Jump to content

Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?


Alex
 Share

Recommended Posts

Wow. Velkommen tilbake Alex. Deg var virkelig en fyr vi hadde trodd hadde forsvunnet med tidevannet. Hyggelig å se deg tilbake igjen.

 

S,

 

Jo takk, sluttet å frekventere forum generelt for en god stund siden, men har i det siste savnet det, og nå som jeg er hjemme igjen hvor det er ingen jeg kjenner som er spesielt interessert i å snakke film utenom faren min, så trengte jeg å komme tilbake.

Link to comment
Share on other sites

 

There Will Be Blood

 

Fantastisk film, hvor alt er i ypperste klasse, historien er storslagen og karakterene er interessante. Selv om det har blitt nevnt utallige ganger før, så er Daniel Day-Lewis utrolig, og det er forsåvidt resten av skuespillerne også.

 

10/10

Link to comment
Share on other sites

 
 
Okei, jeg har sikkert sagt det en million ganger før, men de siste 14 minuttene og 39 sekundene av Easy Rider er sånn ca. det beste som noensinne har blitt festet på film. Hvem skulle trodd at en såkalt "amerikansk klassiker" kunne stå for noe slikt, definitivt en popularisert film, en kanonisert film, og slike filmer er jo alltid ganske kjipe å digge, no? Nei. Fuck det. Disse få minuttene fratar meg egentlig alle drømmer, fordi jeg oppdager at alt jeg noensinne har et ønske om å oppnå innenfor dette mediet allerede har blitt gjort. Det gjør meg motløs, men får også kanskje frem fighter-spiriten, fordi jeg har en umulig motstander å kjempe mot. I hvert fall, dette er FILM, slik jeg ser det; totalt ufullendt, spontant, feilfullt (som den rake motsetning til feilfritt, som alltid er en oppskrift på noe dødskjipt), kornete og jævlig, menneskelig i hvert eneste sekund, psykedelia manifestert gjennom støyen og kornene og de obskure bildene av mennesker som lever på 60-tallet; kanskje dreper de 60-talls-drømmen i samme slengen, men det er like greit, for det dreide seg jo bare om naivitet uansett: dette er The Real Shit.

 

Harru sett Electra Glide in Blue? Slutten kan måle seg med den i Easy Rider.

Link to comment
Share on other sites

 

Fikk sett et par filmer på kino i Liverpool

 

Robin Hood (Scott, 2009)

Det er først og fremst stødig regi og von Sydow som gjør at denne plasseres litt over midten på treet. Crowe er for gammel til å spille denne rollen, og det føles som om romansen mellom han og Blanchett er presset inn i filmen bare for at hele sjekklisten over Hollywood-elementer skal kunne krysses av. Robin Hood er en ganske underholdende, men lett forglemmelig affære.

 

Get Him to the Greek (Stoller, 2010)

Fungerer bra.

 

Så også Satoshi Kons Paprika og Perfect Blue for et par uker siden. Underholdende og lett surrealistisk anime. Storkoste meg med begge.

Link to comment
Share on other sites

 

Glemte at jeg egentlig hadde et Chaplin-prosjekt gående.

 

The Great Dictator (1940)

 

http://img62.imageshack.us/img62/6074/greatdictator.jpg

 

"Charles Chaplin said that had he known the true extent of Nazi atrocities, he "could not have made fun of their homicidal insanity".", informerer IMDb, og det første som slår meg når jeg ser denne er jo at dette var vel ganske modig gjort i 1940? Men satiren er treffende, både humoren og tristessen sitter godt, og filmen har flere minneverdige scener som er verdt å trekke fram. Dansescenen med Hynkel og globusen må selvsagt nevnes. Talen på slutten fungerte også veldig bra, utført på hitlersk vis, men med et langt flottere innhold. Og scenene hvor Hynkel føler seg så underlegen hans italienske allierte er herlig komedie! Filmen er kanskje litt for lang og enkelte gags opplevde jeg som slitsomme i lengden (tysk-gibberish, for eksempel), men det blir bare småpirk. Flott film!

 

The Imaginarium of Doctor Parnassus (Terry Gilliam, 2009)

 

Altså, jeg kan sette pris på filmer som er fri i formen og full av fantasifulle eskapader, men i dette tilfellet synes jeg Gilliam blir for ufokusert. Sliter med tempoet i filmen, at den er treg i det ene øyeblikket og altfor rask i det neste fører til mer mas enn moro. Det er synd, for det er utvilsomt mye moro å spore her. Godeste Tom Waits som djevelen sjøl, for eksempel. Jeg liker også at Gilliam fortsetter å utfordre tradisjonelle dogmer til tross for at han har et større budsjett i ryggen. Men noe mer enn grei lørdagsunderholdning ble det dessverre ikke.

Link to comment
Share on other sites

 

Our Century

 

Et filmatisk essay, "tone poem" om du vil, i Sans Soleil og Koyaanisqatsi-gata. Et spennende modernistisk filmspråk, som kommuniserer tydelig uten hjelp av dialog. Det eneste virkemidlet som er unikt for filmkunsten, sammenlignet med teater og maleriet om du vil, er montasjen. Bilder i rekkefølge. Our Century er uten tvil en sann perfeksjonering av dette virkemidlet. Enorme, dramatiske sort/hvitt-bilder av romfart og flyvning, mennesket som møter himmelen. Jamfør tittelen, filmen ønsker tydelig å si noe om vår tidsalder. Det tyvende århundrets menneske. Selv stjernene utfordres. Filmen er en sjelfull meditasjon, som gir rom for mye filosofiske tanker. Regissøren setter det enorme med himmelen og romfart opp mot det enkelte mennesket, vårt indre liv. Er det rom for dette indre livet i vårt århundre? Mest av alt var dette en veldig givende audiovisuell opplevelse.

 

http://img683.imageshack.us/img683/6578/vlcsnap2010071100h03m15.png

 

Slike bilder, sammen med tung, sørgmodig musikk. Elskbart!

Link to comment
Share on other sites

 

Stranger Than Paradise (Jim Jarmusch, 1984)

Denne har jeg hatt i hylla ganske lenge nå, men så den endelig. Må si jeg veldig godt liker stilen til Jarmusch og hvordan han bygger opp filmen, spesielt i åpningsscenene hvor vi får raske ”snapshots” av hverdagslivet til karakterene, samt noen herlige observasjoner. Filmen tar seg god tid, men jeg mistet aldri interessen, herlig film.

 

Trois couleurs: Rouge (Krzysztof Kieslowski, 1994)

Skulle sett denne filmen for lenge siden, men ble aldri til slik. Nå så jeg den endelig, og for en flott film! Syntes dette er den beste i fargetrilogien, hvor Blå ligger rett bak. Utviklingen mellom forholdet til de to hovedkarakterene er møysommelig og gjennomtenkt. Egentlig så minner denne meg mye mer om La double vie de Veronique enn noen av de andre filmene i trilogien, mye på grunn av hvordan filmen leker med tilfeldigheter, skjebne og liv som gjentar seg. Verdig avslutning på trilogien til Kieslowski.

 

Seishun zankoku monogatari (Nagisa Oshima, 1960)

Sett på som Japans egne Rebel Without a Cause, bare enda mer negativ og nihilistisk. Det var noe med hvordan filmen ble filmet på som forstyrret meg litt og gjorde det ganske vanskelig å like filmen. Til tider herlig stemning og klaustrofobi, men en del av historieelementene føltes litt falske, utviklingen av historien føltes ikke helt naturlig, men mer konstruert for å skape et poeng. Interessant film, men langt fra noen favoritt.

 

There’s Always Tomorrow (Douglas Sirk, 1956)

Sirk er blitt en favoritt regissører for min del, og dette er nok et herlig middelsklasse melodrama. Kult også å se Stanwyck og MacMurray sammen igjen. Det føltes nesten som denne filmen er radikal for sin tid, den utfordrer uansett familieverdier og middelsklasse livet, kanskje enda mer enn de andre filmene til Sirk. Har alltid vært skeptisk til Sirk sine svart-hvitt filmer, men denne er nydelig filmet, nærmest som en klassisk noir. En av Sirk’s beste.

Link to comment
Share on other sites

 
Abel. Så The Last Days of Emma Blank av Alex van Warmerdam på Kosmorama i år, dette er debuten hans fra 1986. Litt i samme leia, ekstremt pussig og absurd komedie om familie som mildt sagt lever en rar tilværelse. Her dreier det seg om 32 år gamle Abel, spilt av van Warmerdam selv, som aldri har vært ute av leiligheten. På merkelig manér roter han seg oppi en trekantintrige med sin far og hans strippende elskerinne. Det hele er veldig dead pan, ganske artig, visuelt stilisert og definitivt originalt.
Link to comment
Share on other sites

 
Seishun zankoku monogatari (Nagisa Oshima, 1960)

Sett på som Japans egne Rebel Without a Cause, bare enda mer negativ og nihilistisk. Det var noe med hvordan filmen ble filmet på som forstyrret meg litt og gjorde det ganske vanskelig å like filmen. Til tider herlig stemning og klaustrofobi, men en del av historieelementene føltes litt falske, utviklingen av historien føltes ikke helt naturlig, men mer konstruert for å skape et poeng. Interessant film, men langt fra noen favoritt.

 

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver om Oshima, men jeg kan bare relatere det til Shonen, den eneste av Oshimas filmer jeg har sett. Den forteller en veldig emosjonell, tragisk historie på en tydelig konstruert måte. Men selv om historieelementene og utviklingen av historien kan føles veldig unaturlig, synes jeg – nettopp gjennom denne unaturligheten - det hentes fram noe interessant rundt karakterenes psykologiske tilstand. Og av og til skapes noe veldig sterkt. Det er bare den umiddelbare fysiske virkeligheten som føles konstruert i Shonen. Tiden behandles ”unaturlig” som for å understreke karakterenes flyktige psyke, eller speile hovedpersonens splintrede virkelighetsforståelse. Som gutten sliter med å finne en klar virkelighet, sliter filmen med å finne en enhetlig stil, og resultatet blir en hvinende avbildning som i sin konstruerte natur bevisst skildrer en fragmentert virkelighet. Tid, sted og stemning skifter plutselig i shonen, som et menneske i uro. Vet ikke om det er noe av det samme greiene i filmen du så, men det er i alle fall ikke noe tvil om at Oshima er en krevende regissør som det kanskje er vanskelig å umiddelbart/rett fram like. Sånn var det i alle fall med meg – det var først etter et gjensyn jeg ble oppmerksom på hvor fet Shonen er, og hvordan det konstruerte bulderet som er filmens form avtegner en identitetsjakt hos hovedpersonen som kan tolkes på mange måter.

 

 

Jeg så Menq (1969) av Peleshian tidligere i dag og det må være, sammen med Our Century, det nærmeste et menneske kan komme å flytte fjell. Jeg har også sett Kick-Ass, The Book of Eli, God’s Little Acre, The Big Racket, Milano calibro 9, La mala ordina (Manhunt) og The Sad Sack siden sist, men det får vente. Det betyr ingenting.

 

ps: Speik, det gjør meg glad.

Link to comment
Share on other sites

 

Lone Wolf and Cub: Baby Cart at the River Styx

Akkurat slik jeg håpet at Lone Wolf and Cub-filmene skulle være (éneren skuffet meg litt). Flotte bilder i landsbyer og ørken, heftige samuraikamper, mye blod og litt pupp attåt. Stor moro!

Link to comment
Share on other sites

 
Jeg har nettopp sett Le Mépris. Dette holder jeg for begivenhet å være. Elsker motsetningen mellom det tydelig konstruerte og formalistisk fremmedgjørende universet til Godard, men at han samtidig retter kameralinsen direkte mot publikum og sier noe om oss, om mennesker og om kunsten. Her er det en interessant kontakt mellom seer og filmuniverset, og det er så utrolig mange lag og dimensjoner. Slutten var uten tvil hakeslepp. Det samme med åpningen. Og midtdelen for den saks skyld. En uhyre intelligent skjønnhet. Dette blir bare skryt, men å faktisk si noe mer dyptpløyende om dette kunstverket overlater jeg til andre.
Link to comment
Share on other sites

 
 

Spiser av usette DVD-er, og har i det siste sett en rekke eldre klassikere.

 

Street Angel (Borzage, 1928) var som jeg hadde håpet enda et superbt kjærlighetsdrama. Som den forrige (7th Heaven) begynner det eventyrlig lykkelig, går etter hvert verre enn galt kan forventes for så å munne ut i happy ending. 8/10

 

Tre kortfilmer med Buster Keaton (vel egentlig Fatty Arbuckle, men Buster er med): His Wedding Night, Oh Doctor! og Coney Island, alle fra 1917. Alle er morsomme nok, men ikke av den kvalitet som skulle komme senere,

 

Asphalt (May, 1929). Tysk stumfilm viste seg å være like fantastisk som amerikansk (Borzage). Spesielt Betty Amann som så helt fantastisk ut. Betydelig mørkere denne, men like bra. Hvilke regimessige og kinematografiske kunststykker man begikk på denne tiden allerede. 8/10

 

http://filmantrop.net/bilder/bettaman.jpg

 

Der blaue Engel (von Sternberg, 1930). Dietrichs inngangsbilett til Hollywood. Flott greier dette også, nei og nei. 8/10

 

The Roaring Twenties (Walsh, 1939). Syns denne er kneppet bedre enn Public Enemy og på høyde med Angels With Dirty Faces. Så bra Cagney er i denne, og sammen med Bogart blir det jo dynamitt.

 

The Rules of the Game (Renoir, 1939). Jeg er skuffet over at denne ikke traff bedre. Kanskje var jeg uheldig med visningstidspunktet, og så hadde jeg for store forventninger muligens. For denne er jo ofte på tidenes beste topp ti-lister. Har en følelse av at gjensyn er nødvendig.

 

Ugetsu monogatari (Mizoguchi, 1953). Opptur igjen. Liker veldig godt disse japanske spøkelsesfortellingene - selv om denne nok er like mye om personlige ambisjoner og skomaker-bli-ved-din-lest-moral. Kanskje ikke så lite jantelov heller, i alle fall handler den om klasser. 8/10

 

Cannibal Holocaust (Deodato, 1980). Så var den sett, og middagen med spaghetti og kjøttsaus var en snodig opplevelse etterpå. Sitter igjen med inntrykk av at den var godt lagd, og at dokumentarteamet fikk som fortjent.

 

Edge of Darkness (Campbell, 2010). Positivt overrasket, fin remake faktisk, skyldes nok at Campbell gjorde den selv. Bra at han ikke prøvde å lage tv-serien i kortform.

 

Før jeg dypdykker ned i de historiske arkivene igjen, så skal jeg rense hjernen med adrenalintung underholdning. Nå ser jeg The Rock.

Link to comment
Share on other sites

 
Fatih Akins nye, Soul Kitchen er svak, veldig svak. En overfladisk feelgood film vi har sett hundrevis av ganger før, helt blottet for originalitet i dialog, karakterer og historie. Jeg mistenker at den prøver å være både morsom og sjarmerende, men svikter egentlig på de fleste punkter. Sånn ca. like forutsigbar som en kjærlighetskomedie med Patrick Dempsey. Men den får et plusspoeng for bra musikk.
Link to comment
Share on other sites

 

 

Cannibal Holocaust (Deodato, 1980). Så var den sett, og middagen med spaghetti og kjøttsaus var en snodig opplevelse etterpå. Sitter igjen med inntrykk av at den var godt lagd, og at dokumentarteamet fikk som fortjent.

 

Edge of Darkness (Campbell, 2010). Positivt overrasket, fin remake faktisk, skyldes nok at Campbell gjorde den selv. Bra at han ikke prøvde å lage tv-serien i kortform.

 

Før jeg dypdykker ned i de historiske arkivene igjen, så skal jeg rense hjernen med adrenalintung underholdning. Nå ser jeg The Rock.

 

Tenkte akkurat det samme når jeg så Cannibal, ufyselige folk i det teamet. Ang Edge..., synes du ikke at rollen til Winstone ikke i det hele tatt kommer frem? Sånn sett i sammenheng med serien?

Link to comment
Share on other sites

 

Bildmakerna (2000) av Ingmar Bergman

 

En svak tv-film fra Bergman som på papiret kan virke fascinerende og spennende. For filmen tar utgangspunkt i Bergmans favorittfilm "Kørkarlen" av Victor Sjøstrøm. Bildmakerna er et teaterstykke som tar for seg oppdiktede omstendigheter rundt produksjonen av Kørkarlen; Sjøstrøm, filmfotografen, en filmskuespillerinne og forfatteren av boken Kørkarlen er samlet i et filmvisningsrom for å diskutere utviklingen av filmen. Der skjer personlige betroelser, avdekking av traumatiske familieforhold etc. Bergman klarer ikke å fange noe tidsånd i det hele tatt og spesielt den unge skuespillerinnen er en så utrolig irriterende karakter at det ødelegger hele første halvdel av filmen. At hun ikke er spesielt dyktig i sitt skuespill er også en viktig faktor. Til tider er filmen nesten pinlig gjennomsiktig og viser tydelig elementer en bergman-hater hadde elsket å sette tennene i (lange, pretensiøse monologer mot kameraet/publikum med både irriterende fakter og spinkel dialog). Konflikten er overraskende enkel og uspennende, men til tider er avleveringene fra den eldre forfatteren utrolig presise og effektive. Dette redder litt av inntrykket, men for all del unngå denne.

 

Ellers har jeg sett Kubricks "Lolita" som jeg synes var kjempeflott (James Mason har en fantastisk utstråling og væremåte!), A Serious Man, som også var strålende og kanskje topp 3 Coen-brødrene, og en russisk versjon av Don Quixote som var en blek blek skygge av boken og mangler den herlige humoren som gjør den til et mesterverk.

Link to comment
Share on other sites

 

Jeg så Mulholland Drive igjen. Mange år siden sist, og har sikkert sett den til sammen 4-5 ganger nå. Denne gangen var jeg veldig hard på å plukke opp alle detaljene og faktisk prøve å det hele som et mysterie som skal løses. Nå kjenner jeg flere som mener at det ikke er sjarmen med Lynch, og at hans filmer ikke skal tolkes. Jeg er ikke egentlig uenig det, men jeg er nok mer todelt til dette om Lynch skal kunne tolkes eller ikke tolkes. Det er jo litt som en tryllekunst. Den er søkkimponerende så lenge du ikke forstår den. Når du forstår den så er det en kjekk aha-opplevelse, før saken blir lettere å legge i fra seg. Denne gangen falt Mulholland Drive mer på plass for meg da.

 

Spoiler:

Jeg følte ganske klart at filmen handler om en slags fantasi der en bitter sjalu kvinne som har sendt en leiemorder for å drepe kvinnen hun egentlig elsker. Man ser på slutten at det er blålys på fjeset hennes fra vinduet, samtidig som hennes miniatyr besteforeldre kommer og plager henne. Hun skyter segselv fordi hun vet hun er blitt tatt. Jeg tror hele starten er hennes fantasi der i stor grad rollene er byttet mellom hun og den mer fremgangsrike skuespillerinnen. Det meste gir mening i denne tolkningen. Du kan også se at i andre del av filmen så dukker fragmenter fra alle filmene opp, noe som kan gi en slags indikator på ledd/mennesker/situasjoner som falt inn i drømmen sin. Det eneste jeg ikke er sikker på er når nøyaktig denne drømmen finner sted. Om den skjer etter hun er død, eller rett før hun har fått bekreftelse på at den andre skuespillerinnen er død.

 

Sånn ellers synes jeg fortsatt filmen holder seg bra. Jeg er enda usikker på om idéene til Lynch om å lage en Mulholland Drive 2 er en god idé eller ikke. Kanskje det er en god idé, fordi akkurat denne balansen med "weird shit" er veldig perfekt. Jeg elsker endel av det han gjorde etterpå. Rabbits var veldig kul, Dumblands morsomt.. og endel annet... men jeg falt etterhvert litt av også. Inland Empire var for meg en ganske lunken affære. Mulig hvis han hadde kuttet den ned litt. Falt litt av i allefall. Idéene hans om å forlate film og HD mediet og kun filme på DV fra nå var også litt en ting jeg fikk en følelse var gjort mer for sjokkeffekten, selv om han virker å være genuin.

 

Uansett, Mulholland Drive er fortsatt en bra film.

 

S,

Link to comment
Share on other sites

 
Shrek Forever After fungerer såvidt som feriekino, men prøver for hardt å samle trådene og gjøre godt igjen, med "siste kapittel" som blikkfang på filmplakaten, etter kvalitetsfallet i serien siden den første filmen. Og både i originalitet og teknisk nivå er det et stykke unna Pixar (naturlig nok), og Dreamworks virker å ha stagnert litt i forhold til sitt eget nivå. Tror jeg står over mer fra dette studioet inntil videre og i hvert fall Hollywoods øvrige sommerblockbustertilbud (med unntak av Inception, som vel må glanes). 6/10
Link to comment
Share on other sites

 

The Plot Against Harry (1970/1989)

 

Et flott stykke film om en jødisk småkjeltring (temmelig mislykket sådan) i 60tallets New York. Filmen flommer over av gode rolleprestasjoner - ikke minst gjør innsatsen til hovedrolleinnehaver Martin Priest et uutslettelig inntrykk. At denne underfundige komedien, som opprinnelig fikk tommelen ned av studiosystemet, til slutt fikk distribusjon etter nær 20 år på hylla, må regnes som et av filmhistoriens lykketreff. Gakk hen og se.

Link to comment
Share on other sites

 
Dro litt Miyazaki i går. Princess Mononoke, gjensyn. Vet ikke helt om den har holdt seg. Jeg fikk inntrykket av at her er det rett og slett for mye på gang. For mange konflikter. Vanskelig å komme til bunns i alt det som skjer og alle karakterene og gudene ikke minst. Men fortsatt magisk. Og fortsatt jævlig anti-industriell og save-the-forests osv.
Link to comment
Share on other sites

 

Greenberg. Jeg er enig med de som sier at dette er Baumbachs beste film. En ordentlig film dette - med gode skuespillere, kvikk dialog, enkelt men stilfullt foto av Harris Savides og god musikksmak. + darling Greta Gerwig, da. Dessuten synes jeg Mahler er ett bedre hundenavn enn f.eks. Beethoven, skal man nå først kalle opp bikkja etter en død europeisk komponist.

 

Goodbye Dragon Inn. Jeg liker det andre jeg har sett av Ming-liang Tsai veldig godt og skulle ønske jeg kunne hive meg med på koret og kalle dette et minimalistisk mesterverk og en elegi over en tapt kinokultur, men av og til er mindre ikke mer enn mindre, ass. Den tar seg dog kraftig opp etter at den første replikken faller ca. 45 minutter inn i filmen, og spøkelsene og regnet til slutt er fint. Burde nok sett den på kino for maksimal kinokulturnostalgieffekt.

Link to comment
Share on other sites

 

Dro litt Miyazaki i går. Princess Mononoke, gjensyn. Vet ikke helt om den har holdt seg. Jeg fikk inntrykket av at her er det rett og slett for mye på gang. For mange konflikter. Vanskelig å komme til bunns i alt det som skjer og alle karakterene og gudene ikke minst. Men fortsatt magisk. Og fortsatt jævlig anti-industriell og save-the-forests osv.

Litt enig der. Synes Nausicaa er hakket bedre, enda om den også er veldig Greenpeace.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Mye nattevakter har resultert i VM i titting av dårlig film.

 

Vinneren av hele greia må være Repo Men, som er en decent flåsete sci-fi sak i ca. en halvtime, helt til Jude Law plutselig får en samvittighet og bestemmer seg for å bare gjøre godt. Klimakset var så latterlig at jeg satt og gapskrattet, så over the top at det var på vei til å bli fantastisk, i grensen til Verhoeven-land. Men så ble det hele ødelagt av en teit plottvist selvfølgelig.

 

The Runaways - Dørgende kjedelig biopic om bandet med samme navn, med Kristen Stewart som Joan Jett. Stort sett tomme musikksekvenser på rekke og rad, uten nevneverdig innhold, foruten standarden med drugs og rock'n roll.

 

Hot Tub Time Machine - Filmen har faktisk en 80-talls sjarm som minner komedier som Animal House. Men puppe, ronke og spyvitser begynner å bli jævlig oppbrukt etter at Apatow/Rogen slukte sjangeren for noen år siden. Vi trenger ikke mer av dette akkurat nå.

 

Unthinkable - Tortur og terrorister. Prøver kanskje å si noe om akkurat det, men ender i ei smørje.

 

Clash of the Titans - Alt for masete og ubermye cgi.

 

The Bucket List - Moral og visdomsfilm. Blir hverken noe spesielt morsom, sjarmerende eller for lite alvorlig til å taes seriøst.

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...