Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?

[KrisBl 0]

The Front Page | iMDB

 

http://content.internetvideoarchive.com/content/photos/035/001473_48.jpg

 

Get back in there, you God Damned Turtle!

 

Billy Wilder har blitt en meget regissør for min del. 3 helt fantastiske filmer (Witness for the Prosecution, Sunset Blvd., Double Indemnity) og en generelt god film (A Foreign Affair). Når jeg satte på The Front Page visste jeg ikke hundre prosent hva jeg gikk til, siden Wilder er meget god på å blande spenning og humor. Men når jeg først fikk se det jeg fikk se var det storslott. Filmen starter på det litt mer komiske, for senere å komme med spenningsmomenter i filmen. Det komiske i starten er en perfekt oppbygging til det som senere skal bli en fantastisk film. Dialogen er meget snedig presentert og skuespillerne har noen krevende scener å forholde seg til, med tanke på noen lange tagninger her og der. Dette er meget flott utført og ingen ringere enn Wilder kunne gjort det så veldig mye bedre akkurat. Dette hjelper på stemningen i filmen, som har sin humoristiske stil.

 

Dette er mye mer en rett-fram-film enn det han har lagd fra før (av de jeg har sett av han til nå selvsagt), men det funker på sin måte. Denne var lettfordyelig og underholdene. Fantastisk fra Wilder, igjen!

Personlig kommer denne inn på min favorittliste (16. plass) og nå har 4/5 Wilder filmer kommet inn der, 3/4 er 10/10-filmer.

[BadSmile 8]

The Front Page (1974) [IMDB]

 

http://img338.imageshack.us/img338/2714/mv5bmtc1nda4mdq3m15bml5m.jpg http://img338.imageshack.us/img338/4531/mv5bmtaznta4ntg2njbeqtj.jpg

 

Av de filmene jeg har sett av Billy Wilder så har absolutt ingen av dem skuffet. Nesten alt i filmene hans er nærmest perfeksjon. Tenker da på dialog, kamera, skuespill og historie. Filmene hans har alltid jævla god fart i seg, det er aldri ett kjedelig punkt. Nå har jeg ikke sett alle filmene hans, så kan jo ta feil, men hittil så er dette filmmagi på høyeste hylle.

 

Merkelig nok så hadde jeg ikke så høye forventninger til filmen, noe som egentlig er litt rart med tanke på alle de gode opplevelsene jeg har hatt tidligere. Men er egentlig glad for at jeg ikke hadde for høye, fordi dette var en aldeles så stor overraskelse. Må vel være en av hans mest undervurderte? (noe jeg tror er pga filmen er basert på en annen film, folk er sikkert så stor tilhenger av originalen at dem automatisk hater alle remaksa). Jeg har ihvertfall ikke hørt noe om den, og imdb karakteren var ikke akkurat imponerende. The Front Page har jævla bra dialog, veldig god og spennende historie, og selvfølgelig så var skuespillet 99% herlig. Jack Lemmon er like morsom som vanlig, har ikke sett mye filmer av Walter Matthau, han imponerte i denne ihvertfall. Filmen kan til tider minnes litt om Hitchcock, ihvertfall på tanke på den intense "suspensen" filmen noen ganger har.

 

Er man ute etter pur underholdning, så er ihvertfall dette den perfekte filmen, ikke ett kjedelig øyeblikk. En av mine Wilder favoritter, eller vel, det er dem alle.

[morty 8]

Nei, Kiddo. Politikk er ikke dypt. Det er overfladisk. Men pretender er inne på noe skikkelig dypt! Litt sånn som Bent Sæthers tomrom. The void! Det er dypt det! Ellers synes jeg det dukker opp litt merkelige hersketeknikker i denne diskusjonen, og da sikter jeg ikke til deg Kiddo. Kiddo bist gut.

[Jizzmopper 0]

Hva er dette for noe humbug Kris og Badsmile? To nærmest identiske poster om samme samme film på akkurat samme tid... Men greit, jeg har hatt The Front Page liggende i to år, så kanskje jeg skal få sett den nå! Det er jo bra at den har "jævla bra" dialog hvertfall.

[Svankmajer 21]

Ellers synes jeg det dukker opp litt merkelige hersketeknikker i denne diskusjonen, og da sikter jeg ikke til deg Kiddo. Kiddo bist gut.

 

Får ta en Crinderman og skylde på avataren da.

Heh. Tja, opplevde det vel litt som at Kiddo prøvde å snakke seg litt bort. Derfor jeg merker jeg prøvde å sette Kiddo mer til veggs her. Kanskje dumt.

 

Kiddo, joda, at du foretrekker språket i filmen mer som Our Century, Garell sine ting eller Brakhage kan jeg forsåvidt forstå. Er kanskje mer måteholden for å sette disse mot hverandre da selv, men er enig i at de er klippet på en veldig forskjellig måte. Jeg reagerte ikke på at du ikke likte filmen for ordens skyld(så det trenger du ikke å forsvare), mer det at du gjorde det fordi du mente budskapet ble for tydelig. Når jeg sa "epic fail" så var det mest fleipete. Jeg tror jo også den nok var ment litt kritisk til moderne samfunn og teknologi når alt kommer til alt, men jeg tror som Reggio sier at filmen er mer ment som en opplevelse enn en klar idé. Jeg mistenker at han lagde filmen selv litt søkende om hva han selv mente. Han var jo vokst opp utenfor det moderne samfunn. Om han kom frem til at vi er på feil vei omså, så er det jo ikke helt det samme som å gå inn med en klar idé om å lage en stor øko-propagandafilm liksom. Vi er vel ment å gjøre opp vår egen mening. Jeg anset den jo ikke sånn da jeg så den. For mange er den jo bare en audiovisuell opplevelse.

 

S,

[KrisBl 0]

Hva er dette for noe humbug Kris og Badsmile? To nærmest identiske poster om samme samme film på akkurat samme tid... Men greit, jeg har hatt The Front Page liggende i to år, så kanskje jeg skal få sett den nå! Det er jo bra at den har "jævla bra" dialog hvertfall.

 

Vi snakker for så vidt om den siste filmen vi har sett, og hva vi synes om den. Så noe humbug er det nok ikke...

"Jævla bra" dialog er kanskje en litt rar måte å si det på, men filmen har hvert fall en drivende dialog.

Og ja du burde få sett den så fort som mulig. Veldig "underrated" på en generell basis faktisk.

[Frenzy 5]

The Ghost Writer (2010) av Roman Polanski

 

http://www.csmonitor.com/var/ezflow_site/storage/images/media/images/0219-ghost-writer-pierce-brosnan-movie-review/7430277-1-eng-US/0219-ghost-writer-pierce-brosnan-movie-review_full_600.jpg

 

Nydelig film! Fikk litt assosiasjoner til Shutter Island av en eller annen grunn. Kan være fargepalletten eller noe. Og begge foregår delvis på en øy. Polanskis stil og bilder er det som gjør filmen så bra; han tar seg tid på å bygge opp spenning og har et veldig godt øye for bildekomposisjoner. Det er i mise-en-scene magien ligger og i stemningen (forøvrig akkompagnert av et feiende flott soundtrack). Vanskelig å beskrive denne etter å ha sett den bare en gang; blir litt overfladisk og vagt. Jeg liker også veldig godt protagonisten spilt av Ewan McGregor. Man føler virkelig at man lever ut hendelsene gjennom ham fordi han er, i likhet med oss, en flue på veggen. Se denne!

 

Un Prophete (2009) av Jacques Audiard

 

http://static.guim.co.uk/sys-images/Film/Pix/pictures/2009/10/29/1256814569010/Scene-from-A-Prophet-Un-P-001.jpg

 

Spennende sak når jeg så den, men i ettertid har jeg tenkt veldig lite på den. En solid fengselsfilm som jeg synes lykkes best i første akt: Protagonisten er i fengsel og må drepe en person for å bli med i en gjeng og for å unngå å selv bli drept. Dette virker som en katalysator for en slags synskhet som aldri blir lagt så mye vekt på. Der er en del islamsk symbolikk også, som krydret filmen. Av og til var jeg litt likegyldig og følte den som "nok en fengselsfilm", men den hadde noen gode øyeblikk.

 

Night of the Demon (1957)av Jacques Tourneur

http://i42.tinypic.com/szfpmc.jpg

Så det er her Kate Bush har hentet lydklippet fra Hounds of Love fra! Den appellerer jo til guttungen i meg; den spennende, mystiske og overnaturlige historien omsvøpt i et mørkt uttrykk med rare karakterer og demoner. Jeg følte at den til tider var uengasjerende og fikk ikke så alt for mye ut av den bortsett fra fin underholdning.

 

[Wendy and Lucy (2007)/b] av Kelly Reichardt

http://2.bp.blogspot.com/_vqBsiTN81zc/SQd8K4M5FYI/AAAAAAAADYY/yiHOz5t8Dy8/s400/wendy.jpg

 

Et rørende minimalistisk portrett av fattigdom i dagens Amerika. Reichardt overdramatiserer aldri, og resultatet blir en troverdig og ektefølt opplevelse av en slags moderne fattigdomsberetning. Og akk så rørende. Nydelig film.

 

Har også sett Che Part 1, som jeg likte veldig godt, og litt Pasolini som jeg sikkert skriver om i Pasolinitråden etterhvert.

[Zann 8]

Crazy Heart. En lettvekter, men sympatisk nok. Maggie Gyllenhaal bør slutte å spille slike kjedelige love interest-roller, synes jeg.

[Kiddo 0]

Heh. Tja, opplevde det vel litt som at Kiddo prøvde å snakke seg litt bort. Derfor jeg merker jeg prøvde å sette Kiddo mer til veggs her. Kanskje dumt.

 

Noen ganger virker du å dra noen veldig rare slutninger ut i fra hva en ’motdebattant’ sier. Hvor/hvordan prøvde jeg å snakke meg bort? Jeg tror du leser meg feil. Jeg har aldri påstått at jeg ikke vet hva Koya sier, som du beskylder meg for å si. Jeg vet ikke hva Koyaa sier til deg, men jeg vet hva den sier til meg – og det er det jeg har diskutert ut i fra. Når jeg skriver "Jeg vet ikke, jeg synes ikke det ligger noe i lufta her. Det står bare en beskjed med klartekst. Denne filmen snakker rett og slett et for tydelig språk”, så snakker jeg ikke for noen andre eller prøver å fortelle andre hva Reggios film vil være for dem, eller hvordan filmen er for Reggio. Det er det jeg mener med at jeg ikke prøver å si hva filmen er. Jeg snakker om hvordan jeg ser den. Denne presiseringen er rar, men virker nødvendig.

 

 

[...]Jeg tror jo også den nok var ment litt kritisk til moderne samfunn og teknologi når alt kommer til alt, men jeg tror som Reggio sier at filmen er mer ment som en opplevelse enn en klar idé. Jeg mistenker at han lagde filmen selv litt søkende om hva han selv mente. Han var jo vokst opp utenfor det moderne samfunn. Om han kom frem til at vi er på feil vei omså, så er det jo ikke helt det samme som å gå inn med en klar idé om å lage en stor øko-propagandafilm liksom. Vi er vel ment å gjøre opp vår egen mening. Jeg anset den jo ikke sånn da jeg så den. For mange er den jo bare en audiovisuell opplevelse.

 

Jeg har ikke noe problem med å tro på Reggio, og jeg har aldri sagt (og mener ikke) at han ”gikk inn med en klar idè om å lage en stor stor øko-propagandafilm”. Det er ingen motsetnigsforhold mellom å se et tydelig budskap, eller et tydelig språk i en film, og samtidig tro på at regissøren ikke mente å lage en film med et tydelig språk, et tydelig budskap. At den for andre ”bare” er en ”audiovisuell opplevelse” har jeg heller aldri hatt noen problem med, hva som enn ligger i ”bare” ”audiovisuell opplevelse”. Men jeg opplever den – ut i fra min opplevelse av filmen, hvordan den er klippet, fotografert, lydsatt osv. osv., og ikke intervjuer osv. osv. – som en film som snakker et ganske tydelig språk. ”Vi er vel ment å gjøre opp vår egen mening”. Ja, Svank, det er jo det jeg gjør.

 

 

Men dette må være uutholdelig kjedelig å lese for alle her. Siste film jeg så var Lightning Over Water (Wenders/Ray, 1980). Hmm. Full. Klokka begynner å nærme seg syv-åtte på morra’n. Laks på bordet. Melkor sitter til venstre. Ray står opp fra senga. Jeg klarer ikke spise laks, jeg stirrer bare i fascinasjon på Ray. Og så kommer han med tidenes kommentarer. Melkor er like fascinert, men han klarer å spise laks samtidig. Dette er helt fantastisk. Så jeg hele? Dødsbra.

 

 

Night of the Demon (1957)av Jacques Tourneur

[...]

Så det er her Kate Bush har hentet lydklippet fra Hounds of Love fra! Den appellerer jo til guttungen i meg; den spennende, mystiske og overnaturlige historien omsvøpt i et mørkt uttrykk med rare karakterer og demoner. Jeg følte at den til tider var uengasjerende og fikk ikke så alt for mye ut av den bortsett fra fin underholdning.

 

Ser hva du mener, men hva med scenen der 'monsteret' jager Dr. Holden gjennom skogen, eller da det blåser opp til storm? Det jeg liker så godt med denne filmen er hvordan vår 'helt' vandrer rundt som en eller annen forvirra noirfyr, tviholdende på sin rasjonalitet i en verden han ikke forstår - en verden han ikke klarer å omfavne eller flykte fra... Og hvordan foto og den dunkle mise-en-scènen hele tida understreker denne usikkerheten.

 

Det bildet der (/arkitekturen i bildet) fra The Ghosts Writer er forresten cool ass shit.

 

--

 

Og jeg fikk litt dårlig samvittighet overfor morty, hans Herzog-fest ble slukt av mas om Koya. Her kan du lese om hans nydelige Herzog-fest

[Melkor 0]

Lightning Over Water var hypnotiserende. Jeg tror forresten jeg spiste all laksen før Ray sto opp, etter det var det bare sykt vanskelig å gjøre noe annet enn å se på filmen. Tok litt tid før jeg fant igjen gulrota, forresten. Hadde helt glemt den.

 

Burde ha sett filmen i edru tilstand, men det var en bra film å bli fascinert av under påvirkning av alles favorittløsemiddel.

 

Crazy Heart. En lettvekter, men sympatisk nok. Maggie Gyllenhaal bør slutte å spille slike kjedelige love interest-roller, synes jeg.

 

Mer love interest-roller med dasking på rumpa, helt klart.

 

Synes for øvrig også Crazy Heart var helt streit, men synes faktisk manuset var overraskende bra (hadde ikke forventet en fullt så country/western-struktur). Regivalgene (rent utover skuespillerinstruksene, som for alt jeg vet kunne ha vært ikke-eksisterende med så erfarne skuespillere) var dog så streite og kjedelige at det nærmest ikke var noe som helst å holde tak i.

[morty 8]

Jeg følte at den til tider var uengasjerende og fikk ikke så alt for mye ut av den bortsett fra fin underholdning.

 

Det var fin underholdning, men samtidig uengasjerende? Det rimer ikke! Men personlig var det denne barnslige gleden, som gjorde at jeg forelsket meg helt i denne filmen. Ikke minst har det en fantastisk skurk, og en flott lek med hva som er virkelig eller ei. Hadde ikke du problemer med din forrige Tourneur film?

 

Hvor/hvordan prøvde jeg å snakke meg bort?

 

Dette lurer jeg også på, her virker det som der finnes en mal/sannhet. Noe det selvfølgelig ikke gjør, men det blir interessant å se sinna vise til denne malen. Jeg vil nå påstå at du har et godt poeng, og det hele koker ned til øyet som ser.

 

Og jeg fikk litt dårlig samvittighet overfor morty, hans Herzog-fest ble slukt av mas om Koya.

 

Nei, nei. Denne diskusjonen er langt mer interessant, så la oss heller fortsette med den.

[Frenzy 5]

Det var fin underholdning, men samtidig uengasjerende? Det rimer ikke! Men personlig var det denne barnslige gleden, som gjorde at jeg forelsket meg helt i denne filmen. Ikke minst har det en fantastisk skurk, og en flott lek med hva som er virkelig eller ei. Hadde ikke du problemer med din forrige Tourneur film?

 

Litt upresis der. Den var tidvis en smule uengasjerende intellektuelt sett, men i det store og hele fin underholdning. Jeg er enig i dine og Kiddos påstander om at det interessante er denne forvirrelsen av virkelighet og når jeg tenker mer over det så var jo det ganske flott i grunn. Jeg tror grunnen til at den ikke helt traff innertier var at jeg følte meg litt distansert og uinteressert i dette universet til tider. Og da ble ikke denne virkelighet/fiksjonsgreia så effektivt som den kunne vært. Jeg synes det var fin underholdning men samtidig følte meg distansert. Og er helt enig i den fantastiske skurken. Min forrige Tourneurfilm var vel I walked with a Zombie som jeg likte veldig veldig godt.

[morty 8]

Min forrige Tourneurfilm var vel I walked with a Zombie som jeg likte veldig veldig godt.

 

Nåh. Du skal nå være så spesiell, Frenzy.

 

Var det ikke du som så Cat People, og først ikke likte den?

[Svankmajer 21]

Nei, nei. Denne diskusjonen er langt mer interessant, så la oss heller fortsette med den.

 

Haha. Du altså.

 

Pokker ikke lett å holde tunga beint i munnen om dette, for kjernen er et litt vanskelig tema, men jeg gir et aller siste forsøk.

 

Kiddo. Mulig vi snakker forbi hverandre ja. Spørsmålet jeg ser i bunn er mer i sjargongen med hvor mye vi som seere har lov å tolke selv i forhold til en film. Jeg merker at jeg ofte streber etter å se intensjonen til regissøren når jeg ser en film. Ikke at det er en fasit, men jeg føler man kommer nærmere filmens kjerne om man forstår hva regissøren har prøvd på(og lettere å dømme om han har klart det regissøren ville). Det sagt, så er det jo ingen forbrytelse å trekke filmen ut og inn i en ny kontekst enn det den var ment som. Folk gjør jo det hele tiden. F.eks kritikere som skal plassere ting i sjangere og bølger og tradisjoner og etc. Sånn sett har du Kiddo lov å se en film og trekke noe helt annet ut av det enn det som var ment med den, omså..

 

Klart, jeg ser endel problemer med dette bare. Et av disse er det du beveger deg inn på. At du har din helt egne oppfattelse av en film, som kanskje er på siden av det regissøren faktisk mente, men som du likevel anklager han for å være for tydelig med.

 

Her snubler man over i en litt mer snål bakgate.

La oss ta en film som Kill Bill. Jeg vet ikke om Tarantino mente den som feministisk, jeg tror ikke det, men la oss si at dette overhodet ikke var i tankene hans. Han ville bare lage en enkel film i hevnsjangeren og han valgte tilfeldig en kvinne i hovedrollen. Så kommer en person og tolker den som en feministisk agenda, men mener Tarantino var altfor tydelig med det. Ja og anklager regissøren for å ha ødelagt opplevelsen sin fordi han følte den var for politisk ladet.

Er dette virkelig OK i dine øyne?

Og videre, vi får en bekreftelse fra Tarantino at han ikke hadde tenkt det sånn. Kan denne personen enda gå rundt å anklage filmen for å ha en for tydelig feministisk agenda?

Jeg merker bare at det skurrer for meg. Det er liksom ikke subjektivt lengre.

 

Hvis du enda følger det jeg sier så var det litt dette jeg ikke skjønte angående Koyaanisiquatsi. At du fant en ladet beskjed(jeg tolket øko og anti-teknologi-temaet) altfor tydelig, selv om regissøren kanskje ikke mente det sånn, og når du får bekreftet at det ikke var ment sånn.. så mener du fortsatt det er for tydelig. For deg.

 

Klart, når du begynner å snakke om formspråk i tillegg og sammenligner den med eksperimentelle filmer som ikke er klippet etter musikk så virker det som du snakker om flere ting her. Jeg har antageligvis misforstått deg på et punkt, men det var dette jeg fikk ut av det likevel.

 

S,

[blausen 12]

El secreto de sus ojos - Syns vel nok en gang at utenlandsoscaren gikk til den svakeste filmen. Det er mye som fungerer fint, som selve krimsaken og oppfølgelsen av den, litt zodiac-light vibber. Endel humor og en fin karakter i den alkoholiserte partneren til hovedkarakteren trekker opp. Bihistorien med tapt kjærlighet mellom hovedrollene er derimot totalt uinteressant, og opptar for mye plass.

 

F for Fake Herlig film av type tja, dokumentar/essayfilm? Orson Welles er ekstremt karismatisk og myndig som forteller med hatt, kappe og sigar. En veldig lekent sammensatt film, klipp er topnotch hele veien. Jeg har lest om både Cliff Irving og Elmyr tidligere, så emnene som taes opp er også veldig interessant, og ikke minst veldig wikipedia-vennlig materiale å dypdykke seg i etterkant.

[Frenzy 5]

Nåh. Du skal nå være så spesiell, Frenzy.

 

Var det ikke du som så Cat People, og først ikke likte den?

 

Hehe, nei. Er det så spesielt å like I Walked with A Zombie da?

[Frenzy 5]

 

Kiddo. Mulig vi snakker forbi hverandre ja. Spørsmålet jeg ser i bunn er mer i sjargongen med hvor mye vi som seere har lov å tolke selv i forhold til en film. Jeg merker at jeg ofte streber etter å se intensjonen til regissøren når jeg ser en film.

 

Om noen bryr seg om mine to cents så er jeg tilhenger av Roland Barthez. I dagens postmoderne verden med image-skaping og påtatte personaer, så må vel det viktigste være å se på hva teksten (eller filmen, om du vil) faktisk uttrykker. For eks. så hjelper det ikke om Tarantino sier at han er kritisk til vold om filmene hans uttrykker noe helt annet (for å sette det på spissen). Det er jo mye rasisme og lignende som kan komme til uttrykk i et verk selv om regissøren ikke mente det slik (Griffith for eks.). Da kan man ikke si: "ja, men Griffith sier at han ikke mente det rasistisk" når verket uttrykker noe helt annet.

 

Jeg har ikke sett Koya, men jeg er veldig interessert i det kiddo skriver om filmen fordi det berører et viktig poeng: Er teksten selvmotsigende? Og er dette et problem for hva teksten selv vil uttrykke? Er det estetiske i konflikt med innholdet den prøver å formidle?

[morty 8]

Hehe, nei. Er det så spesielt å like I Walked with A Zombie da?

 

Neida, det var en breial spøk. Hadde du stått ved siden av meg, så kunne jeg dyltet litt i deg. Bare for å undestreke. Desverre fratar internetten meg disse muligheter.

 

Men hvem var det som så Cat People? Var det Kiddoen kanskje?

[pretender 4]

Kiddoen

 

Kiddo = barne-do?

 

http://img.archiexpo.com/images_ae/photo-g/children-s-toilet-150932.jpg

 

Nok om det. Er vel ellers enig med Barne-do, om jeg forstår det rett, at det må være rom for tolkningsfrihet, at filmen "oppstår" i relasjonen mellom projeksjonsflaten og seeren. Sånn at ikke enhver film nødvendigvis har ett uttrykk som gjelder. Dette kan jo også variere fra gang til gang, etter under hvilke omsterndigheter man inntar filmen. Det går for eksempel fint an å lese antivold ut av filmene til Tarantino. Selv om det nok er oftere at regissøren har en spesifikk visjon, noe jeg tror er nyttig for arbeidsprossessens del. De fleste regissører er heller ikke så villige til å snakke om visjonen, og er mer opptatt av å la publikum konsumere slik de selv ønsker.

 

Jaja, dette ble litt vasete. Sliter skikkelig med søvnen for tiden. Det viktigste var uansett bildet av doen.

[Zann 8]

Mer love interest-roller med dasking på rumpa, helt klart.

 

Synes for øvrig også Crazy Heart var helt streit, men synes faktisk manuset var overraskende bra (hadde ikke forventet en fullt så country/western-struktur). Regivalgene (rent utover skuespillerinstruksene, som for alt jeg vet kunne ha vært ikke-eksisterende med så erfarne skuespillere) var dog så streite og kjedelige at det nærmest ikke var noe som helst å holde tak i.

 

Vet ikke om jeg synes manus er så veldig imponerende. Alle karakterene, utenom Bad Blake selv, er rimelig flate, jmf. Gyllenhaals streite og underskrevne love interest-rolle. Den er også nesten manisk strukturelt korrekt, man kan bare krysse av delmålene på heltens vei til selverkjennelse etterhvert som filmen strider frem. Det som berger den er de gode skuespillerne, jeg synes til og med Colin Farrell gjør en god figur som sympatisk/slesk country-stjerne. Og så er jo musikken av T-Bone Burnett ganske fin.

[Svankmajer 21]

Angående Koya, Kiddo osv

 

Jeg har vel prøvd å blåse dette ut på en generalisert linje nå som kanskje gjør det verre enn jeg hadde trengt. Likevel, joda, jeg er jo ikke imot at folk skal få ser hva de ser i en film.

 

Men ta et motsatt eksempel da. Tar du pissoaret til Duschamp og viser den til noen som ikke har noen forståelse av kunsthistorien. De ser på den og sier "Dårlig. Er jo bare et pissoar. Jeg kunne jo også bare gått å hentet et pissoar og stilt det ut. Hvis dette er det som skal til for å lage bra kunst i dag så er det bare skit." Personen i dette tilfellet har jo totalt misforstått intensjonen med verket. Ikke ser han det i kontekst med det Duschamp gjorde, og han bryr seg i verste fall heller ikke. Vil dere si meningen hans er like valid som en kunstkritikers? Klart, personen har rett til en mening, men er den så verdifull? Jeg mener at noenganger, eventuelt ofte, så kan det være en bra ting å ha en forståelse av hva regissøren har ment også. Det i det minste en verdifull innsikt om filmen for å gjøre sin egen mening ofte.

 

Nå vet jeg ikke hvor mye dette slekter med Koyaa-debatten etterhvert. Min reaksjon var mer at jeg forsto det sånn at Kiddo prøvde å hevde at Reggio hadde fortalt et budskap for tydelig, når det ikke antageligvis ikke var et budskap regissøren mente helt sånn, og om Kiddo likevel kan synes det. Jeg antar mange her faktisk vil si ja, men jeg synes det er litt problematisk likevel.

 

Veldig villig til å kutte av før enda flere skal hive seg med i debatten. Dette er slik jeg tror kan foregå i en evighet.

 

S,

[Zann 8]

Men det du sier nå er at kunstneren selv har definisjonsmakt når det gjelder tolkning av eget kunstverk. Det er greit at det kan ha noe for seg å problematisere nykritikkens døde forfatter (i hvertfall gi han litt kunstig åndedrett), men det får nå være måte på respekt.

[Kiddo 0]

Ikke at det er en fasit, men jeg føler man kommer nærmere filmens kjerne om man forstår hva regissøren har prøvd på(og lettere å dømme om han har klart det regissøren ville).

 

Så, hvis ikke det er en fasit, hva er kjernen?

 

Klart, jeg ser endel problemer med dette bare. Et av disse er det du beveger deg inn på. At du har din helt egne oppfattelse av en film, som kanskje er på siden av det regissøren faktisk mente, men som du likevel anklager han for å være for tydelig med.

 

Her snubler man over i en litt mer snål bakgate.

La oss ta en film som Kill Bill. Jeg vet ikke om Tarantino mente den som feministisk, jeg tror ikke det, men la oss si at dette overhodet ikke var i tankene hans. Han ville bare lage en enkel film i hevnsjangeren og han valgte tilfeldig en kvinne i hovedrollen. Så kommer en person og tolker den som en feministisk agenda, men mener Tarantino var altfor tydelig med det. Ja og anklager regissøren for å ha ødelagt opplevelsen sin fordi han følte den var for politisk ladet.

Er dette virkelig OK i dine øyne?

Og videre, vi får en bekreftelse fra Tarantino at han ikke hadde tenkt det sånn. Kan denne personen enda gå rundt å anklage filmen for å ha en for tydelig feministisk agenda?

Jeg merker bare at det skurrer for meg. Det er liksom ikke subjektivt lengre.

 

Mitt svar: Ja.

 

(men altså, ”anklager regissøren for å ha ødelagt opplevelsen sin”, det virker nesten som du relaterer dette til meg og Koya. I så fall overdriver du).

 

Hvis du enda følger det jeg sier så var det litt dette jeg ikke skjønte angående Koyaanisiquatsi. At du fant en ladet beskjed(jeg tolket øko og anti-teknologi-temaet) altfor tydelig, selv om regissøren kanskje ikke mente det sånn, og når du får bekreftet at det ikke var ment sånn.. så mener du fortsatt det er for tydelig. For deg.

 

Ok, jeg skal prøve å forklare litt nærmere hvorfor jeg synes filmen snakker et tydelig språk, hvordan jeg ser et budskap i filmen:

 

Jeg liker denne åpningsdelen med Koyaaniqatsi-messinga og –synginga og bildet av disse huletegningene. Så fader bildet ut og flammer (fra en eksplosjon) fader inn. Når flammene har gitt seg, ser vi glass (/ødelagte ting) falle ned i slow-mo. En rakett skytes opp, og det klippes til et oversiktsbilde (i bevegelse) av et ørkenlignende landskap (vi sitter vel i et fly). Musikken forsterker følelsen av noe mystisk, uskyldig, nærmest sakralt. Det klippes til noen spisse fjelltopper, og vi ser hvordan solen danner et mønster i fjellrekken. Det klippes til close-ups av fjell; kamera studerer fjellet med ro. Gjennom sakte kjøringer og rolig - kanskje litt saktmodig - musikk blir vi kjent med fjellets yndige kropp. Og vi får videre oversiktsbilder av et ’uberørt’ ørkenlandskap, skinnende mot oss i sin naturlige prakt. Kamera stopper opp ved noen mønster i denne naturen, som for å spørre oss: Er ikke dette flott? Vi ser et fjell som okkuperer en elv som et cruisskip. Røyk som springer ut fra fjellet. Fortsatt en slags beroligende musikk som hele tiden hvisker om noe som vil komme. Musikken virker å spå at tiden renner ut. Jeg får denne følelsen.

 

Ting begynner å gå forterer, himmelen speeder opp, vi ser (fortsatt uberørt) natur bli bada av samspillet mellom lys og skygger som skyene lager. Musikken øker i tempo, den blir mer stressende og truende, vi blir tatt med opp til himmelen og mørke skyer sperrer for lysere skyer. I ett bilde er det akkurat som om solen løser opp de mørke skyene, før sola går ned og de mørke skyene melder seg fram igjen. Vi ser lysere skyer, og så ser vi vann, og vi får mange bilder der det klippes assosiativt mellom skyer og bølger. Musikken blir mer majestetisk og voldsom.

 

Og så får vi en dreven kjøring som tar oss med rett over landskapet, som om vi sitter i et fly som flyr lavt. Musikken blir mer stressende, det er akkurat som om tiden vil løpe ut, men den er fortsatt ikke tung og mørk. Denne kjøringa varer lenge, tar oss med over vannet…. Til et annet sted? SÅ. Det klippes til et kjøretøy (en bulldoser? La oss kalle den det)), og det klippes samtidig til musikk som om det skulle vært en skrekkfilm der morderen jakta the fucking screaming queen. Videre er denne bulldoseren fotografert som noe truende; i et nærbilde, der vi bare ser de veldige hjula og ’panseret’ (der det blant annet er et stort, rødt 6-tall, hehehe), kjører den mot oss. Det klippes etter hvert til bilder av masse høyspentledninger. Musikken er dramatisk. ”Se her!”, sier den. Musikken senker tempoet og vi får oversiktsbilder av en fabrikk som spyr ut noe drit. Og så kommer masse maskiner inn i bildet og musikken eskalerer i tempo og dramatikk. Slow mo av noen støpeverksarbeidere, før en slow mo av en atombombe som sprenger.

 

Deretter får vi bilder av en strand, med mange folk på. Kamera panorerer oppover mens det zoomer ut og vi ser en gigantisk kraftverkfrabrikk ellernosånt, som ligger rett ved stranda. Og så får vi etter hvert for eksempel et oversiktsbilde av biler som står oppstilt, før det fra dette bildet klippes til tankser som står på rekke og rad. Etter hvert får vi en langsom kjøring inn på en atombombe som står klar til bruk. Masse sprenges i det påfølgende bildene.

 

Så kommer vi til den store, urbane byen og kamera studerer arkitekturen, vi ser en skikkelig søplete, falleferdig bakgård og et sorgtungt klassisk stykke preger lydsporet. Og så får vi matrix, med masse bilder av blokker, som først står, så faller. I slow-mo. Og så snakker vi stress. Nå blir det fortfilm (eller bruk av time-lapse om du vil). Mye skyskrapere og himmel, folk i kø, folk på fabrikker, biler i kø, biler på motorvei. Litt slow-mo av mennesker som går i en sekvens. Men så tar det bare helt av med fortfilmen. Herregud, det tar av. Og det holder på lenge.

 

Og så orker jeg ikke å skrive mer, men det blir litt slow-mo av menneskeansikt etter hvert, etter alt storbystresset, og vi får en romrakett som eksploderer, som Zann nevner.

 

Det handler om hvordan Reggio fotograferer noe, strukturerer filmen og bruker lydsporet, ikke hva han sier i et intervju.

 

Jeg håper noe av beskrivelsene mine ovenfor peker på ting som gjør det letterer å se hva jeg ser i Koya. Jeg mener: Hvorfor FAEN fotografere og lydsette den første menneskelige 'aktivitet' med naturen - bulldoseren og høyspentledningene - som om man skulle fotografert en blodig, halvnaken screaming-queen jakta av en pervers kengeru med benner'n, om man ikke vil si noe?

[Svankmajer 21]

Zann:

 

Sant at jeg ikke er noe stor fan av den "death of the author"-greia.

 

Men kan hende jeg er blitt litt inhabil etter jeg tullet meg inn i disse filmgreiene selv. Når du f.eks skal lese manuset til noen andre og gi kritikk så må du jo prøve å forstå hva personen har ment før du kan kritisere. Premisset i allefall. Jeg liker å forstå hva som er ment før jeg kritiserer.... ellers blir det fort bølling og misforståelser og mas. Manusforfattere seg i mellom lever i litt ulike univers, så det blir fort rotete.

 

Hvis du noen gang har lurt på hvordan lærere på f.eks kunstskoler gir karakterer til elevene sine.. da "god" kunst ofte kan være ekstremt synsete greier.. så er det slik at de ofte ber eleven å skrive om intensjonen sin før de begynner arbeidet, og så blir det en slags plattform for å kritisere om kunstneren har klart det han eller hun ville senere. For meg virker dette logisk, og kanskje den eneste måten å gjøre det på.

 

Mulig det er noe annet på en måte når filmen faktisk er ferdig og den blir gitt til publiken(da er det jo som noen sier: ikke kunstneren sin eiendom lengre).. men jeg merker jeg føler det virker korrekt å kritisere et verk på vegne av hvordan det var ment. Iblant. Kanskje bare meg. Er ikke nazi på det, men jeg skiller meg tydeligvis ut her inne likevel.

 

I forhold til Kiddo debatten så handlet det ikke direkte om dette. Mer at det virket som at Kiddo mente han kunne forklare hva Reggio hadde ment med filmen. Det skurret for meg. Antageligvis har jeg og Kiddo snakket nototisk forbi hverandre i denne debatten da, så det er kanskje ikke så greit.

 

Kiddo:

 

Du hadde postet innlegget før jeg postet mitt. Får svare litt senere.

 

S,

[¡Abajo la inteligencia! 0]

Har lest igjennom diskusjonen rundt Reggio og Koyaanisqatsi (som jeg forøvrig liker ganske så godt, får antagelig prøve å få den med meg når den settes opp på Festspillene i Bergen) og nå kan det virke som de to diskusjonskamphanene har kjørt seg litt fast, om ikke i gjørme så i hvert fall i sine egne spor. Reggio hadde nok en drivkraft bak å sette dette prosjektet til verden, et rimelig klart budskap og endatil et ønske om å sette en dagsorden. Allikevel trenger ikke jeg se på radene av mennesker i rulletrapper, fort-film av tungtrafikk etc. som kun en sur geip mot all industrialisering. Styrken ved filmen ligger jo i det estetiske uttrykket, de lengre og dvelende bildene som gjør meg til en mer årvåken iakttager, klarer å oppfatte detaljer og en større følelse av sensasjon (i en mer bokstavelig forstand av ordet) enn hva mange andre folk med lignende budskap å melde ikke har sett på som viktig å formidle. Når det gjelder selve filmen er det vel også på sin plass å minne om at når den kom var mange av teknikkene som ble brukt langt mer oppsiktsvekkende enn nå. Men ja, dere kan sikkert legge debatten deres ned nå.