Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?

[paah 4]

Lone Wolf and Cub: Sword of Vengeance

Jeg ble litt skuffet over denne. Historien (/dialogen) er til tider uinteressant og vanskelig å følge, men kampscenene er til gjengjeld av den gåsehudfremkallende sorten. Jeg liker konseptet og filmen ga definitivt mersmak, men den føles i for stor grad som en innledning til en filmserie (noe den jo også er), og den når aldri de helt store toppene. Jeg gleder meg til oppfølgerne!

[Speik 1]

Zodiac

 

Gjør deg like fanatisk opptatt av å løse mysteriet som karakterene i filmen. Engasjerende som få. Mørket, regnet, lommelykter.. Stemning! Grøssende god på den derre Fincher-måten.

[awf 0]

Lone Wolf and Cub: Sword of Vengeance

Jeg ble litt skuffet over denne. Historien (/dialogen) er til tider uinteressant og vanskelig å følge, men kampscenene er til gjengjeld av den gåsehudfremkallende sorten. Jeg liker konseptet og filmen ga definitivt mersmak, men den føles i for stor grad som en innledning til en filmserie (noe den jo også er), og den når aldri de helt store toppene. Jeg gleder meg til oppfølgerne!

 

De to neste er mye bedre.

[Fubarino 4]

Vel, ehm, jeg så Brazil, jeg da, og ehm, jeg tror jeg står over noen dyptpløyende analyse

Men likte den, det gjorde jeg. Slutten satt meg ut litt, før den ble fint dratt i land igjen.

[Jizzmopper 0]

Fikk endelig summet meg til å se Sobacye Serdste (1988), som jeg har hatt liggende lenge. En film jeg absolutt burde ha fått med meg tidligere.

 

En professor transplanterer en menneskelig hypofyse fra en halvkriminell alkis inn i hjernen på en hund, og oppdager at hunden gradvis utvikler seg til å bli et menneske.

 

http://img185.imageshack.us/img185/5016/sobachye.jpg http://img709.imageshack.us/img709/8319/19270.jpg

 

Sobachye Serdste er proppet med politisk satire (handlingen er lagt til Sovjetunionen like etter revolusjonen) og sort humor. Det var ikke bare den bisarre handlingen sentrert rundt hunden, men også den stadige kritikken til det kommunistiske regimet, som fascinerte meg med denne filmen. Flott kamerabruk og cinematografi gjør at vi får følelsen av å befinne oss akkurat i Sovjetunionen på begynnelsen av 20-tallet. Anbefales!!! 9/10

[blausen 12]

The Wolfman - Forventet meg ikke det helt store, men dette var jo sarv fra en ende til annen. Manuset er mildt sagt helt tomt, og tempoet og oppbygging i starten er forferdelig. En helt sjarmløs affære.

[Uruloki 15]

Sword of the Stranger (2007, Andô)

Lone Wolf & Cub/Ninja Scroll-blanding som ikke gjør de altfor store krumspringene. Litt cheesy til tider, men det har jeg funnet ut er nesten uungåelig i denne typen anime. Enkelte sekvenser stikker seg ut som både vågale og flotte. Ellers mye bra slåssing og sånn derrane. Morro.

 

The Girl Who Leapt Through Time (2006, Hosoda)

Joda! Klart best når den ikke bryr seg så mye om å være anime, men heller prøver å være film; små sekvenser med bilder av tomme korridorer og en ensom fyr som spiller rolig på et piano, noen "fryst tid"-sekvenser med rolig piano, egentlig det meste med rolig piano. Det blir selvsagt litt ostepop her også, kanskje spesielt når den fryktede "sviska med japansk kvinnevokal" fyres opp på lydsporet; og selvsagt en del plothull også, noe det gjerne blir når man skal begi seg ut på å lage film om tidsreise: men totalt sett, meget søt og sjarmerende. Med enkelte strålende øyeblikk, som sagt.

[CypheroN 10]

Sluga Gosudarev / The Sovereign's Servant (2007)

 

Dritt. Kjedelig kostymedrama med lite handling og masse roller. 3/10.

 

Edit (22.00)

 

Kick-Ass (2010)

Beste popcornfilmen jeg har sett på lenge. Moro at ti-åringer kan si "cunt" på film. 8/10.

[Peru 6]

Star Wars Episode III: Revenge of the Sith går på TV nå. I 2005 dukket jeg opp på verdenspremieren, ved midnatt, omgitt av folk kledd opp som Stormtroopers og med plastikklyssverd, i et siste desperat forsøk på å tvinge til live illusjonen om at alt ikke var gått tapt for mange år siden. I denne 'state of denial', midt på natten, klarte jeg og ganske mange andre å manipulere fornuften vår til å mene at denne tredje episoden, den var ikke så verst, den var da et slags plaster på såret for de to skuffende foregående filmene, og hadde den ikke noe av sjarmen til de gamle filmene? Var det ikke et godt gammeldags romeventyr?

 

I årene siden har jeg innsett at jeg løy til meg selv. Ingen konkrete positive attributter kunne manes fram, alt var ren ønsketenkning. Kanskje på grunn av at jeg alltid visste dette innerst inne har jeg på disse fem årene siden verdenspremieren ikke sett filmen igjen. Før nå. Den surrer faktisk i bakgrunnen.

 

Dette er så rævva at det halve hadde vært nok. Ikke bare er actionsekvensene enda mer hyperaktivt retningsløse enn før -- karakterene er enda stivere, forsøkene på humor mer malplassert og umotiverte og historiefortellingen på nivå med min unge fetter som manisk fantaserer opp sci-fi-plott med legosettet! The Phantom Menace er faktisk hakket mindre dårlig siden det er spor av menneskelighet i den, og Attack of the Clones.. vel, den har jo Naboo-scenene, så den er nok verst. Hold an, er det flokker av Wookies i bakkekrig jeg ser?

 

Disse mye omtalte youtube-anmeldelsene av de to første filmene er, til tross for unødvendige gimmicks, gode til å peke på det åpenbare: De gamle filmene er fortsatt bra, og de nye står for alt det motsatte på nesten alle områder. Ja, de er som den mørke siden av 'kraften' til de gamle.

 

For Empire Strikes Back har jo 30-års jubileum i år, og den er fortsatt så å si feilfri som eventyrfilm.

[Uruloki 15]

Ghost in the Shell 2: Innocence (Oshii, 2004)

Å skrive dialog selv og ikke bare resirkulere Milton og Platon og Konfusius og what not kunne vært en idé; jeg får i hvert fall sitatmaratonet, og den oppstylta svulstigheten det medfører, litt oppi halsen. Også litt ambivalent til all 3D-bruken, men skal definitivt ikke nekte for at det ser jævlig bra ut mesteparten av tiden. Selve plotet er jo egentlig litt tøysete, og vies vel ikke så mye oppmerksomhet, men greit nok for meg; det er en del fine tanker om roboter og cyborger og slike ting her, og stemninga sitter ofte som et skudd. Good shit totalt sett.

 

 

Paprika (2004, Kon)

"This is your brain on anime". Syre! Ser at den har blitt omtalt som overfladisk eyecandy av normalt sett kredbrukere som Zann og Peru, men fuck det'a, ikke vær så kjipe! Jeg lot meg rive med og vel så det.

[Angeleno 0]

From Paris With Love (Morel, 2010)

Det er noe med disse Luc Besson-produksjonene, først Taken, så denne. Er det dumbed down, enkelt, simpelt, Hollywood-konvensjonelt, smørt til randen med CGI? Check på alle punkter! Plager det meg? Overhodet ikke! Er denne komplett med tidenes mest åpenbare referanse i form av en glattbarbert John Travolta som henter flere "Royale with cheese" til Jonathan Rhys Meyers? Check! Plager det meg? Nei! Inneholder den de mest usubtile pro-war on terror-kommentarene på denne siden av atlanteren? Plager det meg? Nja. Nei! Dette er en av de ærligste filmene jeg har sett, som setter sitt premiss fra første sekund og kjører det løpet ut, som aldri viker fra den formulariske oppskriften. Så hva er det som skiller denne ut fra Bay og annet grums? Det er en viss nerve her, en sjarm, en koselig eskapisme, og den er ganske så underholdende. Når jeg tar mine velfortjente pauser fra seriøs artsy film er det dette jeg vil ha, og der leverer From Paris With Love.

[Speik 1]

Gjensyn med A Single Man.

En av mine favorittfilmer, definitivt! For et filmspråk; regissør Tom Ford med hjelp av enormt bra produksjonsdesign og foto skaper en filmatisk bevissthetsstrøm som er både original, intelligent og sjeldent vakker. Montasjer, assosiasjonsklipp, endring i fargetoner, ultranærbilder, bilder ute av fokus og andre elskbare formleker. Dette er akkurat min tekopp. Utfordringen var garantert stor da Tom Ford skulle oversette en så personlig, dyp historie hvor alt foregikk på innsiden til film. Men lykkes har han. Symbolikken er noen ganger subtil, andre ganger åpenbar men alltid like interessant. Eksistensialismen, med Cuba-krisen som et bakteppe er også noe jeg er veldig interessert i. Og slutten er jo bare den ultimate absurdistiske vendingen.

[Norsk Kiwi 0]

From Paris With Love (Morel, 2010)

 

 

Vinke til Angelo langt der borte på andre siden av vektstanga.

 

Det som aller mest irriterte meg med From Paris With Love var tullereferansene til Pulp Fiction. Billig og dumt. Jonathan Rhys Meyers kan så mye mer og burde holdt seg unna denne suppa.

[Zann 8]

Artig at du sier det der om ...Sith, Peru, for jeg husker også at stemningen var ganske god da den kom. Og her må jeg komme med en uspiselig "told you so!", for jeg raljerte mye mot den helt fra begynnelsen, og jeg husker at jeg kun overlevde kinoturen ved å le høyt på alle de feile plassene. Litt artig da Natalie Portman ramla i lavaen, da.

 

Jeg har sett Valhalla Rising. Kjempebra. Dårlig vær, gjørme, ultravold og skuling mot horisonten. Alt man trenger.

[Svankmajer 21]

Har savnet Natalie Portman-vitsene dine, Zann. Fint å se de tilbake i aksjon igjen.

 

Så Where The Wind Blows nylig. Lenge siden jeg har blitt rørt av en film nå. Utrolig flott animasjonsfilm av gode gamle TVC.

 

S,

[Zann 8]

Hehe, hadde jeg visst de var etterspurt skulle jeg aldri sluttet!

 

Jeg synes forresten det er artig at plakaten til Valhalla Rising prøver å selge den som en HEFTIG vikingaction med sverd og muskler og det hele. Tipper hatet kommer til å sitte løst når vikingactionfansen oppdager at de egentlig sitter og ser på en gretten Tarkovskij/Herzog-inspirert greie.

 

http://ramascreen.com/wp-content/uploads/2010/02/Valhalla-Rising-Poster.jpg

[pretender 4]

Heh, så faktisk Valhalla Rising selv for en stund siden. Man vet det kan dreie seg om godsaker når man leser kritikk som "nothing f**king happened!" på forhånd.

 

Vet ikke hvor glad jeg er i dataspill-bildebearbeiding og synes Tarkovskij-sammenligningen er ganske off (hva med Joseph Conrad i stedet), men Refn virker absolutt å ha vært på det berømte Herzog-kjøret der oppe i det skotske høyland. Helt klart en ambisiøs film-film, visuelt særegen med dialog som knapt fyller en A4-side, et fascinerende oppkok av et univers og tidvis veldig interessant lydarbeide.

[Zann 8]

Jeg innrømmer at jeg navnedroppet Tarkovskij mest for å virke interessant. Jeg har jo ikke så mye peiling på Tarkovskij. Den hadde bra musikk! Veldig effektivt når gitarene kommer mot slutten.

[Peru 6]

Jeg vet ingenting om den, og trodde vel egentlig det _var_ en actionfilm. Manglende dialog og skuing utover, det høres Malick-inspirert ut for meg.

[pretender 4]

Kanskje litt Malick, men Malick ville skrudd av dronene og latt oss høre mer nøye på gresset i vinden.

 

--

 

Aporopos Malick, jeg så nettop American Gigolo. Ja, for Richard Gere spilte jo for Malick i en film, hehe. Uansett, fin thriller som formelt peker fremover mot Michael Mann, med synthspor og neonfarger, og fete urbane widescreenkomposisjoner. Og Armani-dresser. Mye hud og sjarmerende datert filmsex (hånd som velter mot puten... holding rundt et bein... bevegende skrukker i laken). Den store overraskelsen inntreffer mot slutten når det plutselig løftes direkte fra Bresson! Tommelen vendes... opp!

[Montag 4]

Valhalla Rising syntes jeg inneholdt plenty med fint kameraarbeide - til tider følte man seg hensatt til et Nerdrum-maleri. Innholdsmessig var det ikke like fascinerende (nevnes må det langdryge midtpartiet som nesten lykkes i å punktere hele filmen), men de stadig flotte tablåene evnet å holde interessen oppe. Satser på at Refn også har mer av en historie å fortelle neste gang - da er det virkelig duket for fest.

[Angeleno 0]

Vinke til Angelo langt der borte på andre siden av vektstanga.

 

Det som aller mest irriterte meg med From Paris With Love var tullereferansene til Pulp Fiction. Billig og dumt. Jonathan Rhys Meyers kan så mye mer og burde holdt seg unna denne suppa.

Nå må du huske på at jeg ikke vurderer slike filmer ut fra samme perspektiv som, vel, øh, kunstfilm. Det skal være billig og dumt!

 

Men jeg er enig i at Rhys Meyers egentlig er en bedre skuespiller enn dette, liker rollen hans i Match Point veldig godt og det lille jeg har sett av The Tudors har vært lovende.

[Fubarino 4]

Dear Zachary er dritbra, og jeg kan love deg at den ender opp på en helt annen plass enn der den begynner de første minuttene.

 

Det skal jammen være visst. Snurret denne akkurat, og forventet ikke denne strømmen av følelser gjennom kroppen, nei.

[Norsk Kiwi 0]

Nå må du huske på at jeg ikke vurderer slike filmer ut fra samme perspektiv som, vel, øh, kunstfilm. Det skal være billig og dumt!

 

 

Ville heller ikke funnet på å vurdere alle filmer på samme grunnlag, men det bør da være mulig å lage actionfilm uten billig og dumt. Vedder på den referansen var inkludert på impuls fordi John Travolta var rolleinnehaveren, og både det og det faktum at Travolta godtok en slik tulleting gjør at det blir teit. Så denne under et utdrikningslag, og mye mer drikking før filmen hadde kanskje fått meg til å bry meg mindre om slike ting.

[Merk. 0]

Siste film jeg så var Thirty Two Short Films About Glenn Gould, en nokså ambisiøs produksjon. Den deler samme oppbygning som Bachs "Goldberg Variations", 32 musikkstykker som skal spilles sammen, og dette passer perfekt for å skildre denne komplekse og allsidige mannen. Noen scener er intervjuer med kjenninger av den faktiske Gould, mens andre er animerte kuledanser(!). Sterkest i minnet står vel "Solitude" hvor Gould, spilt av Colm Feore, står alene i et isøde og blir intervjuet om ensomhet av en som er så langt kamera at han må rope. Og hele filmen er naturligvis akkompagnert av klassisk musikk, i den grad faktisk at det er grunn nok til å se filmen. Alt i alt er filmen bra, men jeg føler at den mangler noe. Ikke overraskende, da det er vanskelig å lage en jevn film når den bruker slik en bruddstykket oppbrygning.

 

Ikke fra filmen, men klippet er likevel passende. Alltid morsomt å se ham nynne med musikken

http://www.youtube.com/watch?v=qB76jxBq_gQ