Jump to content

Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?


Alex
 Share

Recommended Posts

Gaspar Noés Enter the Void overrasker med så klinisk distanserte observasjoner at man skulle tro at det hele handlet om en maurtue. Noés varemerke, infantil fetisjering, gjør seg sjeldent gjeldende idet den ene banaliteten slår den andre ihjel. Vi får ta del i enestående observasjoner som at sex er dop og at dette dopet også kan føre til reproduksjon, noe som for Noé er et mysterium som skal unnes to og en halv times utforskning, spesielt siden han kan unne seg en incestuøs vinkling på det hele. Tilnærmingen er direkte pseudovitenskapelig, Noés marionetter er alle så grunnleggende patetiske at det er umulig å bry seg om dem, uten tvil en del av Noés "prosjekt" som innebærer en overestetisering av kroppslig stimuli som skal passere for kontroversiell, men ender opp som dehumaniserende. Enter the Void er like blottet for nyanser og empati som den er for mening, der Noés virtuose regi er den eneste formildende omstendigheten i denne kunstpornografien. Kun for den teknofile.
Link to comment
Share on other sites

 

To filmer.

 

Forty Guns av Fuller minte meg om Rancho Notorious. Litt off, ganske hysterisk western-melodrama med fengende sanger. Denne har til og med syngende cowboy. Flust av stilige estetiske grep, den beste "pistol=penis"-symbolikken på denne siden av Red River, og over toppen finale i samme gata som Kiss Me Deadly. Skyt først, spør etterpå. Good times.

 

The Thing-remaken av en eller annen fyr med nederlandsk navn er bedre enn Aliens vs. Predator. Så mye ros kan jeg dele ut. Første halvtimen er ok, siste halvtimen er ubeskrivelig kjedelig, og minner mest om å se på at noen spiller Doom. Hadde Mary Elizabeth Winstead vært en rollespillfigur hadde hun fått maks 2 eller 3 i karisma-rubrikken. Musikken er grønnjævlig orkesterrunk. Men de siste scenene, som spilles over de første, avsluttende rulletekstene, er morsomme. Der bruker de også musikk som tydelig er inspirert av originalmusikken, eller kanskje det faktisk er originalmusikken? Det stiller uansett resten av filmen i et ganske dårlig lys.

 

Nå hører jeg på Morricone-soundtracket til Carpenter-filmen for å reparere.

Link to comment
Share on other sites

 

The Girl with the Dragon Tattoo (herregud for et rævva navn) var et eneste langt gjesp

 

Du liker jo Midnight in Paris så da veit vi jo allerede at vi har ulik smak :P. Neida. Jeg kan også henge meg opp i trivialiteter, men ikke hvis filmen er brilliant, som denne, og gjesp er et dårlig argument. [btw: Den smileyen der er ment skøyersk, som jeg alltid har brukt den, og ikke ironisk eller slem.]

 

@Engangsgrill: Bra skrevet. Jeg er veldig enig. Har aldri hatt sansen for Noe-prosjektet.

 

@Zann: Din grinebiter, hehe, du er alt for slem mot en koselig film. Må være lov å være OK også.

... og jeg tror det er originalmusikken som spilles mot slutten der, ja.

Link to comment
Share on other sites

 

Tinker, Tailor, Soldier, Spy

 

Stor fan av tv-innspillingen fra 1979 - skeptisk, men interessert i denne filmen fra den ble annonsert. Vellykket. Så bra som den kan bli på totimers film, omtrent. Det viktigste er at den tar vare på den emosjonelle kjernen. Den vet hva som er viktig. Fort kunne den snublet der, brydd seg mest om tidsbildet, Smileys overtrufne ferdigheter, spillet. Nei, dette handler jo om menn med forskjellige følelser om hverandre, om landet og livet.

 

Den overgår selvsagt ikke tv-serien. Serien er på et eget nivå. Den gir nok tid til hver karakter, til hvert møte, og lar den fantastisk sammensatte bakgrunnshistorien smyge seg til overflaten, skjebne for skjebne. Her blir fokuset litt smalere, begrenset til et par historier. Men det fungerer, og Alfredson har klart å finne den riktige tonen. På mange måter er det noe retro over det filmspråket som går forbi pastisjer.

 

Slutten: Det samme skjer, stort sett, som i serien (men det vises ikke i boka), men det løses på en litt annen måte. Det er greit: Serien har bygd det opp på en annen måte, og løser klimakset på sin spesifikke måte. Det var viktig for filmskaperne å sette sitt eget punktum, og det ble fint. Ikke like følelsesmessig overveldende som i serien, men det kan ikke kreves.

 

TTSP er en fin historie. En fin, rørende historie. Jeg visste ikke om det var tull å fortelle den i et annet format, men jeg skjønner nå at den fortjener å fortelles mer enn en gang. Og jeg slås av hvor mye man får ut av å se den om igjen, og om igjen. Jeg har lyst å se både film og serie igjen. Og for alle som ser filmen, og liker den av en hvilken som helst grunn: Se serien. Den vil bare være enda bedre når du kjenner historien.

Link to comment
Share on other sites

 
Så det kanskje kanskje være en fordel å se filmen først? Hadde egentlig tenkt å hoppe over filmen og heller se serien, men det høres jo ut som om man kan se begge.
Link to comment
Share on other sites

 

 

Du liker jo Midnight in Paris så da veit vi jo allerede at vi har ulik smak :P. Neida. Jeg kan også henge meg opp i trivialiteter, men ikke hvis filmen er brilliant, som denne, og gjesp er et dårlig argument. [btw: Den smileyen der er ment skøyersk, som jeg alltid har brukt den, og ikke ironisk eller slem.]

Jeg brukte "gjesp" fordi det ble brukt mot MiP. Og, jada, jeg skjønner smileys.

Link to comment
Share on other sites

 

Så det kanskje kanskje være en fordel å se filmen først? Hadde egentlig tenkt å hoppe over filmen og heller se serien, men det høres jo ut som om man kan se begge.

 

Vanskelig å si uten å ha prøvd det ut selv - men jeg likte serien enda bedre når jeg så den andre gang, mest fordi jeg hang bedre med på plottets detaljer. Skal sies at det finnes overraskelsesmoment i noen avsløringer og man må vurdere hvor viktig denslags er.

Link to comment
Share on other sites

 

@Zann: Tror en bra plan er som Peru sier, at du ser filmen først, får en liten oversikt (smak) og så koser deg lenge med serien. Spoilere er bare tull.

 

@Fubarino: Jeg påstår ikke at du ikke gjør det, hehe, men tingen var bare at jeg brått en dag fikk høre av noen at det der liksom var en ironisk smiley, noe jeg aldri har brukt den som (bare som skøyersmiley) og ble skeptisk til om andre også oppfatta den slik, og at jeg dermed (ofte) har blitt misforstått. Får håpe det ikke er sånn, for jeg brukte jo til og med det smilefjeset når jeg gratulerte pappa med bursdag her om dagen. Ironisk gratulasjon? :P

Link to comment
Share on other sites

 

Gaspar Noés Enter the Void overrasker med så klinisk distanserte observasjoner at man skulle tro at det hele handlet om en maurtue. Noés varemerke, infantil fetisjering, gjør seg sjeldent gjeldende idet den ene banaliteten slår den andre ihjel. Vi får ta del i enestående observasjoner som at sex er dop og at dette dopet også kan føre til reproduksjon, noe som for Noé er et mysterium som skal unnes to og en halv times utforskning, spesielt siden han kan unne seg en incestuøs vinkling på det hele. Tilnærmingen er direkte pseudovitenskapelig, Noés marionetter er alle så grunnleggende patetiske at det er umulig å bry seg om dem, uten tvil en del av Noés "prosjekt" som innebærer en overestetisering av kroppslig stimuli som skal passere for kontroversiell, men ender opp som dehumaniserende. Enter the Void er like blottet for nyanser og empati som den er for mening, der Noés virtuose regi er den eneste formildende omstendigheten i denne kunstpornografien. Kun for den teknofile.

 

Engangsgrillet!

Personlig likte jeg Enter The Void. Hadde lyst til å prøve å forsvare den, omså bare for en meningsløs øvelse av gevirstanging, men jeg er sannelig ikke sikker på hvor jeg skulle starte her. Du bruker veldig store bautasteiner av ord og harde konklusjoner som du ikke alltid underbygger, men jeg gir dette et vådeskudd likevel.

 

Først: I allefall synes jeg Enter The Void lett kan forsvares som mer enn en teknorunk, hvis det er det som antydes med teknofil-kommentaren. Han gjenskaper jo en DMT-trip veldig troverdig med filmen for å skape et helt annerledes filmspråk, og bare dette synes jeg er ganske mesterlig gjort. Så altså teknikken er der med substans, og ikke bare for en slags show-off av teknologi. Du kunne ikke fortalt denne filmen på en annen måte egentlig. Filmen skal skildres fra en person svever over alt som skjer i en slags POV post-død. At alt som blir observert føles litt som å se ned på en maurtue er derfor helt naturlig.

 

Jeg forstår ikke hvor du får det fra at "sex er dop", og at det er noe sentral tematikk i filmen? Om enn tematikk i det hele tatt? Filmen blir jo ofte mer tolket som enten en nær døden opplevelse, eller en faktisk etter-døden-opplevelse. Når man dør så skytes det jo inn et stoff i deg, DMT, som også kan skaffes naturlig i Sør Amerika. Filmens hovedprosjekt er å gjenskape hvordan en slik trip fungerer. Jeg ser ikke at han setter noen paralell mellom sex og dop i allefall. Slutten er vel heller en slags kommentar til reinkarnasjon, selv om jeg har lest at Noe påstår det egentlig bare er en del av trippen. At gutten egentlig ikke dør, men det er en slags fantasi stoffet lager. At han vil gjenfødes gjennom søsteren sitt barn er pseudovitenskapelig vet jeg ikke hva jeg skal si så mye om da. Litt usikker om det er noe Freudiansk på gang der eller hva som hentydes. Litt spesielt kan det kanskje virke, men det er jo en interessant tvist på det hele, som jeg omså ikke tolker positivt, så tolker jeg det ikke negativt heller.

 

Dehumanisernede ja, vel, tja. På film er ingenting dehumaniserende etter min mening. Å vise mennesker som mangler empati f.eks er jo ikke å fremme dehumanisering. Det er vel mer humant enn noe når man faktisk fremmer det i kunst. Særlig hvis man reagerer på det. Det blir et paradoks på en måte. Etter min mening så blir egentlig ting mer dehumaniserende når filmer prøver å fremme utopisk god moral og propagandisk humanitet, fordi man sier indirekte at ellers ville ikke seeren komme til den konklusjonen. Noe jeg finner langt mer pessimistisk. Jeg har sett flere franske filmer, f.eks Dumont, som viser en slags følelsesløshet i karakterene.

For meg var Enter The Void først og fremst en stor åndelig opplevelse på mange plan. En veldig annerledes opplevelse jeg bare ble sittende å ikke vite helt hva jeg hadde sett, da det hele var over. Det er der jeg synes den er sterkest. Som en slags trip. Når man skal analysere hva den handler om, hva den vil og slikt, så kan jeg se at den lettere vandrer på smale stier, men jeg reagerte ikke på det.

 

Kan definitivt se at noen mener han kunne gjort noen scener med mer skånsomhet. Han presser mange situasjoner kanskje litt for hardt og intenst, og jeg tror de ville fått mer effekt hvis han gjorde det på mildere måte, men på den andre siden så er det jo akkurat dette som er unikt med Noe også. Så, uansett. Tommel opp for hans prosjekt, om man vil kalle det det, altså.

 

S,

Link to comment
Share on other sites

 

Bridesmaids (Feig, 2011)

”Bridesmaids” er god fordi den driter ut over all giftehysteriet og brudestasen og setter grov dialog og merkelige karakterer framfor ”vakre” hollywood jenter med lange bein og falske smil, men likevel blir ein del humor klein (sjølv om noko av humoren er så klein at den er morosam) og damer som driter og spyr i over eit minutt intereserer meg lite. I tillegg følger filmen den same, typiske dramakomedie oppskriften, men har likevel sine komiske øyeblikk og er grei underholdning.

 

Deathstalker (Sbardellati, 1983)

Filmen har null innhald og satser kunn på to ting, pupper og vald, men det er forsåvidt greitt. Eg hadde forventa at filmen skulle vere enda lit meir merkelig og ufrivelig komisk, men dette var likevel ein artig, liten sak. Rick Hill er sjølvsagt kul, og skurken fungerte også overaskende godt.

 

Lock, Stock and Two Smoking Barrels (Ritchie, 1998)

Stilfull på alle plan, stilfull musikk, stilfulle karakterer, stilfull klipping, stilfull regi, stilfull dialog og stilfulle skodespelarar.

 

Batman: The Movie (Martinson, 1966)

Ingen vellykka Batman film, men likevel ein morosam, artig og merkelig film, med patetiske (men sjølvsagt artige) replikker og overmoraliserende karakterer.

 

Elling (Næss, 2001)

Fint og annleis. Likte Elling godt.

 

Du Levande (Andersson, 2007)

Totalt absurd og merkelig, vågalt og utan om det vanlige, depresivt og komisk, eg elsker det!

 

Rango (Verbinski, 2011)

Nydelig animasjon og artige hyllester, men filmen holder kanskje sine hyllester litt for tett til sitt bryst. Litt for enkelt drevet fram over med dumme karakterer og.

 

Captein America: The First Avenger (Johnston, 2011)

Det er overaskende kor klisjefyllt, uorginal og ekstremt lite kreativt denne suppa er. Den følger alle hollywood klisjeene i boka, pluss, pluss, og ender opp som ein totalt uinteresann og umotivert film, med ein uinteresann helt og ein enda meir uinteresann skurk.

 

Double Indemnity (Wilder, 1944)

Lekker Noir, med flott lysbruk, ein lekker historie med stilsikkert regi, samt flotte karakterer.

 

Night and the City (Dassin, 1950)

Åpningsscenen er fantastisk, filmen utnytter Londons herlige, skyggefylte og mystiske natt flott og filmens intense beskriving av wrestling, er nettopp, intens.

 

Har hatt ein haug med gjennsyn og, men det får bli enda kortere…

 

 

Først:

 

Gjennsyn med alle Harry Potter filmane, samler dei i ein omtale. Sorcerer’s Stone er den klart svakeste i sagaen, grei nok underholdning, men mangler magi og gir meg ingenting. Chamber of Secrets er den mest undervurderte Potter filmen, den er modig og anleis, fordi den bygger historien sin som ei Sherlock-Holmes forteling, i staden for den vanlige Potter fortelingen. Prisoner of Azkaban er den mest vellykka filmen, den treffer akkurat den magiske stemninga ein Potter film skal ha, den har ei herlig, gotisk tone og flott, anleis location og sett (borgen og Gygrids hytte for eksempel). Goblet of Fire er grei nok underholdning, men av die svakere. Order of Phoenix er ein betre, flott mørk og interesann Potter film. Half- Blood Prince er den beste Potter filmen, nettopp fordi den skyver litt av Potter uiniverset til side, og tar seg tid til andre ting, som kjærlighet og forvirelse osv… Pluss at den er deilig mørk og graver djupt i mørke hemligheter, i staden for å kaste alt mulig på deg, slik som dei andre i sagaen har ein tendens til å gjere. Deathly Hallows Part 1 er ein av dei svakere, den stopper nesten heilt opp, mens Part 2 er betre, men fortsatt overvurdert.

 

Ellers gjennsyn med Batman Returns, som har ei flott, gotisk tone, From Russia With Love, som er artig underholdning, Up og Ratatouille som er flotte animasjonsfilmar med eit varmt hjarte og Le Fabuleux Destin d’Amelie Poulain som er ein utrolig god film.

Link to comment
Share on other sites

 

Takk for kult svar, Svank. Du vet hvordan jeg skriver, og Hvilken film så du sist, er for meg mer enn mulighet til å registrere hva jeg synes om en film enn å argumentere for hva jeg synes. Argumentasjon er jo som kjent ganske vanskelig.

 

Jeg mener ikke at Enter the Void er noe teknorunk, selv om den uten tvil fetisjerer teknologi, men at Noé ikke evner å realisere noe som for meg er forståelig. Det blir litt som en moderne versjon av 2001, en film jeg heller ikke får noe som helst ut av. Du kan gjerne snakke om en nær døden-opplevelse, eller DMT-trip festet til film, men for meg framstår det som sjelløst sludder. Jeg har aldri tatt dop, kanskje det er problemet, og hvis dette beskriver hva en trip føles som, er jeg ikke veldig interessert i å oppleve det heller.

 

Enter the Void er manisk opptatt av forholdet mellom kropp og ekstern stimuli. Jeg hadde nesten håpet at du skulle være enig med meg i at sex er dop-kommentaren, selv om jeg har lyst til å nyansere den, nå som du gir meg sjansen, til sex er en religion (og religion er opium for folket). Det vil si: Noé har ingen interesse for åndelighet slik jeg forstår ham, han skildrer begjær som en kjemisk reaksjon der den eneste forløsningen kommer i form av visuelt spektakkel. Jeg tror aldri jeg har sett en film som er så uerotisk, så fiendtlig mot romantikk som Enter the Void, men samtidig opphøyer sex. Jeg finner både ideen og realiseringen dehumaniserende på samme måte som jeg finner pornografi dehumaniserende, det handler ikke om mennesker, men om gjenstander. (Pikk, fitte, ræv og pupper for pornograften, sentralnervesystemet for Noé).

 

Jeg vet ikke hvordan du leser Hotel Love-scenen, det er i hovedsak den jeg lener lesningen min på, hvor seksualakten (for parene) eller orgien (for seeren) gis et mystisk tilsnitt. Det du sier om reinkarnasjon finner jeg umulig å ta seriøst. Jeg mener ikke det som et angrep på deg, men at jeg ganske enkelt ikke tror på konseptet, at jeg finner det absurd og filosofisk uinteressant. Det som er enda verre er at Noé bruker det til å skildre mangfoldsløse individer som om det finnes en slags kosmisk bevissthet som begrenser seg til et sentralnervesystem.

 

Enter the Void har alt for mange infantile ideer om kropp, begjær/kjærlighet, incest, virkelighetsflukt, kjønn osv. til å kunne tas seriøst. Filmens avslutningsscene oppsummerer dette glimrende, hvor Noé kombinerer incest med kvinnens dobbeltrolle som begjært og nærer/føder under traumens tegn (1. Foreldrene knuller 2. Foreldrene dør 3. Søsknene skilles osv.). For meg blir dette kaudervelsk.

Link to comment
Share on other sites

 

Ikke at jeg har sett Enter The Void, men er ikke noe av poenget at hovedpersonen(e) er infantile og det er deres oppfatning av verden som blir framstilt, bare forsterket av et tripp/død? Er det da filmens problem at ideene den tar opp er infantile? For meg er det mye mer interessant å få en verden som ikke kunne ha eksistert noe annet sted, bli skildret på denne måten.

 

Verdenen som blir skildret er ekte fra hovedpersonens ståsted og vi får ta del i den gjennom filmen. Det er hva som tiltrekker meg med Enter The Void. Men jeg skjønner godt hvor kritikken kommer fra.

 

 

The Thing-remaken av en eller annen fyr med nederlandsk navn

 

Faktisk vil jeg komme med den påstanden at filmen tar en genial vinkling på tingens natur som redder hele greia fra havari. Når Mary Elizabeth Winstead går inn i romskipet og ser denne gigantiske, dataanimerte søylen for å så kutte til tingen selv, poengterer filmen da tingens natur. Den har ingen sann form, den er bare et amalgam av millioner av forskjellige celler. Det er ikke sikkert at tingen har noen sann form i det hele tatt. Det er bare en abstrakt enhet som er enklere å referere til som en funksjon enn et levende vesen, fordi den er uforståelig fra et menneskelig perspektiv. Scenen i romskipet understreker dette.

 

Både søylen og tingen er uforståelige kolonner av piksler. Den ene er CGI på sitt simpleste og den andre på sitt mest komplekse. At den tar på seg det fotorealistiske åsynet til Winsteads sjef hinter til en latterligjøring av den menneskelige natur. Den kan bli alt og alle. Det er ingen grenser for hva den kan bli.

 

For å ta det et steg videre, hva begynner filmen med? Winsteads karakter som dissekerer et dødt dyr. En praktisk effekt. Eller for å si det på en annen måte; The Thing 2011 er en skrekkfilm om dataanimerte effekter som tar over for praktiske. Som imiterer de om ikke sømløst, men som en parodi på vår tids oppheng i realisme i spesialeffektene. Litt av et scenario eller hva?

 

Carpenters film er fortsatt en bedre film. Første halvdel er bare en enkel nyinnspilling uten noen av nyansene eller særegenhetene til 82-versjonen. At de hele tida skal sette opp til hendelsene (øksen i døra, piloten som har skåret over pulsåra, tingen med to fjes) til neste film kronologisk, gjør at første halvdel blir en ganske blodfattig opplevelse. Det av verdi ligger i andre halvdel, og det er synd så få kritikkere har gått innpå det.

 

Sammen med Wuthering Heights er dette den absolutt beste filmen jeg har sett så langt i 2012.

 

Ja, ok. Men hvis The Girl With The Dragon Tattoo viser seg å være en en av de beste filmene i år, skal jeg slutte å se film.

 

Ikke at den var så gudsforjammerlig dårlig, men den har en rekke problemer i kjernen som forhindrer meg i å kalle The Girl With The Dragon Tattoo for det beste noenting. For det første, hvorfor er "rettsaken-mot-Blomkvist" subplottet fortsatt med i filmen? Den eter bare opp spilletid og kunne lett ha vært tatt ut av filmen uten at det ville forandret noenting. Det er med bare for å gi Blomkvist en unnskyldning for å dra ut til øya og utforske og han trenger virkelig ikke mer motivasjon enn "det kan være et scoop her". Han er en så grunn karakter uansett, at å klippe vekk dette subplottet ikke forandrer noe som helst bortsett fra spilletiden. Overrasket over at Fincher ikke gjorde dette siden han som regel er god på pacing. Jeg mistenker at han egentlig ikke bryr seg stort om filmen (eller bøkene for den saks skyld).

 

Dessuten er virkelig ikke filmen så godt klippet som Finchers forrige. Den sliter med å komme seg gjennom den første timen. Klippen er frentisk, men plott-progresjonen er som å vade gjennom sirup. Alt for mye unødvendig dilldall fra originalmaterialet som lett kunne ha blitt klippet vekk henger over filmens rygg som en albatross. Det er ikke før filmens andre halvdel at klippen virkelig får komme til sin rett og det er her den briljerer.

 

Men uansett, jeg er glad for at han lar filmen bare være en stor, dum thriller og ikke en kommentar på mannsjåvinisme og misogyni som de har prøvd å selge bøkene og de svenske filmene som. Plottet er banalt, karakterene er grunne og Lisbeth Salander er en forfatters seksuelle fantasi, snarere enn et feminist-ikon. Jeg misliker de svenske filmene sterkt og jeg avskyr bøkene (fuck deg Stieg Larsson og det klønete språket ditt, jeg trenger ikke hundre beskrivelser av Blomkvist seksuelle eskapader og fråtsing i sandvicher) og all den unødvendige hypen de fikk. Fincher skal ha en klapp på skuldreren for å ha fått noe interessant ut av så dødfødt materiale. Håper likevel han kaster seg over noe mer personlig neste gang.

Link to comment
Share on other sites

 
Enter the Void har alt for mange infantile ideer om kropp, begjær/kjærlighet, incest, virkelighetsflukt, kjønn osv. til å kunne tas seriøst.

 

Istedenfor å ramse opp hva som er «infantilt», hvorfor ikke prøve å forklare litt mer inngående hva du mener? Hvilke idéer om «kropp, begjær/nestekjærlighet, incest, virkelighetsflukt og kjønn» er problematiske?

 

Du har en tre-fire linjer, men siden det er så mye galt, så hadde det vært greit med litt mer fokus på redegjørelse for hva og hvorfor.

Link to comment
Share on other sites

 

Ja, ok. Men hvis The Girl With The Dragon Tattoo viser seg å være en en av de beste filmene i år, skal jeg slutte å se film... osv.

Du er alt for opptatt av handlinga til at jeg klarer å være på bølgelengde min din opplevelse av filmen. Ikke at du ikke kan fokusere på akkurat det du vil, og jeg er jo enig i (som jeg skriver tidligere) at historia ikke er spesielt interessant og jeg kunne gjerne lagt til at karakterene ikke er noe å juble for (og det kunne aldri falt meg inn å lese Stieg Larsson heller), men for meg ble disse aspektene nærmest irrelevante. Bare fordi filmen er så jævlig film i uttrykket sitt. Der er det bare klippinga du til dels kritiserer, og selv om jeg er enig i at det var bedre i The Social Network (som jo er en bedre film, en genial film), så er jeg ikke enig i at den er slapp i den første halvdelen av filmen, den er bare annerledes, mindre frenetisk, mindre kaotisk, og det er nettopp det som gjør bruken i den siste halvdelen så bra. Det virker som om hatet ditt mot Millenium-trilogien generelt trumfer din opplevelse av filmen, og det er greit nok det, men tror du ikke da at det er mesterlig arbeid som får til en såpass glimrende film ut av så ræva råmateriale? Jeg tror det. Ikke at jeg egentlig bryr meg om råmaterialet da. Jeg bryr meg om Fincher. Og han er blant de beste.

Link to comment
Share on other sites

 

Handlinga er sekundær for meg. Problemet er alle tåplighetene som kommer fra Stieg Larssons bøker pluss de svenske filmene. De overvelder utrykket og kunne lett ha vært kuttet vekk for å få en enda mer smidig film. Det er drivet jeg setter pris på i Finchers filmer og The Girl With The Dragon Tattoo har et veldig trøblete driv i første delen som gjør at jeg ikke klarer å sette ordentlig pris på den. Du sier at filmen er så film i utrykket sitt, men jeg mener den hadde vært mer film i utrykket om den hadde kuttet ut alt det unødvendige som går i veien for pacinga og progresjonen. Plottet og karakterene er så grunne at vi ikke trenger mer informasjon om dem enn nødvendig.

 

Å ja, jeg hater Millennium-trilogien sterkt og jeg håpet på at Fincher skulle klippe vekk de verste tendensene fra kildematerialet så vi kunne sitte igjen med en sterkere film. De forventningene ble bare halveis oppfølgt, men sistedelen er brilijant, det skal den ha. Og som jeg sa, Fincher lar det i større grad bare være en thriller enn en halvhjerta kommentar på misogyni så helt bortkasta er det ikke.

 

Jeg liker fortsatt The Social Network bedre dog.

Link to comment
Share on other sites

 
Ok. Da er vi ikke spesielt uenige egentlig. Bare at jeg ikke synes det gjorde noe at det var litt ekstra dill og dall. Det kunne sikkert blitt kutta vekk, men jeg synes det overordna uttrykket var såpass bra at jeg ikke brydde meg om det. At sistedelen er brilliant er spot-on. Fincher i sitt element rett og slett.
Link to comment
Share on other sites

 

Takk for svar, Engangsgrill.

 

Jeg tror ikke om man trenger å være noe dophode for å like Enter The Void. Jeg er jo ikke det, men jeg er jo veldig glad i surrealistiske filmer, og filmer som prøver å skape en form for åndelig eller transcendental opplevelse for seeren, og det er jo litt av det samme formålet som jeg antar dop kan ha, bare uten alle leie sideeffekter senere. En utviding av bevisstheten, eller hva man skal kalle det. Jeg finner det personlig som noe av det høyeste du kan oppnå med film. Hvis den klarer å sette deg i en transe der rasjonalitet og logikk nesten ikke gjelder lenger, og det er noe helt annet som foregår, så er det ganske godt gjort.

 

Det vil jeg si Enter The Void kanskje har som hovedformål, og her synes jeg den fungerer best personlig. Sammenligningen med 2001 er ganske spot on egentlig tror jeg. Har lest intervjuer med Noe der det kommer frem at den filmen var en av de største inspirasjonskildene. Er litt samme greia ja. Jeg synes også Uncle Boonme er en interessant sammenligning. For meg blir det en type film som man for meg fungerer best på det planet, og selv om de kanskje har intrikate plott og mye å diskutere, så kan det noen ganger føles reduktivt å tolke dem altfor mye.

 

Slike filmer fungerer dessuten best på størst mulig skjerm og med best mulig lyd, vil jeg påstå. Det er ikke film du burde se på laptopen eller iphonen vil jeg mistenke. Hvis ikke slike filmer fungerer på deg, så er det jo interessant, men det er nå slik jeg ser på dem. Du likte Uncle Boonme da, såvidt minnet mitt tilsier da. Kanskje av andre grunner muligens?

 

Igjen tror jeg ikke meningen med filmen er å "fetisjere" teknologi her. Har aldri egentlig tenkt på Noe slik. For meg prøver han 'bare' å lage en type filmspråk som gjenskaper DMT, og bruker teknologien for å komme dit. Jeg klarer ikke å se noe kritikkverdig i det, i seg selv. Egentlig finner jeg personlig det ikke nødvendigvis kritikkverdig å være nyskapende i teknologi uansett, men jeg merker jo at det mange som blir kritiske hvis det ikke er nødvendig for å fortelle historien. Det er jo ikke som Noe prøver å være Michael Bay eller noe, som jo det kan virke som lager filmer som unnskyldninger for å vise frem hvor dyre og store spesialeffekter han kan få brukt. Kameraføringene hans, imponerende som de jo er i seg selv, er jo enkelt å forstå hvorfor han gjør. Enter The Void slik den fortelles er nesten avhengig av et filmspråk som fungerer på den måten.

Litt usikker på du sier om sex er dop, kropp vs ekstern stimuli og slikt. Skal ikke si at det er feil, for jeg skal ikke si at jeg har noe fasit på alt Noe prøver å si med filmen. På en måte er det nesten mer som en sanselig opplevelse enn et samlebånd med masse idéer, slik det virker som du har tatt i mot den som. Klart, noe her er nok semantikk også. Jeg ville f.eks sagt åndelighet er noe man kan oppnå helt fint gjennom kjemiske reaksjoner også. Det er mulig du øremerker begrepet kun til andre ting, f.eks religiøsitet?

 

Er enig i at filmen ikke er erotisk eller romantisk. Ikke at den prøver. Det er nok en viss objektivisering av sex i filmen ja, men som en av tingene jeg tror vi er enige om, så er det jo en "objektivisering" av karakterene generelt i filmen, så det er jo bare en forlengelse av det at det seksuelle også blir det. Man ser på de "utenfra", og det er inget forsøk på å bli kjent med deres tanker, følelser, mål, håp, drømmer og slikt. Det er nå et artistisk valg han har tatt. Om er noe kaldt over det kan man diskutere, men det var nå uansett intensjonen hans. Personlig aksepterer jeg det helt fint.

Alt jeg fikk ut av Hotel Love sekvensen var masse folk som hadde sex egentlig. Jeg mistenker i retrospektiv at Noe gikk i en slags poetisk tilstand mot slutten og alt skulle være en slags symfonisk hyllest til "fødsel, sex, liv og død" og hele pakken, som en eller annen Terrence Mallick ala Tree Of Life. Jaja. Det der med han blir "gjenfødt" gjennom søsteren sitt barn vet jeg ikke om jeg vil kalle "incestiøst" selv, men jeg vet ikke helt hva jeg skal si om det. Jeg antar man like gjerne kan si det er en form for emosjonell knytning til søsteren hans som blir kommentert. Skulle han ikke forsvare søsteren sin før han ble skutt? Dermed er det kanskje en slags logikk i det, på en eller annen måte.

Link to comment
Share on other sites

 

Faktisk vil jeg komme med den påstanden at filmen tar en genial vinkling på tingens natur som redder hele greia fra havari. Når Mary Elizabeth Winstead går inn i romskipet og ser denne gigantiske, dataanimerte søylen for å så kutte til tingen selv, poengterer filmen da tingens natur. Den har ingen sann form, den er bare et amalgam av millioner av forskjellige celler. Det er ikke sikkert at tingen har noen sann form i det hele tatt. Det er bare en abstrakt enhet som er enklere å referere til som en funksjon enn et levende vesen, fordi den er uforståelig fra et menneskelig perspektiv. Scenen i romskipet understreker dette.

 

Både søylen og tingen er uforståelige kolonner av piksler. Den ene er CGI på sitt simpleste og den andre på sitt mest komplekse. At den tar på seg det fotorealistiske åsynet til Winsteads sjef hinter til en latterligjøring av den menneskelige natur. Den kan bli alt og alle. Det er ingen grenser for hva den kan bli.

 

For å ta det et steg videre, hva begynner filmen med? Winsteads karakter som dissekerer et dødt dyr. En praktisk effekt. Eller for å si det på en annen måte; The Thing 2011 er en skrekkfilm om dataanimerte effekter som tar over for praktiske. Som imiterer de om ikke sømløst, men som en parodi på vår tids oppheng i realisme i spesialeffektene. Litt av et scenario eller hva?

 

Carpenters film er fortsatt en bedre film. Første halvdel er bare en enkel nyinnspilling uten noen av nyansene eller særegenhetene til 82-versjonen. At de hele tida skal sette opp til hendelsene (øksen i døra, piloten som har skåret over pulsåra, tingen med to fjes) til neste film kronologisk, gjør at første halvdel blir en ganske blodfattig opplevelse. Det av verdi ligger i andre halvdel, og det er synd så få kritikkere har gått innpå det.

Syntes faktisk ikke den var fryktelig dårlig selv. Vet ikke helt hvor jeg har det fra, men jeg har egentlig aldri sett for meg "tingen" som en skapning i seg selv, men som du sier, en som bare tar alle andres former. Trolig på grunn av mikroskopscena i 1982-versjonen (som ble gjenbrukt i 2011-versjonen) hvor vi får se hver enkelte celle leve sitt eget liv f¢r det blir klart at den kan være i flere mennesker (eller frittl¢pende kroppsdeler) samtidig.

 

Det jeg syntes mangla i filmen er en spenning mellom kj¢nn på forskningsbasen. 1982-versjonen var så skjeggete og barsk at å kaste et kvinnfolk inn der ville vært som å hive ei mus i et slangebur. Skulle ¢nske det ble spillt mer på dette i 2011-versjonen. (Carpenter-versjonen er jo et klassisk filmskoleeksemplar på body horror fra det AIDS-frykige 80-tall: Store muskul¢se menn stua vekk alene over flere måneder av gangen da usikkerhet sprer seg rundt hvem som er smittebærer av en usynlig men d¢delig livsform).

 

Utover det var spesialeffektene rimelig t¢ffe. Scena hvor Trond Espen Seim-tingen fusjonerer med han andre karen var et h¢ydepunkt.

Link to comment
Share on other sites

 

The Innkeepers

Jeg er veldig stor fan av Ti Wests forrige film, The House of the Devil, som i mine øyne er en virkelig vellykket hyllest til god 70-tallshorror. The Innkeepers bærer mange likhetstrekk med denne. Det går sakte fremover og hovedfokuset er lagt på å bygge opp en uhyggelig atmosfære. Det er få aktive regissører som mestrer dette med suspense i horrorfilmer like godt som Ti West. Han unngår stort sett billige triks (dessverre ikke i like stor grad i denne) og skaper heller uhygge på den gode, gamle måten - fokuset er lagt på musikk/stillhet og kamerabevegelsene.

 

I likhet med hans forrige film,endrer tempoet seg dramatisk mot slutten. Jeg synes dette skiftet var vellykket i THotD, men her faller jeg dessverre av lasset. For en horrorfilm kan det i enkelte tilfeller være et realt bananskall å avsløre monsteret/ det ukjente, og det er i aller høyeste grad tilfelle her. Og selv om Sara Paxton gjør en glimrende innsats som heltinne, er savnet av interessante bikarakterer, slik som Tom Noonan i THotD, stort. I tillegg faller hjemsøkt hus-temaet sjeldent i god jord for min del (selv om dette var en av de mer vellykkede forsøkene jeg har vært borte i), i motsetning til subgenren THotD faller inn under.

 

Jeg gir The Innkeepers en tommel opp for innsatsen og gleder meg til neste Ti West-film.

Link to comment
Share on other sites

 

Det jeg syntes mangla i filmen er en spenning mellom kj¢nn på forskningsbasen. 1982-versjonen var så skjeggete og barsk at å kaste et kvinnfolk inn der ville vært som å hive ei mus i et slangebur. Skulle ¢nske det ble spillt mer på dette i 2011-versjonen. (Carpenter-versjonen er jo et klassisk filmskoleeksemplar på body horror fra det AIDS-frykige 80-tall: Store muskul¢se menn stua vekk alene over flere måneder av gangen da usikkerhet sprer seg rundt hvem som er smittebærer av en usynlig men d¢delig livsform).

 

Dette er et annet problem med første halvdel. Du ville trodd at en gjeng mannfolk som har bodd ut i isødet over lengre tid ville i hvert fall ha vært litt mer flørtende når en ung, pen kvinne kommer på besøk. Men spenningen mellom dem er ikke-eksisterende. Hun kunne like godt å vært en mann og dynamikken ville ikke forandret seg overhodet. Når jeg først hørte at Winstead hadde hovedrollen trodde jeg kanskje at filmen skulle hinte tilbake til The Thing From Another World og kjønnsdynamikken der. Men nei da. Vi får isteden litt halvhjerta fremmedfrykt kasta i fleisen som ikke bunner ut i noe, før Trond Espen Seim flipper ut, utvikler tentakler og eter trynet til Eric Christian Olsen (norske filmskapere, take note).

 

Apropos Carpenters versjon og det du nevner om AIDS-frykt; litt interessant er det at tingen i Carpenters versjon er portrettert mer feminint mens i 2011-versjonen mer maskulint?

 

Uansett, siden det er uvisst om Winstead klarte seg på slutten, venter jeg nå i spenning på oppfølgeren "The Things". Winstead returnerer til isødet sammen med en gjeng hardhauser for å slakte skapningen som har tatt over Antarktis (vær så snill, ikke gjør det Hollywood).

Link to comment
Share on other sites

 

Ser ikke helt hvordan tolkningen din forbedrer filmen Tristano. At tingen er formløs er jo ikke akkurat en ny tanke. Tvert imot er det (som Doctor Downs skriver) veletablert i Carpenters film (hver celle og kroppsdel er uavhengig de andre). Ser ikke helt hvorfor man trenger en CGI-søyle for å understreke dette. Hele sekvensen med romskipet er forresten det svakeste i hele filmen.

 

At det er en eller annen medtafor for CGI som tar over, er selvsagt en interessant vinkling. Men vet ikke om du er klar over at filmen egentlig ble filmet med praktiske effekter, men studioet krevde at de måtte endres etter en testfremvisning hvor tilbakemeldingene ikke var helt positive.

 

Filmen er ikke så ille, men det er først og fremst de elementene de klarer å kopiere fra Carpenter (på en god måte) som redder filmen. Jeg tror at filmen hadde tjent med å være en remake i steden, så man kunne tenke nytt fremfor å være bundet av tøylene fra Carpenters The Thing. I steden fikk vi en helt grei, men rimelig uinteressant "premake".

Link to comment
Share on other sites

 

Jeg er fullstendig klar over at filmen var filmet med praktiske effekter før budsjettet/studioet tvang dem til å bruke CGI. Det forandrer ingenting og invaliderer ikke min lesning av filmen heller.

 

Uinteressant kommer ann på hvordan man ser det. Når hele nettet er mer opptatt med å kritisere filmen for å ikke være 82-versjonen istedenfor å prøve å få noe nytt ut av den, blir jeg bare oppgitt. Det gir ikke mye rom for nye tolkninger og ideer. Selvfølgelig legger filmen opp til det selv når den kopierer Carpenter så mye, men jeg sier det igjen; andre delen av filmen fungerer som en kritikk på seg selv og som en videreutvikling av ideen bak tingens natur. Det blir en kommentar på bruken av CGI i moderne blockbustere. Vi streber etter realisme og det stadige høyere kravet gjør at dataeffekter absorberer de praktiske for å kunne holde seg i live. De kan kopiere dem ned til ytterste detalj, for å imitere liv. Og sånn fungerer tingen også. Når Winstead møter tingen i romskipet er den igjen et sammensurrium av falliske organer, forkvaklet kjøtt pluss et fotorealistisk menneskeansikt. Streben etter realisme har skapt et monster og vi er de lykkelige tilskuerne!

Link to comment
Share on other sites

 
 

Radio On (Christopher Petit, 1980)

I medvinden fra Drive har denne veldig britiske -men akk så tyske- roadmovien funnet veien fra støvete hyller, og blitt en darling blant britiske filmblekker og kritikere. Linjene til Wim Wenders -som også er medprodusent- veitriologi, spesielt Alice in den Städten (1974) og Im Lauf der Zeit, står som tydelig inspirasjon for Petits debutfilm. Mye kald betong, engelsk gråvær og innestengte følelser. Litt selvhøytidelig i flekkene, men det er med øyeblikk som dette...

http://www.youtube.com/watch?v=Z1PNEIcQBC0

...at filmen løfter seg opp til noe særegent. Tommel opp!

 

Of Time and the City (Terence Davies, 2008)

http://www.youtube.com/watch?v=RHF3FR1IWUw

Terence Davies svulstige kjærlighetsbrev til sitt Liverpool er en omfavnelse av minner, svunnen barndom og lengsel etter det som engang var. En meditasjon over alt som var bedre før, fortalt med en forkjærlighet for det grandiose. Alt servert med en solid dose selvironi og humor, og en guderøst som gjør ord til poesi. For en film!

 

 

The Innkeepers (Ti West, 2011)

http://img6.imageshack.us/img6/995/vlcsnap28699.pnghttp://img713.imageshack.us/img713/8016/vlcsnap28613.pnghttp://img651.imageshack.us/img651/7595/vlcsnap28697.png

Ti West har uten tvil viljestyrke som filmskaper der han tar rollen som manusforfatter, produsent, klipper og regissør. Men enn hvor mye jeg elsker ståpåhumør og gifaenmentalitet, så virker The Innkeepers som et voldsomt uinspirert øyeblikk. I en av filmens mange malplasserte og meningsløse scener, drar hovedpersonen på kafé for å kjøpe kaffe. Ingen funksjon. Ingen fremdrift. Ingen spenning. Bare noen minutter med døtid. Dette er Ti West største problem, han vimser mellom halvferdige ideer. I motsetning til PAAH, har jeg lite sans for Sara Paxton. Urettferdig at hun serveres slik platt dialog, men jeg fant hennes karakter veldig veldig slitsom. Når filmen endelig bestemmer seg for hva den er, så løser den det med kleine monsteraktige spøkelser vi ser mye av i dagens skrekkiser. Skuffet.

 

The Dead (The Ford Brothers, 2010)

http://img685.imageshack.us/img685/3673/vlcsnap28992.pnghttp://img859.imageshack.us/img859/302/vlcsnap28960.pnghttp://img46.imageshack.us/img46/9229/vlcsnap29071.png

Seriøs zombieapokalypse fra den afrikanske ødemarka, som vekker følelser fra klassisk zombielore. En amerikansk mekaniker og en afrikansk soldat forenes for å overleve, Mellom dem og målet befinner det seg en ødemark med zombier. Old school zombier som vagger seg gjennom landskapet. I motsetning til mange av dagens lavbudsjettsproduksjoner, er denne skutt på 35mm, med livet som innsats og masser av kjærlighet. Noe hammy skuespill her og der, rusk i maskineriet etc., men bøtter av god gammel Romero og Fulci kvaliteter.

 

A Sense of History (Mike Leigh, 1992) - Morsomt pliktløp fra icheck-liste.

 

Adventures in Babysitting (Chris Columbus, 1987) - Nostalgitrip! Adventures in Babysitting er overraskende nok en svært sjarmerende 80s rump, som imponerende nok fungerer som feelgood den dag i dag. Klager heller ikke over en føkksøt Elisabeth Shue.

 

Bachelor Party (Neal Israel, 1984) - Nostalgitrip nr.2! Ekstremt slitsom Tom Hanks, stressende kroppskomikk og mye roping. Selv om det hjelper med en solid dose pupper, så hadde det nok hjulpet enda mer om jeg var 13 igjen.

 

Eat the Rich (Peter Richardson, 1988) - Lemmy! Klassiker her i gården.

 

Ffolkes aka. North Sea Hijack (Andrew V. McLaglen1979)

http://img854.imageshack.us/img854/9359/vlcsnap27896.pnghttp://img18.imageshack.us/img18/9427/vlcsnap27897i.pnghttp://img638.imageshack.us/img638/775/vlcsnap27899.png

Roger Moore som skjeggete whiskydrikkende kvinnehater, som slapper av med å brodere. Hans tropp av leiesoldater hyres av Nr.10, under ledelse av admiral James Mason. Anthony Perkins er psykotisk terrorist, som truer med å sprenge oljeplatformer. Litt rusten norsk 80s actionthriller over det, men likevel fordømt underholdene.

 

The Wild Geese (Andrew V. McLaglen1978)

http://img17.imageshack.us/img17/548/vlcsnap29575.pnghttp://img685.imageshack.us/img685/8389/vlcsnap29528.pnghttp://img267.imageshack.us/img267/8207/vlcsnap29420.png

Mer James Mason og Roger Moore, denne gangen har de med seg Richard Harris. En gruppe leiesoldater skal befri den siste ærlige afrikanske presidenten. Kunden er en tvilsom forretningsmann, som viser seg å ikke ha rent mel i posen. Veldig upolitisk korrekt film, som i flere scener etterlater seerne måpende, som f.eks. når leiesoldatene massakrerer 250 afrikanske soldater med cyanidgass eller når den afrikanske presidenten omtalles som en "kaffer". Men er det en film som "exploits racism as some kind of sporting entertainment"? Nei, jeg vil ikke si det. Den har et klart banalt budskap om vennskap tross hudfarge, grense, seksualitet osv. Ganske fordømt morro er det også!

 

Mad Monster Party? (Jules Bass, 1967)

http://img18.imageshack.us/img18/3694/vlcsnap28442.pnghttp://img198.imageshack.us/img198/5566/vlcsnap28822.pnghttp://img849.imageshack.us/img849/4375/vlcsnap29117.png

Animert beachrocknrollhorror. For min del er dette ganske morro, for andre vil det godt mulig bare bli slitsomt.

 

The One That Got Away (Roy Ward Baker, 1957)

http://img830.imageshack.us/img830/3324/vlcsnap29877.pnghttp://img845.imageshack.us/img845/3162/vlcsnap30098.pnghttp://img163.imageshack.us/img163/2615/vlcsnap30152.png

Basert på en sann historie om en tysker i britisk fangenskap. Veldig solid gjennomført krigsdrama fra Hammer & Amicus regissør Roy Ward Baker.

 

The Last Outlaw (Geoff Murphy, 1993) - Yiiiiha! Underholdende og voldelig tv-western.

 

The Amazing Spider-Man (E.W. Swackhamer, 1977) - Piloten til tv-serien. Fønk! Oh yeah!

 

The Wild and Wonderful Whites of West Virginia (Julien Nitzberg2009) - Hva faen skal man si om dette? Familien White er en ubertrashy samling lowlifes som dyrker hillbillykultur. Våpen, vold, rus og hillbillystepdancing. Jesco White vet i alle fall hvordan han vil ha eggene sine...

http://www.youtube.com/watch?v=uc3SEBA-9nU

 

Detroit Rock City (Adam Rifkin1999) - Streit lightversjon av Dazed & Confused, om en gjeng gutter som skal på Kisskonsert. Filmens største problem er Edward Furlong.

 

Crazy, Stupid, Love (Glenn Ficarra & John Requa, 2011) - Grei tidtrøyte på flyet. Underholdende nok. Ryan Gosling gjør en fin klysete figur.

 

The Fountain (Darren Aronofsky, 2006) - Kanskje ikke noen stor filmopplevelse for flyturer, men interessante øyeblikk her og der. Men Aronofsky er voldsomt påtrengende.

 

Puss in Boots (Chris Miller, 2011) - Greit for hva det er, noen morro øyeblikk her og der.

 

Cowboys & Aliens (Jon Favreau, 2011) - Føkk! Utrolig tafatt film.

 

 

I tillegg har jeg sett....

 

Første sessong av Game of Thrones, Dag og Freaks and Geeks. Alle likanes.

 

Samt 20 episoder fra første sessong av Dark Shadows, som Tim Burton gjør film av for tiden. En horrorsåpe skutt live på video. Nice stuff!

 

http://www.youtube.com/watch?v=Dpr6IfYW5Lg

Link to comment
Share on other sites

 
The Dead likte jeg ganske godt. Den forteller oss vel kanskje ikke så mye nytt om vestlig postkolonialistisk skyld, med i en zombiesammenheng føles tematikken ganske frisk. En av få moderne zombiefilmer som ikke utelukkende oppfattes som trendrytteri.
Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...