Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?

[Jizzmopper 0]

Deilig å se en av de postene igjen, Morty! Of Time and the City ser veldig interessant ut. Jeg tror vel å merke at Montag snart vil komme med en innvending på at du kaller A Sense of History et pliktløp, hehe. Jeg likte den forresten...

[Jarmusch 3]

A Separation (Farhadi, 2011)

http://www.mdc.edu/main/images/A Separation_tcm6-60797.jpghttp://images1.variety.com/graphics/photos/awards2012/ForeignLanguage.Sidebar.Separation.jpghttp://www.highlighthollywood.com/wp-content/uploads/2012/01/a-separation-iranian-film1-300x200.jpg

 

"A Separation" er ein av dei filmane som virkelig fester seg. Ein av dei kinoopplevelsene som sitter igjen lenge etter på. Det er deilig, i alt hollywood klissett, å sjå ein slik film, som holder konstant fokus på sin historie og som ungår overdramatiske vendinger. Det som fungerer og gjer "A Separation" til slik ein god film er at den heile vegen gjennom klarer å halde seg til realismen utan å på nokon måte overdrive. Filmen er eit utdrag frå den hardere virkeligheten. Me, som publikum, danner oss ulike meininger om vår sak. Det er opp til publikum å vurdere kven som har rett og galt. I tillegg får med ein blanda sak. Her er ingen helten og ingen skurker. Ingen settes i ein bestemt bås. Løgn og sannhet går om kvarandre. Her går det like mykje i å overleve og skaffe penger til familien, som å fotelje sannheten. Filmen skildrer denne saken på ein veldig fydlig og interesann måte. Me blir dratt inn i filmen og blir holdt der gjennom dens to timer. Eg kjenner at eg virkelig bryr meg om karakterene og intereserer meg for deiras sak. Eg kjenner at filmen danner mange tanker i meg. I tillegg holder filmen ei rolig tone heile vegen, den er interesann og spennande, men realistisk, og tar derfor aldri heilt av. Slutten er fin fordi filmen då blir totalt overlatt til publikum. "A Separation" er eit orginalt trekk, og ein rørende, mektig, fyldig og sterk film.

 

The Room (Wiseau, 2003)

Ein underholdane film fordi den er så merkelig, samt at kvaliteten på dialogen og skodespelet er komisk dårlig. Men ein veldig grå film, som ettervert repiterer sge sjølv alt for ofte og blir ganske uinteresann.

 

Mer om oss barn i Bullerbyn (Hallstrøm, 1987)

Liker at filmen finner seg såpass til ro og berre blir ein deilig opplevelse utan noko særlig dramatikk. I tillegg mange fine bilete her, men dei (ellers fine) tre husa på rekke og rad blir brukt alt for mykje i eit enkelt "shoot" og roen blir brutt når Hallstrøm kjøyrer på med unødvendig spenningsmusikk.

[Frenzy 5]

Apflickorna 2011

 

Dårlig film. Ble interessert når jeg så regissøren prate om filmen som en "western" på filmbonanza, men filmen er jo ikke i nærheten. Hester, dongeribukser, beltespenner, er det eneste jeg klarer notere meg. Rent semantisk tilfører ikke disse Western-elementer noe til historien i det hele tatt. Tematikken er oppvekst og pubertet, westerntematikken er bare overfladisk pynt; en poengløs innpakning som gir seg ut for å bære mening. Skuespillet er temmelig dårlig, ihvertfall når det gjelder hovedpersonen, en jente som det er lagt opp til skal være enigmatisk men som ikke utstråler noen ting annet enn usikkerhet. Den psykologiske dimensjonen som prøver tilføres faller platt i bakken: ikke er karakteren utviklet nok og hun klarer heller ikke å få frem et komplekst menneske med sitt skuespill. Hva er poenget? Oppvekst og seksualitet kan være forvirrende og vanskelig. Jeg fikk ihvertfall ikke noe mer utav denne filmen. Uforståelig at denne vant Guldbaggen.

 

Harlan County USA 1976

http://www.collegenowlive.com/IMAGES/ImagesPEARL/HarlanCounty.jpg

Utrolig flott dokumentar om kullindustrien i USA og arbeidernes kamp mot rike kapitalister. Det er ofte sjokkerende å se hvor mafia-aktig metodene til gruve-eierne er: skyting mot demonstrantene, leiemordere, grov forsømmelse av sikkerhetsforskrifter. Det hele blir observert i Cinema Veritè-stil (Barbara Kopple hadde Maysles-brødrene som sin mentor) og tonesatt av utrolig virkningsfull amerikansk folk- og bluegrass-musikk. Denne anbefales varmt.

 

Herr Arnes Pengar 1919

http://www.notrecinema.net/aviscine/images/films/27000/27342_le_tresor_darne_herr_arnes_pengar__photo_arne_3.jpg

 

Nydelig og spennende film av Mauritz Stiller som innehar en mytisk dimensjon. Tre skotske riddere blir tatt til fange i Sverige, men flykter. Utsultet raner de en Herr Arnes prestegår og dreper presteskapet. De hjemsøkes av en pike de drepte og flukten til Skottland blir verre enn de regnet med. Filmens styrke er Stillers mestring av mise-en-scene, oppbygging av dramatikk og fortellerteknikk. Det overrasker meg å se tracking-shots og så Körkarlen-aktige dobbelteksponeringer når geistene dukker opp. Og så flotte sekvenser på isen samt utrolig bra filming av landskap. Jeg digger det.

[Batman 0]

Rise of the Planet of the Apes (2011)

Regi: Rupert Wyatt

 

http://i2.listal.com/image/2253975/600full-rise-of-the-planet-of-the-apes-screenshot.jpg

 

Sett bort ifra at det er en spennende film med flere flott actionsekvenser, er den først og fremst bra med tanke på at den er klar over hvem sin film dette er. Det er sjimpansenes film. Menneskene er redusert til enkle personer, hvis handlinger skal drive plottet fremover. All dybde er gitt til sjimpansene, og da spesielt Caesar. Som blir portrettert av en helt fantastisk Andy Serkis, ved hjelp av den kanskje nydeligste motion-capturen jeg har sett. Og det er imponerende at de klarer å skape karakterer som er bedre utviklet, og som fremviser mye mer følelser enn det mange andre menneskelige karakter får frem, og det uten å måtte ty til ord.

[Houseman 5]

Enig ang. Apflickorna, Frenzy. Synes det er smått provoserende at den fremstilles som en western når det som du sier bare er overfladiske sjangersymboler.

 

Michael (Schleinzer, 2011)

Følger ganske tett etter i Haneke/Seidl-tradisjonen, men gjør det formsikkert og solid til å være en debutfilm. Pedofili-tematikken er for antydende til å bli direkte frastøtende, men det kunne egentlig like gjerne vært en annen hemmelighet hovedpersonen gjemte i kjelleren sin; det mest interessante er 35-åringens infantilitet og utilstrekkelighet som voksen i møte med arbeidskolleger og kamerater (eller folk som gir seg ut for å være kamerater for å latterliggjøre ham). Uansett en modig prestasjon å lage en såpass sober og nøktern framstillling av et slikt tema.

[Engangsgrill 16]

Det bør kanskje påpekes at Michael ikke er antydende angående tematikken, som er veldig tydelig. En mann i midten av 30-årene har kidnappet en tiåring og utsetter ham for fysisk og psykisk misbruk som grenser mot tortur for å tilfredsstille sine egne behov. Det er bare at de mest traumatiserende scenene ikke vises av Schleinzer.

 

Synes at regien var nokså tungnem, og at Schleinzer går for langt i å umenneskeliggjøre Michael for å understreke poenger som ikke står særlig godt. Michael har blant annet en sexscene tatt ut av det blå som framstår som fullstendig utroverdig. Og jeg vil heller ikke si at Michael blir latterliggjort av kollegene og vennene sine. Han latterliggjør seg selv i et forsøk på å konformere, og framstår som svært usikker rundt voksne når han ikke kan gli inn i ritualisert samkvem. Men samtidig høster han stor respekt både profesjonelt og sosialt, noe som er litt merkelig med tanke på alle de infantile trekkene han besitter. Jaja, hva vet vel jeg? Kanskje bare østerrikere har en større aksept for særinger enn vi har her i Norge?

[Houseman 5]

Kameratene sender noen blikk som antyder at de egentlig driver gjøn med ham og at de to han drar på skiferie sammen med egentlig er på tur alene sammen, de har bare med Michael for å utsette ham for noen ydmykende seanser, bl.a. å sette en alpinist om åpenbart ikke er klar for det utfor offpiste-løypa og (muligens) overlate ham til en kvinnelig krovert som de (igjen en antakelse) vet er litt løs på tråden. Ellers er han jo bemerkelsesverdig mye alene på hotellrommet og i skiløypa til å være på skiferie med to andre jevnaldrende menn. På arbeidsplassen blir han vel mer oversett enn latterliggjort, men han har åpenbart kommunikasjonsproblemer med kollegene. Det virker ikke som han blir akseptert sosialt, selv om sjefen ser mot ham når det blir en ledig posisjon høyere i hierarkiet.

 

Sexscena er vel der mest for å viste hvordan Michael fungerer i forhold til kvinner, og er en av flere litt konstruerte scener som utelukkende er plotverktøy, bl.a. sendes en pågående kollega som møter minimal repsons på sin pågåenhet hjem til Michael for å vise hvordan han takler at noen tråkker inn i privatsonen hans. Synes Schleinzer kunne løst slike nøkkelscener litt smidigere. Og regien er som du sier tung, noe som sier meg at den kanskje er mer innstudert etter å ha fulgt bl.a. Haneke som castingansvarlig enn at den kommer naturlig for Schleinzer. Uansett en lovende debut.

[Tristano 0]

The Dead likte jeg ganske godt. Den forteller oss vel kanskje ikke så mye nytt om vestlig postkolonialistisk skyld, med i en zombiesammenheng føles tematikken ganske frisk. En av få moderne zombiefilmer som ikke utelukkende oppfattes som trendrytteri.

 

Hva med Mørke Sjeler da Zann, hehe.

 

The Room (Wiseau, 2003)

Ein underholdane film fordi den er så merkelig, samt at kvaliteten på dialogen og skodespelet er komisk dårlig. Men ein veldig grå film, som ettervert repiterer sge sjølv alt for ofte og blir ganske uinteresann.

 

Jeg har sett The Room fem ganger hvorav en av dem var på kino. Den blir bare bedre å bedre. Der de fleste dårlige filmer har bare et par latterlige scener satt opp mot masse kjedsomhet, er er det alltid noe nytt å gjøre narr av med The Room. Det hjelper å se den i godt selskap også. Hva jeg har funnet ut er at alle oppdager noe særegent ræva som ingen andre noterte seg, noe som gjør den fantastisk for gjensyn. Perfekt "icebreaker" er den også. Sett den på i et rom hvor ingen kjenner hverandre, og plutselig er alle forent i å gjøre narr av den.

[Doctor Downs 0]

Bare skyter inn at jeg skal se The Room på kino til torsdag med gjesteintroduksjon av Tommy Wiseau.

[herr_kalkun 9]

Bare skyter inn at jeg skal se The Room på kino til torsdag med gjesteintroduksjon av Tommy Wiseau.

 

heldiggris

[BadSmile 8]

Er ikke han gjest på nesten alle visningene? Han må være dritlei filmen og skjeer.

 

Men ja, sikkert nice det.

[Doctor Downs 0]

Den vises maanedlig her, saa dette blir en one-off (ellerihvertfall uregelmessig!).

[Jarmusch 3]

Jeg har sett The Room fem ganger hvorav en av dem var på kino. Den blir bare bedre å bedre. Der de fleste dårlige filmer har bare et par latterlige scener satt opp mot masse kjedsomhet, er er det alltid noe nytt å gjøre narr av med The Room. Det hjelper å se den i godt selskap også. Hva jeg har funnet ut er at alle oppdager noe særegent ræva som ingen andre noterte seg, noe som gjør den fantastisk for gjensyn. Perfekt "icebreaker" er den også. Sett den på i et rom hvor ingen kjenner hverandre, og plutselig er alle forent i å gjøre narr av den.

 

Joda, du har rett i at den skiller seg ut i forhald til andre "så dårlig at dei er bra" filmar, og andre slike har, som du nevner, ein tendens til å bli temelig kjedelige ettervert. Men eg føler nesten dte same med "The Room". Den har mange av latterlige, merkelige og overaskende øyeblikk, og skodespel og dialog, samt karakterene er så merkelige at man blir overaska over kva Wiseau har fått til. Men ettervert repiterer filmen seg alt for ofte og blir berre meir og meir uinteresann. Eg fekk fleire gonger lyst å slå av, både på grunn av filmens uinteresanne og iriterende repitisjon, men også på grunn av dens gråe tone, som berre øker lysten til å slå av. Men for all del, når den først var god, var den det. Eller merkelig.

 

Spent på å høyre kva han har å seie Downs. Kva skal man eigentleg seie som regissør av ein slik film?

[Jarmusch 3]

Taxi Driver (Scorsese, 1976)

Oppskriften til Scorseses suksess er korleis filmane hans glir så godt. Korleis man heilt gløymer at man ser på ein film, og synker heilt inn i det han har å fortelle oss. Igjen får med servert ei interesann historie via ein fyldig karakter med, nok ein gong vellykka bruk av voice-over som forteller måte. Dialogen er igjen vellskreven, men enda meir enn det i tillegg. Hans seinere gangsterfilmar, "Goodfellas" og "Casino" mellom anna, men dialogen i "Taxi Driver" blir tatt enda eit par hakk lenger. Filmen er aller best når den skildrer New Yorks skitne og tåkete gater til nydelig jazz musikk, faktisk noko av tidenes flotteste filmmusikk. Eg kjenner meg i tillegg igjen i Travis iritasjon over å bli oversett og lengsel etter å gjere noko vitkig, noko stort, noko som betyr noko. Dette er ein innspirerende, stilsikker og ellegant film med ein kul DeNiro i houvedrolla, det er kanskje til og med Scorseses beste.

 

Begotten (Merhige, 1990)

Eg fekk ikkje mykje ut av historie, bodskapa eller metaforene, det er til og med vanskelig å få med seg kva som eigentleg skjer på skjermen. Men eg likte dette. Det var skittent, forstyrende, mørkt og hypnotiserende. Musikken og lydene av fugler fungerer perfekt til filmens gotiske, mørke stemning. Dette er ein vanskelig film å sjå, men ein spessiel og unik opplevelse. Ein film som sitter lenge igjen etterpå. Liker filmens lysbruk også!

[blausen 12]

A Dangerous Method (David Cronenberg, 2011)

http://cdn.fd.uproxx.com/wp-content/uploads/2011/06/Keira-knightley-Dangerous-method.jpg

Skuffet jeg, ass. Får være ærlig å si at Cronenberg bommer her. Bildet over beskriver vel kanskje et av mine mange problemer med filmen, Keira Knightley (med dødskjip liksomrussisk aksent) overspiller så mye at jeg får vondt inni meg. Jeg aner rett og slett ikke hva hun prøver på, det må være oscarlefling på øverste nivå - bortsett fra at hun feiler med å gå "full retard" Ellers er det en rimelig tannløs forestilling vi blir servert. Forholdet mellom Jung og Freud, som flere ganger er på vei til noe interessant, blir bare overfladisk fortalt, og som ikke gir så mye rom til å engasjere seg i. I mangel av bedre ord føles den rimelig tom og uengasjerende.

 

Hell and Back Again (Danfung Dennis, 2011)

http://media.avclub.com/images/media/movie/15/15509/FilmHell-and-Back-Again_jpg_627x325_crop_upscale_q85.jpg

Oscar-nominert dokumentar i år. Kan lett avfeies som "nok en krigsdokumentar" fra enten Irak eller Afghanistan, men syns den har endel kvaliteter og virkemidler som er interessant. Istedet for dokumentarformen hvor vi får servert de sedvanlige intervjuene og diverse klipp fra det ene og det andre, er kameraet her heller en passiv fotfølger med stødige, lange tagninger, hvor lydklippet er med på å skape sinnstemninger. Masse kred hos meg når skaperne bryr seg om hvordan komposisjonen og dybdefokusen er under filmingen når taliban står et par hundre meter unna og plaffer løs i din retning.

Vi følger en sersjant gjennom både i tjeneste i Afghanistan, og etter at han skadd kommer hjem tilbake til USA for å prøve å leve et normalt liv igjen. Akkurat denne tematikken er tatt i flere dokumentarer tidligere, både bredere, mer gripende, menneskelig og engasjerende. Her har vi en person det er vanskelig å opparbeide seg sympati for, han er liksom på mange måter A4-soldaten USA elsker å fostre; en landsbytulling som er tørst på å ta liv, og mangler helt sans og samling for hva som foregår i verden. Selv etter skuddskaden som gir ham konstante smerter i dagliglivet, og med en fremtid hvor han aldri vil bruke bena skikkelig igjen, fremstår han lite reflektert og ydmyk over egen situasjon. Et spenstig grep å følge en slik fyr, ettersom det kan virke isolerende fra det store publikum som skal se filmen. Men kanskje desto mer realistisk å skildre noe annet enn den typiske helteskikkelsen vi har sett mange ganger før.

 

Paradise Lost 3: Purgatory (Joe Berlinger, Bruce Sinofsky, 2011)

http://www.soundonsight.org/wp-content/uploads/2011/10/Paradise-Lost-3.jpg

Også Oscar-nominert i år. Ikke helt like gode som de to forrige filmene. Kanskje mest fordi denne bruker en del tid på å oppsummere hva som har skjedd til nå for nye seere. Men ikke mindre viktig av den grunn. Filmen ble vel utsatt i høst da The West Memphis Three plutselig ble løslatte. De har ikke rukket å fått med spesielt mye rundt akkurat det. Jeg tipper vi vil se enda en oppfølger om noen år. Om du har dårlig tid ser du denne, om du har god tid ser du de to første som de viktigste verkene på nesten 6 timers spilletid til sammen.

 

Take Shelter (Jeff Nichols, 2011)

http://www.ifc.com/wp-content/uploads/2011/09/take-shelter-09292011.jpg

En god film, syns jeg. Michael Shannon spiller bra og det meste er bare stas. Pent skutt, bra skuespill og en historie som tar seg god tid til å utvikle en fin, klam stemning som på mange måter får utløsning mot slutten. Selv om selve sluttsekvensen var en kraftfull scene, så er jeg litt ambivalent til den. De som har sett den skjønner sikkert hvorfor. Jeg må få ut fingeren og se debuten til regissør Nichols, Shotgun Stories, som har fått endel skryt.

 

Project Nim (James Marsh, 2011)

http://static.guim.co.uk/sys-images/Film/Pix/pictures/2011/6/13/1307962908691/Project-Nim-007.jpg

Dokumentar om sjimpansen Nim, som på 70-tallet nærmest ble født og oppvokst i en menneskefamilie, som et utradisjonelt forskningsprosjekt for å se hvor mye tegnspråk og kommunikasjon man kan lære en sjimpanse. Resultatene var forbløffende, men med pubertetsalderen kom aggressiviteten og den typiske dominerende adferden blant primater, at det ble umulig å holde prosjektet gående. Solid fortalt (James Marsh lagde den flotte Man on Wire) og både småtrist og engasjerende. Sitter likevel igjen med følelsen av at den manglet noe, kanskje at den ble rett og slett for trygg og tradisjonell.

[Fubarino 4]

Jeg må få ut fingeren og se debuten til regissør Nichols, Shotgun Stories, som har fått endel skryt.

Det synes jeg virkelig du skal gjøre, ja!

[Badering 2]

Terje Vigen (Sjöström, 1917)

Relativt streit og konsis filmatisering. Det er noen flotte bilder her og der, som for eksempel siluetter mot solnedganger og denslags, men for å være ærlig (LOL!) ligger min stumfilmfascinasjon i tyskland og russland.

Doktor Caligaris Kabinett (Wiene, 1920)

Litt mer gass og tempo, hvor igjen kulisser har en helt aktiv rolle i filmspråket. Kanskje mer viktig enn direkte sjelebringende, og dessuten en av skaperne til den største flausen studentfilmer fra vidregående har (slutten).

Mannen med Filmkameraet (Vertov, 1929)

Filmen tapte seg kanskje litt med bandet som spilte til, en slags trist, slibrig og seig runking på kontrabass, som i hvert fall for meg stod i sterk kontrast til hva filmens stemning faktisk var. Mens det er sagt, så er vel dette noe av det beste jeg har sett fra sovjetisk montasje, og nettopp en ganske åpenbar hyllest til filmkameraet, og dens fremgang i blandt annet bevegelse, klipp og rytme. Noe montasje-perioden faktisk handlet om?

[Engangsgrill 16]

Shuji Terayamas Throw Away Your Books, Rally in the Streets var litt av en film! En slags pre-punk skildring av Marx og Coca-Cola-generasjonen sett fra Shinjuku, full av obskure referanser, spennende temaer og en bruk av foto (filter, lys, farger) og musikk (spesialkomponerte musikalske innslag samt lydspor) som får det meste av det som gjøres i dag til å se og høres puslete ut. Kan ikke si at jeg forstod alt, men trenger man å gjøre det når filmer hikster som denne? Fullt på høyde med den litt mer kjente Emperor Tomato Ketchup, og en ny personlig favoritt.

 

Nagisa Oshimas Diary of a Shinjuku Thief introduserer den ikoniske Birdey Hilltop. som bedriver dagene med boktyveri og dankdriveri, helt til han blir oppdaget av en søt salgsjente som egentlig ikke er en salgsjente. Etterhvert forvikler det hele seg så mye at det er umulig å henge med lenger, kjønnsproblematikk kastes rundt i en evig suppe av negasjoner og konfrontasjoner, der høydepunktet er møtet med en kåt psykiater som har forlest seg på Freud, og blander psykoanalyse med fri kjærlighet, og stadige innslag av slageren (i det minste burde den blitt det) Ali Baba. Forbanna deilig.

[paah 4]

Shuji Terayamas Throw Away Your Books, Rally in the Streets var litt av en film!

 

Enig! En av mine favoritter,

 

 

Diary of a Shinjuku Thief

 

Irriterer meg at jeg ikke fikk med meg denne. Håper Cinemateket setter den opp igjen om ikke så altfor lenge.

[Papillon 3]

Så bra! Men ta det i ATG-tråden da, så får vi samlet herligheten. http://www.diskuterfilm.com/forums/index.php?showtopic=3091

 

Skal en snartur hjemover, og håper å få med meg Nanami på søndag.

[Tristano 0]

Spent på å høyre kva han har å seie Downs.

 

"Takk for pengene suckers!

\

http://gamingbolt.com/wp-content/uploads/2011/09/tommy-wisea.jpg

 

Seriøst, bare se et par intervju med Wiseau så skjønner du hva slags person som står bak. Eller enda bedre, se The Room igjen og noter alle scenene med Wiseau.

 

Ekke ekte cineast før du kan sette pris på de små detaljene vettu.

 

Taxi Driver (Scorsese, 1976)

Oppskriften til Scorseses suksess er korleis filmane hans glir så godt. Korleis man heilt gløymer at man ser på ein film, og synker heilt inn i det han har å fortelle oss. Igjen får med servert ei interesann historie via ein fyldig karakter med, nok ein gong vellykka bruk av voice-over som forteller måte. Dialogen er igjen vellskreven, men enda meir enn det i tillegg. Hans seinere gangsterfilmar, "Goodfellas" og "Casino" mellom anna, men dialogen i "Taxi Driver" blir tatt enda eit par hakk lenger. Filmen er aller best når den skildrer New Yorks skitne og tåkete gater til nydelig jazz musikk, faktisk noko av tidenes flotteste filmmusikk. Eg kjenner meg i tillegg igjen i Travis iritasjon over å bli oversett og lengsel etter å gjere noko vitkig, noko stort, noko som betyr noko. Dette er ein innspirerende, stilsikker og ellegant film med ein kul DeNiro i houvedrolla, det er kanskje til og med Scorseses beste.

 

Begotten (Merhige, 1990)

Eg fekk ikkje mykje ut av historie, bodskapa eller metaforene, det er til og med vanskelig å få med seg kva som eigentleg skjer på skjermen. Men eg likte dette. Det var skittent, forstyrende, mørkt og hypnotiserende. Musikken og lydene av fugler fungerer perfekt til filmens gotiske, mørke stemning. Dette er ein vanskelig film å sjå, men ein spessiel og unik opplevelse. Ein film som sitter lenge igjen etterpå. Liker filmens lysbruk også!

 

Jeg reagerer litt på det du sier at du identifiserer deg med Travis. Selvfølgelig kan en forstå hvor han kommer fra, men han er ikke en rollemodell i det hele tatt. Dette er en mann som knytter seg til en mindreårig prostituert når han blir avvist (av en kvinne han ikke har hatt noe særlig stor kontakt med utenfor jobben til og med) og utroper henne til sin store kjærlighet der og da. Og han kunne like godt ha skutt Senator Palantine som han skøyt opp horehuset og reddet Betsy. Travis blir hyllet som en helt på slutten, men hans siste blikk i sidespeilet på taxien hinter til at han ikke har forandret seg en smule og kan kanskje komme til å gjøre skade på uskyldige neste gang. Taxi Driver tar for seg en hevnfantasi, men kritiserer samtidig de som fantaserer om det for å være menn uten verken nåtid eller fremtid.

 

Hva Begotten angår så ikke tenk på at den skal ha et budskap. Tenk på den mer som en opplevelse og hva slags assossiasjoner og følelser den vekker mens du ser på den. Kan ikke ha gjort så stor inntrykk hvis ikke noe annet enn "den sitter lenge etterpå" er konklusjonen. Men hva vet jeg! Den fungerer fint som skjermsparer og tidtrøyte. Kanskje.

 

 

 

A Dangerous Method (David Cronenberg, 2011)

 

Skuffet jeg, ass. Får være ærlig å si at Cronenberg bommer her. Bildet over beskriver vel kanskje et av mine mange problemer med filmen, Keira Knightley (med dødskjip liksomrussisk aksent) overspiller så mye at jeg får vondt inni meg. Jeg aner rett og slett ikke hva hun prøver på, det må være oscarlefling på øverste nivå - bortsett fra at hun feiler med å gå "full retard" Ellers er det en rimelig tannløs forestilling vi blir servert. Forholdet mellom Jung og Freud, som flere ganger er på vei til noe interessant, blir bare overfladisk fortalt, og som ikke gir så mye rom til å engasjere seg i. I mangel av bedre ord føles den rimelig tom og uengasjerende.

 

Jeg likte A Dangerous Method fordi den på overflaten kan minne om "Oscar-Bait", men er så strippet for følelser at den like godt kunne ha vært en historieleksjon. Bare overflate, ingen konteksualisering. Cronenberg har ikke forandret seg så mye som folk vil ha det til. Bare Spielreins schizofreni på starten og Howard Shores musikk (som blir brukt ekstremt sparsomt) gir noe rom for emosjonell utløsning. På mange måter hinter den helt tilbake til Shivers hvordan seksuellt hysteri og dysfunksjon er den eneste virkelige menneskelige følelsen. Og Cronenberg er frekk nok til å skildre dette gjennom to av sine største inspirasjonskilder, kamuflert som en enkel "biopic" med roller skreddersydd for Oscar-nominasjoner.

 

Jeg har lyst til å se den igjen og prøve å sette den i sammenheng med resten av Cronenbergs filmer. Om ikke annet vil jeg se den igjen på DVD bare for å få hørt Cronenbergs egen kommentar på filmen.

[Merk. 0]

Shuji Terayamas Throw Away Your Books, Rally in the Streets

 

Høres bra ut, selv om jeg ikke er en fan av Emperor Tomato Ketchup. Er de like "lang ute"?

[Fubarino 4]

Cockfighter (Hellmann, 1974)

 

Kun min andre Hellman(The Shooting), og denne er ikke for dyreelskere, for å si det forsiktig. Fremdeles totalforbudt i Storbritannia pga ekte hanekamper. Men ser man bort i fra dette så får man med seg en stor rolle av Warren Oates som hanetrener Frank Mansfield. Oates går gjennom filmen uten å si så å si noe som helst, sett bort i fra fortellerstemme her og der, og ser ut som han storkoser seg med faktene som erstatter språket. Harry Dean Stanton i den nest største rollen er også et gledelig gjensyn. Det sies at denne deler mye med Two-Lane Blacktop, så får vel rote meg til å få sett denne.

[Outze 0]

Siste rest før animasjon tar over en periode.

 

The Help (Taylor 2011) er den typiske Oscar-filmen. Det er punkt én. Emma Stone, Viola Davis, Octavia Spencer og Jessica Chastain (selv om hun soleklart ble nominert for feil film) spiller alle bra, mens Bryce Dallas Howard er sitt sedvanlige ukarismatiske og talentløse selv. Det er det andre punktet. Ellers har jeg lite å si om den. Den er helt ålreit.

 

In Time (Niccol 2011) var rare greier, og ikke på en brå måte. Sett på som en kommentar på det amerikanske kapitalistiske systemet er det både banalt og lite originalt, sett på som en thriller er den veldig generisk og uinteressant, og sett på som en slags komedie – på grunn av det konstante forsøket på tidsspøkeri – er den null. Så jeg veit ikke hva jeg skal gjøre med denne. Svaret er nok ingenting. Bare å fastslå at dette ikke er en god film. Og tida vil ikke vise noe annerledes heller (tok du den?).

[Fubarino 4]

Cavale (Belvaux, 2002)

 

Lucas Belvaux gjør mesteparten i del 1 av sin trilogi: regi, manus og hovedrollen som Bruno, et medlem av en slags fransk versjon med RAF(Baader-Meinhof) som rømmer fra fengselet og fortsetter der han slapp med aktivisme/terrorisme med både politiet og tidligere samarbeidspartnere i hælene.

Trilogien er oppdelt slik at alle 3 filmene tar for seg det samme hendelsesforløpet, sett fra forskjellige protagonisters ståsted. Spennende nok idè, og denne falt såpass i smak at jeg nok vil sjekke ut de andre med tiden. De har også ganske forskjellige uttrykk. Denne er en solid thriller, med sparsommelig dialog, hvor Bruno snører nettet rundt seg selv strammere og strammere mens psykosen øker.