Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?

[Jarmusch 3]

Jarmusch: liker du superhelter? Whedon gjør en hyllest til sjangeren, mens du ser ut til å forvente noe jeg ikke helt får grep på.

 

Det einaste eg forventa meg av The Avengers var god underholdning, eit par artige one-liners, overdrivelser og gode karakterar. Ein hyllest til sjangeren? Som Peru nemner, så er jo superheltane omtrent 80% av denne sjangeren, og nesten alle av dei, med to untak, er totalt uinteressante pappfigurer utan innhald. Korleis kan han gjere ei hyllest til superhelter når nettopp dei er så uinteressante?

 

Uansett så er det jo i alle fall fint at The Avengers skaper så mykje diskusjon her inne. Blockbusteråret 2012 ser ut til å gjere susen her inne. Nokon burde jo eigentleg starta ein eigen tråd for alle årets blockbustere (men då hadde vel kanskje diskusjon gått betraktlig ned, når eg tenker meg om).

 

Elles er eg uenig med deg Downs, i at Iron Man ikkje var noko interessant. Han var jo ein av dei få tinga som faktisk holdt filmen oppe og klarte og gjere den middemådig. Hulken var også fin då. I følge filmweb skal det vist komme seks nye Hulken filmar.

[Houseman 5]

Seks nye filmer med Hulken, altså inkludert Avengers-oppfølgerne og evt. bidrag i andre Marvel-filmer. Leste for øvrig at det kommer oppfølgere til både Thor- og Captain America-filmene, samt en tredje Iron Man-film. Tror det er Avengers og Hulk folk først og fremst vil ha etter dette.

[Jarmusch 3]

Eg har faktisk ingenting imot ein ny Iron Man film, sidan eg fant han svært så sjarmerande i The Avenegers. Thor var jo også fin underholdning, mens Captain America var rævmøkk av største grad. Pluss at Captain America er eit klassisk eksempel på USAs kjempe ego. Hulken har eg heller ingenting å imot å sjå eit par gonger til, men seks filmar? Tar hollywood litt hardt i her?

[Doctor Downs 0]

Thriller- en grym film,skrytt oppi skyene av Tarantino,anbefales !

IT'S SUPER COOL ALRIGHT

[Montag 4]

På tide å få tråden tilbake i et mer sobert spor:

 

[media='']http://www.youtube.com/watch?v=GW7nGdU0LuQ[/media]

 

To tomler opp fra meg.

[morty 8]

Harakiri (Masaki Kobayashi, 1962) - Wow! For en film! Wow! Jeg mangler ord, så her er noen bilder.....

 

http://img152.imageshack.us/img152/3617/vlcsnap00409.pnghttp://img213.imageshack.us/img213/5572/vlcsnap00420.png

 

http://img138.imageshack.us/img138/5628/vlcsnap00277.pnghttp://img703.imageshack.us/img703/6700/vlcsnap00449.png

 

The Sword of Doom (Kihachi Okamoto, 1966) - Denne likte jeg også veldig godt, egentlig ikke så mye å si, forutenom at den er litt forvirrende her og der. Forstår det slik at det var ment å være en serie, og derfor er der endel som er utelatt. Montag har kanskje noen svar på det? Tatsuya Nakadai som samuraien Ryunosuke Tsukue er fantastisk, en voldsom studie i en manns vei mot ondskap og selvdestruksjon. Fantastisk åpning, men noe brå slutt.

 

Lady Snowblood (Toshiya Fujita, 1973) - Selv om den har en alvorlig bunn, er den langt mer campy enn andre mer "seriøse" samuraifilmer. Men voldsomt underholdende, funky, mye fin blodsprut og flere minneverdige scener.

 

Sukiyaki Western Django (Takashi Miike, 2007) - Hovedproblemet er at den mikser for mye, og finner liksom aldri helt stilen. Jeg liker westerns uten altfor mye hip bullshit, og jeg kan spare meg for Tarantino som gamling i rullestol. Men underholdende nok, spesielt når vi får le grand finale.

 

Inglourious Basterds (Quentin Tarantino, 2009) - Etter mye ræl fra den kanten, gikk jeg til denne med skepsis. Men for en overraskelse! Flott for hva det er, og Tarantino lykkes virkelig å lage en film man gjerne ser flere ganger. Top notch underholdning med en liten bunn. Ja, og veldig mye filmnerding.

 

Be Kind Rewind (Michel Gondry, 2008) - Bedre enn sitt rykte. Søt og romantisk om et medium jeg elsker.

 

Zack and Miri Make a Porno (Kevin Smith, 2008) - Helt greit, men samtidig for dumt.

[Palermo 0]

Garringo,et must for alle westerndorks,dabber litt av etterhvert og du har lett for å miste litt interesse,men alt i alt en god film

Let me Die a Woman

Deadly Weapons,(cult film med pornolegenden Harry Reems)

Ernest Saves Christmas

Exponerad

Dokumentaren Dear Zachary,du blir så forbanna !

The Iceman Cometh,den er laaang(4 timer) men er Lee Marvin frelst så den kan aldri bli lang nok,hele filmen foregår i en bar

Attack,også en Marvin film,anbefales

1732 Høtten,norsk krim på sitt aller aller verste.

Diamante Lobo,Lee Van Cleef og Richard Boone,Rett og slett tvers igjennom bånnråtten..

 

 

Skal se Take Shelter i kveld tenkte jeg.

[Montag 4]

The Sword of Doom (Kihachi Okamoto, 1966) - Denne likte jeg også veldig godt, egentlig ikke så mye å si, forutenom at den er litt forvirrende her og der. Forstår det slik at det var ment å være en serie, og derfor er der endel som er utelatt. Montag har kanskje noen svar på det? Tatsuya Nakadai som samuraien Ryunosuke Tsukue er fantastisk, en voldsom studie i en manns vei mot ondskap og selvdestruksjon. Fantastisk åpning, men noe brå slutt.

Filmen, som er basert på et 41 binds bokverk, var ment å være første del av en trilogi, men det ble som kjent bare med denne. Bokverket Dai-bosatsu tōge aka The Great Bodhisattva Pass har blitt filmatisert ytterligere tre ganger - i 1935 (Daibosatsu tôge), 1957 ( SOULS IN THE MOONLIGHT trilogien) og 1960 (Satan's Sword trilogien).

Og ja, slutten på Sword of Doom er brå, men egentlig ganske så perfekt da det vel ikke kan tenkes noen bedre måte å illustrere den ustoppelige selvdestruksjonen, desperasjonen og ondskapen hovedpersonen representerer.

 

Hyggelig å se at du har kastet deg på samuraibølgen. Jeg anbefaler at du ser Kobayashis Samurai Rebellion (1967) som neste, etterfulgt av Hideo Goshas Sanbiki no samurai. Ytterligere tips finner du her: http://www.icheckmov...i+movies/monty/

[morty 8]

Filmen, som er basert på et 41 binds bokverk, var ment å være første del av en trilogi, men det ble som kjent bare med denne. Bokverket Dai-bosatsu tōge aka The Great Bodhisattva Pass har blitt filmatisert ytterligere tre ganger - i 1935 (Daibosatsu tôge), 1957 ( SOULS IN THE MOONLIGHT trilogien) og 1960 (Satan's Sword trilogien).

Og ja, slutten på Sword of Doom er brå, men egentlig ganske så perfekt da det vel ikke kan tenkes noen bedre måte å illustrere den ustoppelige selvdestruksjonen, desperasjonen og ondskapen hovedpersonen representerer.

 

Hyggelig å se at du har kastet deg på samuraibølgen. Jeg anbefaler at du ser Kobayashis Samurai Rebellion (1967) som neste, etterfulgt av Hideo Goshas Sanbiki no samurai. Ytterligere tips finner du her: http://www.icheckmov...i+movies/monty/

 

Ikke at det var en fæl slutt, men det var veldig brått. Spesielt siden det var noen karakterer som vi aldri kom tilbake til. Men flott film!

 

Er fra listen din jeg plukket ut disse to godbitene, har desverre ikke de to du nevner for hånden. Samurai Wolf blir nok den neste ut.

[Merk. 0]

Nevnte noen slutten til Sword of Doom?

 

Så forresten Ichimei, Miikes Harakiri-remake (iiiiiiin 3D!!!), under årets Kosmorama. Ikke dårlig, men når ikke originalen til knærne.

[Montag 4]

Så forresten Ichimei, Miikes Harakiri-remake (iiiiiiin 3D!!!), under årets Kosmorama. Ikke dårlig, men når ikke originalen til knærne.

Du så dessverre feil Miike film. Det er da allminnelig enighet om at det er hans 13 ASSASSINS som gjelder.

[Kosmonaut 11]

Enig i at den er bedre. Ca. like god som originalen.

[Tristano 0]

Ikke bedre enn Nolans sutre-Batman. Bedre å gjøre noen grove feil her og der i relativt målrettede filmer enn å ikke gjøre noen valg som helst. Bedre med litt klumsete action i møte med tydelige aktører enn spektakulær ødeleggelse med pappfigurer i hovedrollene.

 

Så er jeg veldig for at actionfilmer skal ha et mål og en mening og heller være enkel og ensporet enn kaotisk.

 

I Avengers, Thor, Iron Man går dumme one-liners for karakterbygging. Dette er ingen hyllest til sjangeren, fordi sjangeren handler om karakterer, og de får aldri pusterom her. Den eneste som ligner på en personlighet er Ruffalos Hulk.

 

Og Jarmusch har et poeng i at kjedelig bakgrunnshistorie tar opp mye dialogtid (og det er ikke så mye til overs). Tid som burde blitt brukt til å ha mer moro med superheltene. Det bygger seg opp til noe morsomt når alle står og furter på hver sin side etter at de har blitt henta inn, men så glemmes det.

 

Jeg må til slutt innrømme at Marvel... de kan ikke måle seg DC Comics. Jeg har blitt litt anti-superhelt de siste årene, for hvert terningkast fem og 95% score på Rottentomatoes den nyeste kliss like middelmådigheten får blir jeg gretnere. Men en god Supermannfilm, det kan snu alt. Tenk om de klarer å naile Supermann. En lettbeint, morsom, god Supermannfilm, det hadde gjort susen.

 

Nå synes jeg det blir litt hunger games-tendenser her. Hevnerne fornærmer jo ingen andre enn Perus pop-sensibilitet alter ego. Tross alt bedre enn de andre marvel-filmene og Nolans eksistensialisme på steroider.

 

Kan jeg få slenge inn min mening her. Jeg så både The Avengers og Cabin In The Woods her om dagen og jeg ble overrasket over at førstnevnte faktisk inneholder en del subversive elementer gjemt i alt spetaklet. Jeg er ikke veldig kjent med Joss Whedon fra før (jeg så Buffy da det gikk og ikke særlig annet), men jeg har i hvert fall fått med meg at han elsker å dekonstruere og plukke fra hverandre klisjeer. I scenen hvor de sporer opp Loke nevner de at SHIELD har overvåket alle mobiltelefonene på planeten for å finne Loke. Men til forskjell fra The Dark Knight hvor dette blir gjort et stort nummer ut, av blir dette bare avfeid med en gang i The Avengers. Det virker nesten som en parodi på Nolans pretensjoner om at The Dark Knight er en dyp film fordi han presser inn en tvungen kommentar på det fascistiske med superheltmyten. Ingen bryr seg, publikum vil bare se Batman slåss mot The Joker. Ikke bare det, men Nick Fury manipulerer åpenlyst heltene til å slåss for ham ved å alliere dem under agent Coulsons død. De kunne bare ha kuttet vekk etter Furys tale til dem, men de måtte vise at han smurte blod på hans Captain America samlekort. Fanboyens død samler heltene. Brød og sirkus for alle penga, folket blir lykkelig.

 

Ellers er The Avengers selvbevisst dum, men like fullt middelmådig opplevelse. Chronicle er fortsatt den beste superheltfilmen som er kommet ut de siste ti åra. Hadde det mer gøy med Cabin In The Woods, selv om den hadde sine abere den også. Den er altfor opptatt med å poengtere hvor smart den er. Hvorfor kan ikke en vits bare være visuell, uten at den kommenterer på seg selv? Insidious lykkes mye bedre med å blande skrekk og humor fordi den lar vitsene stå på egne ben og ikke trekker oppmerksomheten til hvor smart den er. Cabin In The Woods er et middels underholdende essay om hvor bankrott dagens skrekkfilm er i en tid hvor det popper opp interessante og nyskapende skrekkfilmer på løpende bånd. Det overrasker meg ikke at den egentlig skulle komme ut i 2009, for på de årene som har gått har jeg fått flere favoritt-skrekkfilmer enn noen annen tid.

 

Klimakset var da ganske friskt dog.

[Palermo 0]

Se Take Shelter,folkens !

[feskinger 0]

Gjorde det i dag, og ble litt skuffet. Liker godt ideen om den metale apokalypsen, en frisk tilnærming til sjangeren, men får ikke helt tak på hva filmen handler om. Det ene øyeblikket virker det som om Nichols prøver å knytte Curtis verdensbilde opp mot media, tv-scenen hvor kona sløvt sier "ja, er det ikke forferdelig" åpner for en slik tolkning, men det stopper også der.

 

Høydepunktet er bunkeren, en scene som finner en helt spesiel nerve i blandingen høydramatikk og tomhet, en personlig frykt som Shannon virkelig mestrer. Tror kanskje jeg hadde likt filmen bedre hvis den sluttet der nede, Curtis silhuett mot den blå himmelen.

 

Spør du meg mestrer Nichols det konkrete langt bedre en det svevende. Shotgun Stories er et stillegående mesterverk som kryper seg innpå deg, Take Shelter slenger deg rundt, er vag, men aldri kjedelig.

[Palermo 0]

Er once upon a time in China filmene kredibelt nok for oss nybegynnere i kampsportsjangeren?

[Tristano 0]

Så også The Grey her om dagen. Jeg liker CGI-ulver. De understreker det overnaturlige med dem i den forstand at de ikke er ekte ulver, men heller en forsterkning av konseptet "ulv". De er heller noe uforståelig, akkurat som den brutalt urettferdige døden de skipbruddne står overfor. Den overdrevne falskheten deres står i sterk kontrast til filmens direkte portrett av døden. Det hele blir da mer operatisk enn realistisk i hvor ekstrem skildringen av situasjonen er. Det reflekterer også vårt zeitgeist ganske bra i den forstand at dataeffektene erstatter de praktiske og ekte effektene. Det falske har blitt mer virkelig enn det virkelige.

 

Men de er ikke særlig REALISTISKE da.

 

Fler CGI-dyr i fremtiden takk.

[Engangsgrill 16]

Haha. Lurer på hva vår venn Baudrillard hadde hatt å si om dette.

[Uruloki 15]

Post-strukturalistisk lættis til det.

[Jarmusch 3]

Arme Riddere (2011, Martens)

Wannabe Tarantino film som slepp delvis unna med fin blodsprut. Dialogen er uinspirert, rotete og prøver så hardt den kan å være som Tarantinos dialogar, men ender opp som ganske slapp. Filmen har ein del morosam humor innimellom, men samtidig blir eg ganske lei av filmen. Heldigvis viser Armere Riddere på slutten at den er litt smartare enn man hadde trudd (sjølv om den kopierer ein anna film der, fungerer det liksom) og mengda blod er fin. Men ingen særlig god film.

 

The Awakening (2011, Murphy)

Ganske så klassisk og utslitt spøkelsehistorie med irriterande og forutsigbare sjokkelemnt. Filmen gjer berre det andre spøkelsefilmar har gjort før den, og sjølv om den er interessant nok å følje og aldri blir skikkelig kjedelig, blir den aldri meir enn middelmådig.

[Outze 0]

Iron Sky. Gud bedre... dette var bedritent gitt. At denne filmen var trekkplaster under årets Kosmorama, og at den fikk gode kritikker fra både den ene og den andre pseudo-kritikeren rundt omkring, viser bare nok en gang at kvalitet blir underordna gimmick i vurderinga av film i dette landet. Nå var jeg på vei til å rante, men nei, denne filmen fortjener det faktisk ikke, den er ikke verdig det heller, så jeg orker ikke likevel. Den dårligste filmen jeg har sett i 2012. Sannsynligvis en av de dårligste filmene jeg har sett i løpet av hele 2000-tallet. Kanskje også en av de dårligste filmene jeg noensinne har sett. Æsja.

 

For å bedre humøret kjørte crewet i huset The Naked Gun-maraton. Det hjalp det. Det er slik tøys og tåpelighet skal gjøres. Takk til Leslie Nielsen. Boink.

[Peru 6]

Tintin.. tja, actionscenen gjennom byen 3/4 uti var morsom, men ellers ble dette for masete og urytmisk. Liker bildene bortsett fra karakterene, som fortsatt bærer på noe av Zemeckis' uncanny valley-plastikk.

[Era Vulgaris 0]

My Own Private Idaho

Herregud for en nydelig film! Dette var vel en av de sjeldne filmene jeg blir forelsket av og i. Mengder av nydelige landskaper, nærmest drømmeaktig stemning, et par minneverdige dansescener (tyskeren Hans som danser/synger med en lampe må nevnes), motorsykkelroadtrip, pissing i en trillebår på den italienske landsbygda. Og så River Phoenix da. For en fyr! Under bålscenen grein jeg faktisk.

 

Jævlig bra greier.

[Frenzy 5]

My Own Private Idaho

Herregud for en nydelig film! Dette var vel en av de sjeldne filmene jeg blir forelsket av og i. Mengder av nydelige landskaper, nærmest drømmeaktig stemning, et par minneverdige dansescener (tyskeren Hans som danser/synger med en lampe må nevnes), motorsykkelroadtrip, pissing i en trillebår på den italienske landsbygda. Og så River Phoenix da. For en fyr! Under bålscenen grein jeg faktisk.

 

Jævlig bra greier.

 

Støtter den! Elsker fotoet i denne filmen; de øde veiene, de varme jordfargene som omsvøper hvert eneste bilde og ja, River Phoenix er magisk.

[Engangsgrill 16]

I sommerens blockbuster-krig har turen kommet til Prometheus, Ridley Scotts Alien-prequel. Problemene er mange og åpenbare, og kvalitetene ikkeeksisterende. Scott peiser på i kjent stil, og visuelt sett har han en del å fare med. Noen av scenene har litt schwung over seg, som når androiden David leker seg med et interaktivt stjernekart, men jevnt over er dette det verste jeg har sett av Scott. Hovedproblemet ligger i manus, som er noe av det minst overbevisende jeg kan tenke meg. Skuespillerne skusles bort i platte og intetsigende roller, dialogen er til tider absurd dårlig, og handlingsforløpet ulogisk. På idéplan mislykkes Prometheus fullstendig. Fra åpningsscenen som ikke gir mening idet den utspiller seg og gir enda mindre mening ved filmens slutt, til dårlig trossymbolikk representert av et kors som fungerer omtrent som et lyskryss. Det skal av og på etter som filmen utvikler seg, og vi blir konfrontert med at troen er uavhengig av skaperen, det vil si at menneskets søken etter mening vil fortsette uansett hvor skuffende skaperens svar er. Jeg synes ikke dette er noen idé å skrive en film rundt, men det er det nærmeste Prometheus kommer noe koherent. Skaperen som bare har forakt for skaperverket, og er villig til å utslette det av samme årsak som han skapte det: fordi han kan. Idris Elba tilfører filmen sårt tiltrengt karisma, men resten av galleriet mislykkes fullstendig fordi de jobber med dritt. Michael Fassbender skusles bort på det som må være tidenes minst interessante androide, man forsøker å trekke paralleller til Peter O'Toole i Lawrence of Arabia, men min forståelse og Scotts forståelse av Lawrence er så forskjellig at jeg lurer på om vi har sett samme film. Noomi Rapace irritererer publikum med sin håpløse aksent som ikke passerer for noe som helst, og er ellers en blek kopi av den ikoniske prestasjonen til Sigourney Weaver som Ripley. Charlize Theron får æren av å spille hurpe, og inngår i filmens flaueste scener, som når Elba "forfører" henne gjennom å kalle henne en robot og når gamlingen som finansierte forskningsekspedisjonen plutselig dukker opp på skipet for å fortelle oss at han er faren hennes. Her kommer Scott i nærheten av enda en dusinidé, nemlig at mennesket ikke er villig til å gi fra seg livet, spesielt når de inngår i maktrelasjoner. Man kan ikke akseptere slektens gang, men vil leve evig. Therons karakter må selvfølgelig dø fordi hun er en hurpe, Idris Elba (den obligatoriske svarte tokenen) ofrer seg for menneskeheten sammen med sitt obligatorisk etnisk varierte mannskap. Alt som før, med andre ord.

 

Prometheus inneholder også en særdeles lite subtil kritikk av masseødelegelsesvåpen pakket inn i en perversjon av Nietzsches filosofi som hadde gjort Hitler stolt, skuffende lite gørr, og avsluttes med obligatorisk fanservice som undergraver filmen som seriøs science fiction. Gratulerer, Scott: Du har pissa på den intelligente filmtitteren igjen.