Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?

[Sir 3]

Se7en

 

Herlig krim med to stjerneskuespillere i spissen. En ny side blir vist på både Brad Pitt og Morgan Freeman, og jeg liker det! De søker sammen opp en seriemorder som dreper syv mennesker på syv måter, nemlig etter de syv dødssyndene. Freeman som gamle William Somersett som lengter etter pensjonen. Pitt som unge David Mills som nettopp har flyttet til byen sammen med sin kone. Et must see for alle!

 

9/10

 

Må også få sagt at jeg er blitt veldig glad i David Fincher, det var bare synd med den store skuffelsen som Benjamin Button var. Beste Fincher film er helt klart Fight Club, også etter at jeg har sett Se7en. Nå gjenstår bare Zodiac, som skal sees snart!

[Papillon 3]

Har ikke sett All About Eve, men vet at den er fra samme år som Sunset Blvd. og at den tok Oscar for beste film. Jeg vet også at jeg alltid har hatt inntrykk av den som en kjedelig affære, av ukjent grunn, men samtidig synes jeg å huske at minst Uruloki og trolig andre har skrytt fælt av den. Innrømmer gjerne at jeg kan være fordomsfull, men prøver gjerne disse fordommene. Skal se den.

 

Så Der Himmel über Berlin i går. Syntes den åpnet svært fragmentert og utsvevende, så den visuelle estetikken var mitt eneste holdepunkt. Lenger ut i filmen innså jeg at den kaotiske åpningen var et direkte resultat av hvordan englene til å begynne med oppfattet verden rundt seg. Dette er en film om engler som drukner i inntrykk og en indre tomhet ved å prøve å hjelpe alle menneskeskjebner, som etterhvert velger sine egne mennesker og utvikler mennesklig sympati og bånd til disse. Om engler som higer etter å selv kunne føle menneskelig smerte (blandt resten av følelsesregisteret), og som ser på dette som en gave heller enn en byrde. Jeg likte at Nick Cave spilte en så stor rolle i filmen, og at det visuelle var eksemplarisk (krigspreget Berlin i svart/hvitt med brutale kontraster), men er usikker på hva jeg synes om filmen som helhet. Kameraten min ble veldig imponert.

[skrotnisse 0]

Brüno: Et filmatisk latterkick komplett uten hemninger.

 

Mangler overraskelsesmomentet iforhold til Borat, men filmen er fortsatt så far out there at det er klin umulig å holde maska igjennom hele filmen.

 

 

klikk på linken for å lese hele omtalen:

 

http://skrotorama.com/?p=1854

[KAH 3]

Walkabout (1971, Nicolas Roeg)

Så denne i natt, og ble temmelig imponert. En mystisk film, Roeg fyller den enkle handlingen med assosiative bilder, og radiosendingene virker å fylle samme funksjon de og. En enkel måte å tolke denne på er å se på den som en hyllest til den rene og enkle naturen, i motsetning til sivilisasjonen som er en unaturlig tilstand for mennesket. Jeg synes dog det innebærer en voldsom forenkling, for her foregår det så mye mer. Coming-of-age, gryende seksualitet, kommunikasjonsproblemer og kulturforskjeller, Roeg har lykkes i å lage en film som ikke er mystisk og antydende bare for å være nettopp det, men en som hver enkelt seer vil dra noe forskjellig ut av og tolke på sin måte.

 

Edit:

Liten kommentar relatert til BadSmiles Braveheart-omtale, som faktisk ikke har med den høye karakteren å gjøre: Jeg har aldri skjønt helt de som sier at de ikke liker "middelalderfilmer", "kostymedramaer", "fremtidsvisjoner" osv. Det er da ikke slik at det sted og tid filmen er satt til, og hva skuespillerne har på seg, spiller noen stor rolle? Eller? Greit at man kan synes en film overfokuserer på å fortelle historien, slik som kanskje gjerne er tilfelle med periodefilmer som skal gjengi faktiske hendelser, men en god film evner jo å gripe om noe mer, noe som er evig gyldig om mennesket, uavhengig av kostymer og tid/sted. Hvis man avfeier alle "middelalderfilmer" eller "kostymedramaer", hva er det man ikke liker da, har man en aversjon mot parykker eller hva er greia?

[Otth 0]

De forskjellige periodefilmene har nok vesentlig mer til felles enn liknende parykker og kostymer. De gjengir også en kultur og sosial struktur spesiell for den perioden. Det nok her dette noen ikke liker med de forskjellige periodefilmene. Det middelalderske klassesystemet med sitt fokus på heder, ære, gudstro, dobbelmoral, osv. er ikke noe som appellerer til alle. Når man ikke liker den gjenspeilte kulturen skal filmens andre kvaliteter være ganske solide for at det i hele tatt skal vekke interessen.

[Uruloki 15]

Du kommer til å elske All About Eve, Papi.

[Zann 8]

Ja, Hollywood har en lang tradisjon for å beskrive seg selv som et rottebol av kynisme og overfladiskhet. The Bad and the Beautiful av Vincente Minnelli er en litt mindre kjent men også glimrende film i denne tradisjonen som trygt kan anbefales. Hele Los Angeles blir jo også ofte beskrevet som et slags moderne Babylon med dekadense og forfall, en slags variant av det gjengse bildet av 20-tallets Berlin kanskje? Her er det vel Chinatown som er den aller mest definerende filmen.

 

Så To Each His Own Cinema her om dagen, en antologisak produsert til filmfestivalen i Cannes' 60-årsfeiring med over 30 kortfilmer som alle handler om film av omtrent det som kan røre seg av world cinema-eliten (verdensfilm!) for tida. Kanskje den beste antologifilmen jeg har sett, mye pga av at filmene er så korte at man aldri rekker å kjede seg for mye. Utrolig mye middelmådig selvfølgelig, men en del riktig morsomme ting innimellom, blant annet Cronenberg som i dette selskapet er kledelig pessimistisk på filmens vegne og Takeshi Kitano som selv spiller maskinisten som fucker opp visningen av sin egen egen Kids Return. DVD-en har ikke med bidragene fra Coen-brødrene og David Lynch av en eller annen grunn, men disse filmene er lett å finne på nett. Særlig Coens bidrag er verdt å spore opp, en artig liten sak om en bredbent cowboy som møter et begrenset filmutvalg på sin lokale kino.

 

Og i går var det nok en TÅFF-kveld (Trondheim 80-tallsfilmforum). Jean-Claude Van Damme på programmet - Bloodsport, Cyborg og No Retreat, No Surrender. Mye bra spagat. Laber form i dag, ikke så mye på grunn av JCVD, mest på grunn av det obligatoriske og nødvendige inntaket av sprit.

[Uruloki 15]

Røykte meg super og så den 3,5 timers lange versjonen av Woodstock i natt. Et løfte jeg ga meg selv, etter at vi gjorde det samme og så deler av den da jeg var på besøk i Lofoten "nå nettopp". Så nå måtte jeg nesten fullføre.

 

På syreskalaen: 10.0.

 

Det vakreste mennesket noensinne har gjort.

[stoppushplay 0]

Ja, Hollywood har en lang tradisjon for å beskrive seg selv som et rottebol av kynisme og overfladiskhet. The Bad and the Beautiful av Vincente Minnelli er en litt mindre kjent men også glimrende film i denne tradisjonen som trygt kan anbefales. Hele Los Angeles blir jo også ofte beskrevet som et slags moderne Babylon med dekadense og forfall, en slags variant av det gjengse bildet av 20-tallets Berlin kanskje? Her er det vel Chinatown som er den aller mest definerende filmen.

 

á propos. Lest hollywood babylon av Kenneth Anger?

[Zann 8]

Hollywood Babylon står i bokhylla, men har ikke fått lest den enda. Jeg er sikker på at den er kjempefestlig. Jeg husker at Cinematekene hadde en serie for noen år siden som het Hollywood Babylon, med bl.a. Sunset Blvd., The Bad and the Beautiful og Mulholland Drive.

[BadSmile 8]

Witness for the Prosecution (1957)

Director: Billy Wilder

 

http://farm2.static.flickr.com/1024/1041523437_4285e49e5e.jpg

Handling: En liten tullemann kommer i trøbbel etter han ble siktet for mord. Og den beryktede advokaten tar på seg jobben til å beskytte denne tullemannen.

 

Fyfaen for en film!!! Etter å ha endelig har fått til å skrive over filmen til ISO på pc'en, deretter brent over til DVD slik at jeg kunne se den på min vakre PS3, så var det duket til filmtid. DVD'en var på region 1, da jeg hadde vanskeligheter til å finne region 2 til en ypperlig pris, så hadde ingen andre valg å gjøre den på den måten. Se filmen på pc'en er uaktuelt. Vel som sagt som gjort, det var tid for film, og da mener jeg FILM. Har fortsatt tilgode å se en dårlig film av Billy, da alle jeg har sett er nærmere sagt mesterverk. Har kun sett de filmene hans som ligger på imdb top 250, så han er nok noe skit også, bare så det har blitt sagt.

 

Anyway, filmen hadde alt, komedie, drama og thriller. Vel ikke alt, men hadde i det minste de viktigste ingrediensene. Filmen begynte med endel artige tilbakeblikk fra den tiltaltes side, og vi fikk se alt som han mener skjedde. Deretter gikk filmen over til en heseblesende rettssak av den beste sort. Jeg har sett min dose av rettssak filmer, og kan uten tvil si at dette er den beste jeg har sett hittil. Sliten kar jeg var etter alt tullet med dvd'en så tenkte jeg ikke mye under filmen. Det resulterte til at jeg fikk servert fantastiske tvister og vrier. Er lenge siden jeg virkelig har blitt lurt i en film, noe denne filmen klarte å gjøre på en mesterlig måte.

 

Skuespillet var helt fantastisk, Charles Laughton var advokat i filmen, en jobb han gjorde perfekt. Skulle tro karen har vært advokat før. Marlene Dietrich gjorde også helt fantastisk rolleprestasjon. Kinematografien var også veldig godt (noe jeg egentlig skriver i alle anmeldelsene har jeg lagt merke til). Historien var som sagt meget godt, holdt meg spent i 2 timer og avsluttet med ett fantastisk klimaks. Nei, dette er den beste filmen jeg har sett av Billy, og har store forventninger til dem andre filmene hans (selv om dem umulig kan bli bedre enn dette).

 

10/10

 

[Doctor Downs 0]

Bedre enn Anatomy of a Murder? Eller... hvordan er den lik/anderledes? Bør kanskje kjøpe selv og se.

[paah 4]

Ghost Dog: The Way of the Samurai (1999, Jarmusch)

http://www.austinchronicle.com/binary/c663/SS.ghostdog.jpg

Jim Jarmusch har etter hvert blitt en av mine favorittregissører, men han skuffer stort med denne. Ghost Dog er en veldig annerledes film fra den kanten, og akkurat det spiller ikke inn positivt i dette tilfellet. Filmen har noen stilige karakterer og er solid gjennomført på den tekniske biten. Dessverre lar jeg meg ikke fengsle av plotet, og voice-overen blir svært slitsom i lengden.

 

Kanskje jeg vil sette mer pris på denne etter et gjensyn eller to, men etter første visning kan jeg ikke si meg veldig imponert. Likevel er Ghost Dog ingen dårlig film, og det er ikke uten grunn at den har fått en ganske stor fanskare. Tegnefilminnslagene og den franske iskremselgeren står frem som høydepunkter.

 

65%

Tourist Trap (1979, Schmoeller)

http://i128.photobucket.com/albums/p192/JP9_2007/6767667.jpg

Frisk og artig skrekk som byr på både spenning og morsomheter av den frivillige og ufrivillige sorten. Klisjéfest med særdeles simple karakterer, men likevel svært underholdende. Den byr ganske overraskende på noen virkelig forstyrrende og skremmende sekvenser, selv om mye av mystikken gradvis forsvinner. Til slutt sitter man igjen med en rekke ubesvarte spørsmål, men her gjelder det å ikke henge seg opp i filmens mange feil. Med et åpent sinn vil Tourist Trap ganske sikkert gi deg en svært fornøyelig skrekkopplevelse.

 

75%

 

Forbrydelsens Element (1984, von Trier)

/stills/5523/Film_80w_ElementOfCrime.jpg

Første del av von Triers Europa-trilogi imponerer meg ikke nevneverdig. Den visuelle biten er spennende og fascinerende, men det plotmessige står det dessverre mye dårligere til med. Det første kvarteret virket lovende, og ga meg inntrykket av at jeg hadde begitt meg ut på en slags noir med Tarkovsky-preg visuelt sett. Jeg tok ikke helt feil der, men plotmessig blir den rett og slett aldri interessant nok. Noen minneverdige scener kan den skryte på seg, men det redder den ikke fra å bli sovemedisin.

 

50%

 

Valerie a týden divu (1970, Jires)

http://farm4.static.flickr.com/3439/3280433858_2745f183e1.jpg

En temmelig spesiell film om en ung jentes seksuelle oppvåkning. Det hele blir et drømmeaktig eventyr med lesbiske vampyrer, forstyrrede prester og magiske øreringer. Den visuelle er forbløffende og musikken uforglemmelig. En film jeg kommer til å ta en gjensyn med ganske snart, og som har potensiale til å bli en ny favoritt.

 

85%

 

La maschera del demonio (1960, Bava)

http://filmforno.com/wordpress/wp-content/uploads/2008/03/mariobavasblacksunday1961.jpg

Fin stemningsfull skrekk fra Mario Bava som dessverre ikke lever opp til forventningene den fantastiske åpningsscenen gir. En sann klassiker innen sjangeren, men den har nok ikke tålt tidens tann. Likevel er den både underholdende og fascinerende. Ser frem til å sette meg litt mer inn i italiensk skrekk fremover.

 

72%

 

Jungfrukällan (1960, Bergman)

http://www.filmsofevillights.org/blog_images/Bergman_TVS1.jpg

Rape-revenge fra Bergman. En ganske "simpel" film etter hans standard, men likevel slagkraftig og effektiv. Kinematografien er flott som alltid, noe som ikke overrasker når Sven Nykvist står ansvarlig. En nærmest feilfri film som fungerer veldig bra på flere plan.

 

84%

[BadSmile 8]

Bedre enn Anatomy of a Murder? Eller... hvordan er den lik/anderledes? Bør kanskje kjøpe selv og se.

 

Er såpass lenge siden jeg se Anatomy of a Murder, så kan ikke huske likheten. Men er tror jeg ble mer positivt overrasket av Witness, enn det jeg ble av Anatomy. Begge 2 er dog fantastiske filmer.

[KAH 3]

Synes Ghost Dog er umisgjenkjennelig Jarmusch jeg, har riktignok bare sett et par av hans nyere filmer, men den deler i hvert fall en del med de (Dead Man & Broken Flowers). Forbrytelsens element er definitivt ikke en film man ser på grunn av plottet nei, pur stemning, en suggerende opplevelse.

 

Angst essen seele auf (1974, Rainer Werner Fassbinder)

Kanskje verdens nest beste filmtittel, Jeder für sich und Gott gegen alle er naturligvis først. Klinger godt noen av disse tyske titlene. Langt lettere å få tak på enn Petra von Kant denne, og jeg reagerer ikke særlig på det nærmest parodiske i enkelte av situasjonene, det funker for å underbygge filmens poeng og budskap. Det til tross sliter jeg igjen med å vite hva jeg synes om Fassbinders måte å lage film på, jeg forblir ganske uberørt ved veis ende til tross for å ha vært ganske engasjert underveis. Denne tjener i hvert fall på hjertevarme og karakterer man kan identifisere seg med, noe Petra ikke helt lykkes med.

 

Tras el cristal (1987, Agustí Villaronga)

Vond film, vond tematikk. Umulig å elske slike filmer, men den har sine kvaliteter denne.

[Otth 0]

Duplicity (Tony Gilroy,2009)

Er det noen man ikke ønsker i en spionthriller så er det fravær av spenning, og denne filmen har ikke et gram av det. Selv om filmen ikke er direkte kjedelig er den svært uengasjerende. At kjemi mellom Clive Owen og Julia Roberts er fraværende, i tillegg til at man kan se at Julia Roberts virkelig har begynt å dra på årene, gjør ikke akkurat saken bedre.

 

Hei yan quan – I Don't Want to Sleep Alone[i/] (Ming-liang Tsai, 2006)

Jeg pleier vanligvis å kjede meg når jeg ser slike filmer, men her var det noe som greide å roe ned tankene samtidig som den greide å holde interessen.

 

The Toxic Avenger (Michael Herz, Lloyd Kaufman, 1984)

Slike filmer er ikke helt til min smak, men den var like godt en fin tidstrøyte like godt. Mye av dette kan vil tilskyldes at av sitt slag var den en av de bedre jeg har sett.

[BadSmile 8]

Hei yan quan – I Don't Want to Sleep Alone[i/] (Ming-liang Tsai, 2006)

Jeg pleier vanligvis å kjede meg når jeg ser slike filmer, men her var det noe som greide å roe ned tankene samtidig som den greide å holde interessen.

 

Godt å høre, filmene til Tsai har en ekstremt avslappende effekt, som får en til å roe seg ned og nyte filmene hans som du sa.

 

Vil du se mer av han, så anbefaler jeg What Time Is It There?

[Otth 0]

En del av dens appell tror jeg skylles at jeg så Ki-duk Kim Ag-o - Crocodile kvelden før. Filmene har ensomheten til felles, men er rene motsatser på hvordan den uttrykkes. Mens den utelukkende utrykkes gjennom vold i Crocodile, utrykkes den gjennom barmhjertigheten i I Don't Want Sleep Alone. Disse motpolene utfylte hverandre svært godt.

 

Tviler ikke på at den ville vært svært slagkraftig selv uten Crocodile som komplement, men det var nok det som ga den det lille ekstra. Det blir nok at jeg ser What Time Is It There? om tid og stunder også, men trolig ikke med det første. Skal gjøre meg ferdig med Ki-duk Kim først.

[matsk 0]

Så Brüno på kino i dag. Var bra latterkick, men synes slutten kom vel brått på og at de gjorde det litt vel lettvint de siste 20 minuttene. Leste at de hadde litt mer problemer under innspillingen ettersom såpass mange vet av Sacha Baron Cohen etter Borat-farsen, men de fikk det til nokså greit synes jeg. Mye morsomt, men Borat var en del bedre. Det er morsomt konsept, men det er bare så vidt det fungerer andre gang.

[Frenzy 5]

Så også Bruno i dag. Synes den var veldig bra, jeg! Lo mer enn av Borat, og synes Cohen treffer flere nerver i denne enn forrige. Det er alltid fascinerende å se fordomsfulle, homofobe personer bli konfrontert (spesielt scenen der hvor Bruno prøver å forføre Ron Paul var kostelig). Cohen tøyer grenser mer og mer og hans satire treffer veldig godt, selv om han velger seg ut et "easy target" (sørstatsfolk) noe som kan argumenteres for nører opp under stereotyper som Cohen virker vil til livs. Men jeg synes Bruno gikk fra vittige situasjoner til enda vittigere situasjoner, uten noe form for dødpunkt og uten å miste snerten. Man kan si at stilen begynner å bli sliten og oppbrukt, men det plaget ikke meg mer enn at jeg forventer at neste episode av Seinfeld skal inneholde ca samme stil og humor. Der Borat var litt uklar med hvilke fordommer mot innvandrere som eksisterer i USA, er denne klarere og adresserer et problem mer direkte enn Borat. Mulig Bruno ikke er like sammensatt som figur som Borat, men jeg lo mest av denne.

 

Ellers har jeg sett:

 

Les Enfants Terrible (1950) av Jean Cocteau

 

Merket jeg ikke var helt i filmhumør når jeg satte på denne, og slet litt den første timen. Men en sterk siste del fikk meg til å se positivt på denne filmen, men ikke så strålende som jeg hadde håpt på. Historien tar for seg et ganske åpenbart incestuøst forhold mellom bror og søster som ender i en slags gresk tragedie.

 

The King is alive (2000) av Kristian Levring

 

Dansk dogme tatt opp i ørkenen, hvor en gruppe turister blir strandet etter at bussen deres kjører feil og går tom for bensin. Resten av filmen tar for seg forholdene menneskene i mellom og hvordan de takler å gå en usikker fremtid i møte. For å få tiden til å gå, øver de inn Shakespears "King Lear". Filmen er en av de mer kunstneriske dogmefilmene jeg har sett, sånn rent visuelt. Historien funker fint som underholdning, men er ikke så innmari original og gir ikke meg personlig noe stort. Grei film der og da, men fort glemt.

[Norsk Kiwi 0]

Vals Im Bashir (Ari Folman, 2008)

Flott og originalt valg av Folman å fortelle hans erfaring fra Libanon i animasjonsfilm. Har aldri sett dokumentarer vist på denne måten. Folman klarer veldig effektivt å blande virkelighet og drøm. Flott animasjon, godt tempo og slutten er virkelig et slag i magen. Inn på topp 10 fra fjoråret. 8/10

 

Margot at the Wedding (Noah Baumbach, 2007)

Forventningene var store etter The Squid and The Whale, en film jeg likte ganske godt, så dette ble en middels nedtur. Joda, Baumbach vet å skildre dysfunksjonelle familier, men det fungerte mye bedre i S&W. Margot... er likevel ikke en dårlig film. Nicole Kidman som Margot gjør dog en av hennes beste prestasjoner på en stund, og forfriskende å se Jack Black i en mer seriøs rolle. Men det er Zane Pais som Margots sønn Claude som stjeler showet. Samspillet mellom skuespillerne er godt men slutten var synes jeg var litt for brå. Totalt sett i overkant av midt på treet. 6/10

[Zann 8]

Razorback. Denne er pop blant folk som liker store dyr som spiser mennesker-filmer og fans av australsk trash. Jeg liker begge deler så man skulle tro dette skulle være et sikkerstikk. Men neh, funket ikke helt for meg. Den har noen stilige sekvenser, blant annet et par vilt kreative drømmescener, og villsvinet selv funker som fjell, men jeg synes den lider av at den ikke klarer å bestemme seg for om den skal være seriøs eller crazy parodisk. Og de to kaklende white trash-skurkene ble for mye for meg. Forøvrig interessant at outbacken i Australia er dønn postapokalyptisk, selv når det ikke har vært noen undergang.

 

Failure to Launch. Vel, hva kan jeg si, jeg liker Zooey. Og så innbiller jeg meg at det sunt for meg å se hva som foregår i den uhildete mainstreamen innimellom, omtrent som å ta trantabletter. Zooey gjør en erkeklasssisk Zooey-rolle her, distansert, eksentrisk og urkul. Resten av filmen er helt off, ikke morsom og hvertfall ikke romantisk. Notat til chickflickmanusforfattere: det er sjelden lurt å navnedroppe The Philadelphia Story, det får bare publikum till å innse hvor sjarmløs filmen faktisk er i forhold. Matthew McConaughey og Sarah Jessica Parker må forøvrig være de to mest pregløse og intetsigende stjernene i Hollywood, jeg skjønner ikke hvordan disse faktisk klarer å selge filmer som dette.

 

Passion Fish. John Sayles' masterclass på Kosmorama i fjor skuffet meg litt, som fan av pure cinema synes jeg han fremstår som vel dogmatisk i sin fremstilling av manus, manus og manus som det eneste viktige i film. Men så ser jeg en film som dette og innser at det hvertfall er bra at han har funnet en formel som funker for ham, selv om det hadde vært trist hvis alle hadde tenkt på samme måte. I utgangspunktet er historien ganske banal, såpeskuespiller blir lam fra livet og ned og må lære seg å takle et nytt liv sammen med sin sykepleier som også drasser på en fortid. Men så blir det helt glimrende fordi Sayles gjør alt helt riktig - karakterene er flerdimensjonale, sørstatsmiljøskildringen er varme og levende, skuespillere er flotte, og vi får en rekke underholdende bifigurer (I didn't ask for the anal probe-monologen!) i en film som er mye mindre sentimental enn forelegget kan tyde på. At hovedpersonen kommer fra daytime såpe-universet er nok ikke tilfeldig, i mindre kyndige hender hadde dette nemlig blitt såpe. I stedet er det en subtil og mesterlig fortalt film. Craft! Nesten like bra som Lone Star.

[Norsk Kiwi 0]

Failure to Launch. Vel, hva kan jeg si, jeg liker Zooey. Og så innbiller jeg meg at det sunt for meg å se hva som foregår i den uhildete mainstreamen innimellom, omtrent som å ta trantabletter. Zooey gjør en erkeklasssisk Zooey-rolle her, distansert, eksentrisk og urkul. Resten av filmen er helt off, ikke morsom og hvertfall ikke romantisk. Notat til chickflickmanusforfattere: det er sjelden lurt å navnedroppe The Philadelphia Story, det får bare publikum till å innse hvor sjarmløs filmen faktisk er i forhold. Matthew McConaughey og Sarah Jessica Parker må forøvrig være de to mest pregløse og intetsigende stjernene i Hollywood, jeg skjønner ikke hvordan disse faktisk klarer å selge filmer som dette.

 

Zann ser romantisk komedie, til og med en som har Matthew McConaughey på rollelisten. Hva har skjedd med verden? Funnet seg kvinnfolk eller er det bare for Zooey? Tror ikke på mainstream unnskyldningen.....

[blausen 12]

Watchmen - Jeg tror jeg heller mest mot kalkun på denne. Veldig mye å ta tak i. Store tempoproblemer og en veldig ujevn spenningskurve. Bruken av musikk er helt forferdelig, og bidrar til flere 'cheesy' øyeblikk. Slow-motion estetikken er overbrukt (som i 300). Hadde forøvrig ingen problemer å følge handlingen, så jeg føler jeg har fått med meg essensen hva filmen/tegneserien vil. Ting fungerer rett og slett bare dårlig. 4/10

[matsk 0]

Så også Bruno i dag. Synes den var veldig bra, jeg! Lo mer enn av Borat, og synes Cohen treffer flere nerver i denne enn forrige. Det er alltid fascinerende å se fordomsfulle, homofobe personer bli konfrontert (spesielt scenen der hvor Bruno prøver å forføre Ron Paul var kostelig). Cohen tøyer grenser mer og mer og hans satire treffer veldig godt, selv om han velger seg ut et "easy target" (sørstatsfolk) noe som kan argumenteres for nører opp under stereotyper som Cohen virker vil til livs. Men jeg synes Bruno gikk fra vittige situasjoner til enda vittigere situasjoner, uten noe form for dødpunkt og uten å miste snerten. Man kan si at stilen begynner å bli sliten og oppbrukt, men det plaget ikke meg mer enn at jeg forventer at neste episode av Seinfeld skal inneholde ca samme stil og humor. Der Borat var litt uklar med hvilke fordommer mot innvandrere som eksisterer i USA, er denne klarere og adresserer et problem mer direkte enn Borat. Mulig Bruno ikke er like sammensatt som figur som Borat, men jeg lo mest av denne.

 

Hm, ja, scenen med Ron Paul var utrolig kostelig. Tror fremdeles jeg liker Borat bedre, men du har et godt poeng i forhold til at fordommene kommer tydeligere frem i Brüno enn i Borat. Det var forresten utrolig morsomt når Brüno endret navnene til kjendisene og bare sa "Der Führer" om Mel Gibson, i tillegg til Fritzl-referansen.