Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?

[BadSmile 8]

Jepp enig i alt det du sier, bare du forklarer alt mye bedre enn meg.

[Badering 2]

Hehe, høres ut som gode gamle, nihilistiske Tarr det der. Håp og humanisme er vel fjerne ord for Tarr, han bortforklarer jo scener som sykehusscena i Werckmeister med noe ala "nei, de måtte jo nesten snu når de møter en vegg". Virker jo som filmene bare blir mer og mer håp-løse dog, de tidligere filmene har jo en viss emosjonell nerve, ala cassavetes.

 

Og å kritisere Mihaly Vig for å lage repeterende musikk er vel å si det samme om Philip Glass. Ikke at du kritiserer da, hehe.

 

 

Trust

Den lynende intelligente Matthew Slaughter går konstant rundt med en håndgranat i frakkelommen, bare i tilfelle, som han forklarer til kvinnen han vil stifte familie med. Denne holdningen gjenfinner man overalt i Trust, en nådeløst marxistisk skildring av kapitalismens mekanismer for kuing og innordning. Hartley er åpenbart tungt Godard-inspirert, og i et grep lånt fra Masculin Feminine lar han ofte scenene ende i tegneserieaktige voldseksplosjoner, liksom for å skildre et system som kun er harmonisk når ingen går imot det. Filmens stiliserte dialog og bevisst flate skuespill fungerer bedre i noen scener enn andre, og dens relative trofasthet ovenfor sjangeren den parodierer gjør at den tidvis føles litt forutsigbar. På sitt beste er likevel filmen sylskarp, intelligent og dessuten skikkelig, skikkelig morsom.

 

Hartley er fantastisk! Det distanserte, teatralske skuespillet fjerner ethvert lag av autentisk aura over filmene, og han lar poengene sine bli åpne og banale. Syntes det har fungert i alle filmene jeg har sett. Har du sett flere av han?

[Engangsgrill 16]

Synes ironisk humanist er mer treffende enn nihilist når det kommer til Tarr. Han gjør definitivt narr av optimister, men jeg sanser en dyp respekt for liv i filmene hans, selv når han er på sitt mest reduksjonistiske.

[Svankmajer 21]

Går det egentlig an å være nihilist i det hele tatt, lurer jeg på? Bare finner konseptet noe underlig.

[Engangsgrill 16]

Bare hvis du er hipster.

[morty 8]

Spennende diskusjon. Endelig litt liv. Som vanlig boeyer jeg meg i stoevet for Engangsgrills skriverier. Mer av det, Engangs. Mer.

 

Saa Drive paa kino i dag. Endelig. Dollarkinoene er desverre preget av aa veare nettopp det de lover. Billig. Hele raden bak oss -som var fylt opp- aktet aa forklare alt vi saa der og da, med utestemme og plages med dropspapir. Knitre. Knitre. Knitre. Saapass irriterende at vi byttet plass. Men for en film, full av liv, driv, rytme og lys. Uten tvil en av aarets beste.

[blausen 12]

Skrekkfilm-aften i går.

 

Fright Night (2011) - Originalen var vel aldri det helt store, men dette var helt elendig. Har ikke så mye annet å si enn å styre unna.

 

The Thing (2011) - En helt ok film. Det er jo egentlig et konsept og en setting det er vanskelig å fokke helt opp. Jeg forventet middelmådighet, og fikk egentlig servert akkurat det. På minussiden har vi som forventet CGI-monstre, og nerven og paranoiafølelsen fra originalen er helt fraværende. Sånn mer positivt sett får nordmennene får totalt sett rimelig mye skjermtid. Med litt mer tid på skjermen hadde Langhelle vært minst like mandig som Kurt Russell. Ellers syns jeg den kobler ganske greit trådene opp mot starten av Carpenters klassiker.

 

The Woman - Lucky McKee fortsetter å lage fine alternative grøssere hvor fokuset er helt andre steder enn easy-chills og typiske sjangergrep. Her får vi passe doser nihilisme og sort humor. Jeg elsker den kaotiske slutten da alt klapper sammen.

[Svankmajer 21]

Bare hvis du er hipster.

What the...

[morty 8]

 

Fright Night (2011) - Originalen var vel aldri det helt store

 

 

Her maa jeg si meg dypt uenig. Vi snakker selvsagt ikke stor filmkunst, men velgjort underholdning med det lille ekstra. Regissoer Tom Hollands forkjearlighet for 70s tv-horror, Hammer, Universal, Dark Shadows, campyness etc er med aa forsterke horrorelementene, samtidig som Holland klarer aa balansere det med selvparodi og tongue-in-cheek. Det er ikke uten grunn at den har slaatt rot som en av de store 80s kultklassikerene, paa lik linje med Return of the Living Dead, Evil Dead 2, Lost Boys etc, og ikke minst markert seg som en av de beste 80s horrorkomediene der ute. En sjangerblanding jeg foroevrig velger aa ta serioest! Den har ogsaa en fordoemt livlig rolleprestasjon fra Roddy McDowall, som den avdanka horrorskuespilleren Peter Vincent. La oss heller ikke glemme sleskevampyren selv Chris Sarandon, som spiller hardt paa seksualitet, inkludert det homoerotiske. Nydelig 80s sexy pop soundtrack (check it out!), flotte fargetoner og top notch pre-CGI effekter. Jeg vil paastaa at dette er en av de store undervurderte horrorklassikerene der ute. Your so cool, Brewster!

[blausen 12]

Jeg lot meg kanskje misforstå med en litt vel enkel beskrivelse. Jeg liker faktisk filmen godt jeg. Setningen ovenfor var ment i retning av at filmen på ingen som helst måte har lik status eller filmhåndverk som f.eks. originalen av The Thing, The Shining eller andre opphøyde 80-talls skrekkiser som frekventerer på tidenes beste-lister. Her er det mer å hente for folk som liker camp og lignende, og er nærmere en kultklassiker enn en klassiker å regne.

Bruttern hadde plakaten av filmen på gutterommet i noen år mens jeg var liten, jeg husker den var himla skummel. Når jeg først torde å se den var den alt annet enn nettopp det, helt over-the-top greier med glimt i øyet.

 

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/e/e2/Fright_night_poster.jpg

[morty 8]

En uberfet plakat, indeed!

 

Fright Night har faktisk bedre rating fra kritikere paa Rotten T. enn f.eks. The Thing og The Shining, og godeste Ebert ga Fright Night men halv stjerne mer enn Carpenters lek paa isen. Den satte ogsaa fart paa boelgen av skrekkiskomedier, som uheldigvis flatet ut engang paa 90-tallet. Frekventerer jevnlig paa mine best av-lister, uten at det har noen betydning. Men synes vi burde omkranse den med kjearleik, og for evig forkaste den mongofule remaken. Maatte den flate ut i intet for evig og alltid.

[Zann 8]

Jeg så The Guard i går. Regissert av broren til han som gjorde In Bruges. Brendan Gleeson spiller i tillegg hovedrollen her også, så det er vel ikke rart at de blir sammenlignet. Filmene er strengt tatt litt i samme gata også, wacky thrillere med fargerike karakterer og pussig dialog. Men jeg synes ikke dette er like bra som som brorens film. Den er underholdene nok, og småvittig i flekkene, men det virker som om filmskaperne sa seg fornøyd etter at de kom opp med Gleesons figur - som er veldig fin, må det sies. Men resten av filmen minner mer om en småslapp episode av en hvilken som helst britisk tv-krim, greit som uforpliktende sofatilbehør, men neppe noe jeg kommer til å huske lenger enn til neste uke.

[Houseman 5]

Jeg er villig til å gi "rookieregissører" (som det stod et sted i fortekstene) fra den vest-svenske filmbølgen en sjanse, men Apejentene er et stykke under det man må kunne forvente, selv fra debutanter. En historie om maktkamp og gryende seksualitet blant jenter i et hestesportmiljø, litt etter mal fra Naissance des pieuvres, blir rotete, uferdig og uten dramatiske topper eller klargjøring av jentenes triggerpunkter, som en anmelder skrev, hovedpersonenes ganske merkelige oppførsel blir hengende litt i lufta inntil stillingskrigen kulminerer på et nokså tafatt vis. Det er også noen bipersoner som ikke tilfører handlingen noe, bl.a. en farsfigur som skal representere en slags fellesnorm når spørsmålet om hans prepubertale datter trenger bikinitopp kommer opp. Det blir ikke bedre av at man aner et selvtilfreds flir fra manusforfatter og regissør som speiles i hovedpersonens holdning, en arroganse uten grunnlag når hun kommer til kort uten å la det dempe selvtilfredsheten. Pretensiøst nok omtaler regissøren egen film som en western, uten synlige westernelementer utover litt sagmugg og oppstyltede duellposisjoner, og neste film skal bli "en slags skrekkfilm". Lykke til med dét.

[Engangsgrill 16]

Haha, Houseman. Du er for snill.

 

Svankmajer: Det var en Armond White-referanse.

[Angeleno 0]

Tabloid - Errol Morris sin nyeste dokumentar som tar for seg den riv ruskende gale Joyce McKinney. Kjent fra en episode i 1977 hvor hun leide med seg en pilot og en livvakt til England for å bortføre en mormoner og holde han som en "sexslave" i 3 dager. Det er i allefall den fangede sin versjon, Joyce McKinney mener det var kjærlighet. Pressen i England går helt amokk og snøballen blir større og større. Dokumentaren er greit skrudd sammen, men holder ikke helt samme klasse som Morris sine beste filmer.

Anbefaler Errol Morris på twitter:

og forsåvidt bloggen hans for New York TImes: http://opinionator.blogs.nytimes.com/category/errol-morris/

[Jarmusch 3]

Midnight in Paris (2011, Allen): Gjennsyn med Allens nyeste. Søtt, morosamt, artig og smart. Allen er på rett spor og trefer nok som han vil med denne. Koste meg enda meir når eg såg den igjen på dvd.

 

Klovn: The Movie (2010, Nørgaard): Trår nok for mange over ein del grenser, men når filmen gjer det elsker eg det. Den starter i det rolige og bygger seg opp til ein frekk og nesten sjokkerende, men samtidig herlig komedie berre danskene kan lage.

 

Inglorious Basterds (2009, Tarantino): Også gjennsyn med denne. Litt skuffa over kor mykje dialog og lite action det var her første gongen, men stilte med lavere forventninger ved gjennsyn. Berre Tarantino lager dialog på dette nivået, og dette er ein stilfull, lekker og underholdane, men anderledes film om ein gjeng jøder som slakter nazister.

 

Kill Bill Vol. 1 (2003, Tarantino): Med fantastiske kampsekvenser og fleire hyllester til ein sjanger eg ellers er ukjent med overbeviser Tarantino meg med gjennsyn. Kanskje litt for mykje action stappa inn i ein film, men samtidig har den si rolige tone også. Men først og fremst er dette grusomt stilfullt.

 

Kill Bill Vol. 2 (2004, Tarantino): Ein totalt annleis film, men fortsatt held Tarantino nivået eg forventer av han. Her serveres med då fantastisk dialog og fleire lekkre western hyllester. Men dette er meir ein fin avslutning på det som begynnte som ein blodig matriel-arts hyllest.

 

Pulp Fiction (1994, Tarantino): God dialog, ein film som er godt lagt saman med tre gode historier og fin svart humor og gode karakterer. Men undervegs klarer eg ikkje heilt sjå storheten i "Pulp Fiction". Det er ikkje så mykje feil her, men ikkje så mykje av det store eg hadde forventa meg. Det er ikkje så godt driv i filmen som det eg hadde trudd. Ein absolutt god film, men ein smule oppskryt. Fortrekker "Kill Bill" (begge to) foran denne.

 

Neste Tarantino: Jackie Brown.. Og ellers neste: The Shining og Suspiria

 

Ellers kan eg nevne at planen om gjennsyn med Twin Peaks i jula går flott. Har vel hittil sett fire episoder (nei, eg ser ikkje ein episode kvar dag, eg ser meir) og dette er jo ein fantastisk blanding av Lynchs surealistiske og svarte tone, eit flott mord mysterie og såpeopraens typiske klisjeer. Berre synd Lynch mista kontrollen over vert, for etter minne glir dette meir ver i såpeopera og mindre i det som virkelig funker ved det. Og det er synd, for det blir ein klart tullette serie med idiotiske ideer ettervert. Men når det er på sitt beste, så fy faen altso. Magi!

[Engangsgrill 16]

Berre Tarantino lager dialog på dette nivået

Det er det værste.

 

Fått sett Femme Fatale enda, Jarmusch?

[Frenzy 5]

Fin oppdatering, Jarmusch. Jeg må bare si at jeg ble svært skuffet over Woodys "Midnight in Paris". En tom referansefilm hvor Woody viser sine svakheter. Han greier rett og slett ikke å imitere disse kunstnerne, det blir bare for teit og preget av latskap (direkte sitat fra Hemingway-verk for eksempel). Nå skal det sies at mannen som spilte Hemingway gjør det veldig bra og er filmens høydepunkt. Allens banale budskap om at der vil alltid være en lengsel etter en tapt fortid er fornærmende dårlig utført (jeg lurer faktisk på om Allen får hovedkarakterene til å si dette i filmen, for å virkelig banke det inn).

 

Jeg får en litt flau smak i munnen av en film som er designet for at folk skal utbryte;: "Jeg har jo hørt om Gertrude Stein!" for at de skal føle seg litt smartere og mer sofistikert.

[Jarmusch 3]

Det er det værste.

 

Fått sett Femme Fatale enda, Jarmusch?

 

Sjølvsagt kan andre manusforfattere lage like god dialog som Tarantino, men ingen lager dialog som han. Dei naturlige, men likevel så geniale replikkene som smeles til frå flotte karakterer. Han har rett og slett eit stort tallent når det gjedler manus. Har ikkje fått sett Femme Fatale nei. Eg er fortsatt ung og sjølvom eg allerede har bevega meg inn på Bergman og Tarkovsky og finner mange gode ting i deiras filmar, føler eg at beskrivingen din av kvifor filmen var god er et område eg står med lite kunnskap. Eg er redd for at eg vil tolke filmen feil, eller nødvendigvis ikkje feil, men kanskje ikkje ta den for det eg burde. Men joda, sidan du har rosa den høgt opp tar eg kanskje ein titt snart. Har jo ellers funnet stor glede i DePalmas andre filmar og elsker måten han viser sinn kjærleik for Hitchcock, samtidig som han har si orginale tone. Sjølvom då "Scarface" som er av hans mindre Hitchcock innspirerte i mine augo er hans største verk. Men "Dressed To Kill" er også glimrende til visse tider.

 

Takker for ros, Frenzy. Og angående "Midnight in Paris" så kan eg ikkje nikke meg så veldig enig eller uenig med deg fordi eg rett og slett har lite erfaring når det gjelder kunst, kunstnere og 20-tallet. Men først og fremst koser eg meg med filmen og synst det er ein fin blanding av ein usikker mann og hans store valg, samt ein fin dose artig humor og ein søt historie. Dette er langt nær like bra som Allens største verker, "Crimes and Misdemandors" og "Manhattan". Og også "Annie Hall" er fin og ganske så unik. Det er lite og pusslette, men søtt og underholdane, og det holdt for meg. I tillegg har filmen eit artig budskap, som du også nevnte (berre at du misslikte det). Eit fint lite budskap og at me alle føler med lever i feil tid. Me er ikkje fornøyd med vår tidsperiode og vil stadig returnere til det som har vert. Det med ikkje fekk oppleve. Så alt i alt, ingen stor, men ein søt og underholdane film som vertfall for meg funka godt.

[Era Vulgaris 0]

Har du sett noe av Kevin Smith, Jarmusch? Synes helt klart at dialogene hans er på høyde med Tarantino, mange ganger bedre.

 

Siste jeg så var 28 days later... Jeg trodde egentlig ikke at den skulle være helt min greie, men det viste seg jo å være helt feil. Spesielt scenene i et fullstendig øde London imponerte stort. Ganske kjekt å finne ut at jeg egentlig liker Godspeed You! Black Emperor bedre enn jeg tror også.

[Jarmusch 3]

Har du sett noe av Kevin Smith, Jarmusch? Synes helt klart at dialogene hans er på høyde med Tarantino, mange ganger bedre.

 

Siste jeg så var 28 days later... Jeg trodde egentlig ikke at den skulle være helt min greie, men det viste seg jo å være helt feil. Spesielt scenene i et fullstendig øde London imponerte stort. Ganske kjekt å finne ut at jeg egentlig liker Godspeed You! Black Emperor bedre enn jeg tror også.

 

Har sett Clerks. Joda, til tider veldig god dialog der, absolutt.

[morty 8]

Jeg derimot likte Midnight in Paris. Hva er galt med aa sitere Hemingway? Jeg forstaar simpelthen ikke problemet, jeg forstaar ikke hvorfor det maa veare det samme som latskap. Fokuset ligger likevel alltid paa Paris som en smeltegryte for inspirasjon, noe jeg kjenner meg selv igjen i. Det er en av disse byene som lokker noe frem i en, og det er dette Allen romantiserer over. Dette er tvers igjennom en hyllest til Paris, og Allen er for gammel til aa skulle bry seg om referanser og annet hipster pjatt. De historiske karakterene fremstaar med kjearlighet, jeg kan se at alle av dem har en betydning for ham. De er ikke bare der for aa skryte, de er med aa drive historien fremover. De har en funksjon, hvorfor se bort fra det? Men Allen forblir alltid selvironisk, med en hoeytflyvende og tidvis patetisk hovedkarakter. Dette er en leken og deilig avbalansert film, som for min del fremstaar som en av aarets feelgood filmer. For meg sier aapningen alt om hva Allen oensker aa formidle, med aa summere opp alt det vi har sett saa mange ganger foer i en stor fantastisk romantisk montasje. Denne montasjen er for meg selve noekkelen til filmen, og i seg selv stor humor. Selvsagt er det banalt, og Allen legger aldri skjul paa det.

 

Cave of Forgotten Dream (Werner Herzog, 2010) - Dette er Herzogs fortelling om homo spiritualis, oppvaakningen av det moderne mennesket og reisen i vaar kulturelle bevissthet. I Chauvet-hulen ved elven Rhone i Frankrike, oppdaget i 1994, vises vi bilder av glemte minner. Hester paa flukt. Neshorn som kjemper. En kvinne som spriker med sine ben. These images are memories of long forgotten dreams. Men selv om vi har glemt hulen med maleriene i tusener paa tusener av aar, saa har den droemmen om aa formidle aldri forlatt oss. Herzog trekker paralleller til Wagner og romantikken, til en slags pre-cinema hvor bildene maa ha faatt liv gjennom flammenes dans. Selv om der er aartusener mellom hulemaleriene og dokumentaren, er det likevel en videreformidling av de samme ideene og tradisjonene. Droemmen lever videre. Homo spiritualis fortsetter aa soeke etter mening, det paa tross av at alt dette kan veare glemt om tusener av aar. Dette er et av Herzogs mesterverk, jeg kan simpelthen ikke faa nok av denne filmen. Den vekker enorme foeleser i meg, og igjen forsterkes Herzogs posisjon som en av vaar tids viktigste regisoerrer.

[Kosmonaut 11]

Det er det værste.

Tarantinos dialoger bærer preg av at mannen sannsynligvis har prioritert å se film fremfor å være ute med andre folk.

 

...Ikke at det nødvendigvis er så negativt.

[Montag 4]

Selv annenrangssortering fra Morricone er i en klasse for seg; filmmusikken til The Return of Ringo løftet filmen opp fra middelhavsfarerstatus.

 

[media='']

[/media]

[Jizzmopper 0]

A Dangerous Method (Cronenberg, 2011)

 

Cronenberg begynner visst å miste grepet nå. En film som skal omhandle forholdet mellom Freud og Jung og starten på psykoanalysen, ender opp med å bli en småbanal kjærlighetsaffære uten dybde eller engasjement. Knightley og Fassbender gjør fine roller, men de kan på ingen måter redde denne dørgende kleine og overfladiske historiefortellingen fra å bli noe annet enn et trist kapittel i Cronenbergs karriere.