Jump to content

Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?


Alex
 Share

Recommended Posts

Hadde et gjensyn med Stalker i går kveld, og jeg må si den blir bedre for hver gang man ser den. Nydelig atmosfære og en bruk av symbolikk som balanserer på en fin linje mellom å være fantastisk og ren svada. Heldigvis holder den seg stødig på førstnevnte hele veien gjennom. Jeg elsker tvetydighet, men hadde Stalker hatt mer av det ville innholdet vært uhåndgripelig for meg; Kun en rekke vage filosofiske påstander man ikke hadde funnet sammenhengene til. Men den fellen unngås, og det er bra for det er nemlig vagheten som gjør filmen så bra. Mange mener at Tarkovskij hadde noe konkret å si om menneskeheten, men jeg tror ikke han ville gjøre annet enn å vise kompleksiteten i oss. Han ville problematisere istedenfor å si. Det er oss, seerne, som bestemmer hva filmen handler om. Nei faen, det går ikke an å si noe vettugt om denne filmen. Iallefall ikke når man ser på TV samtidig. 10.0

 

Et lite spørsmål:

 

 

Følte Stalkeren seg som en messias som førte folket til Gud (rommet), eller hadde han en mer ydmyk tankegang til situasjonen? Måten han oppførte seg taler mot sistnevnte, men et lite stykke ut i del 2 siterte han et bibelvers(?) hvor det virket som førstnevnte er tilfelle.

 

Link to comment
Share on other sites

 

en fin linje mellom å være fantastisk og ren svada.

Temmelig kontroversielt dette her, obviously! Stalker er jo for øvrig en action-film, som en Tarkovskij-fan sa til meg back in the days (et par år siden, gammel vettu). Så vanskelig er den da virkelig ikke. En temmelig rett-frem-historie om fantasi, det uoppnåelige og det Frenzy ville kalle barnslig oppfinnsomhet og overtro. Som jeg selvsagt er helt enig i.

 

Å tolke "Stalker" som en Jesus-skikkelse er vel uansett ikke så veldig langt fra målgivende-pasning i hvert fall, selv om det tross alt ikke er Bibelen han siterer, men russisk poesi. Pretender: er dette også et vers fra Tarkovskijs far, som i Zerkalo? Ærlig spørsmål her. Selv om jeg sikkert i mer edru tilstand ville husket at det var Kjent Russisk Poet med navn X, om jeg husker rett.

 

Trenger uansett ikke spoiler for slik'a, gutt.

 

Men la oss heller snakke om The Velvet Underground, da!

Link to comment
Share on other sites

 

Jeg ser ikke på stalkeren som en Jesus. Spørsmålet var om han selv så på seg som det. Poesi eller bibelvers, personen som ble omtalt som "Ham" kunne godt vært en beskrivelse av stalkeren. Nokså selvhøytidelige beskrivelser that is.

 

Og jo, jeg føler at Stalker kunne mistet effekten sin (blitt litt tullete) innholdsmessig dersom den hadde blitt mer pompøs og "out-of-this-world", men Tarkovskij behandlet det perfekt.

Link to comment
Share on other sites

 
Det siteres bibelvers i Stalker, Uru. Men det settes ingen grense mellom poesi og ritualer, men heller en sammensmelting av de to som en rot til det spirituelle mennesket. Det som beveger mennesket.
Link to comment
Share on other sites

 

The Unknown (1927) av Tod Browning

 

http://3.bp.blogspot.com/_qPon2S4vHls/RxejPbKU-uI/AAAAAAAAAg8/jGw4WXz9ECs/s400/unknown4.jpg

 

Tod Browning er ingen spennende regissør. Det virker som han bryr seg mer om skuespilleruttrykk enn å skape et uttrykk via kamerabruk og klipping. Men det som er kult med Browning er hans hang til det makabre. The Unknown virker litt som en forsmak på Freaks, for her spiller Lon Chaney en armløs sigøyner og du finner også andre kroppslige deformasjoner. Historien er ganske enkel og banal: Joan Crawford, i en av sine første hovedroller, spiller en kvinne som har et problematisk forhold til menn og deres armer. Hun liker ikke makten og hangen til dominering i mannen og derfor avskyr mannearmer. Det passer Chaney bra, siden han er forelsket i denne kvinnen. Uten å avsløre for mye av plottet (denne filmen er bare 49 minutter lang, så der er ikke SÅ mye plott), så spiller Chaney en versjon av det ulykkelige "monsteret", som er ond men som tilskueren får sympati for (slik som Phantom of the Opera). Det skjer ikke så mye interessant bortsett fra atmosfæren og skuespillet (som jo er ganske bra, egentlig) før en heidundrendes avslutningssekvens som er absolutt bra gjennomført og veldig spennende. Vel verdt å bruke en drøy time på, denne her. Og Chaney er jo strålende som alltids.

Link to comment
Share on other sites

 
 
Fun fact om Du Levande: alle scenene (med unntak av én) ble konstruert fra scratch og filmet i studio. Roy Andersson kan dette med scenografi. Tror denne og Sånger Från Andra Våningen har blitt to av mine favorittfilmer. Det sies så mye med så lite. Og aldri kommer vi nærmere enn halvtotalt utsnitt. Jævlig kaldt, men akk så humoristisk. Enorm gjensynsverdi på disse filmene.
Link to comment
Share on other sites

 
 
 
Heh. Det lurer jeg også på. Jeg mente dobbelbunn. Fra nå av færre synonymer og leksikonord, men dobbelbunn er vel det samme som dobbelbetydning, i alle fall et beslektet begrep, her i filmen Happy-Go-Lucky der humoren ikke bare gjør filmen morsommere, men den er ganske sår også — hvis du har sett den, blant annet scenen med uteliggeren og flere av scenene med kjøreskoleinstruktøren, der humoren både er skøy (vittige, treffsikre linjer fra karakteren Poppy) og litt vond (når hun gjennom møter med flere av karakterene får deler av sitt lystige verdenssyn ødelagt — i scener med stor humor). Håper noen i det hele tatt skjønner hva jeg mener.
Link to comment
Share on other sites

 
 
 
 
 

The Changeling (1980)

 

http://img529.imageshack.us/img529/1319/05thewheelchair679.jpg http://img6.imageshack.us/img6/787/changeling5.jpg

 

George C. Scott spiller hovedrollen i denne haunted-house fortellingen om en mann som leier et herskapshus etter at hans kone og datter døde i en bilulykke. Det viser seg snart at huset har en uhyggelig historie.

Dette er utvilsomt en av de beste grøsserne jeg har sett på lang tid. Jeg satt med frysninger gjennom marg og bein opptil flere ganger, takket være den bitende uhyggelige atmosfæren og Scotts glimrende skuespill. Det eneste kjipe med filmen er at den glimrende atmosfæren brått brytes når de mer konvensjonelle dagtid-scenene vises. Den blir ikke bevart slik som i f.eks. Repulsion eller The Shining. Når vi er inne på det negative, så skal det også nevnes at slutten tok litt av sted i feil retning for min del. Jeg fikk litt sånn Stephen King-feeling, lik avslutningene i de svakere filmatiseringene av hans verk. Men stort sett var dette en veldig fornøyelig grøsser som gjør det den skal; framkalle gåsehud og neglebiting. For dere som har sett den, vil jeg også trekke frem en viss scene med en ball... Uforglemmelig! 8/10

 

Tunes of Glory (1960)

 

http://img687.imageshack.us/img687/1426/tunesofglory.jpg

 

Alec Guiness viser igjen at han hører til blant de største skuespillerne som noensinne har levd. Her leverer han en solid rolle som en alkoholisert offiser i den skotske hæren i fredstid. Da den uformelle majoren Jock Sinclair blir tilsidesatt som leder for bataljonen sin til fordel for den disiplinære oberstløytnant Barrow (John Mills), begynner hele livet hans å rakne. Når både datteren hans, elskeren hans og flere av mennene i bataljonen hans snur ryggen til ham, finner Sinclair ut at han eneste måte å vinne tilbake tilliten, er ved å sosialt og psykisk bryte ned Barrow for å skaffe plassen sin tilbake.

Dette er i stor grad en karakterdrevet film, og skuespillerprestasjonene er så å si plettfrie. Guiness er som sagt enorm, og Mills gjør ikke en dårligere rolle. I tillegg føles resten av karakterene utrolig levende og troverdige. Historien bæres hovedsakelig av Sinclairs indre stridigheter, men det i tillegg til karakterskildringen er i hovedsak alt, slik jeg så det. Selve settingen i filmen er i en militærcamp, og alt dette militærstyret blir på den andre siden rimelig uinteressant om du spør meg.

Jeg vet ikke om jeg fikk noen rimelig konklusjon ut av dette, men jeg synes hvertfall Tunes of Glory var en bra film på grunnlag av skuespillet. Men den uinteressante settingen og handlingsgangen gjorde at filmen til tider ble litt kjedelig. Jeg vil også her nevne en minneverdig scene til dere som har sett den, ja jeg snakker om avslutningsscenen... Glimrende av Guiness! 7/10

Link to comment
Share on other sites

 
 
 

Liten update fra meg, siste 1-2 ukene (Lite film, mye sommervarme)…

 

La Jetée (1962)

Helt villt bra, men samtidig som jeg føler det kunne bli gjort mye mer ut av filmen. Skal få sett denne et par ganger etter hverandre så snart som mulig.

 

Passchendaele (2008) (skolevisning)

Canadisk film om første verdenskrig. Klisjéer, helter, kjedelige krigsslag vi har sett før, and so on.

 

It Runs in the Family (2003)

Halveis kul -- om du liker Kirk & Michael Douglas m. fam. Hele familien Douglas (tre generasjoner) spiller sammen i denne filmen, og det er en ganske unødvendig film jeg kunne klart meg uten. Midt på treet.

 

Seven (1995)

Fjerde-femte visning, noe sånt. Fortsatt like bra. Kanskje t.o.m enda bedre. Denne filmen er femten år gammel, men føles som maks 2-3. Uten tvil en av de aller beste thrillerne noensinne.

Link to comment
Share on other sites

 
Fear and Loathing in Las Vegas: Når filmen startet var det som om noen fyrte en halv liter sterk syre opp i årene og lot den virke utover filmen. Dette var virkelig litt av noe filmsnacks. Jeg lo, jeg gråt og jeg skrek i gjennom denne ekstreme filmen som egentlig gikk fra a til å uten at noe skjedde. Dette var rett og slett en svær underholdningsbombe fylt med gullkorn, dverger, drugs, hærlig musikk og et eneste stort kaos. Dette er absolutt en film jeg skal kose meg med mye i fremtiden!
Link to comment
Share on other sites

 

Fear and Loathing in Las Vegas: Når filmen startet var det som om noen fyrte en halv liter sterk syre opp i årene og lot den virke utover filmen. Dette var virkelig litt av noe filmsnacks. Jeg lo, jeg gråt og jeg skrek i gjennom denne ekstreme filmen som egentlig gikk fra a til å uten at noe skjedde. Dette var rett og slett en svær underholdningsbombe fylt med gullkorn, dverger, drugs, hærlig musikk og et eneste stort kaos. Dette er absolutt en film jeg skal kose meg med mye i fremtiden!

 

Fantastisk film, og eg anbefaler sjølvsagt Hunter S. Thompson si bok også.

 

"We were somewhere around Barstow, on the edge of the desert, when the drugs began to take hold."

Link to comment
Share on other sites

 
 

Children of Men

 

En herlig godbit av en postapokalyptisk film, med utrolig lange tagninger, gode skuespillerprestasjoner og en utrolig engasjerende handling. Jeg bare elsker når kameraet "følger" etter hovedpersonene når de beveger og er i farlige situasjoner. Michael Caine spiller fantastisk som Jasper. Det er også bra at selv om året er 2027(noe sånt), så har ikke menneskene flyvebiler og mobiler med kaffetrakter, men det ligner mye på slik vi har det i dag. Jeg synes Children of Men gir en god fremtidsfremstilling av en verden uten barn.

 

9/10

Link to comment
Share on other sites

 

En passion (Bergman, 1969)

Persona på BFI her om dagen og kom virkelig i humør til å få sett litt mer Bergman igjen. En passion tar for seg fire karakterer som sliter med å finne sin plass i verden, og prøver å finne det på den øde svenske landsbygda av alle steder. I spisser har vi Max Von Sydow og Liv Ullman som begge har mistet ektefellene sine og knytter et skjørt bånd seg imellom. En vil kanskje si at En passion er en film "i kjent Bergman-stil", men jeg synes selv dette var unikt nok til å rangeres med de hans bedre. Kjemien mellom karakterene i filmen er ypperlig fremstillt som et scenario hvor ingen ser ut til å kjenne seg selv godt nok til å vite om de har det bra med seg selv eller om de er komfortable rundt andre. Visuellt strålende av Sven Nykvist og flott spillt av Von Sydow og støttespillere (og også Bergman-gjengangere) Bibi Andersson og Erland Josephson. Jeg har uttrykt min skepsis ovenfor Liv Ullman her før, og jeg vet den ikke blir veldig godt tatt imot, men jeg blir virkelig satt ut av svorsken hennes. Det er noen scener i En passion der skuespillerene, som seg selv, snakker ut som karakterene de spiller, og selv der kunne ikke Ullmann i det minste snakke et språk hun kan uttale! I tillegg ser hun uendelig uintelligent ut. Blikkene hennes rangerer fra uforstående barn til kylling. Akkurat dette gjør forsåvidt ikke noe siden Bergman helt klart vet hva -og hvem- han jobber med, og Ullman ender stadig opp i roller som kler henne veldig godt (Persona er det beste eksempelet på dette, og En passion likedan). Men svorsken...! :(

Link to comment
Share on other sites

 

Er vel ikke så veeeldig mange som skyter syre inn i blodstrømmen for øvrig (selv om Aldous Huxley visstnok gjorde det på dødsleiet).

 

Og en halvliter ville uansett vært i meste laget, da et enkelt gram inneholder mellom fem og ti tusen brukerdoser. For øvrig, en elefant på tre og et halvt tonn døde en time og førti minutter etter at den fikk injisert 297 mg LSD i 1962.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...