Jump to content

Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?


Alex
 Share

Recommended Posts

Har du sett den eller ikke, Frenzy? Litt uklart. Er egentlig heller ikke noen enorm Toy Story fra før fan skal sies. Dvs, jeg syntes nummer 1 var "grei nok", mens jeg syntes Toy Story 2 skal ha plusspoeng for å ha mye morsomme og kreative sekvenser. Denne var derimot mye mer. Filmen er veldig trist. Skikkelig sippefilm. Kan ha noe med det for min del. Jeg er en sucker for triste filmer. Hele utgangspunktet med filmen er jo temmelig sorgmodig. Ungen som eier lekene, Andy, er skal nå til "college" og flytter ut. Lekene blir aldri lekt med lengre, og skal kastes bort. Jeg tror noe av det som gjør den veldig sterk er at den ikke er så forutsigbar. Man undrer veldig på hvordan man skal ende denne filmen.

 

S,

Link to comment
Share on other sites

 
 
 

Har du sett den eller ikke, Frenzy? Litt uklart.

 

S,

 

Ser nå at jeg var ekstremt uklar. Jeg har altså ikke sett den. Men etter dine ord, spørs det om jeg må revurdere min holdning til denne: kanskje jeg skal se den likevel

Link to comment
Share on other sites

 

In the Company of Men(1997, LaBute)

http://www.salon.com/aug97/entertainment/company970801.gif

 

Aaron Eckhart har en egen evne til å holde blikket mitt på skjermen, og selv om denne filmen har sine dødpunkter, så er Eckhart genial som dette mannsvinet, eller tja kanskje bare rett og slett et svin. Matt Malloy gjør også en habil figur som Eckharts kompanjong, og LaBute skal ha for at filmens premiss blir gjennomført til det fulle. Ingen utfeiging her nei. Den var jo også forholdsvis kontroversiell når den kom ut. Bare så synd at LaBute siden har rotet seg borti en drøss "tullefilmer". Jeg "likte" denne godt, selv om den er litt ukomfortabel mot slutten.

Link to comment
Share on other sites

 
 

World's Greatest Dad(2009, Goldthwait)

 

Denne overrasket meg litt. Trodde virkelig ikke at en film regissert av "han raringen" fra Politiskolen skulle være såpass ålreit. Slutten skuffer litt, men ellers er dette fin svart humor. Man får også en cameo av Krist Novoselich, da smilte jeg litt. Se opp for snurrebassen til Robin Williams....

Link to comment
Share on other sites

 
Den siste revejakta (Ulrik Imtiaz Rolfsen, 2008). Har blitt lite tid til film og TV i det siste, då eg har fullt opp med boligbygging og fødsel på overtid. Når det kjem til denne filmen må eg seie at å leggje isolasjon på eit trangt loft var kjekkare enn denne filmadaptasjonen av Ingvar Ambjørnsen sin film. Plottet er syltynt, noko som fungerer dårleg når filmen ikkje maktar å fange noko slags stemning og inntrykk frå den perioda den representerer. Det heile blir kleint og klisjéfylt. Heile spekterert av norske skodespelarar er kopla inn (jepp, Bjørn Sundquist er der!). Imtiaz Rolfsen har prøvd seg på sjangerfilmar før (Izzat), men maktar ikkje å tilføre noko nytt, tvert imot. Han kan finne seg noko anna å gjere.
Link to comment
Share on other sites

 

Micmacs à tire-larigot. Omtrent som man forventer at Micmacs à tire-larigot skal være. Jeunet i tullehumør med saturerte farger. Egentlig er alt annet enn den visuelle slapsticken og humoren luket vekk, ikke strippet bort, men nedprioritert: det som står igjen er rene severdigheter med ett og annet satirisk poeng om våpenindustrien. Men det fungerer som tidtrøyte, for Jeunet legger ikke opp til noe annet, og som han selv sier på et intervju, han er ikke ute etter å bedra noen. Ingen pretensjoner, ingen påtatthet, for det er slik det faller seg naturlig å gjøre det. En ærlig film der Dany Boon, rare tegneseriefigurer og fysisk humor står i sentrum er en ærlig film der Dany Boon, rare tegneseriefigurer og fysisk humor står i sentrum, og den kjeder ikke.

 

Syndromes and a Century. Super! Her overlater jeg tolkningstoktene til andre, men jeg ble voldsomt imponert. Nøktern, observerende og vakker.

 

Noen som har sett Sud sanaeha/Blissfully Yours? Vet at Tropical Malady er populær her inne.

Link to comment
Share on other sites

 
 
Blir ikke så mye film for tida, men fikk sett The Bad Lieutenant: Port of Call – New Orleans i går. Nicholas Cage stiger foran kamera som selveste Aguirre (akkurat på samme vri-foten-metode i et riktig så magisk øyeblikk), med vond rygg og lite samvittighet. Her er ikke noe håp, ikke noen nonne-voldtekt og påfølgende søken etter frelse, men pur, ren apati under en apatisk himmel, med korte innslag av en søken - antydninger om noe annet bakom denne triste, grådige og håpløse verdenen av mennesker, signalisert gjennom noen små drypp av dvelinger som ikke virker å bety noe, men som bare er (krokodillescenen, iguanaene), merkelig sentimentale scener som den i ’lekestua’, og drømmende replikker (his soul is still dancing, you think fish have dreams?). Det er stort sett mørkt og jævlig: i en scene, der Terence (Cage) får sparken rett på utsida av sin egen dørkarm for så å snu seg rundt og tre inn i husets gang og møte (den fulle) mora og kjæresten (som er prostituert og narkoman) i krangel over dop (de kaller vel hverandre fitter), er det nesten så man synes synd på ham. Et oversiktsbilde av en storby liggende under en medtatt himmel, med en rolig panorering, setter på en måte et sørgelig punktum på en lang, sprø setning som dikter seg ut av elendigheten den avbilder og forteller om en grå himmel, en grå by, og en aldri så grå moral, inspisert av en drømmende tysker som finner det greiest å le. Her er lite kjærlighet og menneskelighet. Bare dyr som observerer, observerer mennesker som lurer på om de drømmer.
Link to comment
Share on other sites

 
VM-fridag endte i at man fikk tid til å glane en film, men vi holdt oss likevel nært til fotball. Maradona by Kusturica ble aldri den helt store opplevelsen. Litt usikker på hva Kusturica prøver å fortelle oss. Delvis standard dokumentarbiopic der Maradona forteller fra sitt levde liv, nedturer og høydepunkter, blandet med smått bisarre musikalske innslag, og ikke minst innslag fra seremonier hos The Church of Maradona. De to sistnevnte hadde en slags Herzog-aura over seg, og står vel frem som høydepunkter jeg kommer til å huske. Størstedelen av filmen er geriljafilming der kamerateamet dilter etter, og må ofte vente på at Maradona skal foreta seg noe, eller møte opp til avtaler. Dels blandet med personlige intervjuer, blir det likevel altfor overfladisk til at du kommer under huden på legenden.
Link to comment
Share on other sites

 

Hehe, her kjenner du din besøkstid. Godt timet comeback! Lenge siden sist.

 

Lol. Ja, kanskje en fjern post å komme med etter så mye bortetid, men det får være så.

 

Ser begredelig lite film for tiden, derfor radiostillheten (jeg lurker altså, men skriver ikke). Når jeg først ser noe er det gjerne noe dama presser meg til, og ikke noe som er verdig en post her, verken i positiv eller negativ forstand. Det er dog én bra film jeg har sett hele tre ganger de siste par månedene, kommentert før, men fortjener gjentakelse; Mary and Max. Virkelig en feiende flott, morsom, intelligent, trist og sær liten sak som ikke taper seg ved gjentatte visninger. Deilig, seriøs stopmotion for voksne.

 

Også har jeg sett verdens beste film, Sátántangó, igjen. Tredje gangen blir det, og etter siste gjennomsyn har jeg tilbragt nesten et døgn i Tarrs fantastiske verden. Jeg har ikke noe spesielt å komme med utover det jeg og andre har sagt tidligere, dette er intet mindre en magisk fra ende til annen.

 

Men én ting har jeg stusset over, alle tre gangene: Regnet. Ettersom alt annet er så inderlig perfekt, slår det meg som litt rart at Tarr har brukt så dårlig regnteknologi. Selv i scenene hvor regnet virkelig tilfører magi, som scenen der jenta sniker seg opp til huset og spionerer på fyllefesten, kan man tydelig se at "dusjen" beveger seg frem og tilbake, ev. at det er en rytmisk distribusjon mellom de forskjellige punktene der regnet faller. Nå regner det her, nå der, og så her igjen, så der osv. Ikke en stor greie, men jeg fant det verdt å nevne likevel, spesielt mtp. filmens ellers uangripelige fremtoning.

 

Og scenen mot slutten, som er filmet fra panseret på lastebilen, er nesten katastrofal. Her er det åpenbart tre (hvis jeg husker riktig) dusjer/slanger som spyler statisk mot sine punkt - og her har jeg blitt dratt litt ut av opplevelsen alle tre gangene, siden jeg selv med tjukt påsmurt godvilje ikke klarer å overbevise meg selv om at det regner.

 

Ikke at noe av dette er nok til å frata filmen sin status som tidenes beste for min del, men det gjør at jeg ikke kan kalle filmen helt perfekt.

Link to comment
Share on other sites

 

Ikke noe å stusse over, Mxyz. En fjern post er alltid en bra post. Jeg mente kommentaren min som noe utelukkende positivt.

 

Okei, jeg har sikkert sagt det en million ganger før, men de siste 14 minuttene og 39 sekundene av Easy Rider er sånn ca. det beste som noensinne har blitt festet på film. Hvem skulle trodd at en såkalt "amerikansk klassiker" kunne stå for noe slikt, definitivt en popularisert film, en kanonisert film, og slike filmer er jo alltid ganske kjipe å digge, no? Nei. Fuck det. Disse få minuttene fratar meg egentlig alle drømmer, fordi jeg oppdager at alt jeg noensinne har et ønske om å oppnå innenfor dette mediet allerede har blitt gjort. Det gjør meg motløs, men får også kanskje frem fighter-spiriten, fordi jeg har en umulig motstander å kjempe mot. I hvert fall, dette er FILM, slik jeg ser det; totalt ufullendt, spontant, feilfullt (som den rake motsetning til feilfritt, som alltid er en oppskrift på noe dødskjipt), kornete og jævlig, menneskelig i hvert eneste sekund, psykedelia manifestert gjennom støyen og kornene og de obskure bildene av mennesker som lever på 60-tallet; kanskje dreper de 60-talls-drømmen i samme slengen, men det er like greit, for det dreide seg jo bare om naivitet uansett: dette er The Real Shit.

 

Her kommer de beste 4 minuttene og 48 sekundende av disse 14 minuttene og 39 sekundene.I feil aspect ratio og greier. Fuck YouTube. Ikke minst hater den jeg 10-minuttersgrensa deres. De hindrer kunstens frenmvekst. Det eneste andre alternativet av dette MESTEVERKET, var en fransk dubbing eller et akkompagnement av Tool. Djeezus Christ. Men jeg regner jo med at alle er smarte nok til å sette på sin Easy Rider DVD i dette øyeblikket, NUH, og oppleve øyeblikket:

 

http://www.youtube.com/watch?v=WH-compe0Q0

 

Ja, jeg er på dét punktet nå.

 

Just shut up and take it, man.

 

Mxyz får lov til å supplere meg.

 

And you're such a cruel mother and I hate you so much!

 

 

 

 

Okei: Sátántangó;

 

1. Jeg trodde Barry Lyndon var Verdens Beste Film, Mxyz?

 

2. Er regnets falskhet så jævlig viktig da? Hva med den ultrafalske kattedukka mens jenta går bortover veien og tar litt rottegift i samme slengen; dette er jo ganske tydelig en dukke da, gitt! Men ødelegger det noe? Satantango (gidder ikke alle apostrofene) handler jo mye om suspension of disbelief, er virkelig det at effektene ikke er top-notch ødeleggende for opplevelsen?

 

3. Jeg vil av den grunn absolutt ikke kalle Satantango perfekt, men igjen, feilfrihet er jo dødskjedelig.

 

4. Bela Tarr på Cinemateket-visningen fremsto som en skikkelig gammal, bitter gubbe, en anti-kunstner, som dro frem røttene fra arbeiderklassen og at "film er hardt arbeid først og fremst", og at man må "drite i allegoriene", og gi faen i å finne MENING i alt (parafrasert).

 

5. Jeg er enig i alt dét. Satantango er kanskje tidenes beste film, mest av alt fordi, som Bela sier "det er en lørdags kveld, og likevel bruker dere (i salen) 7 timer på å se filmen min,"; jeg skjønner hvorfor. Og det er ikke så veldig mange filmer jeg hadde gjort det samme for.

 

Over and out. Er i Chicago ass.

Link to comment
Share on other sites

 

Tenkte å ha meg en post-Treme opplevelse i dag:

 

http://chipbruce.files.wordpress.com/2008/12/when_the_levees_broke.jpg

 

When the levees broke: a requiem in four acts - Om orkanen Katrina, en 4 timers, ekstremt essensiell bauta-dokumentar regissert av Spike Lee. Proppet med hjerteskjærende intervjuer og bilder av mennesker som må forlate sine skadede og døde familiemedlemmer. 5-6 dagers venting uten mat, vann og hygieniske fasiliteter i katastrofeområder, hvor politiet ikke gjør noe annet enn å stå å sikte på deg med maskingevær, i den intensjon at du ikke får lov til å rømme. I det hele tatt så mange syke aspekter ved katastrofen som gjør at du stiller store spørsmålstegn over hele linja.

 

Skjønner ikke hvorfor denne ikke har fått mer oppmerksomhet. Må sees.

Link to comment
Share on other sites

 

Shortbus (John Cameron Mitchell, 2006)

 

Friskt med en film som har et så avslappet forhold til sex og... det meste, egentlig. Herlig annerledes film som kaster seg over store spørsmål på en jordnær måte, og selv om filmen ikke nødvendigvis kommer frem til noe fornuftig, synes jeg noen replikker sitter godt ("It's like the sixties, just with less hope", som innehaveren av sexklubben Shortbus sier). Opplevde ikke filmen som spesielt sjokkerende eller spekulativ heller, den varme skildringen gjør de drøyeste scenene mer avvæpnende enn noe annet (og flere av dem er jo ganske morsomme i tillegg). For å nevne noe negativt, synes jeg ikke alle skuespillerne funker like bra (de fleste av dem var vel også amatører). Filmens slutt virket også noe lettvindt, men synes samtidig den var søtladen på en ganske fin måte. Dagens lille overraskelse dette!

Link to comment
Share on other sites

 
 

The Cry of the Owl(2009, Thrawes)

Nå er jeg for så vidt ganske svak for Paddy Conisidine, men dette var kjedelige greier. Patricia Highsmith står kreditert som opphavsperson til historien, men den er da relativ lik en Chabrol-film av samme navn etter plottet å dømme? Hmmmmm

Link to comment
Share on other sites

 

Oldboy

 

Likte denne veldig godt, det var en veldig sterk film, men likevel følte jeg den ble litt for lang. Det er en film man ikke før ut av hodet med det første, og jeg likte hvordan Park vekslet mellom nåtid og fortid ganske ofte.

Link to comment
Share on other sites

 

Farvel Falkenberg

 

Snakk om identifikasjon. Jeg lever nå i den "siste sommeren", den siste tiden her hjemme, før alle jeg kjenner drar hver sin vei. Denne stemningen fanges perfekt i filmen, som på mange måter er et sentrallyrisk portrett av denne veldig rare situasjonen, uten et vanlig narrativ. Skildringen er jordnær og upretensiøs, men samtidig veldig poetisk og vakker. Tilstedeværelsen av Terrence Malick som inspirasjonskilde er tydelig. Jesper Ganslandt har den samme evnen som Malick til å fange det vakre, det spesielle ved et tilsynelatende helt ordinært øyeblikk. Historien underfortelles på en god måte, jeg applauderer virkelig manuset.

 

Det dokumentariske DV-kameraet og det ambient/post-rock-inspirerte lydsporet gav meg den samme følelsen som kortfilmen Lila. Har Uruloki sett Farvel Falkenberg mon tro?

Link to comment
Share on other sites

 
 

Farvel Falkenberg

 

Snakk om identifikasjon. Jeg lever nå i den "siste sommeren", den siste tiden her hjemme, før alle jeg kjenner drar hver sin vei. Denne stemningen fanges perfekt i filmen, som på mange måter er et sentrallyrisk portrett av denne veldig rare situasjonen, uten et vanlig narrativ. Skildringen er jordnær og upretensiøs, men samtidig veldig poetisk og vakker. Tilstedeværelsen av Terrence Malick som inspirasjonskilde er tydelig. Jesper Ganslandt har den samme evnen som Malick til å fange det vakre, det spesielle ved et tilsynelatende helt ordinært øyeblikk. Historien underfortelles på en god måte, jeg applauderer virkelig manuset.

 

Det dokumentariske DV-kameraet og det ambient/post-rock-inspirerte lydsporet gav meg den samme følelsen som kortfilmen Lila. Har Uruloki sett Farvel Falkenberg mon tro?

 

Veldig einig i det du seier her. Er sjølv stort sett forbi den siste sommaren, men identifikasjonen var sterk. Såg denne for omlag ein månad sidan, og eg sat att med sterke inntrykk etterpå. Spesielt scena i tåka i skoggrøfta var sterk, både pga av hendinga, men også det visuelle og atmosfæra. Eit lite meisterverk dette!

Link to comment
Share on other sites

 

Endelig har jeg litt lyst og ork til å se film igjen!

 

Idiotene (Lars von Trier, 1998). Hehe. Trier ass. En fyr man (ihvertfall jeg) elsker å hate og hater å elske. Var dette min første "rene" dogmefilm, mon tro? Det tror jeg, og jeg er nysgjerrig på mer. Synes det er litt artig med regissører som velger å arbeide innenfor så strenge rammer som Trier gjør her. Når det gjelder akkurat denne filmen, synes jeg Idiotene bygger på et interessant konsept der luften kanskje går litt ut av ballongen underveis. Og som alltid befinner Trier seg i en gråsone som får meg til å tenke over om det egentlig er så greit det jeg ser på akkurat nå. Jeg synes for eksempel denne filmen er morsommere enn jeg antageligvis burde. Filmene hans er sånn sett aldri kjedelige.

 

Dark Horse (Dagur Kári, 2005). Sjarmerende liten sak om en ung mann som famler seg gjennom hverdagen i nydelig svarthvitt foto. Tidvis veldig morsom, men også noe ufokusert, spesielt mot slutten der filmen plutselig slår over til en langt mer alvorlig tone jeg aldri ble riktig klok på.

 

State of Play (Kevin Macdonald, 2009). Velskrevet og velspilt thriller, solid på alle mulige måter, komplett med korrupsjonsskandaler og det hele. Jada, klisjéene er på plass (halvshabby journalistveteran med utradisjonelle arbeidsmetoder teamer opp med ung og uerfaren kvinnelig journalist hypp på et scoop, til tross for at de ikke kom særlig godt overens i starten), men det funka bra for meg ikveld. Selv Crowe, som jeg synes har blitt en småkjedelig skuespiller, gjør en mer enn habil jobb her. Noen som har noen erfaring med BBC-serien, forresten?

Link to comment
Share on other sites

 

Yabu no naka no kuroneko (Kaneto Shindo, 1968)

 

Basert på Japansk spøkelseshistorie. Bunnsolid atmosfære og stemning, til tider klarer den faktisk å være nervepirrende. Estetikken minner en del om Shindo’s Onibaba, samt den flotte flyten og sensuelt kameraarbeid. Historien er helt grei, og fungerer for å drive filmen forrover. Spesialeffektene er kanskje ikke så avanserte, men de gir filmen en hel spesiell stemning, som å være i en drøm.

 

Ninjo kami fusen (Sadao Yamanaka, 1937)

 

Tidlig Japansk film om underklassen og overklassen som utnytter skillet. Fin film, men jeg kan ikke si jeg var helt overbevist. Fint og innovativt foto, og den trange settingen gir filmen en passende klaustrofobi, men det føltes ofte som at det kunne blitt mer av filmen. Likevel satte den ett inntrykk, tror jeg må se den igjen.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...