Jump to content

Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?


Alex
 Share

Recommended Posts

 
Skal se Alice in the Cities i kveld. Er det noe jeg trenger så er det en avslappa sommerfilm. Fellini ble som sagt altfor masete i denne varmen. Sånn apropos Wenders så kom jeg nettopp på at jeg har Buena Vista Social Club liggende usett også. Kan ikke tenke meg at den er noe annet enn sommerlig.
Link to comment
Share on other sites

 
 
 

The Wrestler (2008)

Director: Darren Aronofsky

 

http://img355.imageshack.us/img355/8622/wrestler1ms9.gif

 

The Wrestler forteller en historie om en bryter som begynner å komme opp i åra. Kroppen begynner å svikte, og livet er ikke sånn den engang var.

Dette er den beste amerikanske filmen ifra 2008. Filmen tar opp hvordan det er å bli "gammel" på en ypperlig måte. Rourke gjør en aldeles så fantastisk rolleprestasjon, han er som født for denne rolla. Marisa Tomei er hot som vanlig, og Evan Rachel Wood gjorde også en god jobb. Man får følelsen at det er en dokumentar man ser på, noe som funker perfekt. Aranofsky har enda engang levert en god film, og håper han fortsetter sånn.

9/10

 

The Warriors (1979)

Director: Walter Hill

 

http://vassifer.blogs.com/alexinnyc/images/2007/11/08/warriors.jpg

 

Joa, den var ikke ille. Filmen er ment som ren underholdning og var ren underholdning. Skal jeg begynne å pirke, så synes jeg skuespillet var til tider jævla dårlig. Men er ikke noe jeg gir noe særlig minus. Musikken var grei, filmingen var grei, historien var faktisk ganske så kul. Liker litt slikt, at man skal rømme ifra noe eller noen. Var noen karakterer som var skikkelig stygge. Ble nesten litt provosert av flere av dem, men er vel meningen, at man skal ha lidenskap med de "snille". Ellers en kul film, jeg koste meg ihvertfall.

 

7.5/10

Link to comment
Share on other sites

 
Jeg står fortsatt på at noe av dialogen Wood hadde å jobbe med i The Wrestler ikke var av samme klasse som resten av filmen. Nærmest det eneste irritasjonsmomentet også, det skal sies.
Link to comment
Share on other sites

 

Dear Zachary: A Letter to a Son About His Father (2008)

 

Dette er jaggu en av de mest hjerteskjærende dokumentarene jeg har sett på lenge. Sjelden har jeg blitt så opprørt av en film - dette er en emosjonell berg og dalbane av dimensjoner. Jeg har ikke lyst til å si mer om handlingen enn at vi nok en gang konfronteres med verdens forjævlighet. Som zann også påpekte, er dette en film som best oppleves uten å ha gjort research i forkant. Gakk hen og se, godtfolk.

Link to comment
Share on other sites

 

The Descent (Marshall, 2005).

 

http://graphics8.nytimes.com/images/2006/08/04/arts/Descent600.jpg

 

Seks kvinner kjem saman og skal teste ut grottevandring, og det går jo sjølvsagt ikkje så bra. Her er mykje flott foto og ei skikkeleg ekkel klaustrofobisk stemning. Å sjå kroppar presse seg gjennom små grottegangar gjer vondt. Slik held det fram ein time før filmen nærast skiftar handling til zombie-splatter, noko som eg synst passar dårleg inn då det heile var så omhyggeleg og truverdig oppbygd. Det er enkelte lyspunkt på slutten også, då mest bruken av handhalde infraraudt kamera. Likevel, ein sjåverdig film som kunne ha vore mykje betre om den hadde halde fram slik den starta. Det blir nok uansett ei stund til eg kjem til å ta meg ei grottevandring.

Link to comment
Share on other sites

 
The Descent (Marshall, 2005).

 

Seks kvinner kjem saman og skal teste ut grottevandring, og det går jo sjølvsagt ikkje så bra. Her er mykje flott foto og ei skikkeleg ekkel klaustrofobisk stemning. Å sjå kroppar presse seg gjennom små grottegangar gjer vondt. Slik held det fram ein time før filmen nærast skiftar handling til zombie-splatter, noko som eg synst passar dårleg inn då det heile var så omhyggeleg og truverdig oppbygd. Det er enkelte lyspunkt på slutten også, då mest bruken av handhalde infraraudt kamera. Likevel, ein sjåverdig film som kunne ha vore mykje betre om den hadde halde fram slik den starta. Det blir nok uansett ei stund til eg kjem til å ta meg ei grottevandring.

 

Som relativt erfaren grottevandrer, så fant jeg The Descent ganske latterlig. Er selvfølgelig klar over at en skrekkfilm skal være full av folk som gjør urasjonelle og usannsynlige ting, men klarte likevel ikke å overse dette i denne filmen. Flere av de skal liksom være erfarne grottevandrere. Var dog ikke i nærheten så ille som The Cave.

 

Å presse seg gjennom små grotteganger er egentlig ikke så ille, bare man vet hva som er på andre siden. Er litt skeptisk til å stupe inn i et hull uten å vite at det er lett å komme seg ut igjen. Var dog litt klaustrofobisk å åle seg i en gang med så lavt tak at jeg ikke kunne løfte hodet for å se foran meg med nesa ned i tørr sand. Hjalp lite at det var folk foran meg som prøvde å oppmuntre meg når jeg pustet inn hauger med sand og hadde manøvreringsproblemer. Endte med å reversere ut av gangen og gikk ut av hula. Er ikke like daredevil som mange andre grottevandrere jeg kjenner, for eksempel denne karen

Link to comment
Share on other sites

 
Garden State

 

Det som gjør den til en independentfilm fremfor en blockbuster er mer at den ikke handler om så mye.

 

Litt rot med ord her, da blockbuster er en film med stor suksess. Indiefilmer kan sikker også bli blockbusters, bare den tjener inn nok grunker. Det som gjør Garden State til en indieproduksjon, er at den er produsert uavhenig. Altså, utenfor studiosystemet. Noe den er, etter hva jeg kan se. Mens distribusjon er gjort i samarbeid større selskaper.

Link to comment
Share on other sites

 
Litt rot med ord her, da blockbuster er en film med stor suksess. Indiefilmer kan sikker også bli blockbusters, bare den tjener inn nok grunker. Det som gjør Garden State til en indieproduksjon, er at den er produsert uavhenig. Altså, utenfor studiosystemet. Noe den er, etter hva jeg kan se. Mens distribusjon er gjort i samarbeid større selskaper.

 

Opprinnelsen av ordet handler vel om det kanskje. I dag er det vanlig å bruke det om filmer med høyt budsjett myntet på å nå et stort publikum, kommersiell appell, gjerne med bruk av mye formler som har fungert før i marketssammenheng. (Kjendiser, trender, stereotyper, etc.. det er en regelbok nærmest)

 

Mener kanskje mer hva som skiller Garden State fra f.eks en romantisk Hollywood komedie.

 

Er jo rett at indiefilmer og blockbusters ikke binder seg til noe mer enn hvordan de er produsert, men man ser jo lett likhetstrekk i tendenser mellom indiefilmer og en typisk Hollywood blockbusters. Tror vi alle har en slags følelse på dette.

 

S,

Link to comment
Share on other sites

 
Opprinnelsen av ordet handler vel om det kanskje. I dag er det vanlig å bruke det om filmer med høyt budsjett myntet på å nå et stort publikum, kommersiell appell, gjerne med bruk av mye formler som har fungert før i marketssammenheng. (Kjendiser, trender, stereotyper, etc.. det er en regelbok nærmest)

 

Mener kanskje mer hva som skiller Garden State fra f.eks en romantisk Hollywood komedie.

 

Er jo rett at indiefilmer og blockbusters ikke binder seg til noe mer enn hvordan de er produsert, men man ser jo lett likhetstrekk i tendenser mellom indiefilmer og en typisk Hollywood blockbusters. Tror vi alle har en slags følelse på dette.

 

S,

 

Hvor vanlig det er, det vet jeg ikke. Jeg omtaler blockbusters som de store filmene, som super inn penger. Når man skal skille mainstream fra indie, ville jeg ikke brukt blockbuster. Men men, det går sikkert greit. Synes bare denne diskusjonen om hva som er indie eller ikke, har tatt litt mange krumspring for å si at dette ikke er indie. Indie er film produsert utenfor "systemet", end of story. Den trenger ikke å se slik eller slik ut, og kan være glatt som ei barnerumpe, men fremdeles være indie.

Link to comment
Share on other sites

 
Hvor vanlig det er, det vet jeg ikke. Jeg omtaler blockbusters som de store filmene, som super inn penger. Når man skal skille mainstream fra indie, ville jeg ikke brukt blockbuster. Men men, det går sikkert greit. Synes bare denne diskusjonen om hva som er indie eller ikke, har tatt litt mange krumspring for å si at dette ikke er indie. Indie er film produsert utenfor "systemet", end of story. Den trenger ikke å se slik eller slik ut, og kan være glatt som ei barnerumpe, men fremdeles være indie.

 

Slik jeg forstår det så var det på slutten av 70-tallet med Jaws, Star Wars, etc at Hollywood seriøst begynte å forstå at filmer kunne ha en enorm marketsappell. Makten gikk over fra regissør til produsent, og man skulle kunne kapitalisere mer på en type film(med leker, happenings, etc) enn å tenke på det som kunstneriske øvelser der forfatteren/regissøren skulle ha kontrollen og ordet. Jeg trodde faktisk begrepet blockbuster kom herfra.

 

Har aldri ment at ikke Garden State er en indiefilm. Jeg mente heller ikke at indiefilmer alltid er "kunstneriske". Endel er jo flørting med Hollywood av unge filmskapere som vil inn i bransjen. Tenkte mer på tendensen du ser i stereotypiske eksempler.

 

S,

Link to comment
Share on other sites

 
Jeg trodde faktisk begrepet blockbuster kom herfra.

 

Du har helt rett.

 

Vil også påpeke at selv om essensen av begrepet "Indiefilm" kommer av lavbudsjetts uavhengig film, så blir det ofte brukt på en viss estetikk og kan således nesten kalles en sjanger. Indiefilmestetikken er jo veldig i vinden nå for tiden, også i hollywoodproduksjoner.

Link to comment
Share on other sites

 

Har forsåvidt hørt om ting som Donnie Darko bli kalt blockbuster, men det kan hende det sjongleres mye med begreper.

 

Indiefilmestetikken er jo veldig i vinden nå for tiden, også i hollywoodproduksjoner.

 

Hva er indiefilmestetikk, og hvor er de i Hollywoodproduksjoner?

 

S,

Link to comment
Share on other sites

 
 

Hadde planlagt en filmkveld i går kveld med noen venner, men det tok litt for mye av. Istedenfor filmKVELD holdt vi på hele natta og istedenfor FILMkveld gjorde vi alt slags mulig annet mens vi så film.

 

Vi begynte lett med "Meet Joe Black" fra 1998, som egentlig var en spennendes film lenge, før det tok litt vell av med romantikken. Det var vertfall det inntrykket jeg fikk etter å ha fått med meg litt av filmen innimellom.

 

Vi gikk etter en lang pause over til "Veiviseren". Her greide jeg utrolig nok å få med meg hele filmen. Veiviseren, eller Ofelas som den heter på orginalspråket (samisk), er en oscarnominert Norsk film fra sju og åtti om noen samer som blir angrepet av noen Tsjudere helt uten noen spessiel grunn. Etter som at filmen er basert på en 1000 år gammel historie, er det ikke godt å si hvor mye som er sant av det.. Jeg syns filmen var et spennende eventyrdrama med et snev av action og til og med litt kjærlighet. Men den er uansett en middels bra film i mine øyne og får en 6'er i en skala fra en til ti.

 

Vi rundet av filmmaratonnet med "Blood Diamond" i femtida i natt. Her må jeg si at jeg ikke fikk med meg så mye, ble litt trøtt etterhvert og prøvde med noe så sjeldent som kaffe, som smakte dritt. Jeg tror den var bra, da, men er ikke 100% sikker...

 

Nå sitter jeg altså her og strever ut noen siste ord klokken kvart på elleve om morran før jeg må ta meg en god blund.

Link to comment
Share on other sites

 

Jaja, uten nett hjemme så må man spare alt til et langt innlegg.

 

The Chaser

Disse Sør-Koreanske thrillerne har virkelig vært en åpenbaring for meg. Setter også umåtelig pris på humoren de fletter inn, uten at det virker platt. Denne handler da om en eks-purk som er pimp og som opplever at flere av "jentene" forsvinner, så han tar opp jakten. Knall!

 

Revanche

Østerrisk drama med en handling som vipper mot psykologisk thriller om en mann som er sammen med en prostituert og uten å si for mye så kan vi vel si han er ute etter revansje mot en politimann som er hans nabo. Dette faktum vet han da ikke om....Strålende.

 

Jesse James osv

Casey Afflecks protagonist, feigingen Ford, er en stakkarslig fyr, men feig? tja. Pitt gjør en OK jobb, Rockwell bedre. Har ikke vært så mye borti regissøren før, mulig han har noe for seg. Lang, men den går kjappere unna enn f.eks Benjamin Button for å ta en annen lang Pitt-film.

 

Ong-Bak

Skuespillet er noe av det verste jeg har vært borti, men det er ikke til å komme utenom at kampscenene er noe av det bedre som er festet til film.

 

Not Quite Hollywood

Dokumentar om Ozploitation-perioden i Australia. Utrolig interressant, mye jeg skal sjekke ut nærmere av filmene som blir snakket om ja. Artig hvordan de brukte avdankede amerikanere for å trekke publikum og de hjemlige skuespillerne ble gærne....

Link to comment
Share on other sites

 
The Chaser

Disse Sør-Koreanske thrillerne har virkelig vært en åpenbaring for meg. Setter også umåtelig pris på humoren de fletter inn, uten at det virker platt. Denne handler da om en eks-purk som er pimp og som opplever at flere av "jentene" forsvinner, så han tar opp jakten. Knall!

Damn straight. The Chaser er en knall thriller, og den var forbausende uforutsigbar. Se Memories of Murder hvis du ikke har sett den enda og likte Zodiac.

Link to comment
Share on other sites

 

The Hills Have Eyes (Craven, 1977 - gjensyn) - Overspent skrekk fra godeste Wes Craven. Det er noe med denne som gjør at jeg stadig får lyst å sette den på (tredje gang jeg så den nå). Filmen skifter mellom å være intens, korny, latterlig og… Mye annet. Men hele tiden er den stemningsfull, og det er noe merkelig tørrvittig i dialogen. En ustabil film som er sjarmerende på sitt eget perverse vis.

 

Tropa de Elite (Padilha, 2007) - Det er kanskje ikke så mye interessant bak den oppspilte overflata her (den er mer underholdende enn konfronterende), men det gjør da heller ingenting. Dette er en nådeløst rastløs actionfilm. Vi snakker konsekvent heftige puls og en film som er like angrepslysten i stilen som dens innbitte protagonist(er) er i hue.

 

Night and the City (Dassin, 1950) - Elegant i form og klynkende i ånd, men ikke så overbevisende og oppskakende som det beste innen noir (som f.eks to av de siste jeg så: Act of Violence og The Asphalt Jungle). Det er noen deilige og iskalde utsnitt og kjøringer her, som virkelig formidler en følelse av isolasjon og forlatthet i storbynatten, men dette griper ikke så innmari – Dette er tredje gang Dassin virker litt tam, og tredje gang jeg ser en film av han. Jeg vet ikke, men det hele virker litt ”glatt”, litt for lite inderlig. Narrativt er det mye som står på spill, men det er litt lite tvetydighet her. Jeg vet ikke helt hva det er, men det er noe som gjør at Dassin ikke klarer (/ikke har klart fram til nå) å vekke den store entusiasmen og interessen... Selv om filmene hans er pene øvelser i noir og sorgtung historiefortelling. Jeg gir meg ikke, så om noen har Dassin-forslag: kjør på!

 

Og kaffe er godt, og det er ikke Blood Diamond.

Link to comment
Share on other sites

 
 
 

Jeg noterer at dokumentarer er film som er lettest å se i sommervarmen.

 

 

Mr. Death: The Rise and Fall of Fred A. Leuchter - Bra saker. Men sånt forventet jeg jo siden det var fra Errol Morris. Fred A. Leuchter virker som en gjennomsnittlig fyr, selv om han drikker 40 kopper kaffe og røyker 5 pakker sigaretter om dagen. Men jobben hans består av å forbedre og utvikle henrettelsesutstyr. Han vil det beste for fangene, han vil at de skal dø mer humant. Firmaet og livet går ganske så bra, til en dag når han klarer å rote seg borti en rettsak med Ernst Zündel, David Irving og disse holocaust-nekterne, og blir sendt på oppdrag til konsentrasjonsleirer i Polen for å se nærmere på, og undersøke gasskamrene - som Zundel og co. påstår var brukt til noe annet. Naiv og godtroende som Leuchter er, finner han selvfølgelig ingenting, da hverken hans bakgrunn eller metoder er tilfredsstillende som bevis i retten. Hele ryktet og hans karriere braser ned i grus, og han blir stemplet som en anti-semitt av samfunnet. 8/10

 

Filmen ligger forøvrig gratis på Google Videos: http://video.google.com/videoplay?docid=654178281151939378

 

 

Iron Maiden: Flight 666 - Fikk inntrykk av at denne er mest for fans. Jeg har null forhold til bandet, og kjedet meg etterhvert. Her er det ingen skandaler eller morsomme rock'n roll historier som i f.eks. den Metallica-dokumentaren. Den største dramatikken er vel når trommisen blir truffet av en golfball på arma, og en kvelds konsert står i fare. Her er det bare rutine, god planlegging og gamle menn som trives med det de gjør. 6/10

Link to comment
Share on other sites

 

Street Fighter: The Legend of Chun Li

 

Chun Li er på jakt etter rettferdighet og må slåss seg gjennom et par skurker for å komme dit.

 

Chris Klein gjør en forferdelig jobb som politimannen Charlie Nash, og det eneste som er på grensen til bra med denne filmen er at Kristin Kreuk ikke er så aller verst å se på.

 

Robin Shou er jo også ganske tøff da.

Link to comment
Share on other sites

 
Damn straight. The Chaser er en knall thriller, og den var forbausende uforutsigbar. Se Memories of Murder hvis du ikke har sett den enda og likte Zodiac.

 

Memories of Murder er hakket vassere ja. Noe av det aller, aller ypperste i sin sjanger.

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...