Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?

[CypheroN 10]

La battaglia di Algeri (1966)

 

We aren't madmen or sadists, gentlemen. Those who call us Fascists today, forget the contribution that many of us made to the Resistance. Those who call us Nazis, don't know that among us there are survivors of Dachau and Buchenwald. We are soldiers and our only duty is to win.

 

http://img155.imageshack.us/img155/2193/vlcsnapj000002.jpg

 

En helt utrolig film som absolutt ikke har gått ut på dato. Jeg har aldri visst noe særlig om denne konflikten (Algeriekrigen, 1954 - 1962), men jeg må si jeg ble mer interessert enn jeg trodde jeg skulle bli. Hele filmen er som en dokumentar med datoer og korrekte hendelser hele veien, og hele filmen virker ekstremt ekte og realistisk. Alle tagingene er tydeligvis ekte, ingenting er resirkulert fra selve krigen, noe som er veldig imponerende. Closeups av sivile ansikter som gråter, folkemengder med hundrevis som stormer i gatene med militæret i hælene, bomber som sprenger store byggninger -- og så klart de forferdelige tortuscenene. Trekker helt klart opp for min del, spesielt etter nevnte sitat fra Obersten: The word "torture" doesn't appear in our orders. We've always spoken of interrogation as the only valid method in a police operation directed against unknown enemies. As for the NLF, they request that their members, in the event of capture, should maintain silence for twenty-four hours, and then they may talk. So, the organization has already had the time it needs to render any information useless. What type of interrogation should we choose, the one the courts use for a murder case, that drags on for months?

[blausen 12]

The Book of Eli - Syns faktisk starten på denne var tøff og lovende. Denzel som mann av få ord som stusler rundt i et postapokalyptisk landskap, hogger kontant lemmene av noen banditter, og så dukker det opp noen potensielt fine biroller med Tom Waits, Titus Pullo fyren fra Rome og Gary Oldman som bad guy. Tydelige vibber fra både The Road og Mad Max. Men ettersom historien kommer på plass skjønner man raskt at dette kommer aldri til å bære avsted noenplass. Boka det er snakk om er selvfølgelig den siste gjenværende bibelen som fins på jorden, og filmen legger opp til at menneskenes siste håp for moral, kjærlighet og medmenneskelighet her i verden ligger i bokas skjebne. Den kræsjer med andre ord.

[BadSmile 8]

Rosemary's Baby (1968, Polanski)

 

http://i47.tinypic.com/2lm1nig.png

 

Akkurat som hovedkarakteren så smyger paranoia tregt inn etter som filmen går. Ble jo nesten litt små-gal av den usikre stemningen filmen kjørte på. Slutten tok kaka, fikk lyst til å vri av huet på grunn av alt galskapen. Veldig typisk Polanski dette, småmystisk fortelling med merkelige karakterer. Skuespillet var herlig, fint å se Farrow i en helt annen karakter enn det man pleier å se i Woody Allen filmer for.eks. Drømmesekvensene var også flotte. Litt blandet følelser om slutten, hatet den i begynnelsen, men tror jeg liker den nå.

 

http://i49.tinypic.com/11264aw.jpg

[Uruloki 15]

5 Centimeters per Second (2007, Shinkai)

Hoihoi, for en rar liten sak. Alt hva historie og dialog og karakterer angår er jo helt vanvittig oversentimentalt og grenser alltid til kleint og flaut og banalitet, et forsøk på stor poesi sikkert. Animasjonen er noe av det mest 'out-there' jeg har sett i anime, her er det lens-flares i bøtter og spann, stjerner og galakser på himmelen, lys- og skyggespill, glansbildeestetikk. De har til og med dratt det så langt at de inkluderer fokusfeil. Men likevel... jeg ble jo litt berørt til tider, og selv om dette er en film som definerer kitsch på så mange måter man kan tenke seg, ser den jo faktisk forbanna bra ut om man tar det for hva det er; og heldigvis vet Shinkai å fokusere litt på ikke-bilder, lyktestolper og t-baner og rom og landskap etter at karakterene for lengst har gått ut av bildet. Liker at den er så vanvittig konsis (63 min!), og sluttpoenget er jo ikke så halvgæærnt. Aner ikke hva jeg skal synes om denne. Tror jeg liker den.

 

 

Perfect Blue (1997, Kon)

Vel, temmelig mindfuck dette her, og definitivt best når den er på sitt verste rent kronologisk; rotet og mikset sammen på en temmelig virtuos måte, og med en usikkerhet og kvelende atmosfære som ikke ligner grisen.

Men det må vel sies at jeg har fått litt overdose av disse schizofreni/splittet-personlighetsthrillerne de siste par årene, det føles ikke akkurat helt nytt, og selv om det levnes litt tvil mot slutten også, skulle jeg ønske at den bare ga faen i å gi noen som helst svar. Som jo som oftest er denne typen films felle å falle i.

Men den føles jo faktisk temmelig frisk store deler av tiden. Ikke like frisk som Paprika dog.

[paah 4]

Avatar (Cameron, 2009)

Svak historie og endimensjonale karakterer, men likevel gikk de nesten tre timene fort unna. Det er vanskelig å sette fingeren på hva jeg likte med filmen, men dette er lettbent underholdning som fungerer bra.

 

Neko no ongaeshi (The Cat Returns; Morita, 2002)

For en sjarmbombe! Feel-good og stor moro fra start til slutt, og som Ghibli-filmer flest oser den av fortellerglede og karisma. Den faller kanskje litt for kort på historiebiten, sammenlignet med filmer som Spirited Away og Grave of the Fireflies, men jeg storkoste meg likevel. Den bringte frem en slags barnslig filmglede i meg som jeg ikke har kjent på en stund.

[Jizzmopper 0]

Revolution (1985)

 

Jeg pinte meg nettopp gjennom dette uinteressante makkverket motivert av Al Pacinos tilstedeværelse. Til tross for den lave ratingen på Imdb (4,7) er ikke dette en dårlig laget film i teknisk forstand (det er ikke en veldig bra heller), men den er bare så vanvittig kjedelig. Revolution baserer seg i stor grad på karakterene, og deres forhold til hverandre under den amerikanske frigjøringskrigen. Men når filmen ikke gir oss mulighet til å bli kjent med noen av disse karakterene eller utvikle noen som helst form for sympati med dem, har den feilet stort. Dessuten er den gjennomsyret av klisjeer fra ende til annen, og et kjærlighetsforhold totalt blottet for noen som helst forsøk på å underbygge det, hjelper ikke stort. Konklusjon: kjedelig som faen. 4/10

[Sir 3]

En kjapp oppsummering av noen filmer jeg har sett i det siste.

 

Changeling: Etter en litt treg start viser dette seg å være veldig interresant. Historien fenger masse og rører ved mange følelser. Jeg fikk raserianfall mange ganger og til tider fikk jeg lyst til å hoppe inn i filmen og denge livskiten ut av enkelte karakterer. Andre ganger var det rett før en tåre begynte å trille nedover kinnet mitt. Filmen får altså veldig godt fram urettferdigheten i dette samfunnet vi befant oss i. Det eneste jeg synes var dumt var at jeg følte det manglet litt på hovedkarakteren Christine Collins. Hun havner litt i bakfrunnen til tider og jeg syns ikke de fikk så veldig godt fram den sterke personligheten. 9/10

 

The Island: Denne begynner veldig bra og setter oss fint inn i denne lille kolonien av folk som venter på å bli plukket ut til denne paradis-øya. Jeg sitter og føler at ting ikke er som det skal og alt virker veldig spennende og mystisk. Den hadde altså absolutt potensiale til å bli veldig bra, og baktanken bak det hele er egentlig genial. Men alt dette blir plutselig glemt når Michael Bay ødelegger det hele med masse av uoriginale vendinger som blir krydret av pompøse baljakter og eksplosjoner. Alle karakterene som ved første øyekast virket valdig interresange blir plutselig ødelagt når for eksempel alt det sexy skal vises fram (Scarlett Johansson). Til slutt ender det med at hele dritten er ødelagt. Dette er et veldig godt eksempel på at man ikke skal la Michael Bay leke seg med film. 6/10

 

Sisters Act 2: Når jeg ikke trodde det gikk an å se verre filmer etter jeg hadde sett Sisters Act (1) på skolen i fjor, kom læreren inn og satt på toeren i mangel av andre ting å gjøre på skolen før eksamen. For det første er historien helt elendig. Når denne rastløse afroamerikaneren endelig har kommet seg bort fra klosteret hun hadde så mye imot kommer det plutselig noen nonner og overtaler henne alt for enkelt til å bli lærer i musikk på klosterskolen. For det første er dette uoriginalt og alt for lettvindt, men så har vi jo denne elendige karakteren også. De har nemlig prøvd alt for hardt til å få Sister Mary Clarence til å bli en morsom og annerledes karakter. Whoopi Goldberg overspiller noe langt opp i skyene. All humoren blir også alt for dum. Jeg trodde jeg skulle drukne nedi stolen da hun rant nedover trappegelenderet og satt seg på dritten elevene hadde lagt på stolen. Jeg mener dårligere og mindre barnslig humor finner man ikke. 0/10

[Montag 4]

Myra Breckinridge (1970)

 

Som forventet - et flyhavari av en "film". Ungmøen Mae West (76år under innspillingen) har rollen som verdens mest sexy 76åring, og hun tar seg like godt ut som et nyoppspadd lik 4 uker etter begravelse. Med et slikt råvakkert utseende er det bare naturlig at alle byens staute unge menn - en debuterende Tom Selleck inkludert - er på knærne etter å ligge med henne. Et annet heldig grep er - i mangel av et godt script - å gjøre flittig bruk av årgangsklipp fra de foregående tiårs Hollywoodproduksjoner (bl.a. Helan og Halvan får særdeles mye scenetid.) Dette fungerer omtrent like godt som det høres ut.

Filmen har én "interessant" scene - en ganske usmakelig sådan hvor en mann er offer for voldtekt og utøver er transseksuelle Myra spilt av deilige Raquel Welch.

[paah 4]

Final Exam (Huston, 1981)

Døll slasher.

 

Mimi wo sumaseba (Whisper of the Heart; Kondo, 1995)

Nok en fin Ghibli-film. Når ikke opp til de beste, men den er frisk og sjarmerende så det holder.

The Boat the Rocked (Curtis, 2009)

Mye bra musikk, men bortsett fra det er filmen en eneste stor flause.

[GoreGalore 0]

Har endelig fått tid til å se litt film igjen etter den siste skoleinnspurten. Meget kort om de siste:

 

Final Exam

Slasher som handler om ... hva handlet den om nå igjen? Meget forglemmelig sak.

 

The Boat That Rocked

Et klisjekalas med bra musikk. Skuffet av denne. Hadde de droppet klisjeene samt kortet den ned en halvtime kunne den kanskje ha vært noe.

 

Zappa

Meget fornøyelig film. Morsomme karakterer og fin 60's feeling.

 

Silence of the Lambs

Følte jeg var nødt til å se denne, etter lang tid med støvsamling. Var vel akkurat som forventet. Fin film.

 

For A Few Dollars More

Fifin western. Fantastisk start, fantastisk slutt, men dessverre er det mye tøv mellom. Musikken er selvsagt fantastisk, og Clintern er som vanlig badass.

[Billy Behranu 3]

Silence of the Lambs

Følte jeg var nødt til å se denne, etter lang tid med støvsamling. Var vel akkurat som forventet. Fin film.

 

Men viktigst: den har Hip Priest

[dodraugen 1]

Zappa

Meget fornøyelig film. Morsomme karakterer og fin 60's feeling.

 

Danske Zappa? Som i den nitriste filmen hvor stakkels Bjørn får en leksjon i Brutal Virkelighet? Morsomme karakterer?

 

(Noen år siden jeg så denne, men husker den som ganske alvorlig.)

 

Edit:

 

Baykot/Boycott (Makhmalbaf, 1985)

 

Handlingen er satt til tiden før revolusjonen i Iran, og vi følger Valeh (spilt av Majid Majidi), tidligere dedikert marxist, men nå med et mer fremmedgjort forhold til ideologi (og særlig dens gudløse aspekt). I det hans kone føder deres første barn går en aksjon Valeh er delaktig i ad undas, og herfra går ting nedover for dem begge. Kona sliter med ensomhet og økonomi, Valeh oppdager at hans tidligere kamerater har blitt forblindet av ideologien, og med en dødsstraff hengende over seg virker retorikken om å ofre seg for den større sak stadig mindre overbevisende.

 

Boycott starter lovende, og særlig tidlige torturscener i fengselet er godt gjennomført. Omtrent halvveis ut nås imidlertid vendepunktet, Valeh avvises i fengsel av sine tidligere kamerater, og utbryter i desperasjon at «I know all of you, you who robbed me of my faith and gave me nothing in return.» Herfra går fokuset fra overgrip utført av sjahens menn, og over til svikfulle og gudløse marxister. Makhmalbaf spiller på det som er av emosjonelle strenger, og det blir til tider påtrengende manipulativt.

 

Makhmalbaf ble i etterkant konfrontert med anklager om opportunisme, at han på uredelig vis har brukt historien for å rettferdiggjøre egen propaganda, men avviste selv anklagene med at «Above all else the film is about philosophy. [...] if there is no belief in God and the resurrection, then all the fighting is useless».

 

Makhmalbafs forsvar til side, Boycott føles mer enn noe annet som et billig sleivspark mot marxistene, tillagt action og sentimentalitet for å gripe seeren. Forskjellen på denne og hans neste, The Peddler, er desto mer interessant, for spranget fra de tidligste filmene, med fokus på det islamske regimets dyder, og til de tidligste tegn på kritikk av det samme regimet, gikk ikke akkurat ubemerket hen. Sånn sett er Boycott interessant å ha sett (og det er vel den tidligste av Makhmalbaf-filmene det er mulig å få tak i på denne delen av kloden).

[Valuska 1]

Sang sattawat

Regi: Apichatpong Weerasethakul

Thailandsk drama frå 2006

Terningkast: 5

Andre og tredje gjennomsyn. Ei lågmælt perle frå den nybakte Gullpalme-vinnaren. Handlinga, i den grad ho finst, gjeng føre seg på to ulike sjukehus, der dei same situasjonane går att begge stadene. Weerasethakul nyttar lange, statiske innstillingar for å understreke det kvardagslege sjukehuslivet. I staden for effektfullt fiksfakseri som t.d. snøgg klipping og stilige kamerarørsler, krydrar han filmen med overraskande humor, absurde innslag, smellvakre bilete og ei avslappande stemning. Eg trur dette er den nærmaste ein kan komme ein filmatisk meditasjon. I dei siste 15 minutta oppnådde eg Nirvana.

 

12 Angry Men

Regi: Sidney Lumet

Amerikansk drama frå 1957

Terningkast: 5-

Spennande, intens, stilsikker og (framfor alt) velspelt rettssakfilm, der jurymedlemmen Henry Fonda skal overbevise resten av juryen om at mistenkte kanskje ikkje er skuldig likevel. Det nærgåande kameraet fangar opp kvar einaste sveittedråpe i skallen på karakterane. Fråveret av musikk og dei høvesvis lange innstillingane forsterkar truverdet åt filmen; men det gjer derimot ikkje eit par logiske brester som dukkar opp her og der. Fleire av poenga som kjem fram i løpet av dette møtet, er såpass sentrale at det er merkeleg at dei ikkje har kommi fram tidlegare i saksprosessen. Elles var dette ein veldig god film – og eg seier det igjen: Skodespelarane speler så det susar!

 

Låt den rätte komma in

Regi: Tomas Alfredson

Svensk grøssar/drama frå 2008

Terningkast: 4+

Fyrste og andre gjennomsyn. Ei vellukka kryssing av vampyrgrøssar og oppvekstfilm. Styrka åt filmen er at han utnyttar uhyggja maksimalt. Sjølv i dei trivelegaste og ljosaste scenene, sit eg og bit neglar mens eg ventar på at noko nifst skal hende. Men det er eit par ting som skurrar. Etter kvart utviklar historia seg til å verte meir brutal enn kva filmen har godt av, og Ginia-karakteren klarar eg aldri å interessere meg særleg for. Men elles er ”Låt den rätte komma in” oppskrifta på korleis ein film kan halde på ei hustrig stemning, utan at det nødvendigvis skjer noko skummelt heile tida.

 

Sátántangó

Regi: Béla Tarr

Ungarsk drama frå 1994

Terningkast: 6+

Sjuande gjennomsyn. Regnet høljar ned over den ungarske landsbygda. Det grå vêret er like nitrist som dei få menneskesjelene som bur der. Kvar dag er like einsformig som kvar regndråpe. Menneska ventar på ei forandring. Når Béla Tarr lèt kameraet stå å gå utan at det skjer noko som helst, kjenner eg meg fysisk til stades saman med karakterane. Eg går langs den gjørmete vegen saman med dei, eg sit på baren saman med dei, og eg ventar på Irimiás saman med dei. Eg er ein del av dette falleferdige samfunnet. Dette gjer ”Sátántangó” ekstra gripande og vond. Men til tross for den tunge atmosfæren og dei sørgjelege karakterane, er ikkje filmen utan humor. Da tenkjer eg ikkje berre på dei livlege fyllescenene og den hysterisk morosame bajasen Kelemen, men heller på framstillinga av Irimiás-karakteren. Irimiás er ein skinheilag og sjølvgod herremann som nyttar svulstige ord til å love landsbybuarane ei betre framtid, men eigentleg er han ikkje noko anna enn ein udugeleg fjols. Han hamnar i feil etasje, dummar seg ut overfor to byråkratar og held taler som er utforma med ein latterleg overdriven patos. Denne fyren er falsk tvers gjennom, noko Tarr formidlar gjennom desse underfundige situasjonane med eit komisk glimt i auget. Balansegangen mellom det tragiske og det komiske er ypparleg. Eg flirar når eg ser bøndene danse i fylla, men latteren stoppar når eg ser den stakkars jenta utafor festlokalet som smugkikar på dei fulle sambygdingane. ”Sátántangó” er sett saman av så mange lag at eg har tallause måtar å oppleve filmen på. Kvart gjennomsyn er forskjellig. Eg oppdagar noko nytt kvar gong. Difor er dette ein film som ein kan vende tilbake til når som helst, utan å gå lei. Fy Fabian, eg elskar denne!

 

Into the Wild

Regi: Sean Penn

Amerikansk drama frå 2007

Terningkast: 3

Fascinerande (og sann) historie om ein ung idealist som bryt kontakten med familien og legg ut på eventyr i villmarka. Heile vegen klarar filmen å underhalde meg til ein viss grad. Det er vanskeleg å tykkje at denne utrulege historia er keisam. Gode skodespelarar, spesielt Hal Holbrook, er eit ekstra pluss. Men kva er det som driv denne eksentriske fyren? Kvifor legg han om livsstilen sin så radikalt? Greitt nok at han er ein særing som ynskjer å leve i pakt med naturen, men det må da vel vere noko meir. I ”Grizzly Man” kjempar Treadwell mot krypskyttarar og styresmakter, og Heyerdahl (viss det er ei høveleg samanlikning) segla med Kon-Tiki for å bevise at polynesiarane kanskje stamma frå Sør-Amerika. Hovudpersonen i ”Into the Wild” har ikkje noko anna ønske enn å berre flykte frå sivilisasjonen og fortida si. Hadde han vori framstilt som ein forstyrra stakkar, kunne eg kjøpt det, men når Sean Penn driv reine heltedyrkinga av fyren, trur eg ikkje noko på honom. Eg er også veldig usikker på om snøgg klipping og pompøs musikk passar i ein film som handlar om at menneskja lyt finne tilbake til dei naturlege røtene sine. Alt i alt er dette ein grei og underhaldande film på overflata, men som har ein del fundamentale manglar.

[Uruloki 15]

Sju ganger faktisk? Kreds! Over hvor mange år? Ligger bare på tre selv, men har etablert en slags tradisjon med å se den en gang hvert år, så jeg får vel ta et gjensyn utpå høsten.

[GoreGalore 0]

Danske Zappa? Som i den nitriste filmen hvor stakkels Bjørn får en leksjon i Brutal Virkelighet? Morsomme karakterer?

 

(Noen år siden jeg så denne, men husker den som ganske alvorlig.)

Ok da, den "anmeldelsen" ble litt misvisende. Men den har mange artige øyeblikk, og karakterer som Mulle og pøblene Asger og Folke syntes jeg var litt morsomme. Men jeg er enig i at filmen stort sett er alvorlig.

 

Har noen sett Tro, håb og kærlighed, forresten? Verdt å sjekke ut?

[Frenzy 5]

 

Into the Wild

 

 

Sjekk ut tråden om Into the Wild. Er enig i dine observasjoner.

[CypheroN 10]

In the Shadow of the Moon (2007)

En veldig fin dokumentar om månelandingen i 1969. Gjennom hele filmen er det intervjuer med alle som var med på ferden, og massevis av archive footage fra turen, selvsagt. Er du generelt interessert i verdensrommet vil den nok falle i smak. Ikke vanskelig å bli fascinert av dette her. 8/10. For All Mankind (1989) er noe i samme gate?

 

The General (1926) (Blu-Ray)

Over 70 år etter at den kom ut, er The General fortsatt en utrolig bra film. Den er morsom for meg, en ungdom i Norge, som har vokst opp med 80- og 90-tallets stereotyper og vissvass, som er parodier på parodierer av disse originale filmene som startet det hele. Du blir ikke skuffet om du setter deg ned med denne. Noen stikkord: Hysterisk, kjapp, morsom, heroisk, romantisk, fantastisk. BD-kvaliteten er top notch. 9/10.

[Tristano 0]

Men viktigst: den har Hip Priest

 

Fun fact: Det var en av hovedgrunnene til at jeg plukket opp filmen. Vi Fall fans er gærne...

A History Of Violence

 

Jeg skjønner hva Cronenbergs intensjon med filmen er. Å portrettere et idyllisk samfunn og en kjernefamilie som rakner sammen av den iboende trangen til vold som finnes i mennesket. Dette blir jo eksemplifisert gjennom Viggo Mortensens karakter, som er en tidligere leiemorder som har gått gjennom en "forvandling" fra den voldelige Joey Cusak til familiefaren Tom Stall. Men han ikke kan fortrenge fortiden eller den genetiske arven sin, som når mafiaen møter opp foran huset hans for å ta livet av han eller når sønnen banker opp bøllen i klassen.

 

Men filmen har en rekke problemer. For det første er manusskriftet elendig, som kommer til utrykk i den lite troverdige dialogen til sønnen. Og den bølla han kommer i konflikt med er så stereotypisk at man ikke kan la være å le. Drikker øl når han kjører, kaller ham homo i garderoben og oppfører seg som han fortsatt gikk på barneskolen (pappaen min har større pikk enn din, NANANANANAA). Ikke har han noen god grunn til å være bølle heller. Dessuten er det vanskelig å knytte seg til Mortensens karakter. Han er en så å si en robot, som ikke forandrer seg noe særlig fra å være elskelig familiefar til kaldblodig leiemorder. Han blir egentlig bare bedre til å knekke nakken på folk, og røffere i sexlivet.

 

Jeg har lest noen anmeldelser på nettet som hevder at dette er meningen. At Mortensens karakter er så flat for å indikere at de livene vi lever i er bare løgn. Det er en viss sannhet i dette utsagnet når man tar for seg Cronenberg sine filmer og det tilsynelatende perfekte samfunnet karakterene i AHOV lever i. Cronenbergs hovedpersoner er ofte emosjonellt fraværende og er som regel bare knyttet klinisk til de andre karakterene rundt seg, og samfunnet i AHOV er så perfekt på overflaten, at man egentlig begynner å lure. At det skal vise at vi bruker en rekke masker i livet for å skjule våre virkelige intensjoner. Men Cronenbergs ideer blir trukket ned av uinspirert regi og tafatt manus. Han har gjort bedre før og kan klare bedre hvis han vil. Dette var en nedtur.

 

Litt for mye Roger Ebert over anmeldelsen min kanskje?

[paah 4]

Being John Malkovich

Charlie Kaufman har snart opparbeidet seg en fortjent posisjon blant mine favorittmanusforfattere. Denne når ikke opp til min Kaufman-favoritt, Adaptation, men inneholder flere av de overraskende og fascinerende elementene man forventer å finne i de filmene der han står bak manuset. Good shit!

 

I kveld har jeg kost meg med John Hustons Wise Blood og noen kopper kaffe. Anmeldelse kommer i morgen. Vent i spenning.

[Doctor Downs 0]

Enig med deg, Tristano. History of Violence er litt for overfladisk til å fungere som noen seriøs kritikk. Mafiakaren som kommer for å hente Mortensen ser ut som en FBI-etterforsker og bidrar til å gjøre filmen et "kult" preg som ikke kler den veldig. Slutten er dessuten et prakteksemplar på en lettvint slutt. Alt i alt en fornøyelig nok film, men ingen stor film i mine øyne.

[Angeleno 0]

I'm Not There. Nydelig, nydelig, spesielt imponert over hvordan Todd Haynes klarer å kanalisere Dylans ikke akkurat entydige persona gjennom inspirert historiefortelling, der det viktigste ikke er at Bale får nok star power, at det deles ut nøye kalkulert screen time til hver av navnene på posteren og at jøss, nå blir vi mettet med svar, slik var og er Dylan, takk for den, Todd Haynes! Fri, inspirert filmskaping der det spriker i alle retninger, der filmen, i Dylans ånd, knyttes sammen gjennom musikken og ikke at det foreligger en konsekvent stil verken visuelt eller formmessig gjennom hele spilletiden. Frigjøring fra det å spikre opp store plakater med å etablere forholdet til karakterene, her er det rett på. Understreker idealene mine som snart bygger på hvor kul Charlotte Gainsbourg er, og når Michelle Williams banker inn tidsånden som Warhol-chick kan jeg ikke gjøre annet enn å elske filmen.

 

Har noen sett Safe?

[BadSmile 8]

Viskningar och rop (1972, Ingmar Bergman) [IMDB]

 

http://img39.imageshack.us/img39/9378/criesandwhsiperspdvd005.jpg http://img132.imageshack.us/img132/2853/criesandwhsiperspdvd006.jpg

 

For ett øyeblikk var jeg usikker på om det faktisk er ett menneske som har laget denne filmen.

10/10

[Doctor Downs 0]

I'm Not There. Nydelig, nydelig, spesielt imponert over hvordan Todd Haynes klarer å kanalisere Dylans ikke akkurat entydige persona gjennom inspirert historiefortelling, der det viktigste ikke er at Bale får nok star power, at det deles ut nøye kalkulert screen time til hver av navnene på posteren og at jøss, nå blir vi mettet med svar, slik var og er Dylan, takk for den, Todd Haynes! Fri, inspirert filmskaping der det spriker i alle retninger, der filmen, i Dylans ånd, knyttes sammen gjennom musikken og ikke at det foreligger en konsekvent stil verken visuelt eller formmessig gjennom hele spilletiden. Frigjøring fra det å spikre opp store plakater med å etablere forholdet til karakterene, her er det rett på. Understreker idealene mine som snart bygger på hvor kul Charlotte Gainsbourg er, og når Michelle Williams banker inn tidsånden som Warhol-chick kan jeg ikke gjøre annet enn å elske filmen.

Kunne ikke vært mer enig! I'm Not There får Walk the Line, The Doors og Ray til å se ut som sladderblader. Perfekt visualisering av en artist, tidene som definerte ham og hvordan han definerte de tidene. Den gjenspeiler Dylans persona helt perfekt i mine øyne. En av de aller beste filmbiografiene (hvis den i det hele tatt kan kalles det) jeg vet om.

[Billy Behranu 3]

Fun fact: Det var en av hovedgrunnene til at jeg plukket opp filmen. Vi Fall fans er gærne...

 

Mine damer og herrer, vi har en Fall-fan på forumet!

[Uruloki 15]

Into the Wild-postene er flyttet til Into the Wild-tråden. Fortsett gjerne der!