Jump to content

Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?


Alex
 Share

Recommended Posts

Jeg holdt på å kjede meg ihjel. Kan selvfølgelig handle om at skrekkfilm ikke er min forte. Jeg tviler ikke på at Mitchell forstår formspråket til skrekkfilmen, men hva med å bruke det til noe annet enn pjattete dialog og latterlig set-design? It Follows er et typisk eksempel på en tom metafilm, slik jeg ser det. Man kan gjerne fryde seg over alt Mitchell forstår. Likevel klarer han ikke å skru sammen en eneste scene som er det spor spennende, langt mindre skummel, og da må man gjerne skrive side opp og ned om all den sublime formalismen uten at jeg blir noe klokere.

 

Når film ikke taler til meg på et rått plan forventer jeg langt mer enn dette. Carpenters Assault (eneste av ham jeg kan huske å ha sett) kommuniserer noe helt annet: En kulhet, kreativitet, spenning og annerledeshet som kulminerer i frydefull respekt. Det beste jeg kan lese ut av It Follows er formalisme som leder til moralisme.

Link to comment
Share on other sites

 

Ok. Smaken er som baken. Jeg mener selvsagt ikke at du må like It Follows, eller skrekkfilm for den del. Personlig mener jeg at historien faller noe flat, den er mer enn tynn, men styrken ligger i at der bygges en bunnsolid stemning. Den stemningen drar filmen videre. Jeg ser ikke It Follows som moraliserende, selv om den reflekterer over bl.a. seksualitet. Dette er noe meget sentralt i eventyr og skrekk, det lenge før det ble film. Akkurat her viser Mitchell bred forståelse av opphav, og problemet ligger kanskje i din smak? Da mener jeg det kanskje blir noe feil å si at han ikke forstår film?

 

Men hva er å forstå film? Du skriver videre at han "forstår formspråket til skrekkfilmen", ergo må han vel da ha forstått noe? Jeg vet ikke hva "latterlig set-design" eller "pjattete dialog" er, har du noe konkrete eksempler her? Jeg synes filmen ser smekker ut.

Link to comment
Share on other sites

 

Godt mulig. Hovedproblemet mitt er at film i dag enten skal være tannløs underholdning eller meta, for å sette ting litt på spissen, og når It Follows ender opp som som så energifattig klarer jeg ikke å engasjere meg. Enig i at seksualitet er, har vært, og bør være et tema som utforskes i fiksjon. It Follows føles veldig dogmatisk og forutsigbar der den ikke er påfallende tam. Skrekkfilmen har jo på generell basis ikke veldig stor gjennomslagskraft lenger (med unntak av found footage), og jeg tror mye av grunnen er den noe konservative holdningen til det å provosere på bakgrunn av annet enn sjokktaktikker. Akkurat det har vært et tilbakevendende tema for sjangerfilm, som dessverre har endt opp som forbruksvare.

 

I hovedsak refererte jeg til den merkelige forkjærligheten Mitchell har for å plassere objekter uten noen forankring i virkeligheten foran kameraet (har det noe med stemning å gjøre?). Jeg ser at han går for uvanligheter, men det tilfører ikke filmen noe annet enn en vag eim av hipster. Dialogen husker jeg ikke stort av, men reagerte ganske kraftig på klassetimen(e) som så ut til å forsøke å ramme inn handlingen.

 

Litt nysgjerrig på hva refleksjonen rundt seksualitet består av, forøvrig. På meg virker det mer som en konservativ gradering av risiko. Homer var jo mer spenstig enn dette.

 

Som sagt: Hvis Mitchell er ute etter å lage film for en liten elite må han gjerne få lov til det. Jeg forstår imidlertid ikke greia med skrekkfilmer som ikke lar seg nyte uten grunnfag i filmvitenskap.

Link to comment
Share on other sites

 

Kommer neppe som et stort sjokk, men jeg er uenig i at skrekkfilm ikke har en stor "gjennomslagskraft lenger". Det siste tiåret har sett flere markante skrekkfilmer som f.eks. Antichrist, The Babadook, Only Lovers Left Alive, A Girl Who Walks Home Alone At Night, The Conjuring, Attack the Block, The Cabin in the Woods, Crimson Peak, Cooties, Krampus, Kill List, samt stor suksess med tv-serier som The Walking Dead‎ og Ash vs. Evil Dead. Flere av disse har også hanket seg gode plasseringer på årlige topp-lister. Dette er også film med en enorm spennvidde, og slettes ikke bare er forbruksvare eller benytter seg av billige sjokktaktikker. Jeg undres om det kanskje er dine holdninger ang. skrekk der er konservative?

 

Jeg er forøvrig litt interessert i en noe dobbelholdning i argumentasjonen din. På den ene siden er du kritisk til det du kaller "forbruksvare", mens du på den andre siden er kritisk til at "It Follows" er gjort for en elite. Jeg leser det som at det ikke spiller noen rolle, enten er skrekkfilmen for smal eller så er den for bred. Eller tar jeg feil?

 

Utover det har jeg ikke skrevet at "It Follows" er et mesterverk, ei heller at det forteller noe kompleks om seksualitet. Jeg mener bare at den ikke er moraliserende, den henviser kanskje til en moralisering og jeg tolker "sykdommen" som et poeng ang. hvordan samfunnet kanskje ser ned på seksualitet, hvordan venner, skole, naboer osv. dømmer mennesker grunnet seksualitet.

 

Jeg har ikke noe grunnfag i filmvitenskap, og vil påstå at det i verste fall er en stråmann.

Link to comment
Share on other sites

 

Listen kunne vært mye lengre..

En ting er at det fins mye skrekk som slår godt an hos kritikerne og publikum, men jeg føler også at det er hos skrekkfilmsjangeren man som oftest finner stadig utforsking av ideer man får sjeldent andre steder. Bortsett fra en viss andel filmer som bare er ute etter sjokkeffekt, finner jeg som regel stadig kreative løsninger, ideer og fortellermåter jeg alltid kan sette pris på, uansett hvor lite/mye kvalitet man finner ellers i filmene. Dette er nok nært forbundet til at hvem som helst kan lage en skrekkfilm, og man skal ikke legge under en stol at det lages mye drit og resirkulering av gamle ideer, men så lenge de er billige og enkle å lage vil man alltid få et stadig innpass av gode ideer, som også er med på å friske opp andre sjangre (Sci-Fi, komedier osv). Det vil jeg kalle gjennomslagskraft.

Link to comment
Share on other sites

 

Angående mine holdninger ser jeg at du har et poeng. Samtidig må jeg jo nesten vurdere filmer ut fra min egen smak, og å akseptere at skrekk "ikke er min greie" blir en fallitterklæring. Problemet oppstår som regel når jeg skal forklare andres motiver til å like ting jeg ikke liker, som vel jeg sjeldent gjør i beste mening.

 

Det jeg rent spesifikt savner i skrekkfilmer er evnen til å skape noe ikonisk igjen. Det handler kanskje om forbruksmønsteret mitt (og det mønsteret jeg tillegger andre), eller at jeg har mistet litt av viljen til å analysere ting ihjel; kanskje til og med at jeg ikke akkurat er en del av en gjeng som fryder seg over de samme tingene. Jeg vil ikke si at ting var bedre den gang jeg var mindre, men av en eller annen grunn satt jeg med inntrykk av at man brydde seg på en litt annen måte, som også var min opplevelse da jeg begynte å dykke i filmhistorien. Det er det jeg mener med gjennomslagskraft. I hvor stor grad går noe av det du nevner inn i den kollektive bevisstheten som noe udefinert skremmende?

 

Jeg tror ikke det med dobbeltholdning er veldig komplisert. På den ene siden vil jeg at folk skal fryde seg over film som en felles opplevelse, mens jeg på den andre siden ønsker at disse filmene skal appellere til meg personlig. Å kunne kommunisere på en forståelig måte er jo ikke akkurat negativt i utgangspunktet, selv om det lett kan bli vanskelig.

Link to comment
Share on other sites

 

The Hateful Eight

Tarantinos siste hyllest til sadisme er ikke hans verste. Innledningsvis stables et visst håp på beina. Plass til en til? Det er jo nesten en oppsummering av hva jeg følte før Hateful begynte.

 

Hver Tarantino-film kunne like gjerne vært hans siste. Siden Inglorious' mye omtalte mesterverk-replikk har det vært tydelig at ingenting kommer til å forandre seg der i gården. Og før Hateful eksploderer i hans mest motbydelige orgie så langt, er det egentlig helt greit. Åpningen lar seg nyte med visse forbehold: Russell og Jackson introduseres effektivt, og samtalen deres fanger maskulin sparring på sitt mest patetiske. Fra tid til annen avbrytes de av Leigh, som behørig får seg en albue i trynet. Bakteppet er en ensom hestevogn på vei gjennom snøstorm. De to mennene er dusørjegere; Leigh mat på brødskiva.

 

Idet en fjerde karakter forviller seg inn i vogna, og Tarantino behørig høyner både rasisme- og misogyni-potten til hans sedvanlige nivå, er jeg ikke veldig fornærmet. Det kommer til å forandre seg. Herfra og ut er Hateful nemlig en trist samling med dårlig funderte utsagn, mislykkede metavirkemidler og dårlige unnskyldninger for filmatiske overgrep. Jaja. Det var vel omtrent det jeg forventet.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 3 weeks later...

Stabukker (Rams). Første islandske film som vinner beste film i Un Certain Regard i Cannes. To brødre som driver med sauer i en liten islandsk dal har ikke snakket sammen på 40 år, men tvinges til å samarbeide når de står i fare for å miste sauene. Mer kunstnerisk og sakteflytende enn vanlig fra Island, og faktisk inspirert av Bent Hamers første to filmer, men fine naturbilder og en varm film om kjærlighet til naturen og sine medmennesker, selv om det tar tid før temperaturen øker.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 3 weeks later...

Au Revoir, Les Enfants

En skjellsettende opplevelse. Usedvanlig fin film om vennskap og menneskelig anstendighet.

 

Black Moon

Fascinerende, om enn ikke veldig givende. Setter pris på forsøket.

 

Knock Knock

Noe av det verre jeg har sett på en stund. Bare nei.

 

Samurai Rebellion

Langt fra den beste samuraifilmen jeg har sett, men har noen fine øyeblikk.

Link to comment
Share on other sites

 
 
 
  • 3 weeks later...

Wow så rart å stikke innom her igjen. Noe liv?

 

Jeg så Revenant på kino for en stund tilbake. Likte den. Kamera flyter så bra, fanger situasjonen med sånn realisme og det er noe moderne ved det, noe jeg tror vi vil se mer av i fremtiden. Når man skaper øyeblikk på den måten, skaper sekvenser med følelsen av ekte tid blir alt så mye mer spennende. Også sett den nye Terminator filmen, den var ufattelig slapp. Jesus alstå...skuespill, regi, historie, dialog; ingenting hadde noen form for glød eller energi. Dødt. Poengløst. Ja også Fury Road da, den var jo kul. Å få en egentlig eneste lang actionsekvens til å ha så bra driv imponerte meg. Og Miller har sin egne, kule, intense stil og det er...kult!

Link to comment
Share on other sites

 

Knight of Cups

Hva var nå dette for noe, Malick? Hadde store vansker med å holde meg våken, og måtte til slutt krype til korset. Det er sjeldent jeg sovner under en film, og det kan påpekes at Malick ikke alene var den skyldige her, men dette fungerte usedvanlig dårlig for meg. Christian Bale har jeg aldri funnet veldig fascinerende, men han er ikke hovedproblemet med KoC. Jeg fant symbolismen ufattelig tungnem -- og pilegrimsferden direkte uinteressant. Det får være grenser for hvor mye privilegium som presses inn i en film. Her pensles det på med små og store tragedier som jeg ikke klarer å relatere meg til fordi alt er usjarmerende stilisert og elevert.

 

Monologene gav ingen gjenklang i meg der de virket som en absurd variant av To Pimp a Butterfly uten Kendricks evne til å ta ting ned på jorda. Det er ikke det at KoC er direkte dårlig skrevet, og jeg setter pris på enkelte av tablåene, men som helhet føltes det tomt på helt feil måte. Det Hollywoodsk-amerikanske er problematisk, og perspektivet fra innsiden kunne vært givende på den måten hvis ikke "Malicks" søken igjen ble et kosmisk prosjekt. Her møter kristendom de minst sjarmerende sidene ved New Age, og for en som setter To the Wonder over Tree of Life fordi den evner å gjøre opplevelse til noe personlig er dette et langt skritt i feil retning.

 

The Eel

Imamuras farse er veldig interessant, men ikke alltid like lett å forstå seg på. Prologen er glimrende som en parodisk hyllest til sjangerfilmer, men etter en stund glir ting litt ut. Toneskiftene fungerer noen ganger godt, mens de andre ganger tok meg vel langt fra handlingen. Likevel har The Eel et eller annet jeg ikke helt klarer å beskrive som løfter den fra middels til veldig god. Ved slutten av filmen føltes reisen mye mer givende enn den hadde gjort underveis, og jeg satt igjen med en skikkelig god følelse.

 

Noriko-trilogien

Gjensyn. Late Spring er en av mine favorittfilmer, og de to andre er ikke langt etter.

 

Jules et Jim

Også en favoritt. Mye mindre feel-good enn jeg husket, men stod seg veldig godt. Jeg tror dette er en film du kan se igjen og igjen og oppdage nye ting med.

Link to comment
Share on other sites

 

Knight of Cups:

 

Her er jeg nok enig med deg, engangsgrill. Synes også at To the Wonder er hakket bedre enn The Tree of Life , hvor førstnevnte klarer å skape sterke følelser og en ektefølt filosofisk utforskning av fremmedgjøring og ønske om frelse. Stilen i To the Wonder er sublim og perfekt fordi stilen samspiller med filmens historie, mens i Knight of Cups er selve historien såpass distansert, monoton og repetetiv at stilen ikke kommer til sin rett.

 

Jeg likte elementer i filmen, som scenen med hundene og reisen gjennom Las Vegas og reklameplakatene, men det som plaget meg var blant annet Bales "tomme" karakter (scenen der han bøyer seg over en hjemløs med triste-fjes er vel kanskje det verste i hele filmen), familiekonflikten var dårlig håndtert og uengasjerende, og (her er jeg enig med Hobbelstad for en gangs skyld) noen av sekvensene så nok ut som "artsy reklamefilm for nettdatingside". Noe av rammefortellingen om prinsen og perlen synes jeg også var uinteressant, og slutten var rett og slett klønete utført.

 

Jeg skulle ønske at Malick utforsket mer det mystiske/esoteriske gjennom denne tarot-symbolikken. Her mener jeg er mye potensial som kunne gjort filmen mer interessant både historiemessig og visuelt.

 

Knight of Cups er dessverre en parantes i Malicks filmografi hvor han gjentar den stilistiske nyvinningen fra Into the Wonder og prøver seg på total fremmedgjøring uten at det fungerer. Jeg kommer nok til å gi denne filmen en ny sjanse, og det var mange elementer jeg likte ved den, men alt i alt er jeg noe skuffet.

 

Las forresten en MUBI-kommentar hvor en uttrykte misnøye med Malick som person og påpekte at han ikke engasjerte seg for Vietnam-kampen på 60/70-tallet og var i stedet opptatt av Nazistisk filosofi. Noen som vet noe om dette?

Link to comment
Share on other sites

 

Får notere at jeg er uenig da, synes den er klart mer interessant enn To the Wonder (og at The Tree of Life er den beste av disse tre). Vakkert foto og en interessant skildring av livets forvirring og en fyr som ikke klarer å relatere seg til hendelsene rundt ham. Kanskje en smule trukket ut, men mye fint å ta tak i underveis. De overfladiske og delvis nedsettende anmeldelsene i norsk presse, som må ta deler av skylden for at bare 300 mennesker så filmen i premierehelga, er nedslående. Gjør et forsøk på å forstå i det minste, når en mester som Malick kommer med noe nytt.

 

Har også sett Det som engang var av Patrik Syversen (Rovdyr, Hjelp vi er i filmbransjen, Exteriors). Kan kanskje kalles en novellefilm som er strukket ut til helaften, men den er fint filmet og fint karakterdrama av de to kvinnene i hovedrollen, et vennskap som tar slutt i løpet av natta. Den var det heller nesten ingen som så i helga (rundt 900), selv om Arthaus står som distributør (en av få norske filmer de har distribuert).

Link to comment
Share on other sites

 

Er enig i at de norske anmeldelsene var av lav kvalitet (Hobbelstads anmeldelse inkludert) og at filmen hadde fortjent bedre seertall. Jeg var den eneste som så filmen her i Ålesund i går (det var en 14:30-visning, riktig nok).

 

Er enig i at filmen har mange gode kvaliteter også, men jeg forventet litt mer fra Malick.

 

Jeg synes det er rart at så mange ikke likte To the Wonder og har vel aldri lest noen overbevisende argumenter mot den filmen annet enn "for mange innstillinger med gress".

Link to comment
Share on other sites

 

Tror noen syntes historien ikke lenger stod i stil til de estetiske pretensjonene, i motsetning til de par-tre foregående filmene, i tillegg til at noen kanskje ble litt overrumplet av en ny film bare ett år etter forrige. Har ikke sett filmen siden den var ny på kino og vet ikke hvordan jeg ville opplevd den i dag.

Link to comment
Share on other sites

 

Interessant, kanskje, å se forskjell på mottakelse av Batman v Superman i Norge vs USA. Så filmen og er litt usikker selv, noe stor film er det ikke, men samtidig mindre kjedelig enn The Avengers. Men Marvel-filmene får generelt alt for høye scores (i USA såvel som i Norge) og jeg skulle vel først og fremst sett de straffet av amerikanerne på samme måte som Snyders pretensiøse liksom-mesterverk.

Link to comment
Share on other sites

 

The Revenant. Hjelpe og trøste. Fint foto og kompetent teknisk, men for et desperat Oscar-bait både for Inarittu og DiCaprio. Så mye anstrengelse og så lite givende og raskt glemt kinoopplevelse.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 3 weeks later...

Markedets lov. Ikke det mest originale franske sosialdramaet, og litt Dardenne light, men svært velspilt av Vincent Lindon, som vant gullpalme for hovedrollen. Tøffe tider i Europa og et brutalt arbeidsmarked for ufaglærte.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 1 month later...

The Revenant - Mjaa. Likte den bedre enn Birdman, men fremdeles føler jeg at Inarritu henger seg opp i tekniske gimmicker som lange tagninger og stemninger som føles påtatte. Så hele opplevelsen føles fremdeles litt kunstig, selv om jeg nikker anerkjennende til alt arbeidet som ligger bak.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 2 weeks later...

Sunset Song

Stor fan av Davies, og dette er ganske nært en tier. Her konstruerer han en kompleks fabel som minner meg om Markens grøde, et sterkt karakterportrett og en følelse av åndelighet som Malick nærmer seg i sine beste stunder.

 

When Marnie Was There

Ghibli fortsetter å jobbe med nyansene i det og være barn og voksen. Denne gangen faller den kanskje litt for modne historien sammen idet klisjeene hoper seg opp, men alt i alt en fin film.

 

High-Rise

Fiasko av dimensjoner. Det fascinerende premisset blir aldri levd opp til, og som stor Ballard-fan var dette direkte trist.

 

Louder Than Bombs

Så bare noen minutter, men langt fra overbevist. Virket helt uten identitet.

 

Beyonce - Lemonade

Årets desidert beste så langt! Her fungerer nesten alt, og det umulige crescendoet All Night er ikke bare et musikalsk øyeblikk: Det er også stor filmkunst!

 

Preacher

TV-serie som står til stryk. Jeg ser ingen formildende omstendigheter i denne referansefesten uten retning eller mening.

 

Ellers da: Er Skam virkelig verdt fem flate? Jeg snubla tilfeldigvis over den scenen man vil ha inn i seksualundervisningen nå, og makan til påtatt og forutsigbart vrøvl!

Link to comment
Share on other sites

 

10 Cloverfield Lane (2016)
Ikke dårlig dette, langt bedre enn filmen den tjener penger ifra. Men godt å se at den drar inn kinogjengere til uventet god kvalitet. Flott skuespill fra alle, spesielt Goodman kjører en god prestasjon. Grei dialog, mye inte
nse scener. Slutten kunne vi kanskje hatt uten, men da hadde det vel ikke vært en Cloverfield film? 7.5/10

The ’Burbs (1989)
Nesten en perfekt film. Flotte effekter, mye morsomme referanser og øyeblikker. Bra nok mørk, og bra nok humor. Litt cheesy, men ikke på en dårlig måte. Men igjen, usikker på om jeg likte slutten. Derfor "nesten perfekt". 8/10

Link to comment
Share on other sites

 
  • 3 weeks later...

Love and Friendship

Ikke sett noe Stillman før. Dette var en meget positiv overraskelse. Synes han fanger tonen til Austen bra uten at det blir slavisk, og kostymedramaet trengte virkelig denne vitamininnsprøytningen. Istedenfor å fokusere på tunge og klassiske temaer ser Stillman på komiske lyter ved mennesket. Det er enkelt å kjenne seg selv og andre igjen, men samtidig er avstanden mellom seer og karakterer såpass stor at følelsen snek seg lumsk inn på meg. Beckinsale er fantastisk, og type-castingen sitter. For de som regner Austen som en satiriker først og fremst går nok dette rett hjem.

 

Tredjeepisode av Preacher var ikke helt forferdelig; bare veldig dårlig. Gitt opp serien for godt.

Link to comment
Share on other sites

 

A Bigger Splash - Ujevn. Underlig bruk av kamera. En smule påtatt. Tilda Swinton er ikke troverdig som en aldrende rockestjerne ala Bowie, og Ralph Fiennes blir for meg vel masete. Siste halvdel løfter den noe.

 

Krampus - Delvis Gremlinish 80s morro, men draaaar det ut og mot slutten blir da bare for fjollete. Men streit nok for en fredagskveld.

 

The Hallow - Fint stemningsleie. Voksent eventyr med enkle gode løsninger. Et par nedturer, men jevnt over meget velgjort. Ser frem til mer fra regissør Corin Hardy.

 

Station to Station - Kunst og kultur med tog gjennom USA. Funky. Friskt. Morro.

 

The Toolbox Murders (1978) - Slesk camp i ypperste klasse. Fantastisk soundtrack byr på en opplevelse utenom det vanlige.

 

Silent Assassins - Trashy 80s action med Linda Blair. Total idioti og beintøff action.

 

Miami Connection - Ganske enkelt et mesterverk!

 

The King of Comedy - Meget hyggelig gjensyn. En av Scorseses filmer jeg likte minst som ung, men som med årene bare blir bedre og bedre.

 

After Hours - Nok en Scorsese. En av mine favoritter. Undervurdert? Michael Ballhaus og Thelma Schoonmaker i storform.

 

Horace and Pete - Louis C.K. har gjort et mesterstykke. Tragikomikk på sitt beste.

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...