Jump to content

Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?


Alex
 Share

Recommended Posts

Jeg mener Amanda-leder Ellen Horn hadde store problemer med å forklare om juryen la vekt på kvalitet eller bredde allerede ved nominasjonene, også viser vel hvilke vinnere de valgte ut hva de landet på. Hvilken vei kulturpolitikken går er jo utvilsom, noen ønsker kanskje å innordne seg. Men jeg vet ikke, jeg synes bare det er litt for mange forbigåelser og underlige tildelinger til at det kan bortforklares med tilfeldigheter.

Link to comment
Share on other sites

 

Men hva har Ellen Horn med den sittende regjeringens kulturpolitikk? Nå er det jo ikke uvanlig at publikumsvinnere også vinner prisen for beste film, så dette kan neppe komme som et sjokk. Virker på meg at du luller deg inn i en konspirasjonsteori.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 3 weeks later...

This Is Not a Film

 

Panahi opererer i grenselandet mellom fiksjon og dokumentar i denne antifilmen. Ideen er ikke dårlig, men utførelsen skorter det ganske mye på. Dette er ikke en film hvor ingenting skjer, men hvor ingenting av interesse skjer. Den er fanget i sin egen udynamikk, som uten tvil er poenget, men det gjør den bare mindre underholdende. Panahi svinser rundt i sin egen leilighet og snakker om sin egen situasjon og frustrasjon, men det han har å si er ikke det spor interessant. Offside viste at mannen er begavet, men her føles det mer som at han lager film bare på trass. Det er selvfølgelig et utsagn i det (historien bak filmen er fascinerende nok), men å se tinaf føles som å lese et dokument som beskriver en overvåkning av en dag i livet til en person som sitter i husarrest. Heldigvis varer det hele bare i litt over en time.

 

Først i de siste minuttene beveger filmen seg. Man får noe som minner om en karakter å følge, og de siste bildene kommuniserer faktisk noe. Det gjør det ikke verdt det. Sett fra et formalistisk perspektiv er dette kanskje et mesterverk, men hva med å gi publikum en eneste grunn til å se ikke-filmen din, herr Panahi?

 

Traileren til Taxi virket forresten usedvanlig plump. Synd at politikk skal virke så reduserende for alle aspekter ved kreativ utfoldelse. Men hvis kritikerne vil stå og stange med Panahi mot iranske myndigheter må de vel få lov til det.

Link to comment
Share on other sites

 

Der vindane møtes

 

Først var jeg usikker på om gimmicken - frosne øyeblikk som kameraet beveger seg rundt - gir noe. Krig, deportering, familier som brytes opp, sult, død - gir det en emosjonell resonans utover de mange skildringene vi har sett bare fordi tragedien presenteres som et statisk tablå? Men så er filmen basert på brev, voice-overen leser opp fra disse brevene, og etterhvert ga det mer og mer mening å fryse øyeblikk slik brevene fryser en sinnsstemning. Dessuten er tekstene så vakre - dette skal være basert på en navngitt ekte person, og hennes faktiske brev - og i så fall hadde hun betraktelig talent for poesi.

 

En patriotisk film, åpenbart, men med en patriotisme man føler er helt livsnødvendig å uttrykke.

 

Forøvrig kanskje første spillefilm på vanlig kino jeg har sett med nynorsk teksting. God jobb.

Link to comment
Share on other sites

 
Cobra (1986)


"Get back! I got a bomb here! I'll blow this whole place up!"

"Go ahead. I don't shop here."


http://i60.tinypic.com/5n4yus.jpg


Stallone spiller Cobra, den tøffeste purken i byen som må beskytte et vitne fra en hær av mordere.

Denne filmen har alt man ønsker seg fra en hjernedød actionfilm fra 80-tallet; En halvnaken deilig danske, herlig utilslørt Pepsi-reklame, en svett, solbrun og muskuløs Stallone, eksplosjoner, raske biler,high tech våpen med lasere, roboter, solnedganger, et manus fylt med endeløse sitatmuligheter, en finale satt til en stålfabrikk og selvsagt et soundtrack verdig 80-tallet.


To feite cheesy'e tomler opp!



Dracula's Daughter (1936)


http://i58.tinypic.com/25hjxuq.png


En undervurdert liten perle blant Universals mange middelmådige horrorfilmer.

Vil faktisk gå så langt som å si at jeg foretrekker denne over både Brownings- og Melfords Dracula

Jeg liker godt hvordan denne dveler over det psykologiske aspektet med avhengighet og påvirkning sett fra en vampyrs ståsted. Den noir-aktige bruken av lys, skygger og tåke hjelper og på å bygge under den mystiske settingen. At filmen inneholder klare lesbiske undertoner trekker selvsagt også opp.


Stor tommel opp her!


Ellers:


Hellraiser (1987). Hadde vel forventet mer av denne. Alle scene med pinhead og de andre cenobitene er krem, de resterende scene er dessverre ganske midt på treet.


Dunderland (2012). Inneholder noen virkelig flotte shots av norsk natur og har en historie med mye potensial, men dette potensialet blir dessverre kjørt rett ned i søla av et av de svakeste manusene jeg har vært borti på lenge og en regi som ikke holder mål.


Stranger in Our House (1978). Wes Cravens såpeopera ispedd litt heksehorror og incest har sine øyeblikk, men er strengt talt en ganske middelmådig affære.


L'uccello dalle piume di cristallo (1970). Knallstrerk regidebut av Dario Argento. Stilsikker og flott giallo som er på høyde med hans andre mesterverk.


Sei donne per l'assassino (1964). Min første Bava gav mersmak, men ble et lite hakk for mye stil over substans. Foretrekker Argento sine giallo, selvom denne absolutt var fornøyelig.


Kronprinsen (1979). Pål Bang Hansens svanesang er en bunnsolid politisk film som fortjener mer oppmerksomhet. Hører utvilsomt hjemme på en toppliste over norsk filmer.


Arachnophobia (1990). Koselig 90-talls familiehorror med edderkopper. Funker greit det og i blant.

Link to comment
Share on other sites

 

Å vende tilbake. Shortlistet som norsk Oscar-kandidat, men sett av under 2000 på kino. Velspilt ettertenksomt drama med Ingar Gimle og Åsmund Høeg (hovedrollen i Sønner av Norge) om etterdønningene av krig og familiens lengsel og savn. Stødig debut fra Henrik Dahlsbakken, som er både regissør, produsent og manusforfatter.

Link to comment
Share on other sites

 

Louder than bombs

 

Meh. Ufokusert. Kun en rollefigur får egentlig kjøtt på beinet. Greit å ha andre karakter som periferi, men her tar de en del tid, og alle deres karakteristikker kommer fram gjennom klisjeer. Trier er kanskje ambisiøs, men håndtverket svikter på overraskende vis. Ved å spre sin oppmerksomhet blir historiene tynne og pregløse.

Link to comment
Share on other sites

 

Inside Out - Godt å se Pixar tilbake i form. Dette er veldig smart og gjennomtenkt. Selv om filmen er veldig klassisk bygd opp, trykker den på de riktige knappene, og balansen mellom moro, spenning og mer emosjonelle øyeblikk føles akkurat slik en Pixar-film skal være. Familiemiddag-sekvensen hvor vi for første gang får se emosjonene i hodene til mor og far også, er spot on.

 

Southpaw - Helt elendig. Visste på forhånd at den var skrevet av Kurt Sutter (Sons of Anarchy), så jeg skjønte at det ikke ville bli en subtil film, men her var klisjeene så tett og kjipt at hele filmen føltes ut som en utdatert dinosaur fra 80-tallet. Helt klart årsverste.

 

Beasts of No Nation - tidenes første netflix-film er severdig. Tematikken har vært tatt opp flere ganger før, men med Fukunagas stødige regi blir fæle bilder av gutter som slakter sivile alltid veiet opp med vakkert foto og stemninger. Den mangler kanskje et eller annet i historiefortellingen for å få meg enda mer grepet.

 

The Gift - Solid minimalistisk thriller. Den utbroderer sakte at alt er ikke som det virker på overflaten. En litt forhastet slutt trekker ned, men avsløringene underveis fungerer relativt bra som små lag med tvister som bygger opp under historien.

 

The Martian - Bedre enn på lenge fra Ridley Scott. Har ikke lest boken, men savner at vår marsboer sliter mer med ensomhet og isolasjon. I overkant jovial fyr som er strandet på mars, her treffer nok Moon bedre. Den mer actionbaserte slutten er ganske påtatt og kjip, men alt i alt verd kinoturen.

  • Upvote 1
Link to comment
Share on other sites

 
 

Har hatt meg en 31 dager med Halloween. Plenty av gjensyn, litt nytt. Gjensyn er naturlig nok fordi jeg liker dem, så nok sagt om det.

 

Gjensyn:

 

Amazing Stories

Twilight Zone - An Occurrence at Owl Creek Bridge

Psycho

Nightbreed

History of Horror with Mark Gatiss

Night of the Creeps

The Church

Hammer House of Horror - Guardian of the Abyss

It's the Great Pumpkin, Charlie Brown Re-Animator

 

The Omen

Night of the Living Dead

Pit and the Pendulum (Corman)

Halloween III: Season of the Witch

Prince of Darkness

Selgeren (Morty, 1993)

Halloween (Carpenter)

 

Nytt:

 

A Girl Walks Home Alone at Night - Stilistisk og pent, men tomt. Mye posering, lite innhold. Men blir spennende å følge Lily Amirpour fremover.

 

The Strange Color of Your Body's Tears - Underfundig og pen hyllest til giallo. Mange fete scener, men litt vel langdryg.

 

Leviathan: The Story of Hellraiser and Hellbound: Hellraiser 2 - Talking heads om Hellraiser. Fra teater til bok til film.

 

Hellraiser: Revelations - Uff.

 

Cooties - Ikke noe mesterverk, men sjarmerende nok for min del.

 

The Final Girls - Kanskje den smarteste av de selvironiske horrorfilmene jeg har sett de siste årene. Genuint morro.

 

Manhattan Baby - Fulci do good. Fulci do not. Stinker.

 

Creep - Mye mørk humor. Peachfuzz!

 

Housebound - Starter som en klassisk spøkelsesfilm, men utvikler seg gradvis til noe helt annet. Smart, morro og ikke minst uhyggelig. Anbefales!

 

The Sacrament - Siste sjanse for Ti West for min del. Skuffende.

 

The Woman - En forumfavoritt for noen år siden, og det forstår jeg meget godt. For en film! Anbefales!

 

 

The Entity - Hva med en demon der voldtar? Jepp. Nettopp. En uhyggelig og mørkere Poltergeistish film.

 

Session 9 - Karakterer vi bryr oss om, en smart og creepy historie som tar seg tid. Skutt på video, men ser langt bedre ut enn det meste av moderne horror. Anbefales!

 

The Mist - Meh. Endel fint, annet bare meh. CGIen er spesielt meh. Slutten er også meh. Så meeeh.
Link to comment
Share on other sites

 
 

Kanarifuglen (1973). Ambisiøst fra Pål Bang-Hansen, Wam & Vennerød-aktig i den offensive sosiale kritikken men teknisk stilsikkert og med frisk Europa-bris etter Bang-Hansen hadde vært i Roma for å ta filmutdannelse. Her så man klart hvilken nyrik retning Norge var på vei i allerede tidlig på 70-tallet. Bang-Hansen fikk bare lage seks filmer i karrieren selv om han skrev og leverte manus fram til sin død i 2010 og er et stort bortkastet potensial i norsk filmhistorie.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 4 weeks later...

Kan fort gå en måned uten nye innlegg i denne tråden, ja.

 

The Hunger Games: Mockinjay part 2. Feller en tåre for Philip Seymour Hoffmans siste kinoopptreden, en av de største i sin generasjon. Dessverre er rollen for liten til å bidra med tyngde, som den klart beste i birollene burde han fått større plass. Resten forstår jeg ikke stort av. Er det divisjonsforskjell på dette og Maze Runner?

Link to comment
Share on other sites

 

Fordi jeg bare ser julefilmer nå. Jeg har egentlig en hel del å si om Spectre, som Bond-viter, men har ikke orket å fomulere det her. Kan bare si at jeg er stor fan av at hver Bond-skuespiller har sin egen type film som reflekterer deres tolkning, og Craig hadde det på beste vis i sine to første filmer, men de to siste er rotete, dumme forsøk på nostalgi-flørt som reaksjon på uforklarlig blandet mottagelse av klassikeren QoS.

 

Re. Hunger Games - ikke sett de to siste, men noterer meg at min favoritt-kritiker Manohla Dargis fortsatt er stor fan av serien.

Link to comment
Share on other sites

 

Så også den siste Hunger Games. Ikke sett den første Mockinjay-filmen, men til tross for et lovende anslag, falt dette fort fra hverandre. Hunger Games-aspektet føltes påklistret, og det var egentlig hovedproblemet. Ideen om at hele livet er en scene er veldig fascinerende, men når man fortsatt fokuserer på banale dødsfeller over Katniss' politiske betydning og makt er det vanskelig å ta det filmen kommuniserer seriøst. Hun er et passivt offer for karakterene rundt henne sine angrep på hennes verdighet samtidig som hun selv bæres rundt i en boble på pidestallen sin, og når hun endelig tar "valget sitt" er det uten at det koster henne (eller seeren) noe. Har hun allerede betalt prisen? Det ligger mye interessant og ulmer under overflaten (er Katniss' traume knyttet til at hun er et verktøy eller at hun velger å gå til krig?), men det at man eksternaliserer det som burde vært en intern konflikt for å gjøre Katniss til en spiselig helt for ansvarsløshet og passivitet er skuffende. Etter dette kommuniseres en bitter slutt, men den får gradvis en ekkel søtsmak til den glir over i idiotisk føleri.

 

Jeg har aldri vært noen stor fan av pretty-face Lawrence, ei heller Hoffman, men Donald Sutherland fanger en glitrende evilvalens som diktatoren som tviholder på imperiet sitt, til tross for at replikkene hans (og i hele filmen) er ganske cringeworthy. Regien er heldigvis bedre enn manus.

 

Tankegodset er for det aller meste platt og med lite pop-appell, og man ser ut til å satse mer på falsk patos enn genuin rådvillhet i Lawrences karakter. Rør inn falsk slutt-syndromet fra Atter en konge, og du har et plot som begynner oppskriftsmessig og slutter uten sjel idet Katniss finner sin.

Link to comment
Share on other sites

 

Den scenen der hun tar valget er noe av det rareste jeg har sett på kino på en stund, trodde nesten ikke det jeg så. Enig at Sutherland har tyngde mer på tross av enn på grunn av replikkene sine, mens de to andre kjente ikke utmerker seg. De yngre mannlige motspillerne hennes håper jeg tar en framtidsplan B i bakhånd når trenden med at gutter skal se og oppføre seg sånn i young adult-filmer går over. Føltes litt som å se en av disse anemiske ungdomsromansefilmene til tider. Føleriet på slutten gikk for øvrig hjem hos det overraskende voksne publikummet (mellom 25 og 30 de fleste, så det ut til), folk applauderte under sluttscenen og rulleteksten.

Link to comment
Share on other sites

 
 

La meg prøve å forklare en gang til ...

 

Youth (Paolo Sorrentino, 2015) Sorrentinos første spillefilm siden Den store skjønnheten, om en pensjonert komponist (Michael Caine), hans beste venn filmregissøren (Harvey Keitel), og komponistens datter (Rachel Weisz) som tilbringer tid på et kurbad i Alpene. Temaet er alderdom og hva herrene Caine og Keitel lengter tilbake til, hovedsaklig tapt kjærlighet, tapte filmprosjekter og vakre kvinner man ikke rakk å ligge med. Et stykke unna Den store skjønnheten i intensitet og tematisk kanskje litt snevert, men Caine er god i hovedrollen og Sorrentino kunne filmet hva som helst og det ville blitt interessant og vakkert å se på. Også fint å se Paul Dano (Eli i There Will Be Blood) i en moden rolle som Hollywood-skuespiller. Sorrentinos nåværende prosjekt er en TV-miniserie, håper han tråkker ordentlig til i sitt neste filmprosjekt.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 3 weeks later...

Force Awakens - ganske så bra! Føler A Kielland bommer her, filmen har en del av de samme elementene som ANH, men opptrer aldri som et billig speilbilde. Bortsett fra noen litt lame enkeltreplikker som spiller på nostalgi føles TFA som sin egen film. At det t.o.m er en ny dødsstjerne-sak føles som en bagatell, bakgrunnsbilde for det som virkelig gjelder. Nok snikksnakk, egentlig: For Star Wars er det viktige at karakterene er sjarmerende og har kjemi - alt annet godt kommer som følge av dette. Og det er de her. Sjarmerende helter, sjarmerende skurker. De to relativt uskrevne bladene i hovedrollene er fantastisk castet og gløder sammen. Lek og moro, og man bryr seg om de. Så er det selvsagt mye man kan pirke på. I midtpartiet prøver filmen å slå seg til ro med de etablerte elementene og har kanskje litt vansker med det, men så, når motivasjonen blir klarere igjen våkner den til live. Gidder ikke ta den store diskusjonen om SW som franchise og gigantmaskin her og nå, for det er skuespillerne som er vinnerne, over Disney og JJ Abrams og all annen støy.

Link to comment
Share on other sites

 

"It's one of the least amusing ironies of movie history that in the seventies, when the "personal" filmmakers seemed to be gaining acceptance, the thoughtful, quiet George Lucas made the quirkily mechanical Star Wars -- a film so successful that it turned the whole industry around and put it on a retrograde course, where it's now joining forces with video game manufacturers. If a filmmaker wants backing for a new project, there'd better be a video game in it. Producers are putting so much action and so little character or point in their movies that there's nothing for a viewer to latch on to. The battle between good and evil, which is the theme for just about every big fantasy adventure film, has become a flabby excuse for a lot of dumb tricks and noise. It has got to the point where some of us might be happy to see good and evil quit fighting and become friends."

Link to comment
Share on other sites

 
 
  • 2 weeks later...

Også ganske fornøyd med Star Wars. Var alltid redd for at det skulle bli en påklistret referansefest, men syns den balanserer hårfint og lykkes. Det viktigste er introduksjonen av nye karakterer som fungerer, og de gamle står hverken i veien, eller føles tvunget i historien bare for å være med.

 

Det er selvfølgelig noe latskap på plotsiden, stadige store tilfeldigheter bringer historien videre, og inkluderingen av enda en dødsstjerne, med påfølgende angrep/skjold osv. føles aldri spennende, truende eller viktig. De kunne spart seg denne biten til senere filmer, og kun hatt sabotasjeaksjonen som et midtpunkt til slutt. Og denne skjulte lederen for First Order funket virkelig dårlig, her var vi tilbake til dataanimert skurk fra Hobbiten eller Harry Potter. Jeg sitter selvfølgelig igjen med mange spørsmål, men satser på at det friske regissør/manuskriver valget til neste film, Rian Johnson, fikser biffen videre.

 

The Sacrament - Rimelig uinspirert håndholdt-thriller som spiller på Jonestown-tragedien.

 

Electric Boogaloo: The Wild, Untold Story of Cannon films - Gøy om 80-tallets kuleste filmstudio. Mye barndomsminner her, men også endel tips til filmer jeg ikke har fått med meg. Vi hadde trengt flere slike produsenter innen filmbransjen.

 

Kajaki - Ganske solid britisk krigsthriller rundt en sann episode fra Afghanistan. Bra foto, enkelt fortalt, og ikke minst rimelig klamt og spennende når det begynner å gå dårlig for en gjeng soldater som tråkler seg inn i et minefelt.

 

Bølgen - Meeh. Lite å hente her. Gøy på et vis at den er norsk, og at vi gjør såpass store ting, men som en familefortelling inneholder den nesten all grusom moral og historiemessig kjipe triks som jeg avskyr hos mye av de store blockbusterne (sist sett i Jurassic World).

 

Mistress America - Baumbach slår tilbake etter den svulstige While we're young. Nå burde han funnet ut at Gerwig egentlig må spille og skrive i alle filmene hans, slik at han blir den Woody Allen for vår generasjon som mange har utropt han til en stund.

 

 

Dessuten gjensyn med Gremlins 1 og 2 i jula. Ser 1'ern så ofte jeg kan, men ikke sett nr 2 på sikkert 15 år. Det slo meg at den faktisk er litt undervurdert, selv om den er noen hakk mer corny enn film nr.1.

Link to comment
Share on other sites

 

The Assassin:

Hsiens fremste prestasjon her er hans evne til å fange en fremmed logikk. Periodeskildringen finner ikke først og fremst sin stemning i foto eller koreografi; den ligger og ulmer i handlinger og ord. Der mange tidligere forsøk på artsy MA eller spirituelt drama har mislyktes fordi de romantiserer noe vi ikke har forutsetninger til å forstå, lar Hsien The Assassin føles som noe helt annet. En anti-meditasjon?

 

Bastards:

Denis' film oppfører seg som et mysterium. Den er fullstendig grotesk, men motarbeider sin egen stygghet gjennom å menneskeliggjøre karakterenes valg som du lenge ikke forstår den banale årsaken til. De mest effektive øyeblikkene kommer ikke fra brutale scener, men fra den grunnleggende ondskapen i viljen til å holde seg selv flytende.

 

It Follows:

Føyer seg inn i rekken av meningsløsheter fra folk som har studert, men ikke forstår film. Ikke bare er den ulidelig intetsigende; den basker seg i det gjennom et symbolspråk som bare lurer folk som vil la seg lure.

 

Deep Red:

Husker Suspiria som en fin film, men dette ble aldri noe mer enn svært middels.

Link to comment
Share on other sites

 

Li'l Quinquin:

Bruno Dumonts utrolige vekst som filmskaper kulminerer i dette mesterverket. Karakterene er uforglemmelige, og hver scene gir nytt innblikk i et univers som fascinerer og fascinerer over en spilletid på tre og en halv time. Komisk og filosofisk skildres etterforskningen av en serie drap som ikke evner å ryste et lokalsamfunn. Karakterens lyter blir et symbol på småstedsmentalitet, men utvikler seg gradvis til gjenkjennelsen blir direkte skremmende. Man kan gjerne påpeke alle som får gjennomgå, men til slutt sitter du igjen med følelsen av at du selv også er en av dem. Forholdet mellom ondskap og enfoldighet står sentralt, uten at det legges noen føringer for tolkning. I denne filmen konstaterer Dumont i langt større grad enn han spekulerer, og gjennom virkeligheten han skaper, som på mange måter føles parallell til vår egen, finner han sannheter ingen av årets filmer har kommet i nærheten av. Forrige års beste!

Link to comment
Share on other sites

 

It Follows:

Føyer seg inn i rekken av meningsløsheter fra folk som har studert, men ikke forstår film. Ikke bare er den ulidelig intetsigende; den basker seg i det gjennom et symbolspråk som bare lurer folk som vil la seg lure.

 

Deep Red:

Husker Suspiria som en fin film, men dette ble aldri noe mer enn svært middels.

 

Jeg undres hva du legger i å "ikke forstår film"? Personlig hadde jeg stor glede av "It Follows", ikke et mesterverk, men en skrekkfilm som lykkes der mange andre feiler. Vil helt klart si at David Robert Mitchells store styrke er at han nettopp forstår referansene sine meget godt, hans forhold til f.eks. John Carpenter er tydelig uten å kopiere eller stjele. Det er kanskje ikke nok for deg, men for meg er det midt i blinken.

 

Uansett, sist sett...

 

Star Wars: The Force Awakens - Styrker er de nye karakterene, satt sammen med en veldreid og fin romantisering av det gamle. Star Wars er igjen rompirater, rust og skitt. Mens det onde er polert krom, og skinnende overflater. Svakhetene er for mange set-ups og pay-offs, en historie der jager etter å fortelle for mye. Kylo Ren er en karakter jeg hadde sett forble mer mystisk, og Snoke hadde fungert bedre som en kappekledd og ansiktsløs figur. Men tross skyhøye forventninger ble jeg ikke skuffet. Dette var morro.

 

 

Mad Max: Fury Road - Liker at Miller har kuttet ut unødvendig pjatt, dette er ned til beinet action. Morro, følsomt, lekent og beinhardt. Det er uten tvil en styrke at han stoler på publikum. Hatten av!

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...