elementer i dem. Hva alle disse filmene har til felles er at de er hypervirkelige. Karakterene har ikke dype personligheter og settingen er idealisert eller karikert. Det er bevisst falskhet. Dette gjøres for å ta vekk oppmerksomheten fra historien noe som retter den isteden mot fremføringen. Filmen selv kommuniserer følelsene sine gjennom mediumet. Kameravinkler, musikkbruk, spesialeffekter og skuespillerne lader tomheten med mening, for å si det slik.

 

Man kan godt si at de gir seg ut for å være realistiske i sitt eget univers, men de er absolutt ikke virkelige. Film er bare en simulasjon av virkeligheten og bruddstykker av erfaringer, tanker og følelser. Noen filmer legger seg bare mer opp mot realisme enn andre.

 

Symbolikken er en god tanke. Problemet er at den gir ingen konvensjonell mening slik den blir fremstilt, og da er det filmens oppgave å utdype. Det holder ikke å bare invokere titanmyter for å skjule det som egentlig er et resultat av å måtte presse plottet under 110 minutter og holde fokuset på det den største kjøpergruppen lettest tiltrekkes av, visuelt smågodt og tivoliteknikk. Hva er i hele tatt denne vesken? I det ene tilfellet gjør den deg til en morderisk superzombie, i den andre gjør deg den gravid med et ultrahurtigvoksende monster og til sist er den også visstnok i stand til å skape mennesker? Jeg ser ikke mye dybde her, mer kynisk og hemningsløs sjonglering med "visuelt interessante" scenarier.

 

Men den har da en konvensjonell mening? Leste du ikke hva jeg skrev? Filmen er Prometheus-myten i sci-fi form, du kan ikke gå glipp av det. Det er jo ikke subtilt en gang.

 

Og legg fra deg den tåpelige kynismen. Jeg driter langt i at det bare var penger som var involvert, det er fortsatt mening å spore opp.

 

At vi bare er en parasittrase ser jeg på som en simpel og arrogant holdning uten basis i virkeligheten. Det eneste referansegrunnlaget vi har er dyreriket og i forhold til dem utviser vi ingen adferd som kan kalles unaturlig. Tvert imot er det menneskelig grådighet, overlevelsesinstinkter og friksjonen dette skaper som har bragt sivilisasjonen til et punkt hvor planetarisk kolonisering i det hele tatt kan kontempleres. At vi er overdrevet destruktive vil til jeg ser bevis for noe annet bare være nok et religiøst behov for å fremheve vår egen viktighet.

 

Basis i virkeligheten, lol. Filmen prøver ikke å være realistisk jo. At filmen har en naiv høyere tro på at menneskeheten kan gå videre er jo perfekt i tråd med filmens basis i 50-talls sci-fi. Tingen er bare at den også er en moderne blockbuster, noe som også gir grobunn for kroppshorror og Lovecraft-aktig symbolikk. De braser inn som hodeløse høns, helt perplekse over alle de vakre nye synene de står overfor, før et fallosmonster voldtar dem i trynet og gjør et par av dem gravide i samme slengen.

 

På mange måter er Prometheus sammenlignbar med The Thing som kom ut i fjor. Den tok også basis i 50-tallet, eller nærmere bestemt den fusjonerte elementer fra "The Thing From Another World" fra 1951 og Carpenters "The Thing" fra 82. Også i den er det fokus på naiv optimisme overfor nyoppdagelse som står i kontrast til Carpenters kliniske skrekkfilm. Det er en spennende trend. Argumenterer disse filmene for at optimisme ikke er mulig i vår tid eller at vi bør ta rot i den for å finne mening? Prometheus ser ut til å argumentere for sistnevnte i den forståelse at Shaw finner ut at hun ikke kan stole på troen sin lenger, men at hun må finne en egen mening i universet.

 

Føleri. Ingenting vi blir vist på lerettet som hinter til noe av det du her prøver å tillegge den. Om noe så forteller karakterene sine hodeløse handlinger meg at det er lite håp for oss.

 

Hodeløs handling vil jeg heller kalle overlagt idioti. Karakterene opptrer etter hva folk forventer av en blockbuster. Det morsomme er at filmen legitimerer dette ved at de opptrer etter hva som er skrevet inn i deres genetiske kode. Hvorfor tar kapteinen å rammer skipet sitt inn i det fiendtlige skipet? Fordi det er forventet av ham. Det er også en kommentar til blockbuster-spetakkel i den forståelse at han er nødt til å fullføre det for å tilfredstille mest mulige, selv om det ikke gir logisk mening.

 

Filmen er jo også veldig opptatt av hva som er virkelig og falsk oppførsel også. Ta scenen hvor Holloway og Shaw møter hverandre i kabinen. Holloway kommer inn døra, badet i lyset fra hologrammet av de eldgamle skapningene. Det hinter til at han holder på å svinne. Bli en skygge av seg selv etter at David infiserte ham med biovåpnet. Det kan sees på som en kommentar til Avatars "pro-transhumanisme" at vi må bli mer som dem for å forstå dem. Bortsett fra at du blir en fukkings sinne-zombie og du dør. Er det sammenlignbart med å være fri eller må vi bryte vekk fra alt og finne en ny mening?

 

David er den mest komplekse karakteren i hele filmen og han baserer hele personligheten sin på Peter O'Toole i Lawrence Of Arabia. Hva sier det om oss da?

 

Du er nok en av dem som bare hadde sett de positive sidene av å sitte i fengsel. Teorien din gjør desverre ikke Prometheus til hverken en skummel, tankevekkende eller fintflytende film.

 

Fengsel ruler, fo shizzle. Har ingen fortalt deg det?

 

Analogien din suger balle. Stopp å komme med ræva analogier og svar på spørsmålene jeg stiller.

[Jarmusch 3]

Prometheus (2012, Rildey Scott)

 

Eg likte denne, ganske godt. Eg liker korleis filmen blandar mellom å være ein seriøs, smålig djup og vitskapleg science fiction film og ein monsterskrekkfilm med ein fin mengde blod og gørr. For det er jo slik folk hugsar Alien, som ein blanding mellom ein nyskapande science fiction film og ein overraskande monsterfilm. Filmen tar opp store spørsmål på ein god måte og mystikken som ligger i lufta nesten heile vegen fungerer veldig godt til å byggje opp spenninga i filmen og det gjer dette til ein betre science fiction film.

 

Men det er der litt av problemet med filmen ligg og. Mot slutten tar den heilt av i romskipkampar og monster, og nesten heile mystikken forsvinn. Heile konseptet og alle spørsmåla følas så mykje enklare og smålig dumme. Heldigvis klarer filmen å stå imot eit par veldig irriterande science fiction klisjear då. For i det den skal til å bli ein utrolig dum, klisjefylt og latterlig film, river den hovudet av det den byggjer opp (bokstavelig talt og).

 

Elles treffer filmen ei storslått episk tone som ein del gonger fungerer godt, medan den nokre gonger ender opp som litt for overepisk. I tillegg gjer oppbygginga og mystikken at filmen blir ganske så interessant heile vegen og eg stadig lurer på kva som kjem til å skje.

 

Men det er litt småpirk til, som at eit forsøk på å få karakterane litt meir mennesklige (ved å gje dei sider som ikkje er så seriøse og) heller gjer dei til veldig filmatiske og overflatiske karakterar som lirer av seg ein liten haug dumme one-liners. For filmen slitt ein del med dialogen, den er ganske dum. Elles var Fassbender god og filmen er visuelt sett fin (med forsiktig og kjølig kamerabruk og flotte fargar). Referansane til Alien kan då bli litt for tydlige, men er nokre gonger artige nok.

[Doctor Downs 0]

A Torinói ló / The Turin Horse har endelig kommet på kino i London så dro og så den i morges. I grenseland til å bli en parodi på Sátántángo, men fortsatt noe helt annet. Turin Horse er på sett og vis, til tross for det ultralangsomme tempoet, relativt kompakt. Enda når vi ser dattera kle på faren for tredje dag på rad er det noe nytt med bildet. Kameraet fyller spillelengden av hver tagning med bevegelse og hensikt og tagninger føles langt mindre begyvenhetsløse enn i Sátántángo (uten at det er noe vondt ment mot Sátántángo). Men til tross for dette igjen er Turin Horse også helt klart Tarrs mest minimalistiske verk. De to hovedfigurene er bare i to (relativt) korte sekvenser av filmen (begge kun én tagning hver om jeg ikke husker feil) besøkt av andre mennesker og tar seg ellers til sine daglige rutiner i all deres verdslige prakt. Hente vann... fra brønnen. Spise potet... med henda. Lite glass sprit... til frokost. Det oser dommedag av hele affæren og det siste kvarteret er illevarslende for å si det mildt, men... Jeg kan ikke helt la være å savne visse øyeblikk av vagt forsterket virkelighet; tangoen i Sátántángo; dramatiseringen av et solsystem og konklusjonen på opptøyene i Werckmeister Harmóniák. Men jeg kager ikke. The Turin Horse er Béla tarrs mest komplette film og en mer enn verdig avskjed til filmskaping for mannen, som nå visst skal konsentrere seg om å drive filmskole.

[Peru 6]

PROMETHEUS

 

For mange filmer kritiseres for å prøve å være smarte/storslagne/infløkte. Pretensiøsitet er bedre enn lettvinthet. Hvor lavt må man ha sunket for å uttale seg positivt om The Avengers og negativt om Prometheus jf. blockbuster-debatten 2012? Avengers er fravær av mening i alle handlinger - i Prometheus ser man menneskekropper i bevegelse, det finnes tyngde i actionkoreografien, man bryr seg om utgangen av et monsterangrep.

 

For meg vil plotthull alltid stå nederst på listen over kritikkverdige aspekter i en film, ihvertfall når det er så uviktig som her. Ja, de snakker en hel del om meningen med det hele, men det er tankespill, ikke puslespill, det gir karakterene noe å strekke seg etter, og hvorvidt det er en smart løsning på gåtene bør ikke være oss spesielt interessant.

 

Jeg kan ikke understreke nok hvor mye bedre en blockbuster som dette automatisk blir når man ikke vet akkurat hva en karakter kommer til å gjøre i enhver scene, og av at spenningen ligger i noe fysisk og farlig, ikke "hvor mye drit faller sammen". Det er kanskje ikke noe mesterverk, men det er en ordentlig film. Det er ikke The Avengers!

[Jarmusch 3]

Enig med deg her Peru. I The Avengers ligger det null og niks spenning nettopp fordi spenningen omtrent aldri bygges opp og me alltid veit kva som kjem til å skje. Når i tillegg superskurken er ekstremt slapp og uansett kor hardt han prøver, ikkje klarer å overbevise meg i nokon som helst grad om at han kan ha ovetaket i ein hundredel, ender filmen opp som ei ekstremt forutsigbar suppe utan spenningselementer. Eg syntest også Prometheus tok ein del tullete retningar og grep mot slutten, men den ligger det i det minste spenning i. Eg lurte fleire gonger på korleis det kom til å gå og spenningen var godt bygd opp. The Avengers er oppskryt, Prometheus ein smule undervurdert.

[Doctor Downs 0]

Enig i mye av det du sier, Peru. Men mit problem med Prometheus var nettop at jeg ikke fikk noe grep på motivasjonene til karakterene. filmen ble drevet framover av relativt umotiverte handlinger og deux-ex machina-hendelser og jeg klarte ikke binde med til historien eller ta noe voldsom interesse i den rett og slett fordi karakterene ikke så ut til å gjøre det heller. Da en gruppa arkeologer og biologer nærmest ikke løfta et øyebryn over å finne humanoide skpninger døde i det kammeret hjalp det heller lite. Stormen som drev dem ut var tilgivelig, men depresjonen da de var trygt tilbake i skipet var igjen totalt umotivert. Flotte produksjonesverdier og som du sier langt med vekt i hver scene enn den gjevne actionfilm, men det redda ikke filmen for min del fra å bli dratt ned av umotiverte karakterer og labert konstruerte handlingsforløp.

[Tristano 0]

Det geniale med Prometheus er at alle karakterene er forferdelige i yrkene deres. Holloway sitter å sutrer over at han aldri fikk se noen ekte romvesner, selv om de har oppdaget en helt ny sivilisasjon. Fiefield finner ikke veien tilbake selv om han hadde de fancy "trackerne" på seg og presterer å bli høy av alle ting inne i hula. Janek ditcher dem for å få seg en ligg med Vickers og er i tilegg en forferdelig kaptein. Og Shaws konklusjon for å dra ut å finne svarene er simpelthen at hun tror på de. Ingen videre forklaring. Alle bare stuper uti eventyret, uten tanker om konsekvensene det vil få for dem. Jeg elsker denne vidøyede naiviteten som gjennomsyrer hele filmen, som plutselig blir slått ut av et ballespark i møtet med den kyniske, moderne blockbusteren. Og det beste er at den aldri vinker til seeren ("host Joss Whedon, host host"). Den presterer å være seriøs og inderlig hele veien igjennom.

 

Alle motivasjonene er falske, karakterene er hule og plottet henger ikke på greip. Bortsett fra det "falske mennesket" om bord, som baserer personligheten sin på en karakter i en film. David er den eneste som har noen form for motivasjon. Når det gikk opp for meg at David forgiftet Holloway med biovåpnet av egen nysgjerrighet og ikke fra ordre etter Weyland løftet filmen seg flere hakk for meg. David handler av egen fri vilje gjennom hele filmen og klarer det som ingen av de andre finner svaret på: å skape nytt liv. "The trick is to not mind the pain", sier han. Viten er smerte, ignoranse er lykke. Som i typisk klassisk sci-fi er det farlig å leke med "skaperverket, men David er over dette og lar isteden nysgjerrigheten råde og ignorerer smerten. Han er den eneste i kontakt med følelsene sine og som faktisk har klare motivasjoner. Å være menneske er å aldri akseptere at det ikke finnes flere utveier, men å alltid prøve videre.

 

Og det aller beste? At den er løst knyttet til Alien, men likevel så ulik Alien som overhodet mulig. Så kan ikke fanboysa vurdere den på egne premisser, men alltid sette den opp mot originalen. Alt var så bedre før folkens, sukk.

 

Jeg ser det på som et godt tegn at filmen har ligget i bakhodet helt siden jeg så den. Jeg håper ikke jeg repeterer meg for mye, men en del av tankene jeg hadde rundt den har krystallisert seg siden da. Shaws karakter mot slutten er litt uklar for meg ennå (var litt kjapp med uttalelsen i første post), men jeg synes det er morsomt at filmen slutter like vidøyet som den startet. Ut på nye eventyr med sitt sarkastiske robothue i sekken. Når kommer HBO-showet?

 

Prometheus eier. Beste Ridley Scott siden Hannibal.

[Uruloki 15]

"Beste Ridley Scott siden Hannibal."

 

Okei, dette er en bra "line", skal gi deg den.

[Fubarino 4]

Prometheus eier. Beste Ridley Scott siden Hannibal.

 

Skal ikke mye til. Matchstick Men er søt, og Kingdom of Heaven har et eller annet ved seg (Director's Cut of course), men ellers ganske labert. Dette skriver jeg selvsagt før jeg i det hele tatt har sett Prometheus, da.

[Peru 6]

MISSION IMPOSSIBLE: Ghost Protocol

 

Dette er festlig morro-action! Den gleden du får av å innse at filmskaperne har satt seg ned rundt et bord og virkelig gått inn for å lage finurlige hurramegrundt-scener i stedet for bare volum og lyd.

 

Det er et par ting som trekker ned. Jeg tror jeg datt av plottet i løpet av den første fjerdedelen av filmen og sonet bare helt ut når konspirasjoner ble diskutert siden. Medhjelperne til Tom Cruise er heller ikke spesielt spennende, så preiket deres berikes ikke av en emosjonell empati.

 

Men actionscenene! Første halvtimen er råmorsom. Senere brukes Dubai fullt ut, med burj khalifa og sandstormer og alt. Filmen dabber litt av etterhvert, men tar seg opp igjen med snedig koreografert klimaks på et billager.

 

Solid terningkast fire!

[Zann 8]

Enig med Peru! God fjolleaction. Den er jo skrevet av folk som var involvert i Alias, og det skinner gjennom. Den er som en ekstra dyr Alias-episode, minus parykkene, men med flere Apple-produkter.

 

Jeg har sett Sommarlek. Flashback-sekvensene fra ungdommen er helt magiske. Endless summer. Jeg synes nåtids-scenene som rammer inn historien er litt mer tunge på labben, men man merker jo at Bergman er på vei mot noe stort her.

[Zann 8]

Nå har jeg også sett Prometheus. Tristanos analyse her oppe er spot on, utenom dårlige filmer er egentlig gode filmer-vrien. Så subversiv orker jeg ikke å være lenger.

[Zann 8]

Forresten! Jeg likte keisersnittscena. Den var festlig. Jeg likte dog ikke scena der Lisbeth Salander forteller oss AT HUN IKKE KAN FÅ BARN! Subtekst! Eller kanskje det var en kommentar på klønete subtekst. Det er ikke så lett å se forskjell.

[blausen 12]

Hva får filmen på en blockbuster-skala ?

[Zann 8]

På blockbusterskalaen gir jeg den én Guy Pearce i gammelmannsminke, to eksploderende romskip og tusen virale Youtube-videoer.

 

Moralen er nok at jeg personlig foretrekker blockbusteren min mer lettbent. Alias klarte overgangen til kino (MI4) bedre enn Lost gjorde her.

[Engangsgrill 16]

De lager spill, ikke sant? Jonathan Blow, Edmund McMillen og Phil Fish er navn som burde være kjent for de fleste. De har tross alt gitt ut noen av vår generasjons mest definerende spill. Indie Game: The Movie glemmer dette, og setter de tre, av mangel på et bedre ord, auteurene, inn i en kapitalistisk kontekst hvor hvitt privilegium får herje fritt; det er Revenge of the Nerds for vår generasjon.

 

Definerende som film? Neppe. Indie Game forblir en film for spesielt interesserte fordi det er en dårlig film om interessante personligheter. Kanskje ikke først og fremst for hvem de er, men for hva de har gjort. Braid, Fez og Super Meat Boy er alle tre eksempler på indie-bølgens nedslagskraft; hvordan distribusjonskanaler som Steam og Xbox Live Arcade har forandret hvordan vi kjøper, markedsfører og spiller spill.

 

Men kanskje enda viktigere: Det har gjeninnsatt kreativiteten som den skapende kraften i spillutvikling. Synd da at Indie Game framstår som erkekonservativ i hvordan den tilnærmer seg spillmediet, at filmens spenningskurve baserer seg på sentimentalitet og økonomisk suksess.

 

Problemet er ikke hovedpersonene. De er maniske til det feilbarlige, fullstendig blendet av egne prosjekter og uten artistisk lisens for annet enn depresjoner og selvmord, som de nevner med en hyppighet som vanligvis er forbeholdt terapeutlokalet. De sutrer og gnåler over den minste ting, og kjennetegnes av den keitete framtoningen vi som spiller spill har lært oss å ta som naturgitt. Jonathan Blow er overraskelsen, den åpenbart kvasiintellektuelle drittsekken som ingen forstår, han som pakker inn alt han sier i tomme aforismer og livsfilosofi for pikkhoder, men likevel slår deg som så styrt av sitt enorme ego at han på sett og vis fortjener alt godt.

 

Du vil ikke spise middag med Jonathan Blow, men du vil at han skal fortsette å gi ut spill. Edmund McMillen er sympatisk klønete, mens Phil Fish er en hipster i nerdedrakt, og sammen utgjør trekløverets løse monologer drivkraften i Indie Game, der filmens spenningskurve sentrerer rundt om spillene deres skal få suksess: om de kan lure seg selv ut av den selvvalgte fattigdommen de lever under samtidig som de tilfredsstilles som kreative individer. Vitsene sitter ikke i det hele tatt, men de har sin kluntete sjarm, og det spilles tungt på 70- og 80-tallsgenerasjonenes sentimentale forhold til spillmediet. Vi er gamle nok til at det er en naturlig del av oss, men husker samtidig hva det en gang handlet om, fortelles vi: Tetrominos, Goombaer og Morph Balls.

 

De tre essene holder seg selvfølgelig ikke for gode til å snakke dritt om dagens stortitler, men de må de nesten få lov til, gitt sin posisjon. Det er vanskelig å være opposisjonell uten å opponere mot noe, og så lenge spillene til trekløveret leverer noe genuint annerledes sover jeg godt med å høre at Halo er et drittspill, åpenbart løgnaktig som det er.

 

Litt verre er det når man snakker nedsettende om de andre kunstformene, og fastslår at tv-spillet er gallionsfiguren for artistisk uttrykk. Det ros imidlertid sånn halvveis i land ved at man understreker valget som ligger i hvilket artistisk medium man ønsker å uttrykke seg i, og selv om det er vanskelig å svare på om spillkunstnerne vi møter i Indie Game kunne lyktes også i et annet medium, uttrykker de iallfall noe gjennom spillene sine. Dette får imidlertid liten plass hos regissørene Lisanne Pajot og James Swirsky, som heller forteller sin ofte tåredryppende historie om menn som lykkes mot alle odds, der oddsene stort sett består av trøblete sjelsliv, sykdom i familien og selvvalgte økonomiske problemer.

 

Både Fish og McMillen framstår som folk som trenger å bli voksne, men Pajot og Swirsky ser ikke det patetiske ved livene deres, den maniske interessen for anmeldelser, hype og salgstall, som noe annet enn sjarmerende nevroser. Faktum er at disse utmerkede spillskaperne først og fremst er nostalgikere for egen barndom, at den naive sjarmen til Super Meat Boy og Fez ikke kommer fra noen utforskning av egen barndom sett fra den voksnes perspektiv, som filmene til Wes Anderson, James Joyces noveller eller Saint Etiennes Word and Music by Saint Etienne gjør.

 

Dermed blir det treffende når McMillen i filmens beste scene forteller om hvordan det finnes gutter, selvfølgelig er det gutter, som heller vil spille Super Meat Boy hele natten enn å gå på skolen. Bittersøte forsømmelser vi alle kan huske, men som vi forhåpentligvis angrer på når vi blir voksne. Derfor er det synd at Pajot og Swirsky i sin respektfulle tilnærming til de tre spillskaperne ikke retter noe kritisk blikk mot dem. Indie Game hyller spillmediet, men det er kanskje grunn til å spørre seg hva man egentlig hyller? Den overdrevne respekten for barnesinnet, de sentimentale spillklippene som farger oss idet vi føler det vi brukte å føle igjen, sett gjennom tidens luksuriøse filter, vil ikke forklare noen som ikke spiller noe de ikke tror de vet. Spill er for barn og mordere.

[blausen 12]

Så faktisk Indie-game selv for et par dager siden, og enig i det meste du sier. En veldig standardisert dokuform kan fort drepe interessen for emnet hos mannen i gata ( samboeren min flagget ut etter en halvtime, men hentet seg inn når konkurransebiten var på plass), og det er helt klart at det er karakterene selv som må bære dokumentaren. Syns også Tommy Refenes bør nevnes, som jeg syns var den mest interessante karakteren satt opp mot konteksten om hvor isolerende slikt selvpåført arbeid, eller gaming i seg selv kan føre til. Han fremsto både lettere nevrotisk (Fish også forresten), ekstremt nerdete, og påfallende manglende sosiale antenner til å fungere normalt utenfor sfæren han har satt seg selv i, og jeg tror neppe at det er sunt at slike personer stenger seg inne og graver seg dypere med den type arbeid.

Skulle gjerne sett mer av Jonathan Blow, dog.