Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?

[Badering 2]

Au revoir les enfants (1987, Malle)

Det tar en halvtimes tid før man lærer karakterene å kjenne, men da belønnes man til gjengjeld med en virkelig hjertegripende historie. Klassisk filmfortelling som ikke overforklarer, og gode prestasjoner av guttene i hovedrollene. Fin film.

Mektig film ja, var en av mine største favoritter en stund før den falt litt ned etter et småskuffende gjensyn, hvor man oppdaget at dette egentlig var ganske ordinært, sett bortifra det forholdet Malle skaper mellom disse to guttene, og kanskje ikke minst vårt forhold til dem, en enorm sympati. Men vil forsatt stå fast på at dette er en nydelig perle, og er veldig enig i det du sier.

[Zann 8]

The Old Dark House. Tidlig Universal-horror av James Whale med Boris Karloff og Charles Laughton. Klassisk søke ly i skummelt hus til uværet har rast fra seg-film. Effektiv historiefortelling, noen virkelig inspirerte kamera-touch og generelt høy Universal-stemning. Et par av skuespillerne er litt vel ostete, selv i en slik sammenheng. Ellers er den kanskje mest interessant for å være en showcase for Gloria Stuart i sin prime. Jepp, den gamle kjerringa fra Titanic, og FOR en babe hun var i sin ungdom:

http://img2.timeinc.net/ew/dynamic/imgs/061024/142224__old_dark_house_l.jpg http://4.bp.blogspot.com/_6j7tL74iFI0/SNdWyy-3rPI/AAAAAAAADP8/55MJagDc8oY/s400/gloria%20stuart.jpg

 

Dear Zachary: A Letter to a Son About His Father. Her snakker vi. Dette er både manipulerende, polemisk og dypt sentimentalt, men for en gangs skyld er det faktisk på sin plass. Tydelig inspirert av de to store amerikanske dokumentaristene de siste 20-30 årene, Erroll Morris for den flashy historiefortellingen og Ross McElwee for det personlige og evnen til å fortelle givende historier fra filmskaperens eget liv. The Thin Blue Line møter Sherman's March, for å være tabloid. Denne historien er helt VILL, og jeg anbefaler virkelig å se filmen uten å gjøre noe research på forhånd. Noe av det mest gripende på lenge, seriøs utfordrer for årets beste-pokalen.

 

The Hurt Locker av Kathryn Bigelow. Generation Kill har lagt lista for Irak-filmer, men dette er noe helt annet. En streit, helt upolitisk actionfilm, kunne egentlig foregått hvor og når som helst. Hajjiene er stort sett ansiktsløse skurker her, og det er egentlig helt greit. Som actionfilm er den kjempebra, nedstrippet, ikke noe overflødig fjas. Kun daglige eventyr med en bombedetoneringsstyrke, presentert i nærmest episodisk form. Noen av disse scenene er seriøst intense og spennende, og filmen tar seg god tid med å bygge opp stemning og temperatur. Det hele føles litt mer overfladisk når karakterene skal fargelegges som vanlige mennesker under soldatuniformen blah blah, men det er såpass lite av det at det er lett å ignorere. I en tid der det virker som om den kommersielle blockbuster-actionfilmen utelukkende lages for hormonelle tenåringsgutter, evt. de som har nostalgiske følelser fra da de var hormonelle tenåringsgutter, føles dette, en hardkokt no nonsense actionfilm for voksne, som et friskt pust.

[Jens 0]

Anvil! The Story of Anvil(Sacha Gervasi 2008)

 

Dokumentar om Trash-metal pionerene Anvil.

Kanadiske Anvil var en av grunnleggerne av Trash-metal. Før Metalica Megadeth Slayer og Anthrax, men fikk ikke noe gjennombrudd salgsmessig på platene sine.

ca 30 år etter førsteplata deres, fulger et dokumentar-crew dem på Europaturne og deres forberedelser til album nr 13. Med en manager som snakker elendig engelsk, null penger og en enorm optimisme og spillehunger går de på det ene nederlaget etter det andre men nekter å la rocke drømmen dø.

Mange morsome øyeblikk. Kritikere har sammenlignet denne filmen med Spinal Tap, men selv ikke Tap var så uheldig som disse karene.

 

Super Film 5/5

Metal on Metal

http://img195.imageshack.us/img195/7779/anvilthestoryofanvil6.jpg

[BadSmile 8]

Legger den til her også:

Freaks (1932)

Director: Tod Browning

 

http://i283.photobucket.com/albums/kk310/LAMovieBuff/FILMS/FREAKS%201932/FreaksCastPhoto.jpg

 

Freaks ser ut som en gammel rett frem "skrekkfilm", noe som såklart ikke stemmer. Denne filmen oser av menneskeanalyse. På 1 time så får man servert sjalusi, sinne, vennskap, forelskelse osv osv. De klarer også vise livet i ett sirkus ganske så godt. Kanskje den beste filmen om sirkus tema? Noen av freaksene var nesten litt skremmende å se på. Men det er bare utenpå, innerst inne så er dem personer dem også (føltes litt klisjé å skrive). Men det er vel det filmen prøver å formidle, at man ikke skal bedømme folk på utseende. Freaksene levde etter en kode, " kødder man med en, så kødder man med alle", noe som blir godt vist ettersom filmen varte. Det var vel mot slutten skrekkdelen kom til sin fulle. Noe som strengt tatt ikke var så skremmende, men tviler ikke på at den satte ett støkk i folk på 30-tallet.

 

Som sagt, en ganske så god drama med en hau av menneskelig analyse. Filmen fokuserer stort på følelser, noe som funket strengt tatt greit. Filmen kunne lett ha vart litt lenger, da jeg synes filmen sluttet for brått, men ellers en fin fin film som fortjener karakter

8/10

[morty 8]

Crossing the Line - James J. Dresnok var amerikansk soldat i Sør-Korea, som en dag tok geværet i armen mens de andre soldatene spiste lunsj, og vandret over et minefelt og inn i Nord-Korea. Siden da, 15 august 1962, har James J. Dresnok levd i Nord-Korea. Der lærte han seg deres vei, og har sverget at han aldri vil forlate sitt nye hjemland. Det er en velgjort dokumentar, som søker å fortelle dette på en svært dramatisk og spennende måte. Vi veksler mellom Dresnok i Nord-Korea, hans gamle kamerater og troppkolleger fra grensestasjonen i Sør-Korea. Vi møter også Charles Robert Jenkins, mens han fortsatt var i Nord-Korea. Jenkins kom tilbake til vesten i 2004, for å gjennforenes med sin kone i Japan.

 

[KAH 3]

Angst (Kargl, 1983)

Plukket opp denne Kiddo-favoritten, og ble overbevist også jeg. Nervøst og interessant kameraarbeid, en intens Erwin Leder (spøkelset Johan fra Das Boot) og kledelig synthmusikk av Klaus Schulze skaper sammen en temmelig forstyrrende og unik film. Som Kiddo har nevnt her inne før så har den også en vanvittig intens pølsespisescene. Utrolig at denne kun har 400 stemmer på imdb og ikke er mer kjent.

[Nomansvally 0]

Må få sett Angst.

[blausen 12]

The Searchers - Fikk aldri denne her til å funke helt. Fin å se på, men ikke så veldig engasjerende. Monument Valley gjør seg i sterke farver. John Wayne går for det meste rundt brautende, og birollene spiller veldig teatralsk og er veldig karikerte. Den har nok ikke helt tålt tidens ånd med tanke på klassisker-status, i mine øyne. Følte også at disse tidshoppene mellom flere år var mer som en jakt som varte i noen dager.

[Kiddo 0]

Jeg så også Dressed to Kill for ikke så lenge siden. De Palma og Bode kan det med å komponere ultrabalanserte utsnitt, gjerne med innslag av svart/hvitt-lyssetting og duse filtre. Hitch og Freud til tusen, og en virkelig knall og spesifikk stemning, et veldig gjennomtenkt uttrykk som like gjerne kunne ha endt opp med å ikke fungere, men som heldigvis gjør det. Det er en del herlige scener som blander 40/50/80-talls-naivitet med et litt sarkastisk og spisset seksuelt blikk, ender opp som morsomt, erotisk, smått kitchy samt nydelig, på en gang. Vanskelig å helt beskrive utdypende.

 

Har du sett Body Double? Den er minst like "morsom, erotisk, smått kitchy samt nydelig"!

 

Angst (Kargl, 1983)

Plukket opp denne Kiddo-favoritten, og ble overbevist også jeg. Nervøst og interessant kameraarbeid, en intens Erwin Leder (spøkelset Johan fra Das Boot) og kledelig synthmusikk av Klaus Schulze skaper sammen en temmelig forstyrrende og unik film. Som Kiddo har nevnt her inne før så har den også en vanvittig intens pølsespisescene. Utrolig at denne kun har 400 stemmer på imdb og ikke er mer kjent.

 

Ah, godt å høre at den falt såpass i smak! Forstyrrende og unik, ja, og så vanvittig intens og marerittaktig i all sin enkelhet (hva setting og handling angår)... Flere burde absolutt se denne!

 

Forresten er det godt å se at du likte Spirit of the Beehive så godt. "Lavmælt og mystisk" indeed, og intim, intim som pokker.

 

http://i40.tinypic.com/jl4fok.jpg

 

Mat i syn (Mother and Son; Sokurov, 1997 - gjensyn) - Ekstremt lavmælt, fåmælt og sår – ”pure cinema”, kan man kanskje kalle det. Det er lite dialog og det er bildene som hovedsakelig kommuniserer – de ekspresjonistiske bildene, stillheten (bare periodevis avbrutt av Mikhail Ivanovich’ melankolske toner) og den langsomme klipperytmen (tror det bare er rundt 40 klipp ellerno i hele filmen) skaper en helt særegen stemning av fredelig lengselsfullhet. Det blir en film som nesten må føles snarere enn forstås, slik jeg ser det. De fordreide avbildningene av trær, siv, grusveier, hender og fjes må føles… Her er det ikke noe å holde seg fast i, ikke et plott å forstå, ikke en (åpenbar) konflikt; det er bilder og stillhet som bare må føles og stemninger som etterspør refleksjon. Filmen gir kanskje ikke fra seg en like intens resonans som enkelte av Tarkovskys utholdende meditasjoner, men det er iallefall deilig å se hvordan Sokurov tillegger bildene så mye verdi og ordene så liten betydning, i en film som føles like intim og utleverende som fremmed og lite utleverende.

[Nomansvally 0]

Les Amants Réguliers (2005, Philippe Garrel) GJENSYN

- Handlingsforløpet er satt rundt mai 1968 og livet etter demonstrasjonene, hvor en gruppe ungdommer er i kraftig møte med fremtidens usikkerhet. Louis Garrel spiller en 20 år gammel aspirerende potet som starter et forhold med en skulptør som introduserer han til en verden med opium, radikal politikk og ny kunst. I motsetning til Bertolucci's forferdelige makkverk 'The Dreamers', gjør denne filmen et nesten autentisk (og vellykket as far as I know) skildring av mai 1968 hvor usikker ungdom er i forandring og står til stor konstrast fra sin forrige generasjon. I tilegg problematiserer filmen hva en revolusjon gjør med hodet til unge mennesker.

 

Det gikk opp for meg at Garrel ikke virker interessert i å skyte scener, men snarere portretter av mennesker. Hvem løp gjennom gatene i den tiden? Noen av dem vet ikke hvorfor de er der. 'Les Amants Réguliers' er i motsetning til hva jeg før har sett Garrel gjøre, sterkt oppmerksom på Paris som by og gatene hvor man bør skjule seg for politiet. Garrel skyter altså Paris' ansikt i tette bilder. I en over 30 minutters demonstrasjons-sekvens kastes stein, snus biler og demonstranter bankes opp, må Louis må løpe på toppen av hustakene i Paris for ikke å bli arrestert. Jeg så et intervju som medfulgte dvd'en at demonstrasjons-sekvensen var en rekonstruert fra Garrel's egen amatørfilming i mai '68 da han var 20 år, dessverre ble negativene brent opp senere, men jeg kan bare ikke tro at det der er skutt i 2005.

 

http://controreazioni.files.wordpress.com/2008/08/reg1r.jpg

http://formal.files.wordpress.com/2007/04/18445096.jpg

 

Tilsammen var opplevelsen av filmen enda bedre enn sist gang jeg så den, cirka to år siden.

[Sir 3]

Reprise

Norsk drama fra 2006 som handler om to unge forfatterspirer som etter å ha levd i over tjue år ikke har gjort en dritt med livet sitt.

Jeg synes at denne var gøyal, anbefales til folk som er ute etter en godfilm.

7/10

 

Naboer

En norsk psykologisk thriller som handler om en ung mann som blir splitter pine gal etter brudd med kjæresten.

Må si at dette her var saker, noe av det beste jeg har sett av norsk film. Jeg satt klistra inntill skjermen under hele filmopplevelsen, noe som jeg sjeldent gjør. Historien, oppbygningen, skuespillet, alt var godt gjennomført! Kristoffer Joner spilte glitrende i hovedrollen, kanskje hans beste opptreden hittil! Anbefales sterkt til de stakkarne som ikke har sett denne!

9/10

[Doctor Downs 0]

Ville gitt begge de filmene betydelig lavere score. Naboer mistenker jeg for å ha stjålet hele plottet sitt fra et TV spill. Et TV-spill med en god story, riktignok (Silent Hill 2), men poenget er at den var kanonforutsigbar. Reprise var så kjip at jeg ikke orker å gå innpå det engang.

 

Men, så mistenker jeg at ingen vil høre på meg etter min neste uttalelse uansett: Jeg likte ikke Fellinis 8½. Så den i kveld, og det kan godt hende jeg bare var i feil humør, men den traff meg som påtrengende og masete. Kan ikke ha gått mer enn tre sekunder uten at noen skravla i vei om et eller annet i munnen på tre andre, og musikken gjorde det ikke bedre. Jeg forstår at det sikkert var den ønskede effekten med tanke på hovedpersonens situasjon, men det gjorde fortsatt ikke opplevelsen noe mer fornøyelig denne slitne, gloheite sommernatta.

[CypheroN 10]

Klarer ikke se film nå jeg. Prøvde halveis i kveld, og i går, men varmen tar meg. Begynte på en film i går, men halveis midt uti slo jeg av og gikk og bada og spiste is. jeez.

[BadSmile 8]

Ja varmen begynner å bli irriterende faktisk. Sove er nesten umulig, spille på pcen går nesten ikke pga dårlig kjøling. Og se film er ikke ypperlig når det er så varmt. Gleder meg til vinteren ja.

[Norsk Kiwi 0]

Jules et Jim (Francois Truffaut, 1962)

Første French New Wave film jeg noensinne har sett, og det var en lovende start. I begynnelsen synes jeg det hele var litt vimsete. Det var nesten som om Truffaut prøvde å filme begynnelsen som om den skulle vært skapt på samme tiden som handlingen foregikk (30-tallet), med usynkronisert dubbing og hakkete bilder. Antar det var gjort for å skildre en uskyldig tid med vimsete handlinger og personer. Synes siste halvdelen av filmen (etter krigen) er best. Det er i denne delen av filmen at man virkelig ser hva Jeanne Moreau står for. Hun briljerer som Catherine. God kameraføring, fin bruk av voiceover og endel knakende gode scener (f.eks. Jims samtale med Therese i stamkafeen). Mer, takk. 7/10

 

Jersey Girl (Kevin Smith, 2004)

Jersey Girl har alt som kan være irriterende med en film: irriterende hovedrolle (Ben Affleck), irriterende kvinnfolk (Jennifer Lopez), irriterende småunger (Raquel Castro), såkalte rørende scener som bare er pinlige, og ufattelig forutsigbar handling. Og hva faen fikk George Carlin, en av tidenes beste stand-up komikere, til å si ja til en rolle? Ikke kjempesvulstig, men definitivt rævmøkk. 2/10

[Doctor Downs 0]

Klarer ikke si at jeg gleder meg til vinteren akkurat, men det hadde vært utrolig deilig med aircon på kveldene. Får vel gi 8½ en ny sjanse under bedre forhold en gang.

[Nomansvally 0]

Jules et Jim er 10/10 i mine øyne, en av de mest vakre tragediene jeg har sett.

Jeg har sett den tre ganger og tro meg, den blir bedre på gjensyn.

[Svankmajer 21]

Garden State

 

Måtte nesten se denne. Siden den deler Dfilm opp sånn, så er det alltids interessant å se hvilken side av åsen man lander på.

 

Denne handler kort om Andrew Largeman som skal hjem til hjembyen i New Jersey fordi hans mor er død. Han møter en jente(spilt av Portman), og en gammel kamerat. De blir kjent, snakker litt om livet og det er egentlig det. Jeg antar filmen skal handle litt om å komme tilbake til et hjemsted etter en lang reise vekk og se på alt som har forandret seg, og revurdere hvem man er. Noen forbinder det med en coming-of-age film.

 

Det som gjør den til en independentfilm fremfor en blockbuster er mer at den ikke handler om så mye. Den henger litt rundt uten noen direkte retning, det skjer endel tilfeldig og småmorsomt. Litt som Jim Jarmusch sine filmer. Du kan lett forbinde det med noen form for eksistensialisk film.

 

Likte jeg den?

 

Mm, nope. Den første halvtimen var nesten sånn at jeg faktisk holdt på å dø av kjedsommelighet. Vurderte å slå av. Etterhvert begynte jeg å skjønne hva Braff mente med filmen, og jeg fulgte litt mer med. Problemet er som sagt mange ganger før at i stor grad at den er for glatt, uskyldig og overfladisk i det den prøvde på. Personlig syntes jeg også tempoet gikk litt for treigt.

 

Skal sies at mange liker denne filmen da.. men jeg forstår det ikke.

 

S,

[Zann 8]

Tror du er inne på noe her Svankmajer, uten å henfalle til rabiat fråding om kjeften som jeg har en tendens til å gjøre når det gjelder Garden State. Zach Braff er i forhold til Jim Jarmusch det Coldplay er i forhold til Joy Division, sånn ca.

[Doctor Downs 0]

Jeg vil se film, men dette rommet er ikke til å holde ut om dagen. Faen.

[Svankmajer 21]

Ja, skjønner merkelig godt irritasjonen til den som du beskriver. Når filmen forlater deg så skal den liksom gi en eim av Livet med seg, men så klarer den såvidt å vippe over i noe veldig 'kunstig' i mangel på bedre ord. En veldig uvel blanding.

 

Coldplay er litt av det samme, ja. Kan ikke fordra dem.

 

S,

[Melkor 0]

Jeg synes faktisk ikke Garden State er så forferdelig som Zann skal ha det til, slik rent bortsett fra enkeltpunkter (den bunnløse gropa, slutten, broren til Portman-karakteren). Synes Sarsgaard, og karakteren hans, fungerer nesten hele veien; Largeman-karakteren, greit nok, ikke krem; Portman, spiller veldig godt med det hun får av materiale.

 

Det filmen står for, glætt-indien, er langt verre enn selve filmen. Altså, filmen er dårlig skrevet, men jeg blir aldri irritert, ikke på langt nær. Synes det er helt grei skuring helt til de er ved gropa. Slutten er dog helt forferdelig, plutselig blir det en Scrubs-episode, Largeman blir zen-master og vi får musikk og klining. Tullball.

 

Ja, selvfølgelig er den lett, glætt og liksom-profound, men jeg makter ikke å bli irritert.

[stoppushplay 0]

Så akkurat Alice in the cities av Wim wenders. En deilig sommerfilm som flyter avgårde i et avslappa tempo, men som likevel går unna. Flott svart-hvitt foto, et perfekt minimalistisk soundtrack av Can, konsert med Chuck Berry og en meget godt spilt relasjon mellom en forfatter i skrivetørke og en liten søt jente. Se den på en lummer sommerkveld med en pils eller tranebærsaft blanda med farris! (anbefales)

[Svankmajer 21]

Ja, selvfølgelig er den lett, glætt og liksom-profound, men jeg makter ikke å bli irritert.

 

For meg traff den bare en nerve. En ting er at den prøver på noe den ikke klarer, men det er liksom ekstra gnagende når den får anerkjennelse og "indie-kredz" nettopp for å faktisk klare det. Den irriterte meg ikke aller mest mens jeg så den. Irritasjonen bygde seg mer opp rundt i fordøyelsen et sted.

 

Forsåvidt sant at skuespillet er ok. Du nailer mye av hovedproblemene dens egentlig, selv om jeg ikke heeeelt er enig angående Natalie Portman. Fant henne litt påtatt.

 

S,

[Nomansvally 0]

Så akkurat Alice in the cities av Wim wenders. En deilig sommerfilm som flyter avgårde i et avslappa tempo, men som likevel går unna. Flott svart-hvitt foto, et perfekt minimalistisk soundtrack av Can, konsert med Chuck Berry og en meget godt spilt relasjon mellom en forfatter i skrivetørke og en liten søt jente. Se den på en lummer sommerkveld med en pils eller tranebærsaft blanda med farris! (anbefales)

 

Den må jeg se, dette høres ut som en fin opplevelse.

Har du sett 'Der Stand der Dinge'? Tenkte jeg selv skulle se den nå snart.