Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?

[Uruloki 15]

Det har jeg ikke, nei. Har den kommet på dvd enda?

[Italo 0]

Har fått sett dynger av film siden forumet gikk ned, men jeg tror jeg får begrense meg til å skrive litt om den siste jeg så:

 

Branagh's Frankenstein

I følge IMDb er filmen middelmådig, men ettersom jeg i stadighet har sett folk skryte av hvor undervurdert denne er, valgte jeg å ta en titt på den. Etter å ha sett den er jeg veldig enig med IMDb-menneskenes dom. Filmen er preget av overspill av dimensjoner, det at den er usedvanlig kjedelig og en generelt billig feel. Hvis denne er så tro mot boka som noen vil ha det til, tror jeg at jeg skipper boka. En svært uinteressant film - jeg tar en hammerfilm foran denne nårsomhelst.

[morty 8]

The Princess Bride - søt liten eventyrfilm med voksenhumor.

 

Rain of Madness - om the making of Tropic Thunder. Justin Theroux er Jan Jurgen, en slags Werner Herzog. Morsomt.

[blausen 12]

Im Juli - Sånn typisk terningkast 4-film. Hverken spesielt god eller med åpenbare svakheter. Kanskje i overkant fjasete til Fatih Akin film å være? Jeg var iallefall litt overrasket over den litt sømløse og hollywood-vennlige historien. Men som romantisk komedie funker jo endel her, jeg kjedet meg ihvertfall ikke. 6.5/10

 

Aparecidos - Ganske kjip spansk/argentinsk spøkelsesfilm. Kjedelige og slitsomme skuespillere. Et plot som faller fra hverandre etter 20 minutter, og null grøss, spenning eller engasjement. 3/10

 

Pineapple Express - Syns denne var relativt ålreit. Mulig det var et godt dagshumør som gjorde det. Disse Rogen-komediene er iallefall langt bedre enn det standard Stiller-Carrey greiene som har hatt monopol i så altfor mange år nå. Og det mest av alt fordi disse filmene tør å komme med litt på-kanten humor og ikke tar seg selv så høytidlig. Dessuten er det jo dialogene som er det sterkeste kortet. 6/10

 

Bigger Stronger Faster - Av typen personlig essay-dokumentar om anabole steroider. Her får vi servert wrestling, masse Arnold og sinte politikere. Og ikke minst en familie med tre anabole sønner som filmer i hovedsak handler om. Stilmessig i fotsporene til Michael Moore og Morgan Spurlock. Ganske interessant, ettersom jeg ikke ante at politikere i USA er så opptatt å bekjempe bruk av steroider - selv på et medisinsk basis. Noe som dog er ganske vanlig. Og så er det jo morsomt å få litt gjensyn med Hulkamania og alt det der.. den amerikanske drømmen.. 7/10

 

Torsk på Tallinn - Kjempemorsom. Robert Gustafsson er bare herlig. 9/10

 

The Man from Earth - Ganske interessant, selv om den er håndverkmessig og skuespillermessig null å skryte av. Blir likevel bundet av alle historiene den kommer med, og fungerer greit på sine egne premisser. Internett-hypen er selvfølgelig oppskrytt, filmen toucher det middelse nesten hele veien. 6/10

[Melkor 0]

The Man from Earth var ganske så elendig. Fungerer sikkert greit som bok, men folka som har laget filmen ser ut til å ha adaptert historien på en halvtime, og filmet den på hytta over helga.

[Kiddo 0]

Faen, det blir mye film for tida... Bare i dag:

 

Opening Night (Cassavetes, 1977) - Cassavetes overrumpler meg gang på gang med sin særegne intensitet, bunnløse følsomhet og nærmest uutholdelige ærlighet... Dette er vondt. Og strålende.

 

Persona (Bergman, 1966 - gjensyn, første gang på 35mm) - Spennende og enigmatisk. Ikke en Bergman-favoritt, men unektelig en saftig greie.

 

Kiss Me Deadly (Aldrich, 1955 - gjensyn) - En såkalt “hardkokt” film noir, der en ubøyelig privatdetektiv snoker i saker som er alt for store for ham selv. Denne likte jeg mye bedre nå ved et gjensyn. Regissert med selvsikkerhet, stil og attitude - dette er hardkokt; Aldrich tegner et totalt nihilistisk univers og gir følgelig ingen lykkelig slutt... En underholdende tragedie.

[stoppushplay 0]

Kiss me deadly er veldig fin. Særlig slutten.

[KAH 3]

The Cell (2000)

Temmelig uengasjerende greier. Blæ, orker ikke å skrive mer om denne.

[wertoi 0]

Birds of America (2008)

 

Temmelig uengasjerende greier. Blæ, orker ikke å skrive mer om denne.

[Peru 6]

The Night of the Hunter. Ikke så bra som hypen skulle tilsi. Klumsete tempo og struktur. Feilprioriteringer, mangel på fokus.

[morty 8]

Top Secret - morsomt gjennsyn med en av de store komediene fra 80-tallet.

[blausen 12]

Chop Shop - Veldig fin film. Handler om et foreldreløs barn som jobber fletta av seg for å oppnå sine ambisjoner. Veldig dokumentarisk og nært portrett, i en sosialrealistisk 'slice of life' aktig stil. Han sover og jobber på et bilverksted, har aldri tid å leke, og bruker alle sine krefter til å omgås i en voksen verden, for å ta vare på seg selv og søsteren. En litt mørk side ved den amerikanske virkeligheten. Blir garantert å havne på top-10 lista ved årets slutt. 8.5/10

 

Burn After Reading - Litt skuffende, og havner nok et godt stykke ned på Coens-lista. Likevel ganske underholdende. Spesielt John Malkovich gjør en flott figur. Brad Pitt blir veldig irriterende. Jeg vet enda ikke om jeg liker disse oppsummeringshoppene som skjer på kontoret til fbi-sjefen, men det funka jo på en måte ganske fint også. 6.5/10

 

Rogue - Krokodillefilmen som var litt omtalt her inne tidligere. Relativt streit 'hvem overlever' greie vi har sett ganske så mange ganger fra før av. Greit tidsfordriv, syns jeg, men ikke så spesielt givende til slutt. 5/10

 

Traitor - Don Cheadle er en hengiven muslimsk amerikaner, som handler våpen og omgås terrorister. Et smått komplisert plott oppstår, og snart er det vanskelig å skille badguys og goodguys. Ganske klisjeaktig, med andre ord. En thriller på det jevne. 5/10

[CypheroN 10]

Persona (Bergman, 1966 - gjensyn, første gang på 35mm) - Spennende og enigmatisk. Ikke en Bergman-favoritt, men unektelig en saftig greie.

 

Den er meget fin, den der.

[Peru 6]

Old Joy

 

Veldig, veldig, veldig, veldig, veldig fin. Er så ekstremt entusiastisk for "Wendy and Lucy" at få andre kommende filmer overgår det.

[Uruloki 15]

Old Joy

Må få sett denne snart. Melkor var jo tidlig på banen med skryt her inne, men interessen min steg ca. 1000% etter at jeg faktisk fant ut hvem Will Oldham er for en kar.

[Zann 8]

Old Joy er ordentlig indie, ikke sånn chick flicks for guys-piss mesteparten av det som prøves solgt som indie virkelig er.

[Peru 6]

Stemmer på en prikk.

Michelle Williams har et ganske bra år, med Wendy.. og Synechdoche, og Moodyson-film ferdigfilmet.

[gbang 0]

Dette er det vel ingen som gidder å lese?

 

Slumdog Millionaire: Muligens årets aller aller beste filmopplevelse. Danny Boyle har klart å adaptere en bok på perfekt vis, dvs. den føles mye mer som en levende film på egne ben. Filmen presser inn alt fra kjærlighet, oppvekst, action, vold, tortur, humor til snasen kameraføring og herlig musikk. Vanvittig god casting i tillegg gjør dette til en nesten perfekt filmopplevelse for meg. Det jeg liker aller best er kanskje at den er sentimental på den rette måten, dvs. den bikker aldri over kanten og blir ikke plump og flau en eneste gang. Akkurat i de øyeblikkene det kunne gått skikkelig galt, trekker den seg inn igjen og man føler seg verken manipulert eller overøst med følelser. Finfine saker.

Det eneste jeg må trekke den litt for er at den åpenbart filmet digitalt og at skyggeområdene i filmen er veldig støyete (spesielt mye chroma støy synes litt for godt og forstyrrer helhetsinntrykket). Kameramannen har også vært veldig glad i i tilte kamera mot høyre, noe som førte til at jeg, som satt på høyre side automatisk bøyde hodet i samme retning.

Uansett: denne er lett oppe blant årets tre beste filmer så langt.

 

Patti Smith: Dream of Life: Et ok portrett vil jeg si. Ikke så mye mer enn akkurat det. Patti har fortellerstemmen her og det er akkurat så mye musikk som man kan ønske seg i denne dokumentaren. Det største problemet er at den ikke er spesielt strukturert, den hopper tilsynelatende fra hendelse til hendelse, person til person, sted til sted osv. uten at man egentlig klarer å henge noenting på noenting. Greit, men ikke bra nok.

 

Afterschool: Debutfilm og veldig amerikansk indie, men ikke sånn feelgood indie om du skjønner. Premisset er virkelig fett, en litt utenforstående og nerdete, student filmer to populære tvillingsøstres død av dårlig dop ved en tilfeldighet og så braker det løs. Filmen er godt bygd opp og relativt interessant, men den mangler noe. Jeg tror dette "noe" er et miljø. Filmen er så opptatt av sin egen "overvåkenhet" at den glemmer å legge både karakterer og omliggende sosiale aspekter inn i ligningen. Det kan like godt være hele poenget, men da blir den i så fall litt for vag for de fleste av oss vil jeg tro.

 

Café Isobé: Koselig nok egentlig, men den har noen mil å gå på både form, stil og generell særhet før den når virkelig inn i både hjerne og hjerterot. Et bedre manus og større budsjett neste gang vil nok hjelpe betraktelig.

 

Synecdoche, New York: jeg tror jeg må si meg enig med Roger Ebert når han skriver at den må sees minst to ganger for å få et nogenlunde grep om den. Tre ganger for å virkelig like den. Den virker ikke som en regidebut og det er ganske tydelig at Kaufman er en av vår tids største visjonære filmskapere. På mange måter klarte jeg egentlig ikke helt å fri meg fra at det er noe Fellinisk over Synecdoche, New York, og da tenker jeg spesielt på 8 1/2. Hmmm, men som sagt, den må sees mer enn en gang.

 

Eden Lake: Årets britiske slasher hørtes i utgangspunktet ut som en samfunnskritisk versjon av The Descent og det filmatiske uttrykket er ikke så forskjellig. Det som er forskjellig er at Eden Lake føles 100% mindre tilfredsstillende... som en kritikk av britisk samfunn og ungdom føles den langt i fra de filmene Haneke og Fukasaku (i sine respektive land) har laget. Jeg klarte ikke helt å like denne, og ønsket vel egentlig livet av alle i filmen.

 

Ballast: Lavmælt indiedrama fra USA som både er søvndyssende og engasjerende. Egentlig en ganske bra film, men de få øyeblikkene av lykke som finnes kunne kanskje vært eksponert opp et par hakk.

 

Religulous: Bill Maher and Larry Charles dissekerer og latterliggjør religioner med bred kam og det har blitt en veldig morsom film. En helt forferdelig dokumentarfilm riktignok... den er rotete, usammenhengende og det å ta for seg "religion" som ett tema bidrar nok en del til det. Alt i filmen er satt på spissen og respekløsheten herjer. Jeg applauderer viljen til å lage en slik film, men er vel litt skuffet over useriøsiteten i det hele. Underholdende er den i hvert fall.

 

Snakes & Earrings: Europeisk premiere på nok en kritisk film til ungdomskulturen. Denne gangen dreier det seg om apati, og smertegrenser. SM og kroppsmodifikasjoner står sentralt i filmen signert en 73 år gammel regissør, basert på en visstnok sjokkerende bestselger av en bok. Bare i Japan slikt går an tror jeg.... filmen fikk jeg ikke all verden ut av, litt svevende og distansert.

 

Blind Loves: Dramadoku fra Slovakia om kjærlighet mellom blinde mennesker. Litt søt, litt rar og veldig menneskelig. Fin.

 

Rocknrolla: Guy Ritchie er en verdenskjent popkone mindre, og har vendt tilbake til Londons underverden i denne velkjent oppbygde actionkomedien. Ikke like morsom som er par av hans tidligere forsøk, men tight og relativt underholdende. Jeg er mest imponert over den lette tonen som aldri går over streken eller blir ondskapsfull. Og fet musikk.

 

Wild Combinations: A Portrait of Arthur Russell: For meg som ikke visste noe om Arthur Russell fra før var dette en ren åpenbaring. Jeg vet ikke om dokumentaren i seg selv var så fantastisk, men musikken var det. Må skaffes så fort som mulig!

 

Sword of the Stranger: Samurai-animé med hjerte og mye blod. Jo mer jeg tenker på denne jo mer liker jeg den egentlig. Mye god action og en ganske så flott historie. Veldig god.

 

Zach and Miri make a porno: Denne er nok den eneste filmen med porno og bannskap som tema som du fint kan ta med en date på i år. Litt morsom, kanskje ikke morsom nok, men på et par steder også merkelig fin. Søt og ekkel på en og samme tid tror jeg er dekkende. :-) Det er tydelig at Smith har tatt til seg mer Apatow enn omvendt vil jeg kanskje si.

 

DeUsynlige: Jeg har aldri helt forstått den trendy dissingen av Hawaii, Oslo, og jeg finner egentlig få feil ved denne (bortsett fra den sinnsyke bryllupslåta. Om noe liknende hadde blitt spilt i mitt bryllup ville jeg garantert ha klaget). Erik Poppe er i mine øyne en av våre mest "europeiske" regissører, og dette er en film som beviser det til fulle. Den er alvorlig, og den tar den tiden den trenger for å fortelle en historie. Filmen er også elegant gjort med tanke på skuespillet, for det må være få som reagerer på det akkurat her. Absolutt godkjent, og jeg applauderer den litt subtile tonen som ikke drar melodramaet eller melankolien for langt. Mye av dette hviler på den gode rollen til Pål Sverre Valheim Hagen.

Når det er sagt så har jeg problemer med at filmen ikke beveger seg kronologisk, men følger de to hovedpersonene i to separate "bolker" av filmen. Jeg ser ikke at dette har noe for effekten av filmen bortsett fra at det kan virke fancy på en eller annen tilfeldig kinogjenger.

 

Wanted: Jeg synes denne var helt ok jeg, og langt bedre enn Bekmambetovs Day Watch f.eks.

Jeg fikk litt av de samme vibbene av denne som jeg får av flere av Wachowski-brødrenes filmer, og da mener jeg det egentlig ikke negativt. Problemet med Wanted er at vi stort sett har sett mye av dette før, og at den kjører seg fast i et litt for enkelt spor. Man skal kanskje ikke forvente for mye av en sånn film dog...

 

Body of Lies: En midt på treet-film for min del. Godt håndtverk, men akk så forutsigbart og intetsigende egentlig...

Morsomt å se DiCaprio og Crowe bli spilt ut på sidelinjen av den langt mindre kjente Mark Strong.

Jeg tror kanskje litt av problemet mitt med denne filmen er settingen i Irak/midtøsten. Det er en spionthriller, nesten oppskriftsmessig sådan, med en dæsj av Bourne/Bond-action, og selv om den første halvdelen har en lovende upartisk Syriana-liknende struktur så faller filmen ettertrykkelig ned på amerikansk platthet i andre halvdel. De få lovende historielinjene som kunne blitt utfordret, og ikke minst utfordrende, blir forlatt for løsninger som er langt enklere å svelge. Trist, og sett slik kunne denne filmen egentlig vært plassert til en hver konflikt i verden i dag. Mao. ikke en politisk film, og det burde den kanskje vært.

 

Tokyo Sonata: Kiyoshi Kurosawa har beveget seg lenger og lenger vekk fra j-horror de siste årene (ikke det at han noen gang var en typisk representant for den genren heller) og presenterer her sitt kanskje mest stillferdige drama til dags dato. Nydelig liten film om "vanlige" japanske problemstillinger som lojalitet, familie, individ og ansvar. Dessuten kanskje årets nydeligste avslutningsscene. Anbefales på det varmeste!

 

Confessions of a superhero: Flott dokumentar om merkelige utskudd som kler seg opp som superhelter i Hollywood for å posere for penger. Litt i lengste laget kanskje, men fullt av flotte stills og mennesker med fordreid virkelighetsoppfatning.

 

Nord: Jeg har fått en liten sniktitt på denne norske filmen, som ikke kommer før til neste år. Manus av Erlend Loe. En slags roadmovie om en fornektende tjukkas som reiser ut på snøscooter for å treffe sønnen sin for første gang. Kan ikke si annet enn at dette er ganske kjedelige saker. Antar man heller bør se Kurt om man skal se en Erlend Loe-film de nærmeste månedene.

 

There Will Be Blood: Herrejesus! Det er på mystisk vis slik at Paul Thomas Anderson bare har 15 min. med fantastisk filmskaping i seg. Hver gang han kommer en ny film sitter jeg som trollbundet de 15 første minuttene og så sklir hele saken rett i dass. Alltid. Denne er som Scarface satt til oljebusinessen på begynnelsen av 1900-tallet, og de som vet hvor lite jeg liker Scarface skjønner sikkert hvor jeg vil hen...

 

El Orfanato: Flott humanistisk spøkelseshistorie. Jeg likte denne veldig godt. En av grunnene til at folk ikke liker denne er at de tror det er en skrekkfilm, og ikke innser at det er en viss forskjell på skrekk og spøkelseshistorier. Det er så deilig å se en slik film som ikke baserer seg på Bøh-effekter, men heller en som gir en krypende uhygge ETTER at filmen er ferdig. Du vet du har sett en god grøsser når du må kikke deg et par ganger over skulderen på vei til dusjen morgenen etter at du så filmen :-) Dessuten er filmen veldig trist, og metaforene rundt sykdom, vansirethet og de utstøtte er godt gjort. Ikke grensesprengende godt dette her, for all del, men absolutt meget godt håndtverk.

[blausen 12]

Er det ingen som har sett W. ?

[wertoi 0]

Jeg har. Ikke nødvendigvis noe å hoppe i taket for, men absolutt god og interessant. Hjelper nok at Brolin innehar hovedrollen, likandes kar. Richard Dreyfuss gjør også en veldig god Cheney.

Det jeg var mest overrasket var egentlig hvor nøytral den var, med Oliver Stone bak spakene. Det hadde kanskje vært litt mer interessant hvis den var det i litt mindre grad, faktisk.

 

Såh, det finnes langt verre ting å bruke to timer på.

[Uruloki 15]

Dette er det vel ingen som gidder å lese?

Jeg gjorde det!

 

!!!

 

Synecdoche, New York: jeg tror jeg må si meg enig med Roger Ebert når han skriver at den må sees minst to ganger for å få et nogenlunde grep om den. Tre ganger for å virkelig like den. Den virker ikke som en regidebut og det er ganske tydelig at Kaufman er en av vår tids største visjonære filmskapere. På mange måter klarte jeg egentlig ikke helt å fri meg fra at det er noe Fellinisk over Synecdoche, New York, og da tenker jeg spesielt på 8 1/2. Hmmm, men som sagt, den må sees mer enn en gang.

Denne må jeg få sett. Spesielt etter 8 1/2-sammenligningen. Kaufman er jo generelt sett også en kar som alltid lager good shit.

 

Er det ingen som har sett W. ?

Jeg har lyst. Synes det er et interessant konsept. Selv om traileren egentlig ikke fenga så sinnsykt mye.

[gbang 0]

Jeg gjorde det!

 

!!!

 

 

Denne må jeg få sett. Spesielt etter 8 1/2-sammenligningen. Kaufman er jo generelt sett også en kar som alltid lager good shit.

Takk! :-)

[Melkor 0]

Old Joy

 

Veldig, veldig, veldig, veldig, veldig fin. Er så ekstremt entusiastisk for "Wendy and Lucy" at få andre kommende filmer overgår det.

 

En av favorittfilmene mine. Jeg gleder meg stort til Wendy and Lucy selv, håper at Kosmorama plukker den opp. Er generelt sett spent på Reichard, har heller ikke sett River of Grass, må nesten prøve å få tak i den på ei vis også.

[Houseman 5]

Spørsmålet jeg lurer mest på ang. W. er om den er verdt å se bare pga. Josh Brolins tolkning. Dagsavisen mente vel til dels det, men jeg er ikke helt overbevist.

Må begynne å se meg opp på ny film, nå er det snart tid for listelaging!

 

Happy-Go-Lucky. Den notorisk optimistiske og livsbejaende Poppy er litt av en hard nøtt for alle oss sofamisantroper, men filmen lykkes utrolig godt med å skildre henne og med å gjøre henne til en svært troverdig og minneverdig karakter. Tusen bonuspoeng til Sally Hawkins som gjør en fantastisk innsats i rollen. (...) Problemet er at han ikke er like kjærlig beskrevet som hovedpersonen, han blir værende en representant for en idé heller enn et menneske. Dette i seg selv trenger ikke å være negativt, men kontrasten til den flerdimensjonale Poppy blir litt ødeleggende her, det gjør at filmen bare er veldig bra der den kunne vært mesterlig.

Samme her, begge deler. Forskjellen i karakterdybde mellom Poppy og Scott er merkbar, men jeg synes ikke det ødelegger nevneverdig. Sally Hawkins tok det meste av oppmerksomheten min uansett, velfortjent Sølvbjørn til den dama. Interessant å se filmens effekt på kinopublikummet også, ble fort stille da det ble alvor på slutten etter at det hadde festa seg en oppfatning hos mange om at det var snakk om en lett komedie (den delen av salen som hadde valgt film utifra filmplakaten, går jeg utifra).

[Peru 6]

W. er sympatisk film. Jeg likte den ganske ganskee så godt når jeg så den, har hatt litt problemer med å si hvorfor i etterkant. Mest sympatisk. Bra gjennomført, GODT HÅNDVERK.