Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?

[Doctor Downs 0]

Kanskje ikke, men den gjengse Oscar-vinner?

 

Jeg føler ihvertfall at enda om hver HBO-serie har sin unike stil så kan ikke det sies om hver episode. Og El secreto de sus ojos føltes som en episode av noe. Det var ikke det at den ligna på noe spesiellt annet, men jeg følte at stilen var veldig generisk for den typen setting filmen hadde.

[Fubarino 4]

Fortsetter å se drittfilm til jeg føler oppmerksomheten kan vies noe jeg faktisk har tro på.

 

Kick-Ass

Oppjaga og tidvis motbydelig idioti.

 

The Book of Eli

Svulstig rævmøkk.

 

Gidder du utdype motbydelighetene? Så skal jeg sitte og be til høyere makter om at du ikke er en av de som reagerte på jenta så lenge.

[KAH 3]

Gidder du utdype motbydelighetene? Så skal jeg sitte og be til høyere makter om at du ikke er en av de som reagerte på jenta så lenge.

 

Reagerte på jenta? Jeg reagerte med en viss form for avsmak på det at vold utført av et barn dyrkes som noe kult, om det er det du tenker på. Altså ikke så mye provoserende som smakløst. Jeg har som nevnt tidligere ikke store problemer med vold på film, men dette er igjen et eksempel på en film der volden ikke fungerer i den gitte konteksten, der den gjennomgående (u)tonen i filmen gjør at volden for meg markerer et lite velkomment brudd. Underdoghistorie med de "riktige" popkulturelle referansene, pubertal humor og ellers alt som kjennetegner de mest populære av de utallige hjernedøde komediene Hollywood har servert de siste årene, borger for en i utgangspunktet uutholdelig film for mitt vedkommende, og når scener som inneholder bøtter av blod dukker opp, hvor volden utføres av unger som nærmest skriker "yeah" til hverandre etter utført avhogging av lem, da kan gamlefar i stua (meg) i tillegg sutre over kulturelt og moralsk forfall i en og samme sleng, og om ikke annet finne trøst i at han åpenbart ikke er fullstendig likegyldig til alt, riktig ennå. Mye av det samme var årsaken til min kritikk av Inglourious Basterds, og det er mulig dette er noe i tiden som jeg ikke skjønner. Takk og lov for det.

[Engangsgrill 16]

Tror Fubarino tenker på blant annet denne artikkelen til Montages. Forøvrig kunne jeg ikke vært mer enig i at mye er galt med Kick-Ass. Synd at Nicholas Cage kaster bort talentet sitt på slikt skrot.

[KAH 3]

Aha, vel, da er det fristende å legge til at jeg også synes mye var feil i den artikkelen, hehe, jeg deler i hvert fall ikke fælt mange av synspunktene til forfatteren. Eventuelle seksuelle assosiasjonsrekker må i tilfelle ha sittet dypt, dypt i underbevisstheten min, men jeg ser forsåvidt hvordan eksemplene som er trukket frem kan tolkes i en slik retning, og det gjør jo filmen bare mer forstyrrende, for den belyser jo ikke, bare utnytter. "Stiller spørsmål omkring..", "Snedig", dette kan jeg ingenlunde skrive under på.

[Zann 8]

Jeg synes volden var den eneste lyspunktet i Kick-Ass, utenom barten til Nic Cage. Men etter at den hadde etablert den hypervoldelige unge jenta visste jo ikke filmen hva den skulle gjøre utenom å la henne være hypervoldelig på akkurat samme måte gjentatte ganger. Wish fulfillment-greiene med nerdene var så pinlig at jeg ikke har ord. Jeg er så lei av de stereotypiske nerdeheltene, ønsker meg filmer som handler om at nerdene får bank av fotballspillere igjen.

[KAH 3]

ønsker meg filmer som handler om at nerdene får bank av fotballspillere igjen.

Men de slo jo tilbake på 80-tallet og?

 

 

 

[Zann 8]

Ja, du har rett. Har kanskje nerdene aldri fått sin fortjente dose juling på film?

[Svankmajer 21]

Revenge Against The Nerds kunne vært noe å satset på ja.

 

S,

[Fredrick 0]

Faen. Og akkurat da jeg trodde døgnrytmen var på rett vei igjen, så ser jeg Persona rett før jeg skal legge meg. Jeg kan ikke sove nå.

[CypheroN 10]

De tre siste jeg så…

 

The God Who Wasn't There (2005)

En personlig Indie-dokumentar som omfatter Gud og Jesus' eksistens. Greit interessant, men finnes nok bedre filmer på dette området. Likevel oppfyller den kravene. 7/10

 

Twelve Monkeys (1995)

Godfilm, men ikke top notch-stjernestatusen i min bok. Bruce er god, Pitt er god, alle er gode. 8/10

 

The Ghost Writer (2010)

Et langtsomt thrillerdrama som virkelig klarte å engasjere meg hele veien. I litt over to timer får vi servert en interessant story som foregår på en fantastisk setting, som er en regnfull liten øy i USA. Ewan McGregor og Pierce Brosnan passer begge i sine roller, og (snart) 95-år-gamle Eli Wallach gjør en liten, men viktig birolle. Bortsett fra slutten som jeg er usikker på om jeg likte, så var dette virkelig en av de bedre filmene jeg har sett på lenge. Se denne! 9/10

[Uruloki 15]

Faen. Og akkurat da jeg trodde døgnrytmen var på rett vei igjen, så ser jeg Persona rett før jeg skal legge meg. Jeg kan ikke sove nå.

Første gang eller? Kjenner igjen følelsen.

[Doctor Downs 0]

Så nettopp Barton Fink, som fløy rett opp på topp 5-lista mi over beste Coen-filmer. Sterkt undervurdert (eller kanskje bare glemt? Vant jo alt som teller i Cannes i sin tid); Hollywood på sitt kløktigste og morsomste! John Goodman er forøvrig guddommelig i denne. Absolutt å anbefale!

[morty 8]

Funny People (Judd Apatow, 2009) - Unfunny movie! Hadde egentlig ikke tenkt å skrive mer, men ok, ikke dårlig skuespill. Adam Sandler gjør en god rolle, på tross av alle de slitsomme greiene hans. Seth Rogen spiller igjen den derre rollen han alltid gjør, som aldri får seg fitte, har null tiltro til seg selv og snakker om baller og pikk annenhver settning. Men likanes. Noen morsomme cameos med bl.a. Andy Dick, Sarah Silverman, Eminem og Ray Romano. Over to timer lang er å drøye det, spesielt når du har fint lite å formidle utover dickjokes. La meg understreke at dette ikke var mitt valg.

[Engangsgrill 16]

The African Queen av John Huston

Katharine Hepburn og Humprey Bogart sammen på elvebåt i svarteste, tjukkeste Afrika under første verdenskrig. Tyskere, farlige stryk og en torpedering som ikke står tilbake for japanernes kamikazeaksjoner under neste krig står i sentrum for denne godbiten som først og fremst er et fartøy for skuespillerne, men også viser at Huston kan dette med spesialeffekter til havs, noe han senere viste til gangs i Moby Dick. Litt fjas, mye self-made man, Bogart og Hepburn som entrepenører som med særs begrensede verktøy klarer å utrette det utrolige. Ingen poeng for realisme, men ett for sjarm og to for manglende pk. Negre som slåss om sigarettstump, Hepburns prestebror som får en skrue løs når han mister flokken sin av negerbarn, tyskere som henretter over en lav sko og giftemål på eksekusjonspellotongen. At Bogart fikk Oscar for denne kan best forstås som en reaksjon på at han ble oversatt i andre sammenhenger (The Treasure of Sierra Madre, Casablanca, The Big Sleep, The Maltese Falcon) for her fremstår han som en forfyllet tyller, som forøvrig passer fint i rollen, men ikke gir det store rommet for subtiliteter ved siden av Bogartisme eller kulhet definert. Under innspillingen drakk han visstnok ikke et eneste glass med vann og hevdet at det sparte ham for diverse sykdommer de andre som var med til Afrika for å spille den hvite manns overlegenhet måtte stri med. Underholdende, men ikke blant Hustons beste. Den gjennomførte røffe stilen gir likevel noe tilbake. Et usminket portrett av jungelen som nesten virker som en karakter, dyrelivet, blandingen mellom desperasjon og skjønnhet i foto, majestetitet kan man kanskje kalle det gjennom streben. Du glemmer ikke bildene av båten på vei ned stryk eller Bogart som drar Dronninga framover gjennom siv og moskito, som liker å sparke motoren og dermed ikke reparerer den selv om det innebærer fare for liv og helse hvis den skulle gå kaputt. Hepburns rolletolkning er på den andre siden fullstendig på jordet, men på en god måte, null forståelse for egen situasjon og egne begrensninger blandet med en frigiditet som gradvis gir tapt for Bogarts stygge sjarme legger til rette for at forvirrelsen tar overhånd slik at du glemmer alt annet enn å stirre fornøyd på at historien utfordrer sunn fornuft, gjør det plausible til et fyord. Slik minner Afrikadronningen litt om Leans bedre The Bridge Over The River Kwai i tonen, selv om dette i langt størrre grad er et merksnodig karakterdrama. Bogart og Hepburn møtes nemlig på halvveien, naive og fortapte i kjærlighet til hverandre, men kanskje først og fremst idealet om de allierte, om lyset den anglosentriske verden sprer om seg. Forferdelig gøyalt.

[blausen 12]

The Room - Ok, det føles som jeg har akkurat blitt spist og drøvtygd i 1000 år av the pit of Sarlaac, og spyttet ut igjen. Dette er det verste jeg har opplevd.

[Montag 4]

The Room - Ok, det føles som jeg har akkurat blitt spist og drøvtygd i 1000 år av the pit of Sarlaac, og spyttet ut igjen. Dette er det verste jeg har opplevd.

Hehe, det er straff som fortjent for å ha oppsøkt noe slikt frivillig.

[Svankmajer 21]

"The Room is not a movie. Its a state of mind."

Sikkert sett den 7-8 ganger nå, og den blir magisk nok bedre og bedre.

 

Nå kan du spille spillet, Blausen. Du finner det i signaturen min. Like bra som filmen.

 

Er animasjonsfestival i Volda akrobat nå. To programmer med studentfilmer fra de baltiske landene tar på. Utrolig mye skit, men endel gullkorn og upolerte diamanter glimter frem også.

 

Så "Sinna Mann" av Anita Kiili i går. Filmen som mange hvisker og tisker kommer til å bli Norge sin første Oskar siden Kon Tiki. (Som animerte kortfilm)

Det kan godt hende igrunn. Bra er den. Synes Kiili virkelig mestrer cut-out mediet, og filmen klarer virkelig å kommunisere følelser. Forøvrig basert på en barnebok, der et barn må forholde seg til en pappa som har aggressjonsproblemer.

Jeg tror jeg likte den. Folk som liker Yuri Norsten burde se mer nøye på arbeidene til Kiili.

 

Skal se Metropia i morgen. Var på en forelesning med hovedanimatøren da. Vanvittig interessant teknikk, som slektes litt med Walz Mit Bashir sin teknikk, bare at her er det brukt ekte bilder som på sitt beste ser sinnsykt ut.

Tok visst 6 år å finansiere den før de kunne animere. Har fått kritikk på historien for å være noe teit. Noe om et slags 1984-univers der staten kontrollerer hjernene til folk gjennom shampoen de bruker.

 

S,

[modin 0]

Deadline at Dawn

Amerikansk: 1946, Film Noir, Thriller ispedd mye sjarm, men også dypt tragiske sjebner

 

En av de bedre filmene jeg har kommet over på min Noir list, i hvertfall med tanke på at filmen er så å si totalt ukjent. Det tre hovedpersonene spillt av Susan Hayward, Paul Lukas og Bill Williams utgjør det sterkeste aspektet i denne filmen. Bill Williams spiller Alex en naiv ung marinesoldat som klarer å rote seg opp i en drapsak etter en kveld på byen i New York, fra første stund er det opplagt at han ikke har gjort det. Susan Haywards karakter June er en "Dance Hall Girl" som utvikler sympati for den uheldige og kanskje ikke akkurat glupe marinesoldaten Alex (Williams karakter). Sammen forsøker de å nøste opp i hvordan kvinnen Alex har besøkt tidligere på kvelden kan ha blitt drept, med seg får Taxi sjåføren som er en svært dyp og filosofisk man som har opplevd sin andel dritt i livet. Det kommer etterhvert frem at det er en lang rekke personer som kan ha drept den løsaktige Edna hun har til enhver tid opptil flere elskere, en bror som driver en tvilsom nattklubb og er separert fra en blind pianospiller som hun skylder penger.

 

Vi følger trioen i deres jakt på den virkelige morderen, i gjennom natten. Det er her de viser seg som utfyllende personer som virkelig kan få fram det beste i hverandre. June som som småbyjenta som har føkt lykken i New York, men funnet lite annet enn kynisme og tvilsomme mannfolk uten at hun framstår som den typiske "though tired of life girl" som vi så ofte finner i Noir til det har hun alt for mye empati og en god porsjon søthet. Alex er den søte naive gutten som kanskje representerer netopp den idyliske småbykulturen June en gang i tiden rømte fra. Gus på sin side er den erfarne (svært filosofiske) godt voksne mannen som kan komme med råd til de to unge i løpet av filmen. I løpet av natten blir ulike spor utforsket uten at mann kommer nærmere en drapsmann. Løsningen kommer ikke før filmens siste minutter selv etter at politiet har presset Alex til noe som kan sies å være en slags tilståelse gjennom svært tvilsom forhørsteknikk, og den virkelige morderen tilstår rett etterpå. Men er denne personen den virkelige morderen, eller er morderen en tredje person igjen?

[blausen 12]

Våknet opp med dundrende hodepine. Sikkert hjernen som har jobbet harnisk med å bearbeide The Room i løpet av søvnens løp, men endte i system failure.

 

 

Edit: Spillet var top-notch

[Peru 6]

Charleen av Ross McElwee. En av McElwees tidligste filmer, en dokumentar om den fantastiske damen fra Sherman's March som prøver å fikse han med den søte mormonersangerinnen. Bra, selvsagt. Filmen hadde vært god nok om den bare handlet om henne som et 'grepa kvinnfolk', men fokuset rettes etterhvert mot hennes kronglete kjærlighetsliv (for en type hun er sammen med her (sjarmerende datter dog)), og da blir den enda bedre.

[Jizzmopper 0]

Two-lane Blacktop (1971)

 

Wow! Jeg vet ikke helt hva jeg nettopp så, men jeg ble totalt grepet av denne underfundige filmen. Jeg vet ikke hva jeg forventet da jeg satte den på, men det jeg fikk servert var ingenting i nærheten av hva jeg ville trodd. Dette er en "bilfilm" som ikke handler om biler, for å si det på en simpel måte. Her møter vi en rekke komplekse og mystiske karakterer, og flere hendelser som virker temmelig uforklarlige. Som seer er jeg en observatør av den amerikanske kulturen langs landeveiene i akkurat dette lille tidsrommet på tidlig 70-tall, og det er skremmende interessant. James Taylors karakter vekket en form for indre uro i meg til tross for hans minimalistiske rolle. Jeg kan ikke helt sette fingeren på hva som framkalte dette, men dette er den typen film som lar det meste være åpent til ettertanke, og Taylors karakter kan bl.a. vitne om en trist fortid. Jenta som er med på turen er også en svært interessant karakter, og åpner for et lass med tolkninger.

Sliker filmer settes pris på, en stor tommel opp! 9/10

[Seftref 1]

A City of Sadness, og jeg likte den uendelig mye bedre enn den første Hou Hsiao-hsien-filmen jeg så (Dust in the Wind, elns). Har en stor forkjærlighet for filmer som treffer balansen mellom å være episk/"viktig" og samtidig personlig. En av hensiktene med filmen var helt klart å belyse hendelsene i Taiwan i siste halvdel av 40-tallet, men trangen til å informere kom aldri i veien for det ærlige og medrivende familiedramaet som er kjernen i filmen. Dette var rett og slett brutalt bra. I løpet av den forholdsvis lange spilletiden reagerte jeg 2-3 ganger på et par klumsete og småsnodige kommentarer til landets politiske tilstand, men det er egentlig alt jeg har å utsette på denne. Veldig, veldig flott film.

[blausen 12]

Glanet de to første Toy Story filmene i lys av at jeg likte 3'ern så godt. Ikke sett de siden de kom ut (10 og 15 år siden vel?), så husket i bunn og grunn ikke så veldig mye. Syns kanskje at de ikke er i toppen hva pixar produksjoner angår. Toy Story 3 fremstår langt mer underholdende og engasjerende på flere plan. Isåfall utrolig godt gjort, ettersom oppfølgere som regel taper seg i kvalitet etter jo flere filmer man lager. Jeg orker f.eks. ikke å lide meg igjennom den nyeste Shrek, eller uinteressert i å se flere Istid filmer.

[Doctor Downs 0]

Skikkelig god kinodag på lørdag:

 

La Nana (The Maid) [sebastián Silva, 2009]

Denne satt godt. Et til tider skikkelig vemmelig domestisk drama om en hushjelp som etter 20 år i samme familie slår seg vrang. Noe jeg virkelig likte her er hvordan regissør Silva og hovedrolleinnhaver Catalina Saavedra mestret den balansekunsten det er å lage en usympatisk karakter som man fortsatt kan engasjere seg i og sympatisere med, og La Nana går bare såvidt ikke over kanten. Etterhvert som Raquel (Saavedra) begynner å miste greper trer en ny balanseøkt i kraft; nemmelig følelsen av at en karakter man virkelig har blitt kjent med fortsatt har noe veldig uforutsigbart på lur. Det hele er skutt på video med for det meste mye håndholdt kamera og lite ekstra lys, noe som gir filmen en følelse, ikke bare realisme, men mer nøyaktig av hjemmevideo. Husholdet filmen finner sted i føles ekte, og det samme gjør karakterene, uten at det gjør hendelsesforløpet noe mindre spennende. Raquel er en av de mer interessante karakterene jeg har sett på kino i år, og jeg foreslår at dere også gir henne en sjangse hvis dere får muligheten.

 

Alamar [Pedro González-Rubio, 2009]

Det er ikke før man har sett en film uten konflikt at de fleste andre forsøk på frisk og original filmskaping oppfattes som noe betydningsløse. I de første minuttene av Alamar får vi servert historien om Jorge og Roberta en gang dypt forelskede men nå adskilte, gjennom en serie hjemmevideoer og fotografier. Jorge er Meksikansk med indianerrøtter mens italienske Roberta er et bymenneske. De to møttes helt klart mens Roberta var ung og ute etter kicks, men forholdet tålte tydeligvis ikke tidens tann. Før brudded fikk de en sønn sammen, Natan, som nå bor med Roberta. Selve handlingsforløpet i filmen starter med at Natan drar til Mexico for å tilbringe tid med Jorge, som bor i en fiskehytte på vannet utenfor en tropisk øy. Som nevnt tidligere et det et så godt som konfliktløst narrativ, og det er forholdet mellom Jorge og Natan som står i fokus. Allikevel spiller omgivelsene deres en viktig rolle i filmen, som forøvrig kanskje er den vakreste jeg har sett i år. Enten Jorge befinner seg på land eller med harpun blandt korallrev er dette virkelig en film som må sees. Den er filmet i dokumentarisk stil, men til tross for at det ikke er kontinuitetsklipping å se og at skuespillerene later til å spille seg selv hvis man skal tro på rulleteksten så er det definitivt ingenting spontant over denne produksjonen. En annen ting som bør nevnes er den fantastisk regien av dyr i filmen, særlig en fugl som stadig kommer tilbake til hytta til Jorge. Uansett, denne er verdt å oppsøke!