Jump to content

Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?


Alex
 Share

Recommended Posts

The Maltese Falcon

 

Bogie er Bogie og han er mannen. Er ikke den største noir-fanen selv om jeg liker de jeg har sett. Foretrekker The Big Sleep selv av Bogart- noir, men jeg ble underholdt av denne også. Den virker litt saktegående i forhold til Big Sleeps heseblesende tempo og null respekt for om publikum følger med, eller den stille uhyggen i Rififi. Mer littærer, der de andre er mer film, noe som sikkert kan forklares at den er den første erketypiske film-noiren. Men det gjør ikke så mye når dialogen er så god som den er. Jeg ble underholdt.

 

Når jeg ser The Maltese Falcon merker jeg at hjerterytmen slakner og at hjertet snurper seg inn som huden når man har stått alt for lenge i dusjen. To tidligere noirfilmer som er mindre ”litterære” og bedre: Stranger on the Third Floor og I Wake Up Screaming. Av ”bogart-noir” synes jeg forresten In a Lonely Place er ekstremt mye bedre enn både The Maltese Falcon og The Big Sleep. Har du sett den? Der snakker vi inngripende, komisk ambivalens på noirmåte. Men samtidig på en veldig egen måte. In a Lonely Place er In a Lonely Place før det er en noir. Er ikke The Big Sleep kanskje først og fremst en noirfilm før den er The Big Sleep?

Link to comment
Share on other sites

 
 
 
 
 

Såg også Winding Refns Drive nå og sier meg enig i Melkor og Uru i at dette er fantastisk moody og deilig pop ispedd ultravold og Michael Mann/Christopher Nolan, men også A History of Violence, som allerede har blitt nevnt. Likevel vil jeg si at det er en film med en egen identitet, til tross for referanser og nikk til 1980-tallet.

 

Ellers anbefaler jeg varmt Jose Marti: Kanarifuglens øyner av Fernando Perez. Nydelig regissert, klassisk film om Cubas revolusjonære helt Jose Marti. Har dessverre ikke tid til å utbrodere, men sjekk den ut!

 

http://cafefuerte.com/wp-content/uploads/2011/01/ojocanario2.jpg

Link to comment
Share on other sites

 

Gleder meg til Drive på kino i kveld, men litt skeptisk til at den er satt opp på Nova 1 her i Trondheim, og at den vil trekke til seg endel gjennomsnittlig popkorn-publikum som har feil forventninger til filmen.

 

Jeg tenkte jeg skulle dure gjennom IP-Man filmene denne uka. De har jo fått endel hype, og første film i serien er for øyeblikket inne blant imdb250. Etter å ha sett den første er jeg usikker på om jeg orker å se de to andre. Martial-arts delen var rimelig velgjort, både lydbildet og kameraarbeidet er av høy klasse. Problemet er alt som skjer imellom. Her pøses det på med asiatisk melodrama slik vi har lært det å kjenne, ikke av verste sort - men uten noe snert i hverken historie eller manus. IP-Man er visst en biografisk film, men selve karakteren virker rimelig stereotypisk og kjedelig. Han er liksom så godhjertet som det går an, og vil bare det beste for alt og alle. Midt på treet.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Kongen av Bastøy

 

It's not bad, but it's not great either, is it? And in your heart you know that although it sounds nice, it's really just...shit.

 

Jepp, norsk film med høyere budsjett er fremdeles norsk film. Intetsigende og oppbrukt. Hvor kommer dette store behovet for å beskrive underklassen problemer på film her til lands? Ja, det suger å vokse opp med alkoholisert far og overkjærlige onkler. Neste.

 

Drive

 

Dansken er utvilsomt et teknisk talent. Åpningscenen er intense saker og gav meg Tarkovsky vibber, men som i Valhalla går mannen alt for langt med langdryge Leone shots. Enten har han ingenting å si eller så vet han ikke hvordan han skal si det. Alle de fine bildene lurer deg en stund, men til slutt ser du at det egentlig bare er nok en ung, mystisk mann i slekt med John Rambo som slakter en hel mafiafamilie etter en jobb som går galt. Danskene er tydligvis så glad i porno som ryktet tilsier for dette er i bunn og grunn en visuell runk.

Link to comment
Share on other sites

 

 

Når jeg ser The Maltese Falcon merker jeg at hjerterytmen slakner og at hjertet snurper seg inn som huden når man har stått alt for lenge i dusjen. To tidligere noirfilmer som er mindre ”litterære” og bedre: Stranger on the Third Floor og I Wake Up Screaming. Av ”bogart-noir” synes jeg forresten In a Lonely Place er ekstremt mye bedre enn både The Maltese Falcon og The Big Sleep. Har du sett den? Der snakker vi inngripende, komisk ambivalens på noirmåte. Men samtidig på en veldig egen måte. In a Lonely Place er In a Lonely Place før det er en noir. Er ikke The Big Sleep kanskje først og fremst en noirfilm før den er The Big Sleep?

 

Og jeg er en uke for sein på å svare... Ikke sett mye noir skal jeg innrømme. Touch Of Evil, The Big Sleep og Rififi er de jeg kan skryte av. Liker dem alle da. In A Lonely Place har jeg hatt lyst til å se lenge grunnet mye skryt ellers på forumet. Ellers har jeg Kiss Me Deadly liggende hjemme. Har av en eller annen grunn fått det for meg at den er fantastisk. At den har en noen elementer jeg faller for som kanskje en del andre noir mangler. Vet ikke hva jeg skal kalle det. Inspirert galskap kanskje?

 

Men nå bare fabler jeg. Mer filmtitting, mindre fabling er hva vi anbefaler eller hva?

Link to comment
Share on other sites

 

Fikk endelig sett Oslo, 31 August., kudos til London Film Festival. Jeg hadde skrudd forventningene i taket, hovedsakelig fordi jeg er veldig svak for Reprise. Etter å ha gledet meg i flere uker, gjorde jeg sjakktrekket å gå på en saftig fyllekule kvelden før jeg skulle på kino. Det var ikke med den største entusiasmen jeg sto opp og rusla som en zombie mot kinosalen. Bad move.

 

Var det Uru som sa at du kjente deg igjen i dialogene og/eller situasjonene i Oslo..? For det motsatte er nemlig mitt største problem med filmen. I Reprise er det små situasjoner, små dialoger og handlinger innad i vennegjengen jeg kan kjenne meg igjen i, nikke anerkjennende til. Det kan jeg ikke i Oslo.., som er en mer melankolsk og dyster film, som mangler de små øyeblikkene av håp og glede som dukker opp i Reprise. Den er bare... depressiv. Er det jeg som misforstår noe, går glipp av noe, eller er filmen så utelukkende misantropisk som jeg opplevde den? Jeg klarer ikke å engasjere meg 100% i alt snakket om selvmord, overdoser og en tom tilværelse. Jeg blir sittende med en tanke i bakhodet om at Danielsen Lie må "grow a pair", why so emo? liksom. Mulig det bare er meg.

 

Det jeg liker best med filmen er scenene uten den misantropiske dialogen, hvor Trier bare fanger byen Oslo, i et herlig samspill med fantastisk lys og lange tagninger. Akkurat det synes jeg er vakkert, av en eller annen grunn, i motsetning til resten av self pity-opplegget. Skal definitivt se den igjen, men jeg tviler på at jeg vil falle for den i samme grad som alle andre tilsynelatende har gjort. Jeg gikk ganske trist ut av kinosalen, ikke nødvendigvis på grunn av selve filmen, men fordi jeg ikke likte den bedre enn jeg gjorde.

Link to comment
Share on other sites

 
 

 

Og jeg er en uke for sein på å svare... Ikke sett mye noir skal jeg innrømme. Touch Of Evil, The Big Sleep og Rififi er de jeg kan skryte av. Liker dem alle da. In A Lonely Place har jeg hatt lyst til å se lenge grunnet mye skryt ellers på forumet. Ellers har jeg Kiss Me Deadly liggende hjemme. Har av en eller annen grunn fått det for meg at den er fantastisk. At den har en noen elementer jeg faller for som kanskje en del andre noir mangler. Vet ikke hva jeg skal kalle det. Inspirert galskap kanskje?

 

Men nå bare fabler jeg. Mer filmtitting, mindre fabling er hva vi anbefaler eller hva?

 

Tja, fabling er bra det og. Filmtitting og fabling, bra begge deler. Anbefaler begge deler.

 

Inspirert galskap? Ja, da ville jeg sjekka ut Kiss me Deadly, ja. Og f.eks. Raw Deal ('48), Crossfire ('47), On Dangerous Ground ('52) og kanskje Hangover Square ('45), selv om sistnevnte kanskje er en litt tvilsom noir.

 

Apropos noir. Så Drive her om dagen, der Refn gjør sin neo-noir. Litt morsomt å se denne dagen etter jeg hadde sett Funny Games (på 35 mm!) for første gang.

 

Haneke, den tverre moralisten, som bare kommer med den straffeprekenen. Et tålmodig angrep på filmvold, som jeg forsåvidt likte, og det tror jeg er fordi han er moralistisk gjennom å gi en opplevelse. Han dveler ved opplevelsen, vil ha kroppen til å kjenne ubehag, sier riktignok "sett deg ned og se" men gjør noe annet enn å bare være didaktisk. Eller: han gjør kanskje ikke noe annet, men didaktikken ligger i hvordan han bare langsomt lar det hele gli inn i en slags fornem Hitchcockaktig thriller tappa for "filmmagi". Hvordan han langsomt gjør spenning til ubehag. Ingen nerve igjen. Bare smerte. Men jo, Drive. Jeg hadde mer eller mindre glemt Hanekes moralpreken da jeg satt meg ned til Refns finger. Og den sier fuck you. Men ikke som Haneke, som sier nei, nei, nei. Refns rakker sier ja, ja, ja.

 

Der Valhalla Rising var litt morsom men til slutt kjedelig i sin cheesy meditasjonsexploitation og Bronsen umorsom i sin vold-som-performance-klovneri, har denne en ubehjelpelig fet og De Palma-overdådisk ”zen calm of the soulless” (for å bruke Daniel Kasmans ord). Strandscenen med det blendende lyset fører tankene til den apokalyptiske slutten i, ja, nettopp, Kiss me Deadly, men her er ingenting apokalyptisk. Ingen eksplosjoner. Dette er virtuost med pokerfjes.

Link to comment
Share on other sites

 

Inspirert galskap? Ja, da ville jeg sjekka ut Kiss me Deadly, ja. Og f.eks. Raw Deal ('48), Crossfire ('47), On Dangerous Ground ('52) og kanskje Hangover Square ('45), selv om sistnevnte kanskje er en litt tvilsom noir.

 

... og jeg vil legge til The Lady from Shanghai ('47) og tvilsom-noiren (kanskje) Shock Corridor ('63) just for funzies.

Link to comment
Share on other sites

 

Jeg kan slenge på Detour (1945)

 

---

 

Har sett litt film i det siste i anledning BIFF. Pedro Almodovars The Skin I Live In var en skikkelig fin overraskelse; en deilig mørk Eyes without a face-aktig sak. Kanskje en av mine favoritter fra hele festivalen. Uru: sjekk den ut! Jeg vet du synes Almodovar bare er for rødvinsdrikkende kvinner over førti, men dette er noe helt annet. Tetsuya Nakashimas Confessions var en oppslukende, virtuos hevnfilm med et labyrintaktig Rashomon-plot. Denne regissøren har baller. Et hipster-drone-soundtrack ispedd litt retrofolk og Thom Yorke, hvor åpningslåta, en kort melodisnutt spilt med cleangitar, blir repetert ad infinitum den første halvtimen av filmen. Så får det bare være at noen ting blir overforklart. Nadir og Simin: Et Brudd var utrolig flott, men til syvende og sist føles hovedproblemstillingen litt vel tøyd med et hav av vrier underveis. Men for all del, nydelig oppbygget dramatikk og absolutt en minneverdig film. Martha Marcy May Marlene var også en rimelig god film om en jente som roter seg bort i en sekt. Filmen hopper frem og tilbake fra nåtid, hvor Martha lever med søsteren og hennes rike mann, til fortiden i sekten på en sømløs måte. Filmen utvikler seg mer til å bli en spenningsbasert film enn en film som utforsker identitet og personlighet (slik man kanskje kunne dedusere fra tittelen som spiller på hovedpersonens forskjellige navn i de forskjellige "verdenene"). Olsentvilling-søsteren som ikke er tvilling (hah) gjør en god figur og virker til å være tusen ganger kulere og smartere enn hennes "pene, små og populære" tvillingsøstre.

Link to comment
Share on other sites

 

Superhelt-kveld !

 

Captain America: The First Avenger har jo fått endel skryt faktisk. Jeg syns den var utrolig kjedelig. Litt som problemet med Iron Man, er selve karakteren Captain America totalt uinteressant og helt blottet for karisma, og guffer igjennom filmen uten noen som helst personlige utfordringer eller nerve. Hans eneste menneskelige trekk er at han vil kjempe og gjøre sitt beste for sitt land.

Hele filmen er glanseksempelet på hvordan en typisk, kjedelig blockbuster utspiller seg; Filmen starter med at en ond nazimann finner en slags norrøn gudekraft, som vil skape et supervåpen som tar over verden. Vi hopper til vår stakkarslig veike soon-to-be-helt som ukritisk blir med på et hemmelig forsvarseksperiment som vil gjøre ham umenneskelig sterk, ledet av en forsker som tilfeldigvis er en bekjent av den onde nazimannen. Vi får null innsikt i hva eller hvordan man gjør vår helt supersterk, men det hintes med at det henger sammen med forskeren som tidligere har eksperimentert med den onde nazien, som også er tilfeldigvis rimelig kraftfull av seg.

Selvfølgelig baker de inn en helt uinteressant love-interest i det hele, og ting utspiller seg akkurat slik man vet det vil på forhånd. Huff, grusomt kjedelig.

 

The Green Lantern er omtrent like kjedelig. Her har man jo faktisk en superhelt nesten ingen har hørt om, og da hadde det kanskje vært på sin plass å tatt noen sjanser med manus. Plottet utspiller seg stort sett slik som jeg beskrev ovenfor, bare supernazien er byttet ut med et planetslukende vesen. Denne filmen floppet vel totalt, og det er ikke så rart - grønne rompatruljehelter som vokter universet blir litt vel sært. Forhåpentligvis en lærepenge til Hollywood, man kan ikke gjøre suksess ut av alle superheltfilmer.

Link to comment
Share on other sites

 
Jeg er så enig. Captain America har ingen form for sjarm eller glimt i øyet - og går fra a til å med tro på at "USA er bra, nazier er onde" vil bære filmen alene. Og helten i seg selv er jo ei pølse uten like. Håper han får deng av Thor i Avengers-filmen. The Green Lantern har faktisk litt sjarm, men den er så dårlig skrevet og uinteressant gjennomført - på alle andre nivå enn at castingdirektøren har vært lur nok til å hente inn Ryan Reynolds - at jeg faktisk føler meg flau over at jeg valgte å se den i stedet for enn anna film den dagen. Jeg tror Hollywood må roe ned tegneseriefilmene (... men det vil aldri skje) slik at det faktsk blir gøy når det kommer en ny, ikke perfekt, men sjarmerende, film - slik som Thor eller X-Men. Yeah, I said it.
Link to comment
Share on other sites

 

Jeg håper alle superheltfilmene flopper slik at jeg snart også kan se en og annen popcornfilm.

 

Jeg så Seance on a Wet Afternoon i går. Veldig hitchcocksk - innfløkte ransplott som er dømt til å mislykkes, underbevissthetens irrganger (Freud, yo!), England på 60-tallet i en konstant tilstand av høst. Den er velspilt og ganske spennende, men jeg sitter litt med følelsen av at dette hadde blitt et mesterverk hvis Hitch hadde regissert. I Bryan Forbes' regi er den bare ganske bra.

Link to comment
Share on other sites

 

Offside av Jafar Panahi var en solid overraskelse som gjennom spartanske virkemidler beskriver en nasjon som aktivt motarbeider å la innbyggerne bygge nasjonalfølelse fordi byråkratiet er fanget i doktriner og personforakt, da spesielt rettet mot kvinner. Resultatet er ofte tragikomisk idet en serie jenter blir "satt i bur" for å snike seg inn på en avgjørende kvalifiseringskamp til fotball-VM i Tyskland. Gjennom å la tiden som utspiller seg på skjermen speile tiden det tar å se filmen, skaper Panahi en utmerket følelse av tilstedeværelse i det dagligdagse, samtidig som de ekstraordinære omstendighetene (iallfall for jentene) invitererer til en viss patos. Kameraføringen imponerer spesielt idet den fanger frykt og fortvilelse fordi noe jentene elsker blir tatt fra dem av de som skal beskytte deres rettigheter. Med en spilletid på under en og en halv time rekker Panahi å male sterke, om enn noe karikerte karakterer, gjort tydelig gjennom utmerkede skuespillerprestasjoner som dekker over at plottet ikke akkurat en noen trykkoker.

 

Offside er fantasi, eskapisme og sosialrealistisk drama om hverandre; et nådeløst stikk til den iranske styresmakten, men også en hyllest til nasjonalfølelsen i en kompleks stat. Ble litt skeptisk da jeg på coveret leste "A Darsi Bend It Like Beckham", men dette var helt andre saker. Takker Montag for å ha fremmet denne.

Link to comment
Share on other sites

 
 
 
 

Contagion (Soderbergh, 2011)

Sober pandemifilm om et slags fugleinfluensa-aktig hissig virus som sprer seg med dødelig hurtighet verden over og kanskje den vel så store faren, frykten for å rammes og miste sine nærmeste. Timingen er god nå som svineinfluensahysteriet har lagt seg samtidig som det er i vårt kollektive korttidsminne, og Soderbergh matcher på svært kompetent vis distansert og nøktern katastrofespenning med minimalistisk, Drive-aktig electronica. At enkelte anmeldere har hengt seg opp i at Jude Law bruker løstenner og kanskje er en smule karikert i en slags skurkerolle som vaksineskeptiker/konspirasjonstenker, sier litt om hvilket detaljnivå man må ned på for å finne noe å utsette (plusspoeng for replikken "Blogging isn't writing, it's graffitti with punctuation"). Soderbergh stiller også som vanlig med en perlerad av Hollywood-stjerner og får mye ut av dem, særlig Matt Damon i en velmenende og stillferdig rasjonell farsrolle når kona dør og datteren må beskyttes mot omverdenen. Det blir knapt udødelige klassikere av å lage film på denne måten, men veldig smakfulle Hollywood-sjangerfilmer. 9/10

Link to comment
Share on other sites

 

Jane Eyre (1943)

 

En særdeles habil versjon av denne litterære klassikeren, om enn alt for nedkortet.

Ryktene skal ha det til at Orson Welles prøvde ta over kontrollen fra regissør Robert Stevenson. I hvor stor grad han lyktes er uklart, men mye av filmens mise en scène kan påminne om en mulig innflytelse fra Welles. Ta f.eks. scener som dette:

http://i39.tinypic.com/16bfqmb.jpg

 

eller dette:

http://i41.tinypic.com/2di3les.jpg

Den briljante leken med silhuetter/lys/mørke er, om ikke direkte utført av Welles, i alle fall i hans ånd.

 

 

Hvem kan dessuten mislike scenografi som dette?

http://i41.tinypic.com/2hqtthh.jpg

 

Fontaine utstråler godhet og sårbarhet - hennes Jane er rett og slett til å spise opp.

http://i44.tinypic.com/jr2ssj.jpg

 

 

Moro er det også å se en purung Elizabeth Taylor utfolde seg:

 

http://i42.tinypic.com/o1jz6.jpg

 

Og når Welles selv gjør sin entre ved 30minuttersmerket er man solgt.

http://i41.tinypic.com/yh3z4.jpg

 

Gakk hen og se, alle dere som er glade i Orson og klassisk vellaget drama.

Link to comment
Share on other sites

 

Uten at jeg veit hvorfor så har jeg brått vært på ei reise gjennom filmserier jeg har sett før, på godt og vondt, for å sjekke hvor statusen er per dags dato.

 

Resultatet så langt har blitt som følger:

 

Mission: Impossible (1996) er overraskende nok like kul som den alltid har vært - altså verken på øverste hylle eller godt planta nedi dritten. Jeg må faktisk skryte litt av hvordan Brian De Palma skaper en lurvete glossy-het (hvis dette ikke er et paradoksalt og genialt begrep så veit jeg ikke hva det er...) og en nerve med det som må kalles slepphendt arbeid med utviklinga av historia og handlinga, som jo delvis er hans egen skyld - så nice recovery. Det er ikke for mye action, som er bra, men heller stygge blikk og nogen lunde forutsigbare aha og hmm-opplevelser. Og det er jo det som er tingen i denne typen film. En sju av ti? Er det slik det skal gjøres?

 

Mission: Impossible II (2000) er selvsagt sludder og pølsevev. Først måtte jeg lide meg gjennom en time med dårlig konstruert melodrama for at en uinteressant love-connection, som liksom skal bære motivasjonen for filmen som helhet, skulle etableres, før det braker løs med action som i det store og det hele ikke en gang får det til å rykke i godfoten. Et lite pluss går til John Woo for den notoriske bruken av slow-motion, duer, og kampsporttendenser, men et større minus går til alt anna - og da spesielt til Tom Cruise med langt hår, til ei heltinne med like mye sjarm som en svamp og en antagonist som er like bad-ass som en tørrlagt fisk.

 

Mission: Impossible III (2006) er som en ekstremt lang reklamefilm. Den har sine kule øyeblikk, men har stort sitt lite å spille på, lite substans, lite spenning, lite glimt i øyet (som ville gjort alt så meget bedre... hvis det er lov å si) og generelt ikke noe i stil og form som lar sansene være med å leke noe spesielt. Jeg synes derimot den er hakket bedre enn toeren, spesielt på skuespillerfronten, men toeren er jo òg nøkkelordet for begge disse filmene. Pluss at denne filmen må leve i skammen over å ha introdusert verden til J.J. Abrams - en regissør som godt kan kalles en rival til Michael Bay. Enough said.

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...