Jump to content

Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?


Alex
 Share

Recommended Posts

The Tree of Life (2011): Fantastisk vakker og rørende film om alt. På 2 og ein halv time får du ein reise gjennom universet, naturens vakkreste sider og Brad Pitt som streng familiefar. Ein perfekt film der alt sitter som det skal og der alt er perfekt gjennomført. Hadde ingenting imot den omtale dinosaursekvensen forresten, følte den også hadde sin plass i historien. Filmen handlar jo tross alt om livet, døden og alt rett og slett. Les anmeldelsen min her: http://www.diskuterf...=0

 

Star Wars Episode I - The Phantom Menace (1999): Føler ikkje at eg respekterer denne i Star Wars universet. Jar-Jar Binks er Star Wars (om ikkje verdens) verste filmkarakter og filmens humor fungerer ikkje. Jar-Jar er som ein blanding av ein slitsom rapper og ein Wayans brødrene karakter. Darth Maul og kampen med han er kul, men filmen har dårlig dialog og skodespel til visse tider. Filmen har i tillegg nokon dårlige gjennskapninger av dei gamle klassikerene og er dårlig klipt saman til visse tider. Historien håper liksom fram i eit merkelig tempo.

 

Star Wars Episode II - Attack of the Clones (2002): Langt betre enn den første, kule actionsekvenser og ein meir respektabel film. Humoren er også betre her. Christopher Lee er kul, men filmen sitter allikevel ikkje heilt. Nokon scener lyser så fælt dårlig CGI at eg blir kvalm inni meg. Men for all del underholdane.

 

Star Wars Episode III - Revenge of the Sith (2005): Høydepunktet i prequel-trilogien. Mørkt, engasjerende og underholdane. Filmen har få glimt av patetisk dialog, men for det meste holder den seg høgt oppe. Elsker korleis filmen satser fullt på ein beskriving av korleis Anakin blir trukket over til den mørke sida.

 

Star Wars Episode IV - A New Hope (1977): Klassiker i ganske så dårlig blu-ray versjon. Filmen er total klippt ned og Greedo skyter fortsatt først. Filmen er flott då. Fantastisk underholdning som sterkt trur på denne kraften, med flotte innslag av artig dialog og sprudlene karakterer.

 

Star Wars Episode V - The Empire Strikes Back (1980): Min favoritt. Mørkt og utrolig underholdane. Kampen mellom Luke og Darth Vader er tideløs og filmen glir så utrolig godt.

 

Star Wars Episode VI - Return of the Jedi (1983): Ein verdig avsluttning. Kampen mellom Luke og Darth i den nye dødssterne er fantastisk, men samtidig ein smule forstyrende (på ein god måte). Keiseren er utrolig og filmen har høg underholdningsfaktor. Dessverre seier Darth Vader no "NOOOO" når han kaster keiseren i døden og den idiotiske dansescenen som minner om den idolgreia som er på bonusen til Shrek 2 er fortsatt her.

 

Har sett alle Star Wars filmane på Blu-Ray.

 

Gjennsyn med Borat også. Fortsatt like artig.

Link to comment
Share on other sites

 

Drive (2011, Refn)

Believe the hype. Dette er voldsomme greier, en film som dirrer og skjelver, på kanten til å eksplodere hvert øyeblikk, men som 90% av tia er uhyre behersket, som virkelig har forstått alt hva "pacing" angår. Den tar seg så jævlig god tid, bortimot null dialog, bare blikk, neonoir-cinematografi, polerte flater, dveling på steinansikt. Avløst av et lite smil fra Carey Mulligan eller lyden av lærhansker som strammes. Før den plutselig! hopper inn i fæl, ultrabrutal vold, på mange måter A History of Violence-aktige avbrudd, hvor alt imploderer og blodet spruter, før det er tilbake til stirrende blikk og ansikter i profil og ting som forblir usagt.

 

Lyddesignen er noe av det strengeste og mest velgjorte jeg har opplevd, motorlyd som blåser en overende og pistolskudd man får hjerteinfarkt av, og et råbra 80-tallssoundtrack som tilsetter litt passende cheese og bryter opp all den slemme minimalismen. Ryan Gosling er 2010-tallets Man With No Name, en karakter man aldri vet hvor man har, som akkurat som filmen i seg selv er en tikkende bombe, man får ingen advarsler eller tegn i forveien.

 

Dette er kanskje stil foran innhold mye av tiden - forutenom scenene med Mulligan som gir en slags etterlengtet varme og fantastisk underspilt romantikk - men uansett, hvem bryr seg om det når det er så velgjort og intenst! Dette er en simpel historie gjort på perfekt vis, som alltid befinner seg i grenseland mellom grusom voldsrealisme og Melvilleske pokerfjes. Det er egentlig litt merkelig at den virker å bli markedsført som en snappy høyoktansaction, for de som har sett traileren (noe som absolutt ikke anbefales) har egentlig fått med seg det meste av både dialog og actionsekvenser. Uansett, det er så mye nerve her at det er til å få vondt av, svette håndflater og knyttede never i kinosetet, for det er så strengt, så herlig slemt (overdreven bruk av DFilm-trend-ord her, men sjelden har jeg kommet over en film hvor det passer bedre). Lett en av årets aller beste, og i hvert fall den filmen i år som ser og høres best ut.

 

 

Moon (2009, Jones)

Det meste har sikkert blitt sagt her inne før, men jeg likte den i hvert fall meget godt. Imponerende løst høykonsept/lavbudsjett-miks, med passe store mengder filosofering og en Sam Rockwell i storform.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Kult å høre, Uru! Hver gang jeg passerer de massive plakatene for Drive, tenker jeg "i dag MÅ jeg se den". Dessverre blir det aldri noe av, men nå skal jeg jaggu meg rote meg til en eller annen kino en dag.

 

Har sett skremmende lite film i det siste, all tid går med til øl. Det siste jeg så var vel (500) Days Of Summer, som jeg var sikker på at jeg ville like. Det gjorde jeg ikke. Det største problemet jeg har med filmen er Joseph Gordon-Lewitt's karakter, som for meg fremstår som en lite troverdig fyr, en veik og pinglete emo. Jeg fikk han opp i halsen etter 10 minutter, så det var et dårlig utgangspunkt for å like filmen. Utover det slår det meg som en helt ordinær quirky komedie(med unntak av kronologien, så klart), og den totalt ubrukelige slutten trakk ned helhetsinntrykket med flere hakk. Zooey er jo alltid søt, men det holder ikke i denne smørja.

Link to comment
Share on other sites

 

Jeg så Drive i kveld selv. Jeg hadde heldigvis ikke rukket å lese for mye om den, men nesten kun hørt hviskninger om kvaliteten.

 

Lyset senker seg, Kavinsky fyller salen, og jeg er allerede solgt. Rått parti.

 

Kortversjonen er at dette er en slags mørk, deilig og ny pop. Jeg føler eierskap til denne på samme måte som eldre generasjoner burde føle eierskap til sine respektive tiår (hvilket antageligvis er paradoksalt tidlig). Det som slår meg er at den lager et solid amalgam av ting som burde være referanser, men som nå er under vår generasjons eie. Den ter seg ofte som en portfolio-snutt, med fotoarbeid som er valgt ut både fordi det er sterkt estetisert, og fordi det passer inn i en behagelig, pen og pyntelig atmosfære. Det harde lyset byen lager om natten brukes til å flette sammen både fargepaletten og klippene. Oransje toner og en slags uungåelig nostalgisk melankoli i den konstant lave, harde og ekstremt varme solen som glir over i natt. Det rosa skjærer gjennom med det søtladne og overdrevent estetiserte og refererende, og det gjør også dream-pop-soundtracket. Både filmen og soundtracket kunne like gjerne ha vært et søsterprodukt av Before the Dawn Heals Us (M83, 2005), hvor albumet forteller sin egen versjon av hvordan det gikk til slutt.

 

Alt fortoner seg som en slags dreamy versjon av Im Schatten (Arslan, 2010). Den klarer å fange en slags mørk drømmeestetikk som jeg ikke klarer å gjøre annet med enn å kategorisere som veldig post 2000. Det er noe her som har solidifisert seg utover referanser. Desto mer jeg tenker over det, desto mer klarer jeg å plassere problemområdene jeg trodde jeg hadde identifisert som problemområder, som referanse-innhugg i 2000-drømmen istedenfor. Den litt stive gangsterdialogen (og den generelle fremtoningen til disse) og visse momenter i voldsbruken, fungerer på et eller annet vis på tross av seg selv. Filmen holder seg helt kald og i ro, selv når den glir ut av synth/portfolio-modus og inn i sjokkelementene, og disse har også en slags overfladisk glatthet som oser referanser, men som på et vis føles veldig tidsriktig. Mange harde kanter føles runde, og alt er pakket ekstremt godt inn i den tempererte portfolio-stilen. Selv biljaktene, som skjærer gjennom med beinharde lyder og en taktil fornemmelse av vekt og metall, blir fanget opp av helheten. Crisp og myk synth, lyd til å ta og føle på. Foto som duller med en til en sitter i en drøm i et lett rosaskjær med marerittaktige overtoner.

 

Med nygammelt foto, som forresten går shakycam og klippekåtheten en høy gang, ispedd pop-elementet i både musikk og form/innhold, så har vi noe som forhåpentligvis kan bli en moderne semi-mainstream sleeper-hit som klarer kunststykket å stå som et popkulturelt verdiobjekt allerede i det øyeblikket det er laget. Jeg merker jeg har lyst til å ha plakat av Gosling på veggen. Karakteren burde vært en ekstremkarikatur av en klisjé, men blir heller en mørk, pervertert og mild kjekkas, som trekker til seg elementer fra både feil og riktig, ignorerer om det er feil eller riktig, sluker referansene med egen estetikk, og ender opp med å bli den mest oppdaterte antihelten vi har til nå.

Link to comment
Share on other sites

 

Helvetes mus med tilbakeknapp gjemt på siden! Skrev en lang post om film sett over ett døgn med flyving til og fra Beijing før det hele forsvant med et svakt trykk på satansknappen. Gidder ikke skrive alt igjen, så kort fortalt:

 

Source Code - Interssant konsept, men kunne gjerne sluttet 15 minutter tildigere

 

The Fighter - Flott film. Cristian Bale og Melissa Leo står frem som de sterkeste prestasjonene.

 

X-Men: First Class - Best i begynnelsen. McAvoy og Fassbender er gode. Midt på treet

 

The Trip - Fornøyelig

 

Super 8 - Som en hyllest til 80-talls familiefilmer fungerte denne dårlig

 

Love & Other Drugs - Beste med filmen var Anne Hathaways pupper. Ellers ganske kjedelig

 

The King's Speech - Flott

 

The Hopes & Dreams of Gazza Snell - Fin New Zealands film. Verden bør bli mer oppmerksom til filmtalenter som eksisterer her til lands.

 

Ble også tid til seks episoder av Big Bang Theory (morsomt), to episoder av The Office US (morsomt), to episoder av Parks & Recreations (ikke like morsomt) og tre episoder av Superbrands (interessant)

 

Godt utnyttet flysetetid.

Link to comment
Share on other sites

 

http://readingeagle.com/BlogUploads/68/brakhage murder psalm.jpg http://www.dvdfile.com/images/stories/upl_images/By Brakhage v1 v2 - BD/brak2.jpg

 

http://publishing.cdlib.org/ucpressebooks/data/13030/fr/ft438nb2fr/figures/ft438nb2fr_00025.jpg http://publishing.cdlib.org/ucpressebooks/data/13030/fr/ft438nb2fr/figures/ft438nb2fr_00019.jpg

 

Murder Psalm av Brakhage. For en film! Brakhage selv beskriver hvordan han klippet sammen denne collage-filmen i en tre dagers alkoholpåvirket transe etter å ha drømt at han drepte moren sin med en øks. Det er kanskje det underliggende truende, og alle hintene som peker i retning vold som gjør dette så sterkt, men GOD DAMN for en klipperytme som virvles opp her. Fullstendig hypnotisk. Topp tre Brakhage, seriøse greier. Gleder meg til jeg skal se den på nytt.

Link to comment
Share on other sites

 
 
Submarino (Thomas Vinterberg, 2010). Ei parallellhistorie med ein tragisk felles start, og ein like pessimistisk slutt. Ein konstant sørgjeleg film, med berre få positive augneblinkar. Bra gjennomført på alle måtar, lavmælt og ærleg. Denne vil nok site i kroppen i fleire dagar.
Link to comment
Share on other sites

 

Drive og Murder Psalm virker jo knallbra.

 

Gjensyn med Romeros Day of the Dead.

 

Jeg må innrømme: ikke lenger en favoritt.

 

Men den er jo, heldigvis, fortsatt rimelig fantastisk.

 

Det jeg reagerte på denne gangen, var i hvilken overveldende grad Romero er redd for stillhet. Han smører jo generelt jævlig tjukt på, det er jo klart, men det har ikke vært klart for meg før. Oi, som han skyr den lange tagning som pesten! Reagerte mer på denne ekstreme anti-puritanismen nå. På en måte har den sin positive effekt: filmen vibrerer ganske bra, bildene og lydene myldrer, høylydt, skaper en fortetta sirkusmelankoli som igjen frammaner andre rare og fine stemninger, og filmen har en slags grunnleggende og vedvarende menneskelig, patosfylt skrekk som, ja, jeg skal innrømme, kanskje har sin litt vel påtrengende sentimentalitet og et litt vel påtrengende lydnivå, men som, ja, kanskje på grunn av dette, kanskje på grunn av denne insisterende anti-puritanismen (som ikke må misforstås som filmatiske utskeielser, men forstås som kontrollerte tykke ”penselstrøk” – det er egentlig rart Romero ikke klæsjer på med mer forstyrrelser i bildematerialet, både i denne og i andre filmer; dobbeleksponeringer, saktefilm osv... Kanskje han er for glad i verden?), klarer å gi ganske sterke – og som sagt fortetta – bilder til dagligdagse ting som lengsler, ignoranse og desperasjon. Romeros dyd er leven, og det er ikke en frådende munnharpe, dette, det er en overivrig fiolin, en elektronika-beat med patos, en breakdance med joggeskolukt og noen stive og karikerte bevegelser som ikke gjør så all verden, ja, som på sin egen måte spiller inn i en atmosfære av svett inderlighet og skaper et fett show, et stemningssirkus av gjærende skrekk.

Link to comment
Share on other sites

 

Tankestrek med semikolon og ellipse inni parantes, og en ekstra tankestrek, alt etter kolon, i en setning på 134 ord med 17 kommaer. Gratulerer!

 

Drive må du se, ja.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Woody-Allen maraton:

 

De tidlige tullekomediene hans er bare gøy over hele linja; Bananas, Sleeper, Take the Money and Run, Zelig og Love and Death er alle strålende komedier med mange kreative påfunn, både med Chaplin/Keaton-aktige kromspring, og Allensk verbal humor.

 

Every Thing You Always Wanted to Know About Sex følger opp denne trenden, men er ikke like vellykket, utenom noen få høydepunkt (som siste del).

 

A Midsummer Night's Sex Comedy har et OK manus, og flotte skuespillere, men blir aldri det helt store.

 

Ut over 80 og 90-tallet er det meste av fjasekomedie-elementene borte, men dialogen er fortsatt til tider så vittig at det er deler av komedie på de fleste dramafilmene hans.

Av disse er det Hannah and her Sisters, Husbands and Wives og Manhattan Murder Mystery som stakk seg ut som de beste hos meg.

 

Deconstructing Harry, Bullets over Broadway, Radio Days og The Purple Rose of Cairo var alle også veldig bra, uten at de ble personlige toppfavoritter her.

 

Scoop og You Will Meet a Tall Dalk Stranger var helt middels.

 

Alt i alt kan jeg vel konkludere med at han har seilet opp som en av mine absolutte favoritter.

 

Fra før har jeg sett Match Point, Annie Hall, Manhattan, Vicky Christina Barcelona, Whatever Works, Crimes and Misdemeanors, Melinda and Melinda ,og Anything Else.

Noe mer som er av must-see av Woody?

Link to comment
Share on other sites

 

Dramafilmene Another Woman og Interiors bør du få med deg. Broadway Danny Rose og Play it Again, Sam (skrevet, men ikke regissert av Allen) anbefales også.

 

Skal for øvrig se Midnight in Paris på kino 18:15. Blir stas!

Link to comment
Share on other sites

 

Noe mer som er av must-see av Woody?

 

Play it Again, Sam (selv om Woody ikke regisserer har han skrevet manus og spiller hovedrollen)

Stardust Memories (kanskje den mest atypiske Allen-filmen; en parodi/omskriving av Fellinis 8 1/2; ikke en stor film, men verdt en titt)

og så tror ikke jeg Sweet and Lowdown er så verst (men det er en stund siden jeg så den)

Link to comment
Share on other sites

 

Babycall (Sletaune, 2011)

Proft, sikkert grundig researchet, gjennomført skittengrå tone i bildene og store prestasjoner av Noomi Rapace og Kristoffer Joner - men omstendelig, forutsigbart og lite givende, i prakis Naboer laget om igjen med kvinnelig hovedperson. Kanskje urettferdig å kreve nyskapning og risiko fra Pål Sletaune, men det må være mulig å forvente noe mer enn dette.

Link to comment
Share on other sites

 

http://www.toiwhakaari.ac.nz/wp-content/uploads/2011/08/The-Orator_15310_posterlarge1.jpg

 

The Orator i går kveld. New Zealandsk film som er første film noensinne innpilt 100% på samoansk. NZs første bidrag i oscar kategorien for fremmedspråklig film og fikk god omtale under filmfestivalen i Venezia. Vel fortjent vil jeg si. Flott film som omhandler samoansk kultur og verdier på en utmerket måte. Dvergen Saili, sønn av tidligere landsbyhøvding, sliter med egen identitet og omgivelser som ikke er særlig tolerante. Han bor sammen med kona Vaaiga som ble utstøtt av landsbyen når hun ble gravid utenfor ekteskap. Tusi Tamasese har regissert en sart og nydelig film som jeg anbefaler alle å se hvis sjansen dukker opp. Flott cinematografi av Leon Narbey, mannen som filmet Whale Rider

 

http://www.thebigidea.co.nz/files/imagecache/display/images/VaaigaTausiliPushpa.jpg

.http://www.onfilm.co.nz/wp-content/uploads/2011/10/The-Orator-bus.jpg

 

http://www.lighthousecinema.co.nz/fileadmin/images/movies/Orator_400.jpg

Link to comment
Share on other sites

 

http://www.ltskare.com/dfilm/bilder-filmer/leatherface2102910.jpg

 

Vel, da var den endelig sett.

 

1. Det føles godt å få det unnagjort.

2. Dette var obviously en "big deal" for meg, som dokumentert i opptil flere tråder her inne.

3. Okei, når man har hypet den opp i sin egen hjerne som en barndomsfrykt i løpet av de siste 10-15 åra er det kanskje naturlig at man ikke blir vettskremt. Hype er vanskelig å overgå.

 

Men fy faen for en effektiv film! Stygg og nedbrytende med null menneskeliggjøring, et lite parti med eksposisjon, ferdig med det! Ingen vei tilbake, kun en time med ingenting annet enn mareritt. Zann har vel nevnt lyddesignen her tidligere (selvfølgelig) og han har selvsagt helt rett, den er helt vanvittig. En generator som durer i det fjerne. Slakterhusstøy. Motorsag. Skrik. Null musikk. Så begrenset, cut the crap liksom. Som forventet er det den typen skrekkfilm jeg liker, hvor galskap og grusom atmosfære bare durer i vei og suggerer uten pause, som middels kraftig elektrosjokkterapi hvor man kjenner elektronene passere gjennom kroppen konstant over en lengre periode heller enn 10 000 volt rett i tinningen etterfulgt av antiklimaks og dødtid. Dette er en økonomisk film på sitt eget vis, som ikke bryr seg om "alt det andre", og som bare bygger og bygger og setter sin lit til intensitet, og sånn sett slutter den også helt perfekt; den gir seg på topp og stopper opp i det den ikke har noe mer relevant å si. Når det kommer til horror som rendyrket sjangerfilm er dette definitivt helt i toppen.

 

Jepp! Den måtte bare modne seg i hylla i 6,5 år først. Exorsisten neste!

Link to comment
Share on other sites

 
Jepp, den er bra. Jeg synes også 16mm-fotoet er veldig skittent og kult. Jeg anbefaler remaken som kom for noen år siden hvis du vil se hvordan filmen blir hvis man velger å gjøre alt galt istedenfor rett.
Link to comment
Share on other sites

 
 

Texas Chain Saw Massacre, originalen.

 

Fotoet er flott ja, korn og grit som står i stil med resten av filmen. Jeg så remaken for en del år tilbake for øvrig. Glætt fjaseslasher uten noen av kvalitetene som gjorde originalen fantastisk.

Link to comment
Share on other sites

 
De to hovedsyndene til remaken er at den psykologiserer Leatherface, og at den ser ut som en musikkvideo av Marilyn Manson. Alt som som er feil med moderne horror, altså.
Link to comment
Share on other sites

 
 

Burde bruke denne tråden oftere. Har ikke blitt så mye film de siste månedene, men dette er i hvert fall det jeg har sett:

 

Maelstrom

 

Hva i svarte var dette for noe? En dødende fisk forteller en historie om en ung kvinnes skyldfølelse etter å ha kjørt på en forbipasserende fisker og drept ham. Alt badet i en havblå palett, The Ocean Doesn't Want Me av Tom Waits på lydsporet og skumle nordmenn som plaprer illevarslende trusler i bakgrunnen. Alt dette fortalt gjennom en ikke-linær struktur. Det er ingen tvil om at dette er unikt, og den første timen er jeg helt oppslukt (det hjelper også at Maria-Josee Croze ikke akkurat er hard på øynene og opplevelsene hennes blir skildret utelukkende i nærbilder av fjeset hennes, hehe). Det bygges en stemmning av udefinerbarhet, hvor alt kan skje. Men så rakner filmen sammen i det vi blir introdusert til den påkjørte fiskerens sønn og filmen tar en uventet melodramatisk endring. Det er akkurat som filmen mister interessen i universet den har bygd opp til da. Den nøster opp alle trådene sine litt for lett og de merkelige virkemiddelene forsvinner helt ut av filmen. Jeg er ikke sikker på hva regisørren har prøvd å si, men jeg kan helt sikkert si at han har skapt et fascinerende univers som blir ødelagt av at han fokuserer for mye på forløsning/ isteden for å la universet sitt forbli mystisk. Men jeg er likevel glad jeg så filmen for det, for den har absolutt noe unikt med seg.

 

Shock Corridor

 

Første møte med Samuel Fuller. Det som slo meg er at hele Shock Corridors verden er ute av balanse før Peter Breck mister forstanden. Synene han har (mest minneverdig er Constance Towers som dukker opp som en minatør-stripper og tar en forførisk dans på skuldreren hans), den stiliserte dialogen og det overdrevne skuesspillet. Fuller prøver ikke å skildre noen virkelig verden her, men en verden like ute av balanse som galehuset Breck havner på. Exploitation som flørter med arthouse og med et stort glimt i øyet. Selvfølgelig elsker jeg den.

 

The Maltese Falcon

 

Bogie er Bogie og han er mannen. Er ikke den største noir-fanen selv om jeg liker de jeg har sett. Foretrekker The Big Sleep selv av Bogart- noir, men jeg ble underholdt av denne også. Den virker litt saktegående i forhold til Big Sleeps heseblesende tempo og null respekt for om publikum følger med, eller den stille uhyggen i Rififi. Mer littærer, der de andre er mer film, noe som sikkert kan forklares at den er den første erketypiske film-noiren. Men det gjør ikke så mye når dialogen er så god som den er. Jeg ble underholdt.

 

Mørke Sjeler

 

Dette er den type film jeg har savnet fra Norge. En pretensiøs skrekkfilm med et originalt konsept og en entusiamse som smitter over på seern fra første bilde. Det er tydelig at filmskaperne har hatt store ambisjoner om å formidle hvor ONDE oljeindustrien er. Den vil hjernevaske oss å gjøre oss til zombier mann! Morsomt nok er fotoet mye bedre enn man kunne forvente fra en slik film. Og skuespillet er selvfølgelig kledelig ræva. Favoritten er doktoren som babbler en hel masse lege-sjargong det ikke virker som han forstår selv. Dessuten er klimakset noe av det herligste jeg har sett i norsk film noen gang. Et klimaks som navnedropper Carpenters "Apocalypse-trilogi" og Cronenbergs tidligere filmer. En apokalypse bestående av en hær av arbeidere i oransje kjeledress utstyrt med drill, og en haug av "zombier" som ble skapt med at de fikk olje sprøytet direkte inn i hjernebarken. Jeg gleder meg allerede til neste film av Ducasse og Peteul (selvfølgelig måtte det to franskmenn til for å lage en god original skrekkfilm her på berget...jaja).

Link to comment
Share on other sites

 
 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...