Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?

[Montag 4]

Pour la suite du monde (1963) http://www.imdb.com/title/tt0057423/

 

http://i.imgur.com/TBGbP.jpg

 

Denne godbiten tar opp et tema alle vi nordmenn har kjært - hvalfangst.

Filmen forteller om hvordan et lite øysamfunn i Canada velger å gjenoppta sin nesten glemte og meget særegne hvalfangstradisjon, hvor hvalen fanges ved lavvann i spesialkonstruerte innhegninger. Nedenunder sees fra byggingen av disse:

 

http://i.imgur.com/C6JOS.jpg

 

Dokumentaren er vakkert skutt, og gir et levende bilde av en svunnen tid.

 

http://i.imgur.com/iX83z.jpg

 

http://i.imgur.com/IDcLw.jpg

http://i.imgur.com/FuQ6F.jpg

 

http://i.imgur.com/NqLJz.jpg

 

Øysamfunnets mange fargerike skikkelser blir ømt portrettert, ikke minst denne karen - sjefshvaljegeren:

 

http://i.imgur.com/qQjQj.jpg

 

Barn som koser seg med hjemmelagde leker er ikke hverdagskost i dag:

 

http://i.imgur.com/WMfbd.jpg

 

For de som måtte være bekymret for hvalens ve og vel, kan jeg avsløre at ingen dyr ble drept under innspillingen.

 

http://i.imgur.com/1glTC.jpg

 

Filmen er i bunn og grunn en meditasjon over en kulturs siste krampetrekninger og dens ønske om å etterlate et vitnesbyrd til ettertiden. Anbefales herved.

[Jarmusch 3]

Tristano:

 

Jeg reagerer litt på det du sier at du identifiserer deg med Travis. Selvfølgelig kan en forstå hvor han kommer fra, men han er ikke en rollemodell i det hele tatt. Dette er en mann som knytter seg til en mindreårig prostituert når han blir avvist (av en kvinne han ikke har hatt noe særlig stor kontakt med utenfor jobben til og med) og utroper henne til sin store kjærlighet der og da. Og han kunne like godt ha skutt Senator Palantine som han skøyt opp horehuset og reddet Betsy. Travis blir hyllet som en helt på slutten, men hans siste blikk i sidespeilet på taxien hinter til at han ikke har forandret seg en smule og kan kanskje komme til å gjøre skade på uskyldige neste gang. Taxi Driver tar for seg en hevnfantasi, men kritiserer samtidig de som fantaserer om det for å være menn uten verken nåtid eller fremtid.

 

Hva Begotten angår så ikke tenk på at den skal ha et budskap. Tenk på den mer som en opplevelse og hva slags assossiasjoner og følelser den vekker mens du ser på den. Kan ikke ha gjort så stor inntrykk hvis ikke noe annet enn "den sitter lenge etterpå" er konklusjonen. Men hva vet jeg! Den fungerer fint som skjermsparer og tidtrøyte. Kanskje.

 

_________________________________________________________________________________________________________________________________________________________________________________________________

 

 

La oss ta Taxi Driver først. Eg skal ikkje skryte på meg at eg tolka eller forstod slutten slik som du beskriver, for det gjorde eg ikkje. Men slik er det jo, spesielt når man er ekstra ung (altso, at man ikkje forstår alt). Så til kva eg kjenner meg igjen i. Eg idenfiserer meg ikkje med Travis fordi han fantaserer om hevn og knytter seg til ein ung prostituert, men korleis han føler seg utanfor resten av samfunnet og føler at han ikkje har noko meining i verken notid eller framtid. Forskjellen mellom meg og Travis, føler eg, er at eg har ambiasjoner for mitt videre liv, mens han føler at han ikkje har noko å leve for. Men på same måte som han, føler eg no at eg sitter fast og at om eg er her eller ikkje betyr lite. Slik blir Travis følelser beskrevet godt i Taxi Driver. Han blir oversett, er lite betydlig og han vandrer rundt om natta, og som han seier kan han like godt få betalt for det. Han er berre ein taksisjåfør, som man betaler, legger ut om sine problemer til utan å tenke over han og stikker frå igjen. Han ser ingen framtid i seg sjølv, og bryjer derfor å fantasere om å gjere noko stort. Gjere endringer. "To be somebody", som det heiter. At han betyr noko for verden. Den lysten til å berre ta heilt av, bobler opp i Travis på grunn av hans mangel på liv (om man kan seie så).

 

Så til Begotten. Min omtale, av både Taxi Driver og Begotten, men spesielt sistenevnte blei skrevet i hastverk. Så min beskriving av filmen, blei ufortjent nok, at den sat igjen ei stund etterpå. Men la oss ta det no. Begotten gjer så meir enn å berre "sitte igjen ei stund etterpå". Den er ein egen transe, ein dans med djevel, ein time i hevlete (er ikkje kristen, men Begotten må være det nærmeste "helvete" eg har vert). Begotten er ein hypnotisk film, heile stemningen rundt den, musikken, fuglelydene i bakrunnen saman med dei groteske bileta skaper ein uhyggelig atmosfære. Filmen er ein pyskisk utfordring, fordi, vist man virkelig konsentrerer seg om den og synker inn i den (noko eg gjorde), slepper man ikkje ut igjen på ei stund. Eg kjente at agresjonen bobla opp i meg etter å ha sett filmen og måtte roe meg ned. Eg er nok ikkje veldig forandra pyskisk, men Begotten var likevell ein veldig forstyrende opplevelse, og fungerer derfor mellom anna veldig godt som skrekkfilm. Så nei, den fungerer ikkje som skjermsparer! Og eg kjem nok aldri til å gløyme den.

[Tristano 0]

La oss ta Taxi Driver først. Eg skal ikkje skryte på meg at eg tolka eller forstod slutten slik som du beskriver, for det gjorde eg ikkje. Men slik er det jo, spesielt når man er ekstra ung (altso, at man ikkje forstår alt). Så til kva eg kjenner meg igjen i. Eg idenfiserer meg ikkje med Travis fordi han fantaserer om hevn og knytter seg til ein ung prostituert, men korleis han føler seg utanfor resten av samfunnet og føler at han ikkje har noko meining i verken notid eller framtid. Forskjellen mellom meg og Travis, føler eg, er at eg har ambiasjoner for mitt videre liv, mens han føler at han ikkje har noko å leve for. Men på same måte som han, føler eg no at eg sitter fast og at om eg er her eller ikkje betyr lite. Slik blir Travis følelser beskrevet godt i Taxi Driver. Han blir oversett, er lite betydlig og han vandrer rundt om natta, og som han seier kan han like godt få betalt for det. Han er berre ein taksisjåfør, som man betaler, legger ut om sine problemer til utan å tenke over han og stikker frå igjen. Han ser ingen framtid i seg sjølv, og bryjer derfor å fantasere om å gjere noko stort. Gjere endringer. "To be somebody", som det heiter. At han betyr noko for verden. Den lysten til å berre ta heilt av, bobler opp i Travis på grunn av hans mangel på liv (om man kan seie så).

 

Ja, Travis fantaserer om å bli noe stort, men det er ikke særlig oppløftende ideer han har for å nå disse målene. Han er resultatet på det raknede, amerikanske selvbildet. Det blir hintet til at han prøvde å verve seg inn i hæren da krigen brøt ut. Om han faktisk kom inn eller ble refusert er et av poengene. Enten ble han traumatisert i Vietnam eller så bærer han nag mot staten fordi han ikke fikk komme inn i hæren. Amerika var i tumulter, ikke bare etter Vietnam, men også Watergate-skandalen, noe som ga folk en følelse at ingen var lenger til å stole på. 60-talls idealismen ga vei til det kyniske 70-tallet, hvor den amerikanske drømmen var rett og slett død. Travis Bickle er det direkte resultatet av denne tiden. En mann så deillusjonert av staten og forstyrret av omstendighetene at han tror at den eneste måten å rydde opp i alle problemene er å ta saken i egne hender. Akkurat som filmheltene han idoliserer.

 

Men disse forandringene hjelper ingen. Som jeg nevnte kunne like godt Travis ha skadet uskyldige som han kunne reddet dem. Å var det virkelig så uselvisk av ham å ta loven i sine egne hender å drepe Iris sin pimp og skyte opp horehuset hans? Gjennom denne handlingen blir selve filmhelten selv kritisert. Roger Ebert for eksempel har poengtert at slutten like godt kunne vært en drøm. Travis er nå helten han alltid har drømt om å bli og han har endelig gjort et godt inntrykk på Betsy. Men er dette hva han fortjener? Er virkelig Travis helten i skinnende rustning som ordner opp i alt til slutt? Handlingene hans i resten av filmen taler imot dette. Pluss det faktum at filmen slutter på en måte som refererer til en typisk western (den navnløse helten rir inn i solnedgangen). Men filmhelten i denne sammenhengen er en forstyrret taxisjåfør med et forvrengt virkelighetsbilde. En parodi på den klassiske filmhelten. Også en viktig ting å påpeke er at jeg ikke sier at du ikke får lov til å identifisere deg med Travis, bare at det er viktig å forstå hvor han kommer fra og hvordan filmen var farget av sin tid.

 

Så til Begotten. Min omtale, av både Taxi Driver og Begotten, men spesielt sistenevnte blei skrevet i hastverk. Så min beskriving av filmen, blei ufortjent nok, at den sat igjen ei stund etterpå. Men la oss ta det no. Begotten gjer så meir enn å berre "sitte igjen ei stund etterpå". Den er ein egen transe, ein dans med djevel, ein time i hevlete (er ikkje kristen, men Begotten må være det nærmeste "helvete" eg har vert). Begotten er ein hypnotisk film, heile stemningen rundt den, musikken, fuglelydene i bakrunnen saman med dei groteske bileta skaper ein uhyggelig atmosfære. Filmen er ein pyskisk utfordring, fordi, vist man virkelig konsentrerer seg om den og synker inn i den (noko eg gjorde), slepper man ikkje ut igjen på ei stund. Eg kjente at agresjonen bobla opp i meg etter å ha sett filmen og måtte roe meg ned. Eg er nok ikkje veldig forandra pyskisk, men Begotten var likevell ein veldig forstyrende opplevelse, og fungerer derfor mellom anna veldig godt som skrekkfilm. Så nei, den fungerer ikkje som skjermsparer! Og eg kjem nok aldri til å gløyme den.

 

Men den funker fantastisk som skjermsparer! Jeg satte den på repeat i i peisestua her på folkehøyskolen. Med stort lerret, prosjektor og alt. Men ingen turte å oppholde seg der lengre og nå er jeg utestengt derfra resten av året.

[Doctor Downs 0]

Babycall og spoiler galore

 

Ny norsk fra regissøren av OL i forutsigbarhet (Naboer). Noomi Rapace spiller en overbeskyttence mor til en sønn hvis far har mishandlet dem begge. Hun kjøper en "babycall", en sånn walkie-talkie sak man setter på rommet til babyer (enda hennes sønn er omkring åtte) og våkner en natt til voldsomme skrik på den... men ikke fra sønnens babycall. Så femten minutter inn har vi minst en god karakterskildring og et spennende konsept for en thriller. Men herfra blir det bare ræl. Det er soleklart fra første samtale med et annet menneske at denne sønnen egentlig ikke er i live, Rapace er gal og vi kan ikke stole på alt vi ser. Standard uoppfinnsom thrilleraffære, altså. Men middelmådigheten stopper ikke her. Når den allerede forutsigbare twisten kommer viser det seg at omtrent hver eneste scene i hele filmen ikke kan ha skjedd. Alle samtaler med personer som har møtt sønnen kan ikke ha funnet sted, barneomsorgsmannen som kom innom var egentlig vaktmester og dramaet han bragte med seg har derfor ikke funnet sted. Dette er ikke poenget med twistslutter! Klassisk eksempel på film som skal bryte med normen uten å helt vite hvorfor eller hvordan. Babycall skyter seg selv så jævlig i foten og føles som totalt bortkasta tid nå til tross for en lovende start. Blæ.

[Speik 1]

Er tilbake på filmkjøret etter et noe langt opphold, og skal prøve å bidra litt mer til forumet.

 

Siste: Le Samouräi - Melville

Ojoj, en film som gir faen i karakteroppbygging og multifasetterte mennesker, og heller bare gasser på i forherligelsen av sin egen estetikk/stilisme (klar parallell til Michael Bay? hehe). Men jeg elsker det. Trenchcoats, fedora-hatter, sigaretter og metroen i Paris. Nydelig. Tempoet sitter som et skudd, og selv om store deler av filmen er Jeff Costello som går gatelangs, er det nok nerve til å holde på oppmerksomheten og vel så det. Passer meget bra til et glass whiskey, og heller dårlig til ambisjoner om røykeslutt.

[Outze 0]

Siste: Le Samouräi - Melville

Ojoj, en film som gir faen i karakteroppbygging og multifasetterte mennesker, og heller bare gasser på i forherligelsen av sin egen estetikk/stilisme (klar parallell til Michael Bay? hehe). Men jeg elsker det. Trenchcoats, fedora-hatter, sigaretter og metroen i Paris. Nydelig. Tempoet sitter som et skudd, og selv om store deler av filmen er Jeff Costello som går gatelangs, er det nok nerve til å holde på oppmerksomheten og vel så det. Passer meget bra til et glass whiskey, og heller dårlig til ambisjoner om røykeslutt.

Jeg liker denne omtalen. Og elsker denne filmen. Jeff Costello er sannsynligvis verdens kuleste mann.

[Mal'akh 0]

Genius Within: The Inner Life of Glenn Gould var ikke all verdens. Tretti år etter Glenn Goulds død kommer ymse "venner" frem fra nattemørket sammen med vaskebjørnene og lar seg intervjue. Dessverre har de ikke mye vettugt å si. De fleste nøyer seg med bortvisinger av typen "Oh well, that's Glenn, he was different". Filmskaperne har også fått med en ravende gal ekskjæreste som kan avsløre at hele Gould-familien var dyr (faren var visst en pungrotte!). Men pluss for at de avdekker en del nye (for meg ihvertfall) og stilige bilder av Glenn G samt en liten snutt hvor man får vite at han var en Shakespeare-fanatiker.

 

J. Edgar tror jeg må være den minst spennende filmen jeg har sett, med mest komisk sminke. Aldri før sett en biopic som har fått meg til å tenke på Harmony Korine sin Trash Humpers (pga sminken).

 

Fikk også sett Midnight in Paris. Fin, fin film (ikke bra å se den typen film dog, blir bare mer deprimert). Stas med Hemingway og Bunuel.

[Outze 0]

Underworld: Awakening (Mårlind & Stein 2012)

 

http://i44.tinypic.com/2uxz3ud.pnghttp://i39.tinypic.com/w4vgo.pnghttp://i44.tinypic.com/1phuzn.png

 

Jeg elsker vampyrer. Det har jeg jo sagt før også. Og spesielt gjelder det Kate Beckinsale i vampyrform – finere dame skal du lete lenge etter – som danser og dreper seg gjennom et hav av fascistiske soldater og vakter, ser blåøyd og lengtende ut mot horisonten, og med sin fløyelsmjuke vokal supplerer det vi ser på skjermen. Derfor digga jeg Underworld (2003), men også fordi det var en god film – estetisk og narrativt. Uheldigvis var ikke saken den samme for Underworld: Evolution (2006) eller Underworld: Rise of the Lycans (2009), som til og med lot være å inkludere vår alles kjære Selene, der historia hadde blitt støl og glorete estetikk ble supplert med lite grunngjorte effekter. Så da er det med glede jeg kan melde at årets utgave til en viss grad returnerer til røttene. Selv om det igjen er både action og effekter som står sentralt, så har filmen den lignende mørkkorna estetikken og råskapen fra originalen, samtidig som at fortellinga i seg selv har fått et løft (ingen spoilere her) og da er jeg ikke vond å be.

 

Tilbake til underverdenen har vi kommet. Tilbake til Selene. Og tilbake til galskapskjærlighet.

[Billy Behranu 3]

Play var bra, men enda bedre var debatten i Svensk offentlighet. Fuck Åsa Linderborg, Fuck Jonas Khemiri. Fuck folk som ikke ser en viss kontekst i filmen.

[Papillon 3]

Har du links?

 

Jeg synes Play er jævlig bra, kanskje til og med det nye store.

[Billy Behranu 3]

Her er en liten samling å starte med: http://desmondinatutu.se/2011/11/29/lastips-om-ruben-ostlunds-film-play/

 

Dessverre er Linderborgs artikkel ikke på nett lenger.

[Outze 0]

Nå har jeg akkurat kosa meg gløgg i hjel med The Muppets; like tøysete, teit, meta og absurd som den burde være; fulgt opp av dokuen Being Elmo, som ikke bare er interessant, men også supersøt. Koseligere kveld skal du lete lenge etter, tror jeg. Anbefales til alle som ikke er surfjesduster. A+ til båda två.

[Houseman 5]

Havet stiger (1990) på Cinemateket i går, den siste av to etterfølgende filmer fra Oddvar Einarsson etter debuten med X. I et post-apokalyptisk landskap et sted i Øst-Europa prøver en gruppe overlevende å danne et samfunn, samtidig som de prøver å holde sendebudet fra sekten God's Voice (Petronella Barker) på en armlengdes avstand. Mer eksperimentell enn Karachi (1989), visstnok, og et helhjertet forsøk på å pløye ny mark, selv om det ikke er helt vellykket og filmen fremstår ganske datert i dag. Noe av den samme estetikken og ambisjonsnivået fra X er imidlertid intakt og filmen har noen fine enkeltscener, bl.a. liker jeg Gard B. Eidsvolls fortellerstemme. Så et interessant bekjentskap og litt trist at Einarssons initiativer har blitt liggende uoppfulgt i norsk film i årene etter 87-90.

[morty 8]

Star Wars: Episode I - The Phantom Menace 3D (George Lucas, 1999) - Vi pilsa og så denne premieredagen. Vi var alle enig, forutenom han som sovna, at dette var hakket bedre. Ene og alene fordi de flate bildene plutselig hadde fått litt dybde-

 

Mission: Impossible - Ghost Protocol (Brad Bird, 2011) - Interessant å bruke en regissør, som stort sett har gjort animasjonsfilmer. Ghost Protocol fungerer i alle fall for meg. God "skru av hjerne og len deg tilbake"-underholdning.

 

Night at the Museum (Shawn Levy, 2006) - Nei, dette har ikke vært en spesielt tung filmmåned. Men igjen er jeg positivt overrasket av en lettvekter, dette er barne/familiefilm som fortjener mer oppmerksomhet.

 

The Expendables (Sly, 2010) - Mer "skru av hjerne og len deg tilbake"-underholdning som fungerer, og en stor takk til Sly for at han i det hele tatt gidder. Venter i spenning på å se mer av Arnold, og ikke minst f`n Chuck Norris i Expendables 2!

 

Weekend at Bernie's (Ted Kotcheff, 1989) - Fra regissøren av First Blood og -ikke minst!- Wake in Fright, kommer en helsprø komedie -med et lik- fra -slutten av- 80-tallet. Nok en av disse filmene fra barndommen, som overraskende nok ikke er så halvgærn. Godt mulig undervurdert 80s komedie? Veldig solid gjennomført av godeste Kotcheff, som selv dukker opp i en liten rolle.

 

Reptilicus (Sidney W. Pink, 1961)

http://img17.imageshack.us/img17/3955/vlcsnap29807.pnghttp://img31.imageshack.us/img31/4066/vlcsnap29781.pnghttp://img824.imageshack.us/img824/782/vlcsnap29827.png

Fra bunnen av bøtta i Skandinavisk filmhistorie, finner vi denne deilige lille danske monsterfilmen. Et monster våkner til livs og terroriserer København. Jupp, det ser vi ikke ofte. Jeg gir den enkelt og greit en tommel opp! Hell yeah!

 

Mystics in Bali/Leák (H. Tjut Djalil, 1981)

http://img252.imageshack.us/img252/5406/vlcsnap29410.pnghttp://img828.imageshack.us/img828/8889/vlcsnap29529.pnghttp://img109.imageshack.us/img109/9175/vlcsnap29401.png

En kvinne får kontakt med en ond heks, som lover å lære henne svart magi. Men det viser seg at heksen, som er OND, bruker kvinnen for å få seg næring aka blod. Heksen gjør dette bl.a. med å løsne hodet til kvinnen fra kroppen, slik at hun flyr rundt med innvollene hengende på slep. Slik farter hun rundt og suger i seg ufødte barn. Det er en hærlig jævlig skue, som jeg anbefaler til forumets trashfans.

 

Ms. 45 (Abel Ferrara, 1981)

http://img195.imageshack.us/img195/9184/vlcsnap29992.pnghttp://img835.imageshack.us/img835/2627/vlcsnap30074.pnghttp://img31.imageshack.us/img31/1182/vlcsnap30128.png

Etter at Thana voldtas to ganger på samme dag, bestemmer hun seg for å jakte på menn med pistol. Veldig smooth De Palma-aktig exploitation/revenge flick, hvor Ferrara nesten ustanselig referer til andre filmer. Alt fra Carrie til Death Wish til Woody Allens Manhattan. Jeg ser disse referansene som satiriske, som f.eks. når Ferrara besudler Allens ikoniske "bridge shot". Zoë Lund gjør forøvrig en intens karakter av den stumme Thana, som går fra en sjernert pike til en psykotisk kaldblodig morder. Det uten å si et eneste ord. Ferraras bruk av New York er også ypperlig! Top notch!

 

Cinéma, de notre temps - David Lynch: Don't Look at Me (Guy Girard, 1989) - Veldig fornøyelig fransk pre-Twin Peaks dokumentar om Lynch.

[Fubarino 4]

f`n Chuck Norris i Expendables 2!

 

Fint lite f'n, da, siden Walker Texas Ranger har presset igjennom PG 13.........historieløse dusten som han er.

[morty 8]

 

Fint lite f'n, da, siden Walker Texas Ranger har presset igjennom PG 13.........historieløse dusten som han er.

 

Tror ikke min f'n rører ved den PG-13ern, men ",,,fear not, this barbeque of Grand scale ass bashing will not leave anyone hungry."

[Jizzmopper 0]

Jeg synes Mystics in Bali var litt småklein, jeg. Den har jo masse potensiale, men ender opp med å være rimelig langdryg i og med at det går lenge mellom de få gangene det faktisk skjer noe av interesseverdi.

Jeg ser at dette ble en lite konstruktiv kritikk av filmen, men den ga meg altså svært lite.

 

Ms. 45 er imidlertid fine greier, når sant skal sies.

[Zann 8]

Så Martha Marcy May Marlene i går. Tomler opp fra meg i fleng. Imponerende saker.

 

Og så så jeg The Tree i kveld. Ikke så verst den heller. Troverdig familieskildring, tremetaforer som holder seg på rett side av cheesy-grensa, og fine skildringer av vær, både dårlig og fint. Hvertfall én tommel opp.

[morty 8]

Enig i at den er noe langdryg, det går tid mellom slagene. Så kritikken din er helt forståelig. Men jeg koste meg med dialogen, og alt det andre som var skrudd helt feil sammen. Ingenting henger på greip.

 

Har du sett han Reptilicus?

[Engangsgrill 16]

Aleksander Nordaas' Thale. Norsk film lever! Nordaas' blanding mellom auteur-prestasjon og sjangerflørt ender opp som sjeldent vellykket idet den revitaliserer en av folkeeventyrets mest besnærende skikkelser i form av Silje Reinåmos hulder. Nordaas overbeviser idet han bygger stein for stein, kanskje først og fremst gjennom sin bevissthet rundt kropp og identitet, men også fordi han forstår alle aspekter ved filmskapning godt nok til å lage en koherent visjon solid forankret i den norske filmarven, der nyvinningene hans uten unntak representerer forbedringer. Uhyre lovende.

[Tristano 0]

Oi, så Thale er verdt å få med seg altså? På traileren så det ut som en slik film hvor regissøren har et konsept han ikke vet hvor han skal ta videre etter den første halvtimen.

 

Synes likevel det er sprekt å se at norske regissører begynner å ta sjangerfilmen på alvor. Jeg elsket Mørke Sjeler siden den fokuserte mer på å danne sitt eget univers rundt norsk kultur og historie isteden for å stjele alle tropene og klisjeene fra amerikansk skrekkfilm. Hvis Thale gjør noe av det samme ser jeg ingen grunn til å gå glipp av den.

[Norsk Kiwi 0]

Ikke ofte jeg får tid til å oppdatere hva jeg har sett. En venninne som var på besøk fra Australia hadde bursdag og ville se War Horse. Spielberg blir bare mykere og mykere jo flere år han får på baken. Langdryg melodramatisk suppe som ikke engasjerte i hele tatt. Og musikken irriterte meg noe jævlig.

 

For en stund siden så jeg Barney's Version (Richard Lewis, 2010) og den var en mye bedre affære. Paul Giamatti er suveren i rollen som sigarrøykende, drikkfeldig jøde og Dustin Hoffman gjør en av sine beste roller i senere tid. En film som har fått altfor lite oppmerksomhet og som anbefales til alle. Moro med cameo fra Cronenberg og Atom Egoyan.

 

The Informer (Soderbergh, 2009) var grei nok. Interessant historie og god Matt Damon, selv om det er litt merkelig å lage svart komedie av en stor prisfiksingsskandale.

 

It's Complicated med manisk Meryl Streep var ganske slette greier. Styr unna

[Houseman 5]

Oi, så Thale er verdt å få med seg altså? På traileren så det ut som en slik film hvor regissøren har et konsept han ikke vet hvor han skal ta videre etter den første halvtimen.

Ja, jeg tenkte også da jeg så traileren at her er det hundre ting som kan gå galt, men Nordaas har tatt oppgaven med stort alvor og skyndet seg langsomt, noe som har gitt en kompakt og gjennomført debut (på kino i hvert fall, han gav bort Sirkel på internett i 2005) hvor det er tenkt mer enn det er plass til i filmen, til forskjell fra andre sjangerfilmforsøk i Norge hvor man har tenkt for kort (Rovdyr eller Død snø, f.eks.). Nordaas er en slags filmens Kjell Askildsen eller sjangerfilmens Joachim Trier uten pretensjoner, og potensialet er større enn hos de fleste av samtidsregissørene våre.

[Jizzmopper 0]

Har du sett han Reptilicus?

 

Hehe, nei jeg har ikke det. Men det ser jo ut som noe jeg kan like.

[herr_kalkun 9]

 

Hehe, nei jeg har ikke det. Men det ser jo ut som noe jeg kan like.

 

Jeg tenkte det samme.