Jump to content

Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?


Alex
 Share

Recommended Posts

True Grit - Jeff Bridges inntar nok en gang denne komiske, slitne skikkelsen vi kjenner fra Lebowski og Crazy Heart. Mye av det samme, men jeg liker typen veldig godt. Liker også filmen godt, en klassisk Coen, uten at den når helt opp i deres tetsjikte. Enig i de som påpeker at filmens slutt ikke fungerer optimalt. Ble noe forhastet og snodig over det hele. Jeg tror nok den ender som den store taperen i oscarsammenheng. Den tar toppen et par av de tekniske kategoriene, men det er greit at den nominert i noen av de tyngste kategoriene også.

 

Confessions - Denne japanske psykologiske thrilleren har fått endel skryt her og der. Jeg syns den åpner interessant, og den inneholder mye særegent som man sjelden har sett tidligere. Men den krever mye av din oppmerksomhet i samtlige minutter, og jeg må innrømme at jeg ble relativt lei av filmens form etter en times tid. Det går i ett med blanding av flashbacks og scener i saktefilm. Den konstante monotone voiceoveren blir rett og slett for mye å følge med på. Den blir med andre ord ganske sidrumpa etterhvert, drukner i sin egen kjærlighet av å prøve å være spesiell og særegen.

 

Get Low - En relativt kjedelig film. Skjønner ikke helt hva den prøver på. En litt lett, men alvorstynget film som godt kunne passet i Coen brødrenes univers, men har hverken manus eller regi på plass til å bli interessant. Forglemmelig.

Link to comment
Share on other sites

 
 
 

Marco Bellochios Vincere tok pusten fra meg. En vibrerende og hardtslående studie av Ida Dalsers (Giovanna Mezzogiorno) ulykkelige kjærlighet til Benito Mussolini (Filippo Timi). Mussolini skildres nesten demonisk, Dalser som hans utvalgte heks, en ravende og ragende kvinne som lar seg forføre fra åpningsscenen der en hatefull og arrogant Mussolini på et offentlig møte erklærer at gud ikke eksisterer med mindre han slår ham ned. Vincere er en dramatisk film, men det er også en sjeldent vellykket lek med mediet. Den maniske klapringen fra pianister setter liv til stumfilmer, publikum som bryter ut i spontan sang eller vill slåsskamp alt etter som, beskriver den uroen Italia går igjennom. Store deler av handlingen foregår på mørke steder og inviterer til en skyggelek man vanligvis bare ser i film noir. Dampende sex blir til naken sårbarhet idet Mussolinis lakeier ser seg tvunget til å legge inn Dalser på sinnsykehus for å hindre henne fra å spre historien sin om hvordan hun er Mussolinis rettmessige kone og fødte hans førstefødte. Vi ser to liv som er uhensiktsmessige for det politiske regimet slettes ut. Som en parallell til forholdet mellom Dalser og Mussolini skildres et Italia som går fra ustabilt til undertrykkende. Paroler kastes ut over skjermen som om det skulle være snakk om å tømme nattpotten. Ord som Guerra og Vincere danser vilt i bildet til akkompagnement av dramatisk musikk, og arkivfoto blandes med det Bellochios kamera fanger.

 

Wild Grass av Alain Resnais er en annerledes, men ikke mindre vellykket film. Også her forholder man seg til seksualitetens mørke kraft over mennesket, men Resnais forholder seg mye mer lekent til problematikken. Wild Grass er en film om vanlige følelsers uhåndgripelighet der Bellochio skildrer maniske følelsers håndgripelighet. Det er en lettere film, mye mer leken og humoristisk, samtidig som den bærer på et tungt alvor den på ingen måte er villig til å dekke over. Georges Palet (André Dussollier) finner en pengebok som tilhører Marguerite Muir (Sabine Azéma), og funnet setter i gang en serie med forviklinger i seksualitetens luner. En "hvem elsker hvem"-film blottet for filosofiske betraktninger, men som gjennom en mesterlig koloritt og stor følelsesmessig integritet overrasker og fryder der den leker med kjærlighetsfilmens konvensjoner. Her har Sex and the City-skaperne noe å lære om skokjøp som metafor!

Link to comment
Share on other sites

 
 

Jeg har sett Tough Guys Don't Dance av selveste Norman Mailer, en fabelaktig absurd film! Ryan O'Neal, som kanaliserer sin beste Barry Lyndon også her, vaser rundt i et superhardkokt og alt for komplisert noir-plott befolket med de pussigste figurer som helt naturlig sier ting som "he had the biggest cock in christendom". Det er flashbacks inni flashbacks, fantastiske 80-tallsparties/orgier med kokain som flyter, hoder kappes av, og i hele tiden i bakgrunnen: en tåkelur som uler. Og så Isabella Rossellini oppi alt dette! Det er vel rimelig tongue in cheek det hele, men alt er så merkelig og ute at man aldri kan være helt sikker. Kanskje var det noen som ikke fikk være med på spøken på forhånd, mine penger plasseres i så fall på O'Neal som virkelig synes fortapt her.

 

Oh man! Oh God, oh man! Oh God, oh man! Oh God, oh man! Oh God, oh man, oh God!
Link to comment
Share on other sites

 
Jeg såg "The Limits of Control" her om dagen, og ble mektig imponert! Jeg har egentlig alltid vært litt lunken til Jarmusch: Ghost Dog var en middelmådig opplevelse, Night On Earth fryktelig ujevn, Broken flowers gikk fort i glemmeboken og til og med den hyllede Dead Man var jeg ikke begeistret for, selv om jeg anså den som hans beste i lag med Down by law. Jeg tror det var posør-faktene til Jarmusch som irriterte meg litt; mye kjendis-cameos som jeg følte var påtrengt og stivt. Men The Limits of Control synes jeg er strålende. Jeg anser den nesten som en modnere og mye bedre utgave av Ghost Dog. Man har fortsatt mediteringen, den ensomme mannen som driver med ett eller annet lugubert, den urbane settingen,selvbeherskelsen filosoferingen. Men jeg følte alt funket perfekt i The Limits of Control. Mindre narrativ, en mer fullendt estetisk opplevelse, kameraet som uforsker rom, meta-elementene, parallelene mellom livet og kunsten. Men mest av alt er kanskje filmen en hyllest til film. I denne filmen klarer han faktisk å transendere mediumet og gi noe som er mer enn summen av alle elementene. Ingen kompromiss. La oss håpe han fortsetter i samme sporet!
Link to comment
Share on other sites

 

The Proposition (2005)

 

http://cinemopolis.files.wordpress.com/2009/12/proposition.jpg

 

I forhold til mange andre western filmer, er denne ein av dei som skiller seg litt ut. Filmen forteller rett og slett historien på ein anna måte en ein del andre western filmer, og generelt filmer for den del. The Proposition er realistsik og veldig brutal. Den inneholder mange sjokerende scener som påvirker veldig. Her er det inegn rettferdighet. Filmen er full av sleipe jævler, og det er ingen film som har ein happy ending (noko eg finner positivt). Men sjølvom filmens karakterer er fulle av ondskap, så har dei noko godt i seg og. Noko som er bra, medan omtrent alle mennesker er sånn. Filmen har veldig godt og friskt skodespel, og flotte bilder av soldnedgang og anna. Dette er ein film eg anbefaler, men ikkje til alle.... 8/10

Link to comment
Share on other sites

 
En ting jeg glemte angående True Grit. Var det bare jeg som irriterte meg over slangene? Slanger som ligger i hi har vel neppe nok kroppstemperatur til å umiddelbart guffe på slikt vis?
Link to comment
Share on other sites

 
Tok et gjensyn med Black Narcissus i sammenheng med essayskriving og får nok en gang ikke sove, møter Kathleen Byron i døra hver gang jeg skal ta en sigg. Den entréen der er filmhistoriens beste. Og den siste halvtimen er fortsatt høydepunktet av teatralsk galskap på film, selv ikke Brigitte Helm kom i nærheten i Metropolis.
Link to comment
Share on other sites

 

The Punking Of Paris Hilton

Mer en situasjonsrapport enn en kortfilm dette her. Banksy kjøper opp noen par hundre Paris Hilton CDer og bytter ut materialet hennes med noe egenkomponert stoff. Pluss at han har limt inn slogans i coveret som sier ting som; ”Thou shall not worship false icons”. Artig kuriositet, men ikke så mye mer. Fin forsmak til Exit Through The Gift Shop dog.

 

Some YoYo Stuff

Eksperimentell kortfilm regissert av Anton Corbjin om Don van Vilet. Don selv sitter foran en projektor og forteller om livet, kunsten og karrieren sin som Beefheart. Det er ganske hjerteskjærende og høre på mannen som en gang sang med så kraftig og livlig stemme, må nå tvinge ut ordene en etter en. Men kommentarene hans er fortsatt morsomme og bitende.“Right now the Chinese are killing tigers, thinking it improves their manhood. And if they don’t stop it, they have a pussy problem. Et bilde sitter spesielt godt igjen hos meg. Dons slitne fjes foran lerretet og en fisk som flyr over ørkenen på det. Det er noe merkelig og sørgmodig over det bildet. På en måte som er så umiskjennelig Captain Beefheart. Hvil i fred Don.

 

The Hour-Glass Sanatorium

Wow! Dette var noe såkalt annet. Jeg har problemer med å sette ord på denne filmen, fordi den er så unik. Her blir vi bare presentert for surrealistiske tablåer, uten noen omtanke for at publikum skal kunne henge med. Kanskje det aller beste eksemplet på en drømmeaktig struktur jeg kan huske å ha sett på film. Dessuten liker jeg hvordan den er så lekende og humoristisk, trass alvoret i historien. En mann som drar for å besøke sin dødende far, er ikke akkurat ramme for en hyggelig fortelling. Pluss det faktum at på et nivå virker filmen som en elegi over Polens historie, før og etter andre verdenskrig. Men med en gang han tar steget inn i sanatoriumet, blir vi presentert med bilder fra livet til den gamle. Fra ung mann til eldre filosof. Det hele krydret med spenstig humor, som aldri truer med å forkaste den alvorlige kjernen i historien. Det er veldig bra gjort. Ellers så har jeg ikke så mye mer vettugt å si om filmen, bortsett fra at jeg elsket den og at jeg gleder meg som en unge til å få sett The Saragossa Manuscript nå.

Link to comment
Share on other sites

 

The Innocents (1961)

 

http://img21.imageshack.us/img21/5177/screenshot23t.png http://img87.imageshack.us/img87/1182/screenshot18d.png

 

Det kan ha vært kjølig i leiligheten min ikveld, men ingen ullpledd i verden kunne fjernet kuldegysningene jeg satt med gjennom hele denne filmen. Dette er uten tvil den mest skremmende spøkelsesfilmen jeg har sett. Atmosfæren i The Innocents er så gjennomført skremmende, og den gjennomgående og uforglemmelige melodien i filmen tilføyer det lille ekstra som skal til for å skremme undertegnede fra vettet. Foruten en rekke grufremkallende scener, deriblant en mann i vinduet og en kvinne ved innsjøen (for ikke å glemme en død due...), er det den paranoiaen filmen gradvis drar oss som seere inn i, som gjør The Innocents til det mesterverket den faktisk er. Etterhvert som filmen utfolder seg, blir vi mer og mer usikre på hvem det faktisk er som er de uskyldige.

 

Deborah Kerr gjør forøvrig en glimrende rolle, og jeg må totalt sett si at jeg har lyst til å gi The Innocents en plass blant favorittfilmene mine.

 

9/10

Link to comment
Share on other sites

 
 

The Black Sleep (Reginald Le Borg, 1956)

http://img14.imageshack.us/img14/2591/vlcsnap12023.pnghttp://img853.imageshack.us/img853/9788/vlcsnap11955.png

 

Fantastisk stjernegalleri med Basil Rathbone, Lon Chaney Jr., John Carradine, Bela Lugosi, Tor Johnson og Akim Tamiroff som en fornøyelig skurkesigøyner. Selv om filmen i perioder trekker ut, så blomstrer den virkelig opp med bl.a. enkle kreative løsninger, flott foto og mye godlynt humor. Fin liten lavbudsjetts monsterfilm, som også har Bela Lugosis siste rolleprestasjon.

 

Robinson Crusoe on Mars (Byron Haskin, 1964)

http://img191.imageshack.us/img191/2952/vlcsnap00569.pnghttp://img819.imageshack.us/img819/1156/vlcsnap00705.png

http://img806.imageshack.us/img806/6131/vlcsnap00640.pnghttp://img340.imageshack.us/img340/8434/vlcsnap00628.png

 

Denne filmen har helt klart sine problem, spesielt når det fjolles til med romvesen og irriterende laserskytende -blir de aldri lei?- romskip. Men likevel er der noe helt spesielt her, med de store vidåpene øde landskapsbildene. De oser eventyr og barnslig glede, og skaper akkurat den rette magisk stemning. The Criterion Collection er ute med en feiende flott utgivelse.

 

Planet of the Vampires (Mario Bava, 1965)

http://img824.imageshack.us/img824/8885/vlcsnap12132.pnghttp://img576.imageshack.us/img576/1065/vlcsnap12204.png

http://img855.imageshack.us/img855/3064/vlcsnap12213.pnghttp://img845.imageshack.us/img845/19/vlcsnap12221.png

 

Ikke akkurat Bavas beste, men likevel en fin liten campy sak. Masser av glorete farger, røykmaskin, trickfotografi og machoposering. En slags miks av Star Trek og Alien, hvor sistnevnte ha latt seg inspirere. Kraftig! Desverre ikke like smooth som Diabolik, men likevel fordømt hærlig underholdning. Noen som vet hvilken versjon som er å foretrekke?

 

The Plauge of the Zombies (John Gilling, 1966)

http://img62.imageshack.us/img62/6691/vlcsnap12541.pnghttp://img41.imageshack.us/img41/8224/vlcsnap12661.png

http://img717.imageshack.us/img717/176/vlcsnap12564.pnghttp://img690.imageshack.us/img690/6894/vlcsnap12616.png

 

En av de senere Hammer filmene, som også er av de bedre. Ganske fornøyelig, faktisk! Kjent for å være skutt "back to back" med The Reptile, hvor de deler skuespeillere og scenografi for å spare penger.

Link to comment
Share on other sites

 

Du er enig i at det er noe ganske Fulci over den HEFTIGE zombier-opp-fra-grava-scenen?

 

The Incredible Shrinking Man og It Came From Outer Space av Jack Arnold.

 

Rimelig fascinerende saker: i breie, åpne bilder er landskapet matt og interiøret sparsommelig. Begge deler øde... I førstnevnte blir kjente omgivelser fremmedgjort; i sistnevnte blir ørkenen en fin påminnelse om det ubebodde. Universet er mer enn vi tror, og Mennesket mindre – det er visse slående iscenesettelser her, som uthever karakterenes sårbarhet og ”det store” utafor deres kontroll. Det blir sjeldent hinta om et større omgivende samfunn i disse filmene: få karakterer er rimelig alene, kjempende i vidstrakte, mystiske omgivelser. Premissa er jævlig enkle og Arnold dveler ved plottets enkelhet, virker å utnytte det: filmene blir nærmest – etter hvert – rituelle og banale iscenesettelser av det ukjente i det kjente; repeterende, uironiske bilder på menneskets begrensning. På en måte halvdævt, på en annen veldig friskt, og tidvis komposisjonelt morsomt og spennende i all sin balanserte fordreidhet (tror ikke det er ett skjevt bilde, og det rare får ofte utspille seg i lange, rolige tagninger).

Link to comment
Share on other sites

 

Deborah Kerr gjør forøvrig en glimrende rolle, og jeg må totalt sett si at jeg har lyst til å gi The Innocents en plass blant favorittfilmene mine.

 

9/10

Så hyggelig at du ble fornøyd med denne. Ingen av de andre du har skrevet om?

Link to comment
Share on other sites

 

L'Atalante (Vigo 1934)

 

http://3.bp.blogspot.com/_080OiWl_3t8/R9W_ECMjugI/AAAAAAAAAds/1aQ5w5MZ25E/s400/Image28.gif

 

Allerede i øyeblikket det første bildet glir inn i åsyn kjenner jeg følelsen av å flyte utenfor både tid og rom. Det er ingen tilfeldighet. Bare det enkle bildet av en båt som ligger ved land og speiles av sin egen skygge i vannet, med filmens navn skrevet med store og mjuke bokstaver på fronten, har en kvalitet over seg som gir lovnad om en stor kunstnerisk opplevelse. Det er som et maleri som skaper lyst til å vite mer, til å få være med, og til å føle sammen med. En slik følelse etter ett eneste bilde er en ganske sjelden sak. Og da er det så fantastisk at resten av filmen følger opp med en poesi og en subtil skjønnhet som jeg ikke ofte har sett maken til. Faen. Syndromet der jeg ikke klarer å bidra med noe annet en svulstige bobler slår til når en film er så bra som dette; den er som å ligge på sofaen med Belle & Sebastian på øret, varm kakao i koppen, og min avdøde oransje gaupekatt på fanget. Jeg drømmer meg bort. Jeg elsker denne filmen. Og jeg kommer til å skrive like teit om den her kvar gang jeg ser den igjen. Ut-av-denne-verden. Det er synd og skam at Vigo døde så tidlig.

Link to comment
Share on other sites

 

Så hyggelig at du ble fornøyd med denne. Ingen av de andre du har skrevet om?

 

Ja, den var virkelig fornøyelig. Har ikke skrevet om noen av de andre jeg kjøpte, men jeg kommer nok til å slenge inn noen ord en dag jeg føler for det.

Link to comment
Share on other sites

 

The Stool Pigeon (Lam, 2010)

 

Actionthriller fra Hong-Kong om en purk og hans tyster, eller altså Stool Pigeon. Ikke bare er den ganske spennende hele veien, men storyen blir også fetet opp med de tragiske livene til de involverte. Det er ikke til å komme utenom at det i visse tilfeller ødelegger rytmen, men alt i alt så hjelper det karakterbyggingen og vi skjønner bedre hvorfor de handler som de gjør. En og en halv tommel opp!

Link to comment
Share on other sites

 

Så Capras Rain or Shine på Cinemateket (4 andre i salen, Oslo burde skamme seg).

 

Jeg hadde egentlig ikke så store forhåpninger til denne (kontra andre Capra-filmer jeg har planer om å se fremover), men i de innledende innstillingene av karavanen i regnet syntes jeg å skimte noe potensielt flott. Uheldigvis er det bare et par-tre ganger senere i filmen man egentlig får noe lignende visuell stimulans. Nesten hele filmen bæres av Joe Cook i en modus som minner faretruende om middelmådig teatersport. Man får følelsen av at oversettelsen av Broadway-musikalen har hatt hull som ble fylt av Cook så å si på sparket. Dialogen og sketsjene har sikkert visnet en del med tiden, men det finnes da jammen nok av eksempler på god humor fra 20 og 30-tallet også, så jeg gir store deler av skylden på Cook (og manusforfatterne) for at ting ikke fungerer dialogmessig. I tillegg finnes det en del problemer vedrørende hvor sympatisk Cook fremstår. Rivalen (i kjærlighetshistorien) er en kjempehyggelig kar, og Smiley (Cooks karakter) klarer aldri helt å overbevise som protagonist før han får med seg en del støttespillere og begynner med sirkusartisteri (den virkelige konflikten blir nærmest ignorert helt til slutten av filmen, hvor Cooks rolle først faller på plass på en ordentlig måte).

 

De ovennevnte par tre gangene med storhet ligger i kamerabruk ved et par kjøringer som rett og slett er nydelige. Kjøring nummer to, som starter med en innstilling av Smiley som står på trappetrinnene til en sirkusvogn (med en trist klovn som spiser is ved siden av trappen), og ender opp med å følge Smiley inn i folkemengden i sirkusteltet (tenk Goodfellas og Boogie Nights) er utrolig fjong. Det er bare synd at filmen blir kvelt av Joe Cook som leverer kjedelig dialog, når premisset egentlig ikke er så ille, og Cook sikkert hadde fungert med bedre materiale (og med flere skuespillere involvert, nesten hele filmen baserer seg på Cook sammen med én annen person i sketsjene).

 

Man sitter igjen med følelsen av at filmen er et eksempel på at talkien ikke helt taklet dialogbasert humor enda, og at problemet med tempo og Cook (for å være streng) er problemer som lå latent i selve premisset for produksjonen (en adaptasjon av Cook sin Broadway-musikal). Den har noen øyeblikk, men er ikke interessant som sirkusfilm, og heller ikke interessant som fartøy for Cook, så da blir det dessverre ikke så mye igjen som virkelig sitter som det skal.

 

Greit nok for Capra-interesserte, vil jeg tro.

Link to comment
Share on other sites

 

Du er enig i at det er noe ganske Fulci over den HEFTIGE zombie-opp-fra-grava-scenen?

 

The Incredible Shrinking Man og It Came From Outer Space av Jack Arnold.

 

Rimelig fascinerende saker: i breie, åpne bilder er landskapet matt og interiøret sparsommelig. Begge deler øde... I førstnevnte blir kjente omgivelser fremmedgjort; i sistnevnte blir ørkenen en fin påminnelse om det ubebodde. Universet er mer enn vi tror, og Mennesket mindre – det er visse slående iscenesettelser her, som uthever karakterenes sårbarhet og ”det store” utafor deres kontroll. Det blir sjeldent hinta om et større omgivende samfunn i disse filmene: få karakterer er rimelig alene, kjempende i vidstrakte, mystiske omgivelser. Premissa er jævlig enkle og Arnold dveler ved plottets enkelhet, virker å utnytte det: filmene blir nærmest – etter hvert – rituelle og banale iscenesettelser av det ukjente i det kjente; repeterende, uironiske bilder på menneskets begrensning. På en måte halvdævt, på en annen veldig friskt, og tidvis komposisjonelt morsomt og spennende i all sin balanserte fordreidhet (tror ikke det er ett skjevt bilde, og det rare får ofte utspille seg i lange, rolige tagninger).

 

Spesielt fjeset-opp-fra-grava-scena får Fulci-bjellene til å ringe, enig der!

 

Jeg har også snust på Jack Arnold i det siste. Tilfeldig? Universet som spiller oss et puss? Great men think alike? Uansett, jeg så nesten The Incredible Shrinking Man her om dagen. Nå lover jeg å ta den frem i nær fremtid!

 

Hello Down There (Jack Arnold & Ricou Browning, 1969)

http://img716.imageshack.us/img716/275/vlcsnap01000.pnghttp://img823.imageshack.us/img823/8706/vlcsnap01054.png

http://img190.imageshack.us/img190/9564/vlcsnap01515.pnghttp://img215.imageshack.us/img215/1110/vlcsnap01631.png

 

Denne filmen har alt! Tony Randall & Janet Leigh må ta med seg barna, som igjen tar med sine to bandvenner, ned på havets dyp for tredve dager i et undervannshus. Her øver barna på sitt groovy 60's sound, og spyr ut potensielle hits for en wacky plateprodusent i Roddy McDowalls skikkelse. Samtidig får de nye venner i to hjelpsomme delfiner og en goofy sel, og der er rom for et pre-Jaws øyeblikk for godeste Richard Dreyfuss. Fluks med funky gladlåter for kidsa, minst en kommunistvits, en "langhåra popfaen"-vits, en alkoholisert hushjelp, en nesten gul miniubåt, dykking fra fallskjerm, en dansende skilpadde og mye mye mye mer for hele familien! (Inkludert noen dårlig skjulte "på kanten"-vitser for mor og far!) Det hele er en slags slags tyggegummi møter sukkerspinn, kjørt gjennom miksmastern med Flipper, The Jetsons og Lost in Space. Love! Peace! Harmony!

 

 

In Cold Blod (Richard Brooks, 1967)

http://img195.imageshack.us/img195/8859/vlcsnap00434.pnghttp://img850.imageshack.us/img850/8429/vlcsnap00446.png

http://img694.imageshack.us/img694/2622/vlcsnap00566.pnghttp://img269.imageshack.us/img269/8282/vlcsnap01020.png

 

Jeg har absolutt ingenting smart å si om denne filmen, den traff meg rett i magen, før den la meg ned med en uppercut. Den er rå, nesten dokumentarisk. Uanstrengt! Delikat! Jeg har ikke lest Capotes bok, men historien er smart fortalt. Skuespillet ypperlig, til tider mesterlig nedtonet. Spesielt John "Dynasty" Forsythe som lavmælt etterforsker, og en skremmende eplekjekk forbryter i Scott Wilson skikkelse. Det at den er skutt med nydelig sans for svart/hvitt, som gir den en rå film noirsk kvalitet, er ganske enkelt en genistrek. Enkelte scener nærmest hopper ut av skjermen, du får lyst å fryse bildene og studere dem inn i evigheten. Det er sjelden jeg sier det, men denne filmen er perfekt! Perfekt!

Link to comment
Share on other sites

 

Burke & Hare (Landis, 2010)

 

Visstnok i det minste inspirert av virkelige hendelser, men hvorvidt fotografiet ble funnet opp av læremesteren til Charles Darwin osv er så sant, er jeg ganske skeptisk til. Lettbent farse om to seriemordere i Edinburgh på 1800-tallet, det morsomste i filmen er å finne alle cameone, herregud bare se: Stephen Merchant, Ray Harryhausen, Ronnie Corbett, Bill Bailey, Christopher Lee, Jenny Agutter, Costa-Gavras, ja jeg har sikkert glemt noen, men COSTA-GAVRAS!!

Link to comment
Share on other sites

 

Ikke så mye nytt å hoppe i taket for før vinterfilmene kommer på dvd, så det har for det meste blitt gjennsyn.

 

Silence of the Lambs

 

Tapt seg. Foster gjør en grei innsats til skuespillerinne å være, men det er scenene med Hopkins som gjør hele denne filmen. Utenom det er det jo egentlig bare en run of the mill seriemorderfilm med et forutsigbart klimaks. Ted Levine er god, men det hjelper lite når karakteren hans er så dørgende typisk. På mange måter foretrekker jeg Hannibal der Lecter er en mer sentral karakter. Ridley er også uendlig mye flinkere teknisk enn hvem det nå enn var som snekret sammen SotB. Manhunter er nok den beste filmen i denne serien.

 

6/10

 

Cool Hand Luke

 

Undervurdert klassiker. Newman er som vanlig mann med stor m i denne kanskje overraskende dype filmen. Budskapet her går virkelig hjem, og merkbart mer jo eldre jeg blir. Mannen som bare vil være sin egen mann i en verden hvor underkastelse og konformitet står så sentralt og som nekter å inngå kompromisser uansett hva som gjøres mot ham er sterke saker og tidløst.

 

Sometimes nothing can be a real cool hand.

 

9/10

 

Fear and Loathing in Las Vegas

 

Ikke moro når man er klar i hodet, men fremdeles god tidtrøyte. Herlige tolkninger av Depp og Del Toro, men dette er nok helst en film man bør se under påvirkelse av et eller annet psykedelia.

 

6/10 og 9/10

 

Rocky

 

Holder seg godt. Stallone bærer denne emosjonelle karamellen nesten alene, selv om det er ingenting å si på prestasjonene til Young, Shire eller Weathers. Ekte, enkel og effektiv. Muligens den beste sportsfilmen som er laget.

 

9/10

 

Rambo - First Blood

 

Mer drama enn action. Original vri på vietnamfilmen og det funker meget bra. Stallone viser igjen at selv om han kanskje ikke er noen Brando eller Pacino så kunne han lett hatt en betraktelig mer "seriøs" karriere enn det det ble. En smule spekulativ til tider, men avdekker også mange sannheter. En viktig film.

 

8/10

 

Rocky Balboa

 

Rocky tas tilbake til røttene. Sjelden eller aldri ser vi at oppfølgere kan ta seg opp i kvalitet, spesielt ikke når det tys til romertall, men med den sjette filmen får vi faktisk servert en verdig etterfølger til originalen. Helt på høyde med Rocky II, kanskje bedre. Sluttkampen gav meg gåsehud flere ganger og det var sterke øyeblikk spredt jevnt utover. Sly kan rett og slett dette med følelser. En verdig avslutning på sagaen. En prestasjon enkelt og greit.

 

8/10

 

John Rambo

 

Her gjør Stallone det faktisk igjen. Hvem skulle trodd at en 60 år gammel mann skulle spille hovedrollen i den ultimate actionfilmen? En kompromissløs voldsorgie som unngår å falle ned i det latterlige ved hjelp av tematikken. Dette er en meget fin linje å gå, First Blood 2 og Rambo 3 prøvde og feilet, men her fungerer det utmerket. Heftige og kreative sekvenser, herlig lyd og bilde. John Rambo er simpelheten det vi innbiller oss at Chuck Norris er - tidenes badass. Hyll, Hyll.

 

9/10

Link to comment
Share on other sites

 

Ikke så mye nytt å hoppe i taket for før vinterfilmene kommer på dvd, så det har for det meste blitt gjennsyn.

 

Silence of the Lambs

 

Tapt seg. Foster gjør en grei innsats til skuespillerinne å være, men det er scenene med Hopkins som gjør hele denne filmen. Utenom det er det jo egentlig bare en run of the mill seriemorderfilm med et forutsigbart klimaks. Ted Levine er god, men det hjelper lite når karakteren hans er så dørgende typisk. På mange måter foretrekker jeg Hannibal der Lecter er en mer sentral karakter. Ridley er også uendlig mye flinkere teknisk enn hvem det nå enn var som snekret sammen SotB. Manhunter er nok den beste filmen i denne serien.

Jonathan Demme. :angry: Gjør en grei innsats til skuespillerinne å være? Den må du gjerne utdype.

Link to comment
Share on other sites

 

Jonathan Demme. :angry: Gjør en grei innsats til skuespillerinne å være? Den må du gjerne utdype.

 

Kjønnsdebatt og vi har fisk på kroken med en gang! :P

 

Hadde hun ikke vært kvinne hadde ingen gått av skaftet for den prestasjonen. Det er ikke dårlig på noen som helst måte, men karakteren er da vitterlig for platt til at det er noen grunn til å heve øyenbrynene. Oscarstatuetten var nok helt grei da det sikkert ikke var mye til konkurranse, det er jo sjelden det, men jeg sitter ikke akkurat igjen med et inntrykk av at her har jeg vært vitne til en Salieri eller Don Corleone. En Streep eller Sarandon er hun definitivt ikke.

 

Er du fan av Demme? Ser på lista hans på imdb nå og det ser virkelig ikke sprekt ut.

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...