Jump to content

Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?


Alex
 Share

Recommended Posts

The Beatles: Get Back (2021) - En 8 timer lang jam chillout session med Beatles, ser dem lage låter fra scratch. Visste ikke mye om Beatles fra før, kun hørt de typiske "Let it Be", "Hey Jude" osv, men ble litt små fan etter denne. Jordnært film som ga dem litt "humanity" etter å mest bare sett dem i skriptede filmer og slikt. Jævla bra musikk, jævla bra klipp, verdt en titt!

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

 

Hadde nylig et gjensyn med alle Indiana Jones-filmene. Var ganske lenge siden sist, men etter å ha sett et glimt av The Last Crusade på TV fristet det å se litt mer...og plutselig hadde jeg sett alle.

Raiders of the Lost Ark overrasket meg i negativ forstand. Den er litt treig og klumsete, og man merker virkelig dens alder, både i den forstand at den er laget for et litt annet publikum og at det er en tidligere og billigere film i Lucas og Spielberg sin karriere. The Last Crusade tar derimot det gode fra Raiders, og har samtidig en god flyt, langt bedre action og er morsommere (Selv om Raiders har noen gullkorn). The Last Crusade er i mine øyne den klart beste Indiana Jones-filmen og et eksempel på en oppfølger som både er større og bedre.

Temple of Doom overrasket meg derimot i positiv forstand. Short Round og Willie er mindre irriterende enn jeg husker, og sistevnte og Indiana Jones sitt forhold fungerer faktisk ganske bra. Den er langt mer fantastisk, merkelig og grotesk enn Raiders og The Last Crusade. Det føles litt som om noen tok en barnefilm og så skreiv om alle scenene for å gi ungene mareritt. Jeg foretrekker Nazi-skurkene og de litt mer dempede kristendomsmiraklene i film nr. 1 og 3, men Temple of Doom er så rar at den fungerer også.

Hadde ikke sett Kingdom of the Crystal Skull siden den kom ut og jeg husket ikke stort mer enn at jeg ikke likte den spesielt godt, men likevel skuffet den. Krystallskallene er ikke interessante, den er ikke rar nok til at man kan godta alt det overdrevne og fantastiske som skjer, actionen er svak, CGI'en er dårlig og russerne er ikke nazister. Det er ganske trist hvor mye bedre og spennende tank-scenen i The Last Crusade er enn bil-scenen i Kingdom of the Crystal Skull. Det ser heller ikke bra ut når man går fra far/sønn-forholdet til Sean Connery og Harrison Ford, til Harrison Ford og Shia Lebeouf -- Spesielt ikke når sistnevnte også må fylle noe av støvlene til Harrison Ford som har begynt å bli litt for gammel i denne filmen. For ja, alderen til Harrison Ford merkes virkelig i denne filmen...og nå lager de en ny Indiana Jones-film over 10 år senere?

New York Ninja (2021) er resultatet av at noen fant en uferdig film fra 1984 uten lydspor, klippet den sammen så bra(?) de kunne, dubbet den og gav den ut. På en måte minner det om Kung Pow, men dette er spilt langt mer seriøst og er først og fremst så underholdende fordi det føles ut som ut som det var slik filmen ville endt opp om den ble utgitt. Anbefales om man liker slikt.

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

 

The Matrix Resurrections (2021) - Startet med ett ganske kult konsept og gikk over til litt mere standard "Matrix" etterhvert. Meta med ett blunk i øyet. Bare synd at dialogen var dårlig, humoren var cringe og verste av alt ræva action. Noe av det jeg liker best med Matrix trilogien er action set piecene, men i denne filmen var det totalt ubrukelig. Liker at den ikke tok seg så selv seriøs og at den gjorde mye narr av remakes og reboots, men når inneholdet er såpass dårlig så hjelper det lite. 4/10

Link to comment
Share on other sites

 

Life itself, dokumentaren om Roger Ebert på Mubi. Var aldri kjempefan av hans filmkritikk, men mistenker det i en viss grad skyldes at han ble i overkant populær. For han hadde massiv kunnskap, og skal ha for å ha bragt mye forskjellig film til folket. Birger Vestmo har litt vei å gå enda. Herlig frekk kunne Ebert også være, ikke minst mot Siskel - noen fabelaktig bortklipte scener fra programmet deres er inkludert her. Eller blir det jo litt sentimentalt tidvis, innspillingen ble gjort da han var på det siste og redusert av sykdom. Og også da Martin Scorsese foreller om hvordan han ble reddet av anerkjennelse fra Ebert og Siskel da han var nede i dumpa på 80-tallet. Det var rørende. Color of Money fikk fortsatt gjennomgå, da.

Link to comment
Share on other sites

 

Old Henry (2021) - Klassisk western laget i nyere tid med god dialog (utenom ungen), bra skuespill (utenom ungen), pen å se på samt bra musikk. Historien er veldig forutsigbar som trekker litt ned, men bortsett fra det så er det en fin liten film. 7/10

gT1N2y4.png

Link to comment
Share on other sites

 

Riders of Justice (2020, Anders Thomas Jensen) -  Anders balanserer godt imellom en god drama og bekmørkt komedie. Humoren treffer godt, samt dramaen har en mere dybde enn normale komedier. Virker som han elsker å lage filmer om undertrykket følelser, noe som vi også har sett i hans tidligere filmer som Adams Epler. Likte den godt jeg. 8/10 

Link to comment
Share on other sites

 

Enig der. Veldig dansk, i beste betydning. Veldig kreativ og lodder dypt, både komedien og dramaet. Prima rolle fra Nikolaj Lie Kaas, ikke lett å få den typen inn på politikammeret for å prøve å forklare hva han har regnet ut.

Link to comment
Share on other sites

 

The Lost Daughter av Maggie Gyllenhaal var fin og mørk. Byrden av å være mor utforsket under solen på ferie i Hellas. Tipper de som har barn selv og de som ikke har vil få ganske ulike ting ut av denne.

Link to comment
Share on other sites

 
On 1/3/2022 at 10:38 PM, Kosmonaut said:

Temple of Doom overrasket meg derimot i positiv forstand. Short Round og Willie er mindre irriterende enn jeg husker, og sistevnte og Indiana Jones sitt forhold fungerer faktisk ganske bra. Den er langt mer fantastisk, merkelig og grotesk enn Raiders og The Last Crusade. Det føles litt som om noen tok en barnefilm og så skreiv om alle scenene for å gi ungene mareritt. Jeg foretrekker Nazi-skurkene og de litt mer dempede kristendomsmiraklene i film nr. 1 og 3, men Temple of Doom er så rar at den fungerer også.

Jeg holder "Temple of Doom" høyest, nettopp fordi den er så rendyrket. Selv om Raiders kanskje er en bedre film.

Koser meg uansett med alle tre. 

"New York Ninja" er notert!

 

Har sett disse...

Beyond The Edge (Leanne Pooley, 2013)

Tenzing Norgay og Edmund Hillary var de første - mest sannsynlig - på toppen av Everest. Vinner masse på flotte klipp fra 1953, mens dramatiseringen er litt stiv. Men helhetlig fungerer dette godt. 4/5

 

K2: Siren of the Himalayas (Dave Ohlson, 2012)

Veldig enkel og informativ. Men fenger ikke spesielt hva angår ekspedisjon. 2.5/5

 

The Hard Way-Annapurna South Face (John Edwards, 1971) 

"Don Whillans. Deputy leader, 36 years old. A plumber from Lancashire." 4/5

 

Meru (Elizabeth Chai Vasarhelyi & Jimmy Chin, 2015)

Til tider plagsomt spennende! Takk til blausen for suverent tips. 4/5

 

The Great White Silence (Herbert Ponting, 1924)

Husker du Scott og Amundsen? Her følger vi Scott & co. Vi vet hvordan det gikk. Tidvis dyreplageri satt til side, så er dette veldig fascinerende. Og vakkert. 4/5

 

K2 (Franc Roddam, 1991) 

Føler ikke at de lykkes med det menneskelige dramaet, ikke minst fordi Michael Biehns karakter fremstår som verdens største rasshøl. 2/5

 

Stowaway (Joe Penna, 2021)

Veldig nært til å være noe mer enn bare bra, men historien sliter med å fenge meg. Tommel opp for fin stemning. 3/5

 

I Am Here…Now (Neil Breen, 2009)

Verdens farligste mann leker Gud. Nok et mesterverk fra Breen. Eller ikke. 1/5 5/5

 

The Reflecting Skin (Philip Ridley, 1990)

Her er det like greit å bare hoppe i det. Elsk eller hat. 4,5/5

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

 

Gjør et tappert forsøk på en film om dagen, uten at vi trenger å ta noe veddemål på det.

Vi starter i høyden.

The Wildest Dream (Anthony Geffen, 2010)

Conrad ankrer seg opp Everest, for å teoretisere om hvem som var der først. Noe som egentlig er litt "meh". Men et par øyeblikk hvor jeg mister pusten. 3,5/5

 

Mountain Men: The Ghosts of K2 (Mick Conefrey, 2001) 

Jeg så denne under evt. 1. Slag. 2. Matforgiftning. 3. Omikron. Mest sannsynlig 2. Jeg spiste noe uvasket grønnfor. 3/5?

 

Into Thin Air: Death on Everest (Robert Markowitz, 1997)

Everest katastrofen 1996, TV-filmversjonen. Etter en kjent bok. Tvilsomme greier. 2/5

 

Dreams Don’t Die (Roger Young, 1982)

Følger opp med mer TV-film, bare med aspirasjoner om å være filmskaper. Utrolig smoothe greie. Fett lydspor av Brad "Just Before Dawn" Fidel. 3,5/5 muligens 4/5

 

Night of the Comet (Thom Eberhardt, 1984)

80s mykporno estetikk. 3,5/5 evt. 4/4 

 

Don’t Look Up (Adam McKay, 2021)

Se ned på de som ser ned, og opp på de som ser opp. Ingen gidder tydeligvis se fremover. Se heller en Armando Iannucci film for god satire.  2/5 mulig 1,5/5

 

 

 

 

Link to comment
Share on other sites

 

Nydelig hvordan du guffer unna fjellklatrerfilm, Morty ! Du runder jo alt materiale i kategorien før eller senere. 

Ser det går en ny klatrefilm, The Alpinist, på kino for øyeblikket. Mer Free Solo greier, så den er veldig avhengig av hvor interessant subjektet er. 

Selv tittet jeg 14 peaks på Netflix her om dagen. Syns ting gikk alt for raskt og lettvint, og bar vel preg av at de hadde lagt lite vekt på filmproduksjon underveis. Så den ender som en typisk glatt skrytedokumentar, uten noe nerve eller spenning knyttet til bragden. Hadde fortjent en sesong med episodisk struktur, for det er potensielt mange interessante sider ved denne, bla. hvor lite oppmerksomhet sherpaene får i medier.  Sånn rundt. 2.5/5

 

Link to comment
Share on other sites

 

I helga har eg sett Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin (Rasmus A. Sivertsen og Rune Spaans, 2015) og Knutsen & Ludvigsen 2 – Det store dyret (Gunhild Enger og Rune Spaans, 2020). I dette tilfellet er det ingen tvil om at oppfølgjaren er betre enn fyrstefilmen. Den fyrste prøver for hardt på å fortelje ei fartsfylt historie og oppfylle alle konvensjonane som plar vere i animasjonsfilmar no for tida. Midt i alt maset druknar den absurde og anarkistiske sjarmen vi forbind med Knutsen & Ludvigsen-universet.

Oppfølgjaren er heldigvis ganske annleis. Den tar seg god tid til psykedeliske digresjonar med altfor mykje "sukker". Vi får til og med tre avslutningar å velje mellom: «en snill, en slem og en sannsynlig». Det verkar som om Øystein Dolmen har fått større fridom i konseptutvikling og manusskriving her enn i den fyrste filmen.

No ventar eg spent på animasjonsfilmen om Bakklandet Bassangforening.

Link to comment
Share on other sites

 

Bussen (Arne Skouen, 1961)
Ein bussjåfør (Leif Juster) opplever at arbeidskvardagen blir trua av modernisering og rutepresisjon. 
Enkel og engasjerande forteljing med Juster i god form, men enkelte rollefigurar – spesielt heradskontorsjefen – er veldig flate.

An-Magritt (Arne Skouen, 1969)
Regien til Arne Skouen er like rotete som skodespelarane sine forsøk på å snakke rørosdialekt. Det verkar som om Skouen gapar over for mykje når han 
adapterer Nattens brød - rett nok "berre" dei to fyrste romanane. Det hadde vori interessant å sjå korleis til dømes Jan Troell hadde gjort denne oppgåva. Men Liv Ullmann, Per Oscarsson, Sven Nykvist og førelegget til Johan Falkberget gjer dette til ein ganske sjåverdig film likevel. Gode miljøskildringar!

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

 

The Matrix Resurrections (2021) er helt forferdelig - virkelig spikeren i kista for kvasifilosofi forkledd som intellektuelt tankegods. Ikke bare gjør den narr av sin egen mytologi og er ekstremt lite selvhøytidelig (fullstendig kræsj med de foregående), men det er bare så utrolig _lat_ filmskaping i Resurrections. Borte er action-sekvensene som gjør originaltrilogien god - det er ikke én eneste sekvens som imponerer visuelt. Fotoet er fryktelig glossy, og det ser mer ut som en parfyme-reklame enn et filmatisk verk i enkelte sekvenser. Hva driver fotograf John Toll med her? Innholdsmessig er den mer opptatt av å være en firer og gjøre narr av sin egen eksistens som film. Dette er kanskje ironisk nok det eneste den bør få kred for - å forsøke å være eksentrisk, gjøre narr av reboots og sequels. Likevel ender den opp med å kræsje selv i en generisk suppe av horder med ansiktsløse fiender i siste akt. Hva står egentlig på spill her? Fullstendig bom.

A Face in the Crowd (1957) er tvers gjennom god. Sett lite Kazan, men det er svært stødig håndverk, og tankene går til Billy Wilder, i ekte "USA på 50-tallet"-ånd på høybudsjett. Samfunnskritisk, skarpt manus og gode rolleprestasjoner; godt filmhåndtverk uten å være flashy. Som en blanding av Network (1976) og Mr. Deeds Goes to Town (1936).

Euphoria S02E01 - Trying to Get to Heaven Before They Close the Door (2021). Denne serien starter like godt som den sluttet. Etter bare ti minutter sitter jeg og måper foran skjermen, i en ekte Scorsese/Paul Thomas Anderson-rus. Det går ikke nedover kvalitetsmessig etter åpningssekvensen heller. Det største på TV siden The Sopranos, filmatisk sett? Skutt på analog film også. Voldsomt imponert. En ekte 10/10.

 

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

 

An-Magritt er det litt for lenge siden jeg har sett, men husker Bussen som en morsom harselas med effektiviseringskrav. Bussen går på tiden selv om passasjerene ikke er klare ennå. Og Skouen var en av våre store, anbefaler å gå gjennom hele filmografien hans.

Red Rocket er nok min Sean Baker-favoritt, mer kompleks og lodder dypere enn Tangerine. Den virker lettere og morsommere enn The Florida Project, men her er det mye grums, og snedig grep i sosialrealisme at hovedpersonen er såre fornøyd med egne evner og framtidsutsikter i all elendigheten han står i. Og de har gjort noe med NSYNCs 21 år gamle slå opp-hit Bye Bye Bye som får den til å handle om å ha fått menneskene man omgir seg med så langt opp i halsen at det gjelder å få dem kastet på dør ASAP. Liker også Texas City-settingen framfor en storby. Suzanna Son er også et funn og jeg vet ikke hva i bl.a. Scary Movie 3, 4 og 5 som ledet fram mot dette for Simon Rex.

 

Så for øvrig Euphoria S01E01 i går og gleder meg stort til fortsettelsen, både saftig, velspilt og visuelt elegant.

Link to comment
Share on other sites

 

Gleder meg til å plombere de mange Arne Skouen-hullene jeg har selv. I en eller annen eske, et eller annet sted finnes en DVD-boks som ble anskaffet en gang... Høyt nivå på filmer som Kalde Spor, Gategutter og Ni Liv.

Euphoria S01E01 har jeg også sett, og var forsåvidt imponert, men år har gått og episode 2 er fortsatt usett. Føler liksom jeg allerede har fått med meg "greia", men burde kanskje plukke opp tråden... Episoden ble klippet av Julio Perez, som også gjorde It Follows blant annet. Han er dyktig.

Jeg rekker ikke å se så mye om dagen, men The Power of the Dog imponerte meg. Deilig tempo, suverent spill. Og score. Filmen må ha den beste røykescenen som er gjort på lang tid. Blir sikkert stående som en av de siste, store røykescener.

Tok et gjensyn med Les Amants, Louis Malle sin tidlige (1958), ikke-helt-nybølge film som er en del av Criterion Channel sin French New Wave serie. Først og fremst et nydelig fotograftert firkantdrama, som fikk litt kontrovers-pr. den gang. Noe hudgreier. Jeanne Moreau kler rollen perfekt, hun kunne sine intriger. Mens vi er inne på gode fagfolk, fotograf Henri Decaë gjorde etter denne blant annet 400 Blows og Le Samourai for å nevne noe.

Link to comment
Share on other sites

 
On 1/18/2022 at 11:10 AM, Houseman said:

Og Skouen var en av våre store, anbefaler å gå gjennom hele filmografien hans.

Kva anbefalar du at eg sjekkar ut fyrst? Eg vart ikkje så veldig imponert over Bussen og An-Magritt. Tykkjer det er noko traust og gammaldags over regien hans. Da eg var i 12-/13-årsalderen såg eg Ni liv og Musikanter. Den fyrste er jo grei, men den siste hugsar eg som ganske keisam. Men eg kan gjerne gi Skouen ein ny sjanse.

Sully (Clint Eastwood, 2016)
Stødig handverk på mange vis, men framstillinga av National Transportation Safety Board som nokre fæle slemmingar, verkar veldig tilgjort. Og ganske riktig: da eg las om filmen i ettertid, fekk eg vite at NTSB ikkje oppførte seg slik i det heile tatt. Kor ofte skjer det eigentleg at filmar basert på sanne hendingar blir betre av at filmskaparane kludrar med historiske fakta? I dei fleste tilfella blir filmane berre meir skjematiske og keisame av
"kunstnarisk" fridom. Sully er eit godt døme på det.

The Ninth Gate (Roman Polanski, 1999)
Underhaldande og spennande thriller. I lange parti av filmen er det nesten ikkje ei einaste valdsscene å finne, men likevel greier Polanski å halde på den gåtefulle spenninga. Dessverre rotar filmen seg bort den siste halvtimen.

Luca (Enrico Casarosa, 2021)
Veldig fint å sjå ein Pixar-film som ikkje må ty til epileptiske berg- og dalbane-eventyr og kleine musikknummer med alskens krimskrams for å halde på interessa. Dette er fin og triveleg historieforteljing.

Kommandør Treholt & ninjatroppen (Thomas Cappelen Malling, 2010)
Spenstig konsept og ein del kule visuelle grep. Men sjølv om eg skulle ynskje at eg liker dette, endar filmen opp som berre tull. Plotet er så rotete at det liknar ikkje grisen. Mange flinke folk er involvert i filmen, men det hjelp ikkje det spøtt.

Link to comment
Share on other sites

 
12 hours ago, Valuska said:

Kva anbefalar du at eg sjekkar ut fyrst? Eg vart ikkje så veldig imponert over Bussen og An-Magritt. Tykkjer det er noko traust og gammaldags over regien hans. Da eg var i 12-/13-årsalderen såg eg Ni liv og Musikanter. Den fyrste er jo grei, men den siste hugsar eg som ganske keisam. Men eg kan gjerne gi Skouen ein ny sjanse.

 

Fikk inntrykk av det du skrev som at du ikke var helt fornøyd. Jeg fant noe jeg likte i alle filmene hans, men det kan jo være noe med hans stil du ikke er så glad i. For å trekke fram noen få er Kalde spor en bra thriller og en av Toralv Maurstads store roller, Det brenner i natt! er en av flere gode filmer han lagde med Claes Gill i hovedrollen, og Om Tilla er et godt drama om psykiatri, hvor både Maurstad og Wenche Foss er med. Om Tilla ble trukket fram av filmprofessor Gunnar Iversen ifm en kåring av de 100 beste norske filmene som den beste norske filmen som inntil da ikke var tilgjengelig, tror den bare fantes på filmrull før samleboksen kom.

Sein til festen med Verdens verste menneske. Mye bra her, velspilt, pent filmet og klippet etc. og Renate Reinsve leverer en god rolle. En god avslutning på Oslo-trilogien og muligens en kommentar til hvor Joachim Trier og gjengen (inkludert bl.a. Torgny Amdam, som dukker opp i en liten rolle) står 15 år etter Reprise. Men synes også det er litt ujevnt, scener trekkes ut lenger enn nødvendig, det er litt usubtilt her og der og humoren sitter ikke like bra som før. Relativt sett såklart, sammenliknet med mye annet som lages er det mer enn godkjent, men det er Oslo, 31. august som er Trier og Vogts hittil største prestasjon.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Fire gjensyn med kanoniserte klassikere, samt en svensk perle:

Chinatown: Bunnsolid. Polanskis fullstendige dedikasjon til bruk av subjektivt perspektiv er her, som i mange av hans filmer (særlig «Rosemary’s Baby»), uhyre effektivt; er ikke han den sanne arvtageren til Hitchcock? Under dette gjensynet lot jeg meg også virkelig røre av Dunaway sin skjøre sårbarhet og store streben for å holde den skjult. Nicholson balanserer perfekt mellom å være kynisk pragmatisk, men samtidig ha en genuin integritet, og Huston er utrolig urovekkende som et uhyre fra virkeligheten.

Jules and Jim: For en vitalitet! Det kompromissløse tempoet i åpningsscenen er alene et eksempel på filmens vågale natur, og må ha betydd mye for alt fra Scorsese til vår egen Trier. I likhet med andre franske, romanbaserte auteurfilmer fra cirka samme periode – som Diary of a Country Priest og The Fire Within – er de kvikke og hyppige innslagene fra fortellerstemmen full av livsvisdom. Dessuten harmonerer Truffaut her lekenhet i form og dybde i fortelling og karakterer på en måte han ikke alltid mestret gjennom karrieren.

Sunset Blvd. & The Apartment: Effektivt og underholdende drevet fremover av Wilder (og med-manusforfatterne!) sin lekne og litterære fortellerstil, er dette innerst inne to gripende fortellinger om ensomhet, selv om dette er mest slående i sistnevnte. Førstnevnte oppnår mye av sin slagkraft gjennom den skarpe og syrlige satiren og de morbide detaljene (rottene i det tomme bassenget, sjimpansens begravelse). Historien om den falmende stjernen som ikke kan eksistere uten andres oppmerksomhet blir ikke akkurat mindre aktuell med årene heller. Den kreative, og etter hvert romantiske kjemien mellom hovedpersonen og den unge, aspirerende manusforfatterinnen blir en varm motpol i en ellers bitende kynisk og kjølig Hollywood-kritikk. Jeg hadde også gleden av å nylig se en annen veldig god film om Hollywoods bakside fra samme år, nemlig In a Lonely Place. The Apartment ender med en optimisme som var mer sjelden for Wilder, men som oppleves både fortjent og rørende. Den har dessuten noen av de beste sekvensene østerrikeren noen gang skrev, og vil nok alltid stå mitt hjerte nærest blant filmene hans.

En kärlekshistoria: Andersson sitt nærvær og blikk her er imponerende, med tanke på at han visuelt valgte en radikalt annen retning senere i karrieren, samtidig som han nok nettopp alltid har bevart evnen til å observere et bredt spekter av detaljer og rariteter i den menneskelige tilværelsen. Ungdomslivet og den unge kjærligheten er autentisk og gjenkjennelig, men filmen oppnår virkelig sin styrke når den setter voksenverdens uunngåelige nederlag og tragikomiske eksentrisiteter opp mot den enda enkle og uskyldige unge romansen.

Link to comment
Share on other sites

 

Gekijôban Sword Art Online Progressive Hoshi naki yoru no Aria (2021)

For de som har sett tv-serien er dette en refortelling av de to første episodene der men fra Asunas synspunkt istedenfor Kirito. Så det er litt mer forhistorie om Asuna før hun i det hele tatt drar inn i spillet. Der blir vi også introdusert før en annen kvinnelig klassekamerat som er den som inviterte hun inn i SAO. Og denne klassekameraten dukker da opp som en ny karakter i scener vi allerede har sett.

Alt i alt så er det kanskje 1/2 nytt, 1/2 gammelt her. Og for meg som nettopp har begynt å se serien på Crushyroll så var det få overraskelser og dermed også mangel på spenningsoppbygging. Denne franchisen fyller nå 10 år så det er vel kanskje derfor de introduserer serien på nytt, men fans vil finne lite nytt her. Og i kinosalen i går var det en som regelrett sovnet.

En annen ting er at når serien startet i 2012 så var handlinga satt til 2022. Så det kan også være en grunn til at de fikk lyst å reboote alt nå som vi faktisk er i framtiden.

Link to comment
Share on other sites

 

Er jo grådig mye film som er vlitt sett siden sist, så skal heller ta en av hver - den siste jeg har sett i hver kategori:

2020s Gekijôban Sword Art Online Progressive Hoshi naki yoru no Aria (2021) (se over) 6/10
2010s The Hungover Games (2014)
Dette er vel den ene svakheten jeg har. Jeg fortsetter å se spoofs for å håpe at noen finner tilbake til formelen til Spaceballs, Hot Shots, Police Squad, Top Secret of Airplane. Men blir skuffet hver eneste gang. I det minste er denne mer fokusert enn Date Movie/Epic Movie og de der, og konsenterer seg hovedsaklig om referanser til 2: The Hangover og The Hunger Games. Men det meste blir tenåringshumor og lite å le av for oss. 3/10 (men den er på IMDB bottom på plass 92.)
2000s Looking for Eric (2009)
Du har samfunnsrealisme, og du har britisk samfunsrealisme. Fra noe som kinne virke som en tullete komedie om Eric Cantona, så er dette nesten ubehaglig å se på. Postmann med 2 stesønner som så vidt begynner å vanke utenfor den smale sti. Det er jævlig, skittent. Det er Manchester. Og selvsagt arbeidsklassefolk som ikke lengre har råd til billettprisene på Old Trafford. Det hele ble litt voldsomt, rett og slett. en svak 8/10.
1990s How Stella got Her Groove Back (1998)
Ganske så standard romcom. Angela Bassett spiller bra men det er lite manus å jobbe med. 5/10
1980s Munchies (1987)
Er enkelt å skjønne hva dette er inspirert av. Critters, Gremlins, Goblins. Videohyila var full av filmer som dette. Bare tull. 4/10.
1970s The Education of Sonny Carson (1974)
Kun 514 stemmer på imdb så ikke akkurat velkjent. En skoleflink afroamerikaner roter seg inn i gjengmiljøet. Viktig historie som forsvant i en jungel av blaxplotation på den tida. Men historier som denne har blitt fortalt bedre i senere tid så den blir litt langdryg. en svak 7/10.
1960s Baronessen fra benzintanken (1960)
Det danske svaret på Hello Dolly? Med Ghita Nørby, Dirch Passer og Over Sprogøe mangler det ihvertfall ikke på starpower. En 20 år gammel mekaniker finner ut at hun er arving til et gods. Med kvinnelig regissør er den like greit mer progressiv, og blander like godt inn et spøkelse i historien også. Ganske så fornøylig. 8/10
1950s On the Bowery (1956)
Dramadokumentar om frilansere i New York. Hver dag sto de i kø for kanskje for å få jobbe noen timer den dagen. Som oftest på havna,eller jernbaneområdet. Dagens lønning gikk som oftest til alkohol. Før se dtiller seg i kø igjen dagen etter. Vi følger en av disse som vil ut av den onde sirkelen, men har han i det hele tatt mulighet til det? Den hadde vel tjent på å være en ren dokumentar, da de reelle menneskeskjebnene er mye verre en hva noen kan finne på. 6/10
1940s Afsporet (1942)
Bodil Ipsen og Lau Lauritsen gir oss en historie om en kvinne som mister hukommelsen, og ender opp på gata blandt kriminelle og prostituerte. Man kan vel kalle det en Film Noir siden mye av fokuset ligger på hvordan de kriminelle forholder seg til henne. Også etter de finner ut hvem hun, så blir hun mer eller mindre kidnappet selv om hun ikke vet det selv. Severdig. 7/10
1930s Varastettu kuolena (1938)
Jeg har fått finner i familien, så da er det naturlig å få sett litt mer finsk film. Thriller om finske motstandsfolk som smugler våpen for å hjelpe til med kanpen mot den russiske okkupasjonen. Helt på det jevne. 6/10.
1920s The Man Who Laughs (1928)
Før Joker kom til verden var jokersmilet synonymt med skrekkfilm. Alt pga denne filmen, Basert på Victor Hugo, så blir litt som ringeren i Notre Dame: Vansiret mann forelsker seg. Men man aner egentlig ikke hvor filmen vil gå.  Det at det er en stumfilm gjør det bare verre, Men strengt tatt se den igjen, så venter med karakter.
1910s Broken Blossoms or The Yellow Man and the Girl (1919)
DW Griffith fatter seg i korthet og gir oss en film på kun 90 minutter. Om man skal se vek fra yellow face som denne filmen selvsagt har, så er dette en godt fortalt historie om Lillian Gish som blir venn med en kinesisk immigrant, noe som ikke var helt stuereint i de dager. Spesielt siden Gish' far er rasist, og profesjonell bokser. Så ja, veikart til tragedie. Forutsigbar. 6/10.

Link to comment
Share on other sites

 
On 1/16/2022 at 10:51 AM, blausen said:

Nydelig hvordan du guffer unna fjellklatrerfilm, Morty ! Du runder jo alt materiale i kategorien før eller senere. 

Ser det går en ny klatrefilm, The Alpinist, på kino for øyeblikket. Mer Free Solo greier, så den er veldig avhengig av hvor interessant subjektet er. 

Selv tittet jeg 14 peaks på Netflix her om dagen. Syns ting gikk alt for raskt og lettvint, og bar vel preg av at de hadde lagt lite vekt på filmproduksjon underveis. Så den ender som en typisk glatt skrytedokumentar, uten noe nerve eller spenning knyttet til bragden. Hadde fortjent en sesong med episodisk struktur, for det er potensielt mange interessante sider ved denne, bla. hvor lite oppmerksomhet sherpaene får i medier.  Sånn rundt. 2.5/5

 

Vurderer The Alpinist på ODEON. Hvis jeg tør. Og om den fortsatt går. 

Så litt over en episode av 14 Peaks, men greide ikke over komme over skrytingen. Ut fra scoren din, så får jeg ikke akkurat veldig lyst å fortsette :D 

 

Siden sist...

Joe & Joe (David Wall, 1996))

Veldig laidback og søt spøkelseskomedie om to elskverdige "pappskaller", som soser rundt å klipper folks plener i Cape Cod. Dette er kultfilm materiale. 3,5/5

 

The ParaPod: A Very British Ghost Hunt (Ian Boldsworth, 2020)

Mer horrorkomedie. Ikke helt vellykket for min del. Usikker på hvorfor denne havnet i "må se"-listen min, men nå er den i alle fall sett. 2/5

 

Celia (Ann Turner, 1989)

Mørkt og underholdende oppvekstdrama fra Australia, med elementer av horror og fantasy. Anbefales! 4/5

 

Eyes of Fire (Avery Crounse, 1983)

Denne har fått en viss oppstandelse de siste årene, så forventningene mine var kanskje hakket for høyt. Men underholdende nok. Tidvis psykedelisk. Skal gi den et gjensyn. 3,5/5

 

Woodlands Dark and Days Bewitched: A History of Folk Horror (Kier-La Janisse, 2021)

Omfattende dokumentar som nesten står som etoppslagsverk i folk horror. 4/5

 

Quest (Elaine & Saul Bass, 1984)

"We all are born, and live, and die in eight days." 4/5

 

The Compleat Al (Robert K. Weiss & Jay Levey, 1985)

"Weird Al". Jeg lo. Oppdrag utført. 3,5/5

 

Falling Down (Joel Schumacher, 1993)

Gikk på TV. Greit gjensyn. Litt datert i flekkene. 3/5

 

The Good Girl (Miguel Arteta, 2020)

Det er jo ikke verdens verste film. Men det er bare så fryktelig uinteressant. 2/3 

 

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

 

Lucie (Jan Erik Düring, 1979)
Keisam filmatisering av Amalie Skram-roman. Konturane av ei sterk historie ligg her, men den er ikkje lett å oppdage når Jan Erik Düring verkar å vere så uinspirert. Ikkje eingong Gösta Ekman jr. greier å redde dette.

Krypskyttere (Hans Otto Nicolayssen, 1982)
Andre gjennomsyn. Det er ikkje ofte Espen Skjønberg, Eldar Vågan, Nils Gaup og Hans Rotmo dukkar opp på rollelista i same film. Den handlar om at Forsvaret har øving i eit skogområde som brukast til sauebeite, og dermed kjem dei i strid med lokale bønder. Konflikten her kunne sikkert eigna seg bra som lokalavis-stoff, men det blir litt drygt å lage ein heil spelefilm ut av dette. Det er sjølvsagt artig å sjå Rotmo i rolla som rappkjefta og obsternasig radikalar. (Han presenterer her urpremieren på Tysker’n, som var avslutningssporet på Vømmølåret eit par år seinare. Dette forklarar ein del, for eg har alltid tykt Tysker’n høyrer meir heime i Heimevernslaget-epoken enn i Vømmøldalen.) Men når sant skal seiast er dette ein ganske slapp, tynn og klumsete film.

Sátántangó (Béla Tarr, 1994)
Niande gjennomsyn. Regnet. Gjørma. Vinden. Béla Tarr sitt monumentale meisterverk er så innmari rik. Handlar den om kommunismen sitt fall i Aust-Europa? Eller om Jesu tilbakekomst? Eller om korleis karismatiske leiarar kan manipulere eit heilt samfunn? Eller handlar den rett og slett om ungarske bønder som vonar på å få ei betre framtid? Filmen er mystisk, likevel så enkel. Den er krevjande, likevel så folkeleg. Eg flirar når eg ser dei fulle bøndene danse i baren, men eg stoppar å le når eg ser stakkars, vesle Estike som ser på dei gjennom vindauget. Dei mange nyansane og dei ulike måtane å tolke filmen på gjer at eg aldri blir lei av å sjå den. Dette er den beste filmen eg nokon gong har sett!

Link to comment
Share on other sites

 
 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...